Hvert år dør nesten 300 mennesker i deler av Oslo by som en direkte konsekvens av forurensingen fra trafikken i byen vår, så dette handler om vanlige folk. Dette er ikke en kamp mot bilen. Vi sier jo i denne saken at bilen nettopp er en del av løsningen mange steder i Norge, til og med i storbyområdene. Dette er enkel matte. Det er mangel på plass i storbyområdene våre. Da er det mindre plass til å bevege seg med bil. Vi vil tilrettelegge på andre og smartere måter. Kollektivfeltene er der for å premiere dem som reiser nettopp kollektivt. I storbyene er kollektivdekningen god, men hvorfor er det trafikk inn til storbyene? Jo, det er fordi kollektivdekningen ikke er like god i områdene rundt storbyene. Da må vi snakke om det. Vi må snakke om hvordan vi løser opp i det. Det er ikke en kamp mot bilen, men en kamp for at vanlige folk ikke dør av dårlig luft og av dårlig tilgang til et godt liv.

Jeg vet at Fremskrittspartiet liker å tolke Arbeiderpartiet ganske kreativt til tider, men når man er inne på noe så langt inni granskauen som at vi vil avlyse nullvekstmålet, kan man kanskje ta norsk språkopplæring på nytt. Jeg tok ikke ordet for å «rante» mot Fremskrittspartiet. Jeg tok ordet for å skryte av det vi får til i Oslo og Akershus. De erfaringene som Ruter har nå etter noen år med samkjøring, er ganske imponerende. Dette er viktig. Denne debatten må handle om fakta og måloppnåelse, ikke bare om ideologi. Ruters pilot viser nemlig noe veldig interessant. Siden oppstarten er det registrert over 5 000 passasjerturer, og estimatet er at over 1 600 bilturer er fjernet fra veiene. Vi har plassmangel i storbyområdene, så dette er et gode. Kanskje aller mest interessant: I starten var det mange kollektivpassasjerer som testet ordningen, men over tid kommer stadig flere fra det vi faktisk ønsker å redusere, nemlig alenekjøring i bil. Forrige uke svarte 41 pst. av brukerne at de ellers ville kjørt alene i bil. På Ås var andelen over 75 pst. Det viser noe viktig: Dersom samkjøring organiseres riktig, kan det bidra til mindre biltrafikk, ikke mer. Men det skjer ikke av seg selv. Det skjer når løsningen utvikles i samspill med kollektivtrafikken og brukes der kollektivdekningen er svak eller reisen er vanskelig å løse på andre måter. Mange av brukerne i piloten oppgir faktisk at reisen i snitt ville tatt 45 minutter lenger med buss eller tog. Da forstår man også hvorfor denne typen løsninger kan være et viktig supplement til kollektivtransporten. Dette understreker også hvorfor Fremskrittspartiets forslag om å gjøre kollektivfelt om til sambruksfelt er feil vei å gå. God framkommelighet for kollektivtrafikken er avgjørende dersom folk faktisk skal velge buss og annen kollektivtransport framfor bil. Vi ser allerede i dag at økt biltrafikk etter pandemien har gitt dårligere framkommelighet for kollektivtrafikken flere steder. Dette håper jeg Fremskrittspartiet lytter til. Da er ikke løsningen å fylle kollektivfeltene med enda flere privatbiler. Da risikerer vi å svekke kollektivtransporten akkurat når vi trenger den aller mest. Det er nettopp derfor flertallet foreslår en pragmatisk tilnærming: mer kunnskap, tydeligere regelverk, lokale vurderinger og samkjøring som supplement, ikke erstatning. Avslutningsvis håper jeg Senterpartiet har lyst til å ombestemme seg i løpet av debatten, for dette er et gode som også Senterpartiet lokalt ønsker seg.

Først vil jeg starte med å rose Venstre for å ha fremmet dette forslaget, som jeg også vet et samlet bystyre i Bergen har engasjert seg i, alle utenom ett parti, riktignok. Samkjøring handler i bunn og grunn om ett spørsmål: Hvordan bruker vi transportsystemet smartere? Hver morgen står folk i kø inn mot de store byene våre, samtidig som svært mange biler bare har én person i bilen. Da er det naturlig å diskutere hvordan vi kan utnytte eksisterende kapasitet mye bedre. Arbeiderpartiet er samtidig veldig tydelige på én ting: Samkjøring skal være et supplement til kollektivtransporten – ikke en erstatning for den. Kollektivtransport, sykling og gange skal fortsatt være ryggraden i transportsystemet vårt, særlig i storbyene våre. Nullvekstmålet ligger fast. Veksten i persontransport i de største byene skal tas med kollektiv, sykkel og gange, ikke med privatbil. Derfor er jeg glad for at flertallet i denne saken legger opp til en balansert tilnærming. Vi sier ja til å se nærmere på hvordan samkjøring og bildeling kan brukes smartere. Vi sier ja til å vurdere regelverket, styrke kunnskapsgrunnlaget og se på hvordan slike løsninger kan fungere også i områder med begrenset kollektivdekning. For dette er viktig: Norge er forskjellig. I noen deler av landet går T-banen hvert femte minutt. Andre steder finnes det knapt et kollektivtilbud. Da kan samkjøring være et nyttig supplement for folk i hverdagen. Samtidig må dette gjøres på en ansvarlig måte. Vi må ha tydelige skiller mellom ikke-kommersiell samkjøring og kommersiell persontransport. Vi må ivareta drosjenæringen, sikkerheten og like konkurransevilkår. Og vi må unngå løsninger som svekker kollektivtransportens konkurransekraft i byene. Jeg vil si noe om Fremskrittspartiets forslag om å gjøre kollektivfelt om til sambruksfelt. Det høres kanskje enkelt ut, men kollektivfeltene eksisterer for å få flest mulig mennesker raskest mulig fram. Dersom man fyller kollektivfeltene med flere privatbiler, risikerer man å svekke framkommeligheten for bussene og gjøre kollektivtransporten mindre attraktiv. Da får vi mer kø, mer kork og mer kaos. Det er ikke veien til nullvekstmålet, men det er kanskje formålet til de som ikke hegner om nullvekstmålet. God transportpolitikk handler ikke om å være for eller mot bilen. Det handler om å bygge et transportsystem som fungerer for folk i hverdagen – i by og bygd. Samkjøring kan være en del av løsningen, men det må utvikles i samspill med kollektivtransporten, ikke på bekostning av den. Arbeiderpartiet står med et stort flertall i denne saken og ser fram til å følge utviklingen, piloter og initiativer – til fordel for både by og land.

