OverStortinget

På tirsdag sa utenriksministeren noe svært viktig: «Et sterkere Europa er den beste garantien – både for å ivareta vår egen sikkerhet og for å sikre fortsatt amerikansk engasjement i Europa.» Videre påpekte utenriksministeren: «Vi ser også at EU tar et større ansvar for europeisk sikkerhet. Dette bidrar til styrket samarbeid i NATO og mellom europeiske allierte.» Jeg er helt enig i dette. Vi står i en tid der den liberale verdensordenen, folkeretten og de demokratiske prinsippene som våre foreldre og besteforeldre bygde etter 1945, er under alvorlig press. Dette er ikke bare under angrep fra enkelte hjørner av verden, men fra alle kanter. Den verdensordenen som Norge har nytt godt av i så mange år, vil forvitre hvis vi ikke forsvarer den. Ukrainerne står i dag i frontlinjen for å forsvare den europeiske sikkerheten. I over fire år har Ukraina stått imot Russlands aggresjon. De kjemper ikke bare for ukrainsk territorium, men for folkerettens mest fundamentale prinsipper. Ingen skal kunne forandre en stats grenser med makt – ingen – ikke Putin og ikke Trump. Samtidig som ukrainerne kjemper for Europas frihet, har det utspilt seg dramatiske døgn i Midtøsten. Skoler bombes, nabolag legges i ruiner, familier lever i frykt, og millioner av sivile er rammet av en konflikt som truer med å bli en storkrig. I 50 år har det iranske folk blitt kneblet av et prestestyre som har møtt folkets håp med brutal vold. Flere generasjoner har stått opp for frihet og menneskerettigheter. De har vist en motstandskraft som verden burde beundre og støtte. Og når rakettene krysser landegrenser og stormaktene blir involvert, stanser ikke krigens konsekvenser ved grensene mellom Europa og Midtøsten. De treffer energimarkedene våre, økonomien vår, rammer alliansen vår og sikkerheten vår. Den internasjonale rettsordenen settes ytterligere under press. Folkerettens prinsipper gjelder ikke bare når det er beleilig. De bør gjelde også når det er politisk krevende. Nettopp derfor må vi snakke ærlig om det som nå skjer. I generasjoner har USA vært grunnmuren for Europas sikkerhet. USA har vært bærebjelken i NATO og garantisten for den liberale verdensordenen, som både Venstres og Arbeiderpartiets politikk er tuftet på. Det har vært og er i Norges interesse. Men vi må erkjenne at USA i dag er en langt mer uforutsigbar alliert enn tidligere. Støtten til multilaterale institusjoner er ikke like selvsagt. Respekten for internasjonale spilleregler utfordres nesten daglig. Når vår viktigste allierte blir mer uforutsigbar, bør vi knytte oss tettere til Europa. Det er nettopp derfor utenriksministerens egne ord er så viktig. Som han sa: «Slik verden nå ser ut, har ikke Norge råd til å stå alene. Vi må samarbeide med de landene som har sammenfallende interesser og mål som oss. Dette innebærer at vi må fordype båndene til EU, og at vi må styrke vårt samarbeid med våre viktigste europeiske allierte.» Jeg kunne ikke vært mer enig, men det blir merkverdig når svaret fra regjeringen er å tviholde på en utdatert EØS-avtale, der det snart bare er Norge og Liechtenstein igjen. Det er ikke riktig at EØS-avtalen aldri har vært viktigere. Enda mer merkverdig blir det når utenriksministeren senere i redegjørelsen slår fast at «gapet mellom medlemskap og EØS blir tydeligere». Det skyldes ikke først og fremst forholdet mellom EU og EØS-landene, men at EU utvider sitt samarbeid som en respons på at verden endrer seg. EU bygger opp felles forsvarsindustri, felles anskaffelser – en tettere sikkerhetspolitisk koordinering. EU utvikler mekanismer for raskere beslutninger i krise. EU styrker Europas evne til å stå på egne ben, nettopp for å sikre at det transatlantiske samarbeidet ikke blir ensidig og sårbart. EU beveger seg fordi verden suser forbi. Hva er regjeringens svar? Forbli på stedet hvil. Alt skal være som før, ingenting er endret for oss. Alternativet til en uthulet EØS-avtale er EU-medlemskap. Det kan alle se, også utenriksministeren. Han sa det egentlig rett ut på tirsdag: Likevel stemte samtlige av Arbeiderpartiets stortingsrepresentanter samme dag ned å utrede norsk EU-medlemskap. Dersom vi ikke nå i den mest alvorlige geopolitiske og sikkerhetspolitiske situasjonen Europa har stått i siden annen verdenskrig, skal ha en ny debatt om Norges tilknytning til Europa, skjønner jeg ikke når utenriksministeren og Arbeiderpartiet mener tidspunktet er riktig. Jeg vil utfordre utenriksministeren til å klargjøre akkurat det. Jeg ber også om at han klargjør at konsekvensen av det han sa om å oppfylle vår del av EØS-avtalen, er at regjeringen ikke kommer til å legge ned noe veto mot EUs direktiv i denne stortingsperioden, og at regjeringen likevel vil implementere resten av ren energipakke i løpet av kort tid. Er det det som faktisk er konsekvensen av utenriksministerens redegjørelse? Var redegjørelsen noe mer enn ord uten innhold? Jeg tillater meg å tvile.