OverStortinget

Takk til utenriksministeren for redegjørelsen. La meg være krystallklar: Folkeretten må ligge fast. En regelstyrt verdensorden er avgjørende, og selvsagt i Norges interesse. Det er både urimelig og uriktig når både statsministeren og utenriksministeren har vært ute og antydet at KrF mener noe annet. For en svikter ikke folkeretten bare fordi en ikke hyller regjeringens reaksjon like mye som det den iranske ambassadøren i Norge gjorde i Dagbladet i går kveld. Når regimets representant kaller regjeringens Palestina-linje for glimrende, bør det også mane til ettertanke. Det er vanskelig å få en tydeligere bekreftelse på at denne regjeringens Midtøsten-politikk har framstått ensidig Israel-kritisk, og hvorfor det bilaterale forholdet med Israel er på et historisk bunnpunkt. En svikter heller ikke folkeretten fordi en spør: Er det klokt av Norge å være det landet som sammen med Spania har vært de aller mest høylytte kritikerne av angrepet på terrorregimet i Teheran? Ville det virkelig vært et brudd på folkeretten om Norges reaksjoner lå noe nærmere viktige allierte som Tyskland, Canada, Frankrike eller Storbritannia? Den sterkeste kritikken mot regjeringen kommer heller ikke først og fremst fra KrF. Den kommer fra iranere i Norge som etterlyser sterkere støtte og kjærlighet til det iranske folket. I 47 år har regimet undertrykt sitt eget folk med fullstendig straffrihet. I januar ble ifølge rapporter over 30 000 demonstranter drept på to døgn. Det er disse menneskene folkeretten også er til for å beskytte. I januar ba KrF om sterkere reaksjoner fra regjeringen på det som utfoldet seg. Vi mente bl.a. at Norge burde vurdere å kaste ut den iranske ambassadøren. Svaret fra regjeringen var at det var uaktuelt. Dette regimet fengsler journalister, de har voldtatt og drept damer for å vise håret, de henger homofile, de forfølger religiøse minoriteter, og millioner av iranere lever i eksil. Samtidig har regimet eksportert terror i hele Midtøsten og jobbet videre med atomprogram og langtrekkende missiler. Når politi og etterretningstjeneste i europeiske land, inkludert Norge, gjør sine trusselvurderinger, blir alltid Iran omtalt som en trussel. Vi vet også at regimet har levert våpen til Russland som er brukt i Ukraina. Ja, situasjonen i Midtøsten er uoversiktlig. Ja, vi deler ønsket om en diplomatisk løsning. Ja, vi er bekymret for videre eskalering. Men midt i alt dette må vi også anerkjenne det mange iranere nå kjenner på: et håp. Det er sterkt å se iranere i Bergen og i Berlin og i Irans egne gater som jubler og våger å håpe på frihet. KrFs solidaritet er ikke med mullaen i Teheran, den er med det iranske folket. La meg avslutte med noen ord om Ukraina. Det er et paradoks at president Trump avviser diplomati med regimet i Teheran, men samtidig har nesten grenseløs tro på diplomati overfor Russland og Putin. For to uker siden var utenriks- og forsvarskomiteen i Kyiv. Ukrainerne legger bak seg en iskald vinter med daglige russiske angrep mot byer og energiinfrastruktur. Akkurat nå er krigen fastlåst, samtidig som Russland tar enorme tap. Ingen vi møtte i Kyiv, tror på en snarlig slutt på krigen, og ingen tror at Putin ønsker fred og har gått vekk fra målet om full politisk kontroll over Ukraina. Samtidig har ukrainerne konkrete planer for hvordan de skal presse Russland til reelle forhandlinger, og vår støtte gjennom Nansen-programmet er avgjørende for at disse planene kan gjennomføres. Den norske støtten til Ukraina handler likevel ikke bare om solidaritet med et land som har blitt brutalt angrepet av et naboland. Utfallet av krigen handler i økende grad om vår egen sikkerhet. Derfor bør vi utvide målsettingen for Nansen-programmet til også å omfatte styrking av norsk og europeisk forsvarsevne og avskrekking mot Russland. Alle ønsker fred i Ukraina, og ingen ønsker fred mer enn det ukrainske folket. Men kapitulasjon er ikke fred, og en fred diktert av Putin vil ikke vare. Utgangspunktet hans er at han ikke anerkjenner Ukrainas rett til å eksistere. KrFs standpunkt er helt klart: Vi står urokkelig med det ukrainske folket i deres kamp for fred, frihet og demokrati.