Denne saken må kunne sies å være en ekte gladsak her i dag. Jeg tenker vi kan toppe Senterpartiets forslag med både is, brus og pølser på 17. mai, hvis det er det som skal til. Det er sjelden vi behandler saker hvor frivilligheten er så unisont enige og samstemte som de er i denne saken. Over 160 høringsinnspill fra store og små organisasjoner, fra idrett, kultur, humanitære miljøer, beredskap og lokalt organisasjonsliv, sier – alle sammen – det samme: Regelstyr ordningen, gi oss forutsigbarhet, slutt å tenke på frivilligheten som en mulig budsjettbuffer eller salderingspost. Hva er egentlig grunnen til denne motstanden mot å regelstyre noe man allerede gjennomfører år etter år, og er enig i? Likevel sitter Arbeiderpartiet igjen med en viss ambivalens og lange utredningsønsker for noe de sier er enkelt, praktisk og lett å gjennomføre som i dag. Det er nesten imponerende hvordan man klarer å komplisere noe som i realiteten er svært enkelt – hvis det da ikke er sånn at man har en annen agenda enn den man forteller om. Dette handler om grunnleggende rettferdighet. Når frivilligheten legger ut moms for sitt arbeid, skal den få momsen tilbake, krone for krone – ikke kanskje, ikke hvis budsjettene tillater det, ikke hvis regjeringen salderer på riktig måte i desember, men alltid. Frivilligheten driver ikke med overskudd, bonuser eller forretningsstrategier. De driver kafé på kampdager. De arrangerer loppemarkeder. De trener barna våre. De sikrer beredskap og rykker ut når samfunnet trenger dem. La oss være tydelige på hvor vi står politisk. Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet, Rødt, MDG, KrF, Venstre og Fremskrittspartiet har allerede skrevet i programmene sine at dette skal regelstyres. Til og med statsråden åpner i sitt brev for at overslagsbevilgning kunne være et alternativ. Høringsinstansene er 100 pst. unisone. Det mangler ikke støtte. Det er altså viljen det står på. Fremskrittspartiet mener det burde vært gjennomført for flere år siden. Vi har foreslått dette i våre budsjetter, foreslått en rettighetsfestet ordning med jevnlige utbetalinger, og vi støtter fullt og helt flertallstilrådingen som ligger på bordet i dag. Vi kan gjøre noe helt enkelt i dag: gi frivilligheten trygghet, gi frivilligheten forutsigbarhet, gi frivilligheten full kompensasjon, uansett budsjettforlik, uansett salderinger, uansett hva man sitter igjen med. Fremskrittspartiet støtter derfor tilrådingen fullt ut. Tiden er moden for regelstyring. Jeg sitter igjen med en tanke i hodet om noe en tidligere kollega pleide å si når han tapte diskusjonene vi hadde nå og da: Jeg vet jeg tar feil, men jeg gir meg ikke.

Jeg skjønner jo at statsråden mistror alt jeg sier, men det jeg mente var opptrappingen fra tidligere regjeringer, som vi var en del av. Men statsråden svarte altså ikke på spørsmålet som jeg faktisk stilte, og det var: Når ser statsråden dette for seg? Er det et halvt år, eller snakker vi om ett år? Kan man si noe mer konkret om når man tenker at man kan gjennomføre denne utredningen, som man sier man må ha.

Selvfølgelig skulle jeg gjort det. Jeg var bare så opptatt av å høre statsrådens svar. Nå skrev jeg inn litt skryt her, og selv om jeg etter forrige runde kanskje ble i tvil, er det jo strålende at regjeringen har fullført den opptrappingen, som jo vi startet på, med momskompensasjonen. Slik ordningen er i dag, legger frivilligheten ut momsen, og de må vente i opptil to år på å få pengene tilbake. Det betyr i realiteten at staten tar et rentefritt lån fra frivilligheten, og det er for mange av oss urimelig. Og når Arbeiderpartiet nekter å regelstyre ordningen, som de selv sier, nekter de samtidig å gi frivilligheten den forutsigbarheten de så sårt trenger. Men hvis Arbeiderpartiet mener at politikken deres er riktig, kan statsråden si noe om når de tror at de kan regelstyre denne ordningen?

Arbeiderpartiet skriver jo svart på hvitt i sitt eget partiprogram at de vil sørge for full, regelstyrt momskompensasjon til frivilligheten. Likevel argumenteres det her i dag også mot å gjennomføre akkurat det de skriver – og lover. Så det er kanskje ikke så rart at frivilligheten kan synes frustrert, når de ikke egentlig kan stole på regjeringens egne partiforpliktelser som står i programmet. For Fremskrittspartiet er det enkelt: Når man lover noe, skal man gjennomføre det. Det er på tide at Arbeiderpartiet leverer, og denne usikkerheten som statsråden skisserer, har ikke blitt større, snarere mindre. Kan statsråden forklare hvorfor Arbeiderpartiet ikke kan gjennomføre sin egen politikk?

La meg først få takke statsråden for redegjørelsen og for en særdeles trivelig aften i går! I debatten om likestilling og mangfold er det noe som ofte glemmes. For en FrP-er skapes ikke mangfold gjennom tvang, kvoter og politisk korrekte prosjekter, det skapes gjennom åpne dører, like muligheter og krav til innsats. Regjeringen snakker mye om å løfte mangfoldet i arbeidslivet, men samtidig er staten selv ett av de dårligste eksemplene. Det er bl.a. i direktoratene og departementene at mangfoldet stopper opp. Likevel er det næringslivet som får høre at de må skjerpe seg, og det henger ikke helt på greip for en FrP-er. FrP mener at mangfold først og fremst handler om kompetanse, og at de beste skal få jobbene, uavhengig av kjønn, bakgrunn eller identitet. Det betyr at vi må fjerne barrierene, ikke kompensere dem med kvoter og mål uten innhold. Skal vi lykkes med å gjøre Norge mer likestilt, må vi stille krav til norskopplæring, integrering, kompetanse og arbeidsdeltakelse, og vi må bekjempe negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og æreskultur med langt større kraft enn vi gjør i dag. Det handler om en av de mest grunnleggende frihetene et menneske har: friheten til å ta egne valg for seg selv. Norge trenger mindre symbolpolitikk og mer handling, mindre selvhøytidelige strategier og mer ansvarliggjøring. Likestilling handler ikke om hvor mye vi snakker om det, men om friheten mennesket opplever hver eneste dag. Statsråden redegjorde i forrige uke for regjeringens status i arbeidet med likestilling og mangfold, og igjen ser vi det samme mønsteret: fine ord, høye – og gode – ambisjoner og gode intensjoner, men dessverre magre resultater. Vi får stadig nye planer, strategier, handlingsprogrammer og satsinger – det er nesten imponerende hvor mye dokumenter som produseres. Problemet er at for lite av dette merkes i hverdagen til folk flest der ute. Hva er realiteten? Jo, fortsatt står tusenvis av kvinner i ufrivillig deltid, særlig i offentlig sektor, og regjeringen har selv en stor del av ansvaret. Innvandrerkvinner faller ut av arbeidslivet, de kommer ikke inn. Mangfoldet i staten stopper opp på vei oppover. Unge jenter vokser opp under negativ sosial kontroll, uten at regjeringens strategier endrer situasjonen nevneverdig. Derfor er det påfallende at regjeringen ikke bruker redegjørelsen til å stille tydelige krav til offentlig sektor. Hvor er kravene om reell heltid i kommunene? Hvor er resultatkravene til integreringspolitikken? Hvor er tiltakene som faktisk får innvandrerkvinnene i jobb, slik at de kan få et bedre liv? Det er ingen likestilling i et nabolag kontrollert av kriminelle miljøer. Det er ingen frihet for jenter som ikke får delta i idrett, som ikke får velge venner, og som ikke får bevege seg fritt. FrP ønsker et samfunn der alle har like muligheter.

