Denne saken handler om at små stiftelser skal få bruke mer på formål og mindre på byråkrati. Stiftelser spiller en utrolig viktig rolle i samfunnet vårt. De bidrar til frivillighet, lokalt engasjement og viktige samfunnsformål, og de har ofte svært begrensede midler. I dag er regelverket slik at alle stiftelser har revisjonsplikt, uansett størrelse. Det betyr at små stiftelser med minimale inntekter og eiendeler påføres betydelige revisjonskostnader. Det er strengere enn for både små aksjeselskaper og frivillige organisasjoner, og det er i mange tilfeller ute av proporsjon med virksomheten. Arbeiderpartiet mener, i likhet med resten av komiteen, at dette er uheldig. Når administrative kostnader blir for høye, går det direkte ut over stiftelsens mulighet til å støtte formålet de er opprettet for. Derfor støtter vi nå at det innføres terskelverdier for revisjonsplikt for stiftelser, i hovedsak på linje med fritakene som allerede gjelder for små selskaper. Alle statsrådene jobber i dag med et forenklingsarbeid der målet er å redusere administrative byrder og frigjøre tid på sine felt i både offentlig og privat sektor. Med dette forslaget ber vi også regjeringen om å vurdere forenklinger og andre kostnadsreduserende tiltak tilknyttet revisjon. Dette handler ikke om å svekke kontrollen, men om å styrke ideell sektor, for åpenhet, tillit og forsvarlig forvaltning er avgjørende for legitimiteten til stiftelser. Det skal selvsagt ligge fast framover. Målet er et mer treffsikkert regelverk som reduserer unødvendig byråkrati og lar stiftelsene bruke midlene der de trengs mest, og samtidig sikre nødvendig kontroll. Slik kan vi legge bedre til rette for at stiftelser kan gjøre jobben sin, til beste for lokalsamfunn og fellesskap over hele landet. Derfor støtter vi forslaget til vedtak slik det foreligger. (Innlegg er under arbeid)

Jeg må også takke komiteen for godt samarbeid og gode diskusjoner i denne saken. Den handler egentlig ikke om Nysnø alene. Den handler også om at vi står i en tid som krever at vi tenker noen nye tanker. Det handler om – for det første – hva slags industri- og næringspolitikk Norge skal føre i møte med omstillingen vi står i, og – for det andre – om staten skal bidra til at nye næringer blir bygd der markedet i dag svikter, eller om markedet skal bære hele risikoen alene også i tidlig fase, der vi vet at kapitalen ofte ikke kommer av seg selv. I Arbeiderpartiet mener vi at vi trenger en aktiv næringspolitikk, og vi trenger verktøy som gjør omstilling mulig i praksis. Nysnø er i dag et av disse verktøyene. I 2017 ble Nysnø etablert for å løse et helt konkret problem: dokumentert mangel på risikokapital både i Norge og Europa for tidligfase-selskaper som utvikler ny teknologi som kan kutte utslipp og skape nye arbeidsplasser. Det er viktig å understreke at Nysnø investerer på markedsmessige vilkår, alltid i lag med private aktører. Staten kan ikke eie mer enn 49 pst., private investorer aldri mindre enn 51 pst. Det betyr ikke at staten plukker vinnere, men utløser privat kapital, deler risiko og tar del i verdiskapingen på lik linje med andre. Tidligfase-investeringer har en tidshorisont på 10–15 år. En stor del av kapitalen til Nysnø ble tilført så sent som i 2022 og 2023. Å kreve klare konklusjoner om avkastning allerede nå er rett og slett økonomisk misvisende. Det er også viktig å minne om at dette er penger som ikke er vekke. Verdiene ligger i selskaper, i teknologi, kompetanse og arbeidsplasser som utvikles over tid. Når det gjelder klimaeffekten, som det også blir stilt spørsmål ved, har Nysnø vært med på å utvikle internasjonale rammeverk for måling og rapporterer allerede om unngåtte utslipp, både realiserte og framoverskuende. Hvis vi skal nå klimamålene våre, må vi