OverStortinget

Saken heter «et forutsigbart togtilbud i Oslo-området». I dag måles forutsigbarhet først og fremst gjennom punktlighetsstatistikken, og den statistikken er, ærlig talt, ganske begredelig, særlig i rushtiden rundt Oslo. Samtidig gjør stadig flere det som vi politikere ber dem om – de lar bilen stå, og de tar toget. Det er bra, det er ønsket, og det er helt nødvendig. Alle kommunene som er en del av byvekstavtalen rundt Oslo, har forpliktet seg til nettopp det, at flere skal reise kollektivt. Da kan ikke premien for flere passasjerer være at toget slutter å stoppe der folk bor. Et forutsigbart tilbud handler ikke om minutter i en statistikk. Det handler om at folk kan stole på at toget faktisk stopper på deres stasjon. Mindre stasjoner har også en verdi. De gjør det mulig for folk å velge kollektivt i hverdagen. Hvis løsningen på dårlig punktlighet er å slutte å ta på passasjerer – ja, da har vi ikke gjort togtilbudet mer forutsigbart, vi har kun gjort det mindre tilgjengelig. Derfor er det en fallitterklæring når løsningen på kapasitetsproblemene blir å kutte ut stasjoner når vedlikehold og oppgradering ikke har holdt tritt med passasjerveksten. Når jeg leser høringsinnspillene fra folk som er berørt av dette, gjør det inntrykk. For når vi politikere vedtar mål som nullvekstmål i biltrafikken, peker vi i en retning, og vi ber folk om å innrette livet sitt annerledes. Det er nettopp det mange rundt Svingen stasjon har gjort. De har valgt å bosette seg der fordi toget stopper der, og de har valgt kollektivt i stedet for bil. Da oppleves det som et brutalt tillitsbrudd når toget plutselig ikke stopper der likevel. Jeg har stor forståelse for at Bane NOR gjør det de kan for å oppfylle målene de blir målt på, men denne saken viser at begrepet forutsigbarhet blir tolket altfor snevert. For dem det gjelder, er dette langt fra en bagatell. Et kollektivtilbud de er avhengige av, blir i praksis rykket bort. Det er ikke forutsigbart. Vi i MDG mener derfor at denne saken viser behovet for å revurdere indikatorene, og jeg er veldig glad for at flertallet i denne sal er enig med oss i det. Sannheten er at jernbanen mange steder er i knestående. Vedlikeholdsetterslepet øker, pendlere og lokalpolitikere over hele landet roper varsku. Skal toget være ryggraden i framtidens rapport, må vi sørge for at det faktisk stopper der folk bor. Da må vi også ta konsekvensen av den vedlikeholdskrisen jernbanen står i, og revurdere hvordan vi prioriterer midlene i samferdselssektoren. Med det tar jeg opp MDGs løse forslag.