Jeg vil først takke for at det blir reist en veldig viktig interpellasjon. Utfordringen med at det blir så mange flere som får denne lidelsen, er enorm for vårt helsevesen, men de som kjenner dette aller mest, er de pårørende. Først får man en nedslående beskjed og må venne seg til at den man kanskje har kjent og elsket hele livet, plutselig blir en helt annen og ikke husker det livet man har bygget sammen. Samtidig må man ikke bare utføre mange oppgaver selv, man må i mange tilfeller kjempe mot det offentlige for å få helt nødvendige tilbud. Jeg og Fremskrittspartiet er sterkt bekymret for at strikken er strukket for langt for pårørende i demensomsorgen. Det er også verdt å merke seg når statsråden er framme og forteller at det skal bygges 1 500 nye sykehjemsplasser, at behovet er at det i hvert fall tilføres 3 000 nye plasser årlig for å opprettholde kapasiteten på sykehjemsdekning. Hvis vi ikke klarer å bygge ut eldreomsorgen vår i tråd med kapasiteten, vil pårørende få en enda hardere kamp. For hvert eneste år det underleveres på å bygge ut, blir flere stående i kø, og for hvert eneste år det ikke bygges ut nok, må helsepersonell løpe fortere og stå i tyngre oppgaver enn hva vi egentlig burde kunne forvente av dem. Vi er nødt til å få et reelt løft. Vi er nødt til å levere på det som er en kjerneoppgave i det norske velferdssamfunnet. Tempoet må opp, og Fremskrittspartiet står klare når som helst statsråden har lyst til å ta grep for å få dette til. Vi må se på hvordan vi kan bygge rimeligere og mer hensiktsmessig, sånn at vi kan få på plass mer kapasitet. En del av sykehjemmene våre er heller ikke tilpasset den situasjonen som er, med stadig flere demente, som kanskje fortsatt er fullstendig friske og raske i kroppen. Kanskje er det sterke, kraftige karer som har fått en demenslidelse, som helsepersonell må ta seg av. Det kan være veldig krevende når det da blir utagerende oppførsel. I min egen kommune, Askøy kommune, så vi tilfeller hvor man måtte leie inn annet sikkerhetspersonell for å hjelpe og støtte helsepersonell i dette arbeidet. Å håndtere det at kommunene får brukere som har veldig høye kostnader, er ikke finansiert med de ordningene som foreligger, så det er vi også nødt til å rette opp i, så vi klarer å finansiere det som er særskilt. Det er også andre måter man kan innrette dette på. Det handler om hvordan man bygger byggene. Jeg vet ikke om statsråden har vært på Olaviken alderspsykiatriske sykehus, men om han ikke har vært der, vil jeg anbefale ham å dra dit. Det handler om hvordan man bygger sykehjemsrom som er solide, men samtidig hjemmekoselige, så man rett og slett ikke ender opp med å måtte bygge om og gjøre det sterilt fordi ting bare må henge fast i veggene og sånt. Der er vi helt nødt til å finne nye løsninger og legge nye verktøy på bordet for kommunene, sånn at dette kan være noe som kan håndteres flere steder, ikke bare der det er spesialisert kompetanse – for denne gruppen blir bare større. Det siste jeg vil legge til, er: Det blir stadig flere unge demente. De trenger kanskje andre tilbud enn det man har for de eldre demente når man skal lage lavterskeltilbud. Det er vi også nødt til å ha med oss inn i dette arbeidet, for ellers lager vi ikke tilbud som passer for den enkelte.

Når vi er ute og treffer dem som har disse tilbudene, og når vi ser at det faktisk er snakk om å avvikle kvalitativt gode tilbud, vet vi også at det er en annen virkelighetsoppfatning ute i tjenestene enn det vi hører fra statsråden her i Stortinget. Det er også en annen stor utfordring innenfor vår helsesektor, som er en veldig kvinnedominert sektor. Hvis man leverer ingeniørtjenester eller entreprenørtjenester, kan man starte opp for seg selv og utfordre det man synes er galt i det offentlige tilbudet, og komme med en bedre løsning. Når det er så lavt volum på tilgang til å kunne levere anbud innen helse- og velferdstjenester, er ikke statsråden bekymret for at det blir sånn at det i den mest kvinnedominerte sektoren ikke er mulighet til å kunne starte en egen virksomhet og kunne levere og bygge et eget tilbud som man har eierskap til?

Når vi ser at gode tilbud blir avviklet ute i rehabiliteringstjenesten fordi de ikke lenger passer inn i anbudsbeskrivelsene, f.eks. fordi man ønsker å ta ned volumet på døgnkapasitet, har man vridd denne terskelen for langt over på pris – kanskje ikke utelukkende, men for høyt. Det andre leverandørene peker på, er at anbudene ofte rammes så kraftig inn at de ikke får anledning til å kunne drive tjenesteutvikling og kunne utvikle nye metoder og nye måter å gjøre ting på. Når det f.eks. er snakk om å kjøpe bare noen få hundretalls enkeltoperasjoner framfor å kunne levere på et helhetlig tilbud, mener da statsråden at man legger til rette for at alle disse kreftene kan være med og både ta ned kostnader og utvikle tjenestene?

Nå har vi sett veldig mange anbud hvor det fokuseres veldig mye på pris og mindre på kvalitet. Vi ser at veldig mange tilbydere fra både ideell og privat sektor ønsker å kunne utvikle og videreutvikle sine tilbud. Så ser man at det i anbudsdokumentene som lyses ut fra helseforetakene, rammes inn mer kutt i tilbud. For eksempel så vi det når det gjelder rehabiliteringssektoren. Hvordan vil statsråden sikre at helseforetakene legger mer vekt på å bygge kvalitet for pasientene våre framfor et utelukkende fokus på økonomi, som vi har sett i altfor mange anbudsrunder i det siste?

Ideelle og private aktører har bidratt til å bygge og utvikle vårt helse- og velferdstilbud opp gjennom tidene, og alle disse aktørene fortjener å kunne få mulighet til å bli likebehandlet, og til å kunne fortsette å bygge og utvikle norske helse- og velferdstjenester. Dessverre er det slik at forslagene som ligger til behandling nå, heller vil bidra til å ekskludere noen tilbud som er gode, på grunn av organisasjonsformen. Derfor kommer ikke Fremskrittspartiet til å støtte disse forslagene. I debatten om denne saken har vi fått fram veldig mye om hva som egentlig ligger ute i norsk helse- og velferdstilbud. Det er ikke slik at det offentlige ene og alene har bidratt til å bygge det velferdssamfunnet vi har. Det som har utviklet eldreomsorgen i Norge – som har blitt et godt tilbud – er at noen ildsjeler har startet opp noe og løst et problem det offentlige ikke har løst. Vi er helt nødt til å prioritere at alle som ønsker å være med og bidra, kan få lov til det. Det er faktisk pasientenes tilgang på alle gode tilbud som må være vårt fokus som storting. Vi må derfor åpne opp anbudsprosessene, slik at de kan utvikle gode tilbud, og at det ikke bare skal handle om å sette en lavest mulig pris for å få ned kostnader. V ønsker ikke en retning hvor vi går inn og detaljstyrer mer og lager mer komplisert regelverk rundt hvem som skal få lov til å være med. Vi er nødt til å ta ned kompleksiteten og heller stille strenge krav til kvalitet, uavhengig av om det er en offentlig leverandør, en ideell aktør eller en privat som leverer tilbudet. Vi er i en tid hvor vi trenger alle helsearbeidere vi kan få tak i. Vi kan heller ikke si at det offentlige Norge ikke har behov for dem som ønsker å jobbe i en privat helsebedrift. Det som skjer da, det er at de som jobber i privat helse, kun blir tilgjengelig for dem som kan betale for det. Derfor vil Fremskrittspartiet sørge for at det blir likebehandling, og vi kommer til å stemme mot disse forslagene.

Fremskrittspartiet er helt enig i at vi må ha orden i sysakene og i økonomien rundt fastlegene. Men det er også verdt å merke seg at dette ikke gjelder de medisinske vurderingene fastlegene gjør, men forvaltningen. Før man får dommen fra kontrollorganet, blir straffen på en måte iverksatt, altså før klagen er behandlet. Det er noe som kan virke som litt manglende rettsprinsipper, hvis man skulle ha tenkt i de baner. Man får ikke prøvd saken sin før konsekvensen inntreffer, og det er gjerne snakk om store beløp. Har statsråden sett litt på om byråkratiet rundt fastlegene kanskje blir litt for stort, når vi ser at så mange fastleger ender opp med å miste muligheten til å utøve faget sitt på grunn av det forvaltningsmessige? Kan det være grunn til å gjøre noen endringer der?

Jeg takker for svaret. Når vi vet at vi mangler veldig mange fastleger – det er fortsatt hundre tusen som står uten – og det er en kjempeutfordring med å rekruttere fastleger, blir det i praksis ganske vanskelig for kommunene å faktisk levere på sin plikt. Det ser vi f.eks. i Grue kommune, med 4 500 innbyggere og en fastlege som ikke får anledning til å utøve og må vente kanskje et års tid på klagebehandling før man vet hva som blir utfallet. Da er det 2 100 pasienter som står uten en fastlege, og en kommune som ikke helt vet hvordan man skal forholde seg til det. Det samme så vi i Askøy kommune. Der var det et legekontor som ble lagt ned fordi det var så mye usikkerhet knyttet til når saken kom til å være endelig avklart. Jeg håper statsråden vil ta litt rev i seilene og få gjort en hurtig vurdering på om vi må stramme inn på hvordan dette gjøres.

