La meg starte med å si tusen takk til forslagsstillerne for debatten og problematikken som her løftes. Flere foreldre føler på en uro på vegne av sine barn og unge når de er på nettet. Teknologien utvikler seg raskere enn mange av oss klarer å følge med på, og tilgangen til pornografisk og annet skadelig innhold er i dag langt enklere enn for bare noen få år siden. Det er derfor det både er forståelig og legitimt å spørre om samfunnet gjør nok for å beskytte barn og unge i den digitale hverdagen. Arbeiderpartiet deler målet om å styrke beskyttelsen av barn og unge. Vi ønsker at færrest mulig barn skal eksponeres for innhold som kan være skadelig for deres utvikling. Vi mener samtidig at problemstillingen er mer sammensatt enn det forslaget vi nå debatterer, gir inntrykk av. For det første er det ikke slik at dette er et område som mangler regulering. Gjennom både norsk lov og EØS-regelverk finnes det allerede regler som pålegger plattformene å beskytte barn og unge mot pornografisk og annet skadelig innhold, bl.a. gjennom ulike former for alderskontroll og tilgangsbegrensninger. I tillegg ser vi at Digital Services Act bidrar til å flytte ansvaret dit det hører hjemme – altså hos teknologiselskapene og plattformene selv, de som distribuerer og tjener penger på dette. Vi må se utviklingen i Norge i sammenheng med den utviklingen som skjer i Europa. Når vi regulerer globale teknologiselskaper, er det ofte mer effektivt å gjøre det sammen med våre europeiske partnere enn gjennom nasjonale særordninger alene. Denne debatten handler i utgangspunktet ikke bare om teknologi. Den handler om barns oppvekstvilkår, om foreldrerollen, om mediekompetanse, og om hvordan vi som samfunn møter en utvikling som går stadig raskere. Derfor mener Arbeiderpartiet at vi trenger en bredere og mer helhetlig tilnærming. Regjeringen har allerede satt i gang et omfattende arbeid gjennom meldingen om trygg oppvekst i et digitalt samfunn, som denne komiteen tidligere har behandlet. Her vurderes bl.a. hvordan regelverket for skadelig innhold kan moderniseres og styrkes i møte med nye digitale medier og nye bruksmønstre. Regjeringen arbeider også med forslag om strengere aldersgrenser i sosiale medier og økt aldersgrense for samtykke til behandling av personopplysninger. Dette er viktige tiltak som kan bidra til å styrke barns vern i den digitale hverdagen. Samtidig må vi ikke glemme betydningen av forebygging. Vi må sørge for at barn og unge utvikler digital kompetanse. Vi må gi foreldre bedre kunnskap og bedre verktøy, og vi må stille tydelige krav til teknologiselskapene om å ta større ansvar for innholdet de gjør tilgjengelig. Jeg tror de aller fleste i denne salen er enige om målet, men ikke nødvendigvis om verktøyene vi skal bruke for å komme dit. Spørsmålet er ikke om vi skal handle, men hvordan vi handler mest effektivt. Da mener Arbeiderpartiet at det er riktig å bruke de verktøyene og de prosessene som allerede er i gang, og på den bakgrunn støtter vi ikke dette forslaget.

Hashim Abdi (A) [16:09:26] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å si tusen takk til komiteen for det gode arbeidet. Takk også til forslagsstillerne. Forslagsstillerne tar opp en bekymring jeg tror veldig mange foreldre kjenner seg igjen i. Jeg tror mengden med høringssvar reflekterer det veldig godt. Barn og unge vokser opp i en digital hverdag som er helt annerledes enn den generasjonen før dem møtte. Mange møter skadelig innhold, et konstant press gjennom sosiale medier og teknologier som er utviklet for å holde dem fanget så lenge som mulig. Det er derfor bra at vi diskuterer hvordan vi kan beskytte barn bedre i den digitale hverdagen. Dette engasjementet tror jeg hele komiteen deler. Herfra vil jeg snakke på vegne av Arbeiderpartiet. Selv om problembeskrivelsen i dette forslaget er riktig, betyr ikke det at alle løsningene er gode. Forslaget vi behandler i dag, handler om å innføre en aldersgrense på 13 år for kjøp av smarttelefon. Problemet er at det i liten grad treffer de faktiske utfordringene folk møter. De færreste barn kjøper smarttelefonen sin selv. De får den av foreldrene sine. Derfor vil en aldersgrense for kjøp i praksis ha begrenset betydning for barns tilgang til smarttelefoner. Man risikerer å vedta et tiltak som høres ganske handlekraftig ut, men som i realiteten ikke løser et eneste problem. Spørsmålet er ikke først og fremst om et barn eier en telefon. Spørsmålet burde være hva som skjer på den telefonen, hva barnet møter når telefonen tas i bruk. Utfordringene handler om sosiale medier, om algoritmer og om servere som lager stadig mer innhold som gjør hverdagen til barn og unge vanskelig. Det handler om kommersielle interesser som konkurrerer om barns oppmerksomhet, og om funksjoner som er designet for å gjøre det vanskelig å legge fra seg telefonen. Det er der risikoen ligger og de utfordringene barn og unge føler på, og det er der vi må rette de politiske tiltakene. Derfor arbeider regjeringen med å innføre en aldersgrense for sosiale medier. Derfor foreslår regjeringen å heve aldersgrensen for samtykke til behandling av personopplysninger fra 13 år til 15 år. Derfor styrker vi barns personvern og setter tydelige grenser for teknologiselskapenes tilgang til barns data. Det er også verdt å merke seg at vi ser tegn til at holdningene er i endring. Flere foreldre velger å vente før de gir barna smarttelefon. Det tyder på at kunnskap, veiledning og mye av det regjeringen allerede har gjort, har funket. Nå jobber regjeringen for fullt med å innføre en aldersgrense på sosiale medier. Jeg tror det svarer bedre på de problemene forslagsstillerne beskriver.

Forbrukerpolitikken henger sammen med både næringspolitikken og klimapolitikken. Skal vi lykkes med det grønne skiftet, må det være enklere for folk å ta bærekraftige valg i hverdagen. Da er tillit helt avgjørende. I dag møter forbrukere et mylder av miljøpåstander, -symboler og -merkeordninger. Mange ønsker å velge produkter som er mer miljøvennlige, men opplever at det er vanskelig å vite hvilke påstander som er dokumenterte, og hvilke som først og fremst er markedsføring. Når folk ikke kan stole på informasjonen de får, svekkes både muligheten til å ta gode valg og tilliten til markedet. Derfor mener Arbeiderpartiet at tydeligere og strengere regler mot villedende miljøpåstander er viktig. Det skal ikke være slik at virksomheter kan skaffe seg konkurransefortrinn ved å framstille produkter som grønnere enn de faktisk er. Det er dårlig for forbrukerne, det er dårlig for tilliten, og det er dårlig for klimaet. Samtidig er det viktig å understreke at regulering alene ikke løser alt. Folk lever travle liv. Informasjonen må være enkel å forstå og lett tilgjengelig dersom den skal ha verdi i hverdagen. Derfor er det også viktig at Forbrukertilsynet har en tydelig rolle i å veilede både næringslivet og forbrukerne om de nye reglene. Dette handler også om rettferdig konkurranse. Mange bedrifter investerer betydelige ressurser i å utvikle flere bærekraftige produkter og løsninger. De skal ikke tape konkurransen mot aktører som bruker udokumenterte miljøpåstander som markedsføringsgrep. Når vi stiller tydeligere krav, bidrar vi til et mer rettferdig marked der seriøse virksomheter og aktører blir belønnet for innsatsen de faktisk gjør. Samtidig er det viktig å sikre gode og forutsigbare rammer for næringslivet. Arbeiderpartiet er opptatt av at de nye kravene innføres på en måte som gir bedrifter tilstrekkelig tid til å omstille seg. Skal regelverket fungere godt, må det være mulig å etterleve det i praksis. Et mer enhetlig regelverk i EØS-området vil dessuten bidra til større forutsigbarhet for næringslivet og like konkurransevilkår på tvers av landegrenser. For Arbeiderpartiet er målet ganske enkelt: Folk skal kunne stole på den informasjonen de møter i markedet, det skal bli enklere å velge bærekraftig, og de bedriftene som investerer i reelle grønne løsninger, skal møte rettferdige konkurransevilkår. Vi i Arbeiderpartiet er glad for at vi i dag kan bidra til det.

