OverStortinget

Jeg ble født på et krigsherjet Sri Lanka i 1988. Min mor gjemte seg høygravid i templer og på skoler hver gang flyalarmen gikk, med meg i magen. Jeg ble født, min lillebror ble født, og livet førte oss til trygge Norge – først til Hammerfest, senere til Oslo. Borgerkrigen tok slutt i mai 2009, men når en krig avsluttes, betyr det ikke nødvendigvis at konflikten gjør det samme. I sluttfasen fantes det ingen trygge steder. Sivile søkte tilflukt i områder som formelt ble omtalt som «trygge soner», men hvor granater fortsatt traff. Sykehus, skoler og religiøse bygg ble ikke lenger opplevd som beskyttelse, men som risikosoner. Tamiler og muslimer opplevde en brutalitet som Stortinget, over flere år og på tvers av partier, har vært enige om må undersøkes av uavhengige aktører – fordi sannheten må fram. Det er et ønske fremmet av mange land, men aldri fullt ut tillatt av Sri Lankas myndigheter. Fortiden preger fortsatt nåtiden – helt konkret. Under anleggsarbeid i Chemmani-området i Jaffna ble menneskelige levninger avdekket. Det var ikke bare enkeltfunn, men massegraver med levninger etter voksne, unge, barn, ja til og med spedbarn. Mennesker som en gang hadde navn, familier og liv, var redusert til anonyme rester under jorden. Chemmani er ikke et tilfeldig sted. Området har i flere tiår vært knyttet til saker om tvungne forsvinninger: foreldre som aldri fikk begrave sine barn, barn som vokste opp uten å vite hva som skjedde med deres foreldre. Dette er uavklarte skjebner, dette er familier som fortsatt venter på svar. FNs høykommissær for menneskerettigheter har møtt familier til savnede, foreldre, ektefeller, barn – mennesker som fortsatt stiller de samme spørsmålene: Hva skjedde? Hvor ble de av? Hvorfor fikk vi aldri vite? Kriger avsluttes ikke bare når våpnene stilner. De avsluttes først når samfunn lykkes med rettferdighet og ansvarliggjøring. Disse utfordringene handler ikke bare om fortiden. Terrorangrepene i påsken 2019 er ett eksempel. Kirker og en rekke andre bygninger ble bombet – mennesker i bønn, mennesker på jobb, mennesker midt i hverdagen. Liv ble revet bort på sekunder, familier ødelagt, et helt land traumatisert. Årene etter har vært preget av alvorlige spørsmål om etterretning, ansvar og politisk håndtering. Så sent som i går ble landets tidligere etterretningssjef arrestert i forbindelse med etterforskningen – for potensiell medvirkning. Dette understreker at rettssikkerhet og institusjonell tillit fortsatt er høyst levende spørsmål i Sri Lanka. Grunnleggende rettigheter utfordres fortsatt. Homofili er fremdeles kriminalisert under lovgivning fra kolonitiden. For mange betyr ikke dette bare lover på papiret, det betyr frykt for å bli avslørt, frykt for å bli arrestert, frykt for å bli utstøtt. Abortlovgivningen er blant den mest restriktive i regionen. Tilgang til prevensjon er ujevn. Dette påvirker kvinners helse, kvinners autonomi og. kvinners livsvalg. Internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner har dokumentert riving av hinduistiske templer i nord og øst. Dette handler ikke bare om bygninger, det handler om steder hvor mennesker har bedt, sørget og feiret i generasjoner – om historie, identitet, kultur og arv som slettes, rett foran øynene på oss. Sri Lanka er et land med store muligheter, men varig stabilitet kan ikke bygges dersom store deler av befolkningen opplever at rettferdighet, rettigheter og rettssikkerhet forblir uavklart. Norge er et lite land, men med lang tradisjon for internasjonalt engasjement – fordi vi vet at demokrati og menneskerettigheter ikke er geografisk begrenset. Derfor er det legitimt å stille spørsmålene: Hvilke reformløfter ble gitt av den srilankiske regjeringen etter valget? Hvordan vurderer vi utviklingen i menneskerettighetssituasjonen, sett i lys av de løftene som ble gitt? Hvilke virkemidler kan Norge bidra med for å støtte rettsstat, stabilitet og forsoning? Dette handler ikke om å peke finger. Det handler om å være konsekvent i forsvaret av universelle rettigheter, uavhengig av om du bor i Oslo, Jaffna eller Hammerfest.