Jeg må ærlig innrømme at vi har egentlig ikke mer tid til å kunne gripe inn i dette. Vi ser at helt nødvendige investeringer blir dyttet på. Vi ser at det blir flere og flere som ikke får behandling i helsevesenet vårt. Jeg vil også rette statsrådens oppmerksomhet mot at det har blitt dobbelt så mange som har blitt avvist til psykisk helsevern i Helse Bergen siden 2019. Det var 1 799 som ble avvist i 2019. Nå er tallet 3 676. Når vi ikke makter å se at det ikke er nok kapasitet, men tenker at man bare skal se videre på reformarbeid uten å komme med nødvendige bevilgninger til det som beviselig er et behov, da er det faktisk pasientene som ender opp med å betale for at vi ikke klarer å prioritere ressursene inn der vi trenger dem. Men jeg håper at statsråden vil sikre at Årstadhuset faktisk bygges ut, og håper vi kan få en tydelig … (Presidenten klubber.)

Det er ganske stor forskjell på den beskrivelsen som helseministeren gir av økonomien i helseforetakene, og det vi ser når vi kommer ut til de lokale helseforetakene. Det er ikke sånn at Helse Bergen kan satse på å bygge ut det som statsråden nå framholder med hensyn til Årstadhuset. Nei, de er nødt til å kutte. De er allerede nødt til å kutte innenfor de rammene de har. Når statsråden også har vært ute og varslet at her må vi stramme ytterligere inn, er Fremskrittspartiets bekymring at disse prosjektene, som er helt nødvendige, som også fører til at det blir nok kapasitet, blir dyttet ut. Vil statsråden se på nytt på hvordan vi finansierer sykehusbygg, slik at det ikke ender opp med at den forrige sprekken i Helse Bergen, som var på over 600 mill. kr, fører til at det er de psykisk syke som må betale ved at man ikke får på plass de nødvendige prosjektene?

«Psykiatrisk kapasitet i Helse Bergen er på et kritisk lavt punkt, alvorlig syke pasienter blir liggende på gangen, stadig flere avvises, og på Sandviken sykehus har det blitt vanlig å sette kode rød. Statsråden har pekt på ombyggingen av den gamle kvinneklinikken (KK-bygget) til rus og psykiatri innen 2030 som en løsning. Vi kan nå lese at manglende økonomistyring, og lave bevilgninger kan føre til at prosjektet skyves ut. Finner statsråden dette akseptabelt, og vil statsråden gripe inn for å sikre psykisk syke tilstrekkelig behandling?»

Det som det går mot i dag, er at vi får slutt på at oljepriskrisen bare gir staten enorme inntekter, mens innbyggerne i olje- og gassnasjonen Norge er dem som flås ved bensinpumpene. Det vil være en merkedag i dette stortinget om vi kan få snudd på et sånt paradoks. Jeg må ærlig innrømme at når jeg er hjemme på Askøy og snakker med innbyggerne der, med velgere, er det ingen av dem som skjønner logikken i at Norge, som tjener så mye på olje og gass, virkelig skal ha så høye bensin- og dieselpriser for innbyggerne sine. Svenskene har klart å redusere drivstoffavgifter uten å ha noen oljeinntekter. Det er på høy tid at innbyggerne våre også ser at når det skjer sånt som dette, så makter Stortinget å ta grep som de kan forstå. Jeg registrerer at Arbeiderpartiet snakker om trygg og god styring og ansvarlighet. Når vi ser resultatene av det Arbeiderpartiet kaller trygg og god styring, er jo det enorme pumpepriser, det er dobbelt så høy rente som nabolandene våre har, og det er matvarepriser som gir noe av verdens dyreste mat – mens statskassen stadig fylles. Det er helt riktig som finansministeren sier: Alt må dekkes inn. Der er Fremskrittspartiet veldig behjelpelig: Det er inflasjonsdrivende når Arbeiderparti-regjeringen tar skattebetalernes penger og kaster dem bort på grønne prosjekter som ikke er lønnsomme, og som ikke fører til kutt. Det er inflasjonsdrivende når Arbeiderparti-regjeringen kaster vekk penger på enorme byråkratier i fylkeskommunene og hos statsforvalterne. Det er inflasjonsdrivende når Arbeiderparti-regjeringen ikke makter å kutte i statsforvaltning. Man kan faktisk ta ned inflasjonen ved å gjøre alt dette. Det samme gjør man når man tar grep overfor det som er inflasjonsdriver nummer én: det grunnleggende i økonomien vår – kostnader til transport, mat og energi. Når man får ned disse kostnadene, kan man også få ned inflasjonen, og da er det også en god mulighet til å ta ned pengesløsingen i en offentlig sektor som har blitt for stor. Nå er jeg glad for at det i hvert fall går mot handlekraft når det gjelder pumpene.

Dette er en sak som det er helt umulig å ikke bli berørt av – jo mer du går inn i den, og jo mer du ser de triste skjebnene til ofrene. Varhaug-saken viser også noen litt overordnede ting som er i det norske samfunnet. Vi har et samfunn bygget på tillit, og skal den tilliten faktisk fungere, fordrer det at vi som sitter i de øverste posisjonene i det politiske systemet, også tar ansvar. På dette området er det nå Jan Christian Vestre som er helseminister, og som har et særskilt ansvar – og det må tas. Det er, som flere har vært inne på, positivt å høre at det blir omtalt, men det er bekymringsverdig at det antydes at det er, egentlig, Stortinget som må finne midlene og finne løsningen. Jeg vil på det sterkeste oppfordre statsråden til – før man legger fram revidert – at det, på det som kommer, også følger med en fullverdig løsning. For hvis de som har blitt utsatt for overgrep fra – ja, selvfølgelig – den som har utført dette, Varhaug, skal gjenoppbygge tilliten, også til at vi som system tar vårt ansvar, er det nødt til å komme på plass en beklagelse, en uforbeholden beklagelse. Det er én del av dette. Den andre delen er at det også må komme en hensiktsmessig oppreisning. Det er bra at Stortinget også har kunnet vedta systemendringer, slik at det er mye mindre fare for at noe sånt skjer igjen, men disse menneskene, de er ikke mange, men de er nødt til å oppleve at vi faktisk tar ansvar, at vi gir en beklagelse og gir en oppreisning. Det skal iallfall Fremskrittspartiet bidra til.

Det er veldig bra at vi kan samle oss om en bedre vei framover for dem som lider av ALS. Det jeg synes også er viktig at man har med seg, er at vi som er helsepolitikere, jobber med systemet. Det er endringer i systemet, det kan være krevende prosesser, og det kan være tunge prosesser. Vi er nødt til å huske på at de menneskene som er i dette systemet, er dem vi er her for – hvert fall når vi ser dem som har jobbet så hardt for å få denne muligheten, som nå kanskje står på terskelen til å kunne få en ny vurdering og en ny mulighet. Det er også viktig at statsråden tar med seg tilbake til embetsverket at her må vi være på tilbudssiden. Dette er mennesker som har vært igjennom mye, og det er et håp om at man tar opp søknadene som har vært avslått, og at man kan finne en god og effektiv måte å få dem opp igjen på, uten at vi legger mer system på dem som er syke. Det er vi som er systemene, og det er vi som må stille opp. Jeg håper statsråden tar det med seg.

Ubåten utenfor Fedje er en sak som jeg hørte om første gang da jeg var en ungdomspolitiker som hadde kommet inn i Fremskrittspartiets Ungdom. Nå står jeg her, jeg har begynt å bli grå i håret, og ubåten og kvikksølvet er fortsatt ikke oppe. Jeg tror det er veldig, veldig bra at det ser ut til å gå mot at et enstemmig storting gir et tydelig signal. Det er av veldig stor betydning for dem som har engasjert seg i denne saken, at man har Stortinget i ryggen knyttet til at man må få opp kvikksølvet. Det er én ting som jeg vet at innbyggerne som bor på Fedje og i Nordhordland, også merker seg. Vi snakker som om dette er noe som vi, som norske myndigheter, må gjøre for å trygge befolkningen lokalt. Nei, det er lokalbefolkningen på Fedje og i Nordhordland som har stått i front og kjempet for at vi faktisk får en god løsning, sånn at vi ikke har en potensiell økonomisk og miljømessig krise på kysten. Det er de som har stått i front, de har kjempet for at norske myndigheter skal levere på noe som er av nasjonal betydning. Det tror jeg er viktig at statsråden også har med seg i dette arbeidet, at det ikke er en lokal sak som berører de lokale. Dette er av nasjonal betydning, og det er verdt å takke dem som står på. Det er viktig, når fagmyndighetene nå skal jobbe videre, at man også tar med seg den manglende tilliten som mange av dem som har engasjert seg i denne saken, kjenner – når man har sett så mange prosesser som har trukket så mye ut i tid, og hvor det har blitt oppdaget så alvorlige feil som det har vært i denne saken. Nå er vi i hvert fall kommet et godt hakk videre på veien ved at vi i hvert fall sender en tydelig og entydig beskjed fra Stortinget. Så håper jeg at de som har stått i front, vinner fram, og at vi ikke lenger har som en tikkende bombe på vestlandskysten noe som kunne ha ødelagt miljøet, og som kan være av stor økonomisk betydning for havbruksnæringen vår.