Jeg sitter ikke i komiteen, men har fulgt med på debatten. Jeg må si at jeg blir noe forundret. Statsråden går opp og informerer om at det innholdet enkelte representanter går opp her og sier at er feil, står i statsbudsjettet. Altså: Hvis enkelte representanter er usikre på hva statsråden sier, er det mulig å lese seg opp på statsbudsjettet og se hva enigheten var. Det er veldig lett å komme opp hit og være ruset på egen retorikk og si at statsråden desinformerer eller sier feil om enkelte ting. Statsråden står juridisk ansvarlig for å informere Stortinget riktig. Jeg synes det er ganske farlig hvis Stortinget nå legger seg på en retorikk der man til tider insinuerer at statsråden sier feil. Den typen debatt må vi ikke ha på Stortinget. Jeg synes enkelte representanter skulle tatt en runde med seg selv og så lest seg opp på det som står i statsbudsjettet, og brukt noe av tiden sin på Stortinget – som man får ganske godt betalt for – på å lese seg opp på det innholdet man skal debattere i salen.

Det er nok litt typisk at en Høyre-mann starter sitt innlegg med bekymring for hvorvidt bedriftene skal få igjen pengene sine eller ikke, men i motsetning til Høyre har jeg andre personer i min pannebrask, personer som jeg tipper også andre partier i denne salen har i sin pannebrask. Det er f.eks. moren som havner i en evig gjeldsspiral, det er faren som ikke finner mening og mål etter å ha påtatt seg et kredittlån med en effektiv rente på 30 pst. Det er for disse personene Arbeiderpartiet først og fremst går på jobb og fremmer politikk, ikke for at bedriftene nødvendigvis skal få igjen pengene sine så fort som overhodet mulig. Jeg er glad for at regjeringen nå, ved barne- og familieminister Lene Vågslid, har sendt på høring en ny gjeldsinformasjonslov som får inn forbrukeren i formålsparagrafen, og som også utvider innholdet i gjeldsregisterloven. Jeg ser fram til at den kommer til Stortinget. Arbeiderpartiet har fremmet et forslag som handler om kostnads- og rentetak på forbruksgjeld, først og fremst fordi det er viktig. Ifølge Finansportalen hos Forbrukerrådet finnes det kredittavtaler og kredittkort med en effektiv rente på opp mot 30 pst. ute på markedet. Det skjer ikke i Finland, det skjer ikke i Sverige, og da er det heller ikke riktig at det skal skje i Norge. Jeg er glad for at regjeringen jobber fort og raskt med å få inn forbrukerkredittdirektivet, slik statsråden sa. Da er det naturlig at man i forlengelsen av det arbeidet også ser på muligheter for å gjøre noe med den problematikken. Gjeldsproblemer omfatter 8 pst. av vår befolkning. Det rammer mannen i gata, moren, sønnen, studenten osv. Det er viktig at vi på Stortinget, vi politikere, ikke bare lager løsninger som handler om gjelden, men også løsninger som handler om sosiale forskjeller, helseutfordringer, de tingene man lærer på skolen osv. Som ordfører for saken vil jeg også si at jeg er veldig glad for at dette engasjementet er noe alle partier på Stortinget deler, og som vi har snakket godt om her, og så ser jeg fram til det videre arbeidet og det regjeringen legger fram.

Hashim Abdi (A) [16:15:16] (ordfører for saken): Jeg vil først takke komiteen for det gode samarbeidet om forslaget, og forslagsstillerne for et godt forslag. Gjeldsproblemer rammer mange mennesker i Norge. Vi vet at det kan få store konsekvenser, både for enkeltindividet og for familier og nærstående. Derfor er det viktig at vi har et regelverk som beskytter folk mot å havne i gjeldsproblemer, og som gjør det mulig å komme seg ut av dem dersom de først havner i dem. Jeg opplever også at engasjementet mot gjeldsfeller er noe alle partier i denne salen deler. Mange av de som havner i gjeldsproblemer, er mennesker som selv tenker at de kanskje ikke ville havne i denne problematikken som 8 pst. av vår befolkning havner i. Ofte handler det om noe helt annet enn økonomi, nemlig bare at livet skjer: Folk blir syke, de mister jobben, de går gjennom samlivsbrudd, og utgifter kommer samtidig som inntekter faller. Da er det vår oppgave å sørge for at samfunnet har ordninger og regelverk som gjør at midlertidige problemer ikke utvikler seg til å bli livslange problemer. De siste årene har det skjedd mye på dette området. Gjeldsordningsloven er endret slik at det skal gå enklere og raskere å få en gjeldsordning. Stortinget har nylig vedtatt en ny inkassolov. Regjeringen arbeider med en revidert gjeldsinformasjonslov, og samtidig pågår arbeidet med å gjennomføre det nye forbrukerkredittdirektivet i norsk rett. Noe av det som er kommet tydelig fram gjennom behandlingen av saken, er hvor alvorlige konsekvensene av gjeldsproblemer kan være. Vi vet at gjeldsproblemer kan gi redusert livskvalitet og bidra til psykisk uhelse og psykiske utfordringer, og øke risikoen for selvmord. Derfor mener Arbeiderpartiet at denne utfordringen må møtes bredere enn bare gjennom regulering av kredittmarkedet. Ja, vi trenger gode reguleringer for utlån, kredittvurderinger og markedsføring, men vi må også erkjenne at mye av gjeldsproblematikken oppstår i skjæringspunktet mellom økonomi, helse og sosiale utfordringer. Derfor må vi også være opptatt av hva som skjer i skolen, hvor unge mennesker skal få grunnleggende økonomisk forståelse. Vi må være opptatt av hva som skjer i helsevesenet, og vi må være opptatt av hva som skjer i Nav når folk først havner i økonomisk uføre og går inn dørene der. Skal vi lykkes med å forebygge gjeldsproblemer, må vi se hele mennesket og ikke bare gjelden. Det er mange forslag her som Arbeiderpartiet er enig i og forstår problemstillingen rundt, men som trenger større utredninger, og Arbeiderpartiet fremmer et forslag som tar for seg noe av det forslagsstillerne selv har fremmet. Det handler f.eks. om kredittvurdering og om implementering av kostnads- og gjeldstak, som Arbeiderpartiet finner relevant, og som vi derfor fremmer i denne sammenhengen – og jeg tar herved opp forslaget. Jeg kommer til å tegne meg på nytt, men Arbeiderpartiet støtter tilrådningen fra komiteen.

