10. jun 202615:57· Innlegg
Innstilling fra familie- og kulturkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentant Siren Julianne Jensen om å etablere et skulpturmuseum i Nasjonalgalleriet (Innst. 335 S (2025–2026), jf. Dokument 8:270 S (2025–2026))
La meg først si at ideen til
MDG om å etablere et glyptotek i det gamle Nasjonalgalleriet i mine
konservative ører høres ganske så tilsynelatende godt ut. Det er
et ordentlig flott klassisk bygg med en del klassisk kunst, vil
jeg anta, inni. Derfor deler også Høyre fullt ut det overordnede
målet som forslagsstilleren løfter fram, nettopp at nasjonalgalleribygget
skal få en varig og verdig bruk, forankret i byggets egen historie
og de tradisjonene det bærer med seg. Et fredet bygg med denne historiske og
symbolske tyngden fortjener en avklaring, det fortjener det raskt,
og det fortjener at vi gjør det på riktig måte.
Høyre kan likevel ikke støtte forslaget fra
Miljøpartiet De Grønne slik det foreligger. Nettopp av hensyn til
å gjøre det riktig, må vi ha en god prosess. I saken foreslås det
tilsynelatende å be om en utredning, men konklusjonen, som flere har
vært inne på, er jo allerede gitt. En konseptvalgutredning som på
forhånd er låst til et navngitt konsept, er jo ikke en reell alternativ
vurdering, men en øvelse i å begrunne en beslutning som allerede
er tatt.
Høyre vil også understreke at selv om vi mener
en avklaring om byggets framtid må komme så raskt som mulig, så
er det heller ikke gitt for oss at det må være staten som eier eller drifter
dette bygget. Andre aktører, stiftelser, institusjoner eller andre
kan meget vel forvalte et slikt bygg med like stor respekt og omhu
for dets historiske betydning som staten. Ja, noen ganger med vel
så mye omhu. Det avgjørende er ikke hvem som eier bygget, men at
bruken er verdig, varig og forankret i det bygget representerer.
Regjeringen har selv varslet at en vurdering
av statens eget behov for eiendommen skal starte og foreligge om
ikke altfor lenge. Da er det verken ønskelig eller hensiktsmessig
at Stortinget nå instruerer en parallell prosess som binder konklusjonen
på forhånd.
Med denne bakgrunn kan Høyre ikke støtte forslagene
i denne saken.
10. jun 202614:24· Replikk
Innstilling fra familie- og kulturkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Bjørn Larsen, Erlend Wiborg, Helge André Njåstad, Rune Midtun, Frank Edvard Sve, Bengt Rune Strifeldt, Dagfinn Henrik Olsen og Hilde Grande om verdensarv og næringsutvikling (Innst. 316 S (2025–2026), jf. Dokument 8:164 S (2025–2026))
I eksemplet fra Fjord kommune,
som statsråden nevner, var det opplevelsen av verdensarvområdet
som ble brukt som argumentasjon mot å nekte landbasert oppdrett.
Er statsråden enig i at man skal være veldig påpasselig med å bruke
verdensarvstatus som argumentasjon når man er utenfor – og bevisst
har holdt et område utenfor – verdensarvområdet?
10. jun 202614:23· Replikk
Innstilling fra familie- og kulturkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Bjørn Larsen, Erlend Wiborg, Helge André Njåstad, Rune Midtun, Frank Edvard Sve, Bengt Rune Strifeldt, Dagfinn Henrik Olsen og Hilde Grande om verdensarv og næringsutvikling (Innst. 316 S (2025–2026), jf. Dokument 8:164 S (2025–2026))
Et av mine eksempler gjaldt
utenfor verdensarvområdet, i et område som heller ikke har noen
randsone. Verdensarv har også blitt brukt som argumentasjon mot
f.eks. tilrettelegging gjennom flytebrygger eller som argument mot
infrastruktur som skal tilrettelegge for nullutslipp i Geirangerfjorden.
Da er mitt spørsmål til statsråden: Hva skal vektlegges tyngst?
At alt skal se likt ut som før, eller alle de andre statlige målene,
som f.eks. vekst og verdiskaping – og i dette tilfellet lavere utslipp?
10. jun 202614:05· Innlegg
Innstilling fra familie- og kulturkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Bjørn Larsen, Erlend Wiborg, Helge André Njåstad, Rune Midtun, Frank Edvard Sve, Bengt Rune Strifeldt, Dagfinn Henrik Olsen og Hilde Grande om verdensarv og næringsutvikling (Innst. 316 S (2025–2026), jf. Dokument 8:164 S (2025–2026))
Verdensarvstatus skal være en
styrke for et lokalsamfunn, ikke en utviklingsbrems når utvikling
ikke går utover verneverdiene. Det er Høyres utgangspunkt i denne
saken.
Vern av kultur- og naturarv er viktig for et
konservativt parti, men det må kombineres med lokalt selvstyre,
bærekraftig næringsutvikling og økonomisk forutsigbarhet. Altfor
ofte ser vi at verdensarvstatus brukes som en blankofullmakt til
å stanse viktige prosjekter som skaper arbeidsplasser i de bygdene
det ofte er tale om.
De norske verdensarvområdene ligger i stor
grad i distriktskommuner med begrenset økonomisk handlingsrom og et
betydelig forvaltningsansvar. Verdensarvstatus innebærer omfattende
internasjonale og nasjonale forpliktelser, men det er kommunene
som bærer store deler av den praktiske forvaltningen.
De skal selvfølgelig få økonomisk støtte fra
staten for å ivareta noe av det mest dyrebare vi har av naturverdier
og kulturarv i vårt land, men staten må også la være å blande seg unødvendig
inn i disse kommunenes mulighet til å tjene penger. Det kan gjerne
handle om områder utenfor verdensarvområdet, men man bruker disse
verdiene som argumentasjon for å si blankt nei.
For eksempel: Når man ønsker å bruke en fullstendig ihjelsprengt
gammel åpen gruve langs Sunnulvsfjorden til landbasert oppdrett,
kommer Statsforvalteren og stopper det hele fordi opplevelsen av
verdensarvområdet visstnok blir svekket. Dette er altså utenfor
verdensarvområdet. Vel, det er allerede et stort hull i fjellet
der fra før. Det eneste som blir svekket, er kommunens næringsgrunnlag
og evne til å legge til rette for god forvaltning av verdensarven.
Når staten påfører lokalsamfunn slike begrensninger, svekkes
både lokaldemokrati og økonomisk bærekraft. Dagens politikk preges
i for stor grad av detaljstyring fra staten, sektorvise innsigelser
og manglende økonomisk forutsigbarhet. Det bidrar til at verdensarvstatus
oppleves mer som en belastning enn den utviklingsressursen det burde
være. Derfor støtter Høyre intensjonen og hovedretningen i dette
representantforslaget.
5. jun 202613:41· Replikk
Innstilling fra familie- og kulturkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Siren Julianne Jensen, Une Bastholm og Oda Indgaard om strakstiltak for å sikre norsk film- og serieproduksjon og hindre kompetanseflukt fra bransjen (Innst. 384 S (2025–2026), jf. Dokument 8:166 S (2025–2026))
Da faller jo sånn sett argumentet
om miljøet helt bort, selv om det ble brukt ganske aktivt da man
diskuterte dette for ett år siden. Det er lov å filme der, men du
får ikke statlige penger for å filme der. Statsråden svarte for
så vidt ikke på spørsmålet om dette fremdeles er et av argumentene
og de vanskelige temaene som departementene nå vurderer, så jeg
prøver en gang til: Er det miljøhensyn, eller er det andre grunner
til at det er vanskelig å få på plass en ordning på Svalbard?
5. jun 202613:40· Replikk
Innstilling fra familie- og kulturkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Siren Julianne Jensen, Une Bastholm og Oda Indgaard om strakstiltak for å sikre norsk film- og serieproduksjon og hindre kompetanseflukt fra bransjen (Innst. 384 S (2025–2026), jf. Dokument 8:166 S (2025–2026))
Allerede i juni 2025 sikret
Høyre et flertall her i salen nettopp for en forbedring av denne
ordningen ved å innlemme Svalbard i filminsentivordningen. Ett år
senere er forskriften fortsatt ikke på plass. Kulturministeren har
svart at hun er i dialog med sine regjeringskollegaer, og mens regjeringen
har dialog, flytter bransjen ut. Vi vet om konkrete produksjoner
med budsjetter på 125 mill. kr som nå vurderer å flytte fra Svalbard
til Finland eller Island. Island tilbyr nå inntil 35 prosents refusjon,
med løpende søknadsbehandling. Vi blir rett og slett parkert. For ett
år siden var det miljøet som var grunnen til at Arbeiderpartiet
og flere andre var skeptiske. Er det fremdeles av miljøhensyn at
det er vanskelig å få på plass en forskrift for å innlemme Svalbard
i ordningen?
