Dette er en god dag. Jeg har lyst til å gratulere partene med jordbruksavtalen. Det er faktisk en historisk god avtale, og det er viktig. Jeg skal snakke litt om beredskap, og jeg tenker at det er litt av hovedlinjen i denne avtalen. Norge er farlig avhengig av at verdenshandelen fungerer. Så lenge alt går normalt, får vi mat, men når kriser oppstår, blir situasjonen raskt krevende. Det kan være krig, det kan være klimaendringer, det kan være handelskonflikter – med andre ord alt vi opplever i dag. Realiteten er at under halvparten av den maten vi spiser i Norge i dag, blir laget her. Vi er et av de industrilandene med lavest selvforsyning, og det er vi nødt til å gjøre noe med. Debatten om matsikkerhet preges av to hovedsyn. Det ene er en føre-var-tilnærming, som tar til orde for å styrke matberedskap og selvforsyning. Det andre kan oppsummeres som at det ordner seg, markedet fikser. Arbeiderpartiet mener at vi må velge en føre-var-linje. Vi kan ikke lene oss på en forestilling om at det ordner seg så lenge markedet styrer, som Høyre og FrP tar til orde for. Vi må styrke norsk matproduksjon i hele landet. Det er et levende landbruk over hele Norge som er vår viktigste beredskap, og det forutsetter at vi har en landbrukspolitikk som tar dette på alvor. Derfor er det viktig at årets avtale faktisk prioriterer økt selvforsyning og økte inntektsmuligheter for bonden. Regjeringen har satt beredskap, selvforsyning og matproduksjon høyt, og det vises. Bevilgningene til jordbruket har økt mye under Støre-regjeringen. Det er et krafttak for trygg mat i urolige tider. Fremskrittspartiet og Høyre vil ha mindre statlige overføringer, mer marked, mer effektivisering og svekket importvern i landbruket. De vil altså ha en helt annen retning i landbrukspolitikken enn det flertallet i denne salen heldigvis vil gå for. Her mener jeg at FrP og Høyre ikke tar innover seg at matberedskap er en grunnleggende del av den sivile beredskapen. Det er den løpende lokale matproduksjonen i hele landet som gir reell trygghet. En beredskap basert på import og noen få store sentraliserte enheter vil bli sårbart. I en krise kommer de ikke springende og sier at de kommer med maten til oss i Norge, da passer folk på seg selv. Vi kan ikke spise olje, vi må kunne produsere maten vår selv, også når krisen rammer. Derfor er et sterkt jordbruksoppgjør en investering i både norsk matproduksjon, norsk beredskap og fellesskapets trygghet.

Jeg skal dra oss litt tilbake. Det er ingen tvil om at det er staten som har bygget opp det norske lufthavnnettet, og det er staten som i hovedsak fortsatt bærer ansvaret for dette. Vi bor i et langstrakt land med utfordrende geografi mange plasser, og for mange er den avgjørende delen av dette luftfarten. Den binder landet sammen, sikrer beredskapen og legger grunnlaget for næringsutvikling i hele Norge. Dette er et resultat av bevisste politiske valg. Allerede i 1961–1962 ba samferdselskomiteen regjeringen om å utrede behovet for småflyplasser. Mellom 1968 og 1975 ble det bygd 21 flyplasser i Norge. Det var en målrettet og planlagt satsing på å knytte hele landet tettere sammen. Haugesund lufthavn Karmøy kom i 1975, og er et godt eksempel på denne utviklingen. For en region som har et sterkt internasjonalt orientert næringsliv, fikk dette stor betydning og har hatt det siden. Avinor-modellen er et uttrykk for denne langsiktige samfunnstenkningen, som starter helt tilbake på 1930-tallet – med daværende Sola lufthavn som den første sivile lufthavnen i Norge. Modellen gjør at vi ikke bare får et flytilbud der det er mest lønnsomt, men også der behovene er store. De store lønnsomme finansierer de små, sånn at vi kan sikre drift også på steder som er ulønnsomme. Dette er viktig for beredskapen, for innbyggere og for næringsliv, og dette er Arbeiderpartiet tilhenger av, som sakens ordfører presenterte tidligere. Samtidig erkjenner vi at det finnes ulike modeller for drift, og det er grunn til å advare mot å svekke nasjonale fellesskapsløsninger som har tjent oss godt over tid. Risikoen ved oppsplitting er større forskjeller i tilbud, mindre forutsigbarhet og svekket beredskap. For oss i Arbeiderpartiets er det viktig at det ved et eventuelt salg legges inn noen klausuler, slik det gjøres i forslaget, bl.a. om at staten skal kunne kjøpe tilbake lufthavnen, og at nasjonale sikkerhetsinteresser ivaretas. Vi vil også at det skal legges fram en bærekraftig plan for de neste fem årene for å sikre drift over tid – og jeg ønsker selskapet lykke til med den jobben. Det er viktig å understreke at formålet med forslaget er å sikre videre drift. Hvis selskapet ikke kommer med en plan som sikrer kontinuerlig drift, er det fare for driftsavbrudd, og da må salgsprosessen kunne avbrytes og Avinor kunne overta, uten at det blir opphold i luftfarten. Det er viktig for innbyggerne, og det er viktig for næringslivet på Haugalandet. Så det at vi åpner for dette nå, rokker ikke ved hovedlinjen vår, at staten gjennom Avinor fortsatt bør ha det overordnede ansvaret for å sikre et trygt og stabilt og landsdekkende luftfartstilbud i Norge.

Denne saken har skapt et utrolig stort engasjement. Jeg vil takke komiteen, høringsinstansene og den partssammensatte arbeidsgruppen for et konstruktivt samarbeid, som har gjort at vi nå kan lande et enstemmig vedtak. Det har vært helt avgjørende for å nå vårt felles mål: å sikre tilskuddsordningen for arbeidstakere til sjøs. Saken handler om behovet for en lovendring som er begrunnet i behovet for samsvar med Europakommisjonens praksis for statsstøtte. Arbeiderpartiet vet at EØS-avtalen er viktig for norske bedrifter, men den forplikter en også til å følge noen sett med regler. Derfor er det nødvendig å endre loven, men vi skal jobbe med forskriften. ESA-godkjenningen varte i ti år fra 2016. Denne fristen har statsråden klart å forlenge med ett år, noe som gir oss tid til å finne en løsning tilpasset norske forhold. Et samlet storting og en samlet næring ønsker å bevare tilskuddsordningen som sikrer norske sjøfolks konkurransekraft og attraktivitet i NIS og NOR. Endringsforslaget skapte uro. Uroen bunner i bekymringen for at en svekkelse kan føre til en utvanning av ordningen, utflagging og færre norske sjøfolk. Dermed står både kompetanse, aktivitet og vår posisjon som ledende maritim nasjon i fare. Dette sikrer ikke at ingen norske skip kommer til å flagge ut, det kan det være andre grunner til at noen velger å gjøre, men en samlet komité og statsråden mener at det ikke skal være denne ordningen det skal stå på. Norge er en stolt sjøfartsnasjon med en lang kyst og sterke maritime tradisjoner. Som øyboer med hav på alle kanter vet jeg at uten kompetanse risikerer vi å miste denne posisjonen. Mister vi folk og skip, truer det også beredskapen. Beredskap er viktigere enn noen gang i en urolig verden, og nettopp beredskap er særlig vektlagt i forslagene fra komiteen. Historien har vist oss flere ganger at Norge trenger sterk beredskap i en sterk norsk flåte. Tilskuddsordningens forløper startet som en refusjonsordning i 1993, med Brundtland. Tidlig på 2000-tallet ble den utviklet til dagens ordning, som er støttet av omtrent alle partier. Dette viser en gradvis politisk erkjennelse av behovet for konkurransedyktige vilkår ved hjelp av støtte fra den norske stat. Vedtakene vi gjør i dag, viser at et samlet storting står fast ved denne erkjennelsen. Vi skal fortsette å kjempe for norske sjøfolk og norsk flagg. Det ønsker også regjeringen, og nå vet vi at statsråden, sammen med arbeidsgruppen, kommer til å videreføre dialogen med ESA for å arbeide for å videreføre en ordning tilsvarende dagens, i ti nye år – av hensyn til sikkerhet, nasjonal beredskap, forsyning og kompetanse. Vi støtter tilrådingen.

