OverStortinget

I 2030 markerer vi tusenårsjubileet for at Norges evige konge, Olav den hellige, døde i slaget på Stiklestad. Det slaget ble en milepæl i to avgjørende prosesser for framveksten av det Norge vi kjenner i dag: riksdannelsen og kristningen. 2030 er derfor også et nasjonaljubileum. Sist Norge markerte Olavsjubileum, var for 100 år siden. Da var vi en ung nasjon og et kulturelt homogent samfunn. Siden den tid har vårt land gjennomgått store forandringer, og vi har blitt et mangfoldig og flerkulturelt samfunn på grunn av både innvandring, teknologi og globalisering. Det er grunnleggende positivt. Samtidig må vi erkjenne at flerkultur kan skape utfordringer. Jeg er ikke blant dem som mener at norsk og felleseuropeisk kultur og verdier er truet av innvandring og fremmedkultur. Den trusselen, om den finnes, er det primært vi selv som utgjør gjennom en unnskyld-at-vi-er-til-holdning i møte med flerkultur, og oppvoksende generasjoners ignoranse overfor arven våre forfedre har gitt oss. Samtidig er uttrykkene ungdom flest vokser opp med i dag, forbigående, korte klipp på TikTok. I en slik virkelighet, hvor vi er stadig mer ulik hverandre, er sterke felleskulturelle referansepunkt og et felleskulturelt prosjekt bare enda viktigere. Det er klassisk misforstått toleranse å mene at samfunnet blir mer inkluderende dersom vi skjuler våre ulikheter og lar være å eksponere også majoritetens religiøse og kulturelle arv. Majoriteten i et samfunn må ha et felleskulturelt prosjekt, og det har vi langt på vei allerede i dag. Det burde ikke være kontroversielt, men det er ingen selvfølge. Fram mot nasjonaljubileet i 2030 kommer dette til å være et hovedspor i Høyres kulturpolitikk. En kulturkanon skulle være et første steg – på mange måter et symboltiltak, det kan jeg erkjenne, men også en anledning til å løfte blikket og stille de store spørsmålene. Hva er det som binder oss sammen som nasjon i dag, hvem ønsker vi å være, og hva ønsker vi å gi videre til kommende generasjoner? Å ta vare på dette er ikke et uttrykk for ekskludering, men helt avgjørende for å bygge tillit, tilhørighet og fellesskap. Skal vi lykkes med å bevare et sterkt fellesskap i møte med raske endringer, må vi slutte å be om unnskyldning for hvem vi er, og i stedet ta ansvar for hvem vi ønsker å være. Jeg erkjenner at slaget om kulturkanon nok er tapt, men vi skrider ufortrødent fram. Herved fremmes Høyres forslag.