OverStortinget

For mange barn skjer store deler av barndommen nå på en skjerm, og det er på godt og vondt. De chatter, lærer, skaper, spiller, deler og utforsker, men de møter også ufiltrert innhold, manipulerende algoritmer, press de ikke er modne for, og noen kommer også i kontakt med voksne som har alt annet enn gode intensjoner. Dette er risikoer ingen generasjoner tidligere har håndtert, og det stiller enorme krav til oss som samfunn. Barn fortjener en trygg barndom også digitalt, men det må vi dessverre slå fast at norske barn ikke har i dag. Teknologien har løpt foran oss i et forrykende tempo. Digital frihet uten digitale rammer er ikke frihet, det er faktisk utrygghet og risiko. Barn skal få leke, lære og utforske, men de skal så visst ikke møte porno i barneskolen, få hatefulle kommentarer som tolvåringer, eller navigere sosiale medier som er designet for å holde dem våkne hele natten. Barns digitale trygghet kan ikke overlates til tilfeldigheter. KrF mener selvfølgelig det er fint at vi nå vedtar en stortingsmelding for en tryggere digital hverdag for barn og unge, men samtidig er det ikke nok å håpe på at barna lærer seg å håndtere dette. Vi som politikere må få på plass verktøy som faktisk virker. KrF har stått på for å plassere barns digitale liv på den politiske agendaen lenge før det ble bred enighet om at dette er nødvendig. Da ingen snakket om det, tok KrF kampen for nettfilter i skolen for å beskytte barna mot skadelig innhold. Vi var pådriver for merking av retusjert reklame i møte med det økende kroppspresset barn og unge møter i sosiale medier, og vi tok også initiativet til Rett på nett, som er Norges første strategi for trygg digital oppvekst. Ikke minst har vi bidratt til å styrke kampen mot nettovergrep. Det er et felt der innsatsen vår aldri kan bli god nok. Likevel: Vi kan gjøre noe, og noe av det aller viktigste vi kan gjøre, er å få på plass en verifiserbar aldersgrense på sosiale medier. KrF har lenge vært tydelig på at aldersgrenser ingen kan kontrollere, i praksis ikke er aldersgrenser. Vi er sterkt bekymret for at regjeringen fortsatt ikke har levert et reelt alternativ til en verifiserbar aldersgrense. Her brukes det uakseptabelt lang tid i en sak som angår barns helse, utvikling og trygghet. Det holder ikke å stadfeste et mål om trygg digital oppvekst uten å følge opp med konkrete og forpliktende krav til plattformene. KrF er også bekymret for de brede konsekvensene av en oppvekst hvor skjermbruk opptar en stadig større del av hverdagen. Barn og unge går glipp av søvn, fysisk aktivitet, lek, lesing og sosialt samvær, samtidig som forskning viser en negativ utvikling i leseferdigheter og økte konsentrasjonsvansker, og stadig flere rapporterer om rekruttering til kriminalitet via digitale plattformer. Når barn i dag får smarttelefon i svært ung alder, åpner det i praksis døren til både sosiale medier, nettmobbing, avhengighetsskapende teknologi og også uegnet innhold. Derfor mener KrF det bør innføres en nedre aldersgrense på 13 år for å få en egen smarttelefon. Det er et viktig og forebyggende tiltak for å redusere presset på barn og ikke minst støtte foreldre i deres rolle. KrF deler også Likestillings- og diskrimineringsombudets kritikk av regjeringens holdning til de store teknologiselskapene, at regjeringen må innta en langt tydeligere posisjon og etablere klare rammer som faktisk beskytter barn og unge i det digitale landskapet. Det bør innføres tydelige, lovfestede bestemmelser for rask nedtaking av skadelig innhold barn eksponeres for, og kravene må ledsages av tidsfrister og sanksjoner ved manglende etterlevelse. KrF er også sterkt bekymret for konsekvensene av pornografi, særlig blant de unge. Store deler av pornografien som er tilgjengelig på nettet, viser grov og voldelig sex. Når barn helt ned i barneskolealder eksponeres for slikt innhold, stjeler det ikke bare deres barndom, men det bidrar også til å forme holdninger og forventninger til hva seksualitet er. Ja, det påvirker unge gutters syn på kvinner og kan bidra til å fremme seksualisert vold og trakassering. Det finnes ikke ett tiltak alene som kan sikre barns digitale trygghet, men summen av tiltak kan utgjøre en forskjell. Barns digitale hverdag er ikke et privat ansvar, det er et samfunnsansvar og i aller høyeste grad er det regjeringens ansvar. Det fortjener politisk handlekraft, ikke politisk venting.