Hvis bompengeavtaler skal endres hver gang det blir politisk ubehagelig i etterkant, undergraver vi hele modellen for hvordan vi finansierer infrastruktur her i landet. Dette er ikke tilfeldige avgifter, som noen skal ha dem til å være. Det er forpliktende avtaler, forhandlet lokalt og vedtatt nasjonalt, som ligger til grunn for investeringer og lån som skal betales tilbake. Hele regnestykket bygger på forutsigbarhet. Hvis flertallet i denne salen mener vi skal endre vilkårene i etterkant fordi de oppleves krevende, høres det nesten litt ut som selve bompengesystemet som institusjon ikke lenger har tillit. Konsekvensene er ganske klare: Det blir dyrere å bygge, det blir vanskeligere å gjennomføre, og det blir mindre rettferdig. Regningen forsvinner ikke, den skyves bare fram i tid. Å forlenge nedbetalingstiden betyr at folk betaler lenger, ofte med renter. Å styre betyr å ta ansvar. Selv om man ikke sitter i posisjon, er man en av 169 representanter som er blant de mektigste i hele landet. Vi skal sitte her og bestemme forutsigbarhet og ta styring – opposisjon og posisjon. I fjor hadde ikke Fremskrittspartiet engang inndekning i bompengeforslagene sine i sitt alternative budsjett. Da vi spurte i salen, var svaret: Vi har prioritert andre saker. Det hang ikke på greip. Man kan ikke bruke de samme pengene om igjen. Jeg besto så vidt matte, men selv jeg skjønner at det der ikke høres riktig ut. Alt dette har ett navn, og det er populisme. Endringer må tas når nye avtaler inngås, ikke når regningen allerede er sendt. Hvis ikke ender vi opp med et system der det lønner seg å rope høyest etterpå. Det er en dårlig måte å bygge infrastruktur og ikke minst tillit på. Det snakkes om vanlige folk. Investering uten inndekning er dårlig gjort mot vanlige folk.

Dette er en sak hvor det er viktig å rydde litt opp i hva som faktisk er problemet, og hva som ikke er det. Fremskrittspartiet hevder at klimakrav i transportsektoren svekker beredskapen. Når vi lytter til dem som faktisk driver med transport i Norge, får vi et helt annet bilde. NHO Transport sier rett ut i sitt høringssvar at de ikke kjenner seg igjen i framstillingen. Erfaringene fra hele landet – fra nord til sør – er at elbusser fungerer, også under krevende vinterforhold. Utfordringene vi så i Oslo i 2024 var oppstartsproblemer, ikke et bevis på at teknologien ikke fungerer. Det er riktig at kostnadene i kollektivtransporten har økt. Det skyldes ikke først og fremst nullutslippskrav. Blant andre peker NHO Transport på helt andre drivere: renter, inflasjon, svak kronekurs og generelle prisøkninger. Samtidig: Elbusser har høyere investeringer, men lavere driftskostnader over tid. Dette er altså mer komplekst enn det enkelte partier i denne salen tror. Arbeiderpartiet tar beredskap på alvor. Spekter sier ganske tydelig i sitt høringssvar at løsningen ikke er å stoppe utviklingen, men å gjøre den mer robust. Det betyr bedre planlegging, tydeligere krav og mer kunnskap om risiko – ikke å skru klokka tilbake. Hva gjelder forslaget om å forby kinesiske busser, er også signalene klare. Det kan gi høyere kostnader og dårligere tilbud uten å gi reelle beredskapsgevinster. I tillegg er det rett og slett ikke så enkelt å definere hva som er en kinesisk buss. Mange europeiske busser inneholder de samme komponentene. Dette er ikke politikk; det er forenkling. Ruter har testet sikkerheten i elbusser gjennom konkrete tester og peker på noe viktig: Utfordringene må håndteres med sikkerhetskrav og kontroll, ikke med forbud. Det er i tråd med det regjeringen allerede gjør. Vi kartlegger risiko og vurderer tiltak. Så til det aller viktigste: forutsigbarhet. ZERO peker på at næringslivet er midt i en stor omstilling. Da trengs stabile rammevilkår. Å trekke tilbake klimakrav nå vil ikke styrke beredskapen. Det vil skape usikkerhet, stoppe investeringer og svekke omstillingen. La oss være ærlige: Transportsektoren er en av de største utslippskildene vi har. Den eneste troverdige måten å kutte utslipp på her, er gjennom elektrifisering. Da kan vi ikke samtidig vedta politikk som bremser utviklingen. Vi skal ta vare på det vi har, utbedre der vi kan, og bygge der vi må. Det gjelder også her. Vi skal styrke beredskapen, forbedre anskaffelsene og fortsette omstillingen – ikke reversere den.