5. jun 202613:04· Innlegg
Innstilling fra familie- og kulturkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Siren Julianne Jensen, Une Bastholm og Oda Indgaard om strakstiltak for å sikre norsk film- og serieproduksjon og hindre kompetanseflukt fra bransjen (Innst. 384 S (2025–2026), jf. Dokument 8:166 S (2025–2026))
Haagen Poppe (H) [13:04:58] (ordfører for saken): Takk til
komiteen for det som til slutt fikk et positivt utkomme. Denne saken
fikk først en litt stram start i komiteen. Vi klarte ikke å samle
oss om noe flertallsforslag da vi behandlet dette representantforslaget
fra MDG om en filmbransje som lykkes veldig godt på den internasjonale
scenen, men som opplever krevende tider her hjemme. Likevel: Når
saken ligger her i dag, får vi et annet resultat.
Det er blitt gjennomført skriftlig høring,
og alle høringsinnspillene ba om at dagens ordninger blir styrket.
Regjeringen viste også i sitt brev til at det pågår flere arbeid knyttet
til ulike støtteordninger for filmbransjen. Likevel er Stortinget
utålmodig, og det er derfor gledelig at jeg herved kan fremme et
forslag på vegne av alle Stortingets partier om å styrke filminsentivordningen.
Jeg går så over til å snakke på vegne av Høyre.
Norsk film er i vinden som aldri før, og vi har suksesshistorier
i både Cannes og LA. Det beviser at vi er i den absolutt ypperste
verdenseliten. Samtidig er det et paradoks at mens vi feirer kunstneriske
triumfer, står filmbransjen i krise, og regjeringen somler.
For Høyre er kultur også næring, og filminsentivordningen
er et av våre aller viktigste næringspolitiske verktøy. Vi vil forbedre
den og trappe den opp til et internasjonalt konkurransedyktig nivå.
Film kan bli en ordentlig god motor for eksport og private investeringer
i Norge, og internasjonalt er kreative næringer blant dem med aller
størst vekst i disse dager.
I Norge har vi dessverre en ordning som er
blant de dårligste i Europa. Solberg-regjeringen fikk den på plass
i 2016, men verden og filmbransjen ser annerledes ut i dag, og ordningen
er blitt svekket på de ti årene. Rapporter viser at for hver eneste
krone staten investerer i filminsentivordningen, får vi nesten fem
kroner tilbake i verdiskaping. Det er en økonomisk «no-brainer».
Derfor er det utrolig viktig og bra at et samlet storting i dag
ber regjeringen om å handle. Vi må slutte med festtaler, og vi i
Høyre forventer at regjeringen leverer snarest på det Stortinget
i dag bestiller.
Vi må bringe hjem arbeidsplassene, og verdiskapingen må
skje her hjemme. For Høyre handler dette om å bygge en solid industri,
og da trenger vi forutsigbarhet og privat kapital, ikke bare statlige
overføringer – for fotball er ikke viktigere enn film.
Jeg tar opp alle forslag Høyre er med på.
5. jun 202610:54· Innlegg
Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Ove Trellevik, Anne Kristine Linnestad, Haagen Poppe og Tage Pettersen om å be regjeringen stanse Statsforvalteren i Agder sin prosess med å omgjøre rettskraftige kommunale dispensasjonsvedtak (Innst. 421 S (2025–2026), jf. Dokument 8:230 S (2025–2026))
Svaret på spørsmålet til representanten
Høyer-Berntsen er jo nei. Statsforvalteren skal ikke bruke tiden
sin på dette – altså lovlighetskontroll ett år etter at et endelig
fattet vedtak er på plass. Statsforvalteren må jo bruke tiden sin
på kontroll og veiledning når saken er til behandling. Det er store
køer, og det er lang saksbehandlingstid hos Statsforvalteren. Så
velger man likevel å bruke ressurser og tid på å gå tilbake i tid.
De ressursene kunne Statsforvalteren brukt på å følge opp saker
som er til behandling i disse dager, bedre, både gjennom veiledning
og gjennom eventuell kontroll.
Vi kan selvfølgelig diskutere hva som skal
være terskelen for når statsforvalteren skal kunne nedlegge innsigelse
og utføre kontroll eller stoppe vedtak. Der er vi politisk uenige. Jeg
tror at veldig mange i denne salen hadde rynket på nesen dersom
de hadde sett hva som nå i praksis blir stoppet langs kysten i Norge.
Jeg har vært i debatter med MDG-ere og Rødt-folk og vist dem saker
som blir stoppet av statsforvalteren av hensyn til byggeforbudet
i strandsonen, og de skjønner ikke at det også er omfattet.
Er det sånn at man ikke skal få lov til f.eks.
å bygge en 20 cm høyere brygge, eller et tredekke på en eksisterende brygge
som har ligget i innmark i 70 år? Det er konsekvensen av dagens
regelverk. Jeg går ikke i fakkeltog for hyttepalasser i strandsonen,
men dette er stort sett små tiltak, som også nå blir stoppet med
loven i hånd, og det er uholdbart. Loven må endres.
5. jun 202610:19· Replikk
Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Ove Trellevik, Anne Kristine Linnestad, Haagen Poppe og Tage Pettersen om å be regjeringen stanse Statsforvalteren i Agder sin prosess med å omgjøre rettskraftige kommunale dispensasjonsvedtak (Innst. 421 S (2025–2026), jf. Dokument 8:230 S (2025–2026))
I praksis er det altså svært
krevende å få gjennomført både byggegrenser og prosjekter langs
sjø. Min egen hjemkommune, Arendal, har gjort det de siste årene
og brukt millioner av kroner og flere årsverk på egentlig å krangle
med statsforvalteren der også. Ekstremt stramme linjer som ikke
gir mening i mitt hode, er det eneste man får igjennom.
Jeg har også tidligere stilt spørsmål til statsråden
uten å få et veldig godt svar, bare lange utlegninger om loven.
Jeg har aldri betvilt at statsforvalteren er innenfor lovens ordlyd når
han tar opp disse sakene. Spørsmålet er om denne måten å bruke lovlighetskontroll
på, på eget initiativ, er etter Stortingets intensjon, og om dette
er en ny praksis. Så jeg prøver meg på nytt: Kan statsråden redegjøre
for andre tilfeller og saker hvor offentlige tilsynsorgan har omgjort
et endelig fattet enkeltvedtak hvor tiltakshaver har innrettet seg,
og hvor tilsynsorganet selv tidligere har vært varslet og vært kjent
med saken?
5. jun 202610:17· Replikk
Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Ove Trellevik, Anne Kristine Linnestad, Haagen Poppe og Tage Pettersen om å be regjeringen stanse Statsforvalteren i Agder sin prosess med å omgjøre rettskraftige kommunale dispensasjonsvedtak (Innst. 421 S (2025–2026), jf. Dokument 8:230 S (2025–2026))
Jeg tror vi alle i denne sal
er enig i at arealforvaltning gjennom dispensasjon i utgangspunktet
ikke er ønskelig, men nordmenn bor langs kysten. Mange steder er
det eldre bolig- og hytteområder som har ligget der i lang tid,
og da er dispensasjon eneste praktiske mulighet for å få gjort tiltak,
såfremt man ikke har råd til å punge ut med en halv million kroner
i gebyrer og konsulenter for å lage reguleringsplan.
I min egen hjemkommune er 4 000 av 21 000 bolighus bygget
innenfor 100-metersonen, og det er ikke de siste årene de er bygd.
Er statsråden enig i at dersom vi skal ha en strandsonepolitikk
som fungerer og har legitimitet, og som ikke baserer seg på dispensasjonsbruk,
må terskelen og kravene for kommuner og tiltakshavere for å lage
planer og byggegrense bli langt lavere enn i dag?
5. jun 202609:52· Innlegg
Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Ove Trellevik, Anne Kristine Linnestad, Haagen Poppe og Tage Pettersen om å be regjeringen stanse Statsforvalteren i Agder sin prosess med å omgjøre rettskraftige kommunale dispensasjonsvedtak (Innst. 421 S (2025–2026), jf. Dokument 8:230 S (2025–2026))
Jeg skulle virkelig ønske at
vi slapp å ta denne debatten i dag, men det ble nødvendig for Høyre
å ta denne saken til Stortinget. Dette er ikke et spørsmål om man
er for eller mot bygging i strandsonen. Jeg tror jeg faktisk ville
stemt mot noen av tiltakene vi i dag diskuterer, om jeg var lokalpolitiker.
Dette handler om rettighetene til mennesker som i god tro har brukt
flere millioner kroner. I den ene saken er det snakk om 10 mill.
kr på tiltak kommunen har gitt tillatelse til, og som Statsforvalteren
ikke har stoppet da de kunne og hadde det på sitt bord.
Sakene vi diskuterer i dag, er velkjente og
omhyggelig omtalt i mediene. Og viktigst av alt for å forstå denne
saken: De har vært oversendt Statsforvalteren til vurdering. Det
er ikke en rettsstat verdig når innbyggere blir stående med halvferdige
hus og byggegroper fordi byråkratiet har sovet i timen og har behov
for å statuere et eksempel fordi en myndighetsperson har fått lov
til å bygge hytte og mediene skriver om det.
