Jeg har æren av å foreslå Morten Wold.

Jeg har æren av å foreslå May Helen Hetland Ervik.

Da har jeg æren av å foreslå Morten Stordalen.

Historien om økt kjøpekraft tror jeg det er mange som ikke kjenner seg igjen i. I Sverige har matprisene gått ned fordi man politisk halverte matmomsen. I stortingsdebatten om avgiftskuttene på drivstoff inviterte Arbeiderpartiets Tuva Moflag Stortinget til å be regjeringen i det reviderte budsjettet komme tilbake med konkrete tiltak som kan avhjelpe situasjonen med de høye levekostnadene for folk. Moflag snakket om at Arbeiderpartiet tidligere har vist at de kan lage kraftfulle tiltak som hjelper folks økonomi, innenfor en ansvarlig ramme. Med unntak av de 10 mrd. kr som nå går til å dekke opp for feilberegningen knyttet til norgespris, og kutt i drivstoffavgiftene, som Stortinget overkjørte Arbeiderpartiet på: Hvilke nye og kraftfulle tiltak for folk og bedrifter har Arbeiderpartiet presentert i dette reviderte budsjettet?

Mitt spørsmål går til finansministeren. Norge skiller seg ut blant våre naboland i Europa. Vi har høyere inflasjon, en av de høyeste rentene, og i revidert nasjonalbudsjett oppjusterte regjeringen anslaget for prisveksten til hele 3,5 pst. – vesentlig høyere enn det opprinnelige anslaget i statsbudsjettet, på 2,2 pst. Arbeiderpartiet lovte rentekutt i valgkampen. Resultater nå er renteøkning, og flere kan komme. I Frelsesarmeens fattigdomsbarometer oppgir nesten fire av ti at økonomien deres har forverret seg i det siste halvåret. Finans Norges forventningsbarometer viser et kraftig tilbakeslag i framtidstroen blant mange husholdninger. Norge skiller seg ut ved at det er gjennomført få tiltak for å dempe prispresset. Først etter tre et halvt år kom Arbeiderpartiet med norgespris. Så ble regjeringen presset av et stortingsflertall til å gjennomføre avgiftskutt på drivstoff. Sverige, som ikke har olje- og gassinntekter, har ført en politikk som har gjort at drivstoffprisene er kuttet tre ganger på tre år. Sverige halverte matmomsen 1. april i år. Resultatet er at prisene på mat er redusert med 5,5 pst. i april. I Norge økte matprisene med 2,9 pst. Vi står i dag i en helt annen situasjon enn da budsjettet ble vedtatt i fjor høst. Den gang ventet man to rentekutt. Nå har vi i stedet fått renteoppgang, og prisveksten er også ute av kontroll. Nå er situasjonen en helt annet enn det man la til grunn. Likevel kommer det ingen nye forslag fra Arbeiderpartiet på dette området i revidert nasjonalbudsjett. Mitt spørsmål er derfor: Kan finansministeren vise til helt konkrete, nye tiltak i revidert nasjonalbudsjett som vil hjelpe bedrifter og innbyggere i møte med de økte prisene?

Jeg håper en redegjørelse vil gå grundig inn i hvilke rutiner Forsvaret og underliggende virksomheter har på dette området. Jeg besøkte denne uken våpen- og ammunisjonsprodusenten Nammo på Raufoss, som er en verdensledende leverandør av spesialammunisjon, skulderavfyrte våpen – som jeg fikk prøve – og rakettmotorer. Dette er én av to rakettmotorfabrikker i Europa for taktiske missiler og raketter. Nammo er altså en kritisk aktør for det norske forsvaret, men også for våre allierte. Tilgang på kraft er et problem for Nammo. De venter og venter. De har ventet i tre år. De sier rett ut at dersom det ikke er mulig å få den kraften de trenger fra nettet, vil de vurdere å ta i bruk gassturbiner eller drivstoff for å sikre produksjonskapasitet. For å kunne ta i bruk det – hvis vi kommer dit – må de ha tillatelse. Kan statsråden garantere at forsvarsindustrien og Nammo får disse tillatelsene om det blir nødvendig? Er forsvarsministeren enig i at med den sikkerhetspolitiske situasjonen vi lever i, må klimapolitikk vike for landets sikkerhet?

Jeg håper de er i gang med å rydde opp, det er jo to år siden denne rapporten kom. Vi er blitt kjent med en rekke saker av ukjent alvorlighetsgrad, men det er et gjennomgående problem at mange kjenner hverandre i Forsvaret. Det er et gode, men det er også noen ganger et problem. Vi vet at personer går fra Forsvaret til forsvarsindustrien, til departementet, til underliggende etater. Norge er et lite land, og da blir det enda viktigere å ha kontroll med habilitet, kjennskap, vennskap og kontroll på pengene. Dette har vi dessverre også sett når det gjelder bistand, utenrikstjenesten og alt det som er avslørt der. Jeg har lyst til å spørre statsråden: Finnes det flere saker der habilitetsutfordringer, kontraktsbrudd eller andre uregelmessigheter som ikke er kjent for offentligheten som statsråden kjenner til?

Det setter jeg pris på. Jeg håper det kommer snart. Det er helt riktig at det er ulike saker, og vi skal være glad for at sakene er avslørt. Det spørsmålet som melder seg, er hvilke andre saker er det som potensielt kan ligge der. At det dukker opp saker som korrupsjonsanklager, spørsmål om habilitet, kvalitetssikring og anskaffelsesmønstre i forsvarssektoren er ikke en nyhet. Riksrevisjonen kritiserte forsvarssektoren allerede i 2024 for manglende kontroll over rammeavtaler. Mange av bestillingene som Forsvaret foretok, var ikke knyttet opp til en rammeavtale. Hele 734 mill. kr på 101 rammeavtaler som hadde blitt inngått, var utløpt på tid ifølge Riksrevisjonen. Dette bidrar til å svekke tilliten til Forsvaret. I lys av de siste avsløringene i forsvarssektoren og Riksrevisjonens nedslående rapport som kom for nesten to år siden – mener forsvarsministeren at han har kontroll med økonomistyringen av underliggende etater for å hindre misbruk av offentlige midler?

Mitt spørsmål går til forsvarsministeren. Flere alvorlige saker har kommet fram i lyset den siste tiden. I januar ville Forsvarsdepartementet bruke 100 mill. kr av skattebetalernes penger til beskyttelsesutstyr til ukrainske soldater. Takket være en VG-avsløring ble dette stanset. Billigmasker fra Biltema viste seg å beskytte bedre enn disse maskene. I februar siktet Økokrim en daglig leder og en offiser i Forsvaret etter at de hadde mottatt støtte fra Nansen-programmet for militært utstyr som skulle sendes til Ukraina. Samme måned ble det også kjent at det har vært overforbruk på flere rammeavtaler i forsvarssektoren. Torsdag forrige uke ble tre ledere av Forsvarsmateriell – en av dem har en direktørstilling – pågrepet og siktet av Økokrim for grovt økonomisk utroskap. Det er all grunn til å være bekymret for økonomistyringen i Forsvaret, og når vi vet at det skal brukes milliarder på milliarder framover, er dette sterkt bekymringsfullt. Det var også bakgrunnen for at Fremskrittspartiet i forrige uke anmodet om en redegjørelse fra forsvarsministeren ved møtets slutt i går. Det ble dessverre avslått fordi forsvarsministeren er i spørretimen i dag, men jeg ønsker å si at jeg ikke synes det er godt nok. Vi ønsker en bred redegjørelse der man kan gå grundig inn i det. Mitt spørsmål er derfor: Vil forsvarsministeren ta initiativ til raskt å komme til Stortinget og redegjøre om en rekke avsløringer den siste tiden som svekker tilliten til Forsvaret, og som viser manglende oppfølging av habilitet, kvalitetssikring og anskaffelsesprosesser i forsvarssektoren?

Jeg må kommentere på siste taler her, som snakket om oljefondet. Det er helt riktig at oljefondet nå er noe redusert, men ser vi historisk på dette, er det jo i de tidene det har vært urolig internasjonalt, at oljefondet har kjøpt seg opp. Det har man gjort gjennom å kjøpe en god del aksjer på det man kan kalle billigsalg. Det har gjort at når aksjemarkedet da går opp igjen, har man hatt en enorm gevinst. Det er en av grunnene til at vi sitter på et så stort fond i dag. Det som skjer nå, er at vi får store ekstrainntekter, dvs. mer penger å investere. Det er ingen som skal selge seg ut av noen selskap nå. Det norske oljefondet sitter på disse selskapene – i hvert fall dem de mener det er fornuftig å sitte på – og dermed er det ingen som taper en krone, når man ikke selger aksjer – med mindre disse bedriftene går konkurs. Det vil si: Man har tapt penger, og det var da man valgte å selge seg ut av Caterpillar, fordi man politisk, bl.a. i denne sal, var opptatt av å gjøre det, noe som førte til at man tapte et betydelig antall milliarder på det. Heldigvis bidro det også til at finansministeren tok grep, der Fremskrittspartiet støttet Arbeiderpartiet m.fl. for å ta hånd om oljefondet. Jeg vil også si til slutt at jeg nå er veldig glad for at man endelig har fått gjort noe med drivstoffavgiftene. Riktignok er det midlertidig, men jeg håper vi skal få til en forlengelse på det. Jeg håper også at man i denne salen kan gjøre en snuoperasjon med tanke på matmomsen. Nå ser vi at Sverige reduserer den, vi ser at det sannsynligvis vil føre til en eksplosiv vekst i svenskehandel. Vi ser også at kunstgjødselprisene nå kan komme til å vokse. Det er en av faktorene det nå er grunn til å følge med på knyttet til hva som skjer nede i Midtøsten, om kunstgjødselproduksjonen også rammes og dermed matproduksjonen. Da mener jeg det også er grunnlag for å ta hånd om det. Det er parti i denne salen som for få dager siden slaktet våre forslag om å redusere drivstoffavgiftene, som har kommet på bedre tanker. Jeg vil bare sende en oppfordring om at man kommer på bedre tanker også når det gjelder matmomsen, slik at folk kan få lavere matpriser også.

Stortinget møter i dag en handlingslammet regjering med handlekraft. Det holder ikke å følge situasjonen nøye, sånn som det er nå. Sverige har en regjering som både har vedtatt å redusere matmomsen – det gjelder fra 1. april – og som i flere omganger har vedtatt å redusere drivstoffavgiftene. Det greier de helt uten å få en eneste krone i inntekter fra olje og gass, mens dette landet bare de siste ukene har fått enorme ekstrainntekter som følge av at vi er en sikker leverandør av disse viktige varene. Fremskrittspartiet har kjempet lenge for å få ned avgiftene. Vi mener – ikke bare når det er dyrtid, men også ellers – at avgiftstrykket i Norge er for høyt. Da jeg krysset grensen i går og snakket med folk som var i butikken, eller som stå i kø ved pumpene der borte, var tilbakemeldingen helt entydig: De kan ikke begripe hvorfor vi skal ha det slik i Norge, når man greier å gjøre noe med det i Sverige. Dette var blant dem som er heldige, og som kan kjøre over grensen, men for mange i Norge er ikke det et alternativ, fordi de bor i deler av Norge der det er altfor langt å reise for å grensehandle. Regjeringen følger situasjonen nøye – det er ikke bare Fremskrittspartiet og folk som reagerer på det. Tidligere LO-leder Roar Flåthen har sagt følgende til DN: «Jeg savner mer handlekraft og mer forståelse for hvordan denne situasjonen virker for folk flest. Jens og Jonas fremstår mer som økonomer enn sosialdemokratiske politikere.» Jeg er helt sikker på at også mange innad i Arbeiderpartiet synes at dette ikke holder. Det sies fra talerstolen her at trygg økonomisk styring er noe bare Arbeiderpartiet kan gjøre. Det er de som har monopol på det. Det er de sakene og forslagene som kommer fra Arbeiderpartiet, som er ansvarlige – alt annet er uansvarlig. Da må vi se på resultatene av politikken: Vi har et av Vest-Europas høyeste rentenivå, og vi har en inflasjon man ikke greier å få ned. Men det som har bidratt til å dempe inflasjonen, er norgespris, som Arbeiderpartiet også hevdet ikke var mulig å innføre, men som ble innført, og som bidrar til å dempe inflasjonen og holde den på 3,1 pst. – ellers ville den vært 3,6 pst. Det kan vi også gjøre ved å redusere avgiftene, og det er ingen problem å finne inndekning. Det sløses med penger over en lav sko her i landet – til bistand, havvind, byråkrati, et nytt regjeringskvartal, som nå skal bygges videre ut, til en kostnad på over 20 mrd. kr. Det er nok av steder å kutte for å sikre folk flest bedre råd.