Jeg ble litt usikker på hva jeg skulle si når jeg får ordet for tredje gang, men jeg tenkte jeg skulle oppsummere litt av hovedpoengene mine fra hovedinnlegget. Krigen tok slutt for 15 år siden. Siden har man avdekket levninger i Chemmani, altså et område i Jaffna, hvor veldig mange mennesker forsvant hyppig under krigen, og hvor ingen fikk svar når det skjedde. I forrige måned kom FNs høykommissær for menneskerettigheter, som hadde møtt familiene til de savnede, og sa hvor mange ubesvarte spørsmål som fortsatt gjensto, og hvor mange som var bekymret for sin framtid. I 2019 skjedde det et terrorangrep målrettet mot kirker som man mistenkeliggjorde tamilene på Sri Lanka for, men som man nå har arrestert en etterretningssjef – tidligere etterretningssjef, riktig nok – fra den srilankiske regjeringen for. Daglig forsvinner elementer fra områder som skal vise historien til de områdene, noe som sletter historie og arv og gjør at veldig mange ikke lenger kan peke og si: Her er jeg fra, her er mine forfedre fra. Man sletter en historie. Jeg er veldig glad for at man i hvert fall fra Arbeiderpartiet til Fremskrittspartiet i denne sal er enige om at valget i fjor skapte håp. Det gjorde det, men poenget med interpellasjonen i dag er at samtlige i sivilsamfunnet melder tilbake at det håpet ikke er blitt materialisert. Det er det jeg ønsker å formidle fra talerstolen i dag – at vi følger med, vi ønsker å følge dette opp, og vi håper at det håpet blir materialisert i handling, og at den forsoningen faktisk skjer.

Tusen takk til statsråden for svaret. Vi har en veldig stor norsk-tamilsk gruppe i Norge – en ganske hardtarbeidende gruppe, om jeg kan legge til det – og de følger med på debatten i dag. Som statsråd i Norge kan ikke utenriksministeren i Norge fortelle den srilankiske regjeringen hva den skal gjøre, men etterlysningen blant sivilsamfunnet er å vise at norske myndigheter følger med på uretten som skjer på Sri Lanka. Hva ønsker statsråden å kommunisere til alle dem som følger med på debatten her i dag?

Jeg ble født på et krigsherjet Sri Lanka i 1988. Min mor gjemte seg høygravid i templer og på skoler hver gang flyalarmen gikk, med meg i magen. Jeg ble født, min lillebror ble født, og livet førte oss til trygge Norge – først til Hammerfest, senere til Oslo. Borgerkrigen tok slutt i mai 2009, men når en krig avsluttes, betyr det ikke nødvendigvis at konflikten gjør det samme. I sluttfasen fantes det ingen trygge steder. Sivile søkte tilflukt i områder som formelt ble omtalt som «trygge soner», men hvor granater fortsatt traff. Sykehus, skoler og religiøse bygg ble ikke lenger opplevd som beskyttelse, men som risikosoner. Tamiler og muslimer opplevde en brutalitet som Stortinget, over flere år og på tvers av partier, har vært enige om må undersøkes av uavhengige aktører – fordi sannheten må fram. Det er et ønske fremmet av mange land, men aldri fullt ut tillatt av Sri Lankas myndigheter. Fortiden preger fortsatt nåtiden – helt konkret. Under anleggsarbeid i Chemmani-området i Jaffna ble menneskelige levninger avdekket. Det var ikke bare enkeltfunn, men massegraver med levninger etter voksne, unge, barn, ja til og med spedbarn. Mennesker som en gang hadde navn, familier og liv, var redusert til anonyme rester under jorden. Chemmani er ikke et tilfeldig sted. Området har i flere tiår vært knyttet til saker om tvungne forsvinninger: foreldre som aldri fikk begrave sine barn, barn som vokste opp uten å vite hva som skjedde med deres foreldre. Dette er uavklarte skjebner, dette er familier som fortsatt venter på svar. FNs høykommissær for menneskerettigheter har møtt familier til savnede, foreldre, ektefeller, barn – mennesker som fortsatt stiller de samme spørsmålene: Hva skjedde? Hvor ble de av? Hvorfor fikk vi aldri vite? Kriger avsluttes ikke bare når våpnene stilner. De avsluttes først når samfunn lykkes med rettferdighet og ansvarliggjøring. Disse utfordringene handler ikke bare om fortiden. Terrorangrepene i påsken 2019 er ett eksempel. Kirker og en rekke andre bygninger ble bombet – mennesker i bønn, mennesker på jobb, mennesker midt i hverdagen. Liv ble revet bort på sekunder, familier ødelagt, et helt land traumatisert. Årene etter har vært preget av alvorlige spørsmål om etterretning, ansvar og politisk håndtering. Så sent som i går ble landets tidligere etterretningssjef arrestert i forbindelse med etterforskningen – for potensiell medvirkning. Dette understreker at rettssikkerhet og institusjonell tillit fortsatt er høyst levende spørsmål i Sri Lanka. Grunnleggende rettigheter utfordres fortsatt. Homofili er fremdeles kriminalisert under lovgivning fra kolonitiden. For mange betyr ikke dette bare lover på papiret, det betyr frykt for å bli avslørt, frykt for å bli arrestert, frykt for å bli utstøtt. Abortlovgivningen er blant den mest restriktive i regionen. Tilgang til prevensjon er ujevn. Dette påvirker kvinners helse, kvinners autonomi og. kvinners livsvalg. Internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner har dokumentert riving av hinduistiske templer i nord og øst. Dette handler ikke bare om bygninger, det handler om steder hvor mennesker har bedt, sørget og feiret i generasjoner – om historie, identitet, kultur og arv som slettes, rett foran øynene på oss. Sri Lanka er et land med store muligheter, men varig stabilitet kan ikke bygges dersom store deler av befolkningen opplever at rettferdighet, rettigheter og rettssikkerhet forblir uavklart. Norge er et lite land, men med lang tradisjon for internasjonalt engasjement – fordi vi vet at demokrati og menneskerettigheter ikke er geografisk begrenset. Derfor er det legitimt å stille spørsmålene: Hvilke reformløfter ble gitt av den srilankiske regjeringen etter valget? Hvordan vurderer vi utviklingen i menneskerettighetssituasjonen, sett i lys av de løftene som ble gitt? Hvilke virkemidler kan Norge bidra med for å støtte rettsstat, stabilitet og forsoning? Dette handler ikke om å peke finger. Det handler om å være konsekvent i forsvaret av universelle rettigheter, uavhengig av om du bor i Oslo, Jaffna eller Hammerfest.