For Arbeiderpartiet og denne regjeringen er FOT-rutenettet vårt viktige. Folk i hele landet skal kunne komme seg på jobb, til sykehus, til familie og hjem igjen uten at avstandene skal gjøre det til en umulig oppgave. Der nettopp derfor denne regjeringen, sammen med resten av rød-grønn side, har satset på ordningen siden vi fikk regjeringsmakt. Vi har halvert billettprisene på FOT-rutenettet. Vi har økt bevilgningene fra rundt 900 mill. kr til 2,5 mrd. kr. Og alt dette har vi gjort samtidig som Høyre og Fremskrittspartiet har vært på motsatt side. Det er god praktisk politikk, og det er god distriktspolitikk – ikke bare pompøse ord man sier rett før kameraene skrus på og Presse-Norge blir innkalt. Arbeiderpartiet prioriterer, sammen med resten av rød-grønn side, de store pengene på det vi vet monner i folks liv, og det som gjør en forskjell for folk der ute. Jeg kan ha forståelse for at det blir debatt når staten gjør justeringer i et offentlig kjøp etter hvert som kostnader, behov og etterspørsel endrer seg. Det er en legitim diskusjon. Man kan mene at staten skal kjøpe mer, og man kan mene at staten skal kjøpe mindre. Det er helt fair, men det flertallet i denne salen, med Høyre i spissen, driver med, er alt annet enn det. Det vi har blitt utsatt for de siste dagene, er nærmest en kollektiv maraton i ansvarsfraskrivelse. Det at Høyre ikke evner å bestemme seg for hva de mener, og at de er vinglete, er ikke noe nytt – det har skjedd cirka 100 ganger bare de siste ukene – men at dette var en smittsom tilstand, var jeg jeg ikke helt klar over. Nesten samtlige partier i denne salen står altså i en pressekonferanse og lover at alt skal opprettholdes akkurat som før – ingen reduksjoner, ingenting skal endres. Noen vil øke prisene, andre vil ikke det, og ingen kan helt forklare hvordan det regnestykket går opp. Det eneste denne koalisjonen av partier har til felles, er at ingen får det mattestykket til å henge på greip. Folk der ute forventer at vi forvalter skattebetalernes penger med respekt, at vi har kontroll på regningene, at vi ikke bruker deres penger på seter ingen bruker, og luft, og at når vi først vedtar millionbeløp i denne salen, så finnes det også penger til å betale den regningen. Det mest spesielle med denne debatten er at partier som ellers snakker veldig høyt om og som er gode på ansvarlig pengebruk, plutselig, over natten, bare har abdisert. Det er en utrolig enkel øvelse å være opptatt av distriktene når Presse-Norge er kalt inn, men det som står til strykkarakter hver eneste gang Høyre og FrP skal prioritere, er de pengene som går til Distrikts-Norge. Arbeiderpartiet har, sammen med resten av rød-grønn side, gjort nettopp det: Vi har styrket kollektivordningene. Vi har gjort det billigere å fly, og vi har prioritert FOT-rutene i budsjettene, fordi vi mener dette er viktig og riktig. Som representanten Gunaratnam sa så godt: Makta ligger i Stortinget, men det gjør ansvaret også, og her viser partier på Stortinget at de ikke er seg sitt ansvar bevist.

Jeg skal ikke holde på lenge, men etter representanten Joel Ystebøs innlegg ble jeg fristet til å komme opp på talerstolen og svare litt på det. Det virker litt som at representanten selv har glemt at han sitter på Stortinget. Man kommer opp hit og nærmest skisserer demokratiets dommedag når man selv blir motsagt, men glemmer at man står på den største talerstolen man har i Norge. Det er ikke modig å gå opp på denne talerstolen og si at det kun finnes to kjønn. Det er ikke der debatten er i Norge. Debatten burde i utgangspunktet handle om hvordan vi tar vare på den delen av vår befolkning som opplever mest hets, som opplever å være overrepresentert i de mørkeste statistikker – ikke å komme hit og være krenket fordi noen er uenige i det utgangspunktet man har. Det er fullt lov. Det er fullt lov til å bli motsagt, det er fullt lov til å være uenig, men debatten burde heller dreie seg om hvordan vi best tar vare på den delen av vår befolkning som har det aller vondest. Hvordan har vi et utgangspunkt og hvordan forfekter vi en politikk som tar best mulig vare på dem? For å gå litt tilbake til den veilederen Stortinget nå har lagt bak seg, hvor statsråden klart har sagt at man tar imot signalene Stortinget har gitt: Der var det representanter som gikk inn hit og nærmest hadde et slags amerikansk utgangspunkt i debatten. Det er ikke modig. Det som er nærmest modig, er å stå opp for dem som trenger oss litt ekstra i vårt fellesskap. Det er de personene som er litt stresset når de går rundt på Karl Johan, som sliter med å holde kjæresten sin i hånden, som er stresset etter å ha møtt hatretorikk i kommentarfelt. Det som er modig, er å ta vare på dem, ikke komme hit og forfekte amerikansk politikk fra talerstolen.

H ashim Abdi (A) [11:08:43]: Det var et interessant innlegg fra representanten Langfeldt. I motsetning til FrPs likestillingspolitikk handler vår om å åpne flere dører til fellesskapet og ikke lukke dem. Den handler om frihet i hverdagen og om å kunne ta valg uten at kjønn, hvem man elsker, eller hvor man kommer fra, begrenser en – om å bli vurdert for det man gjør, og ikke for hvem man er. Likestillingspolitikken til Arbeiderpartiet, som statsråden redegjorde så godt for, handler nettopp om det, om å flytte barrierer og sørge for at flere slipper til og får reelle muligheter – ikke bare rettigheter på papiret. Samtidig ser vi en utvikling utenfor Norge som vi ikke kan være likegyldige til. I USA utfordres rettigheter mange av oss trodde var trygge. Kvinners rett til å bestemme over egen kropp svekkes, skeives rettigheter settes under press, og retorikken mot minoriteter blir hardere. Vi er ikke immune mot dette. De impulsene treffer også oss her hjemme, kanskje ikke på samme måte, men vi ser det i hvordan debatten endrer seg i hva som plutselig blir kontroversielt, og hvor fort hensynet til sårbare grupper blir gjort om til et problem. Jeg er faktisk litt usikker på om det innlegget eller budskapet vår konge hadde sommeren 2016, hadde blitt tatt imot på samme måte i dag. Han sa at «nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter» og alt midt imellom – et samlende budskap om hvem vi er som nasjon, og hva vi holder kjært. Jeg mistenker egentlig at de samme partiene som for en måned siden diskuterte en veileder her, og som var veldig uenig i den, veldig provosert av den, hadde vært like provosert over budskapet til kongen. Vi har hatt uttalelser fra andre partier som egentlig går litt i samme retning, f.eks. da representanten Per-Willy Amundsen for noen år tilbake sa at hatefulle ytringer mot minoriteter ikke bør være forbudt, og FrP samtidig foreslo å fjerne rasismeparagrafen. Så vidt meg bekjent har ikke FrP tatt avstand fra det, og det er fortsatt gjeldende politikk. Det er verdt å merke seg. Vi har kommet langt i Norge, men vi er ikke i mål. Kvinner tjener fortsatt mindre enn menn, skeive utsettes fortsatt for hat og vold, menn er overrepresentert på selvmordsstatistikken, og mennesker med minoritetsbakgrunn opplever fortsatt rasisme. Det betyr at vi må føre en politikk som faktisk endrer det. La meg si dette: Likestillingspolitikken har alltid møtt motstand. Slik var det med stemmeretten, retten til å elske hvem man ville, rettigheter i arbeidslivet osv. Det er naturlig at det skjer når man utfordrer etablerte mekanismer i vårt samfunn. Det som betyr noe, er hvilke premisser vi lar definere debatten og styre hvilken retning vi dreier politikken. Det har aldri vært mangel på gode intensjoner i likestillingspolitikken, men heller på viljen til å stå i de vanskelige kampene når det virkelig teller, også når debattene blir enda mer polarisert. Enten mislykkes vi hver for oss, eller så lykkes vi i fellesskap. Jeg er glad for at Arbeiderpartiet fører en politikk som åpner flere dører i fellesskapet og legger an til en bedre likestillingspolitikk.

