Jeg er jo glad for å høre statsråden og regjeringens intensjoner, men spørsmålet er om intensjonene står i stil med det som her foreslås. Det er jo avdekket tette bånd fra denne personen til mektige nordmenn, diplomatiet og også internasjonale organisasjoner, i tillegg til store pengesummer til dem som har hatt tilknytning til nevnte Epstein. Da Støre deltok i debatten i Stortinget 17. mars, ble føringene for kommisjonens mandat lagt fram. Innstillingen der sa: «Komiteen mener det er helt avgjørende at granskingskommisjonen innenfor sitt mandat får uinnskrenket tilgang på alle relevante opplysninger, uten hinder av lov- eller avtalebestemt taushetsplikt.» Ingenting tydet da på at statsministeren ville begrense tilgangen på informasjon for kommisjonen, men så, noen uker senere, går altså denne statsråden inn for dette. Står regjeringen samlet bak dette forslaget om å begrense Epstein-kommisjonens informasjonstilgang?

Det er uklart om det egentlig var et svar på spørsmålet. Det som i hvert fall er klart, er mandatet til granskingskommisjonen, som sier at kommisjonen skal «få tilgang på alle relevante opplysninger, uten hinder av lov-, instruks- eller avtalebestemt taushetsplikt. Det inkluderer sikkerhetsgradert og beskyttet informasjon, og kommisjonen skal være underlagt relevante bestemmelser i sikkerhetsloven for sin behandling av slik informasjon.» Det er helt i tråd med innstillingen fra kontroll- og konstitusjonskomiteen, er foreslått fra presidentskapet og gikk enstemmig gjennom i Stortinget. Alle disse plassene er forsvarsministerens parti behørig og solid representert. Likevel sender altså ministeren et brev om at kommisjonen bør nektes tilgang til et bredt spekter av opplysninger. Hva er det da forsvarsministerens egne partikollegaer i Stortinget har misforstått i denne saken?

Nå viser forsvarsministeren til våre nasjonale sikkerhetsinteresser. Det er vel og bra, men Epstein-saken viser også hvordan mektige nordmenns bånd til Epstein kan ha vært en trussel for norsk sikkerhet, ikke minst når en som var FN-ambassadør mens Norge satt i Sikkerhetsrådet, hadde tette bånd til vedkommende. Det er også blitt påpekt fra flere hold at det er tegn på involvering fra andre lands etterretningstjenester i Epstein-saken. Det er litt voldsomt å be granskingskommisjonen sørge for å ivareta Norges relasjon til andre lands etterretningstjenester. Uten innsyn kan de heller ikke gjøre vurderinger av relevans. Da er det informasjonseier – E-tjenesten – som tar vurderingen av hva som er relevant for kommisjonens arbeid. Kommisjonens oppgave er å få fram sannheten om Epstein-nettverkets tilknytning til Norge og norske myndighetspersoner. Betyr det statsråden sier at behovene til Mossad eller CIA kan påvirke hva granskingskommisjonen får lov til å undersøke?

Epstein-filene avdekket forhold som det stinker av. Nå er spørsmålet om vi sikrer den åpenheten som trengs for å lufte ut og rydde opp. For to uker siden ble mandatet for Epstein-kommusjonen vedtatt. Et enstemmig storting vedtok at kommisjonen skal ha tilgang på alle relevante opplysninger, uten hinder av lov, instruks eller avtalebestemt taushetsplikt. Det inkluderer sikkerhetsgradert og beskyttet informasjon. Dette var hele Stortinget enige om, men nå ser vi at forsvarsministeren prøver seg på en omkamp. I et brev sendt til Stortinget 23. april går ministeren ut med sterk støtte til presidentskapets forslag om begrensninger på hvilke opplysninger kommisjonen skal få tilgang til. Det er overraskende at regjeringen på denne måten involverer seg i Epstein-kommisjonens arbeid. Det står i kontrast til tidligere uttalelser fra statsministeren, som her i Stortinget i debatten om granskingskommisjonen i mars understreket hvor viktig det er med en uavhengig gjennomgang initiert av Stortinget. Det oppsiktsvekkende er at forsvarsministeren vil begrense Epstein-kommisjonens tilgang på informasjon mye mer. Han foreslår å legge til en ny bestemmelse i loven som gir hemmelighold der det er lovet åpenhet. Statsråden ønsker en lovbestemmelse som da vil skjule E-tjenestens informasjon for kommisjonen. De skal nektes å søke innsyn i opplysninger som er hentet inn med metodebruk etter lov om Etterretningstjenestens kap. 6. Det vil altså legge skjul på opplysninger fra åpne kilder og fra observasjon på offentlig sted. All informasjon E-tjenesten sitter på, kan bli holdt vekk fra kommisjonen hvis Stortinget hører på statsråden. Hvorfor er det så viktig for forsvarsministeren å begrense Epstein-kommisjonens innsyn i denne typen opplysninger?

Det er ikke hver dag Rødt får et enstemmig storting med på våre forslag, så det er en gledens dag for oss og for alle andre i Norges land. Det er også en gledens dag for oss som ønsker å bekjempe unødvendig overstyring fra EU, og som vil stå opp for folkestyret. Bakgrunnen er at all makt skal ligge i denne sal. Det gjør det ikke med EØS-avtalen, som er grunnleggende udemokratisk, og som griper direkte inn i Norge, i norsk samfunn, på viktige områder som arbeidsliv, kraft og energi, velferd og infrastruktur, og som ikke først og fremst bare er en ren handelsavtale. Hvordan EU-reglene tolkes, implementeres og praktiseres av nasjonale myndigheter, har store konsekvenser for utviklingen i det enkelte land. Til tross for at Norge har et formelt større handlingsrom enn EUs medlemsstater, har vi i dag ingen systematisk ordning for å sammenligne hvordan medlemsstatene tolker og anvender rettsakter fra EU, men isteden en slags «copy and paste», hvor regjeringen innhenter EU-kommisjonens og ESAs vurderinger uten å komme med en selvstendig undersøkelse av andre lands praksis eller deres planlagte gjennomføringstiltak. For å si det enkelt: Norge implementerer dermed teori fra EU og ikke praksis fra EUs medlemsland, og det kan gi absurde utslag på avgjørende samfunnsområder, f.eks. som med kraft og strømpriser. Da strømprisene gikk i taket i Norge på grunn av utenlandskablene og ACER, regulerte Frankrike krafteksporten for å dempe prissmitten. I Norge hørte vi at ethvert forsøk på å ta kontroll over krafteksporten ville være ulovlig i henhold til EU-regler og EØS-avtalen. Fravær av en sånn nabosjekk gjør at Stortinget får begrenset informasjonstilgang, og det svekker også forankringen av norsk lov og rett. Det endres på nå. Nå får regjeringen marsjordre om at Norge ikke lenger skal ha automatisk vikeplikt for hva som kommer fra EU. De må undersøke om og også hvordan EU-landene følger egne regler før vi selv innfører dem. Det betyr at Norge ikke lenger på autopilot må være mer katolsk enn paven i møte med EU. Handlingsrommet i EØS-avtalen blir dermed i større grad utforsket og utnyttet, og det er større enn mange liker å framstille det som. Det er ikke godt nok for å bli kvitt EØS-avtalens udemokratiske struktur, men det kan ha stor betydning for framtidige beslutninger, og ikke minst for å unngå automatisk vikeplikt for alt fra Brussel og EU, ved at vi undersøker fakta før vi gjennomfører det i norsk rett.

Vi er alle tjent med at kriminalomsorgen er i stand til å oppfylle sitt viktige og ikke minst krevende samfunnsoppdrag. Den skal bidra til trygghet i samfunnet ved å forebygge ny eller gjentagende kriminalitet og også sikre en straffegjennomføring som er kunnskapsbasert, human og i tråd med prinsipper om rettssikkerhet og menneskerettighetene. Kriminalomsorgen skal også legge til rette for endring, tilbakeføring til samfunnet og et nytt liv med nye muligheter for dem som har sonet sin dom. En dag skal den domfelte ut i samfunnet igjen, og da skal vedkommende bli din eller min nabo og medlem av lokalsamfunnet. I lang tid har denne sektoren stått i en krevende situasjon som har økt presset på bemanning, innhold i soning og tilbud til de ansatte. Den viktige jobben som gjøres hver dag i kriminalomsorgen, skal vi takke de mange ansatte for, som står på hver dag for å oppfylle kriminalomsorgens samfunnsoppdrag, og som står i en krevende stilling i en etat som altfor lenge har vært underfinansiert. De ansatte og også fagforeningene deres har i lang tid sagt fra tydelig at bemanningen er kritisk lav. De står i en jobb som kan være belastende både fysisk og psykisk, og er man for få på jobb, økes belastningen betraktelig. De som jobber i kriminalomsorgen, er folk med yrkesstolthet, høy kompetanse og et ekte ønske om å gi sitt aller beste for å skape et sikkert soningsmiljø der menneskelig verdighet og rehabilitering står i sentrum, men bemanningssituasjonen sånn den er nå, gjør det vanskelig, for når det er for få på jobb, må dørene låses oftere. Det går også utover de innsatte. Mange av dem sliter med rus og psykisk uhelse og har ofte ikke den samme tilgangen på helsetjenester som befolkningen for øvrig. Vi vet at bruken av isolasjon er altfor utstrakt, og også hvor skadelig isolasjon og utelukkelse fra meningsfylte fellesskap kan være for den enkelte. Vi vet dessverre at dette i særlig grad også rammer kvinner som soner i fengsel, der forekomsten av psykiske plager og også risikoen for selvskading og selvdrap er høy. Det er også flere fengselsbygg som ikke holder forsvarlig stand og i verste fall gir negative bidrag til rehabiliteringen for dem som soner. Rødt har i flere år prøvd å sette fokus på situasjonen kriminalomsorgen står i, og har også gått inn for viktige endringer for å bedre situasjonen. Det er bra at Stortinget i dag behandler denne meldingen, for det er en viktig melding, men vi må huske på at det er nå arbeidet starter, og oppgavene framover er mange. Det er vår oppgave og vår plikt som lovgivere å sørge for at lovnader og vedtak i meldingen følges opp i praksis. Det er også vår jobb å sikre et kriminalomsorgsløft. Det er vår jobb å sikre at bemanning og rekruttering til yrkene i kriminalomsorgen blir bedre. Det er vår jobb å sikre en straffegjennomføring som er rettssikker og i tråd med menneskerettighetene, som sikrer rehabilitering og tilbakeføring til samfunnet. Det er vår jobb å gi kriminalomsorgen de verktøyene som trengs for å oppfylle samfunnsoppdraget. Det er vår jobb å sikre at innsatte har tilgang på velferdstjenester, utdanning, opplæring og aktiviteter som gir både mestring og også mening. Vi må huske at hele samfunnet tjener på at kriminalomsorgen er i stand til å oppfylle sitt samfunnsoppdrag. Framover skal vi jobbe for og sørge for at kriminalomsorgen blir satt i stand til dette, samtidig som de ansatte har et trygt arbeidsmiljø, og de innsatte har et trygt soningsmiljø.