Jeg skal prøve å ikke holde dette gående. Det er en teknikk eller strategi som Fremskrittspartiet bruker, som jeg synes er litt farlig, og det er å ta opp at noe er blitt sagt eller gjort som ikke er blitt sagt eller gjort. Ingen av forslagene handler om påbud. Ingen av forslagene handler om forbud. Så man må slutte å si det. Representanten Bård Hoksrud sa at jeg snakket om at dette ikke var en regulering. Det er nettopp det det er. Det er en regulering. Det viktigste med den reguleringen er at vi gir kommunene flere verktøy, og så får kommunene bestemme selv. Det mener vi er riktig, både i henhold til utfordringsbildet, og også av hensyn til by og land. Til slutt, til representanten Frank Sve: Hovedsaken i Avisa Oslo i dag er alle sparkesyklene som ligger i hauger og står i veien for at folk skal komme seg fram. Det er hovedsaken. Så fordommene om at snøen kommer og sparkesyklene er borte, stemmer ikke. Det er en faktisk utfordring som leverandørene ikke tar ansvar for. Det må vi ta ansvar for. Da må vi regulere etter behov. Da må vi komme med tiltak som hjelper våre kommuner, så de kan sørge for at det er trygt. Jeg mener igjen at vi har gjort et veldig godt og grundig arbeid her som kommer til å få flertall på tirsdag. Vi har lyttet til Venstre i Oslo. Vi har lyttet til Høyre i Bergen. Vi har lyttet til KrF i Kristiansand. Vi har lyttet til samtlige partier, og den unisone tilbakemeldingen er: Vi trenger flere virkemidler. Og så kan vi alltids ta en tur sammen til legevakta og høre hva de tenker om hva som skjer når vi ikke gjør de nødvendige reguleringene. Takk for debatten, og jeg lover å ikke tegne meg igjen, uansett hva andre skulle gjøre.

Noen ganger lurer jeg på om representanten Hoksrud tror at jo høyere volum i denne salen, desto mer gjennomslag. Det tror ikke jeg. Her har representanter fra Fremskrittspartiet og Høyre holdt veldig engasjerte innlegg om trafikkulykker, men de er ikke med på å regulere dette, slik at vi kan unngå de trafikkulykkene. Det synes jeg er litt interessant. Og så synes jeg også det er veldig interessant at representanter fra Høyre og Fremskrittspartiet er veldig fornøyd med statsrådens svar, veldig fornøyd med at statsråden svarer ut, og veldig fornøyd med at statsråden er perfekt. Hvis det er linjen, ser jeg fram til et veldig godt samarbeid resten av denne stortingsperioden. For vi lytter også til statsråden, men andre folk vi lytter til, er byrådet i Oslo, Kristelig Folkeparti i Kristiansand, Høyre i Bergen – dem har vi lyttet til. Og så har vi kommet sammen, snakket sammen, formulert dette ut ifra lokale behov. Kanskje en av dem som gjorde mest inntrykk på meg, er legevakten i Oslo – hvordan de ser at liberaliseringen har ført til flere ulykker, men ikke mer regulering. Så vi har snakket sammen. De aller fleste partier har snakket sammen og funnet løsninger sammen, og slik har vi jobbet det fram. Jeg skulle ønske, eller jeg skal ikke si dette i fortid: I voteringen på tirsdag håper jeg alle har lyst til å tenke litt på dette. For de aller fleste utenom aldersgrensen handler ikke noe av dette om pålegg. Dette handler om å styrke den lokale kommunale verktøykassen. Det er ingen som får pålegg her, alle får muligheter og verktøy til å vurdere hva som er riktig i egen by.

20:25] (ordfører for saken): Vi behandler her i dag representantforslag om å gi kommunene bedre muligheter til å regulere bruk av elektriske sparkesykler på fortau. Bakgrunnen er velkjent. Elektriske sparkesykler har på kort tid blitt en del av hverdagen i mange byer, men de har også skapt betydelige utfordringer, særlig for fotgjengere. Komiteen er samstemt om at ulykkesutviklingen er bekymringsfull, og at det er behov for tiltak som styrker trafikksikkerheten. Samtidig er det bred enighet om at dette må skje innenfor et tydelig og nasjonalt regelverk som også gir kommunene reelle og praktiske virkemidler. På vegne av Arbeiderpartiet vil jeg takke hele komiteen for et godt samarbeid der vi har spilt hverandre gode. Fra vår side har vi initiert individuelle møter med hvert eneste parti, også de som ikke er representert i komiteen, herunder forslagsstiller. Vi har tolket hverandre i beste mening og har prøvd å finne de beste løsningene for å styrke den kommunale verktøykassen. Samferdselsministeren har vært framoverlent og har satt i gang en rekke arbeid som bygger opp under dette, bl.a. gjennom skilting som gjør det mulig for kommunene å forby kjøring på fortau på bestemte strekninger og i soner, og arbeid knyttet til aldersgrense. For Arbeiderpartiet er utgangspunktet klart: Fotgjengernes trygghet skal alltid komme først i byrommet. Vi mener kommunene må ha tydelige, forståelige og håndhevbare virkemidler for å håndtere lokale utfordringer knyttet til elsparkesykler. Det gjelder særlig områder med mange gående, der konfliktnivået er høyt og konsekvensene av ulykker kan være alvorlige. Derfor står Arbeiderpartiet – sammen med Senterpartiet, Rødt og MDG – bak forslag om å gi kommunene tydelig hjemmel til å innføre skiltede forbud mot kjøring med elsparkesykkel på fortau. Vi mener lokal skilting er avgjørende for at reglene skal bli forstått, etterlevd og håndhevet. Samtidig er dette ikke en enkeltsak, men en del av en større trafikksikkerhetsutfordring. Vi støtter derfor arbeidet med økt kontroll, bedre opplæring av brukere, vurdering av høyere aldersgrense og oppfølging av evalueringen av utleieloven, inkludert spørsmål om gategrunnleie. Dette handler ikke om å være mot nye mobilitetsformer, men om å ta ansvar for hvordan de skal brukes. Byrommet skal være trygt for alle, også for dem som ikke har valgt hjul. Med det tar jeg opp Arbeiderpartiets forslag i denne saken.