Jeg vil begynne med å takke komiteen for et godt samarbeid også i denne saken. Det vi diskuterer i dag, er om vi skal innføre en kompensasjonsordning for CO2-avgift for bedrifter som ikke har reell mulighet til å omstille seg bort fra fossile energikilder, eller der dette blir veldig dyrt. Forslagsstillerne peker på utfordringer knyttet til manglende tilgang på alternative energikilder, herunder nettkapasitet, eller at omstillingen vil bli for kostbar. Arbeiderpartiet vil i denne saken understreke at CO2-avgiften er et av de viktigste og mest langsiktige virkemidlene i norsk klimapolitikk. Avgiften bygger på prinsippet om at forurenser betaler, og er et sentralt verktøy for å redusere utslipp, stimulere til teknologisk utvikling og legge til rette for omstilling i næringslivet. Denne politikken er forankret i et bredt flertall i Stortinget og gir forutsigbare rammer for næringslivet over tid. Samtidig erkjenner Arbeiderpartiet at omstillingen kan være krevende for enkelte virksomheter. I deler av landet er det i dag utfordringer knyttet til nettkapasitet, og for noen bedrifter er alternative løsninger enten ikke tilgjengelige eller fortsatt for kostbare. Dette er reelle utfordringer som vi må ta på alvor. Arbeiderpartiet mener likevel at en generell kompensasjonsordning for CO2-avgiften for virksomheter med begrensede omstillingsmuligheter ikke er riktig virkemiddel. En slik ordning vil kunne svekke insentivene til utslippsreduksjoner og undergrave hovedformålet med avgiften. Risikoen er at nødvendige omstillinger utsettes, og at utviklingen av nye løsninger bremses. I stedet mener Arbeiderpartiet det er viktig å videreføre en aktiv nærings- og klimapolitikk som kombinerer tydelige og forutsigbare rammebetingelser med målrettede tiltak. Regjeringen arbeider allerede med å styrke energiinfrastrukturen og legge til rette for raskere nettutbygging og bedre utnyttelse av eksisterende kapasitet. Videre bidrar virkemiddelapparatet, bl.a. gjennom Enova, til å redusere risiko og kostnader i tidlige faser av teknologiutvikling og omstilling. Arbeiderpartiet vil understreke at statens rolle ikke er å overta den økonomiske risikoen som ligger i næringsvirksomhet. Permanente kompensasjonsordninger kan svekke omstillingstakten og gjøre det vanskeligere å nå de klimamålene Stortinget har sluttet seg til. På denne bakgrunn støtter ikke Arbeiderpartiet forslaget om en generell kompensasjonsordning for CO2-avgiften og viser til at regjeringen allerede fører en politikk som både tar hensyn til næringslivets utfordringer og sikrer nødvendig framdrift i klimaarbeidet.

Jeg takker komiteen også her for et godt samarbeid og for å anerkjenne at Norge og verden for øvrig står i en situasjon der forbruket av klær øker, og at det er et problem at altfor mye ender som avfall. Samtidig vet vi at gjenbruksaktørene hver eneste dag bidrar til å forlenge levetiden til produktene, redusere utslipp og skape arbeidsplasser. De ideelle gjenbruksaktørene spiller en viktig rolle i jobben med både ombruk og å redusere avfall og inkludere flere i arbeidslivet. Mange av dem er lokalt forankret og har tydelige sosiale formål. Det gir verdier langt utover det rent økonomiske; det gir verdi for enkeltmennesket. Vi må klare å legge til rette for fleksibilitet og skjønnsutøvelse der det er mulig innenfor dagens regelverk. Dette gjelder særlig bruk av eksisterende virkemidler og muligheter for lokal og individuell tilpasning, bl.a. gjennom kommunenes rolle og dialog mellom myndighetene og ideelle aktører. Arbeiderpartiet mener at en lokal tilpasning gir rom for fleksibilitet for den enkelte brukers situasjon, og vi frykter at en nasjonal standard for samhandling eller generell og flerårige avtaler til bestemte aktørgrupper, kan redusere denne fleksibiliteten. Arbeiderpartiet mener at ideelle gjenbruksaktører òg er en del av løsningen for å få fart på økt gjenbruk og arbeidsinkludering. For dem er det også viktig med generelle og gode rammevilkår for gjenbruksaktører, som når partiet i regjering fjernet den byråkratiske brukthandelloven. Jeg vil også understreke det som representanten Bastholm sa: Jeg er glad for at vi har fått til et samarbeid i revidert nasjonalbudsjett, der vi har blitt enige med Senterpartiet, SV, Rødt og MDG om å utrede sterkere virkemidler for å redusere avfallet og dreie forbruket i en mer bærekraftig retning. Vi skal utrede, som hun sa, en mer konkret og praktisk modell for å frita omsetning av brukte varer for merverdiavgift, uten at det bidrar til at vi uthuler momssystemet. Og som en del av enigheten skal vi også se på virkemidler for å redusere mengden avfall av tekstil, f.eks. gjennom tekstilavgiften. Arbeiderpartiet vil gjøre det enklere å velge bærekraftig og mulig å drive bærekraftig. Det handler om rettferdig konkurranse, inkludering og en sirkulær økonomi som tar vare på både folk og ressurser. Vi forutsetter at regjeringen fortsetter jobben på dette området, og støtter derfor ikke forslaget fra KrF.

Til noe av det siste som ble sagt her, skal jeg ta med at vi skal drøfte tilskuddsordningen mer på fredag, så den kommer vi tilbake til. Jeg har en liten kommentar til en annen FrP-representant, som var på talerstolen for litt siden. Hun sa at hun har vært på besøk hos maritim næring og verft den siste tiden, og at ingen ber om en strategi. Det synes jeg høres rart ut, for jeg har brukt det siste året på å reise rundt og besøke næringen. Det er rederier, det er verft, det er organisasjoner – både arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner – og alle jeg har truffet, er for dette. Maritimt Forum, som har 700 medlemmer, jublet bokstavelig talt da det ble offentliggjort at vi skulle lage en strategi, nettopp fordi de ønsker forutsigbarhet i en uforutsigbar verden. Jeg må gjenta igjen at engasjementet de viser i innspillsmøtene vi arrangerer rundt omkring, forteller meg at de har lyst til å bidra i dette, de har lyst til å være med på dette, og de har lyst til å få gjennomført dette – nettopp fordi det skal bli en forutsigbarhet i næringen.