Hver eneste dag er jeg med på en debatt med KrF om hvordan vi tar best mulig vare på de barna som trenger oss mest, f.eks. den «kidden» som sitter hjemme og kvier seg for å gå til skolegården, fordi vedkommende skammer seg lite grann fordi de ikke helt vet hvem de er i hverdagen, og hvordan de skal bevege seg. Det er noe som overrasker meg lite grann. Det har vært mye snakk om fagfolk og å høre på fagkompetanse osv. fra representanter fra KrF og FrP. I FrPs og KrFs merknader har de trukket fram én organisasjon spesielt. En av dem de trekker fram, er GENID, en ideell organisasjon som hevder å ha et faglig perspektiv i kjønnsmangfoldsdebatten. Ser vi på hva styremedlemmer i den organisasjonen i Norge skriver på sosiale medier, framstår det imidlertid ikke slik. Transpersoner stemples som syke, og det trekkes paralleller mellom det de kaller transaktivisme, og Epstein. Er det dette som er fagkompetanse representanter fra FrP og KrF lytter til? Er det dette som er relevant for Senterpartiet? For Arbeiderpartiets del er vi klinkende klare på hva vi mener: Uansett hvem du er, uansett hva du gjør i din hverdag, skal du få muligheten til å bli møtt på en respektfull måte. Vi som samfunn skal lage rammer så trygge at du føler seg komfortabel i skolegården og i møte med velferdsstaten eller andre etater. Det er vår oppgave som politikere å sørge for at hvert eneste barn i vårt land føler at de har noen trygge rammer. Jeg sa innledningsvis at jeg veldig gjerne er med på en debatt med KrF om hvordan vi tar vare på disse barna, og hvordan vi legger til rette for at de har trygge rammer – men ikke når man ikke legger til rette for en slik debatt, men legger til rette for en debatt der man framstiller det slik at dersom den ene delen av befolkningen, minoriteten, de som opplever å bli overrepresentert i de styggeste statistikker, innen psykisk uhelse, innen selvmord osv., får noen flere rettigheter, at dersom vi legger litt ekstra til rette for den delen av befolkningen vår som trenger oss mest, så mister majoriteten noe. Det er en flau tilnærming til hva verden er. Det vi som politikere burde gjøre, det vi som folkevalgte burde gjøre, er å legge til rette for at hvert eneste barn i vårt land føler at de har et trygt rom å være i. Jeg registrerer at KrF ikke gjør det.

Uansett hva man lander på i dag, er dette en trist dag, for det som egentlig startet som et ganske enkelt og ærlig forsøk på å ta litt bedre vare på noen de ungdommene som har det aller tyngst, har blitt gjort om til en slags rar politisk og kulturell slagmark. Det er de kidsa som kjenner på mest utenforskap, som ikke finner plassen sin i samfunnet, som gruer seg til å gå på skolen – de samme barna som er overrepresentert i de mørkeste statistikker om ensomhet, psykiske plager og selvmordstanker. Denne debatten burde i utgangspunktet handle om hvordan vi best mulig tar vare på de kidsa, men så har noen partier tatt denne debatten og gjort den om til en politisk slagmark. Noe av det mest frustrerende med denne debatten, er det nivået enkelte representanter legger seg på. Kjerstin Kjøndal sa i Politisk kvarter at hun frykter en utvikling der det blir restriksjoner på ord som «mann», «kvinne», «gutt» og «jente». Hun sa i samme debatt at det ikke lenger skulle være mulig å si at det finnes to kjønn. Det er tull. Det er ingen som har foreslått det. Det er konstruerte problemer og stråmannsargumentasjon, og det begynner å ligne litt på et rart verdensmesterskap i å dikte opp noe man blir krenket over. Jeg får nesten litt sympati for KrF og FrP, for det må være utrolig slitsomt å våkne opp hver eneste dag og finne på noe nytt å bli krenket over. For KrF sin del begynner den listen å bli ganske lang. Det er seksualundervisning, det er porno, det er kjønn, det er at ikke alle kids går i kirken, og nå er det plutselig en veileder. Jeg sliter litt med å finne den listen over det KrF ikke blir krenket over. Det er flaut at vi i utgangspunktet bruker tid på dette, når utgangspunktet bare er å gi folk som møter sårbare ungdommer hver eneste dag, litt bedre verktøy. Jeg vil si dette til KrF: Det er skeive ungdommer som ser på denne debatten i dag, og det de hører, den retorikken, oppleves ikke som politikk for dem. Det oppleves som legitimering av det de hører der ute, det de møter i gata og i kommentarfelt, og som gjør det lite grann vanskeligere å holde kjæresten sin i hånden på Karl Johan, å kysse kjæresten sin i parken – det å være trygg. Det er en konsekvens av det man holder på med her inne. Til Fremskrittspartiet: På inn- og utpust er det snakk om frihet, om at folk skal få lov til å leve livet sitt slik de vil, men når det gjelder disse ungdommene, virker den friheten ganske smal, for da er det plutselig mye man blir krenket over. Da er det mye man vil innskrenke. Vi kan være uenige om detaljer, men det jeg synes er rart, er at vi ikke klarer å enes om hvordan vi skal ta vare på de barna som trenger oss litt ekstra. På lederplass sa Dagbladet til KrF at det kanskje er på tide å roe seg lite grann ned. Jeg tror det er et råd det er verdt å lytte til. Jeg vil i hvert fall anmode om det.