Det er en grunn til at alle de 25 ordførerne
i Agder har signert brevet til statsråden og vært på møte for å
løfte sin bekymring om denne saken, fra SV til FrP. Dette er en
prinsippsak, og det må i dag også oppfattes som et tydelig signal
om at det skal være ekstremt høy terskel for at en tilsynsmyndighet
skal foreta lovlighetskontroll på eget initiativ lenge etter at
saken er endelig vedtatt og man selv hadde hatt mulighet til å stoppe
den tidligere.
Det bør ikke bli en vane for Stortinget å gripe
inn i enkeltvedtak i tide og utide. Dette må løses på systemnivå.
På vegne av Høyre fremmer jeg derfor også våre to mindretallsforslag
om at det er staten som må ansvarliggjøres når tiltakshavere har
innrettet seg etter endelig vedtak og staten har forsømt sin plikt
til å gripe inn i den ordinære saksbehandlingen.
Vi må også oppdatere en strandsonepolitikk
som har vært preget av mange gode intensjoner om opprydning de siste
årene, men som åpenbart ikke har fungert. Sørlandskysten er mitt rike.
Det ville aldri falt meg inn å bygge ned og ødelegge min mulighet
til å ferdes med båt og til lands i disse områdene. Men vi er mange
som også bor og driver næring her, og det må være mulig å videreutvikle
disse stedene. Dagens politikk fungerer ikke. Og når vi langs kysten
endelig har fått lov til noe, ofte etter lange, lange kamper, så
må vi faktisk kunne stole på at staten har gjort jobben sin.
20. mai 202612:18· Replikk
Møte onsdag
den 20. mai 2026 kl. 10
I en alvorlig krise eller krig
vil det også være avgjørende å vite hvilke kulturminner og samlinger
som er mest sårbare, og som er viktigst å beskytte først. Det er
ikke dermed sagt at vi klarer å beskytte alt. Har regjeringen gjennomført
en nasjonal kartlegging av hvilke kulturminner, arkiver og samlinger
som anses som særlig kritisk og aller viktigst å sikre i en krisesituasjon?
For eksempel var man under krigen veldig opptatt av å ta vare på,
beskytte og skjule Snartemosverdet fra tyskerne.
Dersom dette ikke er gjort, hva er begrunnelsen
for det? Selv om statsråden ved flere anledninger ikke har villet
ha personlige meninger om det, er det kanskje noe institusjonene bør
ha. Vil statsråden kunne garantere at Norges viktigste kulturarv
er identifisert, prioritert og beskyttet før en krise oppstår, eller
er dette også noe som gjenstår?
20. mai 202612:16· Replikk
Møte onsdag
den 20. mai 2026 kl. 10
Takk for svar.
Det er slik at 95 pst. har disse planene, så
det er jo et gap der opp til 100 pst. Mitt inntrykk er som statsrådens,
at det er noe ulik kvalitet på arbeidet mellom de ulike institusjonene, og
at mange planer enten er ufullstendige eller ikke godt nok oppdatert
og kanskje ikke koordinert på et enda høyere plan enn lokalt beredskapsnivå.
Slik jeg ser det, er det også noe uklart hvilke krav som faktisk
stilles. Man har utarbeidet veiledere fra både Riksantikvaren og
NIKU, Norsk institutt for kulturminneforskning, på hvordan dette
beredskapsarbeidet skal være. Det er også mitt inntrykk at man ikke
har en oppdatert risiko- og sårbarhetsanalyse for å redde gjenstander
og god nok evakuering. Deler statsråden den virkelighetsbeskrivelsen?
20. mai 202612:14· Innlegg
Møte onsdag
den 20. mai 2026 kl. 10
«Har norske offentlige kulturinstitusjoner
utarbeidet konkrete og koordinerte beredskapsplaner for å beskytte
og eventuelt evakuere norsk kulturarv og kritiske kulturminner i
tilfelle krise og krig, og hvis ikke, hvordan vil statsråden sørge
for at dette gjennomføres?»
13. mai 202612:16· Replikk
Møte onsdag den 13. mai 2026 kl. 10
Innspillene og dialogen mellom
nasjonalparkforvaltning og Miljødirektoratet er det blitt gitt merinnsyn
i, og her kommer det fram en rekke forslag og ønsker til innstramminger
og presiseringer som vil bety helt andre forutsetninger for både
grunneiere med fritidsbolig innenfor nasjonalparken grenser, og
for friluftsliv og landbruk i nasjonalparken. Det er også råd fra
direktoratet, men etter forrige vurdering har det gått halvannet
år, og nå enda en ny runde, før man eventuelt blir fornøyde. I mellomtiden
forvitrer det kulturlandskapet man også skal ivareta etter verneforskriften.
For eksempel hevdes det at ekstensiv landbruksvirksomhet skal være
en trussel mot verneområdet, men dette har jo pågått i hundrevis
av år i dette området. Mener statsråden at nasjonalpark er riktig
verneform for et område med så omfattende menneskelig påvirkning
og bruk?
13. mai 202612:14· Replikk
Møte onsdag den 13. mai 2026 kl. 10
Forvaltningen av Raet nasjonalpark
har de seneste årene blitt en av de mest omdiskuterte sakene i distriktet.
Det som er mitt og titusenvis av andre sørlendingers viktigste rekreasjonsområde,
er rett og slett blitt et konfliktområde med stadige klager og statlig
intervenering i det som skal være lokale beslutninger. Det er en uholdbar
situasjon, for i mellomtiden har Miljødirektoratet fryst alle midler
til skjøtsel i både 2025 og 2026, og det gamle kulturlandskapet,
som man også skal ivareta, gror nok en gang igjen.
Nå har lokal forvaltningsmyndighet jobbet med
en forvaltningsplan i flere år, og forrige gang man hadde en faglig gjennomgang,
var i november 2024. Så går det halvannet år. Staten er fremdeles
ikke fornøyd, og det som har kommet fram nå, er en «gjør som vi
sier, eller så får dere ikke gjøre noe som helst»-holdning. Nasjonalparken
er opprettet ved forskrift, den er altså et produkt av en politisk
prosess. Mener statsråden at politikken må gripe inn dersom det
ikke oppnås enighet mellom staten og lokal forvaltning?
13. mai 202612:11· Innlegg
Møte onsdag den 13. mai 2026 kl. 10
«Raet nasjonalpark er etablert
med et mål om å kombinere vern av unike natur- og sjøområder med
tradisjonell og bærekraftig bruk gjennom friluftsliv, ferdsel og
lokal verdiskaping. I arbeidet med ny forvaltningsplan er det uttrykt
bekymring for at balansen mellom vern og bruk kan forskyves i retning
av strengere restriksjoner som svekker allmennhetens tilgang, lokal
forankring og gammelt kulturlandskap.
Hvordan vil statsråden sikre at den nye forvaltningsplanen
viderefører prinsippet om vern gjennom bruk?»
30. apr 202612:42· Innlegg
Innstilling fra familie- og kulturkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Maren Grøthe og Erling Sande om å endre rammebetingelsene for bingospill for å sikre inntekter til frivilligheten (Innst. 216 S (2025–2026), jf. Dokument 8:106 S (2025–2026))
Hørselsforbundet Agder – netto
mottak av bingoinntekter i 2024: 152 269 kr. På to år har de tapt
63 953 kr i årlige inntekter. Hrani islandshestforening i 2024:
152 269 kr, tap 63 953 kr. Norges Astma- og Allergiforbund Lindesnes, Kristiansand
og omegn lokallag – samme beløp, samme tap. Hisøy Idrettslag i 2024:
55 412 kr, tap 55 412 kr – bingoen er nedlagt. Sørfjell IL: 55 412 kr,
tap 55 412 kr – bingoen er nedlagt. Mandals Turnforening i 2024: 164 955 kr,
tap 95 674 kr på ett år de to siste årene. Idrettslaget Høvdingen:
127 310 kr, tap 73 840 kr. Agder og Rogaland Skikrets i 2024: 104 267 kr,
tap 60 475 kr, Lillesand Seilforening: 53 165 kr, tap 30 836 kr,
Lillesand Dykkerklubb for 2024: 36 428 kr, tap 21 128 kr.
Jeg og to andre representanter fra Agder som
sitter i familie- og kulturkomiteen, er da fra et fylke der man
allerede har hatt tap på 5 609 221 kr i årlig inntekter på grunn
av Arbeiderpartiets forskjellsbehandling av bingobransjen.
Det er ingen av oss som underkjenner de problemer enkelte
får av pengespill, men er det noe bedre at de går til spill som
er enda mer aggressive og som har enda høyere grenser for tap? Det
tror jeg ikke.
I dag har mine to kollegaer fra Agder, og selvfølgelig alle
andre, fremdeles mulighet til å redde disse viktige frivillighetspengene.
Den muligheten håper jeg de griper.
29. apr 202612:47· Replikk
Møte onsdag
den 29. april 2026 kl. 10
Armlengdes avstand-prinsippet
er vi veldig opptatt av, og det er nærmest som en hellig grunnlov
å regne innenfor kulturpolitikken. For Høyre vil det aldri bli aktuelt
å detaljdiktere hvilke kunstverk som stilles ut, eller hvilke stykker
som settes opp. Men jeg mener samtidig at det må være rom for oss
politikere til å delta i debatter og sette retning. Det virker vi
å være enige om.