Norge bruker over 1 mrd. kr i året på kunst og kultur gjennom Kulturrådet. Det er fellesskapets penger, og da skal man kunne stole på at de brukes rettferdig, åpent og på et faglig grunnlag – ikke etter vennskap og interne nettverk. Dette er svært viktig for tilliten til systemet. Kulturlivet skal være fritt og uavhengig, og en armlengdes avstand mellom politikere og kunsten er et helt sentralt prinsipp, men også en armlengdes avstand mellom dem som tildeler, og dem som mottar. Det må ikke bety at kulturbyråkratiet kan operere uten åpenhet, ansvar og innsyn. Når personer har sittet i fagutvalg som tildeles støtte, samtidig som de selv søker og mottar midler, er det ikke rart folk reagerer. Dette har vi vært igjennom i en rekke saker. Det svekker tilliten, og det undergraver troverdigheten til hele systemet. Det er vi alle enige om nå. Norge har små kunstmiljøer. Nettopp derfor må vi ha klare regler og tydelige grenser. Kunstnere og kulturaktører skal vite at de blir behandlet likt, og folk flest skal vite at pengene brukes på en ryddig måte. Det er positivt at Kulturrådet selv har tatt grep, og at man nå ikke kan være både dommer og deltaker i samme periode, men FrP ønsker at vi går lenger. Vi trenger et system som tåler offentlighetens lys på en enda bedre måte. Derfor støtter vi intensjonen om åpne tildelingsmøter. Det betyr ikke at alle detaljer skal kringkastes, men at beslutningsprosessen skal være forståelig og etterprøvbar. Åpenhet skaper tillit. Hemmelighold skaper det motsatte. Vi mener også at nordisk samarbeid på feltet kan være med og styrke kvaliteten og gir mer mangfold i vurderingene. Når vi henter inn ekspertise og perspektiver fra våre naboland, reduserer vi risikoen for mistanke om kameraderi og får et bedre grunnlag for faglig sterke, uavhengige beslutninger. Men det holder ikke at det er en mulighet. Det må faktisk gjennomføres. Et fritt kulturliv forutsetter tillit, tillit forutsetter åpenhet, og åpenhet krever ansvar. FrP mener vi må styrke legitimiteten til Kulturrådets arbeid ytterligere ved å kreve mer innsyn, klarere regler og enda større mangfold i hvem som både tildeler og mottar. Vi opplever at statsråden nå kommer oss i møte, men vi vil gjerne lenger. Kunsten skal være fri, men pengene skal forvaltes med åpenhet og respekt fra skattebetalerne. Da får vi et kulturliv som både folk og kunstnere har tillit til. Statsråden sier at det er gjennomført tiltak som skal gjenopprette tilliten. Det betyr at statsråden ser at tilliten har vært for dårlig. Det er bra.

Statsråden sier kanskje alle de riktige tingene han kan si, men det er liten hjelp. Follum er både en viktig lokal sak og en nasjonal stresstest. Follum-saken er blitt en lakmustest på om Norge faktisk mener alvor med grønn industri basert på egne fornybare ressurser. Hvis statsråden ikke kan forklare hvordan lignende prosjekter skal få raskere, tydeligere og mer forutsigbar behandling framover, er det ikke bare Follum som er et problem. Da er det selve den norske industripolitikken som står til vurdering. Dette er derfor større enn bare én fabrikk. Det handler om tillit, tempo og troverdighet. Follum er prøven på om Norge faktisk vil foredle mer, eller om vi bare vil snakke om det. Kort sagt: Det handler ikke om å senke miljøkravene, men om å få tydelige krav og raske avklaringer. Når staten bruker år på disse grønne industriprosjektene som Follum, sender landet et signal om at Norge er for tregt og for uforutsigbart. Follum er derfor ikke bare en lokal industrisak, det er en test på om Norge faktisk mener alvor med grønn industri basert på egne ressurser. FrP satte pris på statsrådens behandling av saken om gruveavfall i Repparfjorden, hvor statsråden faktisk står på næringslivets side, samtidig som han følger opp nødvendige naturverdier. Vi hadde håpet at statsråden i dag kunne komme med en avklaring på når denne saken vil kunne være ferdig behandlet, i det minste en stipulering. Det ville glede næringen, det ville glede Ringerike kommune, det ville glede Buskerud fylkeskommune og alle oss som har engasjert oss sammen med søkerne i denne viktigste saken for så mange, men nå får vi heller kanskje se om det går ytterligere måneder og år. Det er trist for alle, også norsk næringsliv.

Man kan stille seg følgende spørsmål i denne saken: Hvordan praktiserer staten og byråkratiet vannforskriften? Mener statsråden at Norge i denne saken praktiserer regelverket strengere enn nødvendig og strengere enn i sammenlignbare land, selv om prosjektet bygger på eksisterende industriareal, best tilgjengelige teknologi og dokumentasjon som ifølge klager viser minst like god økologisk tilstand? Det er med bekymring spørsmålet melder seg, og det handler om presedens. Hvilke signal mener statsråden at Follum-saken sender til de andre grønne industriprosjektene med utslipp til vann? Hvordan vil regjeringen sikre at ikke lignende investeringer stopper opp eller flyttes ut av landet i framtiden? Man kan spørre seg om statsråden tenker at departementet er framoverlent og effektivt, særlig i denne saken. Mener statsråden det vil være formålstjenlig å gå gjennom hvordan slike saker håndteres, inkludert tidsfrister, koordinering mellom Miljødirektoratet og departementet og bruken av det handlingsrommet som faktisk finnes i regelverket? Regjeringen har hatt saken lenge nok til å avklare den. Statsråden har i flere skriftlige svar – som vi har vært innom – sagt at den er prioritert. Det hører vi også i dag, men uten at det sies noe om når den blir avgjort. Nå har altså investoren trukket seg. Det er ikke lenger snakk om grundighet, og da må statsråden svare for konsekvensen av tidsbruken. Dette er en sak som også handler om tillit. Poenget er om regjeringen bruker det handlingsrommet som finnes, raskt nok og tydelig nok til at investorene kan leve med det. Det er ingen som ber om slurv eller omgåelse av regelverk. Vi ber om styring. Når en sak beskrives som høyt prioritert i måneder og år uten avklaring, kan det ikke heller synes som politisk unnfallenhet? Poenget er ikke svakere krav, men raskere og tydeligere avklaringer. Billerud Viken har ikke bedt om lavere miljøkrav. De ber om tydelige krav, raske avklaringer og lik praksis. Prosjektet er grundig dokumentert, ligger på et eksisterende industriareal og er ikke et nytt inngrep i urørt natur. Selskapet viser også til at utslippet ikke ville gitt problematiske konsekvenser. Når tilsvarende prosjekter i både Sverige og ved etablerte norske anlegg har fått tillatelse, er det naturlig å spørre hvorfor det stopper opp i akkurat denne saken. Investorene kan leve med strenge krav. De kan ikke leve i årevis med uavklart saksbehandling. Når staten bruker år, flytter investeringene. Når regjeringen bruker år på å avklare et modent prosjekt med bred politisk støtte, sterk lokal forankring, støtte fra LO og NHO og en tydelig grønn profil, sender det et signal til investorene: Norge er et vanskelig land å investere i. Dette står direkte i strid med regjeringens egne ambisjoner om et grønt industriløft med foredling i Norge og mer bruk av norsk skog.