Ruth Mariann Hop (A) [12:23:45] (ordfører for saken): Først og fremst vil jeg takke komiteen for godt samarbeid i denne saken. Jeg vil også takke Senterpartiet for engasjementet og deres ønske om involvering og en bred tverrpolitisk enighet i strategiarbeidet. Jeg regner med at de andre kommer til å redegjøre for sine syn, så jeg skal redegjøre for Arbeiderpartiets. Arbeiderpartiet har lyttet til næringen og deres behov for forutsigbarhet. Derfor annonserte vi allerede tidlig i mars i år at vi ville legge fram en ny maritim strategi. Den forrige kom i 2019, og som vi alle vet, har verden endret seg kraftig siden den tid. Maritim sektor er av stor betydning for verdiskaping, sysselsetting, eksport, beredskap og levende kystsamfunn i Norge. Med verdens nest lengste kystlinje er vi en stolt og ledende maritim nasjon, og vår ambisjon er klar: Vi skal fortsatt inneha denne posisjonen. For å få det til må vi samarbeide tett med næringen og legge til rette for langsiktighet og forutsigbarhet. Sammen med Maritimt Forum er vi allerede i gang med innspillsmøter, som gjennomføres over hele landet, og målet er at strategien skal være klar allerede i løpet av dette året. Det at vi holder innspillsmøter, er nettopp for å sikre at strategien kan stå seg over tid – både for næringen og forhåpentligvis tverrpolitisk – i en verden preget av økende geopolitisk uro, skjerpet sikkerhetssituasjon og hardere internasjonal konkurranse, samtidig som næringen står midt i en krevende grønn og teknologisk omstilling. Arbeiderpartiet mener strategien må utvikles i tett dialog med dem som kjenner utfordringene best, ikke bak en kontorpult her i Oslo. Det er derfor gledelig å se at næringen er engasjert, målrettet og allerede har kommet med mange gode innspill, som vi nå arbeider videre med. Arbeiderpartiet mener at de områdene Senterpartiet foreslår dekket, enten vil bli dekket gjennom den kommende strategien eller allerede er ivaretatt gjennom andre strategier og meldinger. Det er ikke hensiktsmessig for noen å etablere overlappende strategier og dokumenter som kan skape mer uklarhet enn klarhet. Den varslede strategien vil som kjent bygge på fem hovedpilarer. Det er rekruttering og kompetanse, maritim industri i et internasjonalt marked, det globale handelsbildet, maritim infrastruktur, og grønn omstilling og ny teknologi. Ambisjonen er å legge fram en strategi som gir tydelig retning, økt forutsigbarhet og ny kraft til å videreutvikle en verdensledende norsk maritim næring som ruster Norge for en ny tid, sammen med næringen. Til slutt vil jeg si at Stortinget vil bli involvert på ordinær måte gjennom behandling av relevante meldinger, proposisjoner og budsjettvedtak, og på denne bakgrunn støtter vi ikke forslaget fra Senterpartiet.

Innovasjon Norge er et sentralt virkemiddel for staten og fylkeskommunene for å realisere verdiskapende næringsutvikling i hele landet. De har et mandat som skal bidra til nyskaping i næringslivet, bærekraftig vekst, økt eksport for konkurransedyktige norske bedrifter og ikke minst utvikling i distriktene. Dette mandatet ligger fast. I årets budsjett var det et flertall på Stortinget for å redusere tilskuddet til Innovasjon Norge som følge av andre prioriteringer. Dette er en krevende omstillingsprosess for organisasjonen, og de har selv estimert at de må legge ned over 100 årsverk. Det er forståelig at så store innsparinger ikke kan tas utelukkende i administrasjonen, og det er positivt at en større del tas i stabsfunksjoner enn i de kundeorienterte delene av organisasjonen. Men når 10 pst. av de ansatte må gå, er det uunngåelig at dette får strukturelle konsekvenser. Alle som har vært gjennom slike omstillinger, vet at dette er svært tøffe og krevende prosesser. Senterpartiet var selv med på kuttene i Innovasjon Norges budsjetter i inneværende statsbudsjett, og de hadde også dette som selvstendige forslag i egne alternative budsjetter. Jeg mener man må evne å ta konsekvensen av egne handlinger. Vi er opptatt av at Innovasjon Norge skal være desentralisert, tett på næringslivet og organisert sånn at hele landet har gode forutsetninger for vekst og innovasjon. Samtidig må styret få ansvar for å vurdere organisasjonen helhetlig og fatte de nødvendige beslutningene innenfor det mandatet som de har fått. Jeg har lyst å legge til at jeg er glad for at næringsministeren har satt i gang en helhetlig gjennomgang av virkemiddelapparatet for å sikre at offentlige midler blir brukt på best mulig måte. Vi må fortsette å jobbe for å gjøre statens verktøykasse enklere, mer målrettet, sånn at bedriftene faktisk finner fram til de relevante ordningene. Jeg vil understreke at regjeringen aldri har hatt som mål å svekke det desentraliserte tilbudet. Jeg mener at det ikke bare er god distriktspolitikk å ha fysisk distriktsrepresentasjon, men også god næringspolitikk, for store deler av verdiskapingen skjer utenfor de store byene. Nå trenger regjeringen og Innovasjon Norge ro til å gjennomføre nødvendige endringer, og derfor kan vi ikke støttet Senterpartiet i denne saken.

Høyre har helt rett i én ting: 35 mrd. kr er fryktelig mye penger, og vi må bruke dem klokt. Der er vi helt enige. Vi er også enige, tror jeg, om at noen av våre viktigste konkurransefortrinn er forutsigbarhet og tillit, og det er disse verdiene næringslivet vårt bygger på. Nå risikerer Høyre å rokke ved nettopp dette, ved igjen å snu i en sak som er vedtatt her i Stortinget. Da blir det et paradoks at representanten fra Høyre rett før meg sto og snakket om forutsigbarhet. Jeg kommer fra Rogaland, og der og langs hele kysten står nå store og små bedrifter klare. Det er verft, det er leverandører, og det er industrimiljøer som har brukt år på å bygge kompetanse og satse på havvind. Vi vet at vi trenger mer kraft i framtiden, til folk, til industri og til verdiskaping. Havvind er en del av løsningen, både for energibehovet og for å kutte utslipp. Vi kan mene mye om havvind, men vi kan ikke leke med tilliten til dem som skal investere i nye arbeidsplasser i Norge. Høyre skaper nå denne usikkerheten, slik vi også så i Melkøya-saken. NHO og fagbevegelsen advarer tydelig: Mer usikkerhet betyr lavere investeringsvilje og færre prosjekter, altså færre jobber langs kysten. Dette skjer også etter at et bredt flertall på Stortinget over flere år har lagt stein på stein for å bygge opp denne næringen. I 2024 vedtok vi inntil 35 mrd. kr i støtte, og industrien har svart med investeringer, med kompetanse og med satsing – og det bærer frukt, det har vi hørt tidligere i dag. Havvindnæringen omsatte for rundt 60 mrd. kr i 2024, med 200 bedrifter og opp mot 8 000 arbeidsplasser. Dette er ikke fantasi, dette er virkelighet. Dersom Høyres forslag vedtas i dag, med støtte fra KrF, FrP og Rødt, sender det et signal om at rammevilkårene i Norge ikke er stabile. Dette setter arbeidsplasser i fare, for når industrien investerer, investerer de for mange år framover. Jeg tror egentlig ikke dette er det Høyre ønsker, og derfor håper jeg at de lytter til sine egne langs kysten – til kommuner og til næringsliv som har forberedt seg på at havvind skal bli en ny industri. Det er jo et paradoks at det var Høyre som var med og startet denne satsingen. Tina Bru gikk i bresjen og tålte mye, og det kan nå kastes på båten. Ikke sett kjepper i hjulene for et av de viktigste industriprosjektene vi har sett på flere tiår. Det er fortsatt mulig å snu. Oljeeventyret krevde modige politikere, og havvindeventyret krever det samme.