Jeg tror vi politikere har blitt ganske redde
for å bryte dette prinsippet og havne på kant med feltet, også der
hvor vi har mulighet til å styre, kanskje særlig dersom styringen
går i en annen retning enn den flertallet i kunst- og kulturfeltet
ønsker seg – et felt der det er min påstand at det ofte er kort
avstand og ikke noe veldig tydelig klart skille mellom hva som er
fag, og hva som er smak og verdimessig og politisk overbevisning.
Er statsråden enig i at vi politikere er litt
for redde for å ta debatter om innhold, på grunn av prinsippet om
den berømte lange armen?
29. apr 202612:44· Replikk
Møte onsdag
den 29. april 2026 kl. 10
En undersøkelse gjort på oppdrag
av Stockholm Art Week viser at hver tredje svenske ikke kan navnet
på en eneste nålevende kunstner. Jeg tror dessverre ikke situasjonen
er bedre i Norge. Vi kommer ikke unna at den dannede kulturdebatten
her i Norge har en tendens til å drukne, og at det som får oppmerksomhet,
er kulturkrig fra ytterfløyene. Det er min påstand at disse kulturkrigene
er en motreaksjon på det jeg oppfatter som en institusjonell konsensus
blant en del fagfolk i feltet.
For all del, jeg er helt enig i at tilstanden
for norsk kulturliv er gjennomgående god. Jevne bevilgninger fra
staten er selvsagt også en stor del av årsaken til det, men alle
samfunnsfelt trenger utvikling, og dersom man skal klare å opprettholde
en sterk offentlig finansiering også i framtiden, må engasjementet
opp også utenfor våre bobler. Det ansvaret har både statsråden og
jeg.
Er statsråden enig i at verken hun eller jeg
i tilstrekkelig grad klarer å sette en ordentlig kulturpolitisk
dagsorden?
29. apr 202612:41· Innlegg
Møte onsdag
den 29. april 2026 kl. 10
«Når kulturdebatten hovedsakelig
handler om budsjett og prosenter, mister vi fort poenget. For oss
i Høyre er ikke kulturpolitikk bare et spørsmål om hvor mye penger
som brukes, men om hva vi får igjen, i form av kvalitet, mangfold,
samhold og gode opplevelser.
Er statsråden enig i at norsk kulturpolitikk
i for stor grad har blitt en diskusjon om bevilgninger fremfor om
innhold og retning, og ser statsråden et behov for en tydeligere
kulturpolitisk kurs som flere opplever som relevant?»
21. apr 202611:06· Replikk
Innstilling fra familie- og kulturkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Haagen Poppe og Anna Molberg om mer åpenhet og demokrati i kultursektoren (Innst. 199 S (2025–2026), jf. Dokument 8:87 S (2025–2026))
Det er bred enighet om betydningen
av armlengdes-avstand-prinsippet blant norske politikere. Det fordrer
at vi politikere rigger et system som sikrer et reelt mangfold,
et reelt meningsmangfold, om kunstsyn og kultursyn – ikke bare på
papiret. Hvordan vil statsråden – når hun ikke ønsker å gå inn for
dette forslaget – sikre dette i praksis?
21. apr 202611:05· Replikk
Innstilling fra familie- og kulturkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Haagen Poppe og Anna Molberg om mer åpenhet og demokrati i kultursektoren (Innst. 199 S (2025–2026), jf. Dokument 8:87 S (2025–2026))
Det vises til at regelverket
allerede åpner for nordiske medlemmer i fagutvalgene. Samtidig vet
vi at dette i svært liten grad benyttes. Mener statsråden at en
slik teoretisk mulighet er tilstrekkelig når den ikke benyttes,
og vil hun i det minste oppfordre til at man også ser utenfor landegrensene
når man setter ned fagutvalg, for å sikre større tilfang av aktuelle
kandidater?
21. apr 202610:49· Innlegg
Innstilling fra familie- og kulturkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Haagen Poppe og Anna Molberg om mer åpenhet og demokrati i kultursektoren (Innst. 199 S (2025–2026), jf. Dokument 8:87 S (2025–2026))
Prinsippet om armlengdes avstand
er nærmest som en bibel eller grunnlov å regne innen norsk kulturpolitikk
– et prinsipp som innebærer at politikere ikke skal, uansett hvor
mye de måtte ville det, diktere hvilke teateroppsetninger som skal
få penger, eller hvilke malerier som skal henge i våre gallerier.
Disse tildelingene og vurderingene skal foretas av likemenn: kunstnere
med faglig tyngde og kompetanse. Kulturrådet spiller en helt sentral
rolle i dette arbeidet. Gjennom forvaltningen av Norsk kulturfond
fordeles årlig over en milliard kroner til kunst- og kulturprosjekter
over hele landet.
Rådets uavhengighet og prinsippet om armlengdes
avstand til politiske myndigheter er for Høyre grunnleggende og skal
ligge fast. Men uavhengighet er ikke nok. Uavhengigheten må også
oppleves som legitim, og det blir den ikke dersom miljøene som tildeler,
blir for snevre og oppleves som for lite reelt mangfoldige.
De siste årene har det blitt avdekket svakheter
ved Kulturrådets tildelingsprosesser. At det har vært mulig å sitte
i fagutvalg samtidig som man selv søker og mottar støtte, er uheldig.
Selv om det ikke nødvendigvis innebærer klare regelbrudd, har det
rokket ved tilliten til systemet. I små fagmiljøer, slik vi ofte
har i Norge, er risikoen stor for rolleblanding. Kameraderi er reelt
– eller oppleves i det minste som reelt, og det er et like stort
problem.
Det er positivt at statsråden og Kulturrådet
selv har tatt grep og endret praksis, og statsråden skal ha honnør
for å ha tatt affære. Det er likevel ikke tilstrekkelig, slik Høyre
opplever det. Vi trenger en bredere gjennomgang av hvordan midlene
fordeles, med mål om større åpenhet, bedre representasjon og økt
reelt mangfold, både blant dem som vurderer, og blant dem som mottar
støtte. Da mener vi at vi må øke tilfanget av aktuelle kandidater
som kan sitte i disse fagrådene. Ja, det kan selvfølgelig også løses
innenfor Norges grenser, men forslaget om økt nordisk samarbeid
om kunst- og kulturtildelinger ville vært et columbi egg: styrking
av et nordisk fellesskap og med mindre risiko for hendelser som
følger av små, tette fagmiljøer.
Jeg håper at et flertall i denne sal ikke legger
disse ideene i skuffen og slipper denne problematikken ut av syne.
Det er politikkens rolle å rydde opp i systemer for å sikre et reelt mangfold
innen kunst og kultur.
Herved fremmer jeg Høyres forslag i saken.
26. mar 202614:14· Innlegg
Innstilling fra familie- og kulturkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Mudassar Kapur, Jonas Andersen Sayed, Bjørn Arild Gram, Silje Hjemdal, Tage Pettersen og Morgan Langfeldt om å gi Roseslottet en varig løsning (Innst. 170 S (2025–2026), jf. Dokument 8:69 S (2025–2026))
Som det har blitt sagt tidligere
i debatten: Roselottet er langt mer enn bare en kunstinstallasjon.
Det er en tydelig og visuell, kraftfull påminnelse om hva som skjer
når mørket senker seg over samfunnet, og hva det kreves av oss for
å holde lyset brennende. Det er en klisjé, og jeg tror jeg har brukt
akkurat denne setningen både to og tre ganger siden i høst, men
vi lever altså i en tid da det liberale demokratiet er under press,
og ikke bare langt borte, men også her i Europa. Vi ser autoritære
krefter på frammarsj og hvordan falsk informasjon brukes som våpen
for å splitte oss. I en slik tid er det ikke bare nok å ta friheten
for gitt. Det er ikke en gave som vi har fått én gang for alle;
det er en fellesoppgave vi må løse hver eneste dag: å holde fast
ved friheten og de gode verdier som vårt samfunn er tuftet på. Vi
kan heller ikke ta for gitt at den oppvoksende generasjonen bare
har det i seg. Demokrati og humanisme må læres.
Jeg må også få lov til å si at det er litt
symptomatisk for venstresiden at når vi da står overfor et privat
initiativ som fungerer godt, og som engasjerer hundretusener, og
som leverer på alle mulige samfunnsoppdrag uten å vente på statlige utvalg
og penger, blir venstresiden usikker. Istedenfor å finne faktiske
løsninger, det blir jo pekt på noen løsninger i svarbrevet, gjemmer
man seg til syvende og sist bak paragrafer her i dag. Det synes
jeg er fryktelig synd, men heldigvis er det et flertall som vil
noe annet.
Så må jeg, som flere også har vært inne på,
nok en gang være veldig tydelig på, også fra denne talerstolen,
at stortingsflertallet nå forventer at det leveres fra regjeringen,
og at dersom planen ikke er endelig vedtatt innen 31. desember 2026, og
det er det mye som tyder på at den ikke er, skal det ikke komme
en overivrig statsforvalter og be Roseslottet pakke sammen. Det
ville i så fall være klart i strid med stortingsflertallets klare
intensjon og vedtak.