I sin berømte tale i Davos snakket Mark Carney om et brudd i verdensordenen, slutten på en bekvem illusjon og begynnelsen på en hard realitet, der geopolitikken og den dominerende makten ikke er underlagt noen grenser eller begrensninger. Han tok til orde for at de mellomstore maktene må handle sammen og bygge en ny orden på verdier som respekt for menneskerettigheter, solidaritet, suverenitet og statenes territorielle integritet. Han sa også at de mindre maktenes styrke begynner med ærlighet: «Vi visste at fortellingen om den regelbaserte internasjonale ordenen delvis var falsk – at de sterkeste fritok seg selv når det passet seg, at handelsregler ble håndhevet asymmetrisk. Og vi visste at internasjonal rett ble anvendt med varierende strenghet, avhengig av hvem den anklagede eller offeret var.» Alle klappet, og alle hyllet. Og nå står vi her med en klart folkerettsstridig angrepskrig mot Iran som har krevd sivile liv allerede, med massive angrep mot landets infrastruktur, der folkelige krefter utnyttes for å rettferdiggjøre utenlandskrig. Sjelden har vel vestlige lederes prinsippløse hykleri blitt mer overtydelig enn i kontrasten mellom det rettmessige forsvaret av folkeretten når det gjelder Ukraina og Grønland og Danmark, og, på den andre siden – som Listhaug synliggjør veldig tydelig her i salen – aksepten for Israel og USAs åpenbart ulovlige angrepskrig mot Iran. Begrunnelsen for krigen mangler enhver logikk. Trump har lenge sagt at Iran ikke må få utvikle kjernevåpen. Etter angrepet i juni i fjor erklærte han at atominstallasjonene var destruert. Israel sa etter bombetoktene i juni i fjor at dette var en historisk seier som ville stå seg i generasjoner. Så kom nye samtaler. Rett før helgen reiste Omans utenriksminister til Washington for å informere om et diplomatisk gjennombrudd. Han sa at en avtale var innen rekkevidde, at Iran hadde gått med på langt mer enn i tidligere runder: både full tilgang for atominspektører fra FN og åpning for å gi amerikanske inspektører det sammen, noe som aldri tidligere har skjedd. Så, få timer senere, starter altså bombekrigen. Nå har vi en ny USA-ledet regimeskiftekrig. Hva er erfaringene med det? Fra Vietnam til Afghanistan, fra Irak til Libya – stort sett fører amerikanske kriger, for det første, USA inn i en hengemyr som de sliter med å komme seg ut av, og for det andre – kanskje viktigst – fører amerikanske kriger til enorme tap for menneskene som får amerikanske bomber i hodet, ødeleggende ustabilitet og massiv framgang for terror, som vi så med Irak og Libya, med spredningen av Al Qaida i hele Nord-Afrika og ustabilitet over hele Sahel-beltet. De landene som rammes av de krigene som FrP og Listhaug alltid støtter, kastes inn i nedadgående, negative spiraler. Denne krigen kan føre til statskollaps, borgerkrig og enorme flyktningstrømmer, som vi jo så etter krigene mot Irak og Libya – et tankekors for partier som ikke er så glad i flyktninger, men som av sitt fulle hjerte støtter enhver krig som Israel og USA måtte sette i gang, uansett om folkeretten trampes på. Vi vet at presteregimet i Iran står bak massive, omfattende og enorme angrep på sin egen befolkning, på menneskerettigheter, på kvinners rettigheter og på minoriteters rettigheter, og ingen her i salen sørger over Khameneis død. Men spørsmålet er jo om vi får en tryggere verden når de militært sett mektigste kan ta seg retten til å overkjøre folkeretten, likvidere dem de ønsker å bli kvitt, og ikke minst tilegne seg ressursene de mener de har krav på. Både Iran og Israel har i mange tiår representert mørke krefter basert på vold, undertrykking og fanatisk religion. Vi heier ikke på noen av dem, men vi bør slå ring rundt folkeretten, rundt det Mark Carney sa i Davos, og stå prinsipielt opp for folkeretten også når det er Vesten eller Vestens allierte som gjennomfører det. Det siste vi bør gjøre, er å lytte til Fremskrittspartiet.

Det siste er veldig viktig, og der skal både Arbeiderpartiet og ikke minst Rødt ha honnør for anerkjennelsen. Det vil jeg bare understreke. Så har det ikke vært vanntette skott mellom Utenriksdepartementet og IPI. Dagens Næringsliv har fortalt om hvordan UDs kommunikasjonsapparat ble koblet på i noen tilfeller for å ta kontakt med Dagens Næringsliv om Rød-Larsen-sakene, selv om det også, etter det UD og tidligere utenriksminister Søreide selv sa, ikke hadde noe med Mona Juul å gjøre. Inhabiliteten og også vennetjenester mellom sentralt ansatte i departementet og IPI er også velkjent. I hele seks år fikk Mona Juul fortsette som toppdiplomat og ambassadør selv om relasjonen mellom ektemannen og Epstein var velkjent, ikke minst takket være viktige avsløringer fra Dagens Næringsliv. Derfor er mitt siste spørsmål om det på den bakgrunnen finnes en slags ukultur i Utenriksdepartementet som det ikke har vært ryddet opp i?

Historien om Oslo-avtalen framstilles gjerne som et glansbilde, et bilde som skiftende regjeringer og ikke minst Rød-Larsen og Juul selv har opprettholdt. Dette til tross for forskning bl.a. fra Hilde Henriksen Waage som viser at den historiefortellingen kanskje er noe mer nyansert, i hvert fall med tanke på situasjonen for palestinerne i tiden etterpå, med stadige utvidelser av okkupasjonen og undertrykkelsen fra israelsk side. Så nevnte Himanshu Gulati fra FrP dette såkalte private arkivet som Rød-Larsen har sittet på og tviholdt på. Det kunne gitt, og kan gi, viktig informasjon om hvordan prosessen gikk til, og ikke minst om Norges rolle vis-a-vis Israel og Palestina i de avgjørende månedene fram til avtalen ble underskrevet. I 2006 ble altså denne saken lukket av UD, fra daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre. Jeg lurer på om Barth Eide kan si noe om bakgrunnen for at saken om å få tak i arkivet ble lukket av Støre, og ikke minst hva regjeringen nå gjør konkret for å få tak i arkivet?

Når det da gjelder utenriksministerens egne undersøkelser, var jo Juul statssekretær i Utenriksdepartementet fra 2000 til 2001. Rett før hun ble statssekretær, mottok hun en stor pengegave fra Peres-senteret i Israel. Like etter at hun var statssekretær, jobbet hun som ambassadør i Tel Aviv for at dette senteret skulle få statsstøtte fra Norge. Barth Eide var selv statssekretær i UD sammen med Juul i perioden 2000 til 2001, så de to har altså vært nære kollegaer. Derfor er spørsmålet statsrådens vurdering av egen skikkethet i å lede departementet i UDs egen undersøkelse av relasjonen mellom Epstein og Juul, og ikke minst om relasjonen har hatt innvirkning på hennes jobb som diplomat.

Juul har vel fortsatt å ha sikkerhetsklarering også under den nåværende regjeringen, fra 2021. Det er Epstein-filene som styrer informasjonsflyten i denne saken. Var det ikke for dem, ville vi ikke kjent til omfanget av disse bindingene. Nå trenger vi mer innsyn i hvordan myndighetene har håndtert ekteparet Mona Juul og Terje Rød-Larsen. Siden tilbake på starten av 2000-tallet har det vært kjente saker om at dette paret har mottatt penger fra aktører de har jobbet for å gi statsstøtte. Vil utenriksministeren på eget initiativ sikre både Stortinget og offentligheten innsyn i dokumenter og undersøkelser av Juul og Rød-Larsen langt tilbake i tid, sånn at vi kan gå tidligere granskinger og undersøkelser etter i sømmene, og ikke minst kunne finne ut hvorfor ekteparet ikke har blitt stoppet tidligere?

Den nå korrupsjonssiktede Mona Juul har fått noen av de tyngste rollene i norsk diplomati, bl.a. som FN-ambassadør fram til 2024, da hun også møtte for Norge i Sikkerhetsrådet. Dette fikk hun fortsette å gjøre, selv om det var velkjent at hennes ektemann hadde hatt tette bånd til Jeffrey Epstein. Det kom fram i 2019, samme år som Juul ble ambassadør, før Norge fikk plass i FNs sikkerhetsråd. I vurderinger av habilitet er det som regel ikke noe skille mellom ektefeller. Det som kommer den ene til gode, kommer også den andre til gode. Når Terje Rød-Larsen har tjent på kontakt med Epstein, har Mona Juul gjort det samme. Dette har vi kjent til i over seks år og fått mange flere detaljer om de siste ukene. Hvordan har Utenriksdepartementet kunnet vurdere at Mona Juul er skikket til å være toppdiplomat, sikkerhetsklarert og ha tilgang til gradert informasjon i så lang tid, når kontakten mellom Epstein og ekteparet har vært kjent i over seks år?

Jo, det er det.