utvikle løsninger før utslippskuttene kan komme i stor skala. Arbeiderpartiet er opptatt av at virkemiddelapparatet skal fungere best mulig. Derfor er vi allerede i gang med en helhetlig gjennomgang av dette. Det vi sier nei til i dag, er å trekke ut én ordning av virkemiddelapparatet på nåværende tidspunkt og dermed skape usikkerhet rundt dette, som nettopp er avhengig av langsiktighet og forutsigbarhet. Der prøver vi å få sett på det store bildet i forhold til virkemiddelapparatet. Derfor støtter Arbeiderpartiet komiteens tilråding i saken, at representantforslaget ikke blir vedtatt. (Innlegg er under arbeid)

La meg først gjøre det klinkende klart: Arbeiderpartiet er ikke interessert i en svekkelse av det norske flagget, tvert imot. Nå kommer det en liten repetisjon av det statsråden allerede har sagt. Jeg opplever at det er et behov for å gjenta det, for Arbeiderpartiet er opptatt av forutsigbare og gode rammer for maritim næring. Tilskuddsordningen vet vi alle at er et av de viktigste politiske virkemidlene vi har for å bevare norsk maritim kompetanse. Det er nettopp her kimen til uroen vi nå opplever, kommer, fordi tilskuddsordningen regnes som statsstøtte etter EØS-avtalen og må derfor godkjennes av Eftas overvåkingsorgan, som er ESA. Ordningen ble godkjent i 2016 og skulle vare i ti år. Nå har det gått ti år, og dermed er ordningen ute igjen. Vi har fått ett års forlengelse. Regjeringen har hatt på høring forslag til endringer for å bringe den i samsvar med statsstøtteregelverket og EØS-avtalen, og forslaget innebærer at sjøfolk som betaler skatt og trygd til Norge, og som arbeider på skip registrert i et annet EU- eller EØS-land, kan omfattes av ordningen. For å gjenta igjen: Dette er ikke en valgfri endring. Som statsråden sa, er alternativet at Norge risikerer å stå uten en støtteordning for sjøfolk. Det ville vært dramatisk, for både sjøfolkene, rederiene og den maritime næringen som helhet. Vi er enige med fagbevegelsen, næringen og direktoratet om at vi må jobbe for å innrette ordningen på en måte som begrenser negative konsekvenser. Etter å ha gått gjennom høringsinnspillene og hatt møter med organisasjonene har statsråden nå sagt at hun skal sette ned en arbeidsgruppe med partene i næringen. Den skal vurdere konsekvensene av endringene og komme med innspill til løsninger. Målet er å innrette endringene sånn at utflagging fra Norge minimeres. Jeg er veldig glad for at dette har blitt godt mottatt, og jeg ser fram til å behandle saken i næringskomiteen. Arbeiderpartiet og regjeringens mål ligger fast: Vi vil jobbe for å opprettholde et høyt antall skip under norsk flagg, vi vil jobbe for å sikre gode og konkurransedyktige rammevilkår for norsk maritim næring, og det er absolutt vårt mål at vi viderefører tilskuddsordningen.

Stortinget vedtok den 29. januar å be regjeringen innføre EU-kommisjonsforordningen som setter nye og lavere grenseverdier for kadmium i løk, og komme tilbake til Stortinget med midlertidige tiltak i revidert budsjett for å avhjelpe løkprodusenter som eventuelt får inntektsbortfall på grunn av de nye reglene. Regjeringen kom raskt kom på banen og varslet allerede 18. februar at de i RNB, revidert nasjonalbudsjett, vil komme med en kompensasjonsordning. For Arbeiderpartiet er det viktig å gi løkbøndene denne sikringen, dersom de til høsten opplever at løken ikke kan selges på grunn av for høye verdier av tungmetaller. Vi håper jo alle at ordningen blir overflødig og at produksjonen i disse områdene går bra, og at det derfor ikke blir behov for kompensasjon. Næringskomiteen er enig om mye her. Blant annet slutter alle opp om behovet for denne midlertidige kompensasjonen. Uenigheten ligger i hvor stor den skal være. Arbeiderpartiet går inn for en dekningsgrad på 