Vi kan ikke la byråkratisk nøling stå i veien
for et så viktig prosjekt som Roseslottet. Det er på tide at Arbeiderpartiet og
deres kamerater også legger vekk teknikaliteter, og heller ser den
enorme verdien Roselottet har for vår felles dannelse og forståelse
av frihet. Dette prosjektet er unikt, og dermed kan det ikke danne
presedens.
26. mar 202610:08· Innlegg
Møte torsdag den 26. mars 2026 kl. 10
På vegne av representantene
Tone Wilhemsen Trøen, Tage Pettersen og meg selv har jeg gleden
av å framsette et representantforslag om fastsettelse av provenyeffekt
av fritak fra merverdiavgift på levende lyd og bilde.
24. mar 202614:42· Innlegg
Innstilling fra familie- og kulturkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Kjerstin Lianes Kjøndal og Joel Ystebø om å skrinlegge Bufdirs råd om møter med kjønnsmangfold for offentlig ansatte (Innst. 167 S (2025–2026), jf. Dokument 8:77 S (2025–2026))
Jeg skal faktisk ærlig innrømme
at jeg var fristet til å støtte KrF i denne saken. Det er til tross
for at jeg støtter de offentlig ansatte som har etterlyst og mener
det er behov for en slik veileder – det er det utvilsomt – til tross
for at jeg anerkjenner at kjønnsuttrykk ikke kan begrenses til noe
binært, og til tross for at jeg er så radikal at jeg mener at man
skal få skifte juridisk kjønn uten fysiske inngrep. For vi kommer
ikke unna at det er elementer i dette forslaget til veileder som
er ganske radikale. Likevel kan jeg ikke støtte forslaget om å skrote
hele veilederen.
For halvannen uke siden representerte jeg Norge
på FNs kvinnekommisjon i New York. Det var en selsom opplevelse. For
i en tid hvor likestilling på mange steder i verden er i tilbakegang,
var det full kulturkrig om definisjonen på kjønn som dominerte forhandlingen.
Denne kulturkrigen er dessverre importert til Norge, av begge sider.
Jeg mener det er grunn til å mene at det gjennom mange år i en del
offentlige instanser har hersket en ganske radikal institusjonell
konsensus om forståelsen av bl.a. disse spørsmålene – kall det woke
– og de som føler seg fremmedgjort i denne virkelighetsbeskrivelsen, reagerer
igjen overdrevet. Men er det ikke i min egeninteresse at denne kulturkrigen
raser? Det stiller jeg spørsmål til meg selv om. Jo, helt sikkert,
da ville vi i denne komiteen kanskje vært mer interessante for mediene,
og i hvert fall for Vårt Land. Men for de aller fleste av oss som
er moderate i disse spørsmålene, vil det også bety at vi blir tvunget
til å velge side i spørsmål som er alt annet enn svart-hvitt. I
kulturkrigene ønsker ikke sidene å forstå hverandre, og nyanser
er kjedelige.
Til Bufdir: Ikke strekk den progressive strikken
for langt. Det er kontraproduktivt. Det gjør det bare mer krevende
for oss som egentlig er enige i å stå i denne kampen, og vi kommer
bare til å oppleve enda hardere motreaksjoner fra krefter på den
andre siden.
Til KrF: Ikke bli med på dansen. Det blir en
negativ spiral. Ikke gjør ting større enn de egentlig er. Hvem har
sagt at det finnes mer enn to biologiske kjønn? Jeg vet ikke hvem. Det
er i så fall noe KrF må bevise. Det er ikke slik at denne kampen
bør være en politisk kamp. Mange av disse spørsmålene er rene medisinske
spørsmål og bør være det også i framtiden.
24. mar 202613:38· Innlegg
Innstilling fra familie- og kulturkomiteen om Representantforslag frå stortingsrepresentantane Erling Sande, Maren Grøthe og Kjersti Toppe om betre rammevilkår for organisasjonseigde kulturbygg (Innst. 168 S (2025–2026), jf. Dokument 8:73 S (2025–2026))
Jeg kommer fra en liten landsby
– eller uthavn, som det heter på Sørlandet – ytterst i havgapet
utenfor Arendal som heter Revesand. På Revesand er det bedehuset
som er samlingspunktet i bygda – et hus som ble bygd for å prise
Herren, men som nå er det eneste samlingspunktet i bygda. Det er
ikke bare Gud og Jesus man kan høre om i bedehuset på Revesand lenger.
Der settes det opp operaforestillinger og arrangeres kaféer, foredrag
og konserter, bl.a. med det lokalpatriotiske bandet Revesound – shout-out!
Revesand er ikke et unikt sted. Bedehus, kulturhus
og forsamlingslokaler som dette er hjørnesteiner i den kulturelle infrastrukturen
i Norge, for ikke å snakke om de viktigste og mange steder eneste
forsamlingsstedene i bygder og byer rundt om i landet. Mange av
byggene er eldre og drives på dugnad av lokale ildsjeler og foreninger.
Høyre mener det er urimelig at frivillige lag
og foreninger som allerede legger ned en enorm dugnadsinnsats, skal
belastes med fulle merverdikostnader når de oppgraderer byggene
sine for å møte offentlige krav og foreta nødvendig modernisering,
f.eks. slik at hele bygda, også de som har en form for bevegelseshemming,
skal få lov til å nyte kultur og være sosial.
Denne dugnadsinnsatsen er gull verdt, både
for å bygge lokal samhørighet og for å ta vare på det som mange
steder er viktig kulturarv i seg selv. Den er også avgjørende for
i det hele tatt å kunne ha et samlingspunkt mange steder. Disse samlingsstedene
må vi ha for at det skal være attraktivt å bo og leve i distriktene,
ikke minst for unge.
Norge har ikke piazzaer og restauranter i hver
eneste lille landsby, men vi har disse husene – huset i bygda.
3. mar 202613:55· Innlegg
Innstilling fra familie- og kulturkomiteen om Trygg oppvekst i et digitalt samfunn (Innst. 137 S (2025–2026), jf. Meld. St. 32 (2024–2025))
Jeg kommer til å være litt mørk
her i dag, og mye av det jeg skal si, smerter for en liberaler som
hater reguleringer, men det er likevel nødvendig. Som vi alle sammen
både har hørt i dag og kommer til å høre videre, er det slik at
barn og unge i dag vokser opp i et digitalt samfunn der skjermene
alltid er på. De er hovedregelen, ikke unntaket, og påvirkningen
er konstant. Halvparten av niåringene er på sosiale medier, og en
typisk 13-åring har en skjermtid på fire–fem timer om dagen. Algoritmestyrt innhold
er, som vi alle vet, designet for å fange oppmerksomheten og gi
raske belønninger. Enkelte har sammenlignet det med narkotika. Av
egen erfaring kan jeg ikke late som at jeg ikke vet hva det skjermsuget
handler om, for jeg har også blitt en skjermslave. Det er ingen
tvil om at det samlede digitale skjermtrykket har blitt for høyt,
både for stortingsrepresentanter på 30 år og for barn og unge.
Derfor er det selvsagt positivt at vi nå får
en stortingsmelding om barns oppvekst i et digitalt samfunn. Dette
er et arbeid som haster, og jeg skulle aller helst sett at dette
var en lovproposisjon, eller opptil flere lovproposisjoner, og ikke
en melding. Som jeg sier: Det smerter en som er instinktivt liberal,
å måtte si det, men vi er langt på overtid med hensyn til en tydeligere
regulering av dette feltet. I møte med en maktkonsentrasjon der
definisjonsmakten og fellesskapsarenaene potensielt havner på et
par hender i Silicon Valley, er reguleringer avgjørende for å kunne
opprettholde et liberalt samfunn.
Jeg vet likevel ikke – og jeg er helt tydelig
på at jeg er usikker på det – om vi noen gang kommer til å klare
å komme teknologien i forkjøpet med lover og regler, for på dette
feltet går antakeligvis utviklingen raskere enn et demokrati klarer
å følge. Jeg sier det åpent: Jeg er teknologipessimist – eller teknologirealist,
som det heter på nytale. Ja, enn så lenge er jeg det, for i møte
med de store tekgigantene blir selv vi i denne salen små. Det betyr
likevel ikke at vi ikke skal prøve.
For Høyre er det avgjørende at barn og unge
kan ferdes trygt på digitale plattformer. Det betyr at vi som samfunn
må stille tydeligere krav til teknologiselskaper og tjenestetilbydere.
Vi må få på plass aldersgrensene, men de må også kunne håndheves,
og vi må ha en klar plan for hvordan vi skal sørge for god aldersverifikasjon.
Avhengighetsskapende algoritmer må møtes med regulering og ikke
naivitet. Vi kan f.eks. heller ikke tillate at barn sitter hjemme
på gutte- eller pikerommet i det som for alle praktiske formål har
blitt et kasino hvor man spiller på noe på en skjerm. Vi kan ikke
akseptere at kommersielle aktører bygger forretningsmodeller på
barns oppmerksomhet og sårbarhet.