Billerud Viken har planlagt en ny fabrikk på Follum for produksjon av en type papirmasse som brukes i produksjon av papir, kartong og hygieneprodukter. Fabrikken skulle bygge på kortreist trevirke og gjenbruk av eksisterende industriarealer. Prosjektet ble omtalt som en av verdens mest klimavennlige fabrikker i sitt slag – og vi har altså ingen allergi. Det skulle brukes 100 pst. fornybar energi, ha fleksibelt kraftforbruk, en løsning for biogass og et potensial for å fange mellom 90 00 og 110 000 tonn geogen CO2 i året. Ikke minst: Fabrikken skulle bruke mer enn 700 000 m³ trevirke årlig fordelt på gran og bjørk og bidra til å flytte mer av verdiskapingen fra eksport til trevirke til videreforedling i Norge. Prosjektet har hatt bred støtte helt fra starten. I notatet fra januar 2026 vises det til støtte fra LO, NHO, Fellesforbundet, Norsk Industri, lokale ordførere og et tydelig flertall på Stortinget. Også i revidert nasjonalbudsjett for 2025 ble det understreket at saken måtte avklares. For å sette historien i et klarere lys er det kanskje nødvendig å se mer konkret på tidsbruken, og slik ser tidslinjen ut: August 2022 – statsminister Jonas Gahr Støre og daværende næringsminister Jan Christian Vestre lover Billerud Viken effektiv saksbehandling, altså for fire år siden. 17. januar 2024 – søknad om utslippstillatelse er sendt, altså ser lyst ut, men så starter byråkratiet opp sin dieselmotor. 9. september 2024 – Miljødirektoratet ga avslag. 31. oktober 2024 – klage ble sendt Miljødirektoratet, altså under to måneder etter sendes klagen på avslaget, tross grundig arbeid med å svare ut Miljødirektoratet sitt grunnlag for avslag. Saken ligger der i ni måneder før den den 13. juni 2025 blir oversendt Klima- og miljødepartementet. 11. juli 2025 – departementet mottok Billerud Vikens kommentar på Miljødirektoratets oversendelse, altså kun en snau måned senere. I skriftlig svar 20. august 2025 og 13. februar 2026 opplyste klima- og miljøministeren at saken var prioritert, men at han ikke kunne si når den ville bli ferdigbehandlet. Samtidig ble det vist til at saken var omfattende, og at handlingsrommet er begrenset. Ja, hvis det er å prioritere saken, bør vi være bekymret på næringslivets vegne. Så til situasjonen per nå. Billerud meldte senere at selskapet trakk seg ut av prosjektet og pekte på lang saksbehandlingstid som en viktig årsak. Viken Skogs datterselskap, Skogindustri Holding AS, overtok deretter 100 pst. av aksjene og arbeider videre med prosjektet. Samtidig sier selskapet at med en så lang behandlingstid er det svært krevende å samarbeide med børsnoterte selskaper i store industriprosjekter. Så kan man lure på om statsråden kan svare konkret på om han erkjenner at den lange saksbehandlingstiden i departementet bidro til at Billerud trakk seg. Statsråden har sikkert allerede merket seg at selskapet viser til manglende avklaringer og usikkerhet rundt rammevilkår som viktige årsaker. Dette spørsmålet kan med fordel følges opp med et enkelt ja eller nei. Videre er det interessant å vite hva statsråden tenker om sakens tidsbruk. Hvorfor har Klima- og miljødepartementet, som selv sier at saken er høyt prioritert, brukt over åtte måneder uten å gi et endelig svar etter at klagen kom til departementet i 2025? På tross av flere skriftlige svar om at saken er prioritert, kan man altså ikke angi en tidsramme. Den nye forsterkede utfordringen i offentlig saksbehandling synes å være manglende evne til å forstå og respektere næringslivets behov for avklaringer innenfor det man kan tenke som en rimelig tid. Når saker som dette kan ta lengre tid enn regjeringen bruker på å lage et statsbudsjett, burde man se at dette ikke fungerer for et næringsliv under press. Spørsmålet Fremskrittspartiet i dag reiser, er mye større enn én fabrikk. Klarer vi å skape industri og jobber i egne fornybare ressurser, eller blir vi igjen stående som eksportør av råvarer og import av foredlingen? Prosjektet er modent, ja, la meg si overmodent og bredt forankret. Det er ikke et luftslott, men konkret og godt. Det er ferdig utviklet og har kraft. Det har plass, det har støtte fra arbeidslivets parter og stor lokal oppslutning. Hvis Norge ikke klarer å gi raskere og tydeligere avklaringer i en sak som denne, med alle de politiske målene om grønn industri, bioøkonomi og beredskap, vil neste investor velge Sverige eller Finland. Da taper Norge ikke bare et prosjekt, men også nasjonalt omdømme.

Arbeiderpartiet ønsker å be regjeringen gjøre en vurdering av alternativer for å finne en varig løsning for Roseslottet etter at Oslo kommune har tatt stilling til en forlenget dispensasjon, og at regjeringen kommer tilbake til Stortinget på en egnet måte. Dette kan vel i sin enkelhet høres fornuftig ut, men hva tenker Arbeiderpartiet om tidsbruken og fristen som foreligger? Kan Arbeiderpartiet garantere at en slik prosess vil kunne realiseres innenfor den tiden man har til disposisjon?

Roseslottet ble reist for å minne oss om mot, frihet og demokratiets verdi. I 2026 utløper den midlertidige tillatelsen. Uten en løsning må nedbyggingen begynne. Det betyr at et av våre viktigste minnesmerker over andre verdenskrig står i fare for å forsvinne mens politikerne utreder videre. Fremskrittspartiet støtter fullt ut intensjonen om å sikre Roseslottets varige plass. Derfor vil vi ha handling nå, ikke nye utsettelser, vurderinger og byråkratiske hindre. Tiden går fort, og beslutningen må også komme i samme tempo. Vi snakker om et sted som formidler frihetens kamp til kommende generasjoner. Når Europa igjen opplever krig og at demokratiske verdier er under press, bør dette være et nasjonalt ansvar, ikke et utredningsprosjekt. Så spør vi statsråden: Hvor mange flere høringer og prosesser skal til for at han faktisk sier ja til å bevare Roseslottet på den raskest mulige måten?

Det er et ulogisk argument fra Arbeiderpartiet å hevde at Roseslottet ikke er alminnelig tilgjengelig fordi det koster penger å komme inn. Det er et underlig argument fra et parti som ellers snakker varmt om kultur, læring og inkludering. Roseslottet er et nasjonalt minnesmerke og en levende læringsarena, ikke et kjøpesenter. De beskjedne billettinntektene går til drift, vedlikehold og formidling, slik at elevene som besøker stedet, faktisk får et faglig tilbud. Skal det bety at det ikke er tilgjengelig? Man kan gjerne mene at det bør være gratis, men virkeligheten er at de fleste offentlige tilbud har en egenandel. Er T-banen allment tilgjengelig, selv om den koster penger å bruke? Selvsagt. Tilgjengelighet handler om tilgang og formål, ikke prisen på billetter. Roseslottet formidler verdier som frihet, demokrati og mot. Mener Arbeiderpartiet at det er et godt argument å redusere det til et spørsmål om inngangsbilletter?

