Jeg drev en lang valgkamp sammen med både representanten Stokkebø og representanten Sivertsen, og hvis det var én ting de to representantene kanskje sa på inn- og utpust gjennom hele den valgkampen, var det at man måtte sikre forutsigbarhet for næringslivet. Etter bare et kort år på Stortinget til nå, for min del, håper jeg inderlig at de to representantene ikke bruker de ordene igjen, etter både omkamp om Melkøya og Høyres snuoperasjon om havvind nå. Hvis det er én ting næringslivet ber oss politikere om – om og om igjen – er det å sikre forutsigbarhet. Når en bedrift skal investere milliarder av kroner, ansette folk og bygge opp ny kompetanse, skjer ikke det bare fra ett statsbudsjett til et annet. De planlegger for tiår fram i tid. Da må de kunne stole på at politikken ikke snur hver gang vinden skifter. Derfor er Høyres kursendring rett og slett tragisk. I 2018 sa et enstemmig storting ja til å legge til rette for havvindprosjekter. Det var til og med Rogaland Høyres egen olje- og energiminister, Tina Bru, som åpnet for satsingen på nettopp Utsira Nord. Budskapet var ganske klart: Dette skulle Norge satse på. Som en konsekvens av det lyttet selvfølgelig bedriftene til politikerne. De stolte på signalene fra Stortinget og skiftende regjeringer. Og hvem er det som kommer til å sitte igjen med regningen når Høyre nå vingler? Det er leverandørindustrien langs hele kysten. Det er bedrifter som bruker tid og penger på å forberede seg på store havvindprosjekter. Det er tusenvis av ansatte som er helt avhengig av at det faktisk kommer prosjekter å levere til, f.eks. til Rosenberg verft. Dette er ikke ansvarlig industripolitikk. Dette handler egentlig om mer enn havvind. Det handler også om tilliten mellom politikken og næringslivet. Det mest oppsiktsvekkende er kanskje at Høyres egne ordførere i Rogaland og langs hele Vestlandskysten har advart mot den kursen partiet nå velger. Likevel virker det som om Asker og Bærum Høyre har hjemme alene-fest i denne saken, og at ingen lytter til Vestlandet. Det siste norsk industri trenger akkurat nå, er hopp-og-sprett-politikk, og det siste Rogaland trenger nå, er at arbeidsplasser settes i spill fordi politikere ikke evner å stå ved de signalene de har sendt.

Regjeringen foreslår nå lovendringer som skal gjøre skolene enda bedre rustet til å håndtere elever med alvorlige adferdsutfordringer, samtidig som man skal trygge medelever og ansatte. Bakgrunnen for det er klare tilbakemeldinger fra kommuner og fylkeskommuner om utfordringer knyttet til elever med historikk med vold og truende atferd, og behovet for at en ny skole får nødvendig informasjon for å kunne gi så god oppfølging som mulig fra første dag. Jeg er glad for at vi nå legger til rette for et regelverk som styrker både elevenes rett til oppfølging og skolens mulighet til å sikre et trygt og godt skolemiljø for alle, og at dette får støtte fra flere partier. I forbindelse med dette temaet har Høyre sammen med flere fremmet et forslag som har som hensikt å sikre at personopplysninger om unge i risikosonen for kriminalitet, kan deles mellom politi, kommune, fylkeskommune m.m. Dette forslaget kommer Arbeiderpartiet til å stemme for. Det er viktig med forebygging og tidlig innsats rundt barn og unge i risikosonen for kriminalitet, og dette er et arbeid som allerede pågår i Justisdepartementet. Hvor man bor i landet, skal ikke avgjøre hvilke muligheter man har til å fullføre videregående opplæring. Lange avstander, små elevkull og spredt bosetting gjør det krevende å opprettholde et bredt skoletilbud mange steder i landet. Da må vi finne løsninger som gjør at flere kan ta utdanningen de ønsker. Derfor foreslår regjeringen å åpne for mer fleksible opplæringsløp, med en kombinasjon av fjernundervisning, praksis og fysiske samlinger for områder med lav bosetting og store avstander. Selv om hovedregelen er at elever skal få opplæring på skolen de er tatt inn på, av lærere som er fysisk til stede, mener vi det kan tas bedre hensyn til elever som bor i områder med store avstander og spredt befolkning, slik at flere kan få den utdanningen de ønsker.