33:01] (ordfører for saken): «Uansett hva slags bakgrunn du har, uansett hvor du vil i livet – så skal du som vokser opp i Norge i dag, kunne strekke deg mot drømmen og forme livet ditt.» Sitatet over er fra statsministeren i nyttårstale. Det sitatet rommer på mange måter hva som er utgangspunktet for Arbeiderpartiets politikk når det gjelder å utjevne forskjeller – om frihet for enkeltmennesket, og om at vi som samfunn rigger oss slik at vi løfter alle barn og unge ut av utenforskap og inn i «innenforskap». Jeg vil begynne med å takke komiteen for samarbeidet om denne meldingen. Den tar tak i noe av det mest grunnleggende i politikken: Hvordan gir vi flere barn og unge reelle muligheter i felleskapet? Stortingsmeldingen «Tro på framtida – uansett bakgrunn» bygger på et tydelig kunnskapsgrunnlag om at sosioøkonomiske forskjeller i barndommen henger sammen med senere forskjeller i utdanning, arbeid, helse og inntekt, og at barn som vokser opp i familier med vedvarende lav inntekt, oftere møter større utfordringer senere i livet. Det betyr ikke at livsløpet til ett eneste barn i Norge er forhåndsbestemt, men det betyr at utgangspunktet kan bety utrolig mye. Det kan være den lille forskjellen som gjør at en ni år gammel gutt står på sidelinjen mens alle klassekameratene spiller fotball på fotballaget. Det kan være trangboddhet som gjør det vanskelig å gjøre lekser. Det kan være foreldre som står utenfor arbeidslivet, og som selv kun har opplevd nederlag i møte med systemet. Derfor må politikken være helhetlig. Arbeiderpartiet har valgt å styrke de universelle ordningene: Vi har kraftig redusert maksprisen i barnehage. I flere deler av landet er barnehagen nå gratis eller betydelig rimeligere enn før. Vi har også styrket barnetrygden historisk mye siden Solberg-regjeringen. Vi har redusert foreldrebetalingen i SFO. For familier med stram økonomi betyr dette at flere barn får være med. Vi vet at de første leveårene legger grunnlaget for videre utvikling. Derfor satser vi på helsestasjoner, barnehager og en skole med høy kvalitet. Derfor følger vi opp med bemanning og kompetanse. Det handler om å gi den «kidden» som sitter i klasserommet sitt med armen opp i været, en god voksen å snakke med. Fellesskolen er det viktigste utjevningsprosjektet vi har. Fellesskolen gir alle barn og unge en felles referanse til høyere utdanning, arbeidsliv, en jobb å gå til og en lønn å leve av. Oppveksten handler imidlertid også om det som skjer etter skoletid. Derfor har regjeringen økt det særskilte tilskuddet for å inkludere barn og unge, fra 555 mill. kr i 2022 til 758 mill. kr i år. Det betyr at flere barn kan delta i aktiviteter, gjennom Barnas Stasjon, i regi av Blå Kors, gjennom gratis utlån av utstyr, gjennom BUA, og gjennom ferieopplevelser med Røde Kors og Turistforeningen – noe så enkelt og så viktig som at alle barn skal få delta. Arbeid er avgjørende, og arbeidsledigheten går ned under denne regjeringen – det er bra. For de aller fleste familier er det lønnsinntekten som gir økonomisk trygghet. Når foreldre er i arbeid, styrkes både familiens økonomi og barnas mulighet til å få gode, trygge liv. Derfor ligger arbeidslinja fast. Vi satser på kvalifisering, læreplasser, ungdomsgarantien og tettere oppfølging for unge som står utenfor felleskapet. Samtidig vet vi at noen familier har sammensatte utfordringer. Derfor legger vi opp til bedre samordning av tjenester. Barn og unge skal ikke oppleve å bli kasteballer mellom etater. Kommunene må ha verktøyene til å jobbe mer helhetlig, og vi bygger et kunnskapssystem som gjør at vi vet mer om hva som fungerer. Det finnes også tydelige politiske skillelinjer i kampen mot Forskjells-Norge – mellom de av oss som mener at vi skal bruke de store pengene på fellesskapet, og FrP og Høyre, som vil bruke fellesskapets penger på dem som har mest. Å gjøre folks velferd dårligere, barnehager dyrere, og det å svekke frivilligheten, den brede forebyggingen og norskopplæringen for dem vi vet sliter mest med å komme seg ut i arbeid – alt dette er et politiske valg. Dette velger man helt selv. Erfaringene fra årene de styrte, var at barnefattigdommen økte. Antallet barn som vokste opp i vedvarende lavinntekt, gikk opp år etter år. Antallet barn og unge som fikk muligheten til å strekke seg etter drømmen sin, gikk ned år etter år. Når man svekker fellesskapsløsningene, rammer det de som trenger dem mest. Når man kutter i universelle ordninger, er det barn i lavinntektsfamilier som merker det aller først. Arbeiderpartiet velger annerledes. Vi mener at fellesskapets midler skal brukes til å styrke barnehager, skoler, fritidstilbud og familienes økonomiske trygghet. Vi mener at universelle ordninger gir legitimitet og sammenheng i velferdsstaten. Vi mener også at arbeid, utdanning og trygge oppvekstsvilkår er den mest effektive måten å redusere forskjeller på. Avslutningsvis vil jeg sitere den siste setningen i oppvekstmeldingen: «Det er regjeringens vurdering at de samfunnsøkonomiske gevinstene av tiltakene i meldingen langt vil overskride kostnadene ved å gjennomføre tiltakene.» Den merknaden i innstillingen hvor det henvises til dette sitatet, er både Høyre, FrP og KrF ute av. Det sier litt om de politiske skillelinjene i denne saken.

Jeg registrerer at FrP er imot 15-års aldersgrense på sosiale medier, men FrP var også imot endringene vi gjorde i markedsføringsloven da vi skulle beskytte barn og unge mot dårlig markedsføringsskikk. Det var FrP imot. Så registrerer jeg at representanten tidligere, i det forrige innlegget, snakket om ytringsfrihet. Hvis man er så opptatt av ytringsfriheten, kan man vel øke rammene for institusjonene der meningsdannelse skjer, enten det er i Presse-Norge eller i kulturen for øvrig. Det er FrP imot. Gjennomgående står man her, setter seg på sin høye hest og snakker om at man skal beskytte barn og unge. Jeg registrerer at man ikke gjør det. Man taler med to tunger.

La meg starte med påstanden fra representanten Silje Hjemdal om at man misforstår FrPs politikk. FrP har ikke politikk. Til denne meldingen er det ikke foreslått et eneste tiltak fra FrP, og de stemmer imot nærmest absolutt alt. Det ble sagt i innlegget til den andre representanten fra FrP at man ikke skal regulere en normal barndom. Det illustrerer egentlig den største forskjellen mellom FrP og Arbeiderpartiet. Hvis man mener at en normal barndom er at en 14 år gammel jente ikke får annet enn kroppspress i feeden sin, hvis man mener at en normal barndom er at en 11 år gammel gutt konstant opplever å bli fortalt på de plattformene gutten er på, at han ikke er mann nok, eller hvis man opplever det som er normal barndom at en 14 år gammel gutt blir rekruttert til kriminalitet gjennom Snapchat, har man grunnleggende misforstått hva dette handler om. La meg si dette: FrP snakker gjennomgående med «caps lock» på i debatten om ungdomskriminalitet, de kjører gjennom den debatten ruset på egen retorikk, men her er man tyst. Her stemmer man imot alt av forslag som skal beskytte barn og unge på nett. La meg gå tilbake til i innlegget mitt helt i starten. Det er veldig enkelt å stå her og si at man er for en trygg digital oppvekst for alle barn, samtidig som man stemmer imot alt. Det som ikke er like enkelt, er å se faren, moren eller omsorgspersonen i øynene samtidig som de ser barnet sitt hver eneste dag forvitre foran en skjerm, ser barnet sitt oppleve at selvfølelsen blir mindre, og at tryggheten blir mindre for hver eneste gang de oppholder seg på disse plattformene. For all del: Jeg kan gå med på at 15 års aldersgrense ikke løser alle problemer. Men FrP må da foreslå noe, de må fremme noe politikk som løser de utfordringene folk har i livet sitt, dersom man opplever dette som et politisk problem. Jeg registrerer at FrP ikke foreslår noen verdens ting her.