Til representanten Erlend Svardal Bøe: Jeg vet at Østre Malangen er en del av KVU Nord-Norge, og det kommer vi tilbake til i NTP. Det tror jeg også de fleste partier gjør, og jeg er glad for at vi kan ta den diskusjonen da. Jeg vil også bare minne om at investeringstakten i Nord-Norge var mindre ambisiøs under Høyre, så jeg synes at man skal «put your money where your mouth is» før man kommer med lovnader fra talerstolen. Jeg er selv fra Hammerfest. Vi kom til Hammerfest da vi kom til Norge. Nord-Norge har en spesiell plass i mitt hjerte, så denne diskusjonen kan vi fortsette. Helt til slutt: Før jeg kom inn i samferdselspolitikken, var noe jeg hørte fra alle, på ulike nivåer, at vi lover altfor mange luftslott. Det står lange ønskelister på NTP – uten at vi klarer å levere på det. Jeg synes det burde være en ambisjon for hele Stortinget, for alle representanter, å prøve å være realistiske og prioritere. Det å ta vare på betyr ikke at vi ikke skal bygge nytt, men vi må prioritere.

Og her trodde jeg at transportdebatten varte i maks to timer! Det som er viktig for Arbeiderpartiet, og som burde være viktig for folk flest i denne sal, er å vri det tradisjonelle tankesettet fra investeringer i store gigantprosjekter i retning av å bruke mer av pengene til drift og vedlikehold av vei og bane. Det betyr at vi må lytte til ny kunnskap når vi får det. Når vi får kunnskap om at prisestimatet på Stad-tunnelen er doblet i løpet av en stortingsperiode, må vi lytte til det. Når vi får kunnskap om at vi har fått større, bedre og mer moderne skip langs Stad, må vi lytte til det. De skipene ivaretar sikkerheten på en bedre måte, og det lytter vi til. Vi må bli flinkere til å prioritere vedlikehold framfor nye prosjekter. Våtere og villere vær gjør at vi må løfte opp ras-, skred- og flomsikring og få sikringstiltak som gjør at vei og bane er bedre tilpasset nye klimaforhold. Dette prioriterer Arbeiderpartiet. Jeg har skjønt at Fremskrittspartiets representanter fra hvert fylke har vært her oppe og løftet opp hvert sitt prosjekt som er viktig for dem. Det er akkurat dette som er problemet. Ordet «prioritere» finnes ikke i vokabularet til Fremskrittspartiets representanter. Det er sånne ting som gjør at det for prosjekter i NTP skapes flertall for å prioritere store tilleggsprosjekter uten en plan for økonomisk inndekning. Da blir NTP en bunke med ønskeprosjekter stablet oppå hverandre. NTP blir ikke lenger et statlig planverk, men en ønskeliste til jul. Jeg tror ikke på julenissen. Jeg skal ikke «shame» hvis det er folk her i salen som tror på julenissen, men jeg tror det er et mye bedre alternativ heller å ta et mye større ansvar og faktisk prioritere. Om noen få år skal NTP nok en gang rulleres. Hvis vi sier ja til noe, må vi si nei til noe annet. La oss få høre fra Fremskrittspartiets representanter hva man sier nei til. Det er å prioritere. Det er å gjøre jobben vi er blitt valgt til å gjøre. Så vil jeg bare si en ting helt til slutt: To voksne menn – representanten Helleland og representanten Sve – står her og sier at Arbeiderpartiet ikke gjør noen ting for beredskap. Jeg vet at vi liker å karikere, bruke store ord og overdrive, og jeg er med på det, altså, men man må ha litt edruelig valg av ord når man snakker om viktige temaer. Vår regjering har både levert totalberedskapsmeldingen og sikrer internasjonalt samarbeid for å gjøre nettopp dette arbeidet, som vi gjør hele året. God jul! Jeg har enda et innlegg, så hvis noen prøver å egge til enda mer debatt nå, får jeg komme tilbake!

Først vil jeg kommentere det forrige spørsmålet, som gikk på rassikring. Arna–Stanghelle er også et kjempeviktig rassikringsprosjekt. Overføringene til fylkene er kjempeviktig for drift og vedlikehold. Alt dette bidrar til å trygge veiene til bl.a. barna vi snakker om her i dag. Så til rikstunnelen: Jeg er kjempeglad for at representanten snakker om den. Det kan være at en enstemmig samferdselskomité kan prioritere den i neste NTP, men det er nå engang slik at det var Arbeiderpartiets NTP som for første gang prioriterte rikstunnelen, Oslotunnelen – hva enn representanten ønsker å kalle den. Jeg ville vært litt forsiktig med å angripe Arbeiderpartiet, all den tid Høyre og de borgerlige aldri har prioritert den i sin NTP.

Når debatten er ferdig, kan vi sette oss ned og lese gjennom budsjettet sammen. Rassikring er en integrert del av våre satsinger, men også vårt budsjett. Jeg mener drift og vedlikehold er minst like viktig for å sørge for at barna våre kommer trygt fram. Rassikring satses på. Det er viktig for at barna våre kommer trygt fram, og jeg er sikker på at dette er noe vi sammen kan løfte videre i komitearbeidet.

Nei, vi skal ikke vente på andre. Bane NOR prioriterer selv drift og vedlikehold, og dette er kjempeviktig også for Nord-Norge. Vi venter på KVU, og vi venter på å behandle NTP og følge opp Ofotbanen, som også står i NTP. Dette er verken nedprioritert eller sett bort fra, det har høy prioritering også hos regjeringen, og jeg er sikker på at vi kan følge opp sammen.

Tusen takk for spørsmålet. Jeg kom jo først til Hammerfest da jeg kom til Norge, så Nord-Norge står veldig, veldig sterkt i mitt hjerte. Først til Nordlandsbanen: Der vet jeg det foregår KVU-er, som jeg vet regjeringen kommer tilbake til. Jeg kan love representanten at dette er noe regjeringen allerede legger inn en innsats for, og som vi sammen skal følge opp i samferdselskomiteen. Når det gjelder Ofotbanen, ligger den i NTP, og hvordan vi skal gå videre med den, får vi følge opp i komiteen budsjettår for budsjettår.