Fellesskolen er grunnmuren i det norske utdanningssystemet. Det er der barn møtes på tvers av bakgrunn, livssyn og oppvekstvilkår, og det er der vi bygger fellesskap, tillit og ikke minst sikrer like muligheter for barna våre. Samtidig har vi åpnet for at private skoler kan godkjennes på bakgrunn av et særskilt livssyn. Det er en ordning som skal ivareta familier som ønsker et sånt tilbud. Da er det også viktig at livssynet er reelt, for poenget med denne lovendringen er ganske enkelt: Skoler skal ikke kunne seile under falskt flagg. Dersom en skole blir godkjent som en livssynsskole, må livssynet være en sentral del av skolens profil og virksomhet – hvis ikke risikerer vi at livssynsgrunnlaget blir en formalitet som brukes for å få godkjenning, uten at det har noen særlig betydning for innholdet i skolen. Derfor tydeliggjør regjeringen nå både krav til tilknytning til livssynet og muligheten til å legge avgjørende vekt på at det finnes et reelt lokalt behov for tilbudet. Det handler om å sikre at en livssynsskole faktisk er en livssynsskole, for denne saken handler i bunn og grunn om legitimitet. Når samfunnet åpner for egne regler for livssynsskoler, må vi også kunne forklare hvorfor disse skolene behandles annerledes enn andre privatskoletilbud. Det forutsetter at livssynsgrunnlaget er reelt, og at det faktisk finnes et behov for dette tilbudet. Arbeiderpartiet mener dette er fornuftige og balanserte endringer. Det bidrar til større tydelighet, bedre forutsigbarhet og en ordning som står seg sterkere over tid.

Jeg elsker å bo i Stavanger, men Stavanger må også fungere som en by. Folk skal til jobb, skole, trening, fritidsaktiviteter, til sentrum, til Forus, til Madla, til Tasta og hjem igjen. De skal på kryss og tvers av byen hele dagen. Se for deg at dette bare skal skje i kø, kork og kaos. Det er ikke frihet, og stavangerfolk vil bevege seg fritt. Bil er ikke frihet hvis man står fast i kø med alle de andre bilene. Dette handler på ingen måte om å være mot bilen, det handler om å være mot kø. Det er nettopp derfor byvekstavtalene er så viktige, for de handler om å møte veksten i regionene og byene våre på en smart og klok måte, og om å bygge transportsystemer som faktisk fungerer når flere skal fram, der folk kommer seg til jobben, skolen og barnehagen – og uten at køene vokser år for år. Ikke minst handler det om at folk kan puste renere luft og leve i byområder som er gode å bo i. Her mener jeg at Fremskrittspartiet rett og slett gjør det for enkelt for seg selv, for folk skal fortsatt på jobb, barn skal fortsatt på skole og fritidsaktiviteter, og næringslivet skal fortsatt få varene sine fram. Spørsmålet er hvordan vi skal løse det når folk blir flere. Derfor lurer jeg på hvordan Fremskrittspartiet kan mene det blir bedre for de bilistene som er helt avhengig av bil, faktisk å stanse disse planene i byvekstavtalen. Hvis målet er mindre kø, er det vanskelig å forstå logikken og det som faktisk skal til her. Det finnes noen som er helt avhengige av bilen, men da må vi også sørge for at de som ikke er avhengige av bilen, kan komme seg fram på en smidig og god måte i byene våre. Jeg vil også si at det er merkelig at partiet som gjentatte ganger tar til orde mot offentlig sløsing, nå ønsker å prioritere å stanse store prosjekter som langt på vei fungerer, og som langt på vei er påbegynt. Arbeiderpartiet vil bygge byområder som fungerer også i framtiden. Da er ikke løsningen å trekke ut støpselet for langsiktige løsninger akkurat idet de begynner å virke.

Først vil jeg takke komiteen for et godt samarbeid i denne saken. Selv om partiene er uenige om enkelte ting, er det positivt at så mange står sammen om viktige problemstillinger knyttet til kunstig intelligens i skolen. Over flere år har «Big Tech» fått for stor innflytelse i norsk skole. Derfor har Arbeiderpartiet tatt tydelige grep og et tydelig oppgjør med den ukritiske digitaliseringen vi har sett, med for mye skjermbruk og en uregulert bruk av kunstig intelligens i klasserommet. Det handler ikke om å være mot teknologi, men det handler om å ta styringen over den og anerkjenne at det er barnets beste og læring som skal komme først. Derfor er det også positivt at Høyre nå beveger seg i samme retning. Jeg synes oppriktig det er bra at flere partier erkjenner utfordringene med økt skjermbruk og behovet for tydeligere regulering av KI i skolen. For ikke lenge siden ville Høyre knapt bruke ordet skjerm i skoledebatten. Det er bra at også Høyre endelig kommer etter i denne saken, men det var også på høy tid. Når vi ser på forslagene om kunstig intelligens som kommer fra Høyre her, er det i stor grad forslag det allerede er politisk enighet om. Flere av forslagene er regjeringen allerede i gang med. Derfor opplever jeg at Høyre først og fremst beskriver en utvikling som allerede er i gang. For Arbeiderpartiet blir det derfor helt uproblematisk å stemme for disse forslagene. I en tid med fallende skoleresultater har vi ikke tid eller råd til å være naive om kunstig intelligens i skolen. Hvis teknologien og kunstig intelligens er med på å svekke læringen, kritisk tenkning og evnen til å jobbe selvstendig, ja, da må politikerne tørre å sette noen grenser. Særlig når det gjelder de aller yngste, er man nødt til å være varsom. Dette er årene der barn først og fremst skal lære seg helt grunnleggende ting som å lese, skrive og regne, men også å utvikle konsentrasjon, kritisk tenkning og evnen til å jobbe selvstendig. Barn lærer ikke best av å få svarene servert, de lærer av å jobbe seg fram til dem. Skolen skal selvfølgelig ruste elevene for framtiden. Elevene skal også, senere i skoleløpet, lære å bruke kunstig intelligens på en god måte. Men aller først er det viktig at de lærer å tenke selv, lærer å skrive selv og lærer å feile, for det er nettopp i det arbeidet den ordentlige læringen skjer.