Vi i Fremskrittspartiet hadde i vårt alternative budsjett et forslag om at man skulle få Wegovy inn i revidert statsbudsjett. Wegovy er et av preparatene som DMP, Direktoratet for medisinske produkter, selv har regnet ut faktisk gir kostnadseffektiv behandling. Dessverre stemte Arbeiderpartiet og flere dette ned, så den bestillingen ble dessverre ikke gjort. Jeg hører at statsråden også ser at dette er en utfordring og noe som absolutt bør kunne komme opp i Stortinget, så jeg vil spørre: Når vil Stortinget få til behandling at vi kan ta inn en av disse medisinene på blåreseptordningen, sånn at det ikke er sånn som vi kunne lese i dag, om Tobias som bruker over 3 000 kr i måneden på medisin, og rett og slett ikke har råd til å gå på det lenger?

Det er ganske spesielt at akkurat behandling av fedme er et av de områdene hvor vi nå ser at vi har tilgjengelige medisiner som virker. Selvsagt er det ikke sånn at man da kan si at f.eks. en slankesprøyte er det eneste som skal være virkemidlet. Selvfølgelig skal man bruke hele spekteret til å behandle sykdommen. Det gjør vi med alle andre sykdommer. Men det er litt spesielt at akkurat når det gjelder fedme, er plutselig ikke et bevist fungerende preparat noe det offentlige dekker. Jeg lurer på om statsråden også ser det som kanskje veldig mange som sliter med dette, opplever, at det er ganske urettferdig at akkurat deres helsesituasjon ikke skal medføre at staten dekker kostnaden for nødvendig medisin.

«I dag markeres verdens fedmedag. Ifølge en rapport fra Menon Economics (2023) kostet overvekt og fedme Norge 238 mrd. kr bare i 2022. Selv om vi tar disse tallene med en klype salt, indikerer dette store kostnader forbundet med fedme. Det har de siste årene kommet flere nye og effektive legemidler mot overvekt. Tas disse i bruk, vil det hjelpe både den enkelte og gi en samfunnsøkonomisk besparelse. Bør ikke i større grad enn i dag samfunnsøkonomiske effekter tas med når finansiering av nye slankemedisiner vurderes?»

Når så mange pasienter står og venter så lenge på å få nødvendig behandling, er det ikke en partipolitisk duell om hvem som førte hvilke lister bakover i tid de trenger. De trenger at noen faktisk stiller seg opp, sier at dette ikke er godt nok, tar ansvar og gjør endringer. Jeg vil heller komme over på noe statsråden også har sagt man skal gjøre mer av. Man skal kjøpe mer privat kapasitet, for den er ledig og tilgjengelig, men kun for dem som bare har anledning til å betale. Man har nå så vidt begynt å kjøpe lite grann privat kapasitet. I f.eks. i Bergen, som dette handler om nå, er bare 4,5 pst. av behandlingene hos Aleris kjøp fra Helse Vest. Vil statsråden ta kraftfulle grep for å bruke helt ledig tilgjengelig kapasitet, sånn at den kan ta ned reell ventetid – ikke bare i et skippertak, men også som systematikk?

Jeg hører stadig vekk statsråden snakke om at Ventetidsløftet har virket. Spesielt i valgkampen var det en sentral sak for helseministeren. Jeg lurer litt på om helseministeren tar innover seg hva slags bilde pasientene faktisk sitter igjen med, når den øverste lederen for norsk helsevesen er ute og sier at nå går dette stadig mye bedre, nå har vi en plan, nå går dette som det skal. Opplever man ikke da at man også får sånne tilbakemeldinger undertegnede får, om at man føler at tilliten til det som blir sagt om hva som er utviklingen i ventetider i Norge, reduseres når det virker som statsråden ikke helt tar innover seg hvor lenge disse pasientene står og venter? Jeg vil igjen utfordre statsråden: Vil han beklage overfor disse pasientene som har ventet så urimelig lenge?

«Regjeringen har fremholdt at ventetidsløftet har virket, men da telles kun ventetiden til første møte med sykehuset, deretter kommer man på en ny intern venteliste. Tall fra Helse Bergen viser at ventetiden på den tidligere hemmelige ventelisten i snitt er på 239 dager, 2 000 pasienter har ventet i over et år, og den som har ventet lengst har ventet i over fire år. Vil statsråden beklage overfor pasienter som har ventet urimelig lenge, og hva vil statsråden gjøre for at pasienter får raskere behandling?»

I hvert fall ukentlig er det fortvilte foreldre som tar kontakt fordi de står i en helt umulig situasjon med sin ungdom. Det er mange som virkelig sliter med spiseforstyrrelser. Mens det tidligere var veldig krevende at det var mange som ikke søkte hjelp, og at det gikk for langt fordi dette var skambelagt, opplever vi nå at det er veldig mange som tar tak i et stort problem og søker hjelp. Men så står vi og det offentlige helsevesenet uten nødvendig kapasitet. Når da foreldre endelig har fått en ungdom til å ville søke hjelp, setter vi dem på en venteliste. Det er virkelig ikke en god måte å møte disse ungdommene på. Av og til er det rett og slett mangel på personell i helsevesenet vårt, og vi får ikke tak i nok folk, men de andre som ofte tar kontakt med Fremskrittspartiet, er private tilbydere av psykiske helsetjenester, også spisset mot behandling av spiseforstyrrelser, men de får ikke kontrakter med helseforetakene. Vi har registrert at statsråden sier at nå skal man benytte disse, men fortsatt ser vi at man faktisk ikke kommer dit at det blir inngått avtaler, og at disse blir tilgjengelig for andre enn dem som har råd til å betale for det selv. Samtidig er vi også nødt til å ta fatt på å bygge opp den offentlige kapasiteten, også for de tyngste behandlingsformene. Vi ser f.eks. at i hele Helse vest har vi én regional avdeling for spiseforstyrrelser – det er åtte sengeplasser. De opplever at de må avvise stadig flere som har kommet så langt at de egentlig har behov for et døgnbehandlingstilbud. Da flyttes det alltid flere oppgaver ned til et DPS, distriktspsykiatrisk senter, for å forsøke å håndtere det, men deres kapasitet er også sprengt. Da flyttes det ned til det kommunale tilbudet, hvor man kanskje har hatt den innledende kontakten for å komme til et godt behandlingstilbud. De får dem altså i retur, etter at de allerede har sagt at de ikke har et godt nok tilbud til dem. Så når vi skal gripe fatt i dette, er det utrolig viktig at vi klarer å få på plass det forebyggende. Det er også viktig at vi klarer å ha gode lavterskeltilbud, men det som virkelig skaper et enormt press i hele systemet, er at de tyngste pasientene blir dyttet nedover i systemet igjen, og dermed fortrenger dem som egentlig skulle kommet veldig fort til disse lavterskeltilbudene. Da skaper man nesten en håpløshet hos de pasientene som har begynt og som har trodd at de nå skulle komme i gang. Jeg håper at vi får se ikke bare fagplaner og tiltaksplaner, men også konkrete bevilgninger i budsjettene framover, slik som Fremskrittspartiet har foreslått, for å bygge opp døgnkapasiteten. For det er virkelig slik at når det som er det statlige helsevesenets kjerneoppgave, ikke leverer på kapasitet, får det ringvirkninger nedover i hele systemet og det treffer definitivt de som trenger oss mest, aller hardest.

Ja, det er helt riktig at Fremskrittspartiet den gangen var veldig glad for at vi kunne få sykehusene vekk fra fylkeskommunene. For det var ingen god situasjon. Jeg tror de som husker tilbake igjen til da fylkeskommunene drev sykehus, husker at det var veldig preget av ulikhet i hvem som fikk hvilke behandlingstilbud. Veldig mye var litt som det vi nå kjenner i kommunens helseoppgaver. Det var store forskjeller, og det var ut fra hvilket fylke man bodde i, om man egentlig fikk et godt nok helsetilbud. Selvfølgelig var det noe Fremskrittspartiet ønsket å rydde opp i den gangen – at man fikk flyttet sykehusene opp til staten. Men vi fikk dessverre én nisse med på lasset, og det er de regionale helseforetakene, som vi ser har utviklet seg til bare å bli store byråkratier som fungerer som et godt politisk skjold for den til enhver tid sittende helseministeren, for man kan dytte ansvaret for upopulære avgjørelser over på et fagnivå og et byråkratisk nivå framfor å måtte eie beslutningene politisk og stå til ansvar overfor innbyggerne. Fremskrittspartiet har kjempet med nebb og klør for å få makten over Sykehus-Norge samlet til ett Helse-Norge, og at det kommer under folkevalgt styring, sånn at hvis dette ikke gjøres godt nok, kan faktisk innbyggerne reagere ved å kaste dem som ikke leverer. Det er en av de vesentlige grunnene til hvorfor vi har kjempet imot helseforetaksmodellen – noe vi skal fortsette å gjøre – modellen som de såkalte styringspartiene, Høyre og Arbeiderpartiet, som også har vært de store maktfaktorene i Stortinget, har vært de varmeste forkjemperne av. Jeg er veldig glad for at vi ser at det bildet endrer seg, så vi kan komme til at vi kan organisere helseforetakene våre mer fornuftig, og at vi ikke sørger for, sånn vi gjør nå, at sykehusene blir gjeldsslaver til staten fordi foretakene må ta opp store lån og betale renter og avdrag, og at det ikke er sånn at det er utvalgte styrer ute i helseforetakene som faktisk gjennomfører beslutningene som har konsekvenser for innbyggerne, men at vi kan få ryddet og prioritert opp de sentrale helseoppgavene, og at det er et politisk ansvar. Når jeg nå hører veldig positive uttalelser fra Høyre, ser jeg fram til at man også faktisk støtter opp om det når det kommer til stykket. Det så vi jo ikke da vi behandlet finansieringsmodellen, som kunne ha ryddet opp i dette, ikke bare for Lærdal og Helse Førde, men for alle helseforetakene i hele landet.

Det som er vesentlig også for Stortinget, er at av og til må man sette menneskene foran systemene. Når det blir sagt fra denne talerstolen at ingen liker disse kuttene og helst skulle vært dem foruten, er det viktig å huske at når man ser at den veien man kjører på, bærer mot et dårlig mål, handler det også om å evne å snu. Det synes jeg det er verdt å merke seg – at her er Høyre og Arbeiderpartiet relativt like. Det er systemet og hvordan styringssystemet skal være i en helseforetaksmodell som går foran de konsekvensene som innbyggerne i Lærdal nå får kjenne på. Det er ikke sånn at i Stortinget skal man bare følge de systemene som er, følge det som har vært. Det er her all makt skal være samlet. Hvis man faktisk mener alvor med at dette ikke er et ønskelig kutt, og det er det all mulig grunn til, er det egentlig ingen god grunn til å ta et så veletablert tilbud som ortopedien i Lærdal og legge det inn i en sånn omstilling. Det fører ikke til at det er færre som trenger denne behandlingen, det vil bare føre til at man flytter litt på tilbudene og fører kanskje faktisk også til at vi mister helsepersonell, mister kompetanse og er nødt til å bruke tid og energi og ressurser på å utdanne enda flere for å erstatte dem igjen. Det er ikke sikkert at dette en gang vil ende opp med at vi sparer penger. Når konsekvensene faktisk kommer på bordet, har vi som folkevalgte en plikt til å ta stilling til det. Til dem som mener at ja, men her har det blitt lagt slike rammer, her har det blitt fattet slike vedtak før, derfor kan vi ikke støtte det: Det er bare ikke en god nok grunn.

Først vil jeg bare begynne med å ta opp mindretallsforslagene i innstillingen, sånn at det også er gjort formelt. Fremskrittspartiet vil subsidiært støtte det løse forslaget som er framsatt nå. Det er i hvert fall bedre enn at man ikke får vedtatt noe i denne saken. For ortopedien i Lærdal er dette en sorgens dag. Man snakker fint fra Stortinget om å bygge faglige tilbud, om å rekruttere og beholde – beholde godt helsepersonell. Jeg tror vi må ha med oss i arbeidet når man driver med omstilling og omlegging, at det ikke er sånn at byråkrater eller politikere kan tenke at man bare skal tegne litt om på dette tilbudet og bestemme hvor fagressursene som jobber på et sykehus – de som er leger, sykepleiere, har en spisskompetanse – skal jobbe. Det er ikke sånn at vi bare kan styre det. Vi ser i Lærdal at folk allerede har sluttet i jobben sin. Når man legger ned tilbud som er så knyttet til et fagmiljø, kanskje knyttet til et lokalsamfunn, er det ikke automatikk i at de personene velger å flytte med der man har tegnet inn at de kanskje skal jobbe. Det må vi faktisk ta innover oss. Det er et kjempeproblem at mange som jobber innenfor helse, gir seg fra yrket som helhet. Det er veldig mange av disse prosessene. Den kostnaden viser vi ikke alltid fram. Representanten Vereide var oppe og mente at det ikke var nok penger her. Ja, det er helt riktig. Fremskrittspartiets forslag hadde 1,7 mrd. kr mer til helseforetakene for å unngå at man skulle få de mest drastiske kuttene, som det vi egentlig ser over hele landet, og det er det som nå rammer Helse Førde. Da kommer jeg også inn igjen på det Fremskrittspartiet var litt opptatt av i denne saken, at regjeringen lever på Stortingets nåde. Hvis Stortinget hadde sagt at dette tilbudet skal opprettholdes, er det også en forventning om at regjeringen da finner løsninger på dette fram mot det reviderte nasjonalbudsjettet. Det virker i denne debatten litt som at statsbudsjettet nesten ble overlevert fra oven. Nei, det er faktisk dette stortinget som har vedtatt det, det er dette stortinget som skal revidere. Der har representanten Vereide fullt ut mulighet, for hans parti sitter faktisk i regjering. Jeg går ut fra at når man ser at det ikke var tilstrekkelig, kommer man med bedre til revidert.

Det var lenge uklart hvordan dette skulle falle ut, men de siste dagene tegner det seg et veldig tydelig bilde av at f.eks. ortopedien i Lærdal vil bli lagt ned. Jeg husker hvor stolt jeg var av det man fikk til ved Lærdal sjukehus. Det var et lite lokalsykehus som hadde bygd opp en stor faglig kompetanse og fikk anerkjennelse fra alt av fagmiljøer – veldig viktig for lokalsamfunnet. Det tiltrakk seg kompetanse fra hele landet, og den tiden Fremskrittspartiet hadde en hånd på rattet i styringen av Norge, kunne pasienter faktisk velge å dra til Lærdal for å få god ortopedisk behandling, fordi dette tilbudet var så godt anerkjent. Vi finansierte det å kunne gjennomføre behandlingen med at den innsatsstyrte finansieringen var høyere. På den måten kunne forskjellige lokale sykehus bygge gode tilbud, som også kunne tiltrekke seg pasienter fra andre deler av landet. Slik utviklet man gode helsetilbud drevet fram av fagfolk. Det vi ser nå, er at statsråden først skryter av at man har lagt fram et statsbudsjett som skal styrke sykehusene, som skal gi bedre sykehusøkonomi. Så, når året faktisk skal settes i gang, må det gjennomføres vesentlige kutt fordi sykehusene er blitt gjeldsslaver til staten, for de må betale renter og avdrag. Da er det plutselig bare opp til lokale helseforetaksstyrer å skulle stå i det og gjøre upopulære – og jeg vil si noen direkte uansvarlige – kutt, som fører til at man tar ned gode tilbud, og som sørger for at folk som før følte at man hadde tryggheten i lokalsamfunnet når noe skjer, ikke lenger kjenner på den tryggheten. Når Arbeiderpartiet styrer, er det plutselig faglige vurderinger som skal gjøres der ute, selv om det egentlig burde være et politisk ansvar. Det er politikerne som legger rammene, og man har bevilget for lite til å opprettholde dette tilbudet. Det er jo helt tydelig. Det bør bli en slutt på at man i store ord, generelle taler og generelle planer lover gull og grønne skoger, men når man kommer til de konkrete kuttene som faktisk går ut over folk, ja, så peker man på lokale helseforetak og byråkrater – ikke folkevalgte.

Da vi behandlet statsbudsjettet her i desember, var statsråden veldig tydelig på at her skulle det bli en styrking av vårt helsetilbud. Man var også veldig klar på at etter at man hadde sluttforhandlet statsbudsjettet, med en ytterligere bevilgning, skulle dette virkelig føre til at nå skulle sykehusene få det de trengte. Visste statsråden på det tidspunktet at det kom til å bli så mange kutt som fikk så store konsekvenser for helsetilbudene som vi har sett bare så langt? Jeg tør minne om at Helse Førde skal kutte ytterligere veldig mange titalls millioner bare der. Visste man at det ville bli så tøft da man ble enige om et budsjett som man sa skulle styrke norsk helsetjeneste?

Da vi var på besøk på sykehuset i Lærdal, fikk vi også informasjon om at det er flere som allerede har sluttet i et veldig godt anerkjente fagmiljø ved ortopedisk klinikk i Lærdal – før vi faktisk har dette til behandling her. Dette var altså før det var kjent hvordan partiene ville stille seg, så utfallet var ikke gitt. Det jeg lurer på om statsråden tar inn over seg, er: Når man faktisk er i en slik situasjon at Stortinget kan ta en beslutning slik at det ikke skulle føre til en nedleggelse, ville det da ikke vært klokt av statsråden å informere helseforetaket om at dette nå er til behandling, det er uavklart om man kan gjennomføre nedleggelsen, og i hvert fall ivareta at dette tilbudet ikke ble forringet før dette var endelig avgjort?

Statsråden var godt informert om at Stortinget ville ta opp til behandling de kuttene som vi drøfter her i dag. Allikevel kan vi se at det lokale helseforetaksstyret har valgt å sluttbehandle kuttene, spesielt kuttet som handler om ortopedisk klinikk i Lærdal. Da stiller jeg spørsmålet: Er det slik at statsråden ikke har informert helseforetaket om at det skal foreligge en endelig behandling av dette i Stortinget i dag? Eller er det slik at statsråden enten ikke har respekt for at Stortinget kan fatte endelige avgjørelse i dette, eller ikke har kontroll på det som skjer under seg i helsebyråkratiet?

09:05] (ordfører for saken): Innledningsvis vil jeg takke helse- og omsorgskomiteen for et godt samarbeid om behandlingen av en sak som vil ha stor betydning for helsetjenestene til våre innbyggere i Sogn og Fjordane. Saken dreier seg om den krevende økonomiske situasjonen i helseforetaket Helse Førde og de foreslåtte tiltakene som påvirker lokalsykehusene Lærdal og Nordfjord spesielt sterkt. Temaet som har vært oppe, er å fjerne ortopedisk behandling ved Lærdal sjukehus, kutt i barselomsorgen ved både Nordfjord sjukehus og Lærdal sjukehus, endringer i ambulansedekning og tilbudet med skadepoliklinikk. Komiteen har gjennomført en skriftlig høring, og det har kommet inn 21 skriftlige innspill til høringen. Saken har generert stort lokalt engasjement og en veldig opplysende og god debatt. Fra Fremskrittspartiets side har vi gått inn for å kunne beholde gode tilbud som har blitt bygd opp over lang tid, som er etablert, og som lokalbefolkningen setter stor pris på og kjenner seg avhengig av for å ha trygghet for liv og helse. Fremskrittspartiet har også tidligere denne måneden hatt oppe forslag som ville ha ordnet denne finansieringssituasjonen som er så kritisk ute i sykehusene. Dessverre fikk vi ikke flertall for å ordne det overordnede problemet, men jeg håper at vi nå i dag kan gå inn og i hvert fall løse noen av utfordringene for dem som ser sterke kutt i sine lokale sykehus i Helse Førde. Det er også et element i behandlingen av denne saken som Fremskrittspartiet har reagert sterkt på. Når Stortinget har en sak til behandling om de konkrete tiltakene som er foreslått, om å kutte i behandlingstilbudet, særskilt på Lærdal sjukehus og Nordfjord sjukehus, er det også en forventning om at ikke byråkratiet foregriper hva som blir utfallet av saken. Det mener vi er statsrådens ansvar å påse at ikke skjer, men likevel ser vi at det lokale helseforetaksstyret har fattet et sluttvedtak altså bare noen uker før klubben skal gå i Stortinget om en skal opprettholde ortopedisk kirurgi ved Lærdal sjukehus. Jeg vil på det sterkeste gjøre oppmerksom på at statsråden er underlagt Stortinget, og det er også helsebyråkratiet.

Selvsagt skal forslaget utredes ordentlig. Det er bestillingen som ligger til regjeringen, om man stemmer på Fremskrittspartiets forslag. Vi kan ikke være med på det Arbeiderpartiet har kjempet så hardt for å kunne få et flertall for nå, som er at man skal utrede massevis av forskjellige alternativer og inngå i en eller annen ny prosess med mange høringer, uten at vi vet utfallet av det. Hvis SV og Rødt har lyst til å være med på en hurtig og effektiv biltur, vil jeg anbefale at man ikke begir seg ut og sitter på med Arbeiderpartiet, for når man ikke peker ut hva som er målet og hvor man skal gå, kan det fort bli en veldig lang og kostbar tur, med unødig bortkasting av ressurser på veien. Det er her forskjellen ligger: Skal vi peke ut tydelig retning, gi marsjordre og faktisk løse problemet, eller skal vi på en ørkenvandring?

Det er en forskjell på om man skal bare bestille enda mer utredning, som vi har fått gang på gang, eller om man skal gi en tydelig beskjed, sånn at man faktisk tar et retningsvalg og sørger for at man får en løsning. Det er der forskjellen ligger i disse to forslagene – om man bare skal gå enda flere runder, ha enda flere utvalg, ha enda mer utredning, eller om man skal gi regjeringen en marsjordre om å komme tilbake med et forslag som faktisk løser problemet. Vi ble utfordret fra helseministeren på om ikke alt gikk så mye bedre nå, fordi ventetidene jo går så mye ned. Det er en av de store utfordringene dem som har lest Bergens Tidende i dag, virkelig fikk ny innsikt i. Jo, ventetiden for å komme til første møte med sykehuset og få snakket med noen, går ned, men som vi har blitt advart mot gjennom veldig mange eksempler, går ventetiden på det faktisk å komme til en behandler, det å få en operasjon, i taket. Vi kan lese at når man først har vært gjennom den første køen i Helse Bergen, kommer man inn i en ny kø for faktisk å få en operasjon – på 239 dager i snitt! Hva slags ventetidsløfte er dette? Det er dette man får som resultat dersom man gjør som det nå ser ut til at SV og Rødt har tenkt å gjøre, nemlig bare bli med på enda flere fine, vage formuleringer og gode intensjoner, men ikke konkrete handlingspunkt. Da oppnår man ikke det ønskede resultatet. Man kan se videre. Det er 2 000 pasienter i Helse Bergen som har ventet i over ett år. Den som har ventet lengst, har ventet i fire år. Det er nesten like lenge som Arbeiderpartiet har sittet i regjering. Fra Fremskrittspartiets side er vi glad for at det virker som at et flertall i denne salen i realiteten har blitt enig med Fremskrittspartiet om at man trenger å gjennomføre dette skiftet slik at det ikke lenger skal være sånn at sykehusene blir gjeldsslaver til staten, at vi kan få ryddet opp i det. Det er vi glad for, men vi er bekymret for gjennomføringskraften til dette stortinget om man ikke kan gi tydelige bestillinger og evne å ta en beslutning. Beslutningsvegring koster oss alle sammen dyrt, både i unødvendig arbeid og i de menneskene som blir stående og vente enda lenger, bare fordi man ikke klarer å lande en beslutning og gi tydelig signal til regjeringen.

Pasienter står i lange behandlingskøer, alvorlig psykisk syke ligger på korridoren, og flere og flere opplever å bli avvist etter henvisning til spesialisthelsetjenestene våre. Samtidig ser vi at sykehusene kutter i tilbud, nedbemanner og skyver helt nødvendige investeringer ut i evigheten. Hvorfor skjer dette i et av verdens rikeste land? Mye av forklaringen ligger i at de såkalte styringspartiene, Arbeiderpartiet og Høyre, har tviholdt på en finansieringsmodell som gjør sykehusene våre til gjeldsslaver til staten, noe som gjør at de må kutte i pasienttilbud i takt med økende byggekostnader, med påfølgende økte renter og avdrag til staten som resultat. Det er dette forholdet Fremskrittspartiet nå foreslår å rydde opp i, ved å skille mellom drift og investeringer og plassere ansvaret for å betale for nye sykehusbygg der det hører hjemme, her i Stortinget. Den sykehusøkonomiske krisen vi står i nå, med kutt og nedleggelser, er en varslet krise. Ansatte som mangler verktøy og ressurser til å gjøre jobben sin, pasienter som opplever å stå i uendelige køer for å bli behandlet, og fortvilede pårørende som ser sine kjære og nære bli avvist eller skrevet ut uten å være ferdig behandlet, alle har de gitt beskjed over mange år. Fremskrittspartiet har gang på gang fremmet forslag om å styrke behandlingstilbudet, men vi er blitt nedstemt. Regjeringen har svart med stadig nye utredinger, nedsettelse av utvalg og andre tiltak som bare skyver problemet framover i tid, uten å løse noe. De negative konsekvensene har kommet på løpende bånd. I Helse Bergen ser vi at Voss sjukehus ikke får gjennomført nødvendige oppgraderinger eller nybygg for å ta unna helsekøene, på Haukeland er det bl.a. de kreftsyke barna som kan miste tilbud om leketerapi, og i Helse Førde er det bl.a. barseltilbud og ortopedien som skal kuttes. Hvor enn en drar i hele Sykehus Norge, er det den samme fortellingen. Helt nødvendige investeringer gir så høye lånekostnader til staten at man blir tvunget til å kutte i tilbud som er gode, som pasientene har behov for, og som bygger helsetjenesten vår. Når statsråden blir konfrontert med disse uheldige kuttene, peker han på lokale helseforetak, økte generelle bevilgninger og såkalt faglige vurderinger. Nå må det bli slutt på ansvarsfraskrivelse. Nå er det på tide at vi setter menneskene foran systemet, gir helsepersonell gode rammer for å yte tjenester og gir folk trygghet for liv og helse. Det trengs bare politisk vilje og handlekraft, og at flertallet faktisk stemmer for forslaget som gir en klar marsjordre, ikke bare mer utredning.

Vi har sett hva de økonomifaglige vurderingene fører til, vi ser konsekvensene av regjeringens politikk, og vi setter ned foten. Men jeg tok ordet for også å få klargjøre at det er en veldig tydelig bestilling på hva statsråden skal gjøre. Han må lese vedtakene. Punkt en: «Stortinget ber regjeringen ta utgangspunkt i den helhetlige faglige gjennomgangen av det samlede rehabiliterings- og habiliteringstilbudet samt fremskrivingen av behovet for både kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten frem mot 2040, og i løpet av 2027 komme tilbake til Stortinget med en konkret handlingsplan for rehabiliteringsfeltet, herunder arbeidsrettet rehabilitering. Handlingsplanen skal inkludere en vurdering av behovet for flere døgnplasser, med mål om å gi alle pasienter som har behov for det, et likeverdig rehabiliterings- og habiliteringstilbud i hele landet.» Bestillingen er veldig tydelig, og Fremskrittspartiet forventer at statsråden leverer på Stortingets vedtak.

Prosessen og saken som er til behandling nå, og debatten her i dag, viser med all mulig tydelighet at disse anbudene rammer tilbud som er faglig gode, og som det er et stort behov for. Statsråden velger å dytte et begrep foran seg igjen og igjen: faglige vurderinger. Men når vi er ute og snakker med fagfolkene, de som utfører disse tjenestene, de som er best på dette, de som virkelig kan det, er tilbakemeldingen unison: Dette er ukloke vurderinger. Det man har fått, framstår mer som økonomifaglige vurderinger. Det framstår mer som et stort og mektig helsebyråkrati som skal gjennomføre store kutt som de har fått beskjed om fra Arbeiderparti-regjeringen. Det viser egentlig svakheten i helseforetaksmodellen, for istedenfor at vi får høre mer om hva som er de faglige vurderingene, om hva som er best for å gi et godt tilbud på rehabilitering, får vi mer av de byråkratiske økonomivurderingene og hvordan man kan gjennomføre ønskede kutt fra Arbeiderparti-regjeringen. Men det er ikke statsråden som må stå i front og ta konsekvensen av de kuttene; det er helsebyråkratiet som skal ta disse direktebeslutningene. Vi er nødt til å sette våre dyktige fagfolk ute i felten fremst for å kunne gi gode tjenester til våre innbyggere, og stabilitet og forutsigbarhet. Når man ser at man er forutsigbart på vei til å gjennomføre enorme nedbygginger innenfor et felt vi trenger å styrke, så er det ikke en god forutsigbarhet å fortsette å kjøre den retningen. Da er det faktisk maktpåliggende for Stortinget å gripe inn. Fremskrittspartiet har en forventning om at statsråden kommer til å følge opp det som blir vedtatt i Stortinget. Det er bekymringsverdig at det nesten antydes at man kanskje ikke ønsker å følge Stortingets vilje.

Når jeg hører statsråden presentere et bilde av virkeligheten, er det det stikk motsatte av hva vi hører fra pasientorganisasjonene, fra fagmiljøene og fra dem som står ute i disse tilbudene hver eneste dag. Og når vi ser at det som ligger an til å skje, er akkurat det som ble påpekt som en av de store svakhetene, nemlig at døgnkapasitet, det som er den store kvalitative behandlingen, er det som skal reduseres, sier det seg selv at dette går videre i den gale retningen, som man skulle tro at også regjeringen ville slutte seg til at vi måtte snu. Det er krevende å forstå seg på regjeringen, når man får så tydelige tilbakemeldinger fra fagmiljøene og fra dem som jobber i dette, at man ikke evner å se de tilbakemeldingene og ta grep. Har statsråden vært ute på besøk og i dialog med dem som jobber i dette?

Fagmiljøer og pasientorganisasjoner og Riksrevisjonen er alle tydelige på at tilbudet om rehabilitering er svakt, og at det mangler spesielt kapasitet på heldøgnsplasser. Hva tenker statsråden om at man allikevel er på vei mot å redusere ressurser og døgnkapasitet på hans vakt?

Tilbudet om habilitering generelt, og arbeidsrettet rehabilitering spesielt, er under sterkt press under denne regjeringen. Tilbudet varierer stort fra region til region, og de som jobber i tjenesten, har en stor arbeidsbelastning og opplever uforutsigbarhet. For mange pasienter er virkeligheten at det bare ikke er kapasitet til dem. Det er ikke mangel på fagmiljøer, pasientorganisasjoner og samfunnsengasjerte mennesker som har gitt tydelig beskjed. Dette tilbudet bærer seg ikke lenger. Samtidig har Arbeiderparti-regjeringen sittet stille og latt situasjonen utvikle seg til et kritisk punkt. Innsparinger og dårlig økonomi setter sitt preg på tjenesten. Den siste utviklingen med anbud i Helse sør-øst og Helse Midt-Norge lå an til å rasere gode og veletablerte rehabiliteringstilbud med lang erfaring og gode fagmiljøer. Det er oppsiktsvekkende at statsråden har latt dette skje uten å gripe inn. Fremskrittspartiet er av den oppfatning at Stortinget nå må gå til det skrittet å sette ned foten og stoppe denne anbudsprosessen, og det er vi glade for at vi har flertall for å gjøre i denne saken. Vi må nå se på veien videre. Pasienter må få trygghet for at de får det tilbudet de trenger, når de trenger det, ikke minst for at flere som i dag står utenfor arbeidslivet, kan bli bedre og komme tilbake i arbeid. Vi trenger alle som en. Da må vi få på plass flere døgnplasser og bygge kapasiteten. Det er Fremskrittspartiet glade for at vi også kan stadfeste med dagens vedtak. Dyktige fagpersoner må få en trygghet rundt arbeidet sitt, og rammer som gjør dem i stand til å yte gode tjenester. Det må bli slutt på usikkerhet, kutt og nedprioritering av et så viktig felt for innbyggernes helse, også for å sikre at ikke mennesker unødig faller utenfor arbeidslivet på grunn av mangel på rehabilitering. Det er oppsiktsvekkende at en tjeneste med så stor samfunnsnytte har blitt nedprioritert og neglisjert av sittende regjering. De vedtakene vi nå skal gjøre, setter oss på rett spor for pasienter som trenger tilbud, for gode fagfolk til å kunne gjøre jobben sin og for en fornuftig prioritering av samfunnets ressurser.

Ja, vi har registrert at det er blitt et så stort behov for Husbanken-lån fordi det har blitt så veldig, veldig mange flere som sliter med å komme inn på boligmarkedet under denne regjeringen, på grunn av den store inflasjonen som har vært. Vi skylder ikke på regjeringen for de økonomiske rammene som har truffet oss i de krisene som har vært i verden, men vi synes det har blitt for lite handling for å ta ned den inflasjonen. Dette var i og for seg et enkelt spørsmål knyttet til lånetildeling fra Husbanken til denne typen tilvisningsprosjekt. Jeg kan informere statsråden om at dette ble oversendt til meg fra Utvalg for teknikk og miljø i Askøy kommune, der også Arbeiderpartiets representanter ville ha dette over. Når vi ser gode ordninger som kan gi gode prosjekt, er det ikke sånn at vi heller må endre på våre regler enn at de bare går hen?

Jeg takker for at vi får en avklaring og et svar. Det blir vel litt sånn at er det ikke det ene, så er det det andre. Vi i Fremskrittspartiet har registrert at regjeringen har et ambisiøst mål om at det skal bygges 130 000 nye boliger, og at regjeringen har lovet at man skal løfte tilbudet til våre eldre. Det også å kunne sørge for lånefinansiering til sånne prosjekter med tilvisningsavtale, er et veldig godt virkemiddel for å løfte eldreomsorgen, ved at man får flere omsorgsboliger, det gjør det enklere for kommunene å kunne få på plass gode prosjekter hurtig, og det kan hjelpe en boligbyggebransje som er nærmest i knestående. Derfor blir mitt oppfølgingsspørsmål: Vil man også se på om man kan innrette denne ordningen sånn at prosjekter som f.eks. Tømmerkaia i Skien, hadde blitt truffet av denne ordningen?

«Det er et stort behov for å bygge flere omsorgsboliger for eldre, samtidig som norske kommuner står i en svært krevende økonomi. Prosjekter hvor private utbyggere bygger mens kommunen har en avtale om tilvisning av boliger, er et godt virkemiddel for å få fortgang i utbyggingen. Dette er et stort ønske i mange kommuner, som for eksempel Askøy. Regjeringen har dessverre gjennom Husbankens tildelingsbrev for 2025 satt en stopper for tilskudd til slike prosjekter. I lys av mangelen på boliger – vil statsråden endre dette for 2026?»

Det er dessverre ikke tilstrekkelig det som allerede er kjent. De tiltakene som statsråden nevner, er allerede kjent. Og videre innenfor psykisk helse i Helse vest kan vi bare se på alvorlige spiseforstyrrelser, der vi fikk ganske sterke fortellinger nå i helgen om hvordan det er for pasientene som skrives ut så fort, når man kun har åtte sengeplasser på Haukeland som skal dekke både Hordaland og Rogaland. Og det er faktisk tilgjengelig kapasitet der ute. Jeg var senest i forrige uke, på fredag, og besøkte Gillon Klinikken i Bergen, et av de fremste kompetansemiljøene på spiseforstyrrelser i landet vårt. De får faktisk ikke en samarbeidsavtale, og kunne levere tjenester for Helse vest. Vil statsråden, slik som han har sagt i øvrige målsettinger og mer vage formuleringer, ta i bruk disse ledige kapasitetene i privat sektor?

Jeg takker for at jeg får et svar, men jeg blir egentlig mer bekymret for innholdet, eller for mangelen på innhold. Det eneste kjente tiltak som det blir henvist til på kort sikt for å få opp plassene, går faktisk på at på Sandviken har man holdt stengt en post for rus- og avhengighetsbehandling, og det er fordi man har så høyt sykefravær på denne at psykiatrisk klinikk kan benytte den for økt kapasitet. Det betyr at det eneste tiltaket som er kommet på kort sikt for å øke kapasiteten, rett og slett er at man flytter problemet over på en annen stor utfordringspost, som er rus- og avhengighetsbehandling. Det er ikke en tilstrekkelig løsning verken på kort sikt eller når det gjelder utviklingen innen helse. Vil statsråden gå inn i dette mer nøye og sørge for at vi får et tilstrekkelig tilbud ved Helse Bergen?

«641 pasienter ble plassert på korridoren ved psykiatrisk klinikk, Sandviken sykehus i 2025. Det har blitt hverdags å sette kode rød, da presset er så stort at man er i en beredskapssituasjon, pasienter sendes hjem, og det er krevende å levere et forsvarlig tilbud. Hovedverneombudet uttalte følgende til Bergens Tidende: ‘[...] mangelen på døgnplasser vil føre til flere alvorlige hendelser, økning i antall selvmord og i verste fall drap begått av alvorlig syke mennesker’. Hva har statsråden gjort, hva er under planlegging, og når kan vi se resultater?»

Med det budsjettet som ligger foran oss nå, er jeg dessverre redd for at de som jobber i helsetjenestene våre, bare må løpe fortere og fortere og gjøre mer av oppgavene som egentlig skulle vært løst av flere nye kollegaer. Men dessverre ser vi at sykehusøkonomien er så dårlig at man må holde stillinger i bero, man må faktisk ta ned antall årsverk i flere helseforetak. Når sykehusene må kutte i sine tilbud, får ikke pasientene mindre behov for helsetjenester, men det er kommunene som da må ta seg av dem og levere disse helsetjenestene. Og kommunene har som kjent den dårligste kommuneøkonomien på 40 år. Da blir det sånn at oppgavene beveger seg et hakk ned. Da er det de pårørende som ender opp med å måtte løse oppgavene selv. Sånn skal det faktisk ikke være i et av verdens rikeste land. Det er et spørsmål om prioritering. Vi ser også hvordan sykehusplanleggingen av helt nødvendige utbygginger virkelig går feil vei. Vi kunne nå lese at man i Helse Bergen skal foreta en helt nødvendig oppgradering av Sentralblokka ved Haukeland universitetssjukehus. Det ser ikke helseforetaket at de kan ha råd til med dagens rammer før det har gått kanskje ti år. Når man først skal bygge ut, få en helt nødvendig oppgradering, er det heller ikke noe snakk om man kan få enkeltrom på det største sykehuset på Vestlandet. Nei, alle skal bo på kollektive sovesaler i sykehus når man har store pleiebehov. Det er ikke godt nok for Fremskrittspartiet. Derfor har vi lagt på bordet noen løsninger både ved at vi har lagt milliarder på bordet så f.eks. Helse Vest ville fått 315 mill. kr til neste år for å løse de akutte økonomiske utfordringene, og også for faktisk å innføre en ny modell. Denne regjeringen svarer med flere utvalg, mer byråkrati og mer venting. Vi er nødt til å ta grep. Vi kan ikke bare sitte og se på at sykehusene er gjeldsslaver til staten, og at de kutter i tilbudene, sånn at det er helsepersonellet vårt som tar regningen ved å måtte løpe fortere, og de pårørende som må prøve å ta opp etterslepet når vi ikke finansierer den offentlige helsetjenesten.

Vi har hørt fra regjeringspartiet og deres koalisjonspartnere at man satser på helse og på sykehusene, men hører man med Helse Bergen hvordan dette faktisk slår ut, kan vi se hva de har foreslått av kutt på sitt styremøte som kommer nå på onsdag. Stillinger må holdes ledige. Dette gjelder både på avdelingen for kreft, på rehabilitering, på rusmedisin, på psykisk helsevern og på kirurgisk serviceklinikk. Sykehuset må utsette nødvendig vedlikehold og oppgradering av utstyr, noe de selv sier gir økt risiko for svikt og driftsstans. Det blir kutt for leger i spesialisering på både lungeavdelingen, hjerteavdelingen og kirurgisk klinikk. Det gir også en mangel på framtidig rekruttering til svært viktige fagfelt. For dem som skal ha planlagt fødsel i Helse Bergen, ser vi at det nå må skje i ukedagene, for det kan ikke lenger sykehuset ta seg råd til å gjøre i helg. Dette er blant grunnene til at Fremskrittspartiet har sett seg nødt til å måtte prioritere å legge milliarder på bordet i vårt alternative statsbudsjett. Det er et kutt jeg må si skjærer dypt inn i hjerteroten: Alvorlig syke barn ved barnekreftavdelingen på Haukeland sykehus får nå kutt i sitt tilbud. Leketerapi har vært et fantastisk tilbud til de barna som bokstavelig talt allerede, så tidlig, står i sitt livs kamp. Det har gitt lettelser for barna som har vært der, slik at de faktisk kunne smile, le, føle seg trygge, glade og ivaretatt. I Bergensavisen kunne man lese – i en beskrivelse av dette tilbudet, skrevet av moren til en jente – at det å få en pause på lekerommet var som å få et friminutt fra å være syk: «Idet hun fikk lov til å forlate sykehussengen og de sterile hvite veggene, rømte hun til rommet fylt med all slags leker. Der kjente fjes, som bare ville leke og tulle, erstattet legene og sykepleierne.» Nå skal dette tilbudet kuttes, med det budsjettet som foreligger per i dag. Heldigvis er det en privat giver som har stilt opp og gitt penger, sånn at det kan drives ut juli måned. Men dette er ikke godt nok. En er nødt til å ta grep i helsevesenet vårt for å ivareta dem som trenger oss mest. Det er derfor Fremskrittspartiet har sagt at vi er helt nødt til å prioritere opp både midler for neste års budsjett og å snu på prioriteringene innenfor helse, og at ikke sykehusene blir gjeldsslaver til staten og kutter i tilbudet.

Jeg må nok si at den bekymringen som representanten fra SV har, har jeg også. Jeg har vært i kontakt med mange av kommunene som blir rammet av dette kuttet, og den store tilbakemeldingen er at kommunene forsøker å ta dette kuttet på andre områder. Igjen svarer ikke dette til at man faktisk skulle se at man har mer velferd og mer rettferdighet, for det betyr jo enten at det kuttes direkte i tjenestene til psykisk utviklingshemmede – som jeg er helt enig med representanten fra SV i at ofte ikke har sterke talsmenn som kan kjempe deres sak – eller at det er de litt over 30 kommunene som skal få et helt ekstraordinært kutt midt i en økonomikrise for kommunene. Er dette noe representanten fra SV vil være med og forsøke å rette opp i? Det er faktisk andre gang at man fra SVs side har vært med på en sånn runde med urettferdige kutt.

Hele venstresiden, og spesielt SV, har lovet mer velferd og mer rettferdighet. Det er vanskelig å få det til å stemme overens med et kutt på 84 mill. kr i vertskommunetilskuddet. Dette er et tilskudd som går til tjenester til psykisk utviklingshemmede, som bodde på fylkeskommunale institusjoner før HVPU-reformen på 1990-tallet. Det var et rettferdig tilskudd som sørget for at alle de faktisk fikk et godt tilbud i de kommunene de ble bosatt i. Hvordan tror representanten dette kuttet vil slå ut for de berørte, og er det dette som er mer velferd og mer rettferdighet?

I dag har vi hørt mye fra regjeringen og tuttifruttikoalisjonen om at man satser på velferden og på kommunene, men ingen av dem nevner at man går inn og kutter i vertskommunetilskuddet til kommunene som stilte opp etter HVPU-reformen på 1990-tallet. Den gangen bodde psykisk utviklingshemmede på fylkeskommunalt drevne institusjoner. Heldigvis la man i denne reformen til rette for et bedre og mer inkluderende tilbud til psykisk utviklingshemmede. Alle får nå et tilbud fra kommunen. De aller fleste som bodde på institusjon, ville bli boende i den kommunen hvor institusjonen var. Når dette var fordelt på et trettitalls kommuner, er det klart at de kommunene ville få en høy ekstrakostnad ved å skulle gi tilbud til alle. Derfor ble det satt opp en tilskuddsordning fra staten som dekket mye av kostnadene for dem som kom fra en annen kommune: vertskommunetilskuddet. Nå ser vi at regjeringen velger å kutte i dette, helt uten annen begrunnelse enn at man vil bruke pengene på noe annet. Dette viser at regjeringen ikke tar tilbudet til psykisk utviklingshemmede på alvor, at de ikke tar kommuneøkonomien på alvor, og at de heller ikke bryr seg om tillitsforholdet mellom statlige myndigheter og de aktuelle kommunene. Da hadde man ikke valgt å løpe fra en regning for et tilbud som leveres, og som det er like stort behov for den dag i dag. Noen av kommunene som rammes, er Bærum kommune med 16,5 mill. kr, Ringsaker med 4,5 mill. kr, Ålesund med 7,4 mill. kr, Moss med 6,6 mill. kr og min egen kjære Askøy kommune med 3,8 mill. kr. Dette er store summer i en så krevende kommuneøkonomi som det vi har under denne regjeringen. Det er synd å se at budsjettavtalen til de såkalte tuttifruttipartiene ikke klarer å rette opp denne uretten – i motsetning til det FrPs budsjettforslag gjør. I Fremskrittspartiet håper vi at kommunene klarer å skjerme tilbudet til psykisk utviklingshemmede, selv om venstresiden i Stortinget legger opp til kutt. Helt avslutningsvis vil jeg varsle at FrP vil støtte forslag nr. 111, fra Tuva Moflag, vedrørende investeringer ved Elverum og Tynset sjukehus.

