OverStortinget

Verden er i endring. Gamle skillelinjer brytes ned, og en ny virkelighet vokser fram, ikke bare innenfor sikkerhetspolitikk, men også innenfor handel, næringsliv og arbeidsliv. Som medlem av næringskomiteen har jeg lyst til å løfte fram noe av det som utenriksministeren tok opp om handel og sikkerhet, og at dette henger mye tettere sammen enn noen gang. Grønland-saken viste dette tydelig, der tolltrusler ble brukt som politisk press i en sikkerhetspolitisk konflikt. Ferro-saken viste det samme: Norge sto utenfor da EU valgte å beskytte sin egen industri, noe som har skapt usikkerhet for bl.a. ansatte i Sauda og på Senja. Når verden endrer kurs, tvinges også Europa til å endre kurs. EU arbeider for større strategisk autonomi, mindre avhengighet, mer motstandskraft og større selvstendighet. Dette påvirker markeder som vi er en del av. For norsk økonomi betyr dette at vi må være tidlig på, tett på og tydelige i Brussel, for Norge er en liten og åpen økonomi. Om lag hver femte arbeidsplass er knyttet til eksport, og utenrikshandelen tilsvarer rundt 80 pst. av verdiskapingen. 60 pst. av dette går til Europa. Endringer i internasjonal handelspolitikk påvirker derfor bedrifter og arbeidsplasser i hele landet vårt, og derfor må vi pleie forholdet vårt til Europa, samtidig som vi må jobbe med nye markeder. Regjeringen inngikk i fjor avtaler med Mercosur-landene India, Malaysia og Thailand, og vi jobber med Vietnam. Dette er ikke bare bra – det er helt nødvendig. Som en liten og åpen økonomi er vi fortsatt avhengig av et fungerende globalt handelssystem. WTO er fortsatt grunnmuren for verdenshandelen, men når verden endrer seg, må også organisasjonen endre seg. Det er viktig at Norge er aktivt med i dette arbeidet. Midt i alt dette står EØS-avtalen som vår mest grunnleggende forankring. Den har aldri vært viktigere. Omtrent alle jeg treffer i norsk næringsliv, trekker fram at denne avtalen er vesentlig for deres bedrift. EØS-avtalen har vært avgjørende for å sikre norsk næringsliv stabile rammevilkår, og det er den fortsatt. Nå er vår jobb å sikre at vår markedsadgang ikke svekkes. EØS er ikke en meny vi kan velge fra; det er en forpliktelse. Skal vi få, må vi gi, og skal vi kreve, må vi levere. Forholdet til EU tåler krevende saker, men som alle relasjoner krever det en innsats. Jeg er derfor glad for at regjeringen investerer i dette forholdet. Det er en nødvendighet for å sikre trygghet, arbeidsplasser og norsk handlefrihet i en verden som er preget av uro. Det er også viktig at regjeringen jobber med nye handelsavtaler med andre land, og at vi er aktivt med i reformasjonen av WTO. Det er noe av det viktigste vi gjør for å trygge Norges næringslivs interesser i dag og i årene som kommer.