Det siste døgnet har SV opptrådt som PR-byrå for Arbeiderparti-regjeringens kampanje for elektrifisering av Melkøya med strøm fra land. I et desperat forsøk på å forklare hvorfor SV nå svikter Finnmark, reindriftsnæringen, naturen og egne velgere, påstår Haltbrekken at forslaget til vedtak som en var med på å fremme, er ulovlig. Dette er å gjengi Terje Aaslands skremselspropaganda. Det er trist at SV lar seg bruke på denne måten. La meg sitere jusprofessor Svein Kristiansen Arntzen: «Slik anmodningsvedtaket om å frigi kraft er formulert kan jeg ikke se at det legger opp til at energiministeren skal handle i strid med foreliggende vedtak eller avtaler.» Jeg lurer på om Haltbrekken og SV har fått med seg energilovens § 10-4, Omgjøring. Den lyder: «I særlige tilfeller kan tillatelser endres av hensyn til allmenne eller private interesser. Det skal tas hensyn til kostnadene en endring vil påføre konsesjonæren, og de fordelene og ulempene endringen for øvrig vil medføre. (…)» Statnett har flere ganger trukket tilbake tildelte kraftvolum, bl.a. til Freyr, en batterifabrikk i Mo i Rana, og nå nylig til en ammoniakkfabrikk i Sauda. Så må naturligvis Statnett ha en saklig begrunnelse for en tilbaketrekning. Med Rødts forslag til vedtak må regjeringen undersøke om Statnett har et saklig grunnlag. Med Melkøya kan det være, for det første, konsekvensene for annen industri i Finnmark som trenger strøm, for det andre konsekvensene for samisk kultur og næringsutøvelse eller for det tredje naturen, med tanke på massiv vindkraftutbygging. Én ting er at Aasland later som at verken lovparagrafen eller Statnetts praksis med tilbaketrekking av tidligere kraftvolum finnes. Noe annet er det at SV ivrig stikker huet i sanden og med fynd og klem forsvarer både sin egen og Aaslands strutseoppførsel. Dette tiltaket er en tragedie for folk og natur i Finnmark. Det er utrolig trist at SV snur. Dette vil støvsuge kraftoverskuddet i landsdelen, drive strømprisene i været og gi massive naturinngrep med påfølgende konflikt med reindriftsnæringen. Haltbrekken sier at SV står opp for samiske interesser, men torpederer samtidig flertallet som vil gjøre slutt på at Nord-Norges kraftoverskudd reserveres til Equinor på Melkøya, og gir regjeringen flertall for en elektrifisering som forutsetter at like mye ny kraft skal bygges ut i Finnmark, i praksis massivt med vindkraft, i reindriftsnæringens kjerneområder – hilsen SV. Det er mulig at SV lurer seg selv, men de lurer altså ingen andre.

Det stemmer at det har kommet en del positive uttalelser fra al-Sharaa, deriblant om at kurderne er hans brødre. Det har han vel også sagt om drusere og alawitter. Samtidig så vi at det var store overgrep mot de sistnevnte minoritetene gjennom fjoråret, og nå skjer det også overgrep mot sivilbefolkningen i det nordøstlige Syria, ikke minst også mot kurderne. Noe av problemet er jo at det er ulike militser som deltar i disse kampene mot kurderne, hvorav en del av dem er islamistiske og også har bånd til terrororganisasjoner, som også presidenten i Syria tidligere har vært leder for. Sånn sett vil jeg runde av med å spørre om hva Norge gjør for å presse på maksimalt for at angrepene mot sivilbefolkningen, uavhengig av etnisk bakgrunn, umiddelbart tar slutt, også fra regjeringsstyrkene og fra regjeringsstøttede militser i Syria.

Det kan være farlig å være USAs fiende, men å være USAs venn er dødelig. Det skal visstnok Henry Kissinger ha sagt en gang, og det stemmer dessverre i kurdernes situasjon nå. De var jo de aller viktigste i kampen for å nedkjempe IS, de gikk i spissen i Syria, de forsvarte Kobane, og de mobiliserte militært for å slå ned en av verdens aller verste terrororganisasjoner. Så sies det her fra utenriksministeren at staten Syria nå har blitt med i koalisjonen mot IS. Mitt spørsmål da dreier seg om troverdigheten i det, i og med at rapporter tyder på at man har sluppet løs en god del IS-krigere fra fengsel, og at det er islamistiske militser som nå også utgjør en god del av de syriske styrkene i nordøst-Syra. Hva vet utenriksministeren om dette?

«Norge har i over elleve år bidratt til den USA-ledede koalisjonen mot IS, hvor kurderne var avgjørende i å bekjempe IS. Overgangsregjeringen i Syria har gått til angrep mot kurdiske områder og satt fri IS-krigere der. USAs spesialutsending Tom Barrack sier at formålet med å støtte kurdiske styrker har gått ut på dato, og koalisjonen har ikke besvart kurdiske forespørsler om hjelp. Hvordan stiller regjeringen seg til at koalisjonen faller kurderne i ryggen og at USAs foretrukne partner angriper minoriteter og setter IS-krigere løs?»

Spørsmålet om å kunne forsvare territoriet og landet sitt mot stormakter med ambisjoner har blitt satt på dagsordenen i mye større grad de siste ukene. Jeg tror stadig flere ser at det er viktig at man har både evnen og viljen til å forsvare seg, ikke minst for å dempe de imperialistiske ambisjonene, om de kommer fra Moskva eller fra Washington D.C. Et land som ikke er i stand til og ikke vil forsvare seg, blir mer utsatt for imperialistiske røvertokter. Det å ha en viss forsvarsevne og vilje er avgjørende for å hindre utbrudd av krig, for å hindre militær konflikt og for å bevare fred. Det er noe av bakgrunnen for at Rødt var veldig kritiske til nedbyggingen av Norges forsvarsevne i flere tiår. Det skjedde til fordel for deltakelse i amerikanskledede militære eventyr, om det så var i Libya, Afghanistan eller Irak. Vi må hente Forsvaret hjem og styrke forsvaret av Norge. Det vil også være et bidrag til å dempe spenningen i nord, noe som er i Norges nasjonale interesse, og som også er slått fast i forsvarsforliket fra samtlige partier på Stortinget. I alle de rådene vi har fått, altså fagmilitære råd fra forsvarssjefen, nevnes ubåter som helt avgjørende, og det gjelder også langtrekkende presisjonsvåpen – naturligvis i tillegg til å utbedre svakhetene ved dagens struktur, øke volumet i Forsvaret og ikke minst anskaffe luftvern. Dette er bakgrunnen for at Rødt støtter det som ligger i proposisjonen. Det er i tråd med det som er vedtatt i forsvarsforliket, og i tråd med det som handler om å styrke Norges forsvarsevne. Langtrekkende presisjonsild vil utvide Hærens både rekkevidde og slagkraft og vil kunne ha en viktige avskrekkende effekt overfor dem som måtte ønske å prøve seg på deler av norsk territorium. Det er derfor viktig for å styrke forsvarsevnen. Det er blitt stilt krav om at man skal kunne ha en rekkevidde på systemet på omkring 500 km og ikke minst få levert det på tid og pris. Det er én produsent som oppfyller de kravene, nemlig den sørkoreanske produsenten. Så er det bekymringer om avstanden til Sør-Korea. Det skjønner vi jo veldig godt, men det er viktig å få med seg at også et nytt produksjonsanlegg for missilene og rampene skal etableres i Polen, som er litt nærmere Norge enn Sør-Korea er. Det andre poenget er at det ikke er noen industrier som per dags dato lager disse missilene i Europa, og det stiller egentlig forslaget om en europeisk løsning i et litt underlig lys. For det første: Den europeiske løsningen finnes ennå ikke. Den er ikke ferdig utviklet, og ingen har bestilt den, heller ikke Tyskland. Norge ville blitt den første brukeren hvis vi gikk for dette, og det er en grunn til at man går inn for mer bruk av hyllevare. Vi har hatt visse fregattinnkjøp tidligere, og det har gått så som så. Det å gå for hyllevare, ting som er utprøvd og velprøvd, kan være lurt også for å hindre en ekstrem vekst i kostnadene til Forsvaret. Det andre problemet er at den europeiske løsningen også er israelsk. Mars 3 er et israelsk system fra Elbit som heter PULS, «battle-proven» mot palestinerne. Det finnes ikke europeiske missiler. Alle missiler som brukes til PULS, kommer fra Elbit. Ingen europeiske land har ennå kjøpt Mars 3. Tyskerne har kjøpt PULS, danskene har kjøpt PULS, og nederlenderne har kjøpt PULS, alle fra selskapet Elbit, som er Israels største våpenselskap og blinket ut som en versting av BDS-kampanjen når det gjelder bidrag til den israelske krigsmaskinen. Til slutt: Vår støtte til kjøpet av ubåter og langtrekkende presisjonsild betyr ikke at vi stiller oss bak å øke forsvarsforlikets ramme med tilsvarende sum. Det er viktig. Øvrige ambisjoner i forsvarsforliket må vurderes i lys av Stortingets prioritering av ubåter og også innkjøp av langtrekkende presisjonsild, som vedtas i Stortinget i dag.

Jeg vil på vegne av Geir Jørgensen, Sofie Marhaug og meg selv fremme forslag om å innføre nabosjekk av EU-regelverk.

Året startet med en ny president i USA, som startet sin gjerning med bl.a. å true Danmark med militære tiltak for å få tak i Grønland – eller ressursene på Grønland. Norge er et lite land med store ressurser, ikke minst til havs, som er avhengig av at folkeretten respekteres. I veldig mange tiår har omkvedet fra Arbeiderpartiet og Høyre vært at USA er vår viktigste sikkerhetsgarantist. Jeg lurer på om forsvarsministeren i lys av endringene i Washington, og ikke minst også USAs nye sikkerhetsstrategi, a) ser behovet for at Norge blir mer selvstendig fra USA, og b) hvis ja, hvilke tiltak ser man for seg for å styrke Norges selvstendighet overfor USA?

Som en del av budsjettforliket vedtok Stortinget at regjeringen skal arbeide for israelsk medansvar for gjenoppbyggingen av Gaza, og slo også fast at Norge har interesse av å bidra til en avklaring av erstatningsansvar. Det er første gang Stortinget vedtar at staten Israel skal betale for det staten Israel ødelegger. Det finnes mange steder regjeringen kan starte for å følge opp Stortingets vedtak. Norge kan, som Rødt har foreslått tidligere, gå inn i Sør-Afrikas sak for ICJ, Den internasjonale domstolen. Regjeringen kan også ta initiativ til en erstatningskommisjon for Palestina, slik regjeringen for tre dager siden stilte seg bak en erstatningskommisjon for Ukraina. Mitt spørsmål er følgende: Kan utenriksministeren si noe om hvordan regjeringen planlegger å følge opp Stortingets vedtak om å holde Israel ansvarlig for gjenoppbyggingen av Gaza?