70 pst., for vi er opptatt av å balansere behovet for økonomisk trygghet for bonden med prinsippet om at bonden, som selvstendig næringsdrivende, må bære en del av risikoen selv. For det er flere tiltak som kan innføres av bonden for å redusere risiko både på kort og lengre sikt, f.eks. kalking. Det er heller ikke sånn at dette nye regelverket plutselig dukket opp. Næringen vet, som ble presisert av forrige taler, at EU varslet innstrammingen av grenseverdien for kadmium i 2021, og høsten 2025 ble det kjent at de nye reglene skulle tre i kraft i Norge fra 1. juli 2026, noe som allerede da var en utsettelse på ett år. Dette var også et tema i budsjetthøringen i næringskomiteen i oktober. Selv om vi er uenige om dekningsgraden for kompensasjonen for løk, som faller mellom den nye og den gamle grenseverdien, er vi alle enige om at vi tar den usikkerheten løkprodusentene har, på høyeste alvor. Produsentene skal ikke måtte bære kostnadene helt selv. Her skal staten stille opp. Regjeringen har også varslet at de i forbindelse med RNB vil bevilge penger til mer kartlegging, noe som også vil gi kunnskap som kan påvirke mulighetene for å tilpasse produksjonen, for å unngå at løken som produseres, inneholder høyere verdier av kadmium enn det som er anbefalt. Vi vet at tungmetaller ikke er bra for helsa vår. Derfor mener Arbeiderpartiet at det er helt riktig å sette strenge grenseverdier for giftige tungmetaller i matvarer. Det er også verdt å minne om at regelverket ikke bare gjelder grenseverdier for løk, men også for ulike næringsmidler som barnemat og frokostblandinger. Vi mener at hverken norske forbrukere eller norsk landbruk vil være tjent med at vi skulle tillate et høyere nivå av kadmium i norske matvarer enn det som er anbefalt. Det kan til sjuende og sist også skade tilliten til norsk mat.

Sett i lys av situasjonen i verden i dag er det bra at vi nå får på plass disse endringene i skipsarbeidsloven og NIS-loven. En del av denne loven dreier seg om at en skal sikre mannskap som blir tatt til fange mens de er på jobb, og at de skal kunne være trygge på at de fortsatt er underlagt sin arbeidsgiver, med rett til lønn og andre ytelser, til de kommer seg hjem. Det betyr at det ikke er lov til å si opp ansatte eller å avslutte en kontrakt som i utgangspunktet ville ha gått ut under fangenskapet, før de er trygt hjemme. I papirene og utredningen står det tydelig at dette heldigvis ikke har vært et problem for norske sjøfolk. Det er vi glade for. Det er selvsagt noe vi ønsker og håper på også for framtiden, men det er likevel en ekstra trygghet for ansatte å vite at hvis situasjoner skulle oppstå, gjelder arbeidsrettighetene, og arbeidsgiveren har et ansvar for å ta vare på vedkommende inntil de er trygt hjemme. Etter at komiteen begynte å jobbe med saken, har det brutt ut krig i Midtøsten, og skip er blitt sperret inne i Hormuzstredet. Verden har forandret seg. Vi i Arbeiderpartiet, og komiteen for øvrig, er positive til at dette nå er på plass. Endringene vi gjør i loven, sikrer mer forutsigbare og tydelige arbeidsvilkår, og foreslår regler som klargjør rettsvirkninger ved eventuell mangelfull informasjon i arbeidsavtalen. I dette ligger det bl.a. at den ansatte skal anses som fast ansatt dersom midlertidigheten ikke framgår av avtalen, og at utvidelse av prøvetiden skal følge fastsatte lover. Det vil alltid være viktig og riktig for Arbeiderpartiet at arbeidstakere blir ivaretatt og behandlet på en god måte, og det blir de aller fleste i dag. Likevel er dette et steg i rett retning for et forutsigbart og trygt arbeidsliv og for å sikre tydeligere og mer forutsigbare arbeidsvilkår, og et styrket arbeidsrettslig vern i gitte situasjoner. Derfor er vi glade for at disse endringene nå trer i kraft.