Samferdselspolitikk handler om å binde landet sammen og få folk fram og hjem igjen, og da må vi ta vare på det vi har. Det er dette som er regjeringens og Arbeiderpartiets linje, og det er helt nødvendig i en tid da både økonomien vår og transportsystemene våre er under press. Transport handler ikke bare om vei, bane og buss. Det handler også om friheten til å bevege seg i hverdagen, samtidig som vi tar klimaendringene på alvor og sørger for at mobilitet ikke blir et spørsmål om lommebok eller bakgrunn. Det handler om hvordan vi prioriterer når folk og fylker opplever strammere økonomi. Kollektivtrafikken står i en krevende situasjon. Kostnadene har økt kraftig på strøm, drivstoff, materiell og arbeidskraft, samtidig som billettinntektene ikke dekker utgiftene. Passasjertallene er på vei opp igjen, men regnestykket går ikke i hop. Vi vet alle hva som skjer hvis prisene presses opp: Folk velger bilen. Det gir mer kø, mer utslipp og større forskjeller. Det er det motsatte av det vi ønsker. Derfor må vi klare flere ting samtidig. Vi må gjøre det attraktivt å reise kollektivt – og sørge for at fylkeskommunene faktisk har økonomi til å opprettholde og utvikle tilbudet. Det har vi, de rød-grønne, gjort i dette budsjettsamarbeidet. Når Arbeiderpartiet sier at vi skal ta vare på det vi har, mener vi det helt konkret. Derfor prioriterer vi drift, vedlikehold og fornying, på både vei og bane. I dette budsjettet setter vi av 11,4 mrd. kr til drift og vedlikehold av riksveiene. Det betyr tryggere veier, bedre framkommelighet og et mer robust veinett i møte med ekstremvær. På jernbanen prioriterer vi over 15 mrd. kr til drift, vedlikehold og fornying. Det er her vi får mest effekt for pengene nå: færre feil, bedre punktlighet og et togtilbud folk faktisk kan stole på i hverdagen. Dette er også beredskapspolitikk. Et transportsystem som ikke vedlikeholdes, er sårbart, enten det handler om flom og ras eller om militær mobilitet og totalforsvar. I mange år ble vedlikehold skjøvet til side til fordel for stadig nye prosjekter. Arbeiderpartiet har snudd den kursen. Vi tar igjen etterslepet steg for steg og bygger et transportsystem som varer. Fylkene forventes samtidig å levere mye: lavere priser, flere avganger, universell utforming, utslippsfrie kjøretøy – og ruter som ikke alltid er lønnsomme, men helt nødvendige for folks hverdag. Det er her statens ansvar blir avgjørende. Derfor prioriterer vi byvekstavtalene – vår viktigste politikk for mindre biltrafikk og bedre mobilitet i byene. I denne NTP-perioden øker vi rammen til 88 mrd. kr, og vi står fast ved at staten kan ta inntil 70 pst. av kostnadene i store kollektivprosjekter. Samtidig glemmer vi ikke de mellomstore byene. Vi viderefører tilskuddsordninger til bl.a. Bodø, Ålesund, Haugesund, Arendal/Grimstad og Vestfoldbyen. Mobilitet og tilgjengelighet er ikke bare et storbyanliggende. Det er viktig for alle. Jeg er valgt inn fra Oslo. Andre her er valgt inn fra byer, bygder og distrikter over hele landet. Likevel: Når vi møtes i samferdselskomiteen – som vi jo skal hete fra neste år – og i denne sal, er vi ikke bare representanter fra hvert vårt sted. Da er vi en del av en helhet. Det er nettopp det samferdselspolitikk handler om: å se hele landet i sammenheng og evne å prioritere, også når det er krevende – for hvis alt er viktig, er ingenting viktig. Mennesker lever ikke sitt liv i enkeltsaker, de lever sitt liv i helheten, og derfor må helheten igjen være det viktigste i politikken. Jeg har bare vært samferdselspolitiker i to måneder, men allerede ser jeg hvor avgjørende det er at vi finner løsninger som fungerer for både by og land, og at vi gjør det sammen. Jeg ser fram til et langt og godt samarbeid i komiteen og i denne salen, der vi kan finne sammen i flere saker, nettopp fordi vi tar helheten på alvor. Samferdselspolitikk handler om å ta vare på det vi har, utbedre der vi kan, og bygge der vi må. Det er slik vi trygger hverdagen, beredskapen og hele landet – og får et transportsystem som holder, også i krevende tider.