For Høyre er det samtidig et avgjørende prinsipp
at reguleringer må være målrettede. De må være effektive, og de
må være forholdsmessige. Vi må aldri skyte spurv med kanon. Norge
kan ikke stå alene. Da lykkes vi ikke med dette lovarbeidet. Reguleringene
må også være tydeligere. At vi som nasjon er liten, kan ikke bli
en hvilepute.
Nå har jeg snakket mye om reguleringer og behov
for reguleringer, men ei heller det må bli en sovepute for foreldre, skoler
og storsamfunnet for øvrig. Vi må trekke i samme retning. Alle sammen
må ta ansvar for våre barn, for dette løses ikke av reguleringer
alene. Politikk vil aldri kunne være tilstrekkelig i møte med denne
typen store samfunnsutfordringer. Alt kan ikke løses med lovgivning.
Dette var litt mørkt. Det handler ikke om å
være fiendtlig mot teknologi, for det er også veldig mye bra ved
denne teknologien, men det handler om å være ansvarlig. Barn og
unge skal ikke være forsøkskaniner for globale forretningsmodeller.
De må beskyttes, og da må Stortingets vedtak følges opp og reglene
komme på plass – helst i går. Så får vi se om min pessimistiske
realisme kan snus.
3. mar 202612:03· Replikk
Innstilling fra familie- og kulturkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Haagen Poppe, Tone Wilhelmsen Trøen, Anna Molberg og Tage Pettersen om å nedsette et utvalg som skal utarbeide en norsk kulturkanon (Innst. 124 S (2025–2026), jf. Dokument 8:26 S (2025–2026))
Jeg avslutter med et konkret
spørsmål. Mener statsråden at det finnes kultur og kunst som objektivt
sett er viktigere enn annen kunst og kultur?
3. mar 202612:02· Replikk
Innstilling fra familie- og kulturkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Haagen Poppe, Tone Wilhelmsen Trøen, Anna Molberg og Tage Pettersen om å nedsette et utvalg som skal utarbeide en norsk kulturkanon (Innst. 124 S (2025–2026), jf. Dokument 8:26 S (2025–2026))
I sitt innlegg presiserte statsråden
at hun ser verdien av en større kulturpolitisk debatt for å kunne
løfte blikket, men da altså likevel uten at hun ønsker å støtte
dette forslaget. Mitt spørsmål til statsråden er da: Hvordan vil
hun bidra til en slik bred folkelig debatt som kulturkanon var ment
å bidra til, når hun ikke støtter dette forslaget?
3. mar 202612:00· Replikk
Innstilling fra familie- og kulturkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Haagen Poppe, Tone Wilhelmsen Trøen, Anna Molberg og Tage Pettersen om å nedsette et utvalg som skal utarbeide en norsk kulturkanon (Innst. 124 S (2025–2026), jf. Dokument 8:26 S (2025–2026))
I Norge lager vi innholdslister
for mye. På skolene har vi f.eks. læreplanene, vi lager fredningslister
m.m. – altså uttrekk av våre viktigste litterære verk, vår viktigste
musikk, osv. Hva er den prinsipielle forskjellen, slik statsråden
ser det, mellom det og en kulturkanon?
3. mar 202611:40· Innlegg
Innstilling fra familie- og kulturkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Haagen Poppe, Tone Wilhelmsen Trøen, Anna Molberg og Tage Pettersen om å nedsette et utvalg som skal utarbeide en norsk kulturkanon (Innst. 124 S (2025–2026), jf. Dokument 8:26 S (2025–2026))
I 2030 markerer vi tusenårsjubileet
for at Norges evige konge, Olav den hellige, døde i slaget på Stiklestad.
Det slaget ble en milepæl i to avgjørende prosesser for framveksten
av det Norge vi kjenner i dag: riksdannelsen og kristningen. 2030
er derfor også et nasjonaljubileum. Sist Norge markerte Olavsjubileum,
var for 100 år siden. Da var vi en ung nasjon og et kulturelt homogent
samfunn. Siden den tid har vårt land gjennomgått store forandringer,
og vi har blitt et mangfoldig og flerkulturelt samfunn på grunn
av både innvandring, teknologi og globalisering. Det er grunnleggende
positivt. Samtidig må vi erkjenne at flerkultur kan skape utfordringer.
Jeg er ikke blant dem som mener at norsk og
felleseuropeisk kultur og verdier er truet av innvandring og fremmedkultur.
Den trusselen, om den finnes, er det primært vi selv som utgjør
gjennom en unnskyld-at-vi-er-til-holdning i møte med flerkultur,
og oppvoksende generasjoners ignoranse overfor arven våre forfedre
har gitt oss. Samtidig er uttrykkene ungdom flest vokser opp med
i dag, forbigående, korte klipp på TikTok.
I en slik virkelighet, hvor vi er stadig mer
ulik hverandre, er sterke felleskulturelle referansepunkt og et
felleskulturelt prosjekt bare enda viktigere. Det er klassisk misforstått
toleranse å mene at samfunnet blir mer inkluderende dersom vi skjuler
våre ulikheter og lar være å eksponere også majoritetens religiøse
og kulturelle arv. Majoriteten i et samfunn må ha et felleskulturelt
prosjekt, og det har vi langt på vei allerede i dag. Det burde ikke
være kontroversielt, men det er ingen selvfølge.
Fram mot nasjonaljubileet i 2030 kommer dette
til å være et hovedspor i Høyres kulturpolitikk. En kulturkanon
skulle være et første steg – på mange måter et symboltiltak, det
kan jeg erkjenne, men også en anledning til å løfte blikket og stille de
store spørsmålene. Hva er det som binder oss sammen som nasjon i
dag, hvem ønsker vi å være, og hva ønsker vi å gi videre til kommende
generasjoner?
Å ta vare på dette er ikke et uttrykk for ekskludering,
men helt avgjørende for å bygge tillit, tilhørighet og fellesskap. Skal
vi lykkes med å bevare et sterkt fellesskap i møte med raske endringer,
må vi slutte å be om unnskyldning for hvem vi er, og i stedet ta
ansvar for hvem vi ønsker å være. Jeg erkjenner at slaget om kulturkanon
nok er tapt, men vi skrider ufortrødent fram. Herved fremmes Høyres
forslag.
25. feb 202612:37· Replikk
Møte onsdag den 25. februar
2026 kl. 10
Starten på det forrige svaret
er kanskje litt av problemet her, at man har en kulturnæring som
ikke er godt nok knyttet til kulturen som sådan. Vi har en hovedkomité
for Nasjonaljubileet 2030, som har som mål at man skal løfte jubileumsarbeidet
i alle sektorer i samfunnet, og som statsråden nevner, har Nasjonalbiblioteket
arbeidet med å koordinere Ibsenåret 2028. Men tilbakemeldingen jeg
får, er at forventningene fra regjering og finansiering ikke står
i stil med ambisjonsnivået til institusjonene, og at enkelte føler
at de ikke har ryggdekning til å gå i gang med nødvendig planlegging.
Slik Høyre ser det, bør jo statsråden selv bringe Kulturdirektoratet,
NRK, Norsk filminstitutt og alle de andre institusjonene vi har,
i tale: Hva har de egentlig foretatt seg av Ibsen-forberedelser, og
ikke minst: Hva kan andre ministre gjøre på sine felt? Vil statsråden
bidra til en slik klargjøring overfor Stortinget og folket?
25. feb 202612:35· Replikk
Møte onsdag den 25. februar
2026 kl. 10
De kreative næringene i Storbritannia
har i flere år stått for rundt 6 pst. av BNP. En betydelig del av
sysselsettingen i Norge har det samme potensialet. Ibsen er, som
statsråden nevner, en av verdens mest oppførte dramatikere. Hans
stykker settes opp på scener fra Tokyo til Buenos Aires, og dette er
en unik mulighet til å trekke internasjonalt besøkende til Norge
og styrke norsk reiseliv og kulturnæring i hele landet. DNB mener
at reiseliv kan være en av Norges viktigste vekstnæringer framover.
Da må vi satse og bruke de mulighetene som ligger foran oss, bedre
enn det dagens regjering legger opp til. Mitt spørsmål er: Hva har
statsråden gjort konkret så langt for å sikre at vi utnytter denne
muligheten nasjonalt, men også internasjonalt? Ibsen-jubileet er
en stor mulighet til å tiltrekke flere turister til Norge – hva
har statsråden tenkt å gjøre for det?
25. feb 202612:33· Innlegg
Møte onsdag den 25. februar
2026 kl. 10
«I 2028 markerer vi at det er
200 år siden Henrik Ibsen ble født. Ibsen er Norges mest anerkjente
dramatiker internasjonalt og har hatt avgjørende betydning for utviklingen
av moderne teater og litteratur, både nasjonalt og globalt.
Hvilke ambisjoner har statsråden for 200-årsmarkeringen
i 2028, og hva ønsker statsråden å oppnå gjennom statens arbeid
med å markere denne typen nasjonale kulturjubileer?»