Verden er i endring. Gamle skillelinjer brytes ned, og en ny virkelighet vokser fram, ikke bare innenfor sikkerhetspolitikk, men også innenfor handel, næringsliv og arbeidsliv. Som medlem av næringskomiteen har jeg lyst til å løfte fram noe av det som utenriksministeren tok opp om handel og sikkerhet, og at dette henger mye tettere sammen enn noen gang. Grønland-saken viste dette tydelig, der tolltrusler ble brukt som politisk press i en sikkerhetspolitisk konflikt. Ferro-saken viste det samme: Norge sto utenfor da EU valgte å beskytte sin egen industri, noe som har skapt usikkerhet for bl.a. ansatte i Sauda og på Senja. Når verden endrer kurs, tvinges også Europa til å endre kurs. EU arbeider for større strategisk autonomi, mindre avhengighet, mer motstandskraft og større selvstendighet. Dette påvirker markeder som vi er en del av. For norsk økonomi betyr dette at vi må være tidlig på, tett på og tydelige i Brussel, for Norge er en liten og åpen økonomi. Om lag hver femte arbeidsplass er knyttet til eksport, og utenrikshandelen tilsvarer rundt 80 pst. av verdiskapingen. 60 pst. av dette går til Europa. Endringer i internasjonal handelspolitikk påvirker derfor bedrifter og arbeidsplasser i hele landet vårt, og derfor må vi pleie forholdet vårt til Europa, samtidig som vi må jobbe med nye markeder. Regjeringen inngikk i fjor avtaler med Mercosur-landene India, Malaysia og Thailand, og vi jobber med Vietnam. Dette er ikke bare bra – det er helt nødvendig. Som en liten og åpen økonomi er vi fortsatt avhengig av et fungerende globalt handelssystem. WTO er fortsatt grunnmuren for verdenshandelen, men når verden endrer seg, må også organisasjonen endre seg. Det er viktig at Norge er aktivt med i dette arbeidet. Midt i alt dette står EØS-avtalen som vår mest grunnleggende forankring. Den har aldri vært viktigere. Omtrent alle jeg treffer i norsk næringsliv, trekker fram at denne avtalen er vesentlig for deres bedrift. EØS-avtalen har vært avgjørende for å sikre norsk næringsliv stabile rammevilkår, og det er den fortsatt. Nå er vår jobb å sikre at vår markedsadgang ikke svekkes. EØS er ikke en meny vi kan velge fra; det er en forpliktelse. Skal vi få, må vi gi, og skal vi kreve, må vi levere. Forholdet til EU tåler krevende saker, men som alle relasjoner krever det en innsats. Jeg er derfor glad for at regjeringen investerer i dette forholdet. Det er en nødvendighet for å sikre trygghet, arbeidsplasser og norsk handlefrihet i en verden som er preget av uro. Det er også viktig at regjeringen jobber med nye handelsavtaler med andre land, og at vi er aktivt med i reformasjonen av WTO. Det er noe av det viktigste vi gjør for å trygge Norges næringslivs interesser i dag og i årene som kommer.

10:34] (ordfører for saken): Det er kanskje årets lengste sakstittel så langt! Jeg vil benytte anledningen til å ønske alle et godt nytt år og takke medlemmene i næringskomiteen for et godt samarbeid i denne saken og gjennom 2025 generelt. Et godt samarbeid gjør oss som regel både klokere og bedre rustet til å ta fornuftige avgjørelser. Det er også det denne saken dreier seg om, for sammen med Frankrike, Portugal, Spania, Italia og Storbritannia skal vi ikke bare til VM, vi skal også opprette Mercator, som er et internasjonalt senter for havet, nettopp for å heve vår kunnskap om havet. Flere kan komme med etter hvert, om de ønsker det. Mercator har gjennom flere år utviklet komplekse havsimuleringssystemer, som er i stand til både å forutsi, beskrive og analysere havets tilstand. De har også levert satellittdata til norske kystmodeller. Målet med denne ratifikasjonen av senteret er at vi nå sammen skal utvikle og utnytte digitale havsystemer og informasjonssystemer for å oppnå en bedre forståelse av havet. Som vi vet, er havet stort og dekker over 70 pst. av jordens overflate. For oss som kystnasjon, betyr havkunnskap mye for at vi skal kunne utvikle og forvalte våre havområder, at vi skal kunne sikre våre kystsamfunn, og at vi skal utvikle nye havnæringer og administrere fiskeriene våre på en god måte. Arbeiderpartiet oppfordrer derfor Stortinget til å stemme for innstillingen til næringskomiteen i denne saken.

