OverStortinget

I sin berømte tale i Davos snakket Mark Carney om et brudd i verdensordenen, slutten på en bekvem illusjon og begynnelsen på en hard realitet, der geopolitikken og den dominerende makten ikke er underlagt noen grenser eller begrensninger. Han tok til orde for at de mellomstore maktene må handle sammen og bygge en ny orden på verdier som respekt for menneskerettigheter, solidaritet, suverenitet og statenes territorielle integritet. Han sa også at de mindre maktenes styrke begynner med ærlighet: «Vi visste at fortellingen om den regelbaserte internasjonale ordenen delvis var falsk – at de sterkeste fritok seg selv når det passet seg, at handelsregler ble håndhevet asymmetrisk. Og vi visste at internasjonal rett ble anvendt med varierende strenghet, avhengig av hvem den anklagede eller offeret var.» Alle klappet, og alle hyllet. Og nå står vi her med en klart folkerettsstridig angrepskrig mot Iran som har krevd sivile liv allerede, med massive angrep mot landets infrastruktur, der folkelige krefter utnyttes for å rettferdiggjøre utenlandskrig. Sjelden har vel vestlige lederes prinsippløse hykleri blitt mer overtydelig enn i kontrasten mellom det rettmessige forsvaret av folkeretten når det gjelder Ukraina og Grønland og Danmark, og, på den andre siden – som Listhaug synliggjør veldig tydelig her i salen – aksepten for Israel og USAs åpenbart ulovlige angrepskrig mot Iran. Begrunnelsen for krigen mangler enhver logikk. Trump har lenge sagt at Iran ikke må få utvikle kjernevåpen. Etter angrepet i juni i fjor erklærte han at atominstallasjonene var destruert. Israel sa etter bombetoktene i juni i fjor at dette var en historisk seier som ville stå seg i generasjoner. Så kom nye samtaler. Rett før helgen reiste Omans utenriksminister til Washington for å informere om et diplomatisk gjennombrudd. Han sa at en avtale var innen rekkevidde, at Iran hadde gått med på langt mer enn i tidligere runder: både full tilgang for atominspektører fra FN og åpning for å gi amerikanske inspektører det sammen, noe som aldri tidligere har skjedd. Så, få timer senere, starter altså bombekrigen. Nå har vi en ny USA-ledet regimeskiftekrig. Hva er erfaringene med det? Fra Vietnam til Afghanistan, fra Irak til Libya – stort sett fører amerikanske kriger, for det første, USA inn i en hengemyr som de sliter med å komme seg ut av, og for det andre – kanskje viktigst – fører amerikanske kriger til enorme tap for menneskene som får amerikanske bomber i hodet, ødeleggende ustabilitet og massiv framgang for terror, som vi så med Irak og Libya, med spredningen av Al Qaida i hele Nord-Afrika og ustabilitet over hele Sahel-beltet. De landene som rammes av de krigene som FrP og Listhaug alltid støtter, kastes inn i nedadgående, negative spiraler. Denne krigen kan føre til statskollaps, borgerkrig og enorme flyktningstrømmer, som vi jo så etter krigene mot Irak og Libya – et tankekors for partier som ikke er så glad i flyktninger, men som av sitt fulle hjerte støtter enhver krig som Israel og USA måtte sette i gang, uansett om folkeretten trampes på. Vi vet at presteregimet i Iran står bak massive, omfattende og enorme angrep på sin egen befolkning, på menneskerettigheter, på kvinners rettigheter og på minoriteters rettigheter, og ingen her i salen sørger over Khameneis død. Men spørsmålet er jo om vi får en tryggere verden når de militært sett mektigste kan ta seg retten til å overkjøre folkeretten, likvidere dem de ønsker å bli kvitt, og ikke minst tilegne seg ressursene de mener de har krav på. Både Iran og Israel har i mange tiår representert mørke krefter basert på vold, undertrykking og fanatisk religion. Vi heier ikke på noen av dem, men vi bør slå ring rundt folkeretten, rundt det Mark Carney sa i Davos, og stå prinsipielt opp for folkeretten også når det er Vesten eller Vestens allierte som gjennomfører det. Det siste vi bør gjøre, er å lytte til Fremskrittspartiet.