Kollektivtrafikken står i en perfekt storm. Kostnadene skyter i været – strøm, drivstoff, materiell og arbeidskraft – mens inntektene prøver å henge med, men ikke klarer det. Samtidig forventer folk, med rette, et tilbud som er rimelig, tilgjengelig og klimavennlig. Passasjertallene peker endelig oppover igjen, men regnestykket gjør ikke det. Det koster mer å holde hjulene i gang enn det billettinntektene dekker. Alle vet at om man øker prisene, mister man passasjerene. Det er det motsatte av det vi trenger. Vi må mestre to ting samtidig: gjøre det attraktivt å reise kollektivt og sikre at fylker og selskap faktisk kan drive. Forventningene til fylkene er skyhøye – lavere priser, flere avganger, utslippsfrie busser, tryggere holdeplasser, ruter der få bor, og tilbud for folk som jobber kveld, natt og helg, alt dette i en økonomi som er strammere enn på lenge. Derfor trenger vi politikere som klarer å ha mer enn én tanke av gangen, og et flertall som faktisk leverer. Byvekstavtalene er motoren i den norske bypolitikken: bedre kollektivtilbud, mindre kø og lavere utslipp. I vår NTP øker vi rammen fra 80 mrd. kr til 88 mrd. kr. Det er reell prioritering, ikke bare gode intensjoner. Vi står fast ved at staten kan ta opptil 70 pst. av store kollektivinvesteringer i de største byområdene. Det gir forutsigbarhet for planleggerne og for pendlerne. For Bodø, Ålesund, Haugesund, Arendal/Grimstad og Vestfoldbyen viderefører vi tilskuddsordningene gjennom hele perioden. Mellomstore byer skal også gå framover, ikke bakover. Hva gjør Høyre og Frp? Fremskrittspartiet foreslår å kutte 1,2 mrd. kr i byvekstavtalene og bruker omtrent det samme på å redusere bompenger – bompenger de selv innførte i hopetall da de satt i regjering. Konsekvensene er helt åpenbare: dårligere kollektivtilbud, flere biler, mer kø, mer kaos og mer utslipp. Det er å skru klokka tilbake akkurat når vi trenger fart framover. Høyre, derimot, nevner nesten ikke bypolitikk i det hele tatt – ikke byvekstavtaler, ikke kollektiv, ikke kø og ikke klima. Det er som om de har gått seg bort på vei til bussholdeplassen og fremdeles leter etter Google Maps. Denne budsjettenigheten gjør to ting som virkelig betyr noe akkurat nå. Vi kutter prisen på periodebilletter med 620 mill. kr, og vi styrker fylkenes økonomi med 1 mrd. kr for å sikre grunnmuren i kollektivtrafikken. Dette holder folk i arbeid, holder byene i bevegelse og holder utslippene nede. Det er politikk som treffer virkeligheten og ikke bare overskriftene. Det er politikk som viser hva Arbeiderpartiet står for: å ta ansvar for helheten, økonomien, klimaet og folks hverdag.

Jeg tar gjerne justisdebatten med Abid Raja «anywhere, anytime» i denne byen, så det kan vi komme tilbake til, men jeg har ikke fått svar på spørsmålet mitt. Borte på rådhuset sitter Venstre, Høyre, FrP og KrF og styrer. De peker på at Arbeiderparti-regjeringen er en byfiendtlig regjering, men de kutter fortsatt i grunnleggende velferdstjenester for byens befolkning, for yngre, eldre og de mest sårbare menneskene. Det er et resultat av Venstres politikk på rådhuset. De peker på oss som de byfiendtlige, men nå får Venstre, i byråd, over en halv milliard kroner i ekstra, økte bevilgninger. Vil de slutte med den kuttingen som foregår i velferden vår? Siste bystyremøte er i neste uke, hvis jeg ikke husker feil.

Jeg snakker ikke om Venstres alternative budsjett, jeg snakker om de faktiske pengene Oslo kommune kommer til å få fordi Arbeiderpartiet og de rød-grønne styrer. Jeg ser et mønster her: Venstre bruker ikke pengene på velferd når de får dem, de reverserer ikke kuttene når de har mulighet, men de skylder likevel på alle andre. Da Oslo f.eks. fikk penger til tannhelse, brukte Venstre dem på skattelette. Det er ikke regjeringen det står på, det står på Venstre. Jeg spør igjen: Når Stortinget nå gir Oslo over en halv milliard kroner ekstra, tror representanten at partiene på rådhuset – der Venstre jo er med og styrer – vil prioritere velferd eller skattekutt?

I Oslo, der Venstre styrer og representanten bor, får byen nå over en halv milliard kroner mer i frie inntekter etter det rød-grønne budsjettforliket – til barnevernet, akuttovernatting, barnehager og kollektivtransporten, ikke minst. Samtidig driver Venstre i Oslo og kutter i eiendomsskatten for dem med mest, for så å kutte i tjenester for dem med minst. Det er en politikk som står direkte i motsetning til det Venstre hevder fra denne talerstolen. Til tross for at Stortinget nå gir byen over en halv milliard kroner ekstra, gjennomføres det fortsatt store kutt i tjenester for barn, eldre og sårbare grupper. Bydeler må si opp ansatte, og fritidstilbud, omsorgstjenester og støtteordninger svekkes. Da må jeg spørre representanten Raja: Hvordan kan Venstre kreve mer velferd nasjonalt samtidig som de vil kutte i velferden i Oslo?

Jeg har vokst opp i Oslo, og denne byen har endret seg enormt i løpet av min levetid. Jeg husker et Oslo som fortsatt bar preg av bilbyen, da sentrum var fullt av gjennomkjøring, da eksosen lå tungt over byen, og da Rådhusplassen var mest en vei og ikke et torg. Jeg har også sett hvordan modig politikk kan forandre en by. I dag er det ikke biler som dominerer foran rådhuset, det er mennesker som går der – familier med barnevogn, ungdom på vei til jobb, folk som går, sykler og lever. Det er et symbol på en by som er bygd for folk, ikke for biler. Da Arbeiderpartiet styrte Oslo fra 2015 til 2023, tok vi den arven videre. Vi fornyet T-banen, kjøpte nye trikker, bygde flere sykkelveier og gjorde gatene tryggere. Vi tok igjen vedlikehold, reduserte utslipp og gjorde kollektivtransporten mer tilgjengelig. Vi gjorde det fordi vi måtte, for det var en tid da folk faktisk døde av luften i byen vår. Folkehelseinstituttet anslo at rundt 185 mennesker i Oslo døde for tidlig hvert eneste år på grunn av luftforurensning. Det kunne vi ikke leve med. Derfor valgte vi å prioritere miljø og helse over biltrafikk. Vi sa: Vi bygger en by for folk, ikke for biler. Helt ærlig: Det er uansett ingen som kommer til å savne eksosen. Resultatene kom: Utslippene gikk ned, og bylivet blomstret. Oslo gikk fra å være en by man puster i, til å være en by man faktisk kan puste i. Nå er det vår oppgave å bygge videre på det. Gjennom byvekstavtaler og Oslopakke 3 skal vi sørge for at staten er en medspiller, ikke en bremsekloss. Arbeiderpartiets samferdselspolitikk handler ikke om kilometer med asfalt; den handler om mennesker, trygghet, tillit og tid. Oslo har gått fra å være en by man kjører gjennom, til å være en by man lever i. Det er et resultat av modige politiske valg, og det forplikter oss også til å fortsette i resten av landet.