Budsjettet vi skal vedta i dag, er et godt budsjett, og det er et budsjett som ruster Norge for framtidens industri. Vi skal utvikle, ikke avvikle, norsk oljeindustri, samtidig som vi forbereder oss på lavere etterspørsel etter fossil energi. Da må vi ha flere bein å stå på, og vi må bruke den kompetansen vi har, til å bygge ny industri, ny teknologi og nye arbeidsplasser. Innovasjon Norge og Siva er viktige verktøy i denne omstillingen. Erfaringen viser at bedrifter som får støtte gjennom virkemiddelapparatet, oppnår sterkere vekst enn andre. Dette er investeringer som skaper arbeidsplasser i hele landet, også der markedet alene ikke investerer. Vi trenger en statlig verktøykasse som kan stille opp med risikoavlastning, garantier og tilskudd der markedet svikter. Dette er spesielt viktig der avstanden er stor til kapitalsterke miljøer. For noen uker siden var jeg på besøk hos Anne Kristin i Rogaland ressurssenter. Hun jobber i 1 av 38 næringshager i Norge, som totalt betjener opptil 2 500 bedrifter over store deler av landet. De er støttet av virkemiddelapparatet. Næringshagene er den mest lokale delen av virkemiddelapparatet. De skaper arbeidsplasser, det skjer verdiskapning og innovasjon der andre virkemidler ikke når fram. Anne Kristin kunne fortelle meg at for hver tusende krone verdiskaping i distriktet har programmet en kostnad på 5 kr. Det er med andre ord en god investering. Hvis vi fjerner ordninger som bidrar med slik støtte, vil det ramme privat sektor i distriktene direkte og dermed livsgrunnlaget for mange lokalsamfunn. I tillegg til å støtte småstartere i distriktene har vi et statlig system som siden 1800-tallet har jobbet for å utvikle bedrifter og få dem til å vokse. I 2003 kalte vi dette barnet for Innovasjon Norge. Siden 2020 har Innovasjon Norge støttet hvert fjerde børsnoterte selskap i Norge. Dette vil FrP legge ned. En slik politikk vil sette mange bedrifter og arbeidsplasser i Norge i fare og svekke vår evne til å omstille oss i en tid med raske teknologiske skifter. Arbeiderpartiet mener derfor at staten skal være en aktiv partner i utviklingen av næringslivet, ikke en passiv tilskuer. Vi vil forbedre og forenkle virkemiddelapparatet, ikke avvikle det. Forskjellen mellom oss og FrP er tydelig: Vi bygger framtidens industri i fellesskap, de ønsker å overlate utviklingen til markedet alene. Dette budsjettet sikrer arbeidsplasser, verdiskaping og omstilling i hele landet, og det er ansvarlig politikk for framtiden.

Takk til komiteen for godt arbeid. Jeg må si at representantene har gjort et solid stykke arbeid med de mange forslagene som er kommet inn, og som foregående taler sa: Forslagene spenner fra skatt til kapitaltilgang, innovasjon, kompetanse, offentlige anskaffelser, nye teknologier og bruk av SPU-avkastningen – for å nevne noe. Vi står foran store utfordringer: Vi skal nå klimamålene, vi skal sikre nødvendig kompetanse, og vi skal omstille økonomien i møte med endringer som vi både kjenner og ikke kjenner i dag. Arbeiderpartiet er derfor enig i at vi trenger en ny næringspolitikk for en ny tid, og noe av det som er utfordrende, er at den nye tiden kommer hele tiden. Derfor jobber regjeringen kontinuerlig med dette. Regjeringen har satt i gang arbeid som dekker mye av det som foreslås, bl.a. gjennom industrimeldingen, den nye gründermeldingen, strategiplanen for næringslivets FoU-investeringer, langtidsplanen for forskning og høyere utdanning, utsynsmeldingen, profesjonsmeldingen, Virkemiddelapparatet 2.0 «En vei inn», og veikartet for teknologibasert næringsliv. I tillegg jobber regjeringen med å få på plass en tverrpolitisk skattekommisjon, som skal sikre forutsigbare rammer for norsk næringsliv. Ett av forslagene fra representantene gjelder å fjerne forbudet mot inn- og utleie av arbeidskraft. Det er viktig å understreke at det ikke finnes et generelt forbud. Innleie er fortsatt tillatt. Virksomheter med tariffavtaler kan avtale tidsbegrenset innleie med tillitsvalgte, og produksjonsbedrifter kan fortsatt leie inn arbeidskraft av hverandre. Kartlegginger viser dessuten at dagens regler gir flere faste og direkte ansettelser – nettopp det som var formålet. Arbeiderpartiets mål er at norsk næringsliv skal ha stabile og rettferdige rammer, og flere skal komme i jobb. For å få til dette jobber vi nå for å få 150 000 flere i arbeid gjennom satsing på kompetanse og rekruttering. Vi skal videre sørge for stabile skatter og videreutvikling av EØS-avtalen, og vi skal jobbe for økt forskning, innovasjon og private investeringer for grønn omstilling. Jeg er glad for budsjettenigheten som kom på plass denne uken, og Arbeiderpartiet kommer til å fortsette å føre en aktiv næringspolitikk, der staten spiller på lag med næringslivet gjennom risikoavlastning. Sånn skal vi sikre trygghet for arbeidsplassene våre og næringslivet vårt framover.