De vedtakene vi behandler i dag, handler om noe av det mest grunnleggende for framtidens industri og omstilling, og det er tilgang på kritiske mineraler. Dette er ressurser som er avgjørende for det grønne skiftet, for teknologiutvikling og for vår nasjonale verdiskaping, og derfor er det særdeles viktig at Norge tar en aktiv og strategisk rolle på dette området. I forslagene til vedtak som vi kommer til å stemme over senere i dag, ber vi regjeringen se på hvordan staten kan bidra sterkere i etableringen og utviklingen av mineralprosjekter. Det handler ikke bare om kapital, men også om å få på plass mer effektive planprosesser og vurdere nye virkemidler, som f.eks. mineralselskap eller mineralfond i statlig regi. Dette er grep som skal bidra til å redusere risiko, utløse investeringer og sikre at ressursene våre utvikles til beste for fellesskapet. For det andre sier vi at det avgjørende at vi får på plass en helhetlig gjennomgang av hele verdikjeden, fra forskning og utvikling til utvinning, prosessering og ikke minst gjenvinning. I dag vet vi at det finnes flaskehalser, enten det er regulering, kompetanse eller infrastruktur, og hvis vi skal lykkes, vet vi at vi må identifisere disse og gjøre noe med dem. For det tredje skal Norge posisjonere seg tydelig i møte med EUs satsing på kritiske råvarematerialer. Europa øker tempoet, og vi må følge med. Vi må bidra til økt gjenvinning, utvikle sirkulære verdikjeder og styrke kartleggingen av våre egne ressurser. Her ligger det store muligheter for det norske næringslivet og et ansvar for å være en pålitelig partner for Europa. Vi vet at næringsministeren og regjeringen er på ballen. Det er bra, for dette er ikke bare næringspolitikk, det er sikkerhetspolitikk, det er miljøpolitikk, og det er distriktspolitikk. Derfor er de vedtakene vi gjør i dag, et steg i riktig retning.

En ting kan vi slå fast: Trafikken i vekstområder løser seg sjelden av seg selv, heller ikke på Nord-Jæren. Dette har vært og er en region i vekst, og ifølge SSBs er det blant de mest trafikkbelastede områdene i landet. Hvis vi ikke gjør noe, vil biltrafikken øke anslagsvis opp mot 30 pst. fram mot 2050. Det betyr mer kø, mer støy og dårligere luft. Nullvekstmålet er derfor ikke noe eksperiment, men et nasjonalt mål som Stortinget har vedtatt for alle større byområder. Det er ikke noe særnorsk med dette. De har det i London, Paris, Berlin og Barcelona, og til og med reduksjon i trafikken har de vedtatt i Amsterdam, Helsinki, Wien, Hamburg, København, Stockholm og Göteborg. Prinsippet er enkelt: Når vi blir flere, skal ikke biltrafikken vokse i samme takt. Det handler ikke om å ta bilen fra folk, men det handler om å unngå at køene blir så lange at ingen kommer fram, heller ikke dem som faktisk må kjøre. Bussveien på Nord-Jæren, altså kommunene Stavanger, Sandnes, Sola og Randaberg, vil bli berørt av dette. For bussveien regner en med å kutte reisetiden for buss med 30–40 pst. på de mest belastede strekningene. Det betyr at bussen faktisk blir et alternativ som konkurrerer med bilen på tid. Vi vet alle hva som skjer når bussen står i akkurat den samme køen som alle bilene. Folk velger bilen, og da blir køene enda lengre. Når FrP sier nei til nullvekst og dermed nei til bussveien, sier de samtidig nei til milliarder som staten er villig til å investere nettopp i Stavanger, Sandnes, Randaberg og Sola. FrP vil skrote byvekstavtalen som de respektive kommunene behandlet i 2019. De har forpliktet seg til å bygge tettere rundt kollektivknutepunkter. Det er smart arealpolitikk, og det reduserer transportbehovet. Uten et godt kollektivtilbud faller hele denne avtalen sammen. FrP sier de vil redde bilistene med å stoppe byvekstavtalene og lokalt dermed bussveien. Men uten bussveien vil biltrafikken øke, køene bli lengre og framkommeligheten bli dårligere – ikke bare for bilistene, men for alle. Nullvekstmålet og byvekstavtalene handler om én ting, og det er å sørge for at regionen fungerer bedre, sånn at de som må kjøre, faktisk kommer fram med bilen sin. Bussveien på Nord-Jæren er uten sammenligning det største som har skjedd innen kollektivtrafikk i Rogaland på mange år. Den ønsker vi å gjennomføre, i motsetning til det FrP nå foreslår, som vil skrote hele satsingen.

Ruth Mariann Hop (A) [21:18:56] (ordfører for saken): Først og fremst vil jeg takke Høyre for å ha fremmet dette forslaget og komiteen for et veldig godt samarbeid i saken. Produksjon av lokal mat og drikke handler om at mange små produsenter i hele landet skaper verdier, arbeidsplasser, framtidstro og stolthet i sine egne lokalsamfunn. Komiteen har de siste ukene samlet seg om et forslag om at regjeringen så snart som mulig skal komme tilbake til Stortinget med et lovforslag som gjør det mulig å selge alkoholholdige drikkevarer over 4,7 pst. fra produksjonssted – dette sånn at produsentene skal kunne selge et begrenset volum av sin egen produksjon direkte til besøkende. Dette er noe regjeringen allerede jobber med, og nå blir de utfordret av Stortinget om å komme raskt tilbake med et lovforslag. Endringen vil, sånn som jeg ser det, bidra til utviklingen av Norge som reiselivsdestinasjon og gi bøndene nye muligheter for verdiskaping gjennom kortreiste produkter. Det vi vedtar i dag, eller det som blir banket gjennom etter hvert, har vi sett fungere i praksis. I 2016 åpnet vi for salg av sider over 4,7 pst. direkte fra gård. Det har vært en suksess, spesielt i Hardanger, der lovendringen har bidratt til nye virksomheter, helårs arbeidsplasser og økt reiselivsaktivitet. Forslaget er en videreutvikling av den samme tankegangen, og dette er god næringspolitikk for distriktene og en håndsrekning til produsenter som trenger flere bein å stå på. Noen er med dette forslaget bekymret for Vinmonopolets rolle og for økt tilgjengelighet av alkohol. Til dem har jeg lyst å si at hovedlinjene i norsk alkoholpolitikk skal ligge fast. Vinmonopolet skal fortsatt være bærebjelken i norsk alkoholpolitikk. Andre peker på utfordringer knyttet til EØS-regelverket. Her er det viktig å understreke at arbeidet ikke stopper med dette vedtaket. Regjeringen har tidligere varslet at de vil sende utformingen av ordningen på høring før sommeren. Det står fortsatt ved lag. Det gjør at vi kan sørge for at ordningen blir trygg, treffsikker og godt forankret. For Arbeiderpartiet handler dette om et levende lokalsamfunn, sterkere reiseliv, mer lokal verdiskaping og en politikk som tar hele landet i bruk. Derfor støtter vi dette forslaget. Høyre fremmer også i saken et forslag om å legge fram en egen stortingsmelding om økt produksjon og eksport av lokal- og spesialmat. Her mener vi i Arbeiderpartiet at det allerede ligger gode strategier for dette i Matnasjonen Norge, Oppskrift for mer lokal mat og drikke, strategi for økt selvforsyning og Veikart for reiselivsnæringen, der mat og matopplevelser omtales som en ressurs inn i utviklingen av reiselivet. Alle disse har kommet på plass mellom 2021 og 2025. Vi mener at disse planene dekker området, og derfor støtter vi ikke det forslaget.