Arbeiderpartiet deler målet om en skole der lærerne har tid til elevene, og der de yngste elevene får en trygg og god start på skoleløpet. Derfor har regjeringen varslet endringer i skolehverdagen for de yngste, og Utdanningsdirektoratet har også fått i oppdrag å se på fag- og timefordelingen og hvordan man kan sikre en bedre overgang fra barnehage til skole. For Arbeiderpartiet er det viktig med mer lek og fysisk aktivitet i de første skoleårene, samtidig som vi prioriterer det aller viktigste faginnholdet og elevenes grunnleggende ferdigheter i lesing, skriving og regning. Arbeiderpartiet er som kjent ekstremt opptatt av en bedre balanse mellom bok og skjerm i skolen. Vi mener det over flere år har vært en ukritisk digitalisering av norsk skole. Vi er opptatt av at skjerm på ingen måte skal dominere undervisningen, og særlig av at det må være varsom bruk for de yngste elevene. Derfor er flere fysiske lærebøker og en mer bevisst bruk av teknologi utrolig viktig. Sammen med våre rød-grønne venner har Arbeiderpartiet øremerket penger til innkjøp av trykte lærebøker de siste årene. Samtidig mener Arbeiderpartiet at spørsmål om lærernes arbeidstid og lønn er noe som hører hjemme hos partene i arbeidslivet. Selv om Arbeiderpartiet deler flere av intensjonene i representantforslaget, mener vi likevel at forslagene ikke er riktig vei å gå. På denne bakgrunn vil Arbeiderpartiet stemme mot disse forslagene.

For de yngste barna våre henger lek, læring og fysisk aktivitet tett sammen. Derfor er det også helt avgjørende at skolehverdagen til barna legger til rette for nettopp det. Derfor vil jeg også gi ros til Senterpartiet for å løfte en utrolig viktig sak. Arbeiderpartiet og Senterpartiet deler ønsket om en skoledag der de yngste elevene får mer lek, mer bevegelse og mer variasjon. For Arbeiderpartiet i regjering er dette en tydelig prioritering. De minste barna lærer ikke best gjennom mer stillesitting, mer skjerm og flere krav tidligst mulig. De lærer gjennom å utforske, samarbeide, bevege seg og oppleve mestring. Derfor har Arbeiderpartiet allerede satt i gang et omfattende arbeid for å styrke, men også forbedre skoledagen for de aller yngste elevene. Vi ønsker en mer praktisk og aktiv skolehverdag der både skole- og SFO-dagen fylles med mer innhold som inviterer til lek, aktivitet og mer samarbeid. Det handler både om mer fysisk aktivitet i skolehverdagen og om å bruke fellesskapet rundt skolen bedre, bl.a. gjennom samarbeid med flere. Samtidig har Arbeiderpartiet varslet en tydelig kursendring: mindre skjerm, mindre tidlig akademisering og mer lek. De yngste barna skal få lov til å være barn, også på skolen. Det handler også om å bidra til en god overgang fra barnehage til skole. Det er også derfor vi vil erstatte kartleggingsprøvene på 1. trinn med verktøy som er enda mer treffsikre, slik at elevene kan bli best mulig og få best mulig ekstra oppfølging og støtte. Seksåringer trenger først og fremst en trygg og god skolestart med lærelyst, nysgjerrighet og trivsel. Målet er det samme: at alle barn skal møte en skole som gir dem en trygg start, lærelyst og mestringsfølelse. Arbeiderpartiet mener at intensjonen i forslaget er god. Som nevnt er regjeringen allerede i gang med både å erstatte kartleggingsprøvene og sikre mer aktivitet og lek for de yngste. Samtidig frykter Arbeiderpartiet at flere av forslagene i representantforslaget vil føre til en unødvendig detaljstyring av lærere og en svekkelse av deres pedagogiske handlingsrom. Derfor kommer vi i Arbeiderpartiet til å stemme imot dette forslaget. Arbeiderpartiet jobber nå for å legge til rette for en skole med mer lek, aktivitet og grunnleggende ferdigheter for de aller yngste i fokus.