I dag diskuterer vi ikke bare et kunstprosjekt. Vi diskuterer et symbol på frihet, demokrati og selve grunnmuren i vårt samfunn. Roseslottet ble reist for å fortelle historien om hva som skjer når demokratiske verdier settes til side, og hva det koster å vinne dem tilbake. Dagens samfunn og tiden vi er inne i, viser at dette på ingen måte er en selvfølge, heller snarere det motsatte. Dette må sies å være en gladsak selv om noen partier ønsker å problematisere løsningen til det ugjenkjennelige. Det er ikke en gladsak at enkelte ønsker å bruke unødvendig mye tid og ressurser på en sak som for de aller fleste er åpenlys. Siden åpningen i 2020 har Roseslottet blitt en læringsarena for tusenvis av skoleelever, ungdommer og voksne. Der møter man historien om menneskene som sto opp mot diktatur og undertrykkelse. I dag, når Europa igjen preges av krig og totalitære krefter, er budskapet fra Roseslottet mer aktuelt enn noen gang. Posisjonen er redd for presedens. Alle saker er ulike, og det er vår jobb som politikere å skille dem fra hverandre. I denne saken, som på mange måter er helt unik og vanskelig å vise til presedens på, blir egentlig det en merkelig påstand som bare forkludrer inntrykket, når dette egentlig er en gladsak. Vi står likevel i fare for å miste dette stedet. Dispensasjonen utløper i desember 2026. Uten en rask løsning må nedbyggingen starte. Da hjelper det lite å utrede videre og sende saken tilbake mellom departementet, kommunen og kanskje Stortinget, i håp om at det kanskje skal løse seg nærmest av seg selv. Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti i komiteen mener vi må handle raskt. Derfor fremmer vi forslaget om at regjeringen skal gjennomføre en statlig arealplan jf. markaloven § 6 fjerde ledd, for å sikre Roseslottet en varig løsning. Det synes å være den sikreste og raskeste måten man kan løse denne saken på. Roseslottet er et tiltak som allerede er eksisterende. Det griper ikke inn i ny natur, og det kan gjennomføres raskt. Vi snakker om et anlegg som allerede står der, godt integrert i landskapet med minimalt av arealbeslag, åpen for publikum og som en bro mellom kultur, historie og natur. Jeg registrerer at Arbeiderpartiet sier de vil støtte Roseslottet som idé, men samtidig foreslår de å vente til Oslo kommune har behandlet saken, og at man deretter vurderer alternativer. Det betyr i praksis en utsettelse og en usikkerhet. Når Stortinget uttrykker vilje, bør regjeringen handle, ikke lete etter grunner til å trenere. I en tid der verden står i uro og demokratiets verdier daglig må forsvares, er det vår plikt å bevare de stedene som minner oss om hva friheten kostet.

Ja, hva skal man si – respekt for andres meninger? Å tillegge andre meninger synes ikke for meg veldig respektfullt, særlig når det er meninger man faktisk ikke har. Man tar tak i kammen og drar den godt gjennom – likt for alle, her er alle tanker de samme. Det er til dels en debatt som ligner mer på en skoledebatt. Det øker ikke kvaliteten på verken politikken eller debatten. Det ble nevnt fra en annen representant, fra Arbeiderpartiet, at vi kanskje burde heve blikket. Det kan jeg si meg enig i – framfor å diskutere detaljer i en mulig veileder. Er en veileder løsningen? Nei, jeg tror ikke det. Og ut fra debatten som har vært i denne salen i dag, tenker jeg at en debatt er mer ødeleggende enn løsningen.

Den diskusjonen kommer vi sikkert tilbake til i en annen sak. Ifølge analysen fra Oslo Economics, bestilt av Kultur- og likestillingsdepartementet, når dagens ordning med støtte til kulturbygg i for liten grad fram til de frivillige lagene og dem som driver byggene. Mange organisasjonseide hus står igjen med store vedlikeholdsbehov osv. Vi er alle enige om at vi er inne i en dyrtid, og samfunnet har store oppgaver som ideelle og frivillige organisasjoner bistår samfunnet med å løse. Da er det merkelig at Arbeiderpartiet synes å være ganske fornøyd med dagens system – et system som ifølge rapporten treffer for dårlig. Fremskrittspartiet mener vi må bruke denne kunnskapen til å endre ordningene, ikke forsinke dem med flere utredninger og høringer. Her er vi da sikkert inne på det såkalte kappløpet. Det handler om å støtte frivilligheten der den faktisk finnes, i bygdene, i lokallagene, i de gamle kulturhusene og blant de ideelle organisasjonene. Er statsråden enig i at vi i større grad bør støtte organisasjonene?

Arbeiderpartiet sier de vil satse på frivilligheten, og det hører vi her også. Det er et mål vi deler alle sammen, men i praksis opplever mange frivillige lag og organisasjoner at det ikke satses tilstrekkelig, og at reglene blir for rigide og støtteordningene for snevre. Vi har også tidligere behandlet forslag om å gi organisasjonseide kulturbygg momskompensasjon ved nybygg, påbygg og ombygging. Det ble ikke tatt til følge. Resultatet er at de som driver lokale grendehus og samfunnshus i mange tilfeller fortsatt må betale full moms når de oppgraderer. Vi i Fremskrittspartiet mener staten bør vise mer tillit til de frivillige som står på i lokalsamfunnene over hele landet. Det handler ikke om luksusprosjekter, men om å ta vare på fellesskap, tradisjoner og møteplasser. Dugnadsånden fortjener enda bedre. Her burde Arbeiderpartiet være med oss på laget. Hvorfor mener statsråden at de frivillige fortsatt skal straffes økonomisk for nettopp det vi politikere ønsker at de skal gjøre mer av?

Det er godt å høre at vi alle har gode intensjoner for dette viktige feltet, men Fremskrittspartiet mener frivilligheten og ideelt engasjement er grunnmuren i norske lokalsamfunn. Uten de millionene av timer som legges ned i grendehus, velforeninger og andre ideelle organisasjoner, ville mye av det som skaper fellesskapet, rett og slett ikke blitt gjort. Derfor ønsker vi å inkludere de ideelle organisasjonene i forslaget om momskompensasjon for nybygg, påbygg og ombygging av kulturbygg. Disse aktørene driver ikke for profitt, de driver for mennesker, nærmiljø og verdier. Når de må fullt ut betale moms for oppgraderinger eller sikre universell utforming, svekkes engasjementet og ressursene tømmes. Arbeiderpartiet og flere andre partier velger likevel å holde de ideelle organisasjonene utenfor. Fremskrittspartiet mener dette er feil. Skal man virkelig bygge lokalsamfunn og styrke frivilligheten, må man også anerkjenne de ideelle. Hvorfor sier Arbeiderpartiet nei til å gi de ideelle den samme retten og respekten som resten av frivilligheten?

32:16] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke for samarbeidet i komiteen. Komiteen har avholdt skriftlig høring i saken og mottok 67 høringsuttalelser innen fristen. En rekke frivillige lag og organisasjoner peker på utfordringer knyttet til økonomisk bæreevne og vedlikeholdsetterslep i forbindelse med kulturbygg, samt at den desentraliserte ordningen for tilskudd til kulturbygg i begrenset grad når fram til organisasjonseide bygg. Komiteen har også mottatt svarbrev fra Kultur- og likestillingsdepartementet, ved statsråd Lubna Jaffery, etter at departementet ble forespurt av komiteen om dette. Komiteen vil understreke betydningen av forutsigbarhet og treffsikkerhet på rammevilkårene for eierskap for kulturbygg, og at slike bygg utgjør en sentral del av den lokale kulturinfrastrukturen. Komiteen deler bekymringen for økende vedlikeholdsetterslep på organisasjonseide bygg. Mange av disse byggene er gamle og krever betydelige investeringer for å møte dagens krav til universell utforming, brannsikkerhet og energieffektivitet. Komiteen mener det er urimelig at frivillige lag og foreninger som allerede legger ned en enorm dugnadsinnsats, skal belastes med fulle merverdiavgiftkostnader når de oppgraderer byggene sine for å møte offentlige krav, foreta nødvendig modernisering eller bidra til det grønne skiftet. Fremskrittspartiet merker seg også tilbakemeldingene om at den desentraliserte ordningen for tilskudd til kulturbygg i begrenset grad når fram til organisasjonseide bygg. Fremskrittspartiet mener det vil være klokt med en strukturendring som fører til momskompensasjon også på oppgraderinger og tiltak som f.eks. ombygging for å imøtekomme krav til universell utforming. Fremskrittspartiet fremmer – sammen med Kristelig Folkeparti – følgende forslag: «Stortinget ber regjeringen gi organisasjonseide kulturbygg og bygg eid av ideelle organisasjoner mulighet til å søke om merverdiavgiftskompensasjon for nybygg, påbygg og ombygging i tillegg til vanlig vedlikehold.» Fremskrittspartiet mener også at ideelle organisasjoner bidrar sterkt til dagens samfunn, med sitt komplekse utfordringsbilde. Det foreligger flere forslag i saken, men partiene vil komme tilbake til det i debatten og fremme sine egne forslag. Fremskrittspartiet mener at forslaget vi har fremmet, er det beste, men vi kommer ved votering i saken til å støtte komitéinnstillingen subsidiært, da vårt forslag trolig ikke får flertall. Jeg fremmer med dette Fremskrittspartiets forslag.