10. feb 202610:01· Innlegg
Møte tirsdag den 10. februar 2026 kl. 10
På vegne av representantene
Ove Trellevik, Mudassar Kapur, Tage Pettersen og meg selv har jeg
den glede å framsette et representantforslag om en klarere strandsonepolitikk.
27. jan 202610:05· Innlegg
Møte tirsdag den 27. januar 2026 kl. 10
På vegne av representantene
Tone Wilhelmsen Trøen, Anna Molberg og meg selv har jeg den store
glede å framsette et representantforslag om mer åpenhet og demokrati
i kultursektoren.
14. jan 202612:12· Replikk
Møte onsdag den 14. januar 2026 kl. 10
Flyskolen OSM Aviation Academy
forsyner i dag de norske flyselskapene med ca. 40–50 pst. av pilotene
de har behov for, så det er et stort samfunnsmessig behov som dekkes
av at man har en flyplass på Gullknapp. Den flyplassen har imidlertid
ikke livets rett uten at man får opp flybevegelsene, og for å få
opp flybevegelsene må man ha en stedlig flytårntjeneste. Som statsråden nevner,
er ikke den ordningen vi har i dag ment å gå til f.eks. å ivareta
at man har behov for opplæring. Til sammenligning fikk f.eks. Notodden
i 2025 en bevilgning på 19,3 mill. kr uten at det i det hele tatt
var noen som helst form for kommersiell aktivitet der. Det er redusert
til 10 mill. kr i inneværende år, og det er en erkjennelse, antar
jeg, av at jeg har rett i det jeg sier. Er statsråden enig i at
en flyplass som mottar statlig støtte basert på et aktivitetsnivå,
bør fratas den når det ikke er aktivitet lenger, og vice versa når
det er økt aktivitet?
14. jan 202612:10· Replikk
Møte onsdag den 14. januar 2026 kl. 10
Det er signaler det gleder meg
å høre.
Konkursen i Sandefjord rammer nå omkring 174
studenter. Som statsråden nevner, er det ikke veldig mange andre som
har dette utdanningstilbudet. Av andre er den desidert største OSM
i Arendal, på Gullknapp, og i overkant av 80 av studentene fra Sandefjord
har nå søkt seg inn der. Som statsråden sier, er problemet der at
de ikke får lov til å operere i nærheten så hyppig som de ønsker
seg, og som behovet tilsier, og man har et sterkt behov for en stedlig
flytårntjeneste. Boeing har anslått et pilotbehov globalt de neste
20 årene på 674 000 nye piloter. Bare de norske anslår 100–200 piloter hvert
eneste år. Vil det være aktuelt for statsråden å øke eller omfordele
de ikke-statlige tilskuddene til flyplasser der man ser et vesentlig
økt behov for flere flybevegelser, når det er et samfunnsbehov for
opplæring?
14. jan 202612:07· Innlegg
Møte onsdag den 14. januar 2026 kl. 10
«Nylig gikk pilotskolen Pilot
Flight Academy i Sandefjord konkurs. Samtidig melder norske og internasjonale
selskaper om stor pilotmangel. Den andre store private pilotskolen
i Norge, OSM Aviation Academy, sliter på sin side med myndighetspåførte
begrensninger på antall flybevegelser som gjør at man risikerer
å måtte flytte til Sverige eller USA. Dette er kritisk for utdanningen av
norske piloter.
Hva vil statsråden foreta seg for å sikre at
det utdannes et tilstrekkelig antall piloter i Norge?»
7. jan 202610:21· Replikk
Møte onsdag den 7. januar 2026 kl. 10
Vi er alle sammen helt enig
i at det er trist at nasjonens teater forfaller slik det gjør, og
vi er selvfølgelig også helt enig i at vi må få fortgang i dette
prosjektet. Men prosjektbanen i alternativet regjeringen går for,
løper jo helt fram til 2042. Ny framtid for Nationaltheatret peker
på en raskere framdriftsmodell, Marstrand sier fram til 2032, altså
ti år tidligere. Hvorvidt dette er realistisk eller ei, kan ikke
jeg bombastisk slå fast her i dag, på samme måte som statsråden
ikke bombastisk kan slå fast det motsatte, for vi har ikke det samme
gode grunnlaget for å ta den vurderingen som man har for de andre
alternativene. Vi kommer heller aldri til å få vite det dersom statsråden
står på sitt og ikke vil ha en ekstra runde – om så parallelt med utredningen
av 14 nye Nationaltheatret-lokasjoner i Groruddalen: Jeg vet at
man ikke liker hypotetiske spørsmål – politikere liker ikke det
– men jeg tillater meg allikevel å spørre: Dersom dette viste seg
i en privat initiert grundigere analyse, (presidenten klubber) ville
man da gått en runde til? (Presidenten avbryter.)
7. jan 202610:19· Replikk
Møte onsdag den 7. januar 2026 kl. 10
Vi skal bygge et nytt nasjonalteater
og pusse opp det gamle, uttalte statsråden i Nytt på nytt den 5.
desember. Vi får anta at dette ikke var ment som en spøk. Høyre
mener at Norge allerede har et nasjonalteater, og at vi ikke trenger
et nytt eller nye andre steder i byen. Vi mener også at nasjonal
kulturpolitikk først og fremst skal være nettopp det – kulturpolitikk
og ikke byutviklingspolitikk i Oslo øst. Et teater som Nationaltheatret er
noe mer enn en scene eller praktiske lokaler. Det er et viktig symbol
for Norge som kulturnasjon, og slike institusjoner fortjener et
praktbygg, med tyngde og beliggenhet som gjenspeiler rollen. Skissene
som utvidelsen av Bulls teater viser, er elegante og en tidløs løsning
som har ordentlig schwung over seg.
Er statsråden enig med Høyre i at et nasjonalteater
først og fremst skal være nettopp det ordlyden tilsier – et nasjonalteater
for hele landet? Og er statsråden enig i at en slik tung, ærverdig
institusjon aller helst bør ligge i sentrum av landets hovedstad?
7. jan 202610:17· Replikk
Møte onsdag den 7. januar 2026 kl. 10
Jeg må få lov til å si at de
som har avskåret og forsinket denne saken først og fremst de siste
årene, er Støre-regjeringen selv. Det er bra at Tullinløkka- planene
ble skrotet, men det er fremdeles sånn at en rekke alternative lokasjoner
for nye Nationaltheatret i Groruddalen må utredes nærmere, i tillegg
til eventuelle andre ledige statlige eiendommer. Det vil også ta
tid og koste penger. Høyre viste i sine merknader til statsbudsjettet
at det er mulig å omdisponere penger som er avsatt til dette formålet, til
også å vurdere Horn-gruppens forslag.
Hvorfor vil statsråden bruke enda mer tid og
ressurser på å utrede videre helt nye Nationaltheatret andre steder
i byen, men ikke en utvidelse av dagens? Hvorfor har statsråden
så dårlig tid, når hennes egne planer er stipulert til å ta ti år
lengre tid enn utvidelsesalternativet?
7. jan 202610:13· Innlegg
Møte onsdag den 7. januar 2026 kl. 10
Henrik Bulls nasjonalteaterbygning
på Johanne Dybwads plass er et synlig minne om begynnelsen på Norge
som en stolt kulturnasjon. Dessverre er den i dag også i sørgelig
forfatning etter årevis med forsømt vedlikehold. De opprinnelige
planene om å renovere bygningen fra 1899 og samtidig bygge et nytt
anlegg på Tullinløkka under bakken har nå heldigvis blitt skrotet,
og regjeringen går istedenfor inn for den såkalte minimumsløsningen:
rehabilitere den gamle hovedbygningen i sentrum og etablere eksterne
scener og saler. Hvor de skal ligge, eller hvor mange det kan bli,
skal avklares senere, men steder som Økern har blitt nevnt som en
del av et byutviklingsprosjekt i Oslo øst.
I ellevte time kom det et privat initiativ
fra aksjonsgruppen Ny framtid for Nationaltheatret. De mener det
er mulig å bygge ut Henrik Bulls teater i samme stil til en billigere
penge enn prisen for renovering av dagens bygg og etablering av
eksterne scener, men underlaget er langt mindre detaljert og komplett
enn alternativer som Statsbygg har utarbeidet. I rapporten fra Marstrand
er kostnadene for minimumsalternativet ikke konkretisert, det er
fremdeles en rekke ukjente faktorer, og tidshorisonten strekker
seg 18 år fram i tid. Utvidelsesalternativet til den private aksjonsgruppen
er av prosjektgruppen selv vurdert til 2,8 mrd. kr og av Marstrand
til 3,7 mrd. kr, og kan stå ferdig i 2032. Utvidelsesforslaget er blitt
kåret til årets tapte mulighet i Minerva, og Høyre mener det er
tragisk at dette alternativet ikke får samme grundige vurdering
som Statsbyggs forslag.
Hvorfor lar statsråden en slik unik mulighet
fare uten engang å utrede den ordentlig?