Først og fremst vil jeg berømme SV for å løfte en viktig sak: å sikre elevene våre en trygg digital skolehverdag og sørge for at skolebarn ikke sendes hjem med iPad-er og nettbrett som kan gi tilgang til skadelig innhold. Vi er nødt til å være handlekraftige i norsk skole og gjøre det som faktisk trengs for elevene våre. Det er uholdbart at barn kan få tilgang til innhold som vold og porno, og vi vet at mange elever i tillegg blir forstyrret i undervisningen av både spill, sosiale medier og annet digitalt støy. For Arbeiderpartiet er det viktigste at elevene våre skal lære mer, og at elevene skal lære bedre. Da må elevene være trygge i klasserommet og få mulighet til å bygge grunnmuren sin. Jeg har også lyst til å berømme Høyre. Det er ikke lenge siden sentrale personer i Høyre tok til orde for at vi måtte slutte å bruke begreper som skjerm som en samlebetegnelse i skolepolitikken, og det er heller ikke mange år siden Høyre mente at mobilen ikke skulle ut av skolen. Vi ser nå likevel en endring i Høyre, en endring i retning av større bevissthet, større vilje til å regulere og større forståelse for utfordringene vi står i. Det er jeg glad for. Jo flere vi er som står sammen om disse store utfordringer, jo sterkere står vi i arbeidet med å finne de gode løsningene – og jo tydeligere signal sender vi til elever, foreldre og lærere om at politikerne tar dette på alvor. Det skylder vi elevene våre.

Høsten 2024 kuttet Arbeiderpartiet, sammen med SV og Senterpartiet, maksprisen i barnehagen til historisk lave 2 000 kr i måneden. Fra 1. august 2025 ble prisen ytterligere redusert, med 800 kr, som betyr 1 200 kr i måneden. Det er veldig bra, ikke minst for lommeboken til foreldrene, som nå vil spare over 31 000 kr i året med ett barn i barnehage, sammenlignet med Solberg-regjeringens siste budsjettforslag. Som om ikke det var nok, senket vi også prisen enda mer i 189 distrikts-kommuner, til 1 500 kr i måneden i 2024 og 700 kr i måneden i 2025 i kommuner i sentralitetssone 5 og 6. I innsatssonen i Finnmark og Nord-Troms er barnehagen gratis for alle barn. Til det vil jeg si at det betyr noe hvem som styrer. Høyre foreslo sist i sitt alternative statsbudsjett å kutte lavere barnehagepris i de distriktskommunene som har fått det. Det er partiene på venstresiden som står opp for barnehagefamiliene over hele landet, som vil ta hele landet i bruk. Å ta hele landet i bruk handler om å anerkjenne at Norge er ulikt og forskjellig. Det er store og små steder, store og små barnehager. Derfor er det veldig bra at vi nå får regler som er helt tydelige på at kommunene kan differensiere tilskuddene gjennom grunntilskudd og ekstratilskudd. Det gjør det nå mulig å gi mer til de barnehagene som har spesielle driftsforutsetninger, f.eks. barnehager som ligger grisgrendt til og er dyrere å drifte. Arbeiderpartiet vil at foreldre skal ha et godt barnehagetilbud til ungene sine, uansett hvor i Norge man bor. Den nye barnehageloven og regjeringens aktive barnehagepolitikk bidrar til nettopp det.

Jeg hører at flere av representantene begynner å betvile noen av Arbeiderpartiets intensjoner. La meg bare si det helt klart: Arbeiderpartiet er veldig opptatt av at skoler skal ha muligheten til å tilby nettopp skolegudstjenester. At elever skal lære om den kristne kulturarven og historien, er kjempeviktig. Men det er jo ikke det dette forslaget handler om, dette forslaget handler regelrett om vi skal detaljstyre norske skoler eller ei. Så vil jeg be alle representanter merke seg følgende: Selv blant dem som er sterke forkjempere for skolegudstjenester, er det nå blitt uttrykt en tydelig bekymring for forslagene vi skal stemme over i neste uke. Kirkerådets leder Harald Hegstad er urolig for vedtaket og mener det kan føre til et økt konfliktnivå. Det er god grunn til å lytte til en så sentral part i denne saken. I dag er det slik at den enkelte rektor avgjør om skolen skal tilby elever å delta på gudstjeneste i adventstiden. Det gir rom for lokale vurderinger og faglige begrunnelser. Med KrFs forslag vil denne fleksibiliteten forsvinne. I praksis betyr dette at skoler nå kan bli pålagt å gjennomføre skolegudstjenester, selv om skoleledelsen selv mener det finnes gode pedagogiske eller lokale grunner til å la være. Et eksempel på en slik grunn kan være en lokal menighet som står for et så ytterliggående verdisyn at det strider mot det som er formålet i skolen. Jeg mener det er en styrke at rektorene er ansvarliggjort for hva elevene faktisk møter i skolen. Et nasjonalt og generelt pålegg vil kunne få uheldige konsekvenser i enkelte lokalsamfunn. Jeg mener dette bør overlates til at kommuner og skoler skal få avgjøre dette selv, ut fra hva som er det beste for elevenes læring.