Det er lett å forstå den gode intensjonen bak forslaget om en norsk kulturkanon, men kulturens frihet står sterkt i Norge, og det vil være utfordrende å presse kulturen inn i et så begrenset format som det en kulturkanon vil være. Midlene som kommer til kulturfeltet, bør i størst mulig grad bidra til kulturinstitusjonene og flere opplevelser for befolkningen – kanskje særlig barn og unge – framfor å bygge mer byråkrati. Den kulturelle friheten lever i folks hverdag – i musikken vi hører på, historiene vi forteller, og tradisjonene vi fører videre fra generasjon til generasjon. Nettopp derfor mener Fremskrittspartiet at kulturpolitikken må være forankret i folk flest og være mest mulig fri. Fremskrittspartiets svar er enkelt: Vi trenger ikke en ny kulturpolitisk elite som deler ut stempler på hva som er «best» for befolkningen. Det er ikke statens oppgave å definere eller rangere kultur. Det vi derimot trenger, er en politikk som løfter fram bredden, mangfoldet og det folkelige kulturlivet som engasjerer oss alle. Kultur er ikke bare de bøkene som leses på universitetene, musikken som får støtte fra ekspertjuryer, eller kulturen som vises i våre flotte museer. For mange er kultur også danseband, standup, korps, festivaler og ikke minst lokale kulturhus og frivilligheten, som bærer store deler av kulturlivet på skuldrene sine hver eneste dag. Fremskrittspartiet mener at folk vet selv hva som er verdifull kultur, at kulturen trenger frihet, ikke mer byråkrati, at ressursene bør styrke lokal kultur og frivillighet, ikke flere ekspertutvalg, og at norsk kulturarv er viktig, men formidles best gjennom institusjoner som skolen og gjennom frivillighet og ekte interesse. Skal vi sørge for at kommende generasjoner kjenner norsk kulturarv, må vi gjøre det gjennom tilgjengelighet, formidling, frihet og engasjement – ikke ved å diktere hva folk bør se eller oppleve. Kultur må være noe vi velger etter egen smak og eget engasjement. Fremskrittspartiet står for en kulturpolitikk som er for de mange, ikke for de få, en kulturpolitikk som bygger på folks valg, ikke statens vurderinger, og en kulturpolitikk som tar hele landet med, ikke bare dem som får støtte fra byråkratiske ordninger, eller som skal rangeres av de samme. En fast, statlig definert liste kan lett fryse kulturen i tid. Den risikerer å overse nye uttrykk og subkulturer. Norge har sterke tradisjoner for kultur som utvikler seg nedenfra, ikke ovenfra. Kultur er noe folk skaper, deler og opplever – ikke noe staten skal definere.

Jeg skal ikke dra dette ut, men jeg føler at det må svares når Arbeiderpartiets representant beskriver en oppheving av enerettsmodellen som om det vil føre til en rasering av finansiering til idrett og frivillighet. Nei, tvert imot: Med dagens monopolordning forsvinner veldig mye penger ut av landet til store utenlandske spillselskap. Skulle vi innført en lisensordning, ville det kunne bety at mer av disse pengene ville komme idretten og frivilligheten i Norge til gode. Finland, Sverige og Danmark har allerede innført lisensmodeller, med gode resultater. Vi er i en ny tid, og vi trenger nye virkemidler.

Hvis så hadde vært, kunne man bare regelstyrt ordningen. Da hadde det vært løst, og man slapp å skape denne usikkerheten. Hva historien viser, er ikke så interessant. Det som er interessant for frivilligheten nå, er jo hva framtiden viser. Denne regelfestingen kommer ikke på plass i dette budsjettet heller. Er det for at regjeringen skal ha muligheten til ikke å innfri i framtiden, eller er det andre grunner til at man ikke gjør det?

Nå sa jeg vel ikke at dere ikke støtter frivilligheten, jeg nevnte bare at den grensen er nådd, og at disse siste 14 dagene før nyttår neppe gir den store uttellingen med hensyn til statsrådens mål. Arbeiderpartiet sier også at de vil styrke kultur og idrett, men samtidig vil dere ikke regelfeste momsfritaket, som hele det frivillige feltet sier de er avhengig av. Dette momsfritaket er vel ikke et privilegium, men et grunnleggende verktøy for å sikre bredde, mangfold og tilgjengelige tilbud for folk flest. Når regjeringen lar ordningen stå ubeskyttet år etter år, skaper den uforutsigbarhet for lag, foreninger, arrangører og kulturinstitusjoner som allerede sliter med økte kostnader og reduserte handlingsrom. Mitt spørsmål til Arbeiderpartiet er dette: Hvorfor vil dere ikke lovfeste momsfritaket, som betyr så mye for økonomien i denne sektoren? Hvorfor skal frivillige organisasjoner, idretten og andre leve i konstant usikkerhet når et enkelt vedtak i budsjettet kunne gitt dem stabile rammer?

Røde Kors har nå måttet stanse sitt pantelotteri, en av organisasjonens viktigste inntektskilder, midt i førjulstiden – ikke på grunn av manglende giverglede, men fordi regjeringen har satt et makstak som nå er nådd. Ordningen har generert over 1 mill. kr daglig til frivillig hjelpearbeid. Mener statsråden virkelig det er god frivillighetspolitikk å stanse en velfungerende, trygg og populær ordning som folk frivillig ønsker å delta i? Hvorfor har ikke regjeringen justert regelverket umiddelbart, slik at Røde Kors ikke straffes for å nå sine egne mål, særlig i en tid hvor behovet for hjelp er større enn noen gang før?

SV sier de er opptatt av mediemangfold og uavhengig journalistikk. Likevel støtter de ikke et plattformnøytralt momsfritak gjennom et budsjettvedtak, et krav som både Medietilsynet og en samlet bransje står bak. Når nyhetsbrukerne flytter seg fra papir til digitale medier: Hvorfor holder SV fast på et system som forskjellsbehandler medier avhengig av publiseringsplattform? De sier at mediene står under et massivt økonomisk press, men velger å ikke støtte et av de mest effektive og treffsikre virkemidlene for å styrke økonomien i lokalaviser og redaktørstyrte medier. Spørsmålet er: Hvordan kan SV hevde at de vil sikre mediemangfold når de ikke vil støtte et plattformnøytralt momsfritak – som ville gitt like konkurransevilkår og større forutsigbarhet i hele mediebransjen?

Jeg var også innom det tidligere, at i den situasjonen landet står i nå, vil det nærmest være uansvarlig om vi skulle ha et område innenfor politikken som vi ikke skulle vurdere kostnader og inntekter ved. Det er det Fremskrittspartiet gjør gjennom vårt forslag til budsjett. Vi har prioritert strengt og har således satt av de pengene på andre poster på budsjettet. Vi setter i verk tiltak som vil gjøre det enklere og bedre også for andre deler, som jeg har vært inne på, som momskompensasjonen til frivillige organisasjoner, som alle organisasjonene stort sett har bedt om. Vi har også andre forslag, f.eks. om gaveforsterkningsordningen, som vi ber regjeringen om å innføre i 2026.

Det var et voldsomt spørsmål å skulle besvare på 1 minutt. Jeg kan begynne med at hoveddelen, over halvparten av det vi trekker ned på budsjettet, er NRKs midler. Det har jeg snakket om både på inn- og utpust flere ganger. Det er viktig å ta med seg. Vi er enige med Høyre i at vi er nødt til å sørge for at familiene får mer penger. Høyre har satt av penger til skattelette i sitt alternative budsjett til familiene, slik at man skal kunne ha råd til kultur. Momskompensasjon er vi inne på, og jeg har snakket om plattformnøytral moms til mediene.

