OverStortinget

I hvert fall ukentlig er det fortvilte foreldre som tar kontakt fordi de står i en helt umulig situasjon med sin ungdom. Det er mange som virkelig sliter med spiseforstyrrelser. Mens det tidligere var veldig krevende at det var mange som ikke søkte hjelp, og at det gikk for langt fordi dette var skambelagt, opplever vi nå at det er veldig mange som tar tak i et stort problem og søker hjelp. Men så står vi og det offentlige helsevesenet uten nødvendig kapasitet. Når da foreldre endelig har fått en ungdom til å ville søke hjelp, setter vi dem på en venteliste. Det er virkelig ikke en god måte å møte disse ungdommene på. Av og til er det rett og slett mangel på personell i helsevesenet vårt, og vi får ikke tak i nok folk, men de andre som ofte tar kontakt med Fremskrittspartiet, er private tilbydere av psykiske helsetjenester, også spisset mot behandling av spiseforstyrrelser, men de får ikke kontrakter med helseforetakene. Vi har registrert at statsråden sier at nå skal man benytte disse, men fortsatt ser vi at man faktisk ikke kommer dit at det blir inngått avtaler, og at disse blir tilgjengelig for andre enn dem som har råd til å betale for det selv. Samtidig er vi også nødt til å ta fatt på å bygge opp den offentlige kapasiteten, også for de tyngste behandlingsformene. Vi ser f.eks. at i hele Helse vest har vi én regional avdeling for spiseforstyrrelser – det er åtte sengeplasser. De opplever at de må avvise stadig flere som har kommet så langt at de egentlig har behov for et døgnbehandlingstilbud. Da flyttes det alltid flere oppgaver ned til et DPS, distriktspsykiatrisk senter, for å forsøke å håndtere det, men deres kapasitet er også sprengt. Da flyttes det ned til det kommunale tilbudet, hvor man kanskje har hatt den innledende kontakten for å komme til et godt behandlingstilbud. De får dem altså i retur, etter at de allerede har sagt at de ikke har et godt nok tilbud til dem. Så når vi skal gripe fatt i dette, er det utrolig viktig at vi klarer å få på plass det forebyggende. Det er også viktig at vi klarer å ha gode lavterskeltilbud, men det som virkelig skaper et enormt press i hele systemet, er at de tyngste pasientene blir dyttet nedover i systemet igjen, og dermed fortrenger dem som egentlig skulle kommet veldig fort til disse lavterskeltilbudene. Da skaper man nesten en håpløshet hos de pasientene som har begynt og som har trodd at de nå skulle komme i gang. Jeg håper at vi får se ikke bare fagplaner og tiltaksplaner, men også konkrete bevilgninger i budsjettene framover, slik som Fremskrittspartiet har foreslått, for å bygge opp døgnkapasiteten. For det er virkelig slik at når det som er det statlige helsevesenets kjerneoppgave, ikke leverer på kapasitet, får det ringvirkninger nedover i hele systemet og det treffer definitivt de som trenger oss mest, aller hardest.