OverStortinget

Takk til utenriksministeren for en omfattende redegjørelse, som har mange analyser jeg deler. Redegjørelsen har også et uvanlig alvorlig bakteppe. De siste årene har jeg mange ganger understreket viktigheten av at vi må forholde oss til verden som den faktisk er, og ikke som vi skulle ønske at den var, eller som den var før. De som tror at den verdenen vi kjente, kommer tilbake bare vi venter lenge nok, tar feil. Den gamle verdenen kommer ikke tilbake. Det betyr at Norge må gjøre tydelige prioriteringer i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Vi må bruke mer av ressursene våre på alliansene og fellesskapene som gir oss sikkerhet og økonomisk fundament, vi må fordype samarbeidet med likesinnede land for å ivareta norske kjerneinteresser, og vi må prioritere ned mange av de temaene vi kunne jobbe med i en tid da det utenrikspolitiske overskuddet vårt tillot det. Et alvorlig, men likevel tydelig trekk i dagens situasjon er at stadig flere stater setter makt foran rett, og at ideen om at land har rett i såkalte interessesfærer eller innflytelsessfærer, vinner terreng. Etterretningstjenesten har i sine åpne vurderinger over tid pekt på at dersom Russland vinner fram i krigen, både med å sette makt foran rett og med å hevde at de har en interessesfære eller innflytelsessfære som omfatter Ukraina, vil det bekrefte overfor Putin at bruk av militærmakt nytter og lønner seg. Det vil ha enorme konsekvenser for Norges og Europas sikkerhet og for hele sikkerhetsarkitekturen på vårt kontinent. Jeg er enig i utenriksministerens beskrivelse av at vi er i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig, og ikke minst at den har blitt ytterligere tilspisset og forverret det siste året. Utenriks- og forsvarskomiteen var i Kyiv for to uker siden. Russlands krig mot Ukraina blir stadig mer brutal. Denne vinteren har vært uvanlig kald og tøff, og Russland har helt bevisst og målrettet bombet energiinfrastruktur og boligområder. Millioner av ukrainere har vært, og er, uten strøm og varme. Likevel knekkes ikke ukrainernes forsvarsvilje. Putin viser ikke noe ønske om fred, og det er heller ingen tillit til at en eventuell våpenhvile og fredsavtale vil bli respektert av Russland. I den grad Russland i det hele tatt deltar i en form for samtale, er ikke målsettingen fred, men gjennomslag for krav overfor bl.a. USA. Land som Kina, Iran og Nord-Korea blir stadig viktigere støttespillere for Russland i krigen, gjennom kjøp av russisk olje, salg av komponenter og utstyr til den russiske våpenindustrien og forsyning av Russland med droner og soldater. Vi har et ansvar for å bidra til at Ukraina beholder sin selvstendighet og sin nasjon. Russland ønsker full politisk kontroll over Ukraina. Det er avgjørende for Ukraina, men det har også stor betydning for vår egen og hele Europas sikkerhet at Norge skal være en viktig bidragsyter. Regjeringa har etter tydelig påtrykk fra Høyre og flertallet i Stortinget foreslått økt militær og sivil støtte til Ukraina. I forrige uke markerte vi at vi nå er inne i krigens femte år. Snart vil den ha vart like lenge som andre verdenskrig. Til tross for utenriksministerens riktige analyse, og også statsministerens gjentatte utsagn om at nå er det alvor, mener jeg at Arbeiderpartiet ikke har tilstrekkelig vilje til å ta konsekvensen av sin egen analyse. Det går altfor sakte med regjeringas gjennomføring av langtidsplanen for Forsvaret, oppskaleringen av norsk forsvarsindustri og sikring av nok energi til industrien og til samfunnskritisk infrastruktur. Det er ikke godt nok at vi opplever stadige forsinkelser i prosesser rundt anskaffelser i langtidsplanen. Det er ikke godt nok at f.eks. Nammos produksjonskapasitet knapt er økt siden fullskalainvasjonen i 2022. Det er ikke godt nok at regjeringa fortsatt ikke har lagt fram et forslag for Stortinget om hvordan forsvarsindustri og samfunnskritisk infrastruktur skal sikres kraft, etter år med påtrykk fra bl.a. Høyre. Det er på tide at regjeringa tar konsekvensen av sin egen analyse og øker tempoet og gjennomføringsevnen av vedtak Stortinget har fattet, og som er avgjørende for vår egen, Ukrainas og resten av