Forskjellen da og nå er at da hadde man en atomavtale, og da slapp man opp på sanksjonene. Etter 2022 og de massive demonstrasjonene som var, drapene som var, opptøyene som var, endret mange land kursen. Norge gjorde ikke det. Norge fortsatte å ha bred kontakt med dette regimet. Det er bemerkelsesverdig hvis ikke utenriksministeren synes det er bekymringsfullt å få grenseløst skryt fra et av de verste terrorregimene verden har sett, både for statsministeren personlig, og for Norge som land. Vi har også sett det i andre sammenhenger. Taliban har skrytt av at de har vært i Norge og vært i samtaler. Så gikk det stikk motsatt av sånn man lovte den gangen. Ser ikke utenriksministeren at Norges håndtering i sånne saker kan bidra til å legitimere disse regimene, enten det er Taliban eller det er iranske myndigheter?

Folkeretten er viktig, men å sette folkeretten til et terrorregime foran menneskerettighetene til et undertrykt folk – da begynner man å få utfordringer. Det er et faktum at den norske regjering har hatt en annen holdning til dette enn det vi ser i resten av Europa. En var inne på dette med Russland. Med dem er det ikke politisk kontakt, og det støtter Fremskrittspartiet helhetlig opp om. Når det gjelder Iran, har man altså hatt politisk kontakt – med et regime som undertrykker eget folk, som har et uttalt mål om å utslette staten Israel, som har spredd terror, død og fordervelse i regionen der nede, i Midtøsten, men også andre steder i verden. Ser utenriksministeren at dette kan se ut som en dobbel standard, at man tar avstand fra og ikke har kontakt med Russland, mens man har hatt nær kontakt med det iranske regimet, som er helt grusomt?

Takk til utenriksministeren for en redegjørelse som tydelig viser at Arbeiderpartiets intensjon er å fortsette som før når det gjelder Norges kostbare fredsdiplomati. Dette til tross for at man har gått fra fiasko til fiasko over tid, mens pengene har blitt delt rundhåndet ut, og mye menneskelige ressurser i UD brukes til dette. Fremskrittspartiet har hele veien vært kritisk til den ekstreme pengebruken i norsk diplomati og bistandsbevilgninger, som totalt mangler kontroll. Arbeiderpartiet og stortingsflertallet er mer opptatt av å bruke én prosent av BNI over bistandsbudsjettet enn hva pengene faktisk går til, og ikke minst hvilke resultater det gir. Epstein-avsløringene setter søkelyset på forhold i UD som har fått lov til å leve i mange år, under vekslende styre av Arbeiderpartiet og Høyre. Mange stiller spørsmål om det er en ukultur. Er det vennskap, kjennskap og partibok som påvirker og bestemmer hvilke posisjoner man får? Handler det faktum at Norge har hatt mange framtredende posisjoner internasjonalt, om at vi alltid gir mye penger, og at våre framtredende politikere er en del av den globale eliten som passer på hverandre? Epstein-filene har avslørt hvordan Arbeiderparti-folk i UD har brukt sine posisjoner for egen personlig vinning. Økokrim er inne i saker som omhandler tre tidligere Arbeiderparti-politikere. Det er bra at hele Stortinget står samlet om grunnlaget for hvordan mandatet til granskingskommisjonen er, og at ingen med bindinger til politikken skal sitte der. I gårsdagens spørretime spurte Fremskrittspartiet statsministeren om hvorvidt han angrer på at Arbeiderpartiet ikke stemte for vårt forslag om å granske UDs bevilgninger til Terje Rød-Larsens egen tankesmie da Fremskrittspartiet foreslo dette for fire år siden. Han svarte ikke på det – kanskje utenriksministeren kan svare: Angrer statsråden på at ikke Arbeiderpartiet støttet Fremskrittspartiets forslag i 2021? Vi lever i en svært urolig verden og den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen for Norge siden andre verdenskrig. Det er stor grunn til bekymring rundt den krigen som er brutt ut i Midtøsten. Det beste er å løse konflikter diplomatisk, men jeg vil understreke at verden ikke kan tillate at Iran utvikler atomvåpen. Det islamistiske presteskapet i Iran er et terrorregime som dreper egen befolkning, og som forsyner terrororganisasjonene Hamas, Hizbollah og houthiene med våpen, utstyr og penger. De begår terroraksjoner i vestlige land ved hjelp av proxyer, også ved hjelp av svenske kriminelle nettverk som Foxtrot. Fremskrittspartiet har forståelse for at det er heller ikke kan tillates at de bygger opp kapasiteten på ballistiske missiler. Vi noterer oss at det tok over 33 minutter før utenriksministeren nevnte Iran i sin utenrikspolitiske redegjørelse tirsdag, en redegjørelse som varte i totalt 52 minutter. Tre minutter og tolv sekunder brukte utenriksministeren på å kommentere situasjonen i Iran, og det er forbausende. Dette er et terrorregime som Arbeiderparti-regjeringen tross alt har hatt jevnlig kontakt med. Troen på dialog har vært stor, men har ikke resultert i noen verdens ting, så vidt vi kan se. Kanskje kan det kalles nok en fiasko for det norske fredsdiplomatiet, med mindre man finner det smigrende å få skryt fra den iranske utsendingen fra terrorregimet til Norge. Foran et portrett av den nylig avdøde lederen ayatolla Ali Khamenei på den iranske ambassaden roste den iranske utsendingen statsminister Jonas Gahr Støre. Han roste Norges posisjon i konflikten og anerkjente Norge for sin innsats med å holde tett kontakt med iranske myndigheter. Norge er derfor et av svært få land som nå får voldsomt skryt fra terrorstyret i Teheran. Hvis ikke dette gir grunn til ettertanke for den norske regjeringen, er det grunn til bekymring. De tre minuttene og tolv sekundene som utenriksministeren brukte under sin redegjørelse på å snakke om Iran, ble ikke brukt til å redegjøre for hvilket brutalt terrorregime Iran faktisk er, man var heller mer opptatt av å kritisere våre allierte. Frankrike, Storbritannia og Tyskland var tidlig ute, og de publiserte en felles uttalelse der de var tydelige om situasjonen. Dansk og svensk UD har også vært tydelige. Den danske utenriksministeren, Lars Løkke Rasmussen, var raskt ute og oppfordret til deeskalering men la raskt til, og jeg siterer: Han «ønsker det iranske styret dit pepper'n gror». Dette kommuniseres aldri tydelig fra Arbeiderparti-regjeringen. Man har aldri stilt seg tydelig på rett side i denne saken – på siden til det iranske folket, som fortjener frihet, ikke undertrykkelse, drap og tortur. Fremskrittspartiet mener den jevnlige kontakten mellom Norge og det iranske terrorregimet er ekstremt problematisk, spesielt etter demonstrasjonene i 2022, som ble slått ned med blodig hånd av terrorregimet. Sannheten er at Arbeiderpartiet har tatt på terrorregimet i Iran med silkehansker. Den norske ambassaden har deltatt på offisiell markering av den islamske revolusjonen, som et av få vestlige land – også etter protester som fulgte drapet på Mahsa Amini, den 22 år gamle kvinnen som hadde satt på hijaben feil og måtte dø for det. Under demonstrasjonene ble hundrevis av mennesker drept. Norge ble advart mot å delta på regimets feiring, men valgte likevel å stille. I 2023 møtte daværende utenriksminister Anniken Huitfeldt Irans utenriksminister. Flere europeiske land valgte på samme tid å avstå fra slike møter, bl.a. på grunn av regimets håndtering av protestene og henrettelse av politiske fanger. I 2023 hadde statsminister Støre en telefonsamtale med Irans daværende president Ebrahim Raisi, selveste slakteren av Teheran, som var sentral under massehenrettelsene i 1988. Statsministeren ønsket ikke å kommentere denne kontakten i Stortingets spørretime i går. I 2024 hadde også utenriksminister Barth Eide en telefonsamtale der han angivelig skal ha anerkjent Irans konstruktive rolle i regionen. Dette var det iranerne meldte etter møtet, og det kunne jo vært interessant å spørre utenriksministeren om dette stemmer, eller om det er det iranske regimet som sier noe som ikke stemmer. Med tanke på Irans rolle som premissleverandør for terror i Midtøsten er det i så fall oppsiktsvekkende å komme med uttalelser om at Iran skal anerkjennes for sin konstruktive rolle i Midtøsten, når målet deres er å utslette staten Israel. Fremskrittspartiet har vært, og vil alltid være, tydelig på at vi støtter det iranske sivilsamfunnets kamp mot prestestyret. Iran er en trussel mot ikke bare den regionale freden, men verdensfreden. Terrorregimet er en viktig våpenleverandør til Russlands krig i Ukraina, som truer Norges sikkerhetspolitiske interesser og nasjonale trygghet. Terrorregimet er en trussel mot global handel og har ved en rekke anledninger, også nå under den pågående krigen, angrepet sivile mål i Midtøsten og i Hormuzstredet. Det er verdens viktigste rute for olje- og gasseksport, og situasjonen kan få dramatiske konsekvenser for nordmenn; økte strømpriser er ikke usannsynlig. Disse konsekvensene ble ikke nevnt med et ord i utenriksministerens redegjørelse. Terrorregimet er en trussel mot Europa og Norge fordi de bruker proxyer til å begå terrorhandlinger, slik vi senest så for få år siden, der svenske kriminelle nettverk sto bak angrep mot jødiske mål i Danmark, med Iran som bakspiller. Utenriksministeren viser heller ingen vilje til å bistå norske barnefamilier strandet på ferie i Midtøsten. Tyskland, Frankrike, Polen og Storbritannia jobber med å finne løsninger for å hente ut sine borgere i naboland UD har frarådet å reise til, deriblant Jordan. Luftrommet er heller ikke stengt i alle konfliktområder, som statsministeren feilaktig påpekte i Stortingets spørretime onsdag. I f.eks. Oman går trafikken – begrenset, riktignok. Flytrafikken øker også inn og ut av Emiratene. I dag tidlig kunne vi høre om nordmenn som har betalt over 70 000 kr bare for flybilletter for tre personer for å komme seg til Istanbul. Det bør være mulig å hente hjem norske borgere, f.eks. via Oman, selvsagt på egen regning, men det er ikke politisk vilje til dette i UD, ser det ut til. Å hjelpe norske borgere i utlandet er en kjerneoppgave for utenrikstjenesten, ikke å drive feilslått fredsdiplomati. Til slutt vil jeg si at USA og NATO er bærebjelken for norsk sikkerhetspolitikk gjennom mange tiår. Selv om det ikke er noe nytt at NATO har hatt sine interne problemer tidligere, forblir samarbeidet sterkt. Samtidig er det viktig å huske på at Norge og NATO har mange støttespillere i USA. Et bredt flertall i begge partier i Kongressen står bak det transatlantiske samarbeidet. Det er avgjørende at vi bygger videre på det og holder samarbeidet tett og godt, for forholdet går begge veier. Europa trenger USA, og USA trenger Europa. Norge er en viktig leverandør av våpen, og flere norske bedrifter er sentrale i F-35-programmet. USA er den viktigste våpenimportøren for Norge. Utenriksministeren sa i sin redegjørelse at forsvarsevne, nasjonal beredskap og motstandskraft er styrket. Det stemmer ikke. Fremskrittspartiet er glad for det tverrpolitiske flertallet på Stortinget om langtidsplanen for Forsvaret, men vi ser at arbeidet med å bygge opp Forsvaret går veldig sakte. Byråkratiet går tregt, og det henger ikke med. Politisk handlekraft mangler. Dette er svært tydelig i Nammo-saken. Nammo, som har en kritisk samfunnsfunksjon, trenger mer energi til å øke våpenproduksjonen som regjeringen allerede i april 2023 lovet å ordne opp i. Regjeringen lovte mars 2025 at Nammo skulle få tilgang på den strømmen de trenger. Da jeg snakket med Nammo i februar, sto situasjonen på stedet hvil. Snart tre år etter at Arbeiderpartiet lovte å rydde opp, snakket statsministeren om en sak til Stortinget som skal rydde opp i dette. Det tar tre år før saken da kommer til Stortinget, og nå skal den snart behandles, sies det. Det er mye prat om hvor alvorlig situasjonen er, men det er ingen handlekraft. Regjeringen lover, men feiler, og vår totalberedskap ble sen