Jeg vil starte med å takke budsjettpartnerne for samarbeidet om budsjettet, som ikke minst medfører et veldig viktig bidrag for å hjelpe palestinerne: 1 mrd. kr til nødhjelp og gjenoppbygging av Gaza. Det er også noen viktige prinsipielle vedtak i forliket, hvor Stortinget for første gang i vedtaks form erkjenner og vedtar at Israel har et erstatningsansvar for ødeleggelsene i Gaza, og også vedtar at Israel har ansvar for den volden bosetterne utsetter palestinerne for, særlig på Vestbredden. Dette er nytt. Det er viktige prinsipielle vedtak, men ikke minst er det viktig med den milliarden, som vil hjelpe mange som nå sulter og fryser i Gaza. Vi lever i en urolig tid, i en farlig verdenssituasjon. Stadig flere ser at USA ikke er den sikkerhetsgarantien mange har trodd i veldig mange tiår. Man kan være enig eller uenig om synet på USA, men det som bør og kan forene oss, er en konklusjon om at vi i en sånn urolig verdenssituasjon må sørge for at vi styrker forsvaret av Norge på egne bein, så langt vi kan. Det er også utgangspunktet for at Rødt var med, og også er med, på forsvarsforliket – en helt nødvendig gjenoppbygging av en forsvarsevne som ble bygd ned i takt med at Norge deltok stadig mer i «out of area»-operasjoner under USA- og NATO-ledelse, langt utenfor NATOs eget territorium. Det som ligger til grunn for forsvarsforliket, er sånn sett mer i tråd med det Rødt ønsker, nemlig å styrke den nasjonale forsvarsevnen. Til syvende og sist må ethvert land være i stand til å forsvare eget territorium, hevde suverenitet og på den måten også minske faren for at det kan bryte ut krig og konflikt – at det finnes en terskel der en angriper må tenke seg grundig om før vedkommende eventuelt prøver seg på den. Derfor har også Forsvaret som sin fremste oppgave å forebygge og forhindre utbrudd av krig og konflikt. Det er bakgrunnen for Rødts støtte til forsvarsforliket. I vårt alternative statsbudsjett ønsker vi i Rødt – og går tydelig inn for det også – å løfte bistanden opp til et nivå der den bør ligge. Mange mennesker er på flukt, og det er store sultkatastrofer i mange land i verden, ikke minst i en del afrikanske land. Dette er derfor kutt vi i Rødt har reversert i vårt budsjettforslag, som vi dessverre ikke har nådd gjennom med i forliket, men hvor det til gjengjeld er en solid, viktig og betydningsfull satsing på Gaza og støtte til palestinerne. Rødt ønsker også å styrke Norges innsats for og bidrag til internasjonalt arbeid for fred og mot konflikt, og vi har i vårt alternative budsjett plusset på betydelig til de postene. Vi er glade for at det i forliket ligger en del penger til dem som i Norge jobber mot kjernefysisk rustningskappløp, for fred og for fredelig konfliktløsning. Ikke minst er vi glade for at vi i budsjettforliket bevilger 10 mill. kr til ICC, en domstol som er under kraftige angrep og kraftig press fra både Russland og USA. Domstolen har arrestordre på både Putin og Netanyahu fra Israel, og den trues med harde sanksjoner fra USA. Det er den eneste domstolen i verden som kan etterforske og straffe den typen krigsforbrytelser det dessverre er altfor mye av i verden. Det er et viktig signal i vårt budsjettforlik at Norge støtter ICC og styrker bevilgningen dit. Det er også viktig prinsipielt at vi viser at vi ønsker en verden hvor folkeretten respekteres og håndheves, uavhengig av hvem det er som måtte stå for folkerettsbrudd. Det vi ikke skal ha, er en situasjon hvor én regel gjelder for oss og våre allierte, og en annen regel for våre alliertes motstandere. ICC er med på å håndheve folkeretten, derfor er det bra at vi støtter ICC.

Det viktige er at vi har straff som fungerer – ikke lengst mulig straff, ikke kortest mulig straff, men best mulig straff, som faktisk fungerer. Jeg opplever vel at Fremskrittspartiet iblant er mer fokusert på symboltiltak for å skåre noen billige politiske poenger i en pågående debatt i samfunnet, og mindre opptatt av det som faktisk fungerer for både å forebygge og hindre at folk slår inn på og forblir på en kriminell løpebane. De landene som f.eks. har senket lavalderen, har ikke noe mindre kriminalitet. Den er vel på 12 år i England, og de er ikke fri for den typen ting der heller, men man risikerer å sende 12–13-åringer inn i et fengsel hvor de altså kan få opplæring i å bli kriminelle, og hvor det er vanskeligere å få en endring av den atferden. Jeg har ingen tro på at det er den veien vi skal gå – heller å ha straff som faktisk funker.

Takk for spørsmålet. Kriminalitet skal straffes, og det er viktig at det kommer en rask reaksjon. Derfor er det viktig at vi har utvidet hurtigsporet til Sørøst og Trøndelag. Når det er sagt, er jo problemet de kriminelle bandene, som har fri tilgang til titusenvis av barn og unge gjennom bl.a. sosiale medier som Snapchat og Instagram, hvor de siden får dem over på lukkede apper og «groomer» dem for å få dem inn i kriminalitet. Fremskrittspartiet er mot aldersgrense på sosiale medier fordi det er foreldrenes ansvar – snakk om naivitet, når vi ser at disse appene gir kriminelle bander fri tilgang til våre barn og unge. Jeg har egentlig et spørsmål tilbake til Fremskrittspartiet: Når skal FrP våkne og forstå at det trengs en aldersgrense for sosiale medier?

Sammen med demokratiet og menneskerettighetene danner rettsstaten rammeverket for at vi som innbyggere ikke utsettes for maktmisbruk fra staten. Alle skal være like for loven, og alle skal ha rett til en rettferdig rettergang. Likevel er det stor forskjell på det å ha rett og det å få rett. Lovverket er komplisert. Det er ikke gitt at den vanlige mannen eller kvinnen i gata kan holde oversikten uten hjelp fra jurister eller andre med juridisk kompetanse, og den type kompetanse koster penger. De nye endringene i rettshjelpsordningen skulle sikre at flere omfattes av den statlige rettshjelpsordningen, men dessverre er det fortsatt flere grupper som faller utenfor. Derfor er de spesielle rettshjelpstiltakene, som Jussbuss, JURK, Jussformidlingen, Gatejuristen, NOAS og mange flere, så viktige. Disse rettshjelpstiltakene hjelper folk med å hevde sin rett og få sine saker forklart eller hørt, og de står på for å sikre rettssikkerheten til både sårbare og utsatte grupper i samfunnet vårt hver eneste dag. Disse tiltakene tilbyr rettshjelp og veiledning til mennesker som faller utenfor den statlige rettshjelpsordningen, og anslagsvis behandler de til sammen over 30 000 saker hvert eneste år. Mye av den hjelpen de tilbyr, er også basert på frivillighet, hvor de står med åpen dør, parat til å hjelpe. De trengs like mye nå som før. Derfor er det viktig at de sikres en tilstrekkelig finansiering for å ivareta rettssikkerheten rettsstaten vår er bygget på. Derfor er jeg glad for at Rødt – sammen med de andre budsjettpartnerne – har reversert det opprinnelige kuttet til disse rettshjelpstiltakene og styrket potten med 10 mill. kr. På den måten styrker vi rettssikkerheten til flere utsatte grupper i samfunnet som faller utenfor de statlige ordningene for rettshjelp. Sammen med de andre budsjettpartnerne utvider vi også ordningen med hurtigspor i domstolene til politidistriktene Sørøst og Trøndelag, sånn at unge som begår kriminalitet, får saken sin behandlet fort. Dette er viktig, for det å få en rask og tydelig reaksjon kan bidra til at man kan få ungdom som har begått kriminelle handlinger, inn på et annet spor, og det kan også forhindre gjentagelse av alvorlig kriminalitet. Rødt sikrer sammen med budsjettpartnerne mer til Kommune-Norge, noe som også betyr mer penger til forebyggende tiltak og velferd landet rundt, med 3 mrd. kr mer i frie midler til kommunene og en rekke andre tiltak for å styrke kommunenes økonomi. Dette er med på å kunne forsvare velferden mot noen av de kuttene som nå gjøres landet rundt. Det er ikke nok, Rødt vil ha langt mer, men det er viktig for å stanse noen av de store kuttene som gjennomføres i kommunene landet rundt, og også for å kunne gi rom for forebygging av kriminalitet, særlig blant unge. Det er en del kommuner som er styrt av de borgerlige, og vi ser særlig her i hovedstaden hva de gjør når de får muligheten. De får en halv milliard kroner mer i frie midler fra stortingsflertallet, fra de rød-grønne, og velger å bruke av disse pengene på å fortsette skattekuttene til Oslos aller rikeste. Det betyr at Petter Stordalen, Katharina Andresen og skipsreder Olav Nils Sunde kan nyte godt av fortsatt titusener i eiendomsskattekutt. Samtidig gjennomfører de enorme kutt i bydelene i Oslo, enorme kutt i velferden, og det økses i alt som finnes av forebygging av kriminalitet. Så vil de i neste runde komme og klage over den økte kriminaliteten i Oslo. Dette er den borgerlige politikken i et nøtteskall: ingen tiltak for å forhindre kriminalitet, fullt fokus på å skjerme formuene til de rikeste og etterpå en eneste lang klagesang over det åpenbare som kommer til å skje, nemlig økt kriminalitet som følge av den borgerlige kuttpolitikken.