Jeg var innom det så vidt i mitt innlegg, at jeg tror nok at voksne i stadig større grad kanskje må betale for sine egne kulturopplevelser. Men FrP mener det er ansvarlig politikk å se på mulige innsparinger på alle områder i den situasjonen vi er i i dag. Vi har en situasjon ved landets sykehus og institusjoner som ikke gir den kvaliteten og ikke har det omfanget vi faktisk ønsker, og vi har lange ventelister. Vi har et barnevern som sliter og en rekke uløste oppgaver som trenger vår oppmerksomhet og våre bevilgninger. Da mener vi det er ansvarsfullt også å se på kulturen. FrP jobber for mindre gebyrer og skatteletter for vanlige folk, på matmoms, drivstoffavgifter, bedre strømavtaler m.m. Samlet sett vil dette gi familiene en bedre økonomi, som også vil gi dem bedre muligheter til å bruke penger innenfor kunstområdet, hvis det er de ønsker å prioritere.

Frivilligheten er en av bærebjelkene i det norske samfunnet. Det er de frivillige som stiller opp på idrettsbanen, i korpset og i nærmiljøet. De er i beredskapen, og de er i kultur- og fritidstilbudene for barn og unge. Uten frivilligheten ville svært mye av det som skaper fellesskap, aktivitet og trygghet i hverdagen, rett og slett ikke eksistert. Likevel opplever mange lag og foreninger at det blir stadig dyrere og mer komplisert å drive. De møter økte strømpriser, høyere leiekostnader, strengere krav til rapportering, mer byråkrati og uforutsigbare støtteordninger. For mange er det ikke mangel på engasjement som er problemet. Det er mangel på forutsigbarhet og handlingsrom. For Fremskrittspartiet er det derfor helt avgjørende å føre en politikk som gjør frivilligheten sterkere og ikke mer avhengig av staten. Vi vil gi frivillige organisasjoner større frihet og mindre byråkrati, bl.a. gjennom forenklede regler og ordninger som treffer bredden, ikke bare de største aktørene. Statlige overdrevne føringer gir ofte konsekvenser som ikke gagner fellesskapet. Et nylig eksempel på dette er Pantelotteriet til Røde Kors. Fra denne uken og ut året er det ikke lenger mulig for nordmenn å gi penger til Pantelotteriet. Det betyr i praksis at en av Røde Kors sine viktigste inntektskilder stenges ned i årets mest givervennlige periode. Pantelotteriet genererer over 1 mill. kr om dagen til frivillige formål – penger som nå uteblir. Årsaken er ikke manglende giverglede, men et politisk vedtak. Regjeringen har satt en maksgrense på 410 mill. kr for hvor mye som kan gis gjennom Pantelotteriet, og denne grensen er nådd. Resultatet er at frivilligheten straffes for å lykkes. At Arbeiderpartiet ikke har grepet inn og justert regelverket umiddelbart, er ganske uforståelig. Frivilligheten trenger forutsigbarhet, ikke kunstige topper som stopper giverglede og rammer hjelpearbeidet, spesielt rett før jul. Det å styrke frivilligheten handler i bunn og grunn om å styrke lokalsamfunnene. Det handler om inkludering og mestring og om å gi barn og unge trygge arenaer å høre til på. Derfor vil Fremskrittspartiet alltid stå opp for frivilligheten, ikke ved å styre den mer, men ved å la den gjøre det den kanskje kan best: skape aktivitet, fellesskap og engasjement nedenifra. Kultur for voksne mennesker bør nok i større grad enn i dag kunne finansieres uten offentlig støtte og baseres på betalingsviljen hos publikum. Det er ikke alltid en politisk oppgave å avgjøre hva som er gode kulturuttrykk gjennom offentlige støtteordninger. Der det offentlige bruker penger på kulturtiltak, er det imidlertid viktig at pengene kommer folk flest til gode. Når man i høst – nærmest til det kjedsommelige – har lest om mer eller mindre tvilsomme utdelinger fra Kulturrådet, kan man jo lure på om man har nok respekt for hvordan skatteinntektene til staten blir brukt. Man dytter habilitet foran seg, og Kulturrådet nærmest avviser saken. Når offentlige midler fordeles, må ikke bare habiliteten være i orden. Den må også framstå som i orden. Når det skapes inntrykk av at de samme sitter på begge sidene av bordet, svekkes legitimiteten til de statlige ordningene. Det rammer ikke bare forvaltningen, men også alle de aktørene som ikke når fram, og som med rette forventer likebehandling. Derfor er det nødvendig med et tydeligere, strengere, bedre og mer forståelig habilitetsreglement, kombinert med praksis som setter tillit foran bekvemmelighet. Åpenhet, armlengdes avstand og klare rolleavgrensninger – ikke byråkratiske hindringer – er forutsetningen for at offentlige støtteordninger skal fungere etter hensikten og ha tillit i befolkningen. Barn og unge bør prioriteres når offentlige kultur- og idrettsmidler skal fordeles, slik at flest mulig kan delta. Kultur er også næring, og mange næringer klarer seg godt uten offentlig støtte. FrP ønsker at offentlige midler i størst mulig grad skal gå til nettopp barn og unge. Det er i barne- og ungdomsaktiviteten vi får mest igjen for pengene, i form av både inkludering, folkehelse, kultur og gode fritidsvaner. I tillegg vil vi styrke frivilligheten gjennom full regelstyrt momskompensasjon, slik at det blir enklere og billigere å drive lag og foreninger. Nettopp regelstyrt momskompensasjon var gjennomgangsmelodien gjennom hele tre dager med høringer i budsjettarbeidet, men er altså ikke å finne i budsjettet. I budsjettet har Fremskrittspartiet et forslag der vi ber regjeringen innen våren 2026 komme tilbake til Stortinget med et forslag om hvordan mva.-fritaket for redaktørstyrte medier kan gjøres plattformnøytralt. Mediene er enstemmige når de mener dagens regelverk er utdatert, fordi det forskjellsbehandler journalistikk basert på distribusjonsform – papir, lyd, levende bilder eller digitalt – istedenfor innhold. Vi har til gode å høre et eneste godt argument for hvorfor dette skal være bra. Dagens medievirkelighet trenger det plattformnøytrale for bedre å kunne nå ut til alle aldersgrupper og publikum generelt.

Det er i og for seg gode tanker representanten framfører, men hun svarer ikke helt på spørsmålet, for redaktørstyrte medier kan vi alle være enige om kan være positivt. Det er altså slik at budsjettet for 2026 er økt til nesten 8 mrd. kr, og selve økningen for 2026 er på 270 mill. kr. Ser ikke representanten at denne posten på budsjettet er på vei til å nå dimensjoner som etter hvert – forhåpentligvis – blir vanskelig å forsvare?

Arbeiderpartiet sier at NRK skal være hele folkets kanal. Likevel ser vi at kostnadene øker år for år. Bemanningen bare sveller ut, og budsjettet gjør det samme, mens enkelte av de viktigste brukergruppene faktisk får et dårligere tilbud. Barn og unge bruker NRK mindre enn noen gang, minoritetsspråklige opplever at innholdet ikke treffer, og flere eldre mener tjenesten blir vanskeligere å bruke etter digitaliseringsgrep som ikke er godt nok tilpasset. Da er det sentralt å be Arbeiderpartiet svare på hvordan de kan forsvare at skattebetalerne skal betale stadig mer for en tjeneste som når færre og færre og treffer dårligere. Hva er den konkrete planen for å sikre at NRK leverer innhold og tjenester som møter behovene til de brukergruppene som faller ifra?

