OverStortinget

Det er lett å forstå den gode intensjonen bak forslaget om en norsk kulturkanon, men kulturens frihet står sterkt i Norge, og det vil være utfordrende å presse kulturen inn i et så begrenset format som det en kulturkanon vil være. Midlene som kommer til kulturfeltet, bør i størst mulig grad bidra til kulturinstitusjonene og flere opplevelser for befolkningen – kanskje særlig barn og unge – framfor å bygge mer byråkrati. Den kulturelle friheten lever i folks hverdag – i musikken vi hører på, historiene vi forteller, og tradisjonene vi fører videre fra generasjon til generasjon. Nettopp derfor mener Fremskrittspartiet at kulturpolitikken må være forankret i folk flest og være mest mulig fri. Fremskrittspartiets svar er enkelt: Vi trenger ikke en ny kulturpolitisk elite som deler ut stempler på hva som er «best» for befolkningen. Det er ikke statens oppgave å definere eller rangere kultur. Det vi derimot trenger, er en politikk som løfter fram bredden, mangfoldet og det folkelige kulturlivet som engasjerer oss alle. Kultur er ikke bare de bøkene som leses på universitetene, musikken som får støtte fra ekspertjuryer, eller kulturen som vises i våre flotte museer. For mange er kultur også danseband, standup, korps, festivaler og ikke minst lokale kulturhus og frivilligheten, som bærer store deler av kulturlivet på skuldrene sine hver eneste dag. Fremskrittspartiet mener at folk vet selv hva som er verdifull kultur, at kulturen trenger frihet, ikke mer byråkrati, at ressursene bør styrke lokal kultur og frivillighet, ikke flere ekspertutvalg, og at norsk kulturarv er viktig, men formidles best gjennom institusjoner som skolen og gjennom frivillighet og ekte interesse. Skal vi sørge for at kommende generasjoner kjenner norsk kulturarv, må vi gjøre det gjennom tilgjengelighet, formidling, frihet og engasjement – ikke ved å diktere hva folk bør se eller oppleve. Kultur må være noe vi velger etter egen smak og eget engasjement. Fremskrittspartiet står for en kulturpolitikk som er for de mange, ikke for de få, en kulturpolitikk som bygger på folks valg, ikke statens vurderinger, og en kulturpolitikk som tar hele landet med, ikke bare dem som får støtte fra byråkratiske ordninger, eller som skal rangeres av de samme. En fast, statlig definert liste kan lett fryse kulturen i tid. Den risikerer å overse nye uttrykk og subkulturer. Norge har sterke tradisjoner for kultur som utvikler seg nedenfra, ikke ovenfra. Kultur er noe folk skaper, deler og opplever – ikke noe staten skal definere.