Norge trenger en forsvarsindustri, og Rødt støtter naturligvis det. Det kan godt være at det også er behov for økt kapasitet når det gjelder Chemring Nobel og det de produserer, men kjernen her er spørsmålet om hastverk. Hastverket begrunnes med den sikkerhetssituasjonen Europa står i, og ikke minst pekes det på Ukraina og Ukrainas forsvarsbehov. Når dette anføres som et hovedargument for å rushe beslutningene gjennom, er det verdt å se litt på om dette faktisk holder mål eller ikke. Det vi vet når det gjelder norsk våpeneksport og rakettdrivstoffet og eksplosivene Chemring Nobel lager, er følgende: Chemring Nobel leverer RDX-motorer til missilet Hellfire, som bl.a. brukes i stor skala av Israel på Gaza. Den 10. februar besluttet USA å selge 3 000 nye Hellfire-missiler til Israel, og 300 av missilene ble levert kort tid før Israel startet angrepene på Iran fredag 13. juni. Vi har hørt fra direktøren i Chemring Nobel at han ikke kunne utelukke at norske komponenter har blitt brukt også i Gaza. Vi behandlet før i dag regjeringens stortingsmelding om våpeneksport. Ifølge denne mottok USA nesten halvparten av alle eksplosiver, bomber og missiler fra Norge i fjor. Ukraina fikk snaut 8 pst., inkludert videredonasjonen fra allierte. Norge sendte ingen energetiske materialer, dvs. RDX, eller heksogen, som lages av Chemring, til Ukraina i fjor, verken direkte eller til allierte som videredonerte. Mesteparten gikk i stedet til USA og Tyskland. Likevel peker altså regjeringen på Ukraina for å begrunne hastverket med å bygge fabrikk for Chemring Nobel på Hurum, som vil rasere masse natur og doble utslippene til en fjord som desperat trenger mindre utslipp enn den får per i dag. Vi i denne sal, og de utenfor også, vet at USA har sluttet helt å donere militært materiell til Ukraina, men det går veldig mye materiell til Israel. Vi vet at rakettdrivstoffet som Chemring Nobel produserer, i all hovedsak går til USA, som bl.a. sender det videre til Israel. Det har aldri vært solgt mer våpen til USA og levert mer våpen fra USA til Israel enn under folkemordet i Gaza. Derfor er det altså en tilsnikelse når statsråden i fullt alvor gjentar påstanden om Europas sikkerhetssituasjon og Ukrainas forsvarsbehov når han skal begrunne at man ikke tar seg tid til en seriøs vurdering av alternative lokaliseringer for fabrikken. Det ble blinket ut 14 forskjellige lokaliseringer for det nye anlegget, som FrP nevnte i forrige innlegg, bl.a. i Skien, Drammen, Modum og Lunner. Det ble ordførerne først klar over da NRK ringte. Dette er en Mikke Mus-prosess når det gjelder seriøsitet og det faktisk å finne mulige alternative lokaliseringer – på grå arealer, ferdig utbygde arealer, klare næringsarealer. Fjorten andre lokaliseringer – nei, vi kan ikke, vi rekker det ikke, Ukraina, sier de, Ukraina, som mottar en brøkdel av det som lages av Chemring Nobel. La oss få en litt mer seriøs og faktabasert debatt. En må legge vekk de vikarierende argumentene og ta inn over seg raseringen av Hurummarka og Oslofjorden. Vi trenger ikke å rushe dette; vi har tid til å gjøre det på en skikkelig måte – og ikke dytt Ukraina foran, det mener jeg er skamløst.

Det er vel nettopp markedet som gjør at Frankrike og Tyskland eksporterer mer til Midtøsten og noen despotier der, enn til Ukraina, så det er ikke alltid markedet kan løse ethvert problem. Det tror jeg også Arbeiderpartiet tidvis og historisk iblant har innsett. Siden utenriksministeren nevner angrepet på Qatar, vil jeg bare henvise til at amerikanske medier meldte at NASAMS fra Kongsberg ikke akkurat reagerte, og det bør kanskje utenriksministeren prøve å komme til bunns i, så industrien vår ikke taper renommé. Det pekes på at norske komponenter ikke gjør at våpnene framstår som norske, men det er jo forankret i retningslinjer departementet selv har bestemt. Stortinget har bestemt hvilke vurderinger regjeringen skal gjøre før eksport av militært materiell kan finne sted. Hvordan kan regjeringen gjøre disse vurderingene når regjeringen selv har bestemt en rekke unntak for våpenkomponenter?

Det er helt riktig at det doneres mye, og at Norge bidrar mye økonomisk til dette. Mitt spørsmål gjelder den forsvarsindustrielle kapasiteten. Vi vet at for Norges del er staten en helt avgjørende eier for veldig mye av forsvarsindustrien. Det mange spør seg om, er hvorfor våre samlebånd – om det så er i Norge eller i andre europeiske land – skal bindes opp av særlig USA, som i neste omgang gjør sine prioriteringer, det være seg å sende våpen til Israel eller til gulfstatene. Man spør seg om hvorfor det ikke kan være en folkerettslig vurdering av den køen, for det handler om hvem som skal få tilgang til helt avgjørende teknologi og våpen, som kan være helt avgjørende for forsvar, ikke minst for Ukrainas del. Finnes det et prinsipielt syn på det utover rent kommersielle hensyn?

Ifølge Stockholm International Peace Research Institute, SIPRI, var det i perioden 2020–2024 sånn at mesteparten av Europas våpeneksport verken gikk til å forsvare Ukraina eller til å forsvare resten av Europa. Tyskland og Frankrike sender mer enn dobbelt så mye våpen til Midtøsten som til Ukraina. I en nylig rapport skrev NUPI følgende: «Det krever imidlertid politisk vilje til å overprøve kommersielle hensyn, tvinge produsenter til å skyve kunder nedover prioriteringslisten og utsette leveranser til etter at Ukraina har fått sitt.» Dette handler jo egentlig om folkerettslige og sikkerhetspolitiske vurderinger. Har regjeringen en sånn vilje til å overprøve rent kommersielle hensyn for å sikre forsvaret av både Ukraina, Europa og Norge når det gjelder våpenprodusentene?

43:56] (ordfører for saken): Jeg vil først takke komiteen for samarbeidet om saken og også som saksordfører peke på at ambisjonen med denne meldingen er å gi kunnskap om denne delen av norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk, ved at det bl.a. gis innsyn i mottakerland og verdien av eksporten fra Norge og informasjon om avslag på søknader om lisens av forsvarsmateriell. Det er en ambisjon en samlet komité stiller seg bak. Vi merker oss også at man her redegjør for opprettelsen av DEKSA. Så til Rødts syn på saken. I Dagsavisen kan vi nå lese at Norge eksporterer om lag fire ganger mer våpen til Qatar enn til Ukraina. Ukraina trenger ammunisjon og luftvern, eksplosiver, for å stå imot de russiske angrepene, men veldig mye av våpenproduksjonen i hele Europa, og også i Vesten, går til alt annet enn Ukrainas forsvarskamp. Det er imidlertid Ukrainas forsvarskamp politikerne gjerne peker på når man diskuterer ny fabrikk for Chemring Nobel på Hurum eller tilskudd til forsvarsindustrien for å øke produksjonen. Da sies det at Forsvaret av Europa skjer i Ukraina, og at vi av den grunn har hastverk med å få ny fabrikk på Hurum eller å gi disse tilskuddene til de ulike våpenselskapene. Da er det paradoksalt at så mye av Europas eksport i stedet går til tre diktaturer på Den arabiske halvøy, nemlig Saudi-Arabia, Qatar og Emiratene. Meldingen viser at Ukraina mottar om lag 7 pst. av Norges eksport av forsvarsmateriell, også når eksport til allierte for videre donasjon til Ukraina er regnet med. Eksporten til USA har på sin side aldri vært høyere. De mottok i fjor 26,4 pst. av Norges eksport av forsvarsmateriell. USA på sin side stanset donasjoner til Ukraina og har ifølge konservative anslag gitt Israel våpenstøtte for over 192 mrd. kr i perioden oktober 2023 til september 2024, en periode med full russisk angrepskrig mot Ukraina. Rødt mener at Norge må ta grep for å sikre at vår forsvarsindustrielle kapasitet går til forsvar, som det er definert i folkeretten, ikke til å fasilitere folkerettsbrudd. Ifølge regjeringen – i svar på skriftlig spørsmål fra undertegnede – har Norge ingen praksis for å prioritere leveranserekkefølgen fra norsk forsvarsindustri. Her gjelder utelukkende såkalt kommersielle vilkår. Det fører til at våpen som kunne forsvart ukrainske sykehus, ukrainske boligblokker og ukrainske liv mot russiske bomber, i stedet havner hos noen despoter på Den arabiske halvøy. De sistnevnte har jo svært solid kjøpekraft, må vite. Det har vist seg mulig å regulere norsk forsvarsindustri i utlandet etter norsk eksportregelverk av hensyn til å beskytte norsk forsvarsteknologi og hvilke sluttbrukere som skal få tilgang til denne. Det har vi sett med Kongsberg Gruppens missilfabrikk i Virginia i USA. Dette er interessant, det er viktig, og det er bakgrunnen for et forslag Rødt har fremmet: «Stortinget ber regjeringen i sin eierskapsutøvelse i selskaper i forsvarsindustrien sikre at norskutviklet teknologi tolkes i videst mulig forstand i anvendelse av eksportregelverket og at bestillinger prioriteres etter folkerettslige hensyn.» Andre land, sånn som USA, har sikkerhetspolitiske vurderinger av leveransekøen. Norge har ingen. Skal vi etterleve folkeretten, ikke fôre diktaturer med våpen, bør vi gjøre det samme som USA på dette punktet – derav Rødts forslag. Jeg tar opp dette og resten av forslagene fra Rødt.

Angrepskrig er forbudt etter folkeretten, men etter avviklingen av Nürnbergdomstolen etter andre verdenskrig var det ikke lenger noen domstol som kunne håndheve forbudet ved å etterforske og straffe de ansvarlige lederne for angrepskrig. I 2018 fikk ICC i Haag det såkalte Kampala-tillegget til Roma-vedtektene, og dermed fikk de jurisdiksjon til både å etterforske og straffe ansvarlige ledere for aggresjonsforbrytelser, som den eneste permanente internasjonale straffedomstolen vi har i verden. Regjeringen har sagt at det vil komme en ratifikasjon av Kampala-tillegget før jul, så da er spørsmålet om Barth Eide kan love å være julenissen og faktisk bringe dette som en tidlig varslet julegave til Stortinget og det norske folk.