Vi ser jo at andre land er i ferd med å skulle gjennomføre dette, mens den norske statsministeren altså mener at det ikke er mulig, og at man skal løse det på andre måter, til tross for at nordmennene blir sittende der nede og det er svært få fly som går ut. Dette står i ganske stor kontrast til håndteringen av situasjonen i Gaza, der den norske regjeringen sendte fly, der flere hundre personer ble fløyet til Norge, og der flere av dem som ble hentet til Norge, aldri hadde satt sine bein på norsk jord. Fremskrittspartiet forventer faktisk at regjeringen gjennomfører sin kjerneoppgave, som er å hjelpe norske borgere i utlandet og sørge for at de som nå ber om assistanse, kommer seg hjem. Det er det som er kjerneoppgavene i å ivareta norske interesser – ikke å leke fredsmekler verden rundt, ikke å dele ut penger til alle slags organisasjoner og bistandsprosjekter med tvilsom nytte. Det er dette som er kjerneoppgavene. Da lurer jeg på: Når har man tenkt å begynne å ta tak i akkurat det?

Fremskrittspartiet mener at vi skal ivareta norske interesser. Det er det norsk utenrikspolitikk skal handle om. Nå sitter flere tusen nordmenn, blant dem turister og barnefamilier, fast i Midtøsten under gjentatte missilangrep og med fare for eskalering. Situasjonen er alvorlig. Regjeringen varslet i dag tidlig at det sendes et utrykningsteam til Abu Dhabi for å bistå nordmenn konsulært. Samtidig hevder Utenriksdepartementet at evakuering fra konfliktområdene ikke er mulig. Det er vanskelig å forstå at det lar seg gjøre å fly inn byråkrater, men ikke hjelpe nordmenn hjem. Tyskland, Frankrike, Polen og Storbritannia arbeider med å hente ut sine borgere, og de planlegger omfattende konsulære operasjoner. Vil regjeringen ta initiativ til å sette opp charterfly, selvsagt finansiert av de reisende selv, for å sikre at norske borgere kan komme trygt hjem, f.eks. fra Oman, hvor det fortsatt finnes muligheter for utreise? Eller mener utenriksministeren og statsministeren at det å sende et utrykningsteam er et tilstrekkelig tiltak i den situasjonen vi nå står i?

Ja, både Arbeiderpartiet og Høyre har stått for en sånn linje, og Fremskrittspartiet er uenig. Støre-regjeringen er heller ikke fremmed for å invitere andre terrorregimer på norgesbesøk. Allerede i januar 2022, få måneder etter Talibans brutale maktovertakelse og etter flere tiår med krig mot Taliban som kostet norske liv, fløy Støre-regjeringen inn Taliban-krigere på norske skattebetaleres regning til dialogmøte. Den gangen ble det hevdet at dette var et veldig positivt møte, og at nå skulle det bli mye bedre for jenter og kvinner i Afghanistan. Selvsagt ble det ikke sånn. Det ble bare verre. Når skal Arbeiderparti-regjeringen stoppe stormannsgalskapen, der Norge skal rydde opp, føre dialog og bidra til såkalte fredsprosesser nærmest over hele jordkloden, som til tross for totalt manglende resultater koster det norske fellesskapet store beløp, som vi bl.a. har sett komme fram i det siste?

Nå skal heldigvis utenrikstjenesten granskes, og det er på høy tid, også når det er knyttet til spørsmål her. Tidligere utenriksminister Anniken Huitfeldt møtte terrorregimet som utenriksminister i 2023, i motsetning til flere europeiske land, som nektet å møte. Samme år deltok vi i feiringen av den islamistiske revolusjonen, som jeg var inne på, selv om Norge ble advart mot å delta. I 2024 hadde utenriksminister Barth Eide en telefonsamtale med sin iranske kollega, der Barth Eide angivelig skal ha sagt at han anerkjente Irans konstruktive rolle i regionen for å redusere spenningene. Arbeiderparti-regjeringen har i liten grad vært opptatt av å problematisere at terrorregimet i Iran har bidratt med våpen og penger til terrororganisasjoner som houthiene, Hizbollah og Hamas. Hvorfor har regjeringen tatt i terrorregimet i Iran med silkehansker og pleid et forhold til et skrekkregime, til tross for at de har drept og torturert sitt eget folk, finansiert terrororganisasjoner og endatil brukt kriminelle gjenger i Sverige til å utføre terror mot jødiske mål i Danmark?

Hver gang dette regimet har gjennomført grove overgrep, drap og terror mot sin egen befolkning, har holdningen til Arbeiderparti-regjeringen vært at vi må ha dialog. I 2022 var det store demonstrasjoner i Iran. 22 år gamle Mahsa Amini ble drept fordi hun hadde hijaben feil på. Folk ble hengt fra lyktestolper, de ble drept og torturert. Hva skjedde videre? Etter dette, i 2023, hadde statsministeren telefonsamtaler med Irans daværende president, Ebrahim Raisi – bedre kjent som «slakteren av Teheran» for sin rolle i massehenrettelsene av politiske fanger i 1988, der minst 5 000 mennesker ble drept, ifølge Amnesty International. Samme år feiret Norge, som ett av få vestlige land, presteskapets 44 år ved makten, og i 2025 besøkte Irans utenriksminister Norge. Hvorfor har statsministeren og regjeringen brukt tid og ressurser på å snakke med terrorregimet i Iran, som står i direkte strid med norske interesser? Hva slags effekt mener statsministeren denne dialogen har hatt på å skape fred i Midtøsten?

Arbeiderpartiet virker å være mer opptatt av å kritisere USA og Israel, enn å stå opp for det iranske folkets frihetskamp. Det er i sterk kontrast til det vi hører fra NATO-sjef Mark Rutte. Han sier til mediene at det er utbredt støtte i Europa, og at det å ta ut atomkapabiliteten og den ballistiske rakettkapabiliteten samt at Khamenei er borte, applauderes av mange kollegaer i NATO. Vi ser at det i andre land er en helt annen holdning og klartekst rundt hvilket terrorregime presteskapet i Iran faktisk er. Fremskrittspartiet er kritisk til den mumlingen som kommer når Arbeiderpartiet snakker om det islamistiske terrorregimet i Iran. Helt til det siste har Arbeiderparti-regjeringen vært mer opptatt av dialog med terrorregimet i Iran, enn å stå opp for friheten til det iranske folket. I 47 år har det islamistiske presteskapet fratatt befolkningen muligheten for demokrati, religionsfrihet, likestilling og helt grunnleggende verdier som vi tar for gitt. Mens land vi liker å sammenligne oss med, er tydelige på å kritisere det iranske regimet og få fram at de støtter iranernes frihetskamp, virker den norske regjeringen å være mest opptatt av å kritisere angrepet. Fremskrittspartiet er tydelig – vi står sammen med det iranske folket, og vi håper at de lykkes med å ta friheten tilbake. Mitt spørsmål til statsministeren er: Hvorfor virker det som at Arbeiderpartiet er mer opptatt av å problematisere at dette er et brudd på folkeretten, heller enn å problematisere hvilket terrorvelde det islamistiske prestestyret i Iran er, og at det nå kan være et håp om at det iranske folket kan få friheten tilbake etter 47 år med terror?

Takk for redegjørelsen. Vi lever i en urolig verden, der det forandrer seg egentlig rett foran øynene på oss. Det som var, tror jeg vi bare må konstatere at ikke kommer tilbake. Da utenriks- og forsvarskomiteen var i USA, hadde vi møter med både demokrater og republikanere. Jeg tror jeg kan si at uansett hvem av dem som vinner neste valg, kommer ikke den verden som var, tilbake. USAs hovedfokus nå er Kina, og det handler om kappløpet om hvem som skal være den dominerende kraften i verden framover – økonomisk, forsvarsmessige og på alle andre måter. Det handler om en kamp om AI, kunstig intelligens, som kommer til å forandre verden, og det er utrolig viktig at Norge greier å henge med i dette. Mye av den økonomiske veksten framover kommer til å bli drevet av det. Samtidig er det viktig å understreke at vi har mange venner i USA. I Kongressen er det et stort flertall i begge partier som støtter det transatlantiske samarbeidet. Det blir viktig for oss å jobbe med det og å sørge for at vi har et godt samarbeid. Det er ikke bare Europa som trenger USA – USA trenger også Europa. Det handler om at vi må ta mer ansvar for vårt eget forsvar og vår egen beredskap. Jeg må si at så langt er det mye prat, men lite handling. Det er grunn til å reflektere over at nå er det snart fire år siden fullskalainvasjonen i Ukraina, og vi ser at arbeidet med å bygge opp Forsvaret går veldig sakte. Vi ser at det mangler penger til å få tilstrekkelig øving og trening. Vi ser at det går sent å anskaffe det vi trenger. Det går sent å få i gang et godt samarbeid med vår industri. Da tenker jeg ikke bare på forsvarsindustrien, men også alle de mulighetene som ligger i andre bedrifter. «Dual-use», altså flerbruksvarer, er noe som er populært i disse dager, og vi har enorme muligheter i Norge, ikke minst innenfor den maritime sektoren. Det handler om byråkrati som maler sakte videre. Selv om verden er forandret, så forandrer tydeligvis ikke byråkratiet seg – men det må det faktisk gjøre. Jeg møtte Nammo for to dager siden. Vi ble av statsråden lovet at dette skulle løses, og at Nammo skulle få tilgang på kraft – men det er ikke løst. Det hadde vært interessant å få en kommentar om når det skal skje. I Norge er vi i den heldige situasjonen at vi er enige om mye. Vi er enige om støtten til Ukraina, vi er enige om å stå opp for Kongeriket Danmark, vi er enige om å bygge opp Forsvaret, og vi er i gang med å diskutere hvilke endringer i forsvarsplanen som trengs. Vi er også i den fantastiske situasjonen – i motsetning til svært mange land i Europa – at vi har penger når vi skal bygge opp Forsvaret. Mange av de andre landene har store økonomiske problemer og kommer til å slite tungt for å finne de midlene som er nødvendig for å trappe opp til 5 pst. av BNP til forsvar. Så til beredskap: Riksrevisjonen kom med en rapport i mai 2025 som er knusende. Dette er altså snakk om flere år etter at invasjonen i Ukraina skjedde. Totalberedskapen blir slaktet. Det mangler fellesplaner for evakuering av sivilbefolkningen i nødssituasjoner. Ikke bare mangler det, men det har altså pågått en utredning i ni år – ni år! – og det utredes ennå. Kommunene etterlyser tydelige føringer når det gjelder hva de skal forberede seg på, hvordan de skal planlegge, og hvilke ressurser som blir stilt til veie dersom det blir krise eller krig. Jeg hører jeg at statsministeren nå lanserer at man skal ha en langtidsplan for sivil beredskap, men jeg må ærlig talt si at hvis det er noe vi nå ikke trenger, så er det flere planer. Nå trenger vi faktisk handling. Jeg vil minne om det snart er fire år siden fullskalainvasjonen i Ukraina, og jeg må si at det som så langt har skjedd, er ikke godt nok. Vi er ikke godt nok rustet. Og hvis vi skal fortsette å lage planer istedenfor å handle, kommer det heller ikke til å skje.

