OverStortinget

Takk til utenriksministeren for en redegjørelse som tydelig viser at Arbeiderpartiets intensjon er å fortsette som før når det gjelder Norges kostbare fredsdiplomati. Dette til tross for at man har gått fra fiasko til fiasko over tid, mens pengene har blitt delt rundhåndet ut, og mye menneskelige ressurser i UD brukes til dette. Fremskrittspartiet har hele veien vært kritisk til den ekstreme pengebruken i norsk diplomati og bistandsbevilgninger, som totalt mangler kontroll. Arbeiderpartiet og stortingsflertallet er mer opptatt av å bruke én prosent av BNI over bistandsbudsjettet enn hva pengene faktisk går til, og ikke minst hvilke resultater det gir. Epstein-avsløringene setter søkelyset på forhold i UD som har fått lov til å leve i mange år, under vekslende styre av Arbeiderpartiet og Høyre. Mange stiller spørsmål om det er en ukultur. Er det vennskap, kjennskap og partibok som påvirker og bestemmer hvilke posisjoner man får? Handler det faktum at Norge har hatt mange framtredende posisjoner internasjonalt, om at vi alltid gir mye penger, og at våre framtredende politikere er en del av den globale eliten som passer på hverandre? Epstein-filene har avslørt hvordan Arbeiderparti-folk i UD har brukt sine posisjoner for egen personlig vinning. Økokrim er inne i saker som omhandler tre tidligere Arbeiderparti-politikere. Det er bra at hele Stortinget står samlet om grunnlaget for hvordan mandatet til granskingskommisjonen er, og at ingen med bindinger til politikken skal sitte der. I gårsdagens spørretime spurte Fremskrittspartiet statsministeren om hvorvidt han angrer på at Arbeiderpartiet ikke stemte for vårt forslag om å granske UDs bevilgninger til Terje Rød-Larsens egen tankesmie da Fremskrittspartiet foreslo dette for fire år siden. Han svarte ikke på det – kanskje utenriksministeren kan svare: Angrer statsråden på at ikke Arbeiderpartiet støttet Fremskrittspartiets forslag i 2021? Vi lever i en svært urolig verden og den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen for Norge siden andre verdenskrig. Det er stor grunn til bekymring rundt den krigen som er brutt ut i Midtøsten. Det beste er å løse konflikter diplomatisk, men jeg vil understreke at verden ikke kan tillate at Iran utvikler atomvåpen. Det islamistiske presteskapet i Iran er et terrorregime som dreper egen befolkning, og som forsyner terrororganisasjonene Hamas, Hizbollah og houthiene med våpen, utstyr og penger. De begår terroraksjoner i vestlige land ved hjelp av proxyer, også ved hjelp av svenske kriminelle nettverk som Foxtrot. Fremskrittspartiet har forståelse for at det er heller ikke kan tillates at de bygger opp kapasiteten på ballistiske missiler. Vi noterer oss at det tok over 33 minutter før utenriksministeren nevnte Iran i sin utenrikspolitiske redegjørelse tirsdag, en redegjørelse som varte i totalt 52 minutter. Tre minutter og tolv sekunder brukte utenriksministeren på å kommentere situasjonen i Iran, og det er forbausende. Dette er et terrorregime som Arbeiderparti-regjeringen tross alt har hatt jevnlig kontakt med. Troen på dialog har vært stor, men har ikke resultert i noen verdens ting, så vidt vi kan se. Kanskje kan det kalles nok en fiasko for det norske fredsdiplomatiet, med mindre man finner det smigrende å få skryt fra den iranske utsendingen fra terrorregimet til Norge. Foran et portrett av den nylig avdøde lederen ayatolla Ali Khamenei på den iranske ambassaden roste den iranske utsendingen statsminister Jonas Gahr Støre. Han roste Norges posisjon i konflikten og anerkjente Norge for sin innsats med å holde tett kontakt med iranske myndigheter. Norge er derfor et av svært få land som nå får voldsomt skryt fra terrorstyret i Teheran. Hvis ikke dette gir grunn til ettertanke for den norske regjeringen, er det grunn til bekymring. De tre minuttene og tolv sekundene som utenriksministeren brukte under sin redegjørelse på å snakke om Iran, ble ikke brukt til å redegjøre for hvilket brutalt terrorregime Iran faktisk er, man var heller mer opptatt av å kritisere våre allierte. Frankrike, Storbritannia og Tyskland var tidlig ute, og de publiserte en felles uttalelse der de var tydelige om situasjonen. Dansk og svensk UD har også vært tydelige. Den danske utenriksministeren, Lars Løkke Rasmussen, var raskt ute og oppfordret til deeskalering men la raskt til, og jeg siterer: Han «ønsker det iranske styret dit pepper'n gror». Dette kommuniseres aldri tydelig fra Arbeiderparti-regjeringen. Man har aldri stilt seg tydelig på rett side i denne saken – på siden til det iranske folket, som fortjener frihet, ikke undertrykkelse, drap og tortur. Fremskrittspartiet mener den jevnlige kontakten mellom Norge og det iranske terrorregimet er ekstremt problematisk, spesielt etter demonstrasjonene i 2022, som ble slått ned med blodig hånd av terrorregimet. Sannheten er at Arbeiderpartiet har tatt på terrorregimet i Iran med silkehansker. Den norske ambassaden har deltatt på offisiell markering av den islamske revolusjonen, som