Vi lever i usikre tider, med både Russlands krig mot Ukraina, USA som truer med å annektere Grønland, og som nå bygger opp til en mulig krig i Karibia, massakrer og krig i Sudan, og et år da atommaktene India og Pakistan har vært i krigshandlinger mot hverandre. Vi har også Israels folkemord i Gaza og landets destabilisering av hele regionen, med angrep mot både Syria, Libanon og Iran. I en sånn situasjon ønsker vår hjemlige høyreside å trappe ned Norges internasjonale innsats for fred og folkerett. De ser på Norges fredsdiplomati som en sikkerhetspolitisk kapital, hvor Norge kan tilby sentrale allierte å spille en rolle de da selv ikke kan spille. Rødt har et annet syn på fredsarbeid enn Høyre. Det å gå for en tilbaketrekning nå er det motsatte av det som trengs, ikke minst fordi vi har en Trump-administrasjon som viser at USA nå er villig til å behandle også europeiske allierte som de alltid har behandlet land i Latin-Amerika, i Asia, i Afrika og i Midtøsten. Hanskene er nå av, også overfor oss. Amerikanerne kan, hvis de ønsker det, blande seg inn i vår innenrikspolitikk – det er vel en slags programerklæring fra Trump-administrasjonen – og kan også legge press på allierte for å få tilgang til naturressursene våre. Det samme mønsteret ser vi naturligvis også gjennom Russlands krigshandlinger, og kanskje er det ikke tilfeldig at Kreml virker meget fornøyd med USAs nye sikkerhetsstrategi. I denne situasjonen er det viktig at vi gjør det vi kan for å bygge broer, og også bygge ut kontaktnettverk i andre stater som – som Norge – er avhengige av at FN-pakten og folkeretten respekteres. Det er avgjørende at Norge står opp mot både imperialisme og folkerettsbrudd, om det kommer fra allierte eller fra motstandere av våre allierte, og ikke minst at vi ikke svekker vår troverdighet ved å gå inn for ett sett med regler for våre allierte og et annet sett med regler for våre alliertes motstandere. Vi må også stille opp for et FN som er under hardt press, og for domstolene, altså de internasjonale domstolene, som i dette øyeblikk sanksjoneres av verdens mektigste stormakter. Norge må bidra med megling for å unngå borgerkriger. Om vi ikke alltid lykkes, har den norske utenrikstjenesten siden 1990-tallet en rimelig bedre «track record» når det gjelder å fremme demokratiske rettigheter og fred, enn det amerikanske militæret, for å nevne noen. I den forbindelse vil jeg derfor peke på noen viktige gjennomslag for Rødt som ligger i budsjettforliket som vedtas i Stortinget før jul. Det ene er den økte bevilgningen til Den internasjonale straffedomstolen, ICC. De presses knallhardt av både amerikanerne og russerne, som ikke ønsker at ICC skal kunne fungere på en effektiv måte. Det andre er vedtaket om at Israel skal holdes økonomisk ansvarlig for sine ødeleggelser i Gaza. Jeg vil i tillegg løfte fram det forslaget Rødt og SV fremmer, om at Norge skal ratifisere Kampala-tillegget til Roma-vedtektene, som da vil la domstolen straffeforfølge angrepskrig. Dette er noe Rødt lenge har foreslått, som regjeringen har vært positiv til. Det som gjenstår nå, er å få det gjennomført.

I budsjettforliket får Oslo kommune 461 mill. kr mer i frie midler og 50 mill. kr mer til barnevernet, og de kan få rundt 60 mill. kr fra potten til toppet bemanningen i barnehagene – solid over en halv milliard kroner som Oslos borgerlige flertall kan bruke til å stanse kutt i bydelene. Det trengs, for de kuttene blir brutale. Høyre og Fremskrittspartiet vil ramme barnehager, barnevern, eldre og unge. I Søndre Nordstrand kan Ung Bjørndal ryke. De har gitt ungdom hytteturer, jentekvelder, fotballturneringer, musikkstudio, et sted å være og ikke minst forbilder. På Rødtvet på Grorud står seniorsenteret i fare. «Det er veldig trist hvis ikke kommunen forstår at det er viktig å beholde disse møteplassene for eldre mennesker», sier Kari Bjørklund, som bruker senteret flere ganger i uken etter at mannen hennes døde. I barnehagene skal det kuttes 60 mill. kr. Som trebarnsmor Oda Regine Næristorp sier det: «Hvis dette er prisen vi skal betale for kutt i eiendomsskatten, synes jeg den er farlig høy (...)». Noen tjener på FrPs og Høyres politikk. Ferd-arving Andreassen sparer 30 200 kr i eiendomsskatt, skipsreder Olav Nils Sunde sparer 32 000 kr, og Petter Stordalen sparer 46 000 kr på sine to villaer på Bygdøy. Hadde Oslo videreført eiendomsskatten, ville byen hatt 670 mill. kr mer i år, men det sier de nei til. En moderat turistskatt ville gitt byen 200 mill. kr mer, det sier de også nei til. Kutt i barnehagene og eldreomsorgen pluss nedlagte seniorsentre og fritidsklubber sier FrP og Høyre ja takk til. De partiene som svinger budsjettøksen over det som finnes av forebyggende tiltak, fritidstilbud og barnevern, er de samme partiene som klager over at barn og ungdom reker gatelangs uten noe å finne på, og de kan bli et lett bytte for bakmenn som vil ha dem inn i organisert kriminalitet. Men hva ofrer vi ikke for at Holmenkollen og Bygdøy skal slippe noen tusenlapper i eiendomsskatt? Det er mulig ikke bare å stanse kuttene i velferden i Oslo, men også styrke den. Fra Stortinget gir vi nå et viktig bidrag, men det nytter lite når FrP og Høyre lokalt saboterer. Derfor trenger hovedstaden også å sende de borgerlige rett ut av byrådskontorene. Kommunevalget kan ikke komme fort nok.

Statsråd Tung snakker med stjerner i øynene om disse milliardene som verdens tekmilliardærer skal investere i datasentre i Norge, som om de gjør oss en tjeneste. Naiviteten burde egentlig ikke overraske når vi tenker igjennom Arbeiderpartiets energipolitikk de siste fem–ti årene. En gang i tiden hadde vi framsynte folkevalgte som tok nasjonalt ansvar for å bygge ut kraften i nasjonal regi og sikre at ressursene kommer folket til gode i Norge og skaper grunnlag for industri, som igjen gir eksportinntekter, sysselsetting og dermed også bosetting langs hele kysten vår. Det var dette som var det norske industrieventyret: utbyggingen og tilgangen til rimelig kraft, med kontroll over prisene, ut fra samfunnsnyttige formål. Nå ser vi i stedet en statsråd som blir helt entusiastisk av at verdens rikeste mennesker vil til Norge for å etablere datasentre, som om de gjør oss en tjeneste. Enhver politiker, og i hvert fall enhver person, skjønner jo at disse tekmilliardærene har ett formål, og det er å generere mer profitt til seg selv og til sine aksjonærer. De trenger én ting: tilgang til masse strøm, helst billig strøm, og ikke minst et kjølig klima. Det er det beste de kan få. Det vi ser, er et Arbeiderparti som vil gi vekk det kraftoverskuddet som vi har bygd opp i fellesskap og betalt ned i fellesskap – vi har lagt masse elver i rør i fellesskap, for samfunnets beste. Det vil de gi bort til noen tekmilliardærer, på billigsalg. Det er det som skjer. De samme partiene som har messet morgen, middag og kveld om kraftunderskudd i sin kamp for å teppelegge landet med vindindustri, har nå ingen problemer med å si ja til alt det tekmilliardærene måtte ønske å få tak i av vår felles billige og rimelige fornybare energi. Det er et paradoks at Arbeiderparti-toppene styrer Norge mot et kraftunderskudd med frislippet for disse teklordene. Tallenes tale er klar: en dobling i forbruket på få år, fra datasentrene, og de har i den reserverte køen tilgang til en tredjedel av kraften, mer enn det dobbelte av det industrien skal få. Vi hører en rekke stråmannsargumenter fra statsråd Tung, bl.a.: Skal ikke Norge ha nok kraft til prosessering til vårt eget forbruk? Vi vet at Norge prosesserer mye mer data enn det vi selv forbruker. Så får vi høre at vi trenger lagring av persondata, helsedata, Forsvarets data – noe ingen i denne sal kan eller bør være uenig i – men det er jo ikke dette som Trumps bestevenn, Sam Altman, eller TikTok på Hamar driver med. Her må statsråden legge vekk stråmennene sine og snakke om realiteter og fakta, se på krafttilgangen vi har, som vi har skapt i fellesskap, og se på hva det vil bety for krafttilgangen og ikke minst for strømprisene hvis vi ikke får en nasjonal strategi og kontroll over dette. Se på Skien, på Googles datasenter: 5 pst. av Norges samlede kraft, 7,5 TWh – og 100 varige arbeidsplasser. Det er en brøkdel av det vi får igjen fra industrien, som i tillegg gir eksportinntekter. Norge skal ikke bli en råvarekoloni for verdens tekmilliardærer, men det er altså ingen tegn til nasjonal strategi for dette fra Arbeiderpartiet. Tvert imot er det store, funklende stjerner i øynene fordi noen rikinger kommer til Norge og tilsynelatende av sin gode vilje vil ha datasentre, og sluke det vi har av kraftoverskudd. Jeg håper vi snart kan få Arbeiderpartiet til å våkne og ta noen grep, gjøre slutt på «førstemann til mølla» og behandle kraften som det den er: en ekstremt dyrebar ressurs for hele Norges land.

Jeg fikk et håp om at det var tre minutter, men ålreit, jeg får være kort. Jeg vil takke for historieleksjonen om AKP m-l fra Barth Eide og om krisen i kapitalismen. Det er interessant, sånn historisk sett, men det relevante er jo at systemet er i krise, og at stadig flere – til og med i USA, i kapitalismens hjemland – ser til sosialisme. Det er mer populært enn kapitalisme blant demokrater under 30 år, til og med i USA, så det er kanskje verdt å se litt mer på samtiden enn på fortiden. Jeg merket meg at det ikke ble gjentatt at Rødt ønsker handelskrig mot EU, og det er bra hvis det er notert behørig, både fra Arbeiderpartiet og fra Høyre. Da gjenstår egentlig bare spørsmålet om hvorfor det er så vondt og vanskelig å skulle sørge for at den som nå rammes av EUs tollmur, får tilbud om strøm til et rimelig og norsk prisnivå, framfor de importerte, skyhøye europeiske strømprisene.

Det er en barnesang som heter «Blåmann, Blåmann, bukken min», eller noe sånt. Den kan døpes om til «Stråmann, Stråmann, bukken min», når man hører på disse euforiske EU-tilhengerne i denne sal. Rødt er mot norsk EU-medlemskap, akkurat som et flertall i befolkningen. Det betyr verken at Rødt eller folkeflertallet er mot å handle med EU. Tvert imot: Rødt og det norske folk ønsker å handle med EU, som vi har gjort i mange, mange tiår, og også tollfritt lenge før vi fikk EØS-avtalen. Vi fikk jo tollfri adgang fra 1973, med frihandelsavtalen, som vel Jens Evensen forhandlet fram, etter at folket første gang sa nei til medlemskap i EU. Vi får her høre påstander om at Rødt ønsker handelskrig mot EU. Da vil jeg be representantene fra Høyre og Ap forklare på hvilken måte Rødt har bedt om handelskrig mot EU. Det vi har bedt om, er: Når EU beskytter sin industri – som er deres rettighet, jf. utenriksministeren – hva med tiltak for å beskytte norsk industri ved å tilby norske strømpriser til denne industrien, framfor de importerte skyhøye europeiske strømprisene? På hvilken måte vil et sånt tiltak stanse markedsadgangen til EU? Hvorfor er dette å lage handelskrig mot EU? De henger jo ikke på greip, disse stråmennene som altså dyttes fram av Eriksen Søreide og Barth Eide i denne sal. Man skulle nesten tro, når man hører på Ap og Høyre, at norsk industri oppsto 1. januar 1994, da avtalen om EØS trådte i kraft. Det gjorde den ikke. Bakgrunnen for at vi har norsk industri, er i hovedsak én ting: at vi i sin tid tok politisk kontroll over kraften, fra utenlandske oppkjøp, og sørget for at man kunne etablere industri langs hele kysten vår. Så har vi hatt markedsadgang i mange, mange tiår, lenge før EØS-avtalen, og vi ønsker naturligvis fortsatt markedsadgang for industrien, for vi skjønner jo at man må selge varene. Og så må Ap skjønne at det må være mulig å produsere varene også i en ganske kald og mørk steinrøys langt mot nord, langt fra verdensmarkedene, der vi har ett grunnleggende konkurransefortrinn, og det er den rimelige strømmen fra den rene, fornybare vannkraften. Det er dette Arbeiderpartiet, sammen med Høyre, har avskaffet som fortrinn sør for Dovre, ved å bygge gigantiske eksportkabler til England og til Tyskland, og ved å underlegge oss ACER. Vi må ta tilbake kontrollen over kraften for å kunne sikre industrien i framtiden, og samtidig naturligvis ha handel med EU også i framtiden.