Det er ikke ny innsikt, og det er nettopp det som er poenget. Det har jo vært kjent lenge at her er det store utfordringer. Den såkalte engasjementspolitikken har vært et bærende element i norsk utenrikspolitikk i flere tiår. Den bygger på en forestilling om at Norge gjennom kombinasjon av bistand, diplomati og fredsmekling kan spille en aktiv og normativ rolle i andre lands interne konflikter. Erfaringene fra bl.a. Midtøsten, Sri Lanka, Afghanistan og Sør-Sudan viser imidlertid at mange av disse prosjektene har endt i sammenbrudd, vold eller politisk kaos, til tross for massive norske bidrag. Mener utenriksministeren fortsatt at engasjementspolitikken slik den har vært praktisert, har levert resultater som står i forhold til kostnadene, eller er han villig til å erkjenne at selve doktrinen må revurderes grunnleggende?

Siden midten av 1990-tallet har Norge brukt enorme milliardbeløp på bistand. Bare i 2023 var beløpet nesten 60 mrd. kr. Det er mer enn hele politibudsjettet i Norge. Store deler av disse midlene har gått til direkte budsjettstøtte, til multilaterale ordninger og komplekse internasjonale strukturer, hvor sporbarheten og etterprøvbarheten er svak. Når erfarne aktører med lang fartstid i dette systemet selv beskriver pengebruken som dårlig kontrollert og resultatene som uklare – ja, så svekkes tilliten til hele forvaltningen av fellesskapets midler. Kan utenriksministeren i dag med trygghet si at kvalitetssikringen av bistandsmidler har vært god nok? Og hvis ikke, hvorfor har regjeringen over tid fortsatt å bevilge stadig større beløp uten tydelig dokumentasjon på effekt?

Norsk utenriks- og bistandspolitikk har i flere tiår vært preget av høy pengebruk, bred politisk konsensus og stor tillit til et relativt lite og lukket fagmiljø. Samtidig har kritiske røster, både internt og eksternt, pekt på svake resultater, mangelfull kvalitetssikring og manglende vilje til å trekke lærdom av feil. Når vi nå ser disse alvorlige sakene knyttet til personer, nettverk og prosjekter som har hatt sentrale roller over lang tid, reiser det et større spørsmål – ikke først og fremst om enkeltpersoners handlinger, men om systemene rundt dem fungerer slik Stortinget og skattebetalerne har krav på. Mener utenriksministeren at det er grunnlag for å erkjenne at norsk utenriks- og bistandspolitikk over tid har vært preget av systemsvikt, og ikke bare enkeltstående feil? Og hvilket politisk ansvar tar regjeringen for dette?

Over tid har det utviklet seg et tydelig mønster der politikere og toppbyråkrater beveger seg mellom norske regjeringskontor, utenrikstjenesten, høyt lønnede stillinger i FN-systemet, internasjonale organisasjoner og bistands-NGO-er. Ofte er det i miljøer som i stor grad er finansiert av norske skattepenger. Dette er ikke nødvendigvis ulovlig, men det kan skape lojalitetsbånd og insentiv som svekker kritisk kontroll og armlengdes avstand. Ser utenriksministeren et problem med denne tette sirkulasjonen mellom politikk, bistandsforvaltning og internasjonale toppjobber? Og mener han at dagens habilitets- og karanteneregler er tilstrekkelige for å ivareta tilliten til dette systemet?

Det var enkeltstående hendelser, og det viser seg at det ikke er det. Det har vært røde flagg i mange år. Ser man på saken fra 2002 med Carl I. Hagen på Dagsrevyen som nå går viralt, ser vi at de samme spørsmålene som stilles i dag, ble stilt den gangen. I 2021 kom Riksrevisjonen. Det som er sikkert, er at hele denne veien har Arbeiderpartiet og Høyre være innbitte forsvarere av dette systemet. Utenriksministeren kjenner det som Terje Tvedt omtaler som det humanitærpolitiske komplekset, svært godt – som statssekretær, som statsråd i to omganger, som forsker i NUPI, fra innsiden av FN-systemet, som medlem av ulike internasjonale organisasjoner og som direktør i World Economic Forum. Nå skal det settes ned en uavhengig granskingskommisjon, men jeg vil uansett spørre utenriksministeren: Hva tenker statsråden om det som er kommet fram? Og hvorfor var Arbeiderpartiet og statsråden innledningsvis så negative til å igangsette en uavhengig granskingskommisjon? Det er bare å se på Debatten på NRK og hva statsråden sa, så ser alle at det stemmer.

Det som er kommet fram etter at Epstein-dokumentene ble frigjort, har skapt sjokkbølger, ikke minst i Norge, der folk nå er sinte. Det ser ut til å ha vært en svingdør der personer har gått mellom politikk, diplomati, internasjonale stiftelser og bistandsorganisasjoner. Alle de som nå er i søkelyset, er tidligere politikere. Spørsmål om kameraderi, om partibok, om habilitet, om kjennskap og om vennskap dukker opp. Til alt overmål ble det i dag kjent at utenriksministerens sønn fikk en stilling i utenrikstjenesten, og at utenriksministeren måtte ha hjelp av NRK, sammen med Utenriksdepartementet, for å forstå habilitetsregelverket. Det er oppsiktsvekkende. Først i 2026 skjønner altså utenriksministeren og Utenriksdepartementet hvordan habilitetsregelverket fungerer – etter at Epstein-bomben har gått av. Dette er nok et symptom på at det kan være grunnleggende svakheter, og det gjør at mistanken om manglende habilitetsforståelse, ukultur og strukturelle problemer forsterkes. Vi hører i dag at utenriksministeren beklager dette, og det skulle bare mangle, men på Debatten senest i forrige uke sa utenriksministeren at det som er kommet fram i kjølvannet av Epstein-dokumentene, var enkeltstående hendelser. Nå viser det seg altså at Utenriksdepartementet senest i fjor var inhabile. Spørsmålet mitt er: Uten disse Epstein-dokumentene, uten at denne saken ble kjent, mener utenriksministeren at dette da ville blitt offentliggjort, eller er det dette som nå er grunnen til at også denne saken kommer fram?

Jeg er helt enig med statsministeren i at mange av dem som er kommet, er gode og viktige bidragsytere i det norske samfunnet, men jeg opplever at flere og flere av dem er helt enige med Fremskrittspartiet. De mener at vi ikke kan fortsette sånn som nå, og at man er nødt til å ta grep. Så hører jeg at det snakkes, men poenget er jo hva som faktisk blir gjort. Statsministeren svarer ikke på hvordan man skal greie å gjøre Norge mindre attraktivt, når vi ser at ytelsene her ligger så mye over våre naboland. Ett spørsmål er: Skal barnetrygden da være en del av denne summen, eller kommer barnetrygden i tillegg? Tar vi en familie med tre barn, er det altså ca. 70 000 kr i året bare i barnetrygd. Jeg hører hva statsministeren sier, men jeg vil utfordre nok en gang på: Hvordan skal dette grepet bidra til å gjøre Norge mindre attraktivt, når vi uansett vil ligge dobbelt så høyt i ytelser sammenlignet med våre naboland?

Fremskrittspartiet har gjennom mange tiår advart mot konsekvensene av for høy innvandring. Vi har tatt opp spørsmål knyttet til integreringsutfordringer, kostnader, kriminalitet, verdier under press og mange andre spørsmål, som vi har blitt kalt mye rart for å ta opp. Det er jo gledelig at det endelig ser ut til at det ene partiet etter det andre begynner å ta realitetene inn over seg. Det skjer altså etter at vi ser at vi har store utfordringer knyttet til integrering. Kostnadene begynner å bli svært store, og kriminalitetsutfordringer som vi har sett i vårt naboland, begynner å smitte over her. Det er rett og slett en situasjon som ikke kan fortsette. Vi har sett at regjeringen nå er ute og snakker mye. Det har kommet forslag om at man skal kutte i ytelsene, der Norge har ligget ekstremt mye høyere enn i våre naboland. Problemet er bare at selv de tallene som regjeringen nå har vært ute med, at den nye stønaden skal ligge på rundt 20 000 kr i måneden for enslige og vesentlig høyere for familier, er dobbelt så høye som tilsvarende ytelser i Danmark. Vi vet at statens veiledende sats for økonomisk sosialhjelp til enslige i Norge ligger på 8 300 kr i måneden, som altså er langt under det regjeringen ønsker å gi til nyankomne flyktninger. Da er spørsmålet: Hvorfor mener statsministeren at det bidrar til bedre integrering, og at det gjør Norge mindre attraktivt, når vi ser at vi uansett ligger mye høyere i ytelser enn våre naboland? Og hvorfor skal man opprettholde ytelser som er mer enn dobbelt så høye som i nabolandene, og betydelig høyere enn det mange fattige nordmenn lever på, som er avhengige av sosialhjelp?

Fremskrittspartiet fjernet arveavgiften, og vi foreslår definitivt å gjøre endringer i formuesskatten som vil bidra til at man slipper å betale så mye skatt på egen bolig. Statsministeren snakker om at det ikke skulle bety økte skatteinntekter. Her snakker man om nesten en milliard i økte skatteinntekter, så i tillegg til at man ikke har kontroll på hva slags konsekvenser dette har, viser man for enhver at man ikke har styring og kontroll på de budsjettene man legger fram. Med tanke på «rettferdig måte»: Det er mulig statsministeren mener det er rettferdig å sende en økt skatteregning på 70 000 kr til en 98 år gammel dame. Det mener Fremskrittspartiet er dypt urettferdig. Jeg fikk fremdeles ikke svar på spørsmålet mitt, nemlig om statsministeren mener at eldre folk skal ta opp lån for å betale skatt til staten.