Det er helt naturlig at kristendommen og kristne høytider har en sentral plass i skolen og i skolens aktiviteter. På den måten kan vi ta vare på tradisjoner mange setter pris på, og samtidig lære om dem. Innenfor rammene av dagens opplæringslov er det allerede fullt mulig for skolene å tilby skolegudstjenester – for dette forslaget handler ikke om å være for eller mot skolegudstjenester, det handler om statlig detaljstyring av den norske skolen. I 2018 sa daværende kunnskapsminister fra Høyre, Jan Tore Sanner, til Utdanningsnytt: «Jeg mener nasjonale politikere bør unngå detaljstyring av skolenes hverdag, også når det kommer til kultur- og tradisjonsformidling rundt jul og ellers.» Det er også verdt å minne om at Høyre så sent som i fjor stemte mot dette forslaget. Jeg lurer på hva som har endret seg slik at Høyre nå, i 2026, mener at det er riktig å detaljstyre skolen på et nivå vi knapt har sett tidligere, når de ikke mente det var nødvendig i 2025. Jeg har forståelse for at intensjonen bak dette forslaget er god, nemlig å gi enda flere av elevene våre mulighet til å delta på skolegudstjenester. Likevel kan ikke gode intensjoner alene begrunne et sånt vedtak. En lederartikkel i Vårt Land formulerte dette ganske godt: «Rommet for lokale skjønnsmessige vurderinger må vernes, også i møte med gode nasjonale intensjoner.» Forslagsstillerne har ikke før denne debatten svart særlig godt på hvordan dette nye påbudet skal virke i praksis. Hvordan skal «kirke» defineres? Hva mener Høyre, Senterpartiet og FrP skal skje hvis den lokale kirken som tilbyr skolegudstjeneste, er en del av en ytterliggående menighet, som f.eks. mener at homofili er synd, eller er imot likestilling av menn og kvinner? Jeg er bekymret for at et for stramt pålegg gjør det vanskeligere for skolene å lage et opplegg som inkluderer flest mulig elever, og at dette igjen kan føre til at flere elever får fritak fra skolegudstjenester. I så fall vil dette forslaget virke mot sin hensikt. Ikke bare er dette en historisk overstyring av norske rektorer og lærere, men det er også et eksempel på at Stortinget fatter symbolvedtak uten et særlig godt kunnskapsgrunnlag, som fort kan vise seg å slå ut helt motsatt i praksis.

Ungdomskriminalitet, narkosalg, mobbing og seksuell vold – det er bare en brøkdel av hva unge blir utsatt for på sosiale medier i dag. Vi kan ikke late som om 12-åringer er rustet for en digital verden som selv voksne sliter med å håndtere. Nå må vi våkne opp. Derfor vil Arbeiderpartiet og alle andre partier – utenom FrP – på Stortinget innføre en 15-års aldersgrense på sosiale medier. Det handler om å sette grenser og skape trygghet. Det handler om å sikre barnas sikkerhet framfor kommersielle interesser. En aldersgrense skal ikke kneble ungdom eller frata dem muligheten til å delta i et fellesskap, men den skal sørge for trygge rammer og sørge for at man beskytter barn mot skadelig innhold og utnyttelse og bidrar til en bedre psykisk helse. Vi har allerede aldersgrenser på mye i samfunnet fordi vi vet at barn ikke er klare for alt. Den digitale verden er ikke mindre alvorlig – den kan være minst like brutal. Jeg blir bekymret når jeg ser at FrP ser ut til å være mer opptatt av å beskytte store teknologiselskaper enn av tryggheten til barna våre. FrP har uttalt at de mener Arbeiderpartiets forslag om 15-års aldersgrense i sosiale medier er naivt. Naivt er det å ignorere at barn helt ned i 10–12-årsalderen blir utsatt for narkorekruttering, mobbing, seksuelt press og utnyttelse på plattformer som er designet for å holde dem der, ikke beskytte dem. Naivt er det å overse at organiserte kriminelle aktivt rekrutterer mindreårige via Snapchat og TikTok, og at barn lokkes, presses og manipuleres til å gjøre ting de knapt skjønner konsekvensene av. Naivt er det å stole på at kommersielle teknologiselskaper med milliardoverskudd skal ivareta norske barns trygghet uten at vi stiller noen krav. Barna våre har ikke råd til FrPs politikk. Barns trygghet skal alltid komme først, og nå er det på høy tid å innføre en 15-års aldersgrense på sosiale medier. Barns trygghet skal alltid komme før kommersielle interesser.