Som datter av to som flyktet fra krig, tror jeg det alltid vil føles litt rart å ta ordet og snakke om samferdselspolitikk etter to viktige innlegg om Ukraina, Palestina og Gaza. Med det sier jeg ikke at samferdselspolitikk ikke er viktig; med det sier jeg at vi må snakke edruelig om samferdselspolitikk i landet vårt. Norge skal henge sammen, fra de minste bygdene til de største byene. Det er målet i Arbeiderpartiets samferdselspolitikk: å ta bedre vare på det vi har, utbedre der vi kan, og bygge nytt der vi må. For oss handler samferdsel ikke bare om asfalt og skinner, men om trygghet, tillit og fellesskap, om hverdagslivet til folk som skal rekke barnehagen, jobben eller ferjen, og om næringslivet som skal få varene fram. Vi lever i en tid med krig i Europa, klimakrise og økonomisk uro, og da må også samferdselspolitikken ta sin del av ansvaret. Vi må tilpasse infrastrukturen til klimaendringene som allerede merkes, og vi må redusere naturinngrep og tap av matjord. Derfor har regjeringen lagt om kursen: mindre penger til de største prosjektene, mer penger til drift, vedlikehold og mindre, lokale prosjekter, tryggere veier, punktligere tog og mer robuste forbindelser. I den siste nasjonale transportplanen er rammen på over 1 300 mrd. kr, men viktigere enn summen er prioriteringene. 40 pst. går nå til vedlikehold og utbedringer. Det betyr å fikse det som er slitt, styrke fylkesveiene og sørge for at tog og vei tåler både ekstremvær og hverdagsbruk. Slik bygger vi et mer motstandsdyktig og rettferdig samfunn. La oss også løfte blikket mot storbyene, og da særlig Oslo, for de store byene er motoren i økonomien og nøkkelen til grønn omstilling. Derfor har regjeringen inngått nye byvekstavtaler med Tromsø, Kristiansandregionen og Nedre Glomma, og den følger opp Osloregionen med Oslopakke 3. Samarbeidet mellom stat og kommune skal gi bedre kollektivløsninger, tryggere sykkelveier og renere luft. Vi må få flere til å reise kollektivt, ikke fordi de må, men fordi det er det enkleste og beste valget. Vi ser at politikken virker. Flere reiser kollektivt, flere biler går på strøm, og utslippene går ned. I september 2025 var nesten 97 pst. av alle nye personbiler elektriske. Vi skal likevel bygge nytt der vi må. Når ras truer eller gamle traseer ikke lenger holder, må vi legge nye tunneler eller veier trygt, miljøvennlig og framtidsrettet, men hovedregelen skal være å utbedre før man bygger nytt, og bruke det vi allerede har, bedre. Dette er en mer realistisk og ansvarlig samferdselspolitikk for vår tid. Vi kan ikke love alt til alle, men vi kan love at vi bruker pengene på det som faktisk virker, og vi skal sørge for forutsigbarhet i prosjektene som allerede er vedtatt. Samferdsel handler til sjuende og sist om tillit – tillit til at toget går når det skal, tillit til at veiene ikke raser ut og tillit til at fellesskapet stiller opp, enten man bor i Alta eller i bydel Alna. Arbeiderpartiet vil fortsette å bygge landet, men vi vil bygge klokere, grønnere og mer rettferdig. Vi skal ta vare på det vi har, utbedre der vi kan, og bygge nytt der vi må.

Representanten Ida Lindtveit Røse sa at hvert menneske er unikt og uendelig verdifullt. Det mener også Arbeiderpartiet. Vi mener det uansett om man er mann eller kvinne, uansett om man vil være lenger hjemme med barna, eller om man ønsker å komme seg ut i arbeidslivet, noe de absolutt fleste kvinner velger å gjøre. Derfor er det fortsatt vanskelig å forstå om representanten forklarer om det er faktisk, reell valgfrihet hun kjemper for, eller om det er en valgfrihet KrF definerer retningen på. Vi har sett et Norge som har utviklet seg i tråd med et arbeidsliv som har gjort at kvinner ønsker å jobbe. Vi ser at lønn og det å leve av egen inntekt er det som skaper reell frihet. Vi har sett en høyreregjering som reverserte det de dro tilbake av foreldrepermisjon, og vi ser fortsatt at vår politikk skaper mest mulig frihet for enkeltmennesket. Er det ikke noe representanten ønsker å gjøre om på i KrFs politikk?

Det jeg hører, er at selv når begrepet valgfrihet brukes, er det i praksis KrF som definerer hva som skal være et lettere valg å ta. I Oslo styrte Arbeiderpartiet i åtte år. Da fikk vi på plass mange barnehageplasser og lettere tilgang på barnehager. Barnehagesatsingen var historisk. Resultatet var at bruken av kontantstøtte automatisk dalte i en rekke bydeler. I en del bydeler hvor jeg har bodd eller vokst opp, gikk det ned med 50 og 60 pst. Vi bygget ut barnehageplasser, og bruken av kontantstøtten gikk rett ned. Er ikke dette et bevis på at satsing på barnehageplasser og motivasjonen til å bruke barnehageplasser også er en satsing på valgfrihet?

Jeg vil starte med å gratulere representanten som ny parlamentarisk leder for KrF. Jeg går rett på sak: Jeg lurer på hvordan representanten definerer hva valgfrihet er, og hvordan dette kommer fram i KrFs politikk. Valgfrihet har jo vært et gjentakende stikkord for KrF gjennom hele valgkampen. Representanten snakker om veldig mye fint, og mange av tiltakene høres veldig positive ut ved første øyekast. Vi i Arbeiderpartiet mener at det er den hellige kombinasjonen av barnehagetilbud, arbeidsliv – hvordan vi innretter det – foreldrepermisjon og velferdsstaten som sikrer den valgfriheten. Da vil jeg spørre: Gir det mer eller mindre frihet, særlig for kvinner, å være i arbeidslivet?