Takk til representanten fra Senterpartiet, som reiser debatt om denne viktige statlige naturskadeordningen. Det er en økonomisk kompensasjon til personer og virksomheter som blir rammet av skader forårsaket av naturhendelser som flom, skred, storm eller jordskjelv. Ordningen har eksistert siden 1961 og er en godt etablert ordning som yter erstatning til skadelidte etter en naturulykke, og det er lovregulert. De siste årenes store naturskadehendelser kan tyde på at vi kan vente oss hyppigere og mer omfattende naturskadehendelser framover. Dette understreker også viktigheten av å ha et lovverk som er tilpasset dagens samfunn, og som legger til rette for en effektiv erstatningsordning. Selv om selve ordningen er god, ser vi utfordringene, som saksbehandlingstiden, som er blitt debattert her i dag. Ekstremværet Hans sommeren 2023 rammet store deler av landet og førte til omfattende skader på eiendom og infrastruktur. Etter dette mottok Landbruksdirektoratet over 2000 søknader om naturskadeerstatning. Klimaendringene gir flere og mer intense naturhendelser, noe som øker presset på ordningen. Derfor har Landbruks- og matdepartementet besluttet å gå gjennom ordningen med mål om en mer effektiv håndtering av store naturulykker, som statsråden sa i sitt innlegg. Arbeiderpartiet mener det var rett å gå vekk fra lokal forvaltning gjennom lensmannsskjønn i 2014, og etablere et nasjonalt forvaltningsorgan. Dette organet er også bedre rustet til å håndtere uforutsigbare naturulykker uten å belaste kommuneadministrasjonene unødig. Vi i Arbeiderpartiet er ikke redde for å endre systemer som ikke fungerer optimalt, men vi mener det er uhensiktsmessig å gjøre det stykkevis og delt, uten å se dem en større sammenheng. Jeg vil også vise til at regjeringen våren 2024 la fram Meld. St. 27 Tryggare framtid – førebud på flaum og skred, som ble behandlet i Stortinget våren 2025. Det ble i denne sammenheng gjort en helhetlig gjennomgang av politikken på flom- og skredområdet, og tiltak i meldingen er knyttet både til områder der folk bor, og til landbruk, samferdsel og annen infrastruktur. Naturskadeordningen er en viktig bærebjelke i vårt velferdssamfunn. Når naturkreftene rammer hardt og uforutsigbart, skal ikke enkeltmennesker stå alene med konsekvensene. Gjennom ordningen tar felleskapet et ansvar for å sikre at de som rammes av naturhendelser, få mulighet til å bygge opp igjen liv og levebrød. Vi i Ap støtter forslag 6 i saken, selv om dette ikke kommer fram av komiteens innstilling.

Denne saken handler om at små stiftelser skal få bruke mer på formål og mindre på byråkrati. Stiftelser spiller en utrolig viktig rolle i samfunnet vårt. De bidrar til frivillighet, lokalt engasjement og viktige samfunnsformål, og de har ofte svært begrensede midler. I dag er regelverket slik at alle stiftelser har revisjonsplikt, uansett størrelse. Det betyr at små stiftelser med minimale inntekter og eiendeler påføres betydelige revisjonskostnader. Det er strengere enn for både små aksjeselskaper og frivillige organisasjoner, og det er i mange tilfeller ute av proporsjon med virksomheten. Arbeiderpartiet mener, i likhet med resten av komiteen, at dette er uheldig. Når administrative kostnader blir for høye, går det direkte ut over stiftelsens mulighet til å støtte formålet de er opprettet for. Derfor støtter vi nå at det innføres terskelverdier for revisjonsplikt for stiftelser, i hovedsak på linje med fritakene som allerede gjelder for små selskaper. Alle statsrådene jobber i dag med et forenklingsarbeid der målet er å redusere administrative byrder og frigjøre tid på sine felt i både offentlig og privat sektor. Med dette forslaget ber vi også regjeringen om å vurdere forenklinger og andre kostnadsreduserende tiltak tilknyttet revisjon. Dette handler ikke om å svekke kontrollen, men om å styrke ideell sektor, for åpenhet, tillit og forsvarlig forvaltning er avgjørende for legitimiteten til stiftelser. Det skal selvsagt ligge fast framover. Målet er et mer treffsikkert regelverk som reduserer unødvendig byråkrati og lar stiftelsene bruke midlene der de trengs mest, og samtidig sikre nødvendig kontroll. Slik kan vi legge bedre til rette for at stiftelser kan gjøre jobben sin, til beste for lokalsamfunn og fellesskap over hele landet. Derfor støtter vi forslaget til vedtak slik det foreligger. (Innlegg er under arbeid)