Jeg lurer på om Barth Eide kom i skade for å framstille sitt elskede EU på en litt negativ måte. For det kunne virke som om statsråden sa at hvis Norge skulle gjøre noe så uhørt som å sørge for rimelig kraft til en fornuftig pris til norsk industri, så blir markedsadgangen til EU satt i spill. Det er jo nytt, hvis det er sånn at det å ha et industrikraftregime skulle forandre på det. Vi er fullt klar over markedsadgangen. Den har vi hatt siden 1973. Tollfriheten for industrivarer kom ikke med EØS-avtalen, den kom langt tidligere. Den må kombineres med levelige strømpriser for industrien. Hvis ikke vil det på sikt bli kroken på døra for norsk industri. Vi har nå fått skyhøye europeiske strømpriser takket være Arbeiderpartiet og Høyres energipolitikk. Spørsmålet er: Hvorfor kan ikke Norge sikre rimelig strøm til norsk industri uten å risikere markedsadgangen til EU?

Over hele Vesten ser vi kraftige reaksjoner på 30 års nyliberalisme, deregulering og frihandel. Politikken som ifølge høyrekreftene skulle skape velstand og fred, har ført til større klasseskiller, avindustrialisering, arbeidsløshet og håpløshet. Vi ser at krisen i kapitalismen har blitt møtt med sosialisme for dem på toppen, mens regningen er sendt til arbeidsfolk i land etter land. Det blir også stadig vanskeligere å klamre seg fast til den naive overtroen på frihandelens velsignelser. Det ser vi i realpolitikken, der land beskytter sin egen industri: USA, også før Trump, med Biden og Inflation Reduction Act, Kina med sin statskapitalisme, og nå EU. Dette erkjenner utenriksministeren når han sier at EU har behov for å beskytte sin egen industri mot urettmessig konkurranse, og at EU har rett til å beskytte sin egen industri, men da er spørsmålet: Har ikke Norge også rett til å beskytte sin industri? Om dette sier utenriksministeren ingen verdens ting. EUs interesser står han klart og tydelig opp for – Norges interesser: «största möjliga tystnad». Det må være lov å elske EU av hele sitt hjerte, men forelskelse kan gjøre blind, og det ser vi i denne saken, både fra Arbeiderpartiet og ikke minst fra Høyre. Når EU beskytter sin industri med å reise en tollmur mot oss, må regjeringen beskytte norsk industri mot EUs strømpriser. Da må regjeringen tilby norske strømpriser til bedriftene som rammes, i stedet for de importerte skyhøye europeiske strømprisene. I 30 år har EØS-partiene og EU-partiene sagt at denne avtalen sikrer tollfri markedsadgang for Norge. Det har vært selve kronargumentet for den. Det ser vi at ikke stemmer med EUs tollsjokk mot oss. Da må regjeringen ta i bruk hele verktøykassen. Hver gang Rødt har foreslått å ta tilbake kontrollen over kraften med en makspris på strøm til husholdninger og til industri, har det kommet samstemt fra Arbeiderpartiet og Høyre: Det vil være i strid med EØS-avtalen. Vel, nå innfører Tyskland rimelig strøm til tysk kraftforedlende industri. Da må vel Norge også kunne gjøre det samme med norsk kraftforedlende industri. Dette var jo det norske industrieventyret: Med rimelig strøm fra vår egen vannkraft bygde vi landet. Det var vårt viktigste konkurransefortrinn i over 100 år. Det fortrinnet er for øyeblikket avskaffet sør for Dovre, for ja-partiene har integrert vannkraften vår i EUs mislykkede energimarked, med import av skyhøye europeiske strømpriser. Nå er spørsmålet: Hva skal Arbeiderparti- og Høyre-toppene si nå? Hvordan skal de begrunne et nei til makspris på strøm til industrien, som da rammes av EUs tollmur, når EUs sterkeste land, Tyskland, sikrer rimeligere strøm til egen industri? Og merk følgende gladmelding: Vi trenger ikke bruke et øre i Norge på å subsidiere strømprisen, som Tyskland må gjøre. Det holder å sette et tak, en makspris, på det kraftselskapene kan få lov til å selge strømmen for til kunder i Norge. Eller sagt enda enklere: Det holder i grunnen at norske myndigheter bestemmer at vi skal ha norske priser på norsk strøm til kunder i Norge, i stedet for de skyhøye europeiske strømprisene. For noen år siden skrev Jan Kjærstad et brev til Jonas Gahr Støre med følgende spørsmål: «Hvordan kan det ha seg at strøm, levert av selskaper som er 90 prosent eid av det offentlige, og som det koster 12 øre pr. kilowattime å produsere, er blitt forvandlet til denne rekordhøye regningen?» Det var et meget godt spørsmål Kjærstad stilte, og det kom veldig dårlige svar fra Støre. Det er snart bare Norge som tviholder på at statlig industripolitikk er det verste som finnes – men skal vi virkelig sitte her oppe i nisseluelandet og bare fortsette med å være mer katolske enn paven? Når paven selv starter med rimelig industrikraft, bør Norge også følge etter.

Det er jo en god regel at hvis man gjør en feil som får konsekvenser for andre, er det fint å få ryddet opp i det etterpå. Jeg tolker statsrådens svar dit hen at man ikke har tenkt å fjerne vrakrestene, selv om Fiskarlaget skriver i brevet sitt at dette viktige fiskefeltet i stor grad vil bli tatt ut av bruk hvis det ikke ryddes opp. Med respekt å melde: Jeg tror Fiskarlaget vet litt mer om fiske enn både jeg og forsvarsministeren gjør. Så spørsmålet gjenstår: Er det virkelig sånn at regjeringen ikke har tenkt å rydde opp i dette vraket, og at det blir vanskelig å få fisket i dette området i framtiden? Eller har man en plan om å si at ålreit, det ble som det ble, men vi skal i hvert fall sørge for å rydde opp i det rotet vi nå har skapt på havbunnen på Svensgrunnen, så det blir mulig å fiske i hele området, også i framtiden?

Fiskarlaget skriver i brev til Forsvarsdepartementet at vraket av KNM Bergen antakelig har ødelagt store deler av dette feltet. De peker også på at fiskerinæringen er et fundament for matberedskap, både i Norge og for våre allierte, at norske fiskere er en sentral del av totalforsvaret, og at de også bidrar sterkt til aktivitet og det å hevde suverenitet både i territorialfarvannet i norsk økonomisk sone og i Svalbardsonen. Forsvaret trenger et godt forhold til fiskerne og vice versa. Det er det motsatte som er gjennomført av Forsvaret, med departementets velsignelse. Fiskarlaget spør og ber om å få svar og avklaringer på det å få ryddet opp dette nå. Spørsmålet er både om vrakdeler vil bli fjernet, og innen når, og også om rutiner for å hindre at man ødelegger viktige fiskefelt i framtiden.

«Under militærøvelsen Ægir valgte Sjøforsvaret å senke den utrangerte fregatten KNM Bergen på 125 meters dyp ved fiskefeltet Svensgrunnen utenfor Senja. Fregattvraket og vrakdeler ligger nå som en permanent driftshindring for fiskeflåten. Avgjørelsen ble tatt uten at fiskernes organisasjoner ble konsultert. Fiskeridirektoratet understreker i sin vurdering fra mai i år at dette er et viktig fiskefelt med stor aktivitet. Hvorfor valgte Sjøforsvaret å ignorere fiskerifaglige råd og senke fregatten på et aktivt fiskefelt?»

I august kunne vi lese at to av tre vil ha oljefondet ut av selskaper som bidrar til israelske folkerettsbrudd, men blant Arbeiderpartiets velgere var tallet høyere – 80 pst ville ha oss ut. Dette kravet vet vi at også LO stiller seg bak. LOs og også Norges største fagforbund, Fagforbundet, vedtok dette kravet senest forrige uke. Vi er klar over at også AUF står bak dette kravet, sammen med venstresiden. Det handler ikke primært og først og fremst om «Big Tech», men om israelske selskaper, som er dypt integrert direkte i Israels krigsøkonomi. Hva er Stoltenbergs svar til AUF, til LO, til Fagforbundet og til åtte av ti av Arbeiderpartiets egne velgere?