I urolige tider ute er det viktig med trygg styring her hjemme. Dessverre ser vi at Arbeiderpartiet bidrar til det stikk motsatte, når de nå har sendt et skattesjokk ut til mange norske boligeiere. Dette rammer spesielt hardt eldre, de som bor alene. Et eksempel er at en 98 år gammel enke har fått økt skatteregningen sin med 70 000 kr. Andre pensjonister ser også mange titusenvis av kroner i ekstra utgifter. Det er vel sånn at disse pensjonistene, f.eks. en som er 98 år gammel, ikke har noen mulighet til å skaffe seg en jobb, skaffe seg ekstra inntekter. Allerede før jul advarte Fremskrittspartiet mot dette. Likevel så vi at vi var det eneste partiet som stemte mot disse endringene. Finansministeren sto i denne salen og sa at dette var rettferdig. Senest i forrige uke sa statssekretæren at Fremskrittspartiet villeder. Nå har man heldigvis snudd og erkjent at dette er problematisk. I gårsdagens Debatten fikk finansministeren spørsmål om pensjonister skal ta opp lån for å betale skatt – altså om folk som har bygd, betalt ned et lån og etablert seg gjennom et langt liv, skal måtte ta opp lån når de er kommet i pensjonistenes rekker. Det lot ikke til å virke som at finansministeren syntes dette var problematisk. Tvert imot mener man at dette er rettferdig. Da er spørsmålet mitt til statsministeren: Er statsministeren enig i at det er rettferdig at pensjonister skal måtte ta opp lån for å kunne bo i sin egen bolig? Fremskrittspartiet er dypt uenig, men jeg vil gjerne høre hva statsministeren mener om det.

Jeg er enig i at det er litt unyansert. Det skjer mye, for det legges ned tilbud over hele landet. Det er flott at det bygges nye sykehus, men problemet er systemet. Trygghet handler definitivt om kriminalitet. Politimesteren i Oslo har slått alarm og kaller det et paradigmeskifte, det som nå skjer. 120 kriminelle nettverk er aktive i Stor-Oslo. Ingen skal lenger si: Vi trodde ikke det var så galt. I Innlandet slutter nå erfarne folk. De skal kutte 60 mill. kr. Nedgangen i politidekningen har skjedd i ti av tolv politidistrikt. Det snakkes, og det snakkes, og det snakkes, men det skjer egentlig ingenting. Eller: Det gjør jo det. Det blir mer kriminalitet og færre politifolk enkelte steder, og ikke politikraft som greier å håndtere det. Når skal man gå fra ord til handling? Når skal denne regjeringen forstå at vi trenger flere folk der ute for å håndtere kriminaliteten?

Dette er ikke nye medisiner, dette er medisiner som har vært i bruk i Norge i mange år, men som de nye tilfellene ikke får tilgang på. Og det hjelper verken Brødholt eller andre som er syke, at man får denne typen svar. Jeg tror det bare virker provoserende. Jeg tror det i det hele tatt virker provoserende at mens vi ser at det er store utfordringer i helsetjenestene, skal det utredes og prates videre om hva vi skal gjøre der framme. Nye utvalg settes ned, men det skjer ingenting. Alle ser at det er ufornuftig at sykehusene betaler over 3 mrd. kr i renter for å ha pusset opp og bygd nye bygninger. Alle med normalt vett i behold ser at det er feil. Likevel går det vinter og vår – for dette stortinget skal nå utrede igjen, og så skal man sette seg ned, og så skal man ditt og datt. Da går årene før man greier å rette opp i det. I mellomtiden kommer mange tilbud til å bli lagt ned. Mener statsministeren dette holder?

Jeg vil vel si at det ikke kan være noen uklarhet: Enten har du omsorgspersoner, eller så har du det ikke. Når det gjelder trygghet, er jo helse veldig viktig. I denne planen for Norge står det: «Når vi blir syke eller gamle, skal vi vite at fellesskapet stiller opp – og at vi får hjelp.» Torkil Brødholt har fått Pompes sykdom. Det er en veldig alvorlig sykdom, og det er en veldig uvanlig sykdom. Det finnes medisiner som kan dempe utviklingen av den, men i Norge har vi da ikke råd til å gi pasienter denne behandlingen – riktignok de som er blitt syke etter 2019. Dette avstedkommer at Brødholt nå planlegger for å flytte til Sverige, altså rett og slett å bli helseflyktning, for at han skal få tilgang på denne medisinen som bremser utviklingen. Han skal flytte fra kone og barn for å få den medisinen som er tilgjengelig. Mener statsministeren at dette er trygghet for helsen? Mener statsministeren at vi kan ha et system som behandlet nordmenn på denne måten?

Da registrerer vi at det er ganske stor uenighet mellom Socialdemokratiet i Danmark og Arbeiderpartiet i Norge. Enslige mindreårige har også vært en sak som har vært oppe. De kommer til landet og oppgir at de mangler omsorgspersoner når de søker om asyl. Så en stund etterpå, når de har fått opphold, skjer det at de søker om familiegjenforening. Altså: Personer som ikke har omsorgspersoner, skal ha familiegjenforening, gjerne med både foreldre og søsken. Justisministeren var ute og sa at man skulle stramme inn og lovregulere at familiegjenforening er til barnets beste. Kommunaldirektøren i Lillehammer sa at det ikke ville ha noen særlig effekt, for barnets beste som prinsipp gjelder allerede. Mener statsministeren det er rimelig at enslige mindreårige som påberoper seg at de ikke har omsorgspersoner, får familiegjenforening? Hvis nei: Vil statsministeren være med på å stoppe denne praksisen?

Denne representanten kjenner utmerket godt til dagens system, at vi styrker PU og uttransporterte veldig mange av dem som kan uttransporteres – selvsagt kriminelle. Men det er ikke det dette dreier seg om, dette handler om om vi skal uttransportere dem som vi i dag ikke uttransporterer. Utlendingsministeren i Danmark, som heter Rasmus Stoklund, er fra Socialdemokratiet. Han sier at den danske regjeringen er klar for å bli dømt i Den europeiske menneskerettsdomstolen, for de har tenkt å gjennomføre dette uansett. Mitt spørsmål er da: Er statsministeren enig i at om nødvendig er man villig til å bli dømt i Den europeiske menneskerettsdomstolen for å gjøre det som er riktig, nemlig å trygge landet og sørge for at kriminelle ikke får opphold når de har brutt samfunnskontrakten med Norge?

Det er slik at Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet har flertall i Stortinget. Arbeiderpartiet har vært veldig klar på at man ønsker å stramme inn innvandringspolitikken. I Danmark skal nå sosialdemokratene og det danske Folketinget gjennomføre en utvisningsreform der man skal sende ut kriminelle utlendinger. Man vil nå sette foten ned for at personer som voldtar, som dreper, og som begår alvorlig kriminalitet, fortsatt skal finansieres av danske skattebetalere. Det er uavhengig av oppholdsgrunnlag, uavhengig av om det er asylsøkere eller flyktninger som har fått opphold. Mitt spørsmål til statsministeren er: Vil Arbeiderpartiet støtte at vi gjennomfører denne reformen i Norge, og at Norge også skal sende ut asylsøkere og flyktninger som begår alvorlig kriminalitet, som går ut over uskyldige nordmenn?

Nå er det sånn at Senterpartiet har sittet med makten og en hånd på rattet i snart fem år. Ser vi på utviklingen her, ser vi at stadig flere bruk legges ned. Vi ser at dette skjer til tross for at det vel har vært nesten en dobling av tilskuddene til landbruket. Det Fremskrittspartiet tar til orde for, er – ja – å kutte overføringer via jordbruksavtalen, men vi ønsker å ta de tilskuddene som ikke kommer til bonden. Her bevilges det masse penger til ulike klimatiltak, ulike prosjekter og andre ulike ting, og pengene tilfaller ikke bonden. Etter Fremskrittspartiets syn må disse pengene prioriteres mye tøffere. For øvrig er dette en avtale som ikke fungerer godt i det hele tatt, og som vi burde sett på i sin helhet. Det viser også de resultatene som dette gir.

Nå er dette et spørsmål som bør stilles til våre representanter i Oslo bystyre, og jeg er sikker på at de kan svare godt på det. Når det er snakk om hvilke leveranser man har når man har makt, tenker jeg at representanten Hussein bør se seg i speilet. For det første registrerte ikke jeg at SV prøvde å øke bevilgningene til minstepensjonistene i budsjettforhandlingene. Jeg har også registrert at representanten Hussein er veldig aktiv i sin jobb for å sikre et bedre sykehustilbud, og at representanten er bekymret for nedleggelser og kutt som nå skjer over det ganske land. Men jeg registrerer at når det kommer til budsjettforhandlingene, så skjer det svært lite der i hvilke bevilgninger og prioriteringer SV gjør. SV står nå fullt og helt ansvarlig for alle de kuttene som kommer til å skje på norske sykehus rundt omkring, og alle de kuttene som kommer til å skje i norske kommuner, i eldreomsorgen og i andre tjenester. Så jeg vil anbefale å feie for egen dør først.

Vi har vært veldig tydelige på at vi ønsker å sette oss ned og finne løsninger, men vi trenger ikke en skattekommisjon for det. Jeg er helt enig med Erna Solberg som bl.a. i valgkampen var tydelig på at vi kan sette oss ned i Stortinget når som helst og forhandle om skatt. Vi er opptatt av å ikke kaste blår i øynene på folk. Vi har ingen tro på at Rødt, SV, MDG og Fremskrittspartiet i en skattekommisjon skal kunne komme fram til noe som vi er enige om i stort. For vårt parti, som er tuftet på og ble startet for å sørge for lavere skatter og avgifter, er det også vanskelig å være med i en kommisjon som ikke har det som utgangspunkt og målsetting. Derfor valgte vi å takke nei til det. Skattekommisjonen får jobbe og komme fram til det de gjør. Den dagen regjeringen kommer med en stortingsmelding til Stortinget, sitter vi klare. Får vi til lavere skatter og avgifter for både bedrifter og folk, er vi definitivt positive til å finne løsninger.

Først vil jeg si at det finnes veldig mange vi kan vise til som har et bedre skolesystem enn Norge. Finland er et veldig godt eksempel på det. De har en veldig god offentlig skole som lykkes bedre. Sverige har også resultater som i hvert fall er på nivå med vårt skolesystem, kanskje bedre. Når det gjelder pensjonister, er det jo sånn at under Arbeiderpartiets styre de siste årene har alle fått dårligere råd. Det vi ser, er at stadig flere har slitt med økonomien. Frelsesarmeens fattigdomsbarometer før jul viste at én av fire barnefamilier var bekymret for økonomien og for om det hadde råd til å feire jul. Pensjonistene er også i samme situasjon, for selv om det har vært økninger i pensjonene, har utgiftene deres også i denne perioden oversteget de ekstrainntektene de har hatt. Det Fremskrittspartiet sørget for da vi satt i regjering, var å lukke noe av det gapet som er, bl.a. ranet av gifte og samboende pensjonister. Vi sørget for å øke pensjonen til minstepensjonistene. Vår kamp for pensjonistene kommer til å fortsette. Det var også derfor vi ikke var med på pensjonsreformen, for det var å ta rettigheter fra dem som har jobbet og stått på.

Fremskrittspartiet mener at vi skal ha muligheter for valgfrihet. Vi mener at privatskoler ikke er en fare for det offentlige systemet, men det er et supplement, og det må være helt opp til foreldrene og elevene selv å velge om de ønsker å gå der. I dag er det jo den offentlige skolen som svikter elevene. Dessverre viser tall at de som i størst grad blir sviktet, er de som kommer fra hjem uten foreldre som kan sette seg ned og lese med barna og følge dem opp. Det er en katastrofe, etter mitt syn, at så mange unger går ut av skolen uten å kunne lese og skrive. Det er en katastrofe at så mange unger detter ut av utdanningen. Og det er en katastrofe at vi som samfunn ikke greier å gi alle våre barn selvtillit og mulighet til å lykkes i livet. Den offentlige skolen svikter. Det er derfor vi ønsker reformer i skolen. Vi vil sørge for en mer individtilpasset opplæring, slik at alle kan bli den beste versjonen av seg selv.