Jeg må også takke komiteen for godt samarbeid og gode diskusjoner i denne saken. Den handler egentlig ikke om Nysnø alene. Den handler også om at vi står i en tid som krever at vi tenker noen nye tanker. Det handler om – for det første – hva slags industri- og næringspolitikk Norge skal føre i møte med omstillingen vi står i, og – for det andre – om staten skal bidra til at nye næringer blir bygd der markedet i dag svikter, eller om markedet skal bære hele risikoen alene også i tidlig fase, der vi vet at kapitalen ofte ikke kommer av seg selv. I Arbeiderpartiet mener vi at vi trenger en aktiv næringspolitikk, og vi trenger verktøy som gjør omstilling mulig i praksis. Nysnø er i dag et av disse verktøyene. I 2017 ble Nysnø etablert for å løse et helt konkret problem: dokumentert mangel på risikokapital både i Norge og Europa for tidligfase-selskaper som utvikler ny teknologi som kan kutte utslipp og skape nye arbeidsplasser. Det er viktig å understreke at Nysnø investerer på markedsmessige vilkår, alltid i lag med private aktører. Staten kan ikke eie mer enn 49 pst., private investorer aldri mindre enn 51 pst. Det betyr ikke at staten plukker vinnere, men utløser privat kapital, deler risiko og tar del i verdiskapingen på lik linje med andre. Tidligfase-investeringer har en tidshorisont på 10–15 år. En stor del av kapitalen til Nysnø ble tilført så sent som i 2022 og 2023. Å kreve klare konklusjoner om avkastning allerede nå er rett og slett økonomisk misvisende. Det er også viktig å minne om at dette er penger som ikke er vekke. Verdiene ligger i selskaper, i teknologi, kompetanse og arbeidsplasser som utvikles over tid. Når det gjelder klimaeffekten, som det også blir stilt spørsmål ved, har Nysnø vært med på å utvikle internasjonale rammeverk for måling og rapporterer allerede om unngåtte utslipp, både realiserte og framoverskuende. Hvis vi skal nå klimamålene våre, må vi utvikle løsninger før utslippskuttene kan komme i stor skala. Arbeiderpartiet er opptatt av at virkemiddelapparatet skal fungere best mulig. Derfor er vi allerede i gang med en helhetlig gjennomgang av dette. Det vi sier nei til i dag, er å trekke ut én ordning av virkemiddelapparatet på nåværende tidspunkt og dermed skape usikkerhet rundt dette, som nettopp er avhengig av langsiktighet og forutsigbarhet. Der prøver vi å få sett på det store bildet i forhold til virkemiddelapparatet. Derfor støtter Arbeiderpartiet komiteens tilråding i saken, at representantforslaget ikke blir vedtatt. (Innlegg er under arbeid)

La meg først gjøre det klinkende klart: Arbeiderpartiet er ikke interessert i en svekkelse av det norske flagget, tvert imot. Nå kommer det en liten repetisjon av det statsråden allerede har sagt. Jeg opplever at det er et behov for å gjenta det, for Arbeiderpartiet er opptatt av forutsigbare og gode rammer for maritim næring. Tilskuddsordningen vet vi alle at er et av de viktigste politiske virkemidlene vi har for å bevare norsk maritim kompetanse. Det er nettopp her kimen til uroen vi nå opplever, kommer, fordi tilskuddsordningen regnes som statsstøtte etter EØS-avtalen og må derfor godkjennes av Eftas overvåkingsorgan, som er ESA. Ordningen ble godkjent i 2016 og skulle vare i ti år. Nå har det gått ti år, og dermed er ordningen ute igjen. Vi har fått ett års forlengelse. Regjeringen har hatt på høring forslag til endringer for å bringe den i samsvar med statsstøtteregelverket og EØS-avtalen, og forslaget innebærer at sjøfolk som betaler skatt og trygd til Norge, og som arbeider på skip registrert i et annet EU- eller EØS-land, kan omfattes av ordningen. For å gjenta igjen: Dette er ikke en valgfri endring. Som statsråden sa, er alternativet at Norge risikerer å stå uten en støtteordning for sjøfolk. Det ville vært dramatisk, for både sjøfolkene, rederiene og den maritime næringen som helhet. Vi er enige med fagbevegelsen, næringen og direktoratet om at vi må jobbe for å innrette ordningen på en måte som begrenser negative konsekvenser. Etter å ha gått gjennom høringsinnspillene og hatt møter med organisasjonene har statsråden nå sagt at hun skal sette ned en arbeidsgruppe med partene i næringen. Den skal vurdere konsekvensene av endringene og komme med innspill til løsninger. Målet er å innrette endringene sånn at utflagging fra Norge minimeres. Jeg er veldig glad for at dette har blitt godt mottatt, og jeg ser fram til å behandle saken i næringskomiteen. Arbeiderpartiet og regjeringens mål ligger fast: Vi vil jobbe for å opprettholde et høyt antall skip under norsk flagg, vi vil jobbe for å sikre gode og konkurransedyktige rammevilkår for norsk maritim næring, og det er absolutt vårt mål at vi viderefører tilskuddsordningen.

Stortinget vedtok den 29. januar å be regjeringen innføre EU-kommisjonsforordningen som setter nye og lavere grenseverdier for kadmium i løk, og komme tilbake til Stortinget med midlertidige tiltak i revidert budsjett for å avhjelpe løkprodusenter som eventuelt får inntektsbortfall på grunn av de nye reglene. Regjeringen kom raskt kom på banen og varslet allerede 18. februar at de i RNB, revidert nasjonalbudsjett, vil komme med en kompensasjonsordning. For Arbeiderpartiet er det viktig å gi løkbøndene denne sikringen, dersom de til høsten opplever at løken ikke kan selges på grunn av for høye verdier av tungmetaller. Vi håper jo alle at ordningen blir overflødig og at produksjonen i disse områdene går bra, og at det derfor ikke blir behov for kompensasjon. Næringskomiteen er enig om mye her. Blant annet slutter alle opp om behovet for denne midlertidige kompensasjonen. Uenigheten ligger i hvor stor den skal være. Arbeiderpartiet går inn for en dekningsgrad på 70 pst., for vi er opptatt av å balansere behovet for økonomisk trygghet for bonden med prinsippet om at bonden, som selvstendig næringsdrivende, må bære en del av risikoen selv. For det er flere tiltak som kan innføres av bonden for å redusere risiko både på kort og lengre sikt, f.eks. kalking. Det er heller ikke sånn at dette nye regelverket plutselig dukket opp. Næringen vet, som ble presisert av forrige taler, at EU varslet innstrammingen av grenseverdien for kadmium i 2021, og høsten 2025 ble det kjent at de nye reglene skulle tre i kraft i Norge fra 1. juli 2026, noe som allerede da var en utsettelse på ett år. Dette var også et tema i budsjetthøringen i næringskomiteen i oktober. Selv om vi er uenige om dekningsgraden for kompensasjonen for løk, som faller mellom den nye og den gamle grenseverdien, er vi alle enige om at vi tar den usikkerheten løkprodusentene har, på høyeste alvor. Produsentene skal ikke måtte bære kostnadene helt selv. Her skal staten stille opp. Regjeringen har også varslet at de i forbindelse med RNB vil bevilge penger til mer kartlegging, noe som også vil gi kunnskap som kan påvirke mulighetene for å tilpasse produksjonen, for å unngå at løken som produseres, inneholder høyere verdier av kadmium enn det som er anbefalt. Vi vet at tungmetaller ikke er bra for helsa vår. Derfor mener Arbeiderpartiet at det er helt riktig å sette strenge grenseverdier for giftige tungmetaller i matvarer. Det er også verdt å minne om at regelverket ikke bare gjelder grenseverdier for løk, men også for ulike næringsmidler som barnemat og frokostblandinger. Vi mener at hverken norske forbrukere eller norsk landbruk vil være tjent med at vi skulle tillate et høyere nivå av kadmium i norske matvarer enn det som er anbefalt. Det kan til sjuende og sist også skade tilliten til norsk mat.