Israels nådeløse krig mot Gaza har sjokkert en hel verden: målrettede angrep på sykehus og boliger, titusener av drepte sivile, utsulting av et helt folk. I snitt har Israel drept 30 palestinske barn hver dag. Det tok fire dager fra Russlands invasjon av Ukraina i 2022 til oljefondet fikk beskjed om å trekke seg ut. Det var riktig. Nå har det vært krigføring i snart to år mot Gaza uten at det har møtt tilsvarende reaksjoner. Tvert imot har det på rekke og rad kommet avsløringer om koblinger mellom oljefondet vårt og Israels krigsmaskin, om investeringer i selskaper som har forsynt israelske stridsvogner, som brukes i bakkeinvasjonen i Gaza – de har fått girsystemer og motorer fra et tysk selskap med oljefondet på eiersiden – om selskaper som frakter komponenter som er helt avgjørende for Israels krigsmaskin og for krigføringen mot Gaza, og, som Dagbladet viste senest i går, om selskaper som leverer til Israels systemer for ansiktsgjenkjenning og overvåking på den ulovlig okkuperte Vestbredden. Dette er ikke «Big Tech», som Stoltenberg snakker om på inn- og utpust. Dette er israelske selskaper, dypt integrert i Israels krigsøkonomi, som direkte legger til rette for masseovervåking og forfølgelse av palestinere på den ulovlig okkuperte Vestbredden. Om dette sier Jens Stoltenberg ingen verdens ting, selv om denne saken heter «oljefondets investeringer i Israel». Et klart flertall i befolkningen ønsker ikke at vår pensjonsformue skal være investert i selskaper som medvirker til Israels krigsmaskin, folkemord og okkupasjon. Det mener LO. Det vedtok LOs største forbund, Fagforbundet, senest forrige uke. Det mener grasrota i Arbeiderpartiet, velgerne til Arbeiderpartiet, og en samlet venstreside mener det samme. Så har vi to partier, som lovet i valgkampen å gjøre mindre for Palestina, og som kritiserte Arbeiderpartiet for å ha vært for mye engasjert i Midtøsten. De partiene heter Fremskrittspartiet og Høyre, og det er dem Arbeiderpartiet nå går til for å lage politikk for oljefondet og for å heve terskelen for å trekke oljefondet ut av selskaper som kan medvirke til folkerettsbrudd. Det er sjokkerende, og det er verdt å merke seg for dem som har stemt på Arbeiderpartiet i den tro at dette partiet vil gjøre mer – og ikke mindre – for Palestina. Rødt har bedt om en gjennomgang av forvaltningen av oljefondet som involverer sivilsamfunnet, relevante fagmiljøer og Stortinget på grundig vis, og ikke gjøres bak lukkede dører i Finansdepartementet. Vi har hørt fra Stoltenberg, senest i dag tidlig, at det er mange vanskelige dilemmaer når det gjelder oljefondet. Det er jo sant at det er det, men kanskje ikke sånn Stoltenberg selv tror. Vi får høre om selskapet Caterpillar, som vi trakk oss ut av. Hvorfor ikke investere i selskapet, så lenge vi kjøper varer fra selskapet? Her er det en viktig forskjell: Å kjøpe maskiner fra selskapet gir penger i lomma til selskapet, men å investere i det gir penger i lomma vår, også når deres maskiner brukes til å legge Gaza i ruiner. Det er derfor vi trekker oss ut av det selskapet. Vi har senest i valgkampen sett at det er store mangler i forvaltningen av oljefondet – når statsråden må hasteinnkalle Norges Bank til møte, og vi også får hasteuttrekk fra selskaper. Rødt står sammen med alle dem i fagbevegelsen, i arbeiderbevegelsen, som vil trekke oljefondet ut av okkupasjon, og vi forventer at den økte aktsomheten det nå foreligger forslag om, og som vedtas i dag, faktisk fører til et betydelig uttrekk fra israelske selskaper og fra selskaper som er involvert i den ulovlige okkupasjonen av Vestbredden og folkemordet i Palestina. Det vil vi følge opp, det kan jeg love.

Takk for redegjørelsen fra finansministeren. Det er veldig fint å høre at det vil bli en gjennomgang, i tråd med det også Rødt går inn for. Situasjonen i dag er at Norges Bank kan gjemme seg bak Etikkrådet, og så sier Etikkrådet selv at de ikke er rigget for ekstremtilfeller som Gaza. Da har vi ikke et velfungerende rammeverk. Dette vil fortsette å rote oss inn i skandaler og krisemøter helt til det forankres grundigere i Stortinget. Vi må ha et apparat som kan sikre at folkevalgte ikke ender med å gå inn i enkeltselskaper, som jeg skulle tro også Stoltenberg ser behovet for. Problemet her er delvis nettopp at regjeringen ikke har satt ned allmenngyldige føringer og ikke sikret nødvendige fullmakter til de ikke-politiske instansene for å respondere raskt på grove folkerettsbrudd. Vi risikerer at staten Norge og statsrådene trekkes inn i politiske og diplomatiske kattepiner, og at vi politikere får ryddejobben i fanget uansett. Det er risikabelt, ikke bare politisk, men også finansielt. For eksempel valgte Finansdepartementet å la oljefondet bli stående i Russland etter annekteringen av Krym og okkupasjonen av Donbas. Da invasjonen var i gang og man trakk seg ut av Russland, var det for sent. Moskva-børsen stengte samme dag, og nærmere milliarder av kroner gikk faktisk tapt. Derfor handler forslagene våre om å knesette allmenngyldige føringer i forkant, for å slippe vilkårlig kaos i etterkant og også unngå inntrykket av at Norge skiller mellom visse land og visse selskaper når vi anvender folkeretten og prinsippene våre, jamfør forskjellsbehandlingen av Russland på den ene siden og Israel på den andre siden. Man kan spørre om ikke retningslinjene nettopp er den type allmenngyldige føringer Rødt ønsker å få knesatt. Det er de, men de er for vagt formulert, de omfortolkes av Etikkrådet, og de vedtas av Finansdepartementet selv. Det har vært gjort uttrekk fra selskaper vedtatt eller lansert etter at finansministeren har kalt Norges Bank og Etikkrådet inn på teppet, da etter avsløringer av saker i mediene. Tror Stoltenberg det oppfattes som mindre politisert enn hvis de samme selskapene hadde blitt ekskludert fortløpende etter et tydeligere regelverk og uten behov for noe hastemøte, verken med banken eller med Etikkrådet? Det er noe av fordelen med det Rødt går inn for. Det gir tydeligere rammer og også bedre forvaltning underveis, framfor kaotisk håndtering i etterkant.

Situasjonen er alvorlig når kyniske bakmenn rekrutterer barn ned til tolvårsalderen til voldsoppdrag i Norge. Det er alvorlig for dem som blir ofre for kriminaliteten, for dem som ødelegger framtiden sin, og for folks tillit til at vi som samfunn klarer å forebygge, bekjempe og hindre kriminalitet. Det er ingen grunn til å være naive. Det vi står overfor, er kyniske, kriminelle, pengesterke nettverk i hundremillionersklassen, som ikke skyr noe i sin jakt på profitt. Første bud er at man gjør det straffbart å rekruttere barn og unge til kriminell virksomhet. For det andre: Nettverkene bruker sosiale medier til å slå kloa i barna våre. Derfor trengs det en aldersgrense på sosiale medier. Et slikt forslag må man visst være naiv for å støtte, skal vi tro Fremskrittspartiet – men ikke mer naiv enn at Kripos går inn for det. Det samme gjør en rekke av politidistriktene. De uttaler følgende: En aldersgrense på sosiale medier vil ha «en betydelig kriminalitetsforebyggende effekt». Er det noe som virkelig er naivt, er det politikerne som har gitt tekgigantene fri tilgang på barna våre helt ned i sjuårsalderen i et gedigent eksperiment, der vi nå ser én av konsekvensene i form av voldsoppdrag og annen kriminalitet på anbud i sosiale medier. De kriminelle bandene har i dag fri tilgang til tusenvis av barn og unge som de når ut til og «groomer» gjennom medier som Snapchat og Instagram. Deretter får de barna over på lukkede apper. Det er helt åpenbart for alle som vil se, at elleve–tolvåringer ikke er modne nok til å stå imot denne «groomingen» fra kyniske profesjonelle kriminelle. Det nye i dagens situasjon er verken at det finnes kriminelle nettverk eller at de bruker ungdom. Det nye er den digitale infrastrukturen som en motorvei av en inngang til kriminalitet. Hva vil så Fremskrittspartiet gjøre med dette? Null og niks. Det er litt rart. Ingen av oss ville vel sendt tolvåringen vår alene til det mest belastede strøket i byen hver kveld sju dager i uken, men å gi Foxtrot og annen mafia uhindret tilgang til dem gjennom smarttelefonen er visst ikke så farlig. Rødt går inn for en aldersgrense på sosiale medier, og det må komme et strafferettslig ansvar for Snapchat, Instagram o.l. når disse brukes til å planlegge kriminalitet. Vi må også bekjempe de kriminelle nettverkenes mulighet til å smugle narkotika og våpen inn i landet. Derfor er det viktig at vi styrker politiets etterforskningsarbeid og tollvesenets evne til å gjøre beslag på grensen. Vi vet også én ting til, og det er at forebygging funker. Det handler om et nærpoliti som blir kjent med ungdommen, det handler om å gi ungene våre en trygg og god oppvekst, en skole hvor de opplever mestring, og meningsfulle fritidsaktiviteter. Men når budsjettøksen svinges over skole, barnevern, fritidsklubber og nærmiljøtiltak landet rundt, ja, da får vi ikke løst problemet. Vi har et barnevern i Norge som er en viktig del av både forebyggingsarbeidet og håndteringen av unge som havner i kriminelle miljøer, gitt at de får de rette rammevilkårene. Verktøyene finnes, men ressursene er det manko på. Skal barnevernet kunne gjøre denne jobben, må bemanningen opp, og det må bygges opp solide kompetansemiljøer i institusjonene som kan håndtere barn og unge med komplekse behov. Det klarer man ikke hvis det alltid er for få på jobb, eller det er stor gjennomtrekk gjennom utstrakt bruk av vikarer og for få fagfolk som er fast ansatt. Derfor må vi beskytte barnevernet og velferden fra hensynsløse kutt. Derfor er det også en diskusjon om dette, om rammevilkårene for kommuneøkonomien, om situasjonen for velferden og om vi skal prioritere skattekutt til dem som har mest fra før, eller om vi også skal satse på det som funker, som nemlig er forebygging.

I 1949 var Norge blant de første landene i verden til å anerkjenne Israel. I 2024 var vi land nummer 143 til å anerkjenne Palestina, etter et forslag fra Rødt og en bred folkelig mobilisering. Det ble ikke godt mottatt i Høyre. Solberg mente at anerkjennelsen kom «på feil tidspunkt», og at «regjeringens egne handlinger har jo gitt oss en mindre rolle i Midtøsten». Hun kritiserte regjeringen for å bruke for mye tid på Midtøsten og mente at Norge tapte innflytelse. Siden den gang har Storbritannia, Frankrike, Portugal og Canada fulgt Norge. Nå varsler flere land det samme. Akkurat nå er statsministeren i Egypt for å være med på å mekle fram en fredsavtale. Mitt spørsmål er: Ser Erna Solberg at Norge ikke satte seg på sidelinjen ved å anerkjenne Palestina, og vil Høyre ta lærdom av dette neste gang Rødt tar initiativ til å stille opp for det palestinske folk, og legge press på okkupasjonsmakten Israel?