OverStortinget

Historien i NRK om jenta og foreldrene som opplever at de ser et «selvmord i sakte film», er rystende. Det må være noe av det mest fortvilende et menneske kan stå i – å se barnet sitt bli sykere og samtidig møte stengte dører, ventelister og et system som ikke griper inn raskt nok. Foreldre skal slippe å måtte kjempe mot systemet samtidig som de kjemper for barnets liv. Samtidig finnes det håp. Rådgivning om spiseforstyrrelser, ROS, jobber tett på dem som lever med et anstrengt forhold til mat og kropp. I heftet Historier om håp deler sterke stemmer erfaringer om smerte og skam, men også om mot, mestring og muligheten for å bli frisk. Marianne beskriver hvordan hun etter 30 år med kroppsforakt og slanking kaller seg «pensjonert slanker». Hun trodde kroppen måtte fikses. I dag vet hun at den trengte å bli hørt. Kine forteller at da hun begynte som frivillig i ROS, ble de vanskelige erfaringene hennes en styrke. Når hun møter noen som har det vondt, trenger de ikke forklare alt, for hun vet hvordan det er. Line gir en stemme til de pårørende: panikken, skyldfølelsen og spørsmålet om man kunne ha forhindret det. Dyveke gir en stemme til 16-åringen som jaktet på mestring og kontroll. Elin, som er rådgiver i ROS, har tegnet setningen «Hvis ingen holder meg, må jeg holde meg selv.» Hun vet hvordan det er å være syk, og hvordan det er å bli frisk. I møte med en bekymret far som spurte «Nå som du er frisk, liker du mat nå?» svarte hun: «Jeg liker ikke fisk.» Et lite øyeblikk av normalitet og et lite glimt av håp for faren. Vi må også snakke om det som skaper presset. Det er mye i samfunnet som forteller oss at vi ikke er gode nok. I sosiale medier flommer det over av budskap om hvordan vi kan forbedre og optimalisere oss selv. Selv får jeg daglig reklame om hvordan jeg kan bli kvitt slapp hud i ansiktet. På 1980-tallet kunne min mødregenerasjon lese setninger som «Den som sover, spiser ikke». I dag møter unge «Thintok» og «Skinnytok», hvor idealet er å være sykelig tynn, og barn oppfordres til å veie maten for å kutte kalorier. Det er for mange som sliter. Ifølge ROS står 400 personer på venteliste, med 3–4 måneders ventetid, samtidig som organisasjonen har måttet kutte ansatte fordi de ble tatt ut av statsbudsjettet i 2022. Tall fra Norsk pasientregister viser en kraftig økning i spiseforstyrrelser blant barn og unge. Høyre har lenge vært tydelig på at situasjonen er prekær. Behovet har eksplodert, ventelistene øker, og kapasiteten i BUP er sprengt. Samtidig fases private og ideelle aktører ut, selv om de kunne avlastet køene. Det hjelper lite med fagre ord når barn står i fare for å miste livet mens de venter. Høyre vil innføre rett til vurdering og møte med fagperson innen tre uker ved henvisning til BUP. Ingen familier skal måtte leve i uvisshet når livet står på spill. Vi vil gjeninnføre fritt behandlingsvalg og bruke alle gode krefter. Det er meningsløst at behandlingsplasser står tomme mens barn står i helsekø. Overgangen mellom barnepsykiatri og voksenpsykiatri er sårbar. Derfor vil vi utvide aldersgrensen i BUP til 25 år for å sikre kontinuitet. Vi vil også øremerke midler til organisasjoner som ROS, slik at flere kan få hjelp tidlig. Foreldrene trenger støtte, og når Line beskriver at de må bære alt ansvaret selv, fungerer ikke systemet. Foreldre skal være foreldre, ikke terapeuter og koordinatorer. Høyre har foreslått bedre informasjon til pårørende, sterkere koordinering og en egen pårørendestrategi. Regjeringen må sikre at dette følges opp. Forebygging i skolen er avgjørende. Vi vil rulle ut programmet Youth Aware of Mental Health for å styrke unges psykiske helse og fange opp problemer tidligere. Vi må styrke skolehelsetjenesten, øke behandlingskapasiteten og sikre mer kunnskap om forebygging. Politikk handler om å prioritere. Når vi ser at ventetidene i barne- og ungdomspsykiatrien øker, og at kapasiteten til å behandle alvorlige spiseforstyrrelser hos barn er sprengt, må vi tørre å diskutere hvordan vi bruker ressursene våre. Høyre mener at helsevesenets viktigste oppgave må være å være der for dem som trenger det aller mest. Da må vi prioritere behandling av livstruende sykdommer, som anoreksi, før vi bruker store summer på å subsidiere tjenester for grupper som i utgangspunktet er friske. Dette handler om liv og om foreldre som ikke skal måtte stå maktesløse og se barnet forsvinne. Vi skylder dem både handling og prioritering.