Sett i lys av situasjonen i verden i dag er det bra at vi nå får på plass disse endringene i skipsarbeidsloven og NIS-loven. En del av denne loven dreier seg om at en skal sikre mannskap som blir tatt til fange mens de er på jobb, og at de skal kunne være trygge på at de fortsatt er underlagt sin arbeidsgiver, med rett til lønn og andre ytelser, til de kommer seg hjem. Det betyr at det ikke er lov til å si opp ansatte eller å avslutte en kontrakt som i utgangspunktet ville ha gått ut under fangenskapet, før de er trygt hjemme. I papirene og utredningen står det tydelig at dette heldigvis ikke har vært et problem for norske sjøfolk. Det er vi glade for. Det er selvsagt noe vi ønsker og håper på også for framtiden, men det er likevel en ekstra trygghet for ansatte å vite at hvis situasjoner skulle oppstå, gjelder arbeidsrettighetene, og arbeidsgiveren har et ansvar for å ta vare på vedkommende inntil de er trygt hjemme. Etter at komiteen begynte å jobbe med saken, har det brutt ut krig i Midtøsten, og skip er blitt sperret inne i Hormuzstredet. Verden har forandret seg. Vi i Arbeiderpartiet, og komiteen for øvrig, er positive til at dette nå er på plass. Endringene vi gjør i loven, sikrer mer forutsigbare og tydelige arbeidsvilkår, og foreslår regler som klargjør rettsvirkninger ved eventuell mangelfull informasjon i arbeidsavtalen. I dette ligger det bl.a. at den ansatte skal anses som fast ansatt dersom midlertidigheten ikke framgår av avtalen, og at utvidelse av prøvetiden skal følge fastsatte lover. Det vil alltid være viktig og riktig for Arbeiderpartiet at arbeidstakere blir ivaretatt og behandlet på en god måte, og det blir de aller fleste i dag. Likevel er dette et steg i rett retning for et forutsigbart og trygt arbeidsliv og for å sikre tydeligere og mer forutsigbare arbeidsvilkår, og et styrket arbeidsrettslig vern i gitte situasjoner. Derfor er vi glade for at disse endringene nå trer i kraft.

Verden er i endring. Gamle skillelinjer brytes ned, og en ny virkelighet vokser fram, ikke bare innenfor sikkerhetspolitikk, men også innenfor handel, næringsliv og arbeidsliv. Som medlem av næringskomiteen har jeg lyst til å løfte fram noe av det som utenriksministeren tok opp om handel og sikkerhet, og at dette henger mye tettere sammen enn noen gang. Grønland-saken viste dette tydelig, der tolltrusler ble brukt som politisk press i en sikkerhetspolitisk konflikt. Ferro-saken viste det samme: Norge sto utenfor da EU valgte å beskytte sin egen industri, noe som har skapt usikkerhet for bl.a. ansatte i Sauda og på Senja. Når verden endrer kurs, tvinges også Europa til å endre kurs. EU arbeider for større strategisk autonomi, mindre avhengighet, mer motstandskraft og større selvstendighet. Dette påvirker markeder som vi er en del av. For norsk økonomi betyr dette at vi må være tidlig på, tett på og tydelige i Brussel, for Norge er en liten og åpen økonomi. Om lag hver femte arbeidsplass er knyttet til eksport, og utenrikshandelen tilsvarer rundt 80 pst. av verdiskapingen. 60 pst. av dette går til Europa. Endringer i internasjonal handelspolitikk påvirker derfor bedrifter og arbeidsplasser i hele landet vårt, og derfor må vi pleie forholdet vårt til Europa, samtidig som vi må jobbe med nye markeder. Regjeringen inngikk i fjor avtaler med Mercosur-landene India, Malaysia og Thailand, og vi jobber med Vietnam. Dette er ikke bare bra – det er helt nødvendig. Som en liten og åpen økonomi er vi fortsatt avhengig av et fungerende globalt handelssystem. WTO er fortsatt grunnmuren for verdenshandelen, men når verden endrer seg, må også organisasjonen endre seg. Det er viktig at Norge er aktivt med i dette arbeidet. Midt i alt dette står EØS-avtalen som vår mest grunnleggende forankring. Den har aldri vært viktigere. Omtrent alle jeg treffer i norsk næringsliv, trekker fram at denne avtalen er vesentlig for deres bedrift. EØS-avtalen har vært avgjørende for å sikre norsk næringsliv stabile rammevilkår, og det er den fortsatt. Nå er vår jobb å sikre at vår markedsadgang ikke svekkes. EØS er ikke en meny vi kan velge fra; det er en forpliktelse. Skal vi få, må vi gi, og skal vi kreve, må vi levere. Forholdet til EU tåler krevende saker, men som alle relasjoner krever det en innsats. Jeg er derfor glad for at regjeringen investerer i dette forholdet. Det er en nødvendighet for å sikre trygghet, arbeidsplasser og norsk handlefrihet i en verden som er preget av uro. Det er også viktig at regjeringen jobber med nye handelsavtaler med andre land, og at vi er aktivt med i reformasjonen av WTO. Det er noe av det viktigste vi gjør for å trygge Norges næringslivs interesser i dag og i årene som kommer.

10:34] (ordfører for saken): Det er kanskje årets lengste sakstittel så langt! Jeg vil benytte anledningen til å ønske alle et godt nytt år og takke medlemmene i næringskomiteen for et godt samarbeid i denne saken og gjennom 2025 generelt. Et godt samarbeid gjør oss som regel både klokere og bedre rustet til å ta fornuftige avgjørelser. Det er også det denne saken dreier seg om, for sammen med Frankrike, Portugal, Spania, Italia og Storbritannia skal vi ikke bare til VM, vi skal også opprette Mercator, som er et internasjonalt senter for havet, nettopp for å heve vår kunnskap om havet. Flere kan komme med etter hvert, om de ønsker det. Mercator har gjennom flere år utviklet komplekse havsimuleringssystemer, som er i stand til både å forutsi, beskrive og analysere havets tilstand. De har også levert satellittdata til norske kystmodeller. Målet med denne ratifikasjonen av senteret er at vi nå sammen skal utvikle og utnytte digitale havsystemer og informasjonssystemer for å oppnå en bedre forståelse av havet. Som vi vet, er havet stort og dekker over 70 pst. av jordens overflate. For oss som kystnasjon, betyr havkunnskap mye for at vi skal kunne utvikle og forvalte våre havområder, at vi skal kunne sikre våre kystsamfunn, og at vi skal utvikle nye havnæringer og administrere fiskeriene våre på en god måte. Arbeiderpartiet oppfordrer derfor Stortinget til å stemme for innstillingen til næringskomiteen i denne saken.