Barndommen formes av den tiden den leves i, og i dag foregår store deler av den på skjerm. Der bygges vennskap, der deles hemmeligheter, der søkes bekreftelse og der formes identitet. Det er derfor det også kan være der presset er størst. Tenk på den jenta som sitter på rommet sitt en helt vanlig tirsdagskveld. Hun åpner telefonen, hun skroller det ene bildet etter det andre – kropper, filtre, perfekte liv, perfekte ansikter, perfekte folk med perfekte rutiner. Hun stopper opp ved et bilde, da får hun mer av det samme. Algoritmene lærer henne raskt å kjenne. Den serverer henne en strøm av innhold som forteller henne at hun ikke er pen nok, ikke tynn nok, ikke vellykket nok. Det gjentar seg dag etter dag. Tenk på den gutten som kjenner at han ikke helt finner plassen sin i samfunnet. Han leter etter svar, etter retning, etter mening. Det han får, er video etter video som forteller han at han ikke er mann nok, ikke sterk nok, ikke macho nok, at verden skylder han noe, at sinne er løsningen, og at dominans og hat ofte er svaret. Plattformene gir han mer av det som skaper reaksjon, mer av det som holder han i det rommet av hat. Tenk på den 14 år gamle gutten som får en melding på Snapchat, en invitasjon, en jobb, en rask vei til penger og status – rekruttering til kriminalitet forkledd som en forskrudd fellesskapsarena. Det er på disse plattformene barn og unge lever livet sitt. Disse utviklingstrekkene kjenner vi igjen fra politiet, fra skolen, fra forskningen, fra foreldre, fra barn og unge. Da kan ikke vi som lovgivere stå på sidelinjen. Derfor tar Arbeiderpartiet grep, fordi vi mener at barn og unge skal ha en særlig beskyttelse også i det digitale rom. Derfor har vi laget den første stortingsmeldingen om barn og unges digitale oppvekst. Derfor foreslår vi 15 års aldersgrense på sosiale medier. Det handler om å erkjenne at barn trenger tid til å utvikle dømmekraft, identitet og robusthet før de slippes løs i systemer som er designet for å fylle livet deres med innhold som gjør det veldig mye tråkigere. Regjeringen arbeider for fullt med å innføre EUs digitale regelverk i norsk rett, bl.a. The Digital Services Act og KI-forordningen. De vil bl.a. forby atferdsbasert markedsføring rettet mot barn og unge og slå ned på KI-generert seksuelt innhold. Jeg registrerer at representanten fra SV prøver å tegne et bilde i mediene av at SV har 100 pst. gjennomslagskraft i komiteen. Jeg vil anmode representanten om å lese innstillingen. Ellers vil jeg takke komiteen for det gode samarbeidet for å beskytte barn og unge mot tjenester som Grok. Vi innfører også forbud mot atferdsbasert markedsføring basert på sensitive personopplysninger. Dette er viktig. Barns psykiske helse, legning, sårbarheter eller livssituasjon skal ikke kunne brukes som målrettingsverktøy for kommersielle budskap. Mobilen er tatt ut av skolen, reglene er strammet inn. Det skal ikke lenger være mulig å ha med skoleenheter hjem uten at disse er godt beskyttet. Vi styrker også håndhevingen og gir Forbrukertilsynet bedre verktøy for å følge med på hva som faktisk skjer på plattformene. Vi ser på om skadelighetsbegrepet i lovverket må oppdateres for å møte nye former for digitalt innhold. Vi tar tak i spillmekanismer i barns dataspill som lootbokser og skinbetting fordi vi vet at det ikke alltid vil være klart skille for ungdom mellom det som er underholdning og det som er gambling. Vi styrker kunnskapen om spillproblematikk. Vi legger til rette for at skolehelsetjenesten og helsesykepleiere kan snakke med ungdom om digitale vaner på samme måte som de snakker med dem om kosthold, søvn og psykisk helse. Denne meldingen er en helhetlig tilnærming og strategi som skal gjøre noe med de utfordringene barn og unge møter gjennom regulering, forebygging, kompetanse og internasjonalt samarbeid. Denne debatten handler egentlig kort og greit om makt. Hvem som skal ha makten til å sette rammene for barns oppvekst? Vi mener at det skal være fellesskapet og foreldrene. Her går det også en tydelig politisk skillelinje. På den ene siden står vi som mener dette er et problem, og som ønsker å løse det, og på den andre siden står FrP, som ikke ønsker å gjøre noen verdens ting med det. De som betaler prisen for FrPs politikk, er den jenta som får en storm av kroppspress inn i feeden sin, den gutten som blir pushet enda lenger inn i ekstreme maskulinitetsidealer, og den 14 år gamle gutten som blir rekruttert til kriminalitet gjennom sosiale medier. Men FrP skal ha cred for én ting, de er konsekvente. De løper konsekvent ærendet til de store tekselskapene. De er prinsipielt konsekvente på at de ikke ønsker regulering. Til den faren og moren som lurer på hvorfor vi ikke kan bruke regelverket til å beskytte barna deres, er Arbeiderpartiets svar klart: Det skal vi gjøre. Det må vi gjøre. For barn og unges digitale virkelighet, digitale oppvekst, skal være like trygg som fotballbanen, fritidsklubben og skolen. Det er vårt svar. Jeg gleder meg til å høre Frps svar under denne debatten.

I Høyres program står det at de vil ha et kunnskapssamfunn som gir muligheter for alle. Samtidig er representanten med i et parti som også vil gjøre bøker 25 pst. dyrere, færre barn skal ha råd til å lese – alt for å spare 1,2 mrd. kr, som går til skattekutt til Norges rikeste. Midt i en tid der språket vårt er under press og leseferdighetene på vei ned, velger Høyre å gjøre det enda vanskeligere for barn og unge å få tak i bøker. At man sitter i Høyres hus og tenker at dette er riktig medisin, kan jeg ikke fatte og begripe. Kanskje representanten kan hjelpe meg litt. Tenker representanten at flere kommer til å lese og kjøpe bøker ved at bøker blir dyrere, eller er det kanskje viktigere med skattekutt til Norges aller rikeste?

La meg starte med å si at jeg er glad for at representanten Eilertsen tok ordet i debatten, for stillheten fra FrP når det gjelder debatten om 15 års aldersgrense og stortingsmeldingen om trygg digital oppvekst, som nå ligger til behandling i Stortinget, har vært øredøvende. Det er litt synd at representanten misforsto hvilken debatt han var i, og hvilke forbud eller endringer i markedsføringsloven jeg snakket om. Her er det snakk om økte gebyrer, verktøy for Forbrukertilsynet. Det representanten også glemte å nevne og ta et oppgjør med, er den siden FrP har tatt når det gjelder vern for barn og unge i sosiale medier. Når vi gjør endringer i markedsføringsloven for å beskytte barn og unge mot dårlig markedsføringsteknikk, sier FrP nei. Da står man på tekselskapenes side. Når vi foreslår 15 års aldersgrense, går representanten Simen Velle ut i Aftenposten og kaller det et tulleforbud og sier at foreldre og FAU rundt om i Norge må ta et større ansvar. Det er snakk om store tekselskaper som tjener milliarder på at barn og unge skal ha en dårlig dag. Det mener FrP at foreldre og barn skal stå alene mot. Vi er klinkende klare på hva vi mener. Foreldre må få verktøyene, barn kan ikke stå alene i møte med store tekselskaper. Det er ikke algoritmer som skal styre hverdagen til barn, barn skal få lov til å være barn. Her har Arbeiderpartiet igjen tatt et europeisk ansvar. Vår statsminister Jonas Gahr Støre var i Nordisk råd og anmodet om at man danner en felles aldersgrense på sosiale medier. Vi påvirker også prosesser i Europa der man jobber med en felles lommebokordning der man kan drive effektiv aldersverifisering. Denne problematikken er stor. Når en jente sier at hun går på sosiale medier og kontinuerlig får se TikTok-trender om hvordan bli tynnere, noe som påvirker hennes hverdag på en dårlig måte, da må vi som politikere gjøre noe med det. Når en gutt på 13 år på en eller annen Snapchat-konto blir rekruttert til kriminalitet, er det vår oppgave som politikere å regulere det. Det FrP gjør, handler ikke om frihet for enkeltmennesket, det er å la enkeltmennesket stå alene i møte med store tekselskaper. Det vil Arbeiderpartiet alltid være imot. Så håper jeg FrP kommer hit og har lest seg opp neste gang vi tar denne debatten.

Barn og unge i dag vokser ikke bare opp hjemme, på skolen eller på fotballbanen. De vokser opp foran en skjerm og i en feed, og der møter de ting vi som voksne aldri ville ha akseptert. La meg komme med noen tilfeller: En ung jente som skroller før hun legger seg, får høre – igjen og igjen – at kroppen hennes burde ha vært annerledes. En ung gutt har en dårlig dag, men i stedet for å oppleve trøst får han servert videoer som forteller ham at han bare ikke er sterk nok, ikke tøff nok eller mann nok. Barn helt ned i 13-årsalderen blir dratt inn i kriminalitet – ikke på gata, men på mobilen. Dette skjer ikke av og til, det skjer hele tiden. Nettopp derfor foreslår Arbeiderpartiet en 15-års aldersgrense på sosiale medier, for foreldre og barn kan ikke stå alene imot selskaper som tjener milliarder på at barn skal ha en dårlig dag. Det er bred enighet om dette i denne salen. De aller fleste partier ser at grensene har sklidd altfor langt, at det ikke lenger holder bare å si at foreldrene må følge bedre med eller må ta større ansvar – med unntak av Fremskrittspartiet. Jeg registrerer at representanter fra FrP har kalt dette et tulleforbud. Jeg mistenker kanskje at samtlige der har blitt løpegutter for Silicon Valley, ettersom partiet selv konsekvent løper store tekselskapers ærend. I juni foreslo vi å stramme inn markedsføringsloven for å beskytte barn mot aggressiv og målrettet reklame på nett. Vi ga Forbrukertilsynet sterkere virkemidler og fulgte det opp med 15 mill. kr i dette budsjettet. FrP er imot det. Først sier de nei til aldersgrense, så sier man nei til å slå ned på dårlig markedsføring mot barn. Det sier mye om FrPs prioriteringer Dette er ganske enkelt. Utviklingen har startet, og så er spørsmålet om man i dette tilfellet står på markedets side eller på barn og unges side. Arbeiderpartiet er klinkende klare. Barn skal få være barn, foreldre skal få de verktøyene de trenger, og fellesskapet må tørre å sette grenser der markedet aldri ville ha gjort det selv. Opplever man disse utfordringene som politiske problemer, må man levere politiske løsninger på det. Her har Arbeiderpartiet tatt et europeisk ansvar på dette feltet, og andre land følger etter. I forrige uke innførte Australia en slik aldersgrense, og nå kaster Meta barn ut av sine plattformer. Dette er enkelt: Enten står man på Silicon Valleys side, eller så står man på barn og unges side.