I kultursektoren diskuterer man ofte behovet for mer penger, flere bygg og større investeringer, men i virkeligheten er det slik at vi allerede har et enormt potensial i de byggene vi har. Det kan kalles sambruk. I kommuner over hele landet står kulturhus, scener, gymsaler, møterom og øvingsrom tomme store deler av døgnet. Kulturlivet og frivilligheten trenger steder å være på kveldstid og i helger, men historisk jobber vi ofte på den samme måten vi alltid har gjort, og tenker at et bygg har én funksjon. Vi må snu på dette. Hvis vi organiserer bruken smartere, kan vi kanskje få plass til alle uten å bygge et eneste bygg. Sambruk gir mer kultur og frivillighet for hver krone, vi får et lavere investeringsbehov, og ikke minst får vi økt aktivitet. Det er også god distriktspolitikk, god barne- og ungdomspolitikk og god økonomiforvaltning. De gangene vi må bygge nytt, må vi planlegge for bedre utnyttelse. Dette vil også føre til at mennesker i forskjellig alder, med forskjellig bakgrunn og med forskjellige interesser vil treffes i noe som er felles. Dette har man god erfaring med, og det gir trygge sosiale møteplasser som flere føler et ansvar for å ta vare på. I tidligere Viken fylkeskommune jobbet man etter et enkelt, men svært klokt prinsipp: skolen som kulturbygg, en levende møteplass for hele lokalsamfunnet fra morgen til kveld. Viken laget sågar en veileder om dette temaet. Det er ikke bare god kulturpolitikk, det er svært god kulturøkonomi. Vi har byggene, og vi har behovet, men vi har ikke greid å koble dem godt nok sammen. Sambruk av skolebygg betyr mer aktivitet uten de store kostnadene, det betyr smartere ressursbruk, og det betyr at skolen blir et kraftsenter i lokalsamfunnet. Den blir ikke bare et sted elevene går inn om morgenen og ut om ettermiddagen, men et bygg som pulserer av liv gjennom hele dagen og kvelden. Ja, dette krever noe av oss. Det krever avtaler om drift, renhold, sikkerhet, tilgjengelighet og sikkert mer, men mest av alt krever det en kultur for samarbeid mellom kommunen, fylket, frivilligheten og kulturfeltet. Kanskje burde det til og med hete noe annet enn skoler, kanskje fellesarenaer eller kommunearenaer. Hvis vi mener alvor med at kultur skal være tilgjengelig for alle, hvis vi mener alvor med at vi vil styrke frivilligheten, kulturskolen, ungdomsmiljøene og det profesjonelle kulturlivet, da må vi ta i bruk de arenaene vi har som faktisk finnes i hele landet vårt: skolene. Skolene som kulturbygg er et av de mest effektive og virkningsfulle tiltakene vi kan gjennomføre, og til lav kostnad. Det handler ikke om å bruke mer penger, det handler om å bruke pengene klokere.

Vi leser at Kulturrådet mener de kan stå inne for alle de gjennomførte tildelingene, både i Kulturrådet og i de underliggende rådene. Kulturrådets leder avviser alle påstander og mener problemet er at mediene ønsker at andre skal motta midlene. Samtidig viser en kartlegging at 13 personer som leder faglige utvalg i Kulturrådet, har søkt om å motta støttemidler mens de har hatt disse rollene. I går kunne vi lese om manglende regnskapsrapporter og ledere av utvalg som må melde seg inhabile, akkompagnert av nesten flaue bortforklaringer. Kan statsråden klargjøre hvilke grunnleggende utfordringer i dagens system som gir de resultatene vi ser komme for dagen, utover habilitet? Og mener statsråden at dette er noe nytt som har oppstått i det siste, eller er det faktisk slik at dette er en kultur som har fungert på denne måten over lang tid?

Det kan synes som litt ouverturer over samme tema, men statsråden uttaler i mediene at hun har forståelse for at noen reagerer, og det gjentar hun også i salen. Selv jusprofessor Jan Fridthjof Bernt, ansett som landets fremste ekspert på habilitet, uttaler følgende: «Av alt som fremgår nå, ser det ut som at kulturadministrasjonen står i fare for å få et troverdighetsproblem.» Selv kunstnere langt inne i de sentrale kretser rister åpenbart på hodet av kulturen som kommer til syne. At man har habilitetsregler som er så lett å omgå, gjør ikke utfordringen enklere, snarere tvert imot. Når det gjelder de siste sakene om habilitetsvurderinger Kulturrådet har reist, om hvorvidt dagens system i tilstrekkelig grad sikrer likebehandling og tillit: Hvordan vil statsråden sikre at habilitetsvurderinger gjennomføres uavhengig, dokumenteres bedre og ikke overlates til vurderinger av personer som har faglige eller personlige bindinger i saken?

Arbeiderpartiet liker å snakke om andres politikk, lite om hva de faktisk vil gjøre selv. Sverige er et land med nesten dobbelt så mange innbyggere som Norge, men bruker 2 mrd. kr mindre på statskanalen årlig. Vi ser en pengebruk som kan synes å være ute av kontroll, og hvor det er få eller ingen krav til effektivitet eller reduksjoner. Finnes det en grense, eller skal vi bare fortsette den samme utviklingen? I en tid hvor kommuner, fylker og sågar staten selv leter etter penger til eldreomsorg, skole og helse, er dette ikke engang på dagsordenen når det gjelder NRK. NRK må som alle andre tåle at man fokuserer på pengebruken. Regjeringen har et betydelig ansvar på medieområdet. Når kommer de kritiske spørsmålene? Når blir det greit å sette spørsmålstegn også ved dette området, særlig i lys av at det er stadig færre som benytter seg av tilbudet? Som jeg har nevnt tidligere, gjør færre unge det, og tiltakene er langt unna. Burde vi ikke sett dette før? Arbeiderpartiet har sittet i regjering, i førersetet, i over fire år, men lite er gjort, og resultatene er skremmende.

Ut fra de mange eksemplene som finnes, kan det synes som det er en gjentakende feil som begås. NRK er Norges statlige rikskringkaster og får stadig større overføringer. NRKs oppdrag er å utforme og sikre at hele befolkningen har tilgang på et bredt medietilbud av god kvalitet. Vi ser i dag at det er en økende gruppe som ikke benytter NRKs innhold. Det er 35 pst. i aldersgruppen fra 16 til 24 år som ikke får med seg nyheter på tv, på radio eller i nettavis. Oppleves NRK som for voksent? Kan NRK nå disse ungdommene i framtiden? Og kan NRK konkurrere med et globalt internett? Mener statsråden at dette er problematisk, og hva vil man eventuelt gjøre for å gjøre det mer attraktivt for denne gruppen, som ikke benytter norsk statlig rikskringkasting? Hvordan vurderer statsråden om NRKs ressursbruk faktisk står i forhold til samfunnsoppdraget, når denne gruppen ikke benytter seg av store deler av det tilbudet NRK tilbyr?

NRK har endret et lydklipp i tv-programmet Supernytt der de viste deler av Trumps tale fra 6. januar 2021, etter at BBC tidligere ble kritisert for å ha manipulert liknende opptak. NRK har gjennomgått sin dekning av talen Donald Trump holdt, og bekrefter at de også ser behov for å justere et innslag fra januar 2023 for å tydeliggjøre tidsbruddet i klippet. NRK fikk klage fra Kringkastingsrådet etter en jubileumssending hvor flere av NRKs tidligere korrespondenter omtalte Trump, og hvor det bl.a. ble sagt at Trump prøver å ødelegge det amerikanske demokratiet. I programmet Stjernekamp brukte NRK bilder av Trump til sangen American Idiot. Dette ble også kritisert av Kringkastingsrådet. Hva tenker statsråden om at statskanalen omtaler en president fra USA på denne måten, og vil hun følge opp kritikken som i det siste har kommet overfor NRK på dette området?