Hva betyr arbeid for oss, som enkeltmennesker og som samfunn? Det å ha en jobb å gå til er ikke bare inntekt. Det er også en følelse av mening, tilhørighet og mestring. De som er i arbeid, har beviselig bedre psykisk helse, og de er mer tilfreds med livet. Samtidig vet vi alle at det er samfunnsøkonomisk klokt å få folk ut i arbeid. Derfor sier vi i Arbeiderpartiet at arbeid til alle er jobb nummer én, og vi mener det. Men for at alle som vil og kan skal få komme i arbeid, må det også være tilgjengelige arbeidsplasser. Arbeiderpartiet skal derfor sørge for å ta vare på eksisterende næring, og vi skal legge til rette for nye grønne næringer gjennom trygge og forutsigbare rammer. Det er viktig, for bedrifter som går med overskudd, er med på å finansiere verdens beste velferdsstat. Norsk næringsliv går i hovedsak godt. De siste årene har vi satt både investerings- og eksportrekorder i Norge. Antallet konkurser er nå lavere enn det var alle årene Fremskrittspartiet og Høyre styrte, og vi har fått 162 000 flere i jobb. Av disse er åtte av ti i privat sektor. I tillegg har vi rekordlav arbeidsledighet – alt dette i en tid som er preget av geopolitiske og geoøkonomiske uroligheter. Dette skjer ikke av seg selv. Arbeiderpartiet driver aktiv næringspolitikk sammen med næringslivet i hele landet. Det skal vi fortsette med, enten det handler om industribygging, fornybar energi eller nye teknologiske løsninger. Vi vet at et sterkt virkemiddelapparat er avgjørende for å utvikle nye bedrifter, ny industri og ny teknologi. Derfor utvikler vi virkemiddelapparat – ikke svekker det, slik Fremskrittspartiet vil gjøre når de eksempelvis foreslår å legge ned Innovasjon Norge. Vi forenkler, fornyer og forbedrer prosessene, og derfor har vi lansert prosjektet Én vei inn. Det har allerede spart næringslivet for 5,8 mrd. kr, og vi skal gjøre mer. Det skal være enkelt å gå fra idé til bedrift i Norge, og hvis vi lykkes med det, lykkes vi med vår viktigste oppgave: arbeid til alle. Likevel er vi ikke fornøyd. For å fortsette utviklingen av Norge må eksisterende og nye eksportnæringer utvikles. Samarbeidet med Europa blir bare viktigere hvis vi skal bygge helhetlige industrikjeder, og EØS-avtalen gir oss et enormt stort mulighetsrom som vi kan og skal bruke for å nå målet om 50 pst. økning i fastlandseksporten innen 2030. Vi jobber aktivt for å sikre nye handelsavtaler, og det har vi gjort, bl.a. med land som India, Malaysia, Chile, Thailand og Ukraina. Vi prioriterer stabilitet, og vi står på sammen med næringslivet fordi arbeid til alle faktisk er jobb nummer én.