«Flertallet mener BUA bidrar både til sosial utjevning og bærekraftig ressursbruk, og at slike tiltak bør videreutvikles og få god oppslutning i flere kommuner.» Jeg er helt enig i beskrivelsen til FrP og flertallet i komiteen. BUA er et godt, treffsikkert og viktig lavterskeltilbud. Men jeg må innrømme at jeg stusser litt, for representanten tilhører jo et parti som i praksis gjør det motsatte av det jeg nettopp har lest opp. I kommuner som Lørenskog, Langhus og flere andre er det FrP som har kuttet i BUA, det er FrP som har svekket tilbudet, det er FrP som har gjort terskelen høyere for barn som allerede står på utsiden av å delta. Når representanten skriver at slike tiltak bør videreutvikles og få oppslutning i flere kommuner, er hun da villig til å erkjenne at FrPs politikk i kommunene trekker i motsatt retning? For her er avstanden mellom ord og handling påfallende stor.

La meg starte der hvor representanten Silje Hjemdal også startet. Jeg er stolt over å være i et parti som står opp for ytringsfriheten, og ikke i et parti som boikotter aviser fordi de er uenige i lederartikler, slik man gjør i Fremskrittspartiet. Man kjemper ikke for ytringsfriheten når man presser et flyselskap til å trekke tilbake et helt magasinopplag fordi man er provosert over innholdet. Man kjemper ikke for ytringsfriheten når man truer med å trekke tilbake støtten til teatre og organisasjoner som utfordrer ens egne oppfatninger. Man kjemper i hvert fall ikke for ytringsfriheten når man år etter år vil kutte i pressestøtten, samtidig som man vet at lokalaviser vil knele uten den. Det er ikke en kamp for ytringsfriheten – det er en kamp for egen komfort, noe FrP gjør hver eneste dag. Over til det jeg egentlig vil snakke om: Tilliten til mediene er noe av den viktigste valutaen vi har i demokratiet vårt. Når tilliten svikter, svekkes hele samtalen i samfunnet. Denne uken har det kommet fram at NRK har gjort feil. Det er helt tydelig, og det er helt riktig at de nå tar ansvar – det skulle bare mangle! Når det glipper for en statlig finansiert allmennkringkaster, må det rettes opp – åpent, ryddig og uten å nøle. NRK lever ikke bare av offentlige penger, de lever også av tillit som skal fornyes og som de må gjøre seg fortjent til hver eneste dag. Derfor er det riktig og viktig at vi diskuterer NRKs rolle. Det er riktig å spørre: Leverer de på mandatet sitt? Fyller de samfunnsoppdraget? Er de tro mot Vær varsom-plakaten? Slike spørsmål er ikke farlige – de er sunne. Det som er farlig, er at politiske partier bruker slike feil som påskudd til å dra redaksjonelle vurderinger over i sitt eget politiske landskap. Da beveger vi oss over grensen til noe vi aldri må normalisere. Vi ser det fra høyresiden når NRK igjen og igjen blir stemplet som venstrevridd fordi det passer en politisk fortelling. Vi har også sett det fra venstresiden, når enkelte vil gripe direkte inn i NRKs vurderinger, f.eks. knyttet til Eurovision-deltakelse. Vi politikere må aldri bruke NRK eller andre medier som brekkstang for vårt eget politiske prosjekt. Det må vi stå imot, uavhengig av hvem som gjør det. La meg være klinkende klar: Ikke noe parti forsøker oftere å svekke forståelsen for NRKs rolle enn Fremskrittspartiet. Gang på gang reduserer de NRK til et kostnadsproblem, uten å ta inn over seg hva NRK faktisk er: en beredskapsinstitusjon, en informasjonsbærer når alt annet svikter, en redaksjonell motvekt i en tid da desinformasjon spres langt raskere enn sannhet. Vi trenger ikke en svekket allmennkringkaster – vi trenger en solid, fri og uavhengig allmennkringkaster. Ja, NRK brukte et klipp på en måte som skapte debatt. Slike ting må vi ta på alvor, men de må aldri brukes som inngangsbillett til politisk styring av journalistikken. Hvis det skjer, er det ikke bare NRK som mister noe, det gjør også demokratiet vårt. Derfor er hovedpoenget mitt her enkelt: Politikere skal stille krav og stille spørsmål, men politikere skal aldri stille seg mellom redaksjonelle vurderinger og den frie pressen. Til alle politikere i denne salen og alle politikere generelt: Hold fingrene vekk fra den frie pressen!

