OverStortinget

Først og fremst vil jeg takke forslagsstillerne for at de fremmer en sak i Stortinget om en kulturkanon, fordi det i og for seg kan være et godt og viktig tiltak for å beskytte og ta vare på sentrale verk som har definert våre verdier og vår kultur. En kulturkanon kan gi oss et sett av felles referanser, verk og kunstnere som de fleste kjenner til. Når vi eksempelvis nevner Magnus Lagabøtes landslov av 1274, Hans Nielsen Hauge og Kristin Lavransdatter, forstår vi hverandre umiddelbart, og det skaper en kulturell sammenhengskraft. I et mer fragmentert samfunn med algoritmestyrt kultur og globale impulser blir felles referanser viktigere enn på lenge. En kulturkanon er viktig, for det skal ikke være tilfeldig for kommende generasjoner hva som er betydningsfullt å ta vare på. Vi må erkjenne at det er noen verk og institusjoner som har vært ekstra viktige for oss som nasjon, men en kulturkanon må likevel være forankret i noe. Hvis ikke mister den hele sin kraft og betydning. Derfor ble jeg skuffet da jeg leste Høyres forslag til kulturkanon, hvor kristen kulturarv eller kristen forankring ikke er nevnt med et eneste ord. For KrF blir det et hult skall, blottet for substans, innhold og retning. Høyre omtaler seg selv som et konservativt parti, men her blir de så nøytrale at det er nesten umulig å få tak på hvilket innhold eller hva som skal være definerende for en norsk kulturkanon. Og la oss være ærlige: Det er jo ikke gul solo på påsketur og Kvikk Lunsj som har gjort Norge til et av verdens beste land å bo i. Nei, det er verdiene våre – verdiene som har gått i arv i generasjoner, og som er tuftet på den kristne tro, og som har vært definerende for vår kultur og Norge som land. En kulturkanon kan ikke reduseres til en tilfeldig oppramsing der Wig Wam får større plass enn Landsloven eller Kristin Lavransdatter av Sigrid Undset – verk og skikkelser som faktisk har vært med på å forme det Norge vi kjenner i dag Vi må våge å si hvor verdiene vi ønsker å bygge landet på, faktisk kommer fra. For meg er det helt opplagt at kristen kulturarv er en bærebjelke i norsk historie og må være en naturlig del av en kulturkanon. Vi kan like gjerne si det rett ut istedenfor å gjemme det bort i formuleringer om mandat og prosess. Derfor velger KrF i dag å fremme et eget forslag til kulturkanon med en forankring i Grunnloven § 2 og vår kristne og humanistiske arv.