For bare få måneder siden ble Fremskrittspartiet det største partiet i Rogaland, med 28,7 pst. av stemmene. Det skjedde etter en intens valgkamp der partiet på inn- og utpust, ved hver eneste anledning de hadde, lovet forutsigbare rammevilkår for næringslivet. I dag sitter FrP her i salen og kommer til å stemme for det motsatte. Det er nå Fremskrittspartiet som selv bidrar til å undergrave nettopp den forutsigbarheten som næringslivet er helt avhengig av. Melkøya er Europas eneste storskala anlegg for produksjon av flytende naturgass. Denne gassen er helt avgjørende for Europas energisikkerhet og for utfasing av russisk gass. Likevel velger Fremskrittspartiet å støtte et forslag som tar sikte på å redusere anleggets levetid fra 2060-tallet til 2030-tallet. Med dette setter FrP norske olje- og gassarbeidsplasser, politisk troverdighet og Europas gassforsyning på spill. Denne saken handler om langt mer enn Melkøya og spørsmålet om man er for eller mot elektrifisering. FrP rokker nå ved Norges omdømme som et trygt land å investere i. Det FrP har bidratt med de siste ukene, er uansvarlig. Ansvar handler ikke om høye ord i en valgkamp, ansvar handler om å stå ved vedtak, om å sikre forutsigbarhet og om ikke å sette arbeidsplasser og investeringer på spill. I en urolig tid trenger Norge stabile rammer, tydelige prioriteringer og politisk lederskap. Det ansvaret er det Arbeiderpartiet som tar.

Jeg er helt enig med representanten i at vi skal skape verdier i dette landet, men realiteten er faktisk at KrF har brukt mer politisk kapital på å forsvare store kutt i formuesskatten enn på å styrke velferdsordninger til barnefamilier i Norge, som SFO og barnehage. Dette er tydelige politiske valg. I regjeringens plan for Norge løfter Arbeiderpartiet fram det som faktisk betyr noe for folk: trygghet for økonomien, trygghet for helsen, å gjøre livet til folk i Norge bedre. Arbeiderpartiet sikrer rekordlave barnehagepriser, lave SFO-priser og norgespris på strøm. Det er høyresiden konsekvent imot. Mener representanten at det prosjektet KrF nå er en del av, er i samsvar med det som pleide å være KrFs kjerneverdier?

KrF har i lang tid omtalt seg selv som et folkeparti bygd på solidaritet, nestekjærlighet og fellesskap. I Bibelen er budskapet tydelig: Det er de fattige og de sårbare som skal løftes fram. Jesus gikk altså ikke rundt og var bekymret for Jerusalems mangemillionærer. Likevel har KrF bevegd seg i en smalere, mer populistisk og tydeligere høyreorientert retning, med kutt i formuesskatt som hovedsak i valgkampen. Partiet har også pekt på en regjering ledet av FrP, et parti som vil fjerne gratis SFO, øke barnehageprisene og kutte bistand. Mitt spørsmål til representanten er derfor: Hvem er det egentlig KrF mener de er et folkeparti for, når de velger å stille seg bak et prosjekt som skaper større splittelse, øker forskjellene og skyver flere ut av fellesskapet vårt?