15. des 202513:12· Replikk
Innstilling fra familie- og kulturkomiteen om Bevilgninger på statsbudsjettet for 2026, kapitler under Barne- og familiedepartementet, Kultur- og likestillingsdepartementet og Klima- og miljødepartementet (rammeområdene 2 og 3) (Innst. 14 S (2025–2026), jf. Prop. 1 S (2025–2026))
Prinsippet om armlengdes avstand
er grunnleggende i norsk kunst og kultur, et prinsipp hele denne
salen har vært enige om, og som også er et tydelig prinsipp presisert
i SVs program. Likevel plukker SV ut veldig mange vinnere i sitt
kulturbudsjett, helt ned til klassen under 1 mill. kr. I Klassekampen
i oktober uttaler SV at de vil unngå disse årlige redningsaksjonene
innen kunst og kultur i budsjettforhandlinger med regjeringen, de
frykter at prinsippet om armlengdes avstand svekkes. Høyre er enig
i at dette er en dårlig måte å lage budsjett på – det er uheldig
– og vi har derfor valgt å ikke gi penger til enkeltprosjekter eller
organisasjoner vi liker gjennom årets budsjett. Vi trenger rett
og slett en prinsipiell diskusjon om hvordan dette prinsippet skal
forstås. Er representanten enig i at armlengdes avstand-prinsippet
kan bli uthulet av at man plukker ut en rekke enkeltvinnere, og
er representanten åpen for en prinsipiell diskusjon om hvordan det
skal forstås?
15. des 202513:03· Replikk
Innstilling fra familie- og kulturkomiteen om Bevilgninger på statsbudsjettet for 2026, kapitler under Barne- og familiedepartementet, Kultur- og likestillingsdepartementet og Klima- og miljødepartementet (rammeområdene 2 og 3) (Innst. 14 S (2025–2026), jf. Prop. 1 S (2025–2026))
Høyre erkjenner at det å kutte
i f.eks. Kulturrådet eller kunstnerstipender kan føre til færre
kunstnerstipender og at folk blir nødt til å jobbe for å få inn
penger, f.eks. gjennom en gaveforsterkningsordning eller at man
øker skattefradraget på gaver til frivillighet, kunst og kultur.
Vi flytter pengene, og det er rett og slett noe vi omprioriterer.
Med frivillighetskutt ser jeg ikke helt hva det siktes til, men
vi er helt ærlig på at vi har noen omprioriteringer i vårt budsjett,
hvor vi legger insentivene inn for at vi skal bake kaken større
framfor å gi direkte støtte til enkeltprosjekter og kunstnere over
statsbudsjettet.
15. des 202513:01· Replikk
Innstilling fra familie- og kulturkomiteen om Bevilgninger på statsbudsjettet for 2026, kapitler under Barne- og familiedepartementet, Kultur- og likestillingsdepartementet og Klima- og miljødepartementet (rammeområdene 2 og 3) (Innst. 14 S (2025–2026), jf. Prop. 1 S (2025–2026))
Det er fristende å stille et
spørsmål tilbake, som representanten dessverre ikke får svare på:
Er det noe bedre at 41 pst. av Kulturrådets tildelinger går til
Oslo?
Gaveforsterkningsordningen bidro til at man
fikk ut penger fra det private i det ganske land til kunst- og kulturinstitusjoner
i Agder, i Trøndelag, på Fosnavåg, på Vestlandet og ute i kommunene.
Det vil alltid være sånn at Oslo er overrepresentert. Det er rett
og slett her det er flest folk og mest kultur. Tallene for gaveforsterkningsordningen
viser imidlertid en ganske mye mindre prosentvis andel til Oslo
enn f.eks. statens eget verktøy, Kulturrådet, med 41 pst.
15. des 202512:59· Replikk
Innstilling fra familie- og kulturkomiteen om Bevilgninger på statsbudsjettet for 2026, kapitler under Barne- og familiedepartementet, Kultur- og likestillingsdepartementet og Klima- og miljødepartementet (rammeområdene 2 og 3) (Innst. 14 S (2025–2026), jf. Prop. 1 S (2025–2026))
Vi må sørge for at flere får
mulighet til å lese og skrive skikkelig. Det gjør vi gjennom en
god skole. Jeg erkjenner at dette først og fremst er et fiskalgrep,
altså en mva.-ordning som innebærer at vi får mer penger til staten
og sørger for at statens utgifter ikke overstiger statens inntekter.
Vi må erkjenne at dette er for å tette et hull i systemet, et hull
i mva.-systemet, som har vært på bøker.
15. des 202512:53· Innlegg
Innstilling fra familie- og kulturkomiteen om Bevilgninger på statsbudsjettet for 2026, kapitler under Barne- og familiedepartementet, Kultur- og likestillingsdepartementet og Klima- og miljødepartementet (rammeområdene 2 og 3) (Innst. 14 S (2025–2026), jf. Prop. 1 S (2025–2026))
Kunsten og kulturens egenverdi
er udiskutabel, og kulturens rolle og verdi blir bare sterkere av
at vi lever i en stadig mer utrygg verden. Samlingspunkt og gode
kulturelle leirbål hvor vi får noen felles referansepunkt, er helt
avgjørende for å danne samlende fellesskap. Høyre danser ikke etter
pipen til populistiske sløseriombudsmenn som vil kutte all offentlig
finansiering av kunst, medier eller kultur, og heller ikke etter
pipen til venstreradikale kulturfolk som tror at ethvert samfunnsproblem kan
løses med mer penger til kunst og kultur. Vi går den gylne middelvei,
slik vi alltid har gjort, og slik et fanatisk moderat parti alltid
bør gjøre.
Perspektivmeldingen viser at det økonomiske
handlingsrommet vil reduseres i årene som kommer. Velferdsstaten
er i ferd med å gå tom for folk. Prognosene tilsier at statens utgifter
vokser langt raskere enn inntektene. Dette må alle vi i denne sal
ta inn over oss og være ærlige om når vi diskuterer statens pengebruk.
Vi må rett og slett erkjenne at tiden for de store, nye påplussingene
på budsjettet er over. Inntil vi klarer å stoppe eller i det minste
bremse veksten i utgiftene til pensjoner og trygder, vil vi ikke
få andre store vinnere enn Nav og Forsvarsdepartementet på budsjettet.
Vi må klare å snu det enorme tankskipet som
heter utenforskap. Da må vi skape mer og få flere til å jobbe. Hvorfor snakker
jeg om dette i denne debatten? Jo, jeg skulle veldig gjerne gitt
veldig mye mer penger til kunst og kultur, men det kan jeg ikke
gjøre uten et slikt handlingsrom, og det samme kunne jeg sagt i
alle andre debatter som skal være i denne sal de kommende dagene.
Med det sagt: Høyre mener at det offentlige
skal være en forutsigbar bidragsyter til kulturlivet, og vi er ikke
prinsipielt imot at det offentlige skal være den betydeligste aktøren
i finansieringen. Samtidig må det legges til rette for at kulturen får
flere ben å stå på og flere økonomiske inntektskilder, i tillegg
til skattefinansiering. Det ene utelukker ikke det andre.
Det finnes knapt ordninger på statsbudsjettet
som bidrar til å gjøre kulturlivet mer økonomisk robust og mer uavhengig
av direkte statsstøtte, eller som bidrar til å løfte kultur som næring.
Forskjellen mellom høyre- og venstresiden er at Høyre ønsker å gi
kulturlivet et bredere og mer uavhengig økonomisk grunnlag. Dette
er ingen radikal idé utarbeidet av sløseriombudsmenn, men hvordan
kunst- og kulturpolitikken stort sett er utformet i mange europeiske
land og i Vesten.
Ingenting gleder meg mer enn mesener som blar
opp av egen lomme for å skape glede, gode lokalsamfunn og mer skjønnhet
i en tidvis stygg verden, enten pengegavene er til det lokale barneteateret
eller til Oslo-filharmonien. Kulturfeltet bør hylle dem som klarer
det, og staten bør hylle og legge til rette for det gjennom egne
ordninger.
I vårt alternative budsjett er det forslag
som vil styrke rammebetingelsene for dette offentlig-private samarbeidet. Vi
gjeninnfører gaveforsterkningsordningen og kultur som næring-ordningen.
Gaveforsterkningsordningen var en enorm kulturpolitisk suksess.
Dessverre skrotet regjeringen Støre den av ideologiske årsaker.
I tillegg vil Høyre øke skattefradraget for gaver til 30 000 kr.
Staten skal ikke være en regissør for kulturen.
Staten skal sikre rammene, scenene, infrastrukturen og friheten
til å skape, for så å slippe kunstnerne til. Vi må ha mindre direkte
støtte, men sterke institusjoner, gode rammeverk og flere insentiver,
sånn at vi baker kulturkaken større og sikrer at flere kunstnere
og kulturarbeidere får flere ben å stå på.
Siden jeg har 25 sekunder igjen, avslutter
jeg innlegget med det jeg ikke fikk sagt i stad. Jeg viser da til
det som står i Aftenposten om julegaven som ikke blir en varig økning, men
penger som må brukes opp på én uke.