OverStortinget

Det er helt naturlig at kristendommen og kristne høytider har en sentral plass i skolen og i skolens aktiviteter. På den måten kan vi ta vare på tradisjoner mange setter pris på, og samtidig lære om dem. Innenfor rammene av dagens opplæringslov er det allerede fullt mulig for skolene å tilby skolegudstjenester – for dette forslaget handler ikke om å være for eller mot skolegudstjenester, det handler om statlig detaljstyring av den norske skolen. I 2018 sa daværende kunnskapsminister fra Høyre, Jan Tore Sanner, til Utdanningsnytt: «Jeg mener nasjonale politikere bør unngå detaljstyring av skolenes hverdag, også når det kommer til kultur- og tradisjonsformidling rundt jul og ellers.» Det er også verdt å minne om at Høyre så sent som i fjor stemte mot dette forslaget. Jeg lurer på hva som har endret seg slik at Høyre nå, i 2026, mener at det er riktig å detaljstyre skolen på et nivå vi knapt har sett tidligere, når de ikke mente det var nødvendig i 2025. Jeg har forståelse for at intensjonen bak dette forslaget er god, nemlig å gi enda flere av elevene våre mulighet til å delta på skolegudstjenester. Likevel kan ikke gode intensjoner alene begrunne et sånt vedtak. En lederartikkel i Vårt Land formulerte dette ganske godt: «Rommet for lokale skjønnsmessige vurderinger må vernes, også i møte med gode nasjonale intensjoner.» Forslagsstillerne har ikke før denne debatten svart særlig godt på hvordan dette nye påbudet skal virke i praksis. Hvordan skal «kirke» defineres? Hva mener Høyre, Senterpartiet og FrP skal skje hvis den lokale kirken som tilbyr skolegudstjeneste, er en del av en ytterliggående menighet, som f.eks. mener at homofili er synd, eller er imot likestilling av menn og kvinner? Jeg er bekymret for at et for stramt pålegg gjør det vanskeligere for skolene å lage et opplegg som inkluderer flest mulig elever, og at dette igjen kan føre til at flere elever får fritak fra skolegudstjenester. I så fall vil dette forslaget virke mot sin hensikt. Ikke bare er dette en historisk overstyring av norske rektorer og lærere, men det er også et eksempel på at Stortinget fatter symbolvedtak uten et særlig godt kunnskapsgrunnlag, som fort kan vise seg å slå ut helt motsatt i praksis.