Støre-regjeringen har lagt fram sin plan for Norge, som inneholder en lang rekke floskler og slagord fra Arbeiderpartiets partiprogram, men som ikke løser de mange problemene Støre-regjeringen har forsterket eller skapt selv. Det er på høy tid at Arbeiderpartiet endelig erkjenner det mange har kjent på lenge: at tryggheten i vårt samfunn er svekket på Arbeiderpartiets vakt. Regjeringen må nå velge å handle istedenfor å planlegge handling. Politiet styrkes ikke i en tid hvor kriminaliteten går ut av kontroll, helsetilbud legges ned over hele landet, og skoler, sykehjem og kommuner sliter med å levere grunnleggende tjenester til innbyggerne. Dessverre er det lite i denne planen som faktisk kommer til å styrke tryggheten for folk flest. Dette er en plan hvor ordet «trygghet» er nevnt over 20 ganger, men som knapt inneholder en eneste konkret løsning. Med vage løfter om å legge til rette for produktivitetsvekst, ha økt velstand samt å sikre best mulig bruk av samfunnets ressurser gir Støre-regjeringen inntrykk av at man vil endre kurs. At regjeringen ønsker økt produktivitet og velstand, skulle vel bare mangle, men er det dette vi trengte å høre: enda flere slagord og paroler, mens flere og flere opplever økt utrygghet i hverdagen. Like påfallende er hva som ikke nevnes: det konkurransehemmende skattenivået og rammevilkårene som verken blir diskutert eller problematisert. Det viser hvor virkelighetsfjern regjeringen er fra de grunnleggende problemene Norge står overfor. Det Arbeiderpartiet må skjønne, er at det ikke hjelper å snakke om problem hvis man ikke har konkrete løsninger. Arbeiderpartiet har nemlig hatt mer enn fire år på å levere løftene sine, men har valgt prat framfor handling hver eneste gang. Resultatet er et helsevesen som bygges ned samtidig som tusenvis av eldre mangler sykehjemsplass, kriminalitet som øker samtidig som politiet mangler ressurser til å gjøre jobben sin, og et norskeid næringsliv som svekkes av økende skatter. Dette er jo det siste man forbinder med trygghet. Finansministeren i Støres regjering kaller det en god norsk tradisjon å nedsette en kommisjon. Fasiten så langt er at Støre-regjeringen har oppnevnt 113 ulike utvalg, som alene koster skattebetalerne 671 mill. kr. Det blir mye prat, mens det Norge nå trenger, er politikere som viser handlekraft, som leverer økt trygghet og bedre omsorg og som gir folk mer økonomisk handlefrihet. Finansministeren kunne egentlig sagt at det er en god Arbeiderparti-tradisjon å skyve problemene foran seg. Folk har sett seg lei på at Arbeiderpartiet har kommet med løfte etter løfte, løgn etter løgn, utredninger, kommisjoner og rapporter – for så å glemme det dagen etter. I 2002 gikk Fremskrittspartiet og SV i spissen for et barnehageforlik i Norge. Uten kommisjoner og utredninger fikk vi til et flertall som slapp alle gode krefter til for å sikre full barnehagedekning. Hvorfor er det så vanskelig å gjøre det samme i dag, f.eks. med eldreomsorgen? Uten handlekraft vil vi ikke vil få mer trygghet i Norge. Uten handlekraft vil ikke folk få økt økonomisk handlefrihet, og uten handlekraft vil man ikke få bedre omsorg, redusert helsekøene, kontroll på kriminaliteten og innvandringen og alle de andre store utfordringene, som bare blir større og større. Senest for noen få uker siden hadde regjeringen mulighet til nettopp å vise handlekraft og styrke tryggheten til folk flest, men de valgte nok en gang et budsjett som gjorde det motsatte. Det var et budsjett som i praksis kutter i kjerneoppgaver, som helse, eldreomsorg, skole og politi. Tror Arbeiderpartiet at folk ikke følger med når de lover én ting, men gjør det stikk motsatte med en gang de får muligheten? Regjeringen sier at de satser på politiet, men la oss se på realiteten. Under Støre-regjeringen har det vært en nedgang i politidekningen i hele ti av tolv politidistrikt. Arbeiderpartiet sørget for at vi ikke lenger har to politifolk per 1 000 innbyggere, som Fremskrittspartiet fikk til i regjering. I Innlandet politidistrikt skriver lokalavisen Gudbrandsdølen Dagningen at det skal kuttes 60 mill. kr, og at flere ansatte vurderer å slutte. På Fosen opplevde en daglig leder ved en bensinstasjon i forrige uke at politiet ikke hadde ressurser til å sende noen etter at han ble slått og drapstruet på jobb. Arbeiderparti-regjeringen sitter handlingslammet til tross for at kriminalitetsutviklingen har eksplodert. Det er ikke trygghet – det er utrygghet på Arbeiderpartiets vakt. Regjeringen sier at de skal stramme kraftig inn på innvandringspolitikken, men virkeligheten er noe helt annet. I år vil Norge faktisk ta imot flere innvandrere enn Sverige. Ærlig talt! Har Arbeiderpartiet og venstresiden virkelig ikke lært noe som helst av det vi sett i vårt eget naboland? Mer ukontrollert innvandring og mindre politi er en oppskrift som har blitt prøvd før, og den fungerer overhodet ikke. Fremskrittspartiet kommer til å fortsette å jobbe for en streng og bærekraftig innvandringspolitikk. Derfor fremmer Fremskrittspartiet i dag et forslag om en utvisningsreform. Altfor mange kriminelle utlendinger som skulle vært utvist for lenge siden, fortsetter å være i landet. At vi fortsetter å bruke penger og ressurser på kriminelle utlendinger som voldtar, dreper og begår alvorlig kriminalitet, er rett og slett en hån mot de uskyldige ofrene. Det vi nå foreslår, i likhet med statsministerens sosialdemokratiske kollega i Danmark, er at utvisning skal skje uavhengig av oppholdsgrunnlag. Vi skal beskytte samfunnet, ikke kriminelle utlendinger. Vi ønsker en storsatsing på politiet. Vi skal ha strengere straffer for ungdomskriminelle og gjengkriminelle. Vi skal ha flere politifolk. Ja, vi skal ta tryggheten tilbake. Det er ikke trygghet å la kriminelle gjenger ha en frihavn i Norge samtidig som nabolandene våre strammer inn. Det må være politikernes rolle å prioritere det som faktisk betyr noe for folk. Derfor vil vi prioritere kjerneoppgavene, samtidig som vi lar folk få beholde mer av egne penger, bl.a. gjennom å halvere matmomsen, kutte drivstoffavgiftene og senke skattene for alle. Det er ikke bærekraftig at Norge bruker mer penger enn nesten alle andre land per innbygger, at vi har et av de høyeste skattenivåene blant sammenlignbare land, uten at vi får vesentlig bedre tjenester tilbake. Samtidig bruker regjeringen stadig mer penger på bistand og symbolske klimaprosjekt. Helse Møre og Romsdal må ifølge NRK alene nå kutte 410 mill. kr for å få budsjettet i balanse. Dette helseforetaket er ikke alene. Antallet eldre øker sterkt, men utbyggingen av omsorgsboliger står nærmest på stedet hvil. Fremskrittspartiet vil derfor styrke sykehusøkonomien, bygge flere omsorgsboliger og bruke pengene på pasientbehandling istedenfor økende byråkrati og rente til staten. Samtidig må vi erkjenne at penger ikke løser alt; ofte handler det om å gjøre ting på en annen måte. Derfor vil vi legge ned de regionale helseforetakene, for å prioritere pasientene istedenfor byråkratiet, og derfor vil vi ha nivåtilpasset opplæring i skolen, slik at alle elever får en mulighet til å bli den beste versjonen av seg selv. Vi vil legge til rette for at private og offentlige kan utfylle hverandre på en god måte. Samarbeid med private aktører vil bidra til bedre tjenester for skattebetalerne. Det er tydeligvis viktigere for Arbeiderpartiet og Støre å la folk stå i ulike offentlige køer enn å slippe til alle gode krefter. Vi mener at vi må sette tjenestekvalitet foran ideologi og gi folk tryggheten og friheten tilbake. I bistandspolitikken og klimapolitikken hører vi stadig regjeringen skryte av at de har gitt en milliard her og en milliard der, men når det gjelder resultatene, er det helt stille. Når pengene sitter så løst, virker det som om det ikke er resultatene som er viktige, men hvor mye penger som gis – og enda verre kan det bli. Arbeiderpartiet, Høyre og Venstre har vedtatt et klimaforlik som de ikke engang vil fortelle oss hva vil koste, men som helt garantert vil ramme folks lommebøker og bedrifters økonomi hardt. Dette er rett og slett ikke bærekraftig. Vi vet hva som er problemene og hva som trengs for å løse dem. Vi trenger ikke flere planer, men vi trenger handling. Fremskrittspartiet mener at nå er det nok prat fra Støre-regjeringen. Dette er forskjellen på Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet: Arbeiderpartiet lover og snakker om trygghet, mens Fremskrittspartiet har løsningene som kan levere det.

Jeg hører man sier at Arbeiderpartiet alltid har strammet inn. Sannheten er at Arbeiderpartiet alltid har vinglet i innvandringspolitikken. Mange husker kanskje statsministerens invitasjon i 2015, der man ønsket 10 000 syrere til Norge, og det kom 30 000 og skapte et problem for oss. Jeg hører man ikke kan ta stilling til et forslag her, men det må kunne gå an å gi tilbakemelding på disse prinsippene, for det vi snakker om, er at vi ønsker å sende ut kriminelle som har voldtatt, som har begått alvorlig kriminalitet – voldshandlinger som har vist at de er en fare for lovlydige borgere i Norge. Jeg mener at det burde vært en smal sak for Arbeiderpartiet her å kunne gi til kjenne om man er enig i at de som begår kriminalitet, skal ut av Norge – vi skal trygge samfunnet, ikke ivareta disse – og at vi kan få et svar på det her og nå.

Godt nytt år! Jeg har registrert i julen at representanten Brenna var ute og sa at venstresiden må skjerpe seg litt i innvandringspolitikken. Jeg er glad for at stadig flere erkjenner at det Fremskrittspartiet har sagt i mange, mange tiår, har vært riktig. Men representanten Brenna og Arbeiderpartiet er ikke avhengig av resten av venstresiden for å stramme inn innvandringspolitikken. Vi har faktisk rent flertall – Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet. I dag legges det fram et forslag om en utvisningsreform, der vi ønsker å samarbeide med Danmark, et forslag som er tydelig på at uansett hvilket oppholdsgrunnlag man har i Norge, skal man sendes ut dersom man begår alvorlig kriminalitet. Mitt spørsmål er: Kommer Arbeiderpartiet til å støtte Fremskrittspartiets forslag?

Vi hører hva du sier, men vi ser hva du gjør. Det er altså sånn at Fremskrittspartiet ikke er imot havvind, men vi er imot å bruke over 30 mrd. skattekroner på det – penger som heller burde vært brukt på skole, helse og grunnleggende velferdstjenester. Hadde vi fulgt politikken til de partiene du nå inngår avtale med, som er mest glad i å bruke oljepenger, hadde vi aldri hatt et oljefond på over 21 000 mrd. kr. Vi hadde ikke hatt over 580 oljemilliarder å bruke på statsbudsjettet, og det er disse kreftene Arbeiderpartiet velger å gi makt til. Vi står nå midt i et veivalg for Norge. Det hjelper ikke at dere sier at vi skal utvikle næringen, når dere gir makt til partier som vil legge den ned. Forstår statsministeren at mange nå er bekymret for framtiden, bekymret for at Norge de neste fire årene må leve i usikkerhet og kaos med det flertallet som nå styrer? Vi var lovet trygg styring. Så langt er det kaos fra ende til annen. Forstår statsministeren den bekymringen?

