OverStortinget

Før jul fikk cirka 200 elever på Manglerud skole i Oslo en ganske dyster nyhet fra Utdanningsdirektoratet og Kunnskapsdepartementet, nemlig at den prøveordningen man de siste ti årene ganske vellykket har gjennomført, og som har bidratt til veldig mye positivt i Oslo og i lokalmiljøet på Manglerud, skal legges ned fordi statsråden ikke liker prosjektet. Det er veldig mye merkelig argumentasjon som har blitt brukt i denne saken, spesielt fra statsråd Nessa Nordtun. To av de viktigste argumentene til statsråden har jeg et behov for å dvele litt ved, hvis presidenten lar meg. For det første har det blitt nevnt at dette er en undergraving av norsk som undervisningsspråk, at det skal komme en slags tsunami av IB-skoler over hele landet som kommer til å ryste ved grunnvollene til det norske fellesskapet og den norske fellesskolen. Det er det ikke noe grunnlag for å påstå at kommer til å skje. Det er allerede sånn at det er tillatt med IB i norsk videregående skole, men jeg ser ikke noen tsunami av IB-skoler på videregående nivå i Norge. Snarere tvert imot er dette et tilbud på enkelte steder med ganske mange innbyggere, der hvor lokalt næringsliv og lokale folkevalgte tenker at det er en rasjonell ting å gjøre. Jeg mener at det å lytte til dette lokaldemokratiet er ganske fornuftig. Jeg er ganske tilhenger av dette lokaldemokratiet. Jeg er veldig skeptisk til den grunnleggende linjen Arbeiderpartiet og Kari Nessa Nordtun viser med å gjennomføre de vedtakene og vise den motstanden mot dette forslaget, som faktisk skjer. Det vitner om en grunnleggende holdning til de særegenhetene som finnes mellom alle mennesker. Hvem er det som bruker IB? Jeg hadde selv IB på den videregående skolen jeg gikk på. På den skolen var mange av elevene som gikk på IB, elever som ikke passet inn i ordinær undervisning, av hundre tusen forskjellige grunner. Når man legger ned den typen tilbud, legger man altså ned muligheten disse elevene har til å få lov til å føle mestring i skolehverdagen sin. Jeg tror ikke at alle skoler er nødt til å være helt like. Jeg håper egentlig at det finnes ganske store forskjeller mellom skolene, nettopp for å ivareta at elevene er så forskjellige som de er. Selvfølgelig skal vi ha noen grunnleggende forventninger til hva elevene skal lære, selvfølgelig skal elevene få de samme mulighetene, men utover det må faktisk elevene få lov til å bestemme selv. I denne saken får ikke elevene lov til å bestemme selv, fordi skolen har blitt lagt ned. Det vi i dag tar stilling til, er et ganske prinsipielt forslag: om man skal tillate at elevene får lov til å velge sin egen framtid og velge sin egen skolegang, eller om det er valg som skal tas av Arbeiderpartiet. Jeg anbefaler å stemme for forslaget.