I Forsvaret sier man: «For alt vi har. Og alt vi er.» Denne debatten burde handle om nettopp det, om alt vi har som nasjon: et åpent ordskifte, fri informasjon og en offentlighet som fungerer – og om alt vi er: et folk som har tillit til hverandre og tar vare på demokratiet vårt. Det er nettopp det som gjør Norge til Norge – ikke bare de institusjonene vi har, men en kultur der helt vanlige mennesker tør å si fra, tør å spørre og tør å delta uten frykt for å miste frihet. La meg først takke kultur- og likestillingsministeren for en god redegjørelse og gode refleksjoner rundt de utfordringene vi har, og hvordan denne Arbeiderparti-regjeringen skal møte dem. Den offentlige samtalen i Norge står støtt, men den står ikke alene. Det er derfor regjeringen har lagt fram «Ytringsberedskap», en strategi som tar utgangspunkt i et enkelt, men avgjørende spørsmål: Hva trenger folk for å kunne bruke stemmen sin i et moderne samfunn? For første gang i moderne tid kan en enkelt mobilbruker i Norge motta større mengder informasjon fra anonyme aktører på et annet kontinent enn fra norske, redaktørstyrte medier. Mye av det som treffer folk, treffer dem ikke fordi det er sant, men fordi det er effektivt, fordi det engasjerer, provoserer eller manipulerer. Det er den digitale virkeligheten min generasjon vokser opp i. Det påvirker hvordan vi forstår samfunnet vårt, hverandre og politikken. Derfor må vi være ærlige: Ytringsfriheten er ikke truet av uenighet. Ytringsfriheten er truet når rammene som gjør fri meningsutveksling mulig, blir svakere. Det er det infrastrukturkravet i Grunnloven egentlig handler om, at vi som myndigheter faktisk må sikre kanaler, språk, kunnskap og tilgjengelighet, slik at ytringsfriheten kan brukes i praksis og ikke bare i teorien. Det er her mediepolitikken er helt avgjørende. Redaktørstyrte medier er fundamentet for at vi i det hele tatt kan ha en informert offentlighet, men dette fundamentet er under press – økonomisk, teknologisk og ikke minst når det gjelder generasjoner. Mens vi står her og diskuterer, vokser mange i min generasjon opp med knapt å ha et forhold til norske medier – ikke fordi vi er uinteresserte, men fordi vi får alt innhold via plattformer der nyheter konkurrerer med underholdning, rykter og påvirkningskampanjer. Hvis vi ikke klarer å fornye forbindelsen mellom min generasjon og uavhengige medier, undergraver vi på sikt både kunnskapsgrunnlaget og bærekraften i mediene. Dette er bakgrunnen for arbeidet med de nye fireårige styringssignalene. Vi må gi mediene rom til å utvikle nye formater, nye innganger og nye løsninger og sørge for at kvalitet faktisk kan konkurrere med støy. Her vet jeg at det gjøres mye bra rundt om i Medie-Norge. Arbeiderparti-regjeringen vil styrke den kritiske medieforståelsen gjennom Senter for kildebevissthet, og den oppretter et forskningssenter for langsiktig forskning på offentlig ordskifte og sikrer tilgang til ressurser og kompetanseheving for journalister i møte med kunstig intelligens. Sosiale medier og internettplattformer må ansvarliggjøres gjennom strengere EU-regelverk og styrket medietilsyn for å sikre åpenhet og ansvarlighet. Her har Norge tatt et europeisk ansvar og gått i bresjen. La meg være tydelig på én ting: De aller fleste partier her er enige om alt dette. De aller fleste forstår at ytringsfriheten trenger et økosystem, at demokratiet vårt er avhengig av at folk faktisk har tilgang til informasjon, kvalitetsjournalistikk og etterrettelig kunnskap. Likevel finnes det ett parti, FrP, som skriver i sitt partiprogram at den frie presse ikke kan være fri dersom de får mediestøtte – partiet som vil svekke eller strupe ordninger som skaper mediemangfold rundt om i vårt langstrakte land. Her mener jeg FrP bommer på noe helt grunnleggende, for ytringsfriheten er ikke bare retten til å si det man vil. Ytringsfriheten er summen av rammene som gjør en fri og opplyst samtale mulig: mediemangfold, kritisk journalistikk og redaksjoner som finnes rundt om i hele landet, ikke bare der det lønner seg kommersielt. Når FrP hevder at pressen først er fri uten støtte, overser man at store deler av Norge rett og slett vil stå uten journalistikk. En svak presse betyr en svak offentlighet. Ytringsfriheten trues ikke av uenighet, den trues når forutsetningene for meningsdannelse forvitrer, når folk får færre uavhengige kilder å stole på, når lokale saker ikke blir opplyst, når kritisk journalistikk taper mot algoritmer, bråk og støy. Det er derfor Arbeiderpartiet fører en mediepolitikk som sikrer journalistikk rundt om i hele landet, for uten en opplyst offentlighet finnes det ingen reell ytringsfrihet. Skal demokratiet vårt fungere, er vi avhengig av informasjon, vi er avhengig av at folk har muligheten til å orientere seg og kan delta i den offentlige samtalen. La oss bruke denne debatten til å diskutere hvordan vi kan styrke robustheten i den norske samtalen, slik at ytringsfriheten ikke bare overlever, men lever – for alt vi har, og alt vi er.

I en utrygg tid der folk rundt om i hele verden ikke evner å bli enige om at himmelen er blå, er det viktigere enn noen gang at vi har noen felles virkelighetsbeskrivelser, noen grunnleggende sannheter vi kan bli enige om, og noen institusjoner vi kan stole på. Det er det som gjør et samfunn robust – ikke at vi alltid er enige med hverandre, men at vi forholder oss til de samme faktaene og den samme virkeligheten. For noen dager siden spurte min kompis meg helt oppriktig om vaksiner kan gi ham autisme. Han hadde sett det på en TikTok-video. Dette er ikke til forkleinelse for min kompis, men det slo meg hvor lett det er å bli dratt inn i en spiral av feilinformasjon, og hvor raskt en konspirasjonsteori kan spre seg når det pakkes inn i et klipp med godt lys, riktig musikk og en varm KI-stemme. Aldri før har jeg vært så takknemlig for redaksjonelle medier, for journalistene som dobbeltsjekker kildene sine, for redaksjonene som hver eneste dag kjemper mot klikkøkonomien for å gi oss sannheten. I en tid da grensen mellom fakta og usannheter viskes ut, og da mange unge får nyhetene sine fra sosiale medier før de får dem fra avisen, bør det ringe noen bjeller hos oss. Da må vi som samfunn ta ansvar. La meg dra fram en aktør som har tatt det ansvaret: Amedia. Med sin gratis for unge-satsing har de de siste tre månedene fått 53 000 unge abonnenter. I mitt lokale område, Fredrikstad, Hvaler og Råde, er det hele 30 pst. av alle unge som har et abonnement i enten Amedia eller Fredriksstad Blad. Det er å ta ansvar. Det er det redaktørstyrte mediet vi heier på og stiller opp for. Alle mennesker skal ha trygghet for å vite hva som er sant og ikke. Da er det er slående og egentlig smått absurd at FrP går til krig mot redaktørstyrte medier, med kutt i milliardklassen, samtidig som samfunnet vårt blir mer polarisert. Arbeiderpartiet er garantisten mot den raseringen av Medie-Norge som FrP ønsker. Vi skal ikke overlate sannheten til algoritmer, og vi kommer alltid til å heie på redaktørstyrte medier. Det er vårt ansvar. Alle skal ha trygghet for å vite hva som er sant og ikke.

Kevin, Jonas, Samuel og en 12 år gammel Hashim – vi var en helt vanlig vennegjeng i en helt ekstraordinær by, Fredrikstad. Vi spilte sammen i Gressvik Fotballklubb på den samme slitne kunstgressbanen. Jonas og Samuel briljerte på topp, mens jeg og Kevin var høyre og venstre benkeslitere. Som helt vanlige kids i skolegården lekte vi Kongen på haugen og fikk huden full av kjeft hver eneste gang vi kom hjem med hullete jakker. Vi gikk på samme skole, spilte på samme fotballag, hadde de samme drømmene. Vi trodde vi hadde de samme mulighetene, men slik var det ikke. Vi hadde nye fotballsko, mens Kevin spilte med eldgamle Samba-sko han hadde arvet av broren sin. Vi koste oss på fotballbanen, mens Kevin fikk hjelp fra kommunen – for å sitte på benken ved siden av meg. Vi gikk i North Face-jakker, mens Kevin kviet seg hver eneste vinter for å spørre foreldrene sine om en jakke. Kevin følte seg uverdig, for han levde i fattigdom i verdens rikeste land. I min kommune er én av fire unntaket. For oss var det Kevin, men i Norge er det 100 000 barn. Denne regjeringen har gjort mye for å få ned barnefattigdommen i Norge. Jeg er glad for at det viktigste for denne regjeringen også har vært det viktigste i livet til folk – altså alle Kevin-ene vi kjenner. Denne regjeringen har samlet sett siden 2023, over statsbudsjettet og gjennom spillemidler, bevilget 800 mill. kr til å utjevne forskjeller og øke deltagelsen i både idretten, kulturen og frivilligheten for øvrig. Det er for å gi hver eneste Kevin muligheten til å finne tryggheten i frivilligheten og breddeidretten. Vi har økt barnetrygden. Vi har gitt full momskompensasjon til frivillige organisasjoner. I 2025 er dette 900 mill. kr mer enn i Solberg-regjeringens siste budsjettforslag. Listen er for lang, og tiden jeg har til rådighet, for kort, så jeg skal avslutte med et sitat fra statsministeren: «Uansett hva slags bakgrunn du har, uansett hvor du vil i livet – så skal du som vokser opp i Norge i dag, kunne strekke deg mot drømmen og forme livet ditt.»