Fellesskolen er stedet der historiene våre begynner å skrives. Det er her barn møtes på tvers av bakgrunn og får muligheten til å lære av hverandre, men også sammen med hverandre. Mye går bra i skolen, og det skal vi være stolte over, men vi har også noen utfordringer vi er nødt til å ta tak i. Jeg er vokst opp med en skjerm i hånden, og jeg vet hvor raskt oppmerksomheten brytes når varsler og innhold hele tiden avbryter det vi holder på med. Når skjermen tar for mye plass, tar den også noe annet – roen og konsentrasjonen. Og da vet vi hva som skjer i klasserommet – når roen forsvinner, forsvinner også læringen. Nettopp derfor har Arbeiderpartiet tatt grep: mindre skjerm, mer fysiske bøker og mer tid til det som er helt grunnleggende, nemlig lesing, skriving og regning – ikke fordi teknologi er farlig, men fordi ingen historie gir mening hvis en åpner boken midt i. Sånn er det også i skolen. Uten de grunnleggende ferdighetene faller resten fra hverandre. Derfor stopper Arbeiderpartiet nå den ukritiske digitaliseringen av norsk skole. Vi må sørge for at flere elever kan lese mer og bedre, og nettopp derfor gir vi minst 1 mrd. kr over fire år til en historisk satsing på leseløftet. Men fellesskolen slutter ikke når skoledagen er over. Alle barn skal ha lik mulighet til å delta i lek, læring og fellesskap etter skoletid. SFO er der barn leker, lærer og hører til, også etter skolen. Tolv timers gratis SFO for 1.–3. trinn har gjort en reell forskjell. For mange familier er det det som avgjør om barnet får muligheten til å være med eller ei. Derfor er jeg glad for at vi i budsjettforliket sammen med Rødt, Senterpartiet, MDG og SV utvidet ordningen til å gjelde også 4. trinn i levekårsutsatte områder, for barns rett til fellesskap skal ikke avgjøres av foreldrenes økonomi. Vi vet også at ikke alle elever lærer likt. Noen lærer med blyant, noen lærer med verktøy, og noen lærer best når de får gjøre og ikke bare høre. Derfor styrker vi praktisk læring, med mer utstyr og flere læringsarenaer. Fellesskolen er hjertet i samfunnet vårt. Når vi styrker fellesskolen, styrker vi også Norge, og det er det dette budsjettet gjør.

For Arbeiderpartiet er det avgjørende at vi får en mer praktisk skole. Jeg synes det er merkelig at Fremskrittspartiet har sagt gjennom hele valgkampen og skrevet på nettsiden at de satser på en mer praktisk skole, men når alt kommer til alt og det alternative budsjettet fra Fremskrittspartiet legges fram, kutter man i de praktiske og estetiske fagene. Det Fremskrittspartiet da indirekte sier, er at de fagene skal ha en mindre sterk plass i skolen. Da har jeg egentlig et spørsmål til representanten: Hvordan mener dere at dette henger sammen, når dere hele tiden har snakket om at dere skal styrke det, men dere svekker det i det alternative budsjettet?

Fremskrittspartiet skriver på sine egne nettsider at de vil gi praktiske fag en større plass i skolen. Det er Arbeiderpartiet helt enig i, men skal praktiske fag faktisk få en større plass i skolen, er én ting helt avgjørende: lærere med riktig kompetanse. Derfor er det alvorlig at Fremskrittspartiet samtidig som de sier at de vil styrke praktiske fag, foreslår å kutte 131 mill. kr i videreutdanning for lærere i praktiske og estetiske fag. Å si at man vil prioritere praktiske fag samtidig som man kutter i denne kompetansehevingen for lærere som underviser i dem, henger rett og slett ikke sammen. Lærere som søker kompetansepåfyll, er bra for elevene. Mitt spørsmål til representanten er: Mener representanten at lærernes kompetanse i de praktiske og estetiske fagene er mindre viktig enn i de andre fagene i skolen?

Arbeiderpartiet har nå sikret flertall for et statsbudsjett som styrker fellesskapet, tryggheten og norsk økonomi. For første gang har altså fem partier funnet sammen om et budsjett. At Arbeiderpartiet nå har klart å ro i havn et budsjett både Senterpartiet og MDG jubler over, vil jeg si er et kunststykke i seg selv. Vi er ikke enige om alt, og det skal heller ikke fem partier være, men vi er enige om retningen for Norge, et samfunn med små forskjeller, høy tillit og sterke fellesskap. Sammen har vi styrket velferden, sammen har vi fått på plass flere tiltak for å få folk i jobb, og sammen løfter vi den norske fellesskolen med mer ro og praktisk læring og mindre skjerm for barna våre. Sammen sikrer vi også forutsigbarhet for olje- og gassnæringen, samtidig som vi omstiller oss for framtiden. Det er jeg stolt over. Mens de rød-grønne partiene forhandlet om et felles budsjett, brukte Sylvi Listhaug tiden sin til å rekke opp hånden og varsle at hun var klar til å ta ansvar, men hvis man tar en rask titt på FrPs alternative budsjett, kan man vel si at det er alt annet enn ansvar. Listhaug har advart mye om rød-grønt kaos de siste ukene, men ser man på FrPs budsjett, er det virkelig kaos. De vil selge NRK og legge ned fylkeskommunen i rekordfart, og de har tenkt å gjøre dette for å finansiere én sak, som er hjertesaken deres, og det er kutt i formuesskatten. FrP foreslår 13 mrd. kr i kutt i formuesskatten, der nesten halvparten går til den rikeste prosenten. Det stopper ikke der, det er kutt i landbruk, kutt i bistand, kutt til fagforeninger og kutt i næringsstøtten når næringslivet trenger stabilitet for å investere og omstille seg. Dette er ikke ansvarlighet, det er blå-blått kaos. Arbeiderpartiet og flertallet valgte å finne en annen vei, en vei for Norge som gir mer trygghet, stabilitet og rettferdighet. Når politikk presenteres i millionbeløp og prosenter, er det av og til vanskelig å forstå hva det betyr i praksis, men bak hvert eneste tall ligger det konkrete endringer i folks liv. Når flertallet nå gir 800 mill. kr til økt bemanning i barnehagene, betyr det at barnehagene får flere ansatte og mer tid til hvert barn. Når vi bruker mer penger på en praktisk og variert skole, og med et leseløft, gjør det skolehverdagen til elevene våre bedre. Det er slik en får trygghet for landet.

