OverStortinget

Jeg vil begynne med å svare ut Rødt og representanten Moxnes sitt angrep på Fremskrittspartiet. At Moxnes på autopilot kritiserer USA og Israel, er nok ikke noe nytt for noen av oss. Vi i Fremskrittspartiet står på det iranske folkets side i kampen for frihet – kampen for frihet fra et autoritært islamistisk prestestyre som har vært verdens største statssponsor av terrororganisasjoner og proxy-stater, enten det er Hizbollah i Libanon, Hamas, sjiamilitser i Irak og Syria, som for øvrig har angrepet også norske styrker på baser i disse landene, eller houthiene i Jemen, som har angrepet også norske skip i Adenbukta, i tillegg til jødiske mål i Europa og andre steder i verden. Dette er «legacyen» til det iranske prestestyret, det å være verdens største statssponsor av terrororganisasjoner. I tillegg har de skutt og drept tusenvis av egne borgere, som bare nå i januar og de siste ukene har protestert fredelig for demokrati og frihet i eget land. Jeg tror verden er et tryggere sted ved at dette autoritære styret er noen gode steg unna atombomber, som de har hatt ambisjoner om å utvikle over flere år. Jeg registrerer at Rødt denne uken var med på å arrangere en markering i Trondheim, hvor flere sørget over at mesterhjernen bak dette styret i Iran, altså ayatollah Khomeini, er gått bort, det samme regimet som har vært med på å drepe tusenvis av egne borgere den siste tiden. Fremskrittspartiet er iallfall trygge på hvor vi står i det som nå skjer i Iran. Det er på det iranske folkets side, og så får heller Rødt svare på hvor de står i det som nå skjer. Tilbake til det jeg egentlig hadde tenkt å snakke om: Vi ser en verden rundt oss i endring. Uforutsigbarhet og raske endringer har blitt den nye normalen. Vi trenger derfor en utenrikspolitikk og en utenrikstjeneste som evner å snu seg rundt og tilpasse seg, men som også hele tiden har grunnleggende norske interesser i førersetet. Det komplekse utenrikspolitiske bildet vi ser, stiller krav til oss, krav til å endre oss, men foreløpig har ikke i Norge fullstendig evnet å ta inn over seg noen av de testene som vi er blitt stilt overfor. Et eksempel er Russlands krig mot Ukraina. Det har vært en vekker for hele Europa, som over lang tid har tatt ut en såkalt fredsdividend, bygd ned forsvarene og latt være å gjøre nødvendige investeringer. Men istedenfor å ta inn over oss den nye, skjerpede sikkerhetspolitiske situasjonen og gjøre de endringene som trengs, f.eks. å forenkle både byråkratiske prosesser, tempo på tillatelser og bortrydding av unødvendige offentlige innsigelser, ser vi fortsatt at den type byråkratiske forsinkelser preger nødvendige prosesser, både i forsvar og forsvarsindustrien. Det er ikke godt nok. Jeg vil også framheve en annen mer eller mindre varslet katastrofe: beredskapstankegangen overfor kjente etterretningsaktører. Våre sikkerhetsetater har nå i mange år på rad varslet oss ved navn om hvilke land som driver aktiv etterretning mot oss, og det er spesielt tre land som går igjen: Kina, Russland og Iran. Til tross for dette var Russland et satsingsland på forskningssamarbeid helt til de angrep Ukraina, men Kina er fortsatt et satsingssamarbeidsland på forskning, til tross for at vi vet at de driver med aktiv etterretning mot oss. Vi ser også innkjøp fra statlige selskaper i bl.a. Kina til sensitive forsvarsforskningsprosjekter i Nord-Norge. Vi er nødt til å legge bort naiviteten når det gjelder beredskapstankegangen overfor kjente etterretningsaktører mot Norge. Dette er rett og slett ikke godt nok. En annen debatt som nå tvinger seg fram, er hva som er utenrikstjenestens viktigste oppgave. Nå som Epstein-avsløringene har ført til en sårt trengt gjennomgang og forhåpentligvis et oppgjør med mangeårig norsk bistandspolitikk, er også tiden inne for å diskutere hva som faktisk skal være hovedoppgaven til utenrikstjenesten, hva som best ivaretar norske interesser. For FrP er det ingen tvil om at det å hjelpe alminnelige norske borgere i utlandet som trenger hjelp, bør være en prioritert oppgave for norske myndigheter. Vi var i går tydelige på at vi bør gjøre mer for å hjelpe og tilrettelegge for at norske turister som sitter fast i Midtøsten, kan komme seg hjem. Dette gjør andre land, og dette gjør også norske bedrifter. Vi kan i dag lese om at både Kongsberg, Equinor og flere andre har fløyet hjem trolig over 100 norske ansatte som de har i regionen, mens statsministeren her i Stortinget i går svarte at det ikke var mulig å hente hjem folk på grunn av stengte luftrom. Det er åpenbart mulig å hente hjem folk hvis det er vilje, bl.a. gjennom buss til naboland og fly videre, og vi oppfordrer