Vi er i en tid der de fleste redaktørstyrte medier opplever økende økonomisk press, svekket betalingsvilje og nedgang i antall papirutgaver – dette til tross for at regjeringen øker støtten til mediene. En større utfordring er likevel at regjeringen faktisk ikke gjeninnfører plattformnøytralt momsfritak. Vi har også et behov for at det at regjeringen sikrer statlige tilskuddsordninger, ikke fører til en situasjon der medienes økonomiske avhengighet av staten svekker deres reelle uavhengighet og evne til å drive kritisk journalistikk, kanskje spesielt rettet mot regjeringen selv. Da er plattformnøytralt momsfritak et godt verktøy. Tidligere ga statsråden Medietilsynet i oppdrag å utrede de økonomiske forutsetningene for redaktørstyrte medier og mulige konsekvenser av at momsfritaket for elektroniske nyhetstjenester ble fjernet av regjeringen i 2023. Tilbakemeldingen fra Medietilsynet, som anbefaler fritaket sammen med bl.a. Norsk Journalistlag, var enstemmig. Plattformnøytralt momsfritak ble innført av vår tidligere regjering i 2016 og ble fjernet av Arbeiderpartiet og Senterpartiet i 2023. Ideen er at det frie ord ikke skal skattlegges forskjellig basert på teknologisk plattform, noe som kan støtte mediemangfold og demokratisk journalistikk. Medietilsynet har pekt på at lyd og video blir stadig viktigere for å nå unge brukere, og dagens momsregime hemmer investering i slike plattformer. Vi ser et enstemmig Medie-Norge som etterspør å få denne ordningen tilbake, men ordningen uteblir også i denne budsjettrunden. Daværende kulturminister Anette Trettebergstuen uttalte: «Fritaket har bidratt til en god utvikling for norske medier når det kommer til brukerbetaling for digitale nyheter. Mange nordmenn benytter seg av digitalt redaksjonelt innhold, og det er ingen tvil om at denne forlengelsen har stor betydning for mediebransjen.» At nyheter i tekst og bilder er momsfritatt, mens nyheter med lyd og levende bilder ilegges moms, er både urettferdig og demokratisk problematisk. Lytter regjeringen? Det ser ikke slik ut. Vi ser en stadig mer fragmentert mediebruk og endrede vaner hos befolkningen. Unge folk bruker mer tid på sosiale medier og podkaster enn på tradisjonelle medier. De unge får oftere nyheter gjennom TikTok, Instagram og YouTube, altså ikke-redaktørstyrte medier. Dette gjør det vanskeligere å nå hele befolkningen og bevare et felles offentlig ordskifte. Vi ser at regjeringen bruker stadig mer midler uten at dette gir en bredere dekning i befolkningen. Særlig de yngre voksne får stadig mindre del av statens midler gjennom dagens ordninger. NRK er snart oppe i 8 mrd. kr i årlige overføringer, og bare økningen fra 2025 til 2026 er på nærmere 270 mill. kr. Her ser vi fram til at statsråden kommer med mer konkrete tiltak med tanke på disse utfordringene og til å høre hvordan regjeringen tenker rundt endringene vi ser i samfunnets mediebruk, satt opp mot statlige overføringer. Regjeringen har lansert sin egen strategi for å styrke motstandskraften mot desinformasjon. Dette er et viktig arbeid, men det synes vel noe utfordrende etter høstens store debatt om trollfabrikker og uttalelser om andre partiers politikk som viser seg å være direkte feilaktige. Én ting er når man ikke helt har satt seg inn i andre partiers politikk, som jo er problematisk i seg selv, men mer utfordrende er det når regjeringspartiet ikke har helt samme politikk før og etter valget. Her så vi et eksempel på at feilinformasjon er et reelt problem og kan skade demokratiet. Kunstig intelligens skaper utfordringer for mediene, men det betyr ikke at vi står overfor en trussel som bare skal fryktes, for KI kan bli en av de viktige drivkreftene for innovasjon, kvalitetsheving og ny relevans i norsk presse. Utfordringene er reelle, men de åpner også dører som ikke tidligere har vært tilgjengelige. Få tror vel det er mulig å detaljregulere KI, og det er positivt at det får oss til å tenke nytt. Automatiserte verktøy kan frigjøre tid fra rutineoppgaver, slik at journalistene kan bruke mer energi på det som virkelig skaper de gode historiene – undersøkende arbeid, lokal tilstedeværelse og kreativ formidling. KI kan bidra til å analysere store datamengder, identifisere viktige samfunnstrender å gi reaksjoner på, og muligheter til å jobbe smartere. Utfordringene vi står i, kan dermed bli en katalysator for kompetanseheving og teknologisk løft i bransjen. Bevissthet om utfordringer og muligheter ligger foran oss, og det gjør også jobben med å kontrollere KI. Blir det lisensavtaler på KI-selskaper, kollektive avtaler, avtaler mellom mediehus og teknologiselskaper? Opphavsrett er et intrikat spørsmål som må løses. Skal vi merke KI-generert materiale? Mye skal gjøres og løses framover.

Numedalsbanen nord i Buskerud er fredet etter kulturminneloven. Dette ble vedtatt av Riksantikvaren i 2013 og omfatter strekningen fra Rollag til Rødberg. Strekningen er på rundt 45 km, og fredningen omfatter hele jernbaneanlegget med bygninger og skinner. Fra Nore og Uvdal kommune og Rollag kommune har det blitt uttrykt alvorlig bekymring for tilstanden og sikkerhetsnivået på deler av det fredede banestrekket. Buskerud fylkeskommune har befart store deler av strekningen, og mye av infrastrukturen er i ferd med å forfalle. Flere deler av strekningen er i dag ikke trygge grunnet skader som utgjør en risiko for liv og helse. Bygningsmassen har, med noen få unntak, et enormt vedlikeholdsetterslep. Numedalsbanen er et unikt kulturminne med høy opplevelsesverdi og har stor betydning for numedalskommunenes identitet. Det er derfor sterkt beklagelig at Bane NOR ikke ivaretar anlegget i tråd med det ansvaret som påligger av fredningen. Problemstillingen ble behandlet i Hovedutvalg for kultur, idrett og folkehelse i Buskerud fylkeskommune i møte den 16. september 2025. Utvalget uttrykte tydelig bekymring for forfallet og vedtok følgende: Hovedutvalget for kultur, idrett og folkehelse ber fylkeskommedirektøren bruke fylkeskommunens fulle myndighet i henhold til aktuelle lover og forskrifter i det videre arbeidet med saken, herunder også å vurdere anmeldelse av Bane NOR. Etter dette vedtaket har administrasjonen sendt følgende i brev til Bane NOR: Buskerud fylkeskommune ber med dette om at Bane NOR 1. gjennomfører sikringstiltak for umiddelbart å redusere risiko for ulykker og farlige situasjoner i påvente av gjennomføring av større tiltak 2. utarbeider en plan for rask utbedring og fremtidig vedlikehold av den fredede delen av Numedalsbanen 3. framlegger denne planen for fylkeskommunen innen 1. november Dersom Bane NOR ikke følger opp dette ansvaret, vil fylkeskommunen vurdere å benytte andre virkemidler etter kulturminneloven for å sikre at det fredede anlegget blir ivaretatt – altså en eventuell anmeldelse. Den 8. oktober skrev Riksantikvaren følgende: Riksantikvaren varsler at fem av bygningene langs den fredede delen av Numedalsbanen avfredes. Bygningene, som er eid av Bane NOR, er i så dårlig forfatning av det ikke er noe igjen av den kulturhistoriske verdien. Det er ekstremt sjelden at noe avfredes, sier Riksantikvaren. Bane NOR svarte i Laagendalsposten at de som eier har ansvaret for strekningen, men at de samtidig må prioritere sine begrensede midler. Da er det fristende å stille spørsmålet: Er det slik at statlig eide selskaper er fritatt for å følge fredningsvedtak og forvaltningsplaner på bakgrunn av økonomi?