Snuoperasjonen i den norske skolen er i gang, og Arbeiderpartiet leder an. I fire år har Arbeiderpartiet tatt grep for å gi elevene bedre læring og lærerne mer tillit, og endelig begynner vi å se resultater. Læreren har igjen fått autoritet i klasserommet, mobilen er ute, både i timen og i friminuttene, og skolen har fått flere fysiske bøker og mer praktisk utstyr. Flere søker seg til yrkesfag, og endelig ser vi at flere har lyst til å bli lærer. Dette er ikke tilfeldigheter, det er resultatet av målrettet politikk, av at vi har lyttet til lærerne og satt elvene først. Arbeiderpartiet tok over Høyre og FrPs teoritunge skole, en pugge- og testeskole der teori tok over praktisk læring, og resultatene falt hvert eneste år. Arbeiderpartiet bygger nå en skole der elevene skal mestre, ikke bare måles – en skole som gir rom for læring og stolthet i klasserommet. Men vi er ikke ferdige, for norske barn må lære mer, og de må lære sammen. Den norske fellesskolen er noe av det fineste vi har, det er vårt fremste konkurransefortrinn. Den gir barn like muligheter til å lykkes uavhengig av bakgrunn, bosted eller foreldrenes lommebok. Fellesskolen vår er imidlertid under press – fra kommersielle aktører som vil tilby mer, men kun til dem som har råd, og fra partier som mener at valgfrihet betyr å kjøpe seg ut av fellesskapet. For å stå imot dette presset må fellesskolen vår bli enda bedre. Kvalitet i skolen handler ikke bare om antall timer, men om hvordan barn lærer bedre. Tiden da løsningen alltid var flere timer og flere milliarder, er forbi. Nå må vi også sikre kvalitet for pengene. Det betyr at vi må bruke ressursene vi har, smartere, gi lærerne tid og tillit og fjerne unødvendig byråkrati og detaljstyring. Kvalitet handler også om hvordan undervisningen faktisk foregår. Derfor er Arbeiderpartiet klinkende klare: Mobiltelefonen har ingen plass i klasserommet eller i friminuttet. Det fine med den norske fellesskolen er at vi der møtes på tvers av bakgrunn – fysisk, ansikt til ansikt. Vi trenger en sterkere fellesskole der elevene får tillit. Sånn sikrer vi at Norge er rustet for framtiden.

Arbeiderpartiet har også vist at vi er villige til å rydde opp innenfor rammene av EØS-avtalen. Det bekymrer meg imidlertid at representanten ikke synes å anerkjenne hvor avgjørende denne avtalen nettopp er for næringslivet langs Vestlandet, for arbeidsplassene og for innbyggerne våre. I 2023 eksporterte bedriftene i Rogaland varer for nærmere 141 mrd. kr. Utenom olje og gass ga dette arbeidsplasser til nærmere 46 000 personer. Det omfatter industri, teknologi og annen eksportrettet virksomhet, som er helt avgjørende for Vestlandets økonomi. Jeg ønsker å stille følgende spørsmål til representanten: Hvordan kan Rødt rettferdiggjøre å sette disse arbeidsplassene og ikke minst Vestlandets konkurranseevne på spill?

Representanten tar opp mange viktige tema, og det er mye av det som blir sagt av representanten fra Rødt, som legger et godt grunnlag for viktig samarbeid videre. Som representant fra Stavanger vet jeg også at et samarbeid med Rødt er mulig, og det er viktig at vi finner gode løsninger sammen, til beste for innbyggerne våre. Jeg ble også glad da Rødt valgte å støtte norgespris, som trådte i kraft den 1. oktober, som nettopp ga forutsigbarhet, men også trygghet for strømregningen. Partiet var i utgangspunktet av dem som var kritiske til regjeringens forslag, fordi de ønsket en annen løsning, men de valgte allikevel pragmatisk å få det til. Mitt spørsmål til representanten er: Kan vi forvente samme pragmatisme fra Rødt når det gjelder EØS og Norges forhold til EU? Mine velgere langs vestlandskysten er opptatt av bedriftene sine, av forutsigbarhet for næringslivet, og av at vi skal konkurrere på like vilkår.