Det hjelper ikke å snakke om utvikling når statsministeren velger å samarbeide med partier som vil avvikle næringen. Arbeiderpartiet har gitt et lite mindretall stor innflytelse på norsk oljepolitikk. MDG sier at vi nå starter å skrive det siste kapittelet i norsk oljehistorie. Modellen for denne kommisjonen er altså Tysklands kullutfasing, som har vært en katastrofe for Tyskland og Europa. Den har gitt ekstreme energipriser, industridød og industriutflytting, som undergraver økonomisk vekst i Europa, og som gjør at Europa sakker økonomisk akterut. Det er den modellen dere nå ser til. Hvor stor og viktig oljesektoren skal være for Norge framover, er et politisk valg. Det handler om leteaktivitet og areal. Hvilke seire er det Arbeiderpartiet skal gi MDG neste gang? Dette kommer ikke til å stoppe. Hvordan kan dere sette den viktigste næringen vi har, på spill på denne måten?

Man kan bruke en krone én gang. Derfor vil vi bruke 16 mrd. kr mer hjemme istedenfor å sende dem ut, mens dere plusser på 3 mrd. kr ekstra. Arbeiderpartiet snakker om trygg styring, men de leverer utrygghet. Nå har dere gitt lillefingeren til partier som ønsker å legge ned Norges viktigste næring. Russland og autoritære, oljeproduserende regimer er deres beste venn. De forholder seg ikke til realitetene, men til idealisme som kan koste Norge dyrt. Tenk på hvordan de gamle industribyggerne i Arbeiderpartiet ville reagert om de så partiet under din ledelse, som pøser milliarder av kroner ut på ulønnsom industri, og som gir makt til partier som vil undergrave den mest lønnsomme industrien. Hva vil du si til de rundt 200 000 som er ansatte i eller har tilknytning til oljenæringen, som Arbeiderpartiet nå skaper usikkerhet for?

I budsjettforliket ligger det en halv milliard kroner til norske sykehus, som i dag kutter over en lav sko. Det ligger 1 mrd. kr ekstra til Gaza. Å omtale dette som en jammerdal er så respektløst overfor dem som sitter hjemme og kanskje opplever å ha barnebarn som sliter på skolen og ikke får den hjelpen de trenger, eldre som ikke får den hjelpen de trenger, eller andre – f.eks. innenfor psykisk helse – som opplever å måtte stå i kø i månedsvis når det er helt akutt for dem å få den hjelpen de trenger. Det viser rett og slett at vi har en statsminister som til de grader er langt borte fra folk, og som ikke evner å se hva slags liv helt vanlige mennesker lever i dette landet. Er det slik, statsminister, at du ikke tar innover deg hvilke utfordringer folk i Norge har, ikke tar innover deg at denne velferdsmodellen du snakker så fint om, ikke stiller opp for mange av dem som bor i dette landet?

I valgkampen lovte Arbeiderpartiet trygg styring, trygghet for framtiden. Så langt har vi fått løgner og krangling for åpen scene mellom kaoskameratene – ja, det totale kaos. Riktignok er regjeringskrisen avverget for denne gang. Med Arbeiderpartiets utrygge styring fortsetter Norge nå mot isfjellet. Det brukes stadig mer penger. Vi har et av de høyeste skattetrykkene blant sammenlignbare land, og tjenestetilbudet til folk bygges ned. Nye rettigheter innføres uten at vi greier å gi og innfri de rettighetene folk allerede har fått. Mange eldre, syke og pleietrengende, som har bygd landet, opplever vanskjøtsel, ensomhet og redsel. Skolen svikter mange av barna våre, og tilbud legges ned. Da skulle man kanskje tro at Arbeiderpartiet og venstresiden ville prioritere det viktigste først, men nei, dette budsjettforliket legger opp til å sende like mye penger ut av landet som kommunene får – 2 mrd. kr mer til klima ute i verden, 1 mrd. kr mer til Gaza, ut i verden. Gaza får dobbelt så mye penger fra venstresiden som norske sykehus får i økte inntekter, der man nå ser at tilbud legges ned, det kuttes over en lav sko, og mange opplever ikke å få den helsehjelpen de trenger. Kuttene i kommunene vil også fortsette med dette opplegget. Mitt spørsmål er: Hvorfor prioriterer Arbeiderpartiet alltid å sende enda flere milliarder ut av landet, mens syke, eldre og barn i Norge ikke får den hjelpen de har krav på og rett på?

Den forståelsen hjelper dem svært lite. Det blir ikke medisin av det. Det det blir medisin av, er hvis Stortinget gjør endringer i det regelverket knyttet til medisin. Det hjelper ikke dem som venter på sykehjemsplass, at statsministeren har forståelse for det. Da trenger vi flere sykehjemsplasser og mer ressurser for å hjelpe dem som har bygd dette landet. Norge er det eneste landet i verden som bruker over 1 pst. av BNI på bistand. Vi bruker langt mer enn de andre. Jeg hadde forstått det hvis det var sånn at alt skinte i Norge og alt var bra, og vi hadde fått stell på saker og ting her hjemme, men det er jo stikk motsatt. Problemene tårner seg opp på område etter område, og av de svarene som er kommet her i dag, kan vi jo bare vente på at det kommer flere løfter til Gaza. En garanti for dette lånet EU nå vurderer, har man heller ikke avvist. Det kommer sak etter sak der man tydeligvis er villig til å åpne lommeboken. Når er det nok, statsminister? Når skal fokuset flyttes til her hjemme, på å hjelpe dem som sliter i Norge?

I går fikk jeg en e-post fra en far som har en sønn med en sjelden sykdom. Han får ikke tilgang på medisiner som er tilgjengelige, for behandlingstiden hos Nye metoder tar årevis. Medisinene er dyre, og det har ikke Norge råd til. Så leser han at Norge har lovet bort 2,2 mrd. kr til urfolksløft borte i Brasil. Han er provosert, men han er også veldig fortvilet. Oljefondet har eierandeler i legemiddelselskapet som lager medisinen sønnen trenger. Altså: Norge tjener penger på dette, men vi har ikke råd til å gi det til egne innbyggere. Mange i Norge ser at mens de sliter, har Norge alltid mye penger å dele ut i resten av verden. Forstår statsministeren at folk blir opprørt når de ser Arbeiderpartiets prioriteringer, der det alltid er penger til å hjelpe ute, mens man svikter altfor mange her hjemme?

Da er det en åpning der for at vi potensielt bruker oljefondet til å kunne gjøre det. Fremskrittspartiet stiller seg helhjertet bak hjelpepakken til Ukraina, men nå er diskusjonen i gang om Gaza. Nå begynner det å komme antydninger om at man skal ha en egen Gaza-pakke for oppbyggingen av Gaza. For å gjøre det helt tydelig: Det sier Fremskrittspartiet nei til. Vi skal stille opp for Gaza med nødhjelp, men å gjenoppbygge Gaza er ikke Norges ansvar. Vi mener at det nå er på tide at landene i nærområdene bidrar. Vi tar ansvar for Ukraina, som er i vårt nærområde – det som foregår på eget kontinent, og som truer norsk sikkerhetspolitikk. Finansieringen av en eventuell oppbyggingspakke for Gaza bør de svært rike golflandene ta ansvar for – Saudi-Arabia, Emiratene og Qatar har mulighetene til det. Hva slags dialog og hvilke konkrete grep tar regjeringen for å legge press på de rike oljestatene for gjenoppbyggingen av Gaza? Kan statsministeren garantere at Norge ikke stiller opp med en egen pakke som kommer på toppen av bistandsbudsjettet for neste år?

Bedre velferd – da må statsministeren ta seg en tur rundt og snakke med folk, snakke med dem som mottar disse tjenestene, snakke med ansatte som springer livet av seg for å prøve å gi tjenester. Alle danser rundt gullkalven, og nå er diskusjonen og presset i gang fra EU-politikere om at Norge skal stille garanti for et lån EU vurderer å gi gjennom å bruke penger som tilhører den russiske sentralbanken. For å si det sånn: Fremskrittspartiet støtter helhjertet opp om Ukrainas frihetskamp, men vi kommer ikke til å støtte at Norge skal gå inn som en garantist for et lån EU er ansvarlig for. Også dette åpnet statsministeren for at Norge kan gjøre. Det blir i hvert fall ikke avvist. Er Arbeiderpartiet virkelig villig til å sette store oljefondverdier på spill, folkets penger, for å stille garanti for et lån EU eventuelt gir?

Det jobbes for bedre tjenester, ja, men situasjonen er jo at det blir dårligere. Å kalle dette en jammerdal vil jeg rett og slett si er respektløst overfor alle dem som har foreldre som ikke får hjelp, eldre folk som sitter der uten sykehjemsplass og nødvendig bistand, barn som står i fare for å miste skolen sin, og de mange familiene i Norge som nå sliter med å sette nok og sunn mat på bordet. Det disse ser, er at Arbeiderpartiet reiser verden rundt og deler ut det norske folks penger rundhåndet. Norge har allerede gitt 50 mrd. kr til regnskog. Senest i forrige uke reiste statsministeren til Brasil for å låne ut 30 mrd. kr av folkets felles penger til gunstige renter – 3 mrd. kr årlig, som er det samme beløpet sykehusene våre må betale for de lånene de har fått til å investere. Disse lånebetingelsene er ikke gunstige, de gir kutt i sykehustilbudet. Hvorfor er statsministeren og Arbeiderpartiet villig til å dele ut mange titalls milliarder kroner og innføre gunstige lån til regnskog, mens man sitter og ser på at det norske helsetilbudet bygges ned?

I det siste er det avslørt at Arbeiderpartiet har fart med løgn i valgkampen, om sletting av studiegjeld, gratis ferger og at skatten på småkraft skulle ligge fast. Vi hadde den famøse videoen til Jan Christian Vestre. Arbeiderpartiet lovet bl.a. verdens beste helsevesen, å brekke ryggen på de kriminelle gjengene, små geografiske forskjeller, forutsigbarhet for næringslivet og at det skulle bli vanlige folks tur – for å nevne noe. Status er at skoler og sykehjemsplasser legges ned, og det kuttes kraftig i helsetilbudet i sykehusene over hele landet. Samtidig som finansminister Stoltenberg forsøker å harselere med at det ikke er synd på kommunene, rapporterer KS at det ikke har stått dårligere til med kommuneøkonomien på 40 år. Samtidig som helseminister Vestre lover verdens beste helsevesen, varsler Oslo universitetssykehus store kutt i psykiatritilbudet for unge. Helse vest kutter i Lærdal, de kutter i Nordfjordeid, de kutter i Helse Møre og Romsdal. Der er det krise, og det samme er det i Helse nord. Samtidig som statsminister Støre lover å bli tøffere mot kriminalitet, sier lederen av Politiets Fellesforbund at regjeringens budsjettforslag ikke engang vil dekke lønns- og prisveksten, og at politiets evne til å bekjempe kriminalitet vil bli enda dårligere. Slik kunne jeg fortsatt og fortsatt. Man skal jo sitte langt oppe i et tårn i regjeringskontorene for å vise en så manglende forståelse for hvordan situasjonen er på bakken og i vanlige folks liv som denne regjeringen viser. Nettavisens måling etter Arbeiderpartiets mange løftebrudd og løgner viser at over 60 pst. har fått svekket tillit til politikerne som følge av dette. Mitt spørsmål er: Hva tenker statsministeren om at Arbeiderpartiets mange løftebrudd har bidratt til å svekke tilliten til politikerne, og hva tror statsministeren det gjør med tilliten blant vanlige folk at de som står i førstelinjen, rapporterer om et helt annet Norge enn det regjeringen selv beskriver?