et av få vestlige land – også etter protester som fulgte drapet på Mahsa Amini, den 22 år gamle kvinnen som hadde satt på hijaben feil og måtte dø for det. Under demonstrasjonene ble hundrevis av mennesker drept. Norge ble advart mot å delta på regimets feiring, men valgte likevel å stille. I 2023 møtte daværende utenriksminister Anniken Huitfeldt Irans utenriksminister. Flere europeiske land valgte på samme tid å avstå fra slike møter, bl.a. på grunn av regimets håndtering av protestene og henrettelse av politiske fanger. I 2023 hadde statsminister Støre en telefonsamtale med Irans daværende president Ebrahim Raisi, selveste slakteren av Teheran, som var sentral under massehenrettelsene i 1988. Statsministeren ønsket ikke å kommentere denne kontakten i Stortingets spørretime i går. I 2024 hadde også utenriksminister Barth Eide en telefonsamtale der han angivelig skal ha anerkjent Irans konstruktive rolle i regionen. Dette var det iranerne meldte etter møtet, og det kunne jo vært interessant å spørre utenriksministeren om dette stemmer, eller om det er det iranske regimet som sier noe som ikke stemmer. Med tanke på Irans rolle som premissleverandør for terror i Midtøsten er det i så fall oppsiktsvekkende å komme med uttalelser om at Iran skal anerkjennes for sin konstruktive rolle i Midtøsten, når målet deres er å utslette staten Israel. Fremskrittspartiet har vært, og vil alltid være, tydelig på at vi støtter det iranske sivilsamfunnets kamp mot prestestyret. Iran er en trussel mot ikke bare den regionale freden, men verdensfreden. Terrorregimet er en viktig våpenleverandør til Russlands krig i Ukraina, som truer Norges sikkerhetspolitiske interesser og nasjonale trygghet. Terrorregimet er en trussel mot global handel og har ved en rekke anledninger, også nå under den pågående krigen, angrepet sivile mål i Midtøsten og i Hormuzstredet. Det er verdens viktigste rute for olje- og gasseksport, og situasjonen kan få dramatiske konsekvenser for nordmenn; økte strømpriser er ikke usannsynlig. Disse konsekvensene ble ikke nevnt med et ord i utenriksministerens redegjørelse. Terrorregimet er en trussel mot Europa og Norge fordi de bruker proxyer til å begå terrorhandlinger, slik vi senest så for få år siden, der svenske kriminelle nettverk sto bak angrep mot jødiske mål i Danmark, med Iran som bakspiller. Utenriksministeren viser heller ingen vilje til å bistå norske barnefamilier strandet på ferie i Midtøsten. Tyskland, Frankrike, Polen og Storbritannia jobber med å finne løsninger for å hente ut sine borgere i naboland UD har frarådet å reise til, deriblant Jordan. Luftrommet er heller ikke stengt i alle konfliktområder, som statsministeren feilaktig påpekte i Stortingets spørretime onsdag. I f.eks. Oman går trafikken – begrenset, riktignok. Flytrafikken øker også inn og ut av Emiratene. I dag tidlig kunne vi høre om nordmenn som har betalt over 70 000 kr bare for flybilletter for tre personer for å komme seg til Istanbul. Det bør være mulig å hente hjem norske borgere, f.eks. via Oman, selvsagt på egen regning, men det er ikke politisk vilje til dette i UD, ser det ut til. Å hjelpe norske borgere i utlandet er en kjerneoppgave for utenrikstjenesten, ikke å drive feilslått fredsdiplomati. Til slutt vil jeg si at USA og NATO er bærebjelken for norsk sikkerhetspolitikk gjennom mange tiår. Selv om det ikke er noe nytt at NATO har hatt sine interne problemer tidligere, forblir samarbeidet sterkt. Samtidig er det viktig å huske på at Norge og NATO har mange støttespillere i USA. Et bredt flertall i begge partier i Kongressen står bak det transatlantiske samarbeidet. Det er avgjørende at vi bygger videre på det og holder samarbeidet tett og godt, for forholdet går begge veier. Europa trenger USA, og USA trenger Europa. Norge er en viktig leverandør av våpen, og flere norske bedrifter er sentrale i F-35-programmet. USA er den viktigste våpenimportøren for Norge. Utenriksministeren sa i sin redegjørelse at forsvarsevne, nasjonal beredskap og motstandskraft er styrket. Det stemmer ikke. Fremskrittspartiet er glad for det tverrpolitiske flertallet på Stortinget om langtidsplanen for Forsvaret, men vi ser at arbeidet med å bygge opp Forsvaret går veldig sakte. Byråkratiet går tregt, og det henger ikke med. Politisk handlekraft mangler. Dette er svært tydelig i Nammo-saken. Nammo, som har en kritisk samfunnsfunksjon, trenger mer energi til å øke våpenproduksjonen som regjeringen allerede i april 2023 lovet å ordne opp i. Regjeringen lovte mars 2025 at Nammo skulle få tilgang på den strømmen de trenger. Da jeg snakket med Nammo i februar, sto situasjonen på stedet hvil. Snart tre år etter at Arbeiderpartiet lovte å rydde opp, snakket statsministeren om en sak til Stortinget som skal rydde opp i dette. Det tar tre år før saken da kommer til Stortinget, og nå skal den snart behandles, sies det. Det er mye prat om hvor alvorlig situasjonen er, men det er ingen handlekraft. Regjeringen lover, men feiler, og vår totalberedskap ble sen