regjeringen til å gjøre det de kan for å legge til rette for at norske turister som sitter fast, og andre fortvilte nordmenn som vil hjem, får muligheten til å reise hjem. Det er åpenbart mulig å få til dette dersom viljen er til stede. Utenriksministeren var også innom viktigheten av Norges handelsforbindelser med EU og Europa i sin redegjørelse. EØS-avtalen er vår viktigste handelsavtale. Den er avgjørende for norsk næringsliv, og selv om det også er viktig å sørge for at norske bedrifter får tilgang til andre store markeder, slik som handelsavtalen med India er et godt eksempel på, er det viktig at vi som politiske ledere i Norge gjør det vi kan for å opprettholde norske bedrifters avgjørende tilgang til det europeiske markedet. Men partnerskapet med Europa går begge veier. Norge er kanskje et lite land, men vi er store når det gjelder energi, og vi er en viktig, stabil, forutsigbar og likesinnet partner for Europa. 95 pst. av vår gass går til Europa. Russlands krig mot Ukraina har gjort Norge til EUs kanskje viktigste energileverandør. Betydningen av dette har blitt enda tydeligere nå, når vi ser hvordan situasjonen i Midtøsten påvirker annen tilgang til energi og forsyninger. Energi er derfor ikke bare energipolitikk, det er også sikkerhetspolitikk. Det er også i aller høyeste grad utenrikspolitikk, og det er viktig at Norge bruker sin posisjon som en stabil, viktig og forutsigbar leverandør for Europa for å få gjennomslag for våre interesser. Energi bringer meg over på et annet tema, som utenriksministeren også var innom i sin redegjørelse, nemlig AI, kunstig intelligens. Det vi ser i verden i dag innenfor AI, er ikke bare et kappløp, men en krig, stort sett mellom USA og Kina, hvor det er viktig at vi som et lite land også holder oss relevante. Hvis vi lykkes med dette, vil dette også gi oss en høyere utenrikspolitisk betydning i tiden framover. Norge har imidlertid ikke en særlig imponerende stilling, foreløpig, i dette arbeidet. Vi har mange naturgitte forutsetninger – vi er et kjølig land, vi har mye vannkraft – men vi er nødt til å utvikle flere energikilder. Vi må sikre mer tilgang, enten det er gjennom økt utbygging av vannkraft, eller det er satsing på nukleære løsninger, hvis vi skal være relevante i dette AI-kappløpet som vi ser i verden. Det gjelder ikke bare tilgangen til kraft, men også til kritiske mineraler. Der Kina i dag nesten har dominans på tilgangen til mange slike mineraler, har vi mange forekomster, men da må vi vise vilje, og vi må vise handlekraft. Norsk olje og gass hadde ikke vært til noen nytte, verken for verden, Europa eller våre egne innbyggere, om det fortsatt hadde ligget under bakken. Det samme gjelder mineralforekomster. Beslutningene som vi tar nå, vil gi svar på om vi klarer å spille en viktig rolle på det feltet framover, både for egen økonomi og for å sørge for at verden ikke er avhengig av noen få land, som Kina, for tilgangen til disse kritiske mineralene. Mitt siste poeng på dette feltet er at vi må slutte å aktivt sende norske AI-bedrifter ut av landet. Vi har hatt noen av verdens mest spennende start-up-selskaper innenfor AI, men skatteregimet har sendt dem ut. Det kan vi ikke lenger leve med. Vi må ha flere bedrifter enn kun Kongsberg og Nammo å skryte av når vi snakker om AI, forsvar og andre felt på det området. Det har vært mange temaer i dagens debatt å prate om. Utenrikspolitikk handler om mye, sikkerhetspolitikk handler om mye, men avslutningsvis vil jeg, igjen, bringe opp den debatten som vi har hatt – både i går og tidligere i dag – om bistand og behovet for et oppgjør med det som har vært tradisjonell norsk bistandspolitikk. Jeg tror de fleste nordmenn, uavhengig av hva man mener om bistand og utviklingspolitikk, har sittet med et inntrykk av at norske bistandsmidler går til å hjelpe mange av verdens fattigste. Så kan man være enige eller uenige om effekten det har hatt, men inntrykket har vært at det er dit pengene går. Men Epstein-avsløringene og det som er kommet fram i kjølvannet av dem, viser at veldig mange av de milliardene som er delt ut, går til helt andre ting – opprettholde nettverk, institutter, arbeidsplasser, systemer – til veldig mye rart, men ikke til å hjelpe verdens fattigste. Fremskrittspartiet mener at bistandsnivået bør kraftig ned. Det som har hjulpet flest folk ut av fattigdom i verden, er handel og økonomisk vekst – ikke bistandsprosjekter uten fokus på resultater eller effekt. Det er på høy tid at vi tar et oppgjør med norsk bistandspolitikk, og det er egentlig litt trist at det måtte et jordskjelv til, som det Epstein-avsløringene er, før vi får tatt denne sårt trengte debatten.