Det må jeg nesten følge opp, for man må sitte oppe i et tårn i et departement for å kunne komme med sånne uttalelser. Da ber jeg finansministeren reise ut og møte de som jobber på gata, de som jobber i politiet, de som står i denne virkeligheten. Det er en virkelighet som er blitt dramatisk forverret de siste fire årene, på Arbeiderpartiets vakt – med svenske kriminelle nettverk, med en ungdomskriminalitet som øker kraftig, med organisert kriminalitet. Det siste var at politiet nå var ute og sa at vi er i ferd med å bli svindlet for store beløp i offentlig sektor, at dette er en like stor som eller større fare enn narkotikakriminaliteten, fordi man henter ut momsinntekter og velferdsordninger som man svindler den norske staten med. Det er på toppen av alt det andre norsk politi skal holde på med. Jeg lurer på hvor finansministeren får sin informasjon fra, når han hevder at politiet har fått mer ressurser de siste fire årene.

Det hadde nok vært mer investeringer i veier, mer investeringer i landet vårt og kanskje et litt mindre oljefond, men jeg tror folk hadde hatt stor glede av også det. Det ville vært et stort oljefond uansett hvordan en snur og vender på det. Når det gjelder eierskapet, var det jo Arbeiderpartiet som var villig til å bytte med den svenske stat og gi eierandeler på norsk sokkel i bytte mot eierskap i Volvo. La meg si det sånn: Det norske folk skal være veldig glad for at det aldri skjedde. Men tilbake til budsjettet: Det er et uomtvistelig faktum at det kuttes. Vi ser nå en kriminalitetsutvikling som går i helt gal retning. Politiet advarer. Befolkningen er bekymret over utviklingen. Det dette budsjettet gir, er i realiteten ingen økning i bevilgningene. Tvert imot, sier Politiets Fellesforbund – det vil ikke engang dekke lønns- og prisveksten. Mitt spørsmål er: Er ikke finansministeren bekymret for utviklingen i kriminalitet? Og hvis han er det, hvorfor gjør ikke regjeringen noe med det?

Det Fremskrittspartiet alltid har ønsket, er at vi skal investere noe mer av disse pengene i vårt eget land – i infrastruktur, i skatteletter som kan gi vekst og utvikling, og det som fondet var tenkt til. Arbeiderpartiet lovde trygg styring i valgkampen, men det er det motsatte vi ser nå. Nedbyggingen i eldreomsorgen, skolen og helsevesenet fortsetter. Arbeiderpartiet lovde trygg styring, helseministeren sa at Norge skal ha verdens beste helsevesen, men mens han sier det, står massevis av tilbud rundt omkring i fare. I Oslo, i Lærdal, i Nordfjordeid, i Møre og Romsdal og i Nord-Norge – ja, over hele landet – legges det ned tilbud. Det skjer til tross for at statsbudsjettet inneholder 580 mrd. oljekroner. Det jeg tror folk ikke kan forstå, er hvordan det er mulig å bruke så mye penger samtidig som det kuttes i de grunnleggende kjerneoppgavene. Jeg lurer på hvordan finansministeren kan forsvare å legge fram et budsjett hvor det kuttes i grunnleggende velferdstjenester i både Kommune-Norge og staten.

Nå ble jeg litt usikker på om finansministeren er enig i statsministerens tidligere uttalelser om at oljefondet er et politisk verktøy eller redskap for Norge ute i den store verden, eller om finansministeren mener at det som er vår oppgave, er å ivareta og forvalte folkets penger på en ansvarlig måte, og at det dermed ikke skal være et politisk redskap og verktøy for norske politikere ute i den store verden. Dette er ganske viktig, og jeg registrerer at i den diskusjonen som nå pågår, er statsministeren ingen steder å se. Det ser ut til at han er parkert på sidelinjen, og med tanke på de gamle uttalelsene er det kanskje like greit. Jeg synes det er viktig å få en tydelig oppklaring av dette, og det svaret som finansministeren nettopp ga, var litt ullent i så henseende. Jeg vil gjerne ha en oppklaring av dette.

Da tar vi den garantien med oss videre og håper virkelig at når vi står her og budsjettet er vedtatt, så holder det vann. Politisering av oljefondet er helt uansvarlig og det motsatte av trygg styring. Statsråden henviste til partnerne sine fra da han var statsminister, men jeg tror nok at hans erfaring allerede så langt må være at det er noe litt annet han skal inn i nå. MDG har tatt til orde for at fondet skal være et politisk verktøy som må brukes i klimapolitikken. I tillegg til MDG virker Rødt og SV å være mer opptatt av å bruke oljefondet til symbolpolitikk for egne kjepphester enn av å ivareta folkets sparepenger. AUF er på samme linje. Men de er ikke de eneste som har sagt dette. Statsminister Støre sa tilbake i 2019 at vi må venne oss til å si at vårt pensjonsfond er et politisk redskap. I 2021 sa han at oljefondet er politisk, et politisk verktøy. Hva tenker finansministeren om at hans egen statsminister har omtalt oljefondet som et politisk verktøy og redskap?

Mitt spørsmål går til finansministeren. Arbeiderpartiet gikk til valg på trygghet for framtiden. Etter valget, der Arbeiderpartiet brukte åpenbare usannheter for å vinne, har det stort sett vært løftebrudd og kaos. Fremskrittspartiet advarte i valgkampen mot femmerbanden, og jeg tror at alle i dag ser hvorfor vi gjorde det. Det krangles om avgifter på gjødsel, ferje, studiegjeld, kutt i velferdsordninger – og ikke minst om oljefondet. På det siste området er det imidlertid all grunn til å gi regjeringen honnør – for å beskytte oljefondet, i hvert fall så langt. I går gjorde Stortinget et av de desidert viktigste vedtakene som vi kommer til å fatte i denne perioden. Men det som hele Norge også fikk se i går, var at Arbeiderpartiet i denne perioden gir makt og innflytelse til tre partier som er mer opptatt av å gamble med folks sparepenger for å drive moralsk symbolpolitikk, enn av å ivareta folkets sparepenger. Det er uansvarlig. I går fikk finansministeren spørsmål om han kunne garantere at vedtakene som Fremskrittspartiet bidro til i går, står seg også etter budsjettforhandlingene – at det ikke blir gitt etter i budsjettforhandlingene. Grunnen er at vi har erfaring fra forrige periode bl.a. med havbunnsmineraler, der vi inngikk et forlik for å åpne opp for mulighetene for det, som ble forhandlet vekk av SV ved første anledning. Derfor vil Fremskrittspartiet ha en tydelig garanti fra finansministeren om at det ikke blir gitt etter, og at oljefondet ikke på noen måte skal inn i budsjettforhandlingene med kaoskameratene. Jeg lurer på om finansministeren kan garantere at oljefondet ikke blir gjenstand for budsjettforhandlinger.

Takk for en god debatt. Det er fascinerende mange som er opptatt av Fremskrittspartiet. Det er mange som er opptatt av å gi oss skylden for mye av det som nå er tilstanden i Norge, til tross for at det er et helt annet parti som sitter med styringen. Det er fascinerende å se på dette tuttifrutti-samarbeidet. Det vi har sett nå, er bare en liten krusning sammenlignet med det vi får se når disse partiene skal sette seg ned og forhandle – ikke nødvendigvis i samme rom, har vi lest, for Senterpartiet vil ikke dele rom med de andre. Dette skal bli svært interessant. Det har vært forfriskende mange nye representanter på talerstolen. Fra Fremskrittspartiet er vi 32 nye representanter – til sammen 47. De aller fleste har vært oppe på denne talerstolen i løpet av disse dagene. Jeg tror alle som sitter i denne salen, ser den formidable kraften vi kommer til å være de neste fire årene. De neste fire årene skal vi stemme for det vi er for, og vi skal stemme mot det vi er mot. Vi gir bl.a. Senterpartiet nå flertall – sammen med flere andre parti – for å jobbe videre med Stad skipstunnel, og flere andre forslag også. Vi skal følge nøye med på hva som skjer i budsjettforhandlingene, for det er Senterpartiet som må levere når de skal inn i dem. Der er det ikke vi som har påvirkningskraft. Vi skal fortsette kampen for å stanse sløsingen. Når representanten Brenna snakker om trygghet for folk, tror jeg at eldre som i dag venter på sykehjemsplass, eller som ikke får vedtak om det fordi det ikke finnes penger eller muligheter til å gi det, føler lite trygghet. Jeg tror syke som nå ser at det legges ned tilbud, og som ikke får hjelpen de trenger, eller som blir satt i en kø, føler lite trygghet i hverdagen. Jeg tror at alle de barna som opplever at det går av håndgranater og skjer kriminalitet i nabolaget der de bor, føler lite trygghet i det samfunnet Arbeiderpartiet nå styrer. Jeg kan i hvert fall love at kampen for tryggheten til folk – for at de som trenger omsorg, skal få det, for at vi skal sikre økonomisk handlefrihet og det å se på folks penger som faktisk deres, ikke som noe man bare skal forsyne seg mest mulig av, som venstresiden har en tendens til – kommer til å bli veldig viktig de neste årene. Vi kommer til å følge med. Vi kommer til å være konstruktive. Vi kommer til å støtte de forslagene vi er for, og vi kommer høylytt til å gi beskjed om det når vi er mot det som blir vedtatt.

Jeg tror det er bedre med sju justisministere som faktisk bygger opp politiet, får på plass beredskapssenter, får på plass politihelikopter og gjennomfører noe, enn med to som ikke har gjort annet enn å sitte og se på at Norge nå går helt i gal retning, at håndgranater sprenges i gatene, og at knivstikking er blitt et vanlig fenomen. Jeg har lyst å høre litt med statsministeren om dette med barnets beste, for spørsmålet er: Hvilke barns beste er det vi skal være opptatt av? Er det de kriminelle barna som man i dag ikke greier å håndtere på riktig måte, og som i altfor stor grad får lov til å herje rundt, eller er det de barna som nå sitter redde hjemme, som er blitt utsatt for disse kriminelle, som er blitt knivstukket, som er blitt frastjålet eiendeler, som er blitt banket opp, og som ikke tør å gå på fotballtrening eller gå på skolen av redsel for å treffe på disse? I dag har vi ingenting som heter samfunnsvern mot disse i Norge, og mitt spørsmål er: Har statsministeren nå tenkt å innføre det?

Jeg kan bekrefte at hadde Fremskrittspartiet fått hånden på rattet, hadde det vært slutt på midler til batterifabrikker og havvind og å pøse ut milliarder av kroner. Vi skulle ha prioritert barn, unge, de eldre – de viktigste oppgavene. Jeg hører at vi skal lære av Sverige. Problemet er at dette burde vi begynt med for mange år siden. Statsministeren har altså hatt fire år på seg der alt har gått helt i gal retning. I dag var Sveriges justisminister ute og sa at Norge bør lære av Sverige, som Fremskrittspartiet startet med å si i 2017. Det ble bl.a. sagt at noe av nøkkelen er å spørre politiet om hva de trenger. Og hva er det politiet trenger? Noe av det viktigste som politimesteren i Oslo trekker fram, er at vi trenger lukkede institusjoner for dem som er under den kriminelle lavalderen. Dette er tiltak som regjeringen har avvist, som Arbeiderpartiet avviser. De kommer med noen kvasiløsninger, men ikke det Fremskrittspartiet mener må på plass. Når har statsministeren tenkt å begynne å lytte til de behovene som politiet har?

Det kom ingen garanti. Det er helt riktig at vi har en annen visjon. Det er en visjon der vi skal sikre at vi prioriterer det viktigste først istedenfor å sløse store beløