OverStortinget

Jeg vil starte med å gi honnør til forslagsstillerne. Det er et svært betimelig og godt begrunnet forslag vi behandler i dag. Derfor støtter også Venstre de forslag som fremmes i innstillingen. Det norske finansmarkedet har et betydelig vekstpotensial og en næring med et stort eksportpotensial, nye kunnskapsarbeidsplasser og teknologisk utvikling. Finansnæringen er mer enn noe annet en teknologinæring. Derfor må også finansnæringen ha rammebetingelser som legger til rette for vekst og omstilling i en stadig mer krevende verden. Vi som politikere må derfor anerkjenne finans som en strategisk næring med like virkemidler og rammevilkår som andre kunnskapsnæringer. Det er et enormt uforløst potensial i norske finansielle tjenester og betalingsløsninger, men i stedet for å legge til rette for mer næringsutvikling, mer innovasjon, flere arbeidsplasser og større verdiskaping, har det politiske flertallet vært mest opptatt av å regulere og skattlegge. I brevet til finanskomiteen fra finansministeren skriver statsråd Stoltenberg: «Finansnæringen og finansmarkedene beskrives hvert år i finansmarkedsmeldingen.» Det er helt riktig. Finansnæringen beskrives. På dette området har vi en relativt viljeløs regjering – eller rettere sagt: også på dette området. Vi lever i en tid der økonomien er i endring, nye næringer vokser fram, og gamle strukturer ikke lenger gir de samme mulighetene. Det reiser store spørsmål: Hvordan kan Norge ikke bare fordele verdiene, men skape flere? Hvordan kan vi bake kaken større, ikke bare dele den annerledes? Hvordan skal vi manøvrere i en stadig mer kompleks global konkurranse? Hvordan bygger vi et nytt, vekstkraftig og bærekraftig næringsliv? Våre nordiske naboland ligger langt foran oss når det gjelder innovasjon, næringsutvikling og omstilling. De ruster seg for framtiden, mens vi stilltiende ser næringsliv, arbeidsplasser og kompetanse flytte ut fordi rammevilkårene ikke er gode nok. Da må vi spørre oss hvorfor det er slik. Har det kanskje noe med holdning å gjøre? Det lyser ikke politisk vilje av en regjering som bruker 1 000 dager på å få fram et helt ukomplisert regelverk for folkefinansiering, som et eksempel. Det lyser heller ikke vilje til å legge til rette for innovasjon og konkurransekraft for norsk finansnæring i det norske Finanstilsynet, i motsetning til den svenske Finansinspektionen. Alt dette og mer er tapte muligheter for Norge.