Europas sikkerhet. Situasjonen i Midtøsten er ekstremt alvorlig og uforutsigbar. Ingen av partene ser ut til å ha eskaleringskontroll, og det er betydelig fare for en regional storkrig. Så langt er 14 land på ulike måter involvert. Det har enorme konsekvenser både regionalt og globalt hvis det som er starten på en regional storkrig, utvikler seg videre. Angrepet mot Iran er ikke i tråd med folkeretten, men det iranske regimet er svært brutalt og har undertrykket sin egen befolkning i flere tiår. Siden desember er trolig opp mot 30 000 mennesker drept av regimet fordi de har tatt til gatene for å demonstrere for sine helt grunnleggende rettigheter. At regimet nå vakler og øverste leder Khamenei og andre deler av lederskapet er drept, skaper lite tristhet i vestlige land og blant Irans befolkning. Likevel er det viktig å huske erfaringene. At en diktator faller, betyr ikke at det er noen automatikk i at hele regimet faller, eller at det blir en fredelig overgang til demokrati. Vi kan oppleve at regimets brutalitet framover øker. Maktkampen internt i regimet og blant opposisjonsgrupperinger er i gang. Det islamistiske regimet spiller en svært destruktiv rolle i regionen og globalt. Etter tolvdagerskrigen i fjor har Iran, ifølge Etterretningstjenestens åpne vurdering, beholdt den teknologiske kompetansen til å lage kjernevåpen. Iran har fortsatt et arsenal av missiler som kan levere kjernefysiske stridshoder som også kan treffe Europa. Iran truer også norske interesser direkte gjennom å true skipstrafikken. Regimet fortsetter å støtte og bruke stedfortredere i form av terrorgrupper og er en trussel regionalt. De bruker Hizbollah, Hamas og houthiene. De kan agere både på egen hånd og på ordre fra Iran. Det skaper ytterligere risiko for en situasjon som kan eskalere ut av kontroll. Stedfortrederne utgjør også en trussel mot Europa. PST sier i sin trusselvurdering for 2026 at metodene kan være målrettede attentater, terrorhandlinger og cyberoperasjoner, og at Irans tette forbindelser til svenske kriminelle nettverk er en reell risiko, for disse grupperingene har stor bevegelsesfrihet og tilgang til våpen. Etterretningstjenesten sier at Teheran ser på skandinaviske land som legitime og aktuelle mål for denne typen angrep. Det er også en del av den sikkerhetspolitiske situasjonen regjeringa må ta inn over seg med stort alvor. Utenriksministeren peker helt riktig på at USA frivillig har abdisert fra rollen som garantist for den liberale verdensordenen. Han sier samtidig at prinsippene om den regelstyrte verdensordenen fortsatt kan reddes hvis tilstrekkelig mange tar ansvar. Tilstrekkelig mange er bl.a. EU. EU bygger nå strategisk motstandskraft og har i utgangspunktet ikke noe ønske om aktivt å utelukke Norge fra det, men har heller ikke nødvendigvis overskudd til å sørge for at Norge blir med. I mange tilfeller vil det være juridiske eller institusjonelle hindre for å inkludere Norge. Vi bruker enorme ressurser på en oppgave som blir stadig vanskeligere: å være et utenforland. Tilgangen vår, informasjonsflyten til oss, muligheten vår til å komme med tidlige og tydelige posisjoner – alt blir vanskeligere uke for uke, måned for måned. Vi satser fortsatt på at andre land skal ivareta norske interesser for oss. Det gjør at vi blir dårligere i stand til å ivareta våre egne interesser. Eller for å si det med utenriksministeren: Der ute suser verden av gårde. Noe som virkelig suser av gårde, er utviklingen i EU. Det stadig tettere samarbeidet og det voldsomt økte tempoet gjør det mye mer krevende å ivareta norske interesser. I redegjørelsen sier utenriksministeren at vi må fordype båndene med EU fordi det er viktig for norsk sikkerhet og økonomi. Det er til forveksling likt Høyres egen analyse, men der vi konkluderer med at konsekvensen av analysen er at Norge bør bli fullverdig EU-medlem for å ivareta norske interesser, har Ap-regjeringa avlyst hele debatten i denne stortingsperioden. Jeg lurer stadig på hva som skal til for at Arbeiderpartiet slutter å stå stille i EU-debatten, når både EU og verden suser av gårde. Arbeiderpartiet har ikke tilstrekkelig vilje til å ta konsekvensen av sin egen analyse.