OverStortinget

En feil vi gjorde i 1940, var å tro at vi kunne holde oss trygge ved å stå utenfor. Vi valgte ikke krigen den gang, men krigen valgte oss. Det ville være naivt å tro at det ikke kunne skje igjen. Men heldigvis har vi valgt side på en helt annen måte enn vi hadde i 1940. Vi har valgt NATO, og vi er koblet til EU gjennom EØS-avtalen og hundre andre avtaler. Dette har sikret fred, frihet og økonomisk vekst for generasjoner av nordmenn, og det kommer til å gjøre det for framtidige generasjoner. Det er imidlertid ingen tvil om at vi ville vært enda sterkere rustet til den stormen som nå står foran oss, om vi var en fullverdig del av samarbeidet i Europa. Det er den utenrikspolitiske redegjørelsen taus om, noe som også har vært påpekt av flere talere fra denne talerstolen. Redegjørelsen minner sånn sett litt om en skihopper som glir elegant gjennom luften, med gode analyser på veien, men som mangler et elegant nedslag, med en tindrende klar konklusjon om hva retningen for Norge skal være framover. Den åpenbare konklusjonen er at Norge burde vært medlem av EU, men det skygger regjeringen unna å fortelle oss. De vet det antakelig veldig godt selv, men ansvaret for å lede oss dit vil de ikke ta. Det står i motsetning til sosialdemokratiske kollegaer i samtlige øvrige europeiske land, senest inkludert Island. Ikke bare viker regjeringen unna EU-debatten, med de har også begynt å svekke relasjonen vår til EU ved ikke å leve opp til de forpliktelsene vi har etter EØS-avtalen. Vi kan ikke bare skumme fløten av denne viktige avtalen. Vi vet at EØS-avtalen gir oss rett til å ta del i det indre markedet, men det gir oss også en helt naturlig plikt til å innføre det samme regelverket som man opererer med i det indre markedet. Og EØS-avtalens artikkel 102 inneholder ikke noen vetorett. Det er ingen åpning der for å la være å innføre fem av åtte rettsakter i ren energi-pakken, slik regjeringen aktivt har valgt å gjøre. Det skaper en alvorlig frustrasjon ute i Europa, i en tid da vi trenger venner. Regjeringen snakker mye om trygghet for landet, men de skaper utrygghet for vår aller viktigste avtale med vår aller viktigste handelspartner på det verst tenkelige tidspunktet, når det brygger til storm. Så noen ord om Midtøsten. Alle i denne salen er enige om at Norge ideelt sett er best tjent med en regelstyrt verdensorden, hvor folkeretten respekteres. Når det er sagt: Vi står med det iranske folk som nå med god grunn jubler for det som kan være begynnelsen på slutten på prestestyret – et prestestyre som aldri har brydd seg om verken folkerett eller menneskerettigheter. Deres fremste eksport har vært ondskap, terror og destabilisering av regionen og verden – kanskje også her på norsk territorium, med attentatet mot William Nygaard. I Ukraina kjenner alle lyden av ayatollaene, med bølger av den iranskproduserte terrordronen Shahed. Det iranske folket er høyt utdannet, de er overveldende sekulære, de har en stolt historie, og nå har de vært holdt som gisler og fortjener endelig frihet. Et fritt og åpent Iran vil være en berikelse for verden, og det vil være i vår utenrikspolitiske interesse. For det må ikke være noen tvil om at prestestyrets fall vil være nok et sviende tap for diktatoren i Kreml og hans nye multipolare verdensorden. Hans ord og garantier overfor egne allierte har nok en gang vist seg å ha null verdi. Glem aldri at prestestyret i Iran er en fiende av våre venner i Ukraina. Etter å ha kjempet og frosset seg gjennom en iskald vinter er det endelig vår igjen i Ukraina. Lyden av fuglesang er like vakker der som her. Men jeg tror lyden av stillhet, en himmel uten Shahed-droner, vil være enda vakrere.