OverStortinget

33:01] (ordfører for saken): «Uansett hva slags bakgrunn du har, uansett hvor du vil i livet – så skal du som vokser opp i Norge i dag, kunne strekke deg mot drømmen og forme livet ditt.» Sitatet over er fra statsministeren i nyttårstale. Det sitatet rommer på mange måter hva som er utgangspunktet for Arbeiderpartiets politikk når det gjelder å utjevne forskjeller – om frihet for enkeltmennesket, og om at vi som samfunn rigger oss slik at vi løfter alle barn og unge ut av utenforskap og inn i «innenforskap». Jeg vil begynne med å takke komiteen for samarbeidet om denne meldingen. Den tar tak i noe av det mest grunnleggende i politikken: Hvordan gir vi flere barn og unge reelle muligheter i felleskapet? Stortingsmeldingen «Tro på framtida – uansett bakgrunn» bygger på et tydelig kunnskapsgrunnlag om at sosioøkonomiske forskjeller i barndommen henger sammen med senere forskjeller i utdanning, arbeid, helse og inntekt, og at barn som vokser opp i familier med vedvarende lav inntekt, oftere møter større utfordringer senere i livet. Det betyr ikke at livsløpet til ett eneste barn i Norge er forhåndsbestemt, men det betyr at utgangspunktet kan bety utrolig mye. Det kan være den lille forskjellen som gjør at en ni år gammel gutt står på sidelinjen mens alle klassekameratene spiller fotball på fotballaget. Det kan være trangboddhet som gjør det vanskelig å gjøre lekser. Det kan være foreldre som står utenfor arbeidslivet, og som selv kun har opplevd nederlag i møte med systemet. Derfor må politikken være helhetlig. Arbeiderpartiet har valgt å styrke de universelle ordningene: Vi har kraftig redusert maksprisen i barnehage. I flere deler av landet er barnehagen nå gratis eller betydelig rimeligere enn før. Vi har også styrket barnetrygden historisk mye siden Solberg-regjeringen. Vi har redusert foreldrebetalingen i SFO. For familier med stram økonomi betyr dette at flere barn får være med. Vi vet at de første leveårene legger grunnlaget for videre utvikling. Derfor satser vi på helsestasjoner, barnehager og en skole med høy kvalitet. Derfor følger vi opp med bemanning og kompetanse. Det handler om å gi den «kidden» som sitter i klasserommet sitt med armen opp i været, en god voksen å snakke med. Fellesskolen er det viktigste utjevningsprosjektet vi har. Fellesskolen gir alle barn og unge en felles referanse til høyere utdanning, arbeidsliv, en jobb å gå til og en lønn å leve av. Oppveksten handler imidlertid også om det som skjer etter skoletid. Derfor har regjeringen økt det særskilte tilskuddet for å inkludere barn og unge, fra 555 mill. kr i 2022 til 758 mill. kr i år. Det betyr at flere barn kan delta i aktiviteter, gjennom Barnas Stasjon, i regi av Blå Kors, gjennom gratis utlån av utstyr, gjennom BUA, og gjennom ferieopplevelser med Røde Kors og Turistforeningen – noe så enkelt og så viktig som at alle barn skal få delta. Arbeid er avgjørende, og arbeidsledigheten går ned under denne regjeringen – det er bra. For de aller fleste familier er det lønnsinntekten som gir økonomisk trygghet. Når foreldre er i arbeid, styrkes både familiens økonomi og barnas mulighet til å få gode, trygge liv. Derfor ligger arbeidslinja fast. Vi satser på kvalifisering, læreplasser, ungdomsgarantien og tettere oppfølging for unge som står utenfor felleskapet. Samtidig vet vi at noen familier har sammensatte utfordringer. Derfor legger vi opp til bedre samordning av tjenester. Barn og unge skal ikke oppleve å bli kasteballer mellom etater. Kommunene må ha verktøyene til å jobbe mer helhetlig, og vi bygger et kunnskapssystem som gjør at vi vet mer om hva som fungerer. Det finnes også tydelige politiske skillelinjer i kampen mot Forskjells-Norge – mellom de av oss som mener at vi skal bruke de store pengene på fellesskapet, og FrP og Høyre, som vil bruke fellesskapets penger på dem som har mest. Å gjøre folks velferd dårligere, barnehager dyrere, og det å svekke frivilligheten, den brede forebyggingen og norskopplæringen for dem vi vet sliter mest med å komme seg ut i arbeid – alt dette er et politiske valg. Dette velger man helt selv. Erfaringene fra årene de styrte, var at barnefattigdommen økte. Antallet barn som vokste opp i vedvarende lavinntekt, gikk opp år etter år. Antallet barn og unge som fikk muligheten til å strekke seg etter drømmen sin, gikk ned år etter år. Når man svekker fellesskapsløsningene, rammer det de som trenger dem mest. Når man kutter i universelle ordninger, er det barn i lavinntektsfamilier som merker det aller først. Arbeiderpartiet velger annerledes. Vi mener at fellesskapets midler skal brukes til å styrke barnehager, skoler, fritidstilbud og familienes økonomiske trygghet. Vi mener at universelle ordninger gir legitimitet og sammenheng i velferdsstaten. Vi mener også at arbeid, utdanning og trygge oppvekstsvilkår er den mest effektive måten å redusere forskjeller på. Avslutningsvis vil jeg sitere den siste setningen i oppvekstmeldingen: «Det er regjeringens vurdering at de samfunnsøkonomiske gevinstene av tiltakene i meldingen langt vil overskride kostnadene ved å gjennomføre tiltakene.» Den merknaden i innstillingen hvor det henvises til dette sitatet, er både Høyre, FrP og KrF ute av. Det sier litt om de politiske skillelinjene i denne saken.