Nok en gang ser vi at denne regjeringen nedprioriterer våre eldre. Vi trenger å bygge rundt 4 000 sykehjemsplasser og omsorgsplasser i året for å møte behovene til våre eldre. Regjeringen vil bygge 1 500 plasser, og bare ca. 500 av dem skal være helt nye sykehjemsplasser. Da blir det noen spørsmål vi må stille oss framover. Hvem er det som ikke skal få en helt nødvendig sykehjemsplass? Er det sykepleierne i hjemmetjenesten som skal løpe enda raskere for å prøve å gi pleietrengende eldre et verdig tilbud i sine hjem? Er det de pårørende som skal strekke seg enda lenger og gjøre seg enda mer til pleiepersonell framfor å kunne være barn og barnebarn for sine eldre? Disse spørsmålene burde en ikke trenge å stille seg i et av verdens rikeste land. Denne regjeringen har penger, men den velger å nedprioritere eldreomsorgen til fordel for enda flere milliarder til utenlandsk bistand som ikke virker, enda flere milliarder til grønne subsidier som ikke senker utslipp, og enda mer penger til et enormt byråkrati som frarøver folk frihet i hverdagen. Fremskrittspartiet har respekt for at vi nå forvalter det som er bygd opp av dem som kom før oss. Da er det bare rett og riktig at vi også har lagt inn midler til å bygge de 4 000 sykehjems- og omsorgsplassene som trengs, og at vi faktisk betaler regningen for en verdig eldreomsorg gjennom statlig finansiert omsorg. Dette prøvde vi ut da vi satt i regjering. Kommunene som styrte, både på venstresiden og på høyresiden, var med, og resultatet var det samme: Ja, det koster noe mer penger, men da får de eldre den hjelpen de trenger, akkurat når de trenger den. Det er ikke bare de pleietrengende eldre som nedprioriteres av denne regjeringen i budsjettet. Det er også de som sliter med å få endene til å møtes. Det er fortsatt sånn at minstepensjonister må leve under EUs fattigdomsgrense midt i denne dyrtiden, og det gjøres ikke noe for å senke levekostnadene. Minstepensjonistene har ikke fått noe ordentlig løft. Her har Fremskrittspartiet tatt grep i vårt alternative statsbudsjett ved å senke avgiftene på mat og drivstoff og kutte i skatter, så man har råd til hverdagen. Vi gir også et løft på 10 000 kr i året til minstepensjonistene. Når man trenger omsorg, skal man ikke bli henvist til ventelister og køer, og man skal ikke måtte velge mellom å ha det godt og varmt hjemme på kalde vinterdager eller å ta seg råd til god mat og drikke. Det handler om verdighet.

Vi ser familiene som står i det å prøve å kjempe gjennom gode tjenester til sine barn. Vi ser at dette er familier med en mye høyere skilsmisserate, at det er familier som rett og slett rakner – ikke fordi de har fått et barn med spesielle behov, men fordi vi, det offentlige i Norge, ikke klarer å henge med i denne utviklingen og levere et godt nok tilbud. Når statsråden sier at man også må levere på bedre ressursbruk og finne bedre måter å levere tjenestene på: Kan det være at en måte å levere på når det gjelder dette, er å få opp bruken av BPA, brukerstyrt personlig assistent? Det er jo et virkemiddel som fungerer særdeles godt for denne brukergruppen, med tanke på at de har behov for trygghet og trygge voksne som kan følge dem gjennom dagen, både på skolen og på fritiden.

Det virker som man har en omfattende liste over nye tiltak som skal utredes, nye retningslinjer som skal gis, og vi har fått beskjed om at det er mer som er på vei når det gjelder opptrappingsplaner. Det virker likevel som regjeringen har et veldig misforstått bilde av kommunenes faktiske kapasitet til å levere nye tjenester. Det er et enormt omfang som kommunene etter beste evne forsøker å levere på, men når vi ser at det er en firedobling blant små gutter og en femdobling blant små jenter som har fått en sånn diagnose, er ikke det noe kommunene har fått økte ressurser til faktisk å håndtere. Da lurer jeg på om statsråden har vært ute i de kommunene hvor man ser de største økningene, f.eks. Askøy kommune, som jeg kommer fra. Der er det 369 pst. økning. Hvordan mener statsråden de kan levere på dette?

«Det har vært en markant økning i antallet barn og unge som får en autismespekterdiagnose. Kommunene har ansvaret for å levere likeverdige tjenester til disse, men har ikke fått noen økonomiske virkemidler til å håndtere de økte oppgavene. Er statsråden bekymret for at barn og unge med en autismespekterdiagnose kan få et forringet tilbud?»

Det er på ingen måte mitt personlige valg som gjør at vi er litt pessimistiske. Det har å gjøre med de resultatene vi ser ute i byggenæringen. Det er en næring som ligger nede for telling, som er overregulert og stadig får nye krav, og som alltid møter en offentlig sektor som stiller flere krav og ønsker mer saksbehandling. Vi ser også at statsforvalteren er og har vært en kjempeutfordring for veldig mange gode byggeprosjekter som kunne vært alderstilpassede boliger. Vi ser også at fylkeskommunene tar på seg en enormt stor og ny rolle i det å skulle stille krav, og det blir flere og flere og flere byråkrater som sitter og skriver papirer, fram og tilbake, og sender regningen til dem som faktisk skal bygge boligene. Det er årsaken til at vi er litt pessimistiske på om man når dette målet. Vil statsråden sette inn kraftfulle grep for at man tar ned dette byråkratiet og sørger for at det blir vei i vellinga på boligbygging?

Når det gjelder bevilgningene til å bygge flere sykehjemsplasser og omsorgsboliger, ser vi at dette ikke er i nærheten av å være tilstrekkelig til å dekke behovet, så også der underleverer regjeringen. Samtidig lurer jeg litt på om dette målet er samme type mål som klimamålene. Innen 2030 skal man ha bygget 139 000 nye boliger, og innen 2030 skal vel også utslippene være tatt ned, og alle er enige om at det er fullstendig urealistisk at man når målet. Er det sånn å forstå at dette er av samme karakter?

«Regjeringen har satt et mål om at det skal bygges 130 000 nye boliger innen 2030. Hvor mange av disse skal være boliger for eldre, og hvilke tiltak har statsråden satt inn for å nå målet?»

Statsråden viser til at det har vært en liten reduksjon i etterslepet for de eldre – det var fra 8 100 til 7 500. Tidligere, før pandemien, lå dette etterslepet et sted mellom 4 000 og 5 000 mennesker, så det har vært en vesentlig økning mens man har pløyd pengene inn i friske unges tannbehandling. Jeg må også ta opp en ting som er veldig graverende. Det er at man samtidig som man prioriterer unge og friske, nå kutter i den ordningen som gir gratis tannlegehjelp til dem som har alvorlige utfordringer med egenomsorg, f.eks. amputerte og psykisk syke, og som har et stort behov for å ta igjen et etterslep på å ta vare på tennene sine. Det er de som ender opp med å måtte betale regningen for å skulle gi gratis tannlege til en velgergruppe. Er det rettferdig?

Jeg takker for svaret, men jeg må si at når statsråden har vært så opptatt av at vi bruker helsekronene våre på rett måte, blir jeg litt forundret når vi ser at man prioriterer å gi gratis og dekke tannlegetjenester til friske unge, å bruke fellesskapets midler på at det skal være prioritert, mens vi ser at det er 7 500 eldre langtidssyke og uføre i institusjon og hjemmetjenestene som er på etterslepslisten og ikke får et helt nødvendig tilbud. Vi vet også at når våre eldre på sykehjem og i hjemmetjenestene ikke får nødvendig tannhelsehjelp, går det ut over matlyst og fører til underernæring. Det får store konsekvenser for dem det gjelder. Dette er noe Fremskrittspartiet valgte å prioritere på tannhelse da vi satt og styrte. Er det ikke på tide at man vrir om på prioriteringene, sånn at vi gir den hjelpen til dem som trenger den mest?

«Siden regjeringen Støre tiltrådte, har man brukt 1,4 mrd. kr mer av offentlige midler på tannhelse, samtidig har etterslepet på behandling innen tannhelse økt med over 42 000 personer, og mange eldre og pleietrengende får ikke behandling innen rimelig tid. Mener statsråden at man har prioritert rett innenfor tannhelse?»

Helsevesenet vårt er der for mennesker som trenger det nå, ikke når systemet finner plass til dem. Da må vi bruke all den mulige kapasiteten vi har – det private, det ideelle og det offentlige tilbudet. Mange, og spesielt mange unge, sliter med spiseforstyrrelser, og når en av ungdommene våre tar mot til seg og ber om hjelp, kan vi ikke møte ham eller henne med ventelister. Det gjør regjeringen i dag. Samtidig står tilbud som Gillon Klinikken klare til å kunne hjelpe, men denne klinikken får ikke lov til å bidra med en avtale med Helse Bergen under regjeringen Støre. Her vil FrP ta grep og bruke alle gode krefter. For dem som står og venter, så haster det. I dag har Fremskrittspartiet fremmet et representantforslag om en ny finansieringsmodell for bygging av sykehusbygg. Vi er nødt til å få slutt på at helseforetakene våre må kutte i gode behandlingstilbud for å bruke pengene på dyre renter, økte byggekostnader og unødvendig byråkrati. Da trengs det handlekraft for å gi gode helsetilbud til dem som trenger oss aller mest, og FrP inviterer til å levere på nettopp dette. Vi trenger også en stor satsing på å bygge ut eldreomsorgen vår i den perioden vi nå er på vei inn i, for det er så altfor mange av våre eldre som står og venter på et helt nødvendig tilbud. Det er verdt å minne om i inngangen av en periode at de verdiene vi nå skal forvalte, er verdier dem som har kommet før oss, har bygget opp. De har ikke tid til å vente på flere utredninger og utvalg, de trenger handling nå. La dette bli en periode hvor vi leverer på noe alle norske partier har snakket om i mange år: en verdig eldreomsorg og et tilbud man får når man trenger det