Budsjettet vi skal vedta i dag, er et godt budsjett, og det er et budsjett som ruster Norge for framtidens industri. Vi skal utvikle, ikke avvikle, norsk oljeindustri, samtidig som vi forbereder oss på lavere etterspørsel etter fossil energi. Da må vi ha flere bein å stå på, og vi må bruke den kompetansen vi har, til å bygge ny industri, ny teknologi og nye arbeidsplasser. Innovasjon Norge og Siva er viktige verktøy i denne omstillingen. Erfaringen viser at bedrifter som får støtte gjennom virkemiddelapparatet, oppnår sterkere vekst enn andre. Dette er investeringer som skaper arbeidsplasser i hele landet, også der markedet alene ikke investerer. Vi trenger en statlig verktøykasse som kan stille opp med risikoavlastning, garantier og tilskudd der markedet svikter. Dette er spesielt viktig der avstanden er stor til kapitalsterke miljøer. For noen uker siden var jeg på besøk hos Anne Kristin i Rogaland ressurssenter. Hun jobber i 1 av 38 næringshager i Norge, som totalt betjener opptil 2 500 bedrifter over store deler av landet. De er støttet av virkemiddelapparatet. Næringshagene er den mest lokale delen av virkemiddelapparatet. De skaper arbeidsplasser, det skjer verdiskapning og innovasjon der andre virkemidler ikke når fram. Anne Kristin kunne fortelle meg at for hver tusende krone verdiskaping i distriktet har programmet en kostnad på 5 kr. Det er med andre ord en god investering. Hvis vi fjerner ordninger som bidrar med slik støtte, vil det ramme privat sektor i distriktene direkte og dermed livsgrunnlaget for mange lokalsamfunn. I tillegg til å støtte småstartere i distriktene har vi et statlig system som siden 1800-tallet har jobbet for å utvikle bedrifter og få dem til å vokse. I 2003 kalte vi dette barnet for Innovasjon Norge. Siden 2020 har Innovasjon Norge støttet hvert fjerde børsnoterte selskap i Norge. Dette vil FrP legge ned. En slik politikk vil sette mange bedrifter og arbeidsplasser i Norge i fare og svekke vår evne til å omstille oss i en tid med raske teknologiske skifter. Arbeiderpartiet mener derfor at staten skal være en aktiv partner i utviklingen av næringslivet, ikke en passiv tilskuer. Vi vil forbedre og forenkle virkemiddelapparatet, ikke avvikle det. Forskjellen mellom oss og FrP er tydelig: Vi bygger framtidens industri i fellesskap, de ønsker å overlate utviklingen til markedet alene. Dette budsjettet sikrer arbeidsplasser, verdiskaping og omstilling i hele landet, og det er ansvarlig politikk for framtiden.

Takk til komiteen for godt arbeid. Jeg må si at representantene har gjort et solid stykke arbeid med de mange forslagene som er kommet inn, og som foregående taler sa: Forslagene spenner fra skatt til kapitaltilgang, innovasjon, kompetanse, offentlige anskaffelser, nye teknologier og bruk av SPU-avkastningen – for å nevne noe. Vi står foran store utfordringer: Vi skal nå klimamålene, vi skal sikre nødvendig kompetanse, og vi skal omstille økonomien i møte med endringer som vi både kjenner og ikke kjenner i dag. Arbeiderpartiet er derfor enig i at vi trenger en ny næringspolitikk for en ny tid, og noe av det som er utfordrende, er at den nye tiden kommer hele tiden. Derfor jobber regjeringen kontinuerlig med dette. Regjeringen har satt i gang arbeid som dekker mye av det som foreslås, bl.a. gjennom industrimeldingen, den nye gründermeldingen, strategiplanen for næringslivets FoU-investeringer, langtidsplanen for forskning og høyere utdanning, utsynsmeldingen, profesjonsmeldingen, Virkemiddelapparatet 2.0 «En vei inn», og veikartet for teknologibasert næringsliv. I tillegg jobber regjeringen med å få på plass en tverrpolitisk skattekommisjon, som skal sikre forutsigbare rammer for norsk næringsliv. Ett av forslagene fra representantene gjelder å fjerne forbudet mot inn- og utleie av arbeidskraft. Det er viktig å understreke at det ikke finnes et generelt forbud. Innleie er fortsatt tillatt. Virksomheter med tariffavtaler kan avtale tidsbegrenset innleie med tillitsvalgte, og produksjonsbedrifter kan fortsatt leie inn arbeidskraft av hverandre. Kartlegginger viser dessuten at dagens regler gir flere faste og direkte ansettelser – nettopp det som var formålet. Arbeiderpartiets mål er at norsk næringsliv skal ha stabile og rettferdige rammer, og flere skal komme i jobb. For å få til dette jobber vi nå for å få 150 000 flere i arbeid gjennom satsing på kompetanse og rekruttering. Vi skal videre sørge for stabile skatter og videreutvikling av EØS-avtalen, og vi skal jobbe for økt forskning, innovasjon og private investeringer for grønn omstilling. Jeg er glad for budsjettenigheten som kom på plass denne uken, og Arbeiderpartiet kommer til å fortsette å føre en aktiv næringspolitikk, der staten spiller på lag med næringslivet gjennom risikoavlastning. Sånn skal vi sikre trygghet for arbeidsplassene våre og næringslivet vårt framover.

Hva betyr arbeid for oss, som enkeltmennesker og som samfunn? Det å ha en jobb å gå til er ikke bare inntekt. Det er også en følelse av mening, tilhørighet og mestring. De som er i arbeid, har beviselig bedre psykisk helse, og de er mer tilfreds med livet. Samtidig vet vi alle at det er samfunnsøkonomisk klokt å få folk ut i arbeid. Derfor sier vi i Arbeiderpartiet at arbeid til alle er jobb nummer én, og vi mener det. Men for at alle som vil og kan skal få komme i arbeid, må det også være tilgjengelige arbeidsplasser. Arbeiderpartiet skal derfor sørge for å ta vare på eksisterende næring, og vi skal legge til rette for nye grønne næringer gjennom trygge og forutsigbare rammer. Det er viktig, for bedrifter som går med overskudd, er med på å finansiere verdens beste velferdsstat. Norsk næringsliv går i hovedsak godt. De siste årene har vi satt både investerings- og eksportrekorder i Norge. Antallet konkurser er nå lavere enn det var alle årene Fremskrittspartiet og Høyre styrte, og vi har fått 162 000 flere i jobb. Av disse er åtte av ti i privat sektor. I tillegg har vi rekordlav arbeidsledighet – alt dette i en tid som er preget av geopolitiske og geoøkonomiske uroligheter. Dette skjer ikke av seg selv. Arbeiderpartiet driver aktiv næringspolitikk sammen med næringslivet i hele landet. Det skal vi fortsette med, enten det handler om industribygging, fornybar energi eller nye teknologiske løsninger. Vi vet at et sterkt virkemiddelapparat er avgjørende for å utvikle nye bedrifter, ny industri og ny teknologi. Derfor utvikler vi virkemiddelapparat – ikke svekker det, slik Fremskrittspartiet vil gjøre når de eksempelvis foreslår å legge ned Innovasjon Norge. Vi forenkler, fornyer og forbedrer prosessene, og derfor har vi lansert prosjektet Én vei inn. Det har allerede spart næringslivet for 5,8 mrd. kr, og vi skal gjøre mer. Det skal være enkelt å gå fra idé til bedrift i Norge, og hvis vi lykkes med det, lykkes vi med vår viktigste oppgave: arbeid til alle. Likevel er vi ikke fornøyd. For å fortsette utviklingen av Norge må eksisterende og nye eksportnæringer utvikles. Samarbeidet med Europa blir bare viktigere hvis vi skal bygge helhetlige industrikjeder, og EØS-avtalen gir oss et enormt stort mulighetsrom som vi kan og skal bruke for å nå målet om 50 pst. økning i fastlandseksporten innen 2030. Vi jobber aktivt for å sikre nye handelsavtaler, og det har vi gjort, bl.a. med land som India, Malaysia, Chile, Thailand og Ukraina. Vi prioriterer stabilitet, og vi står på sammen med næringslivet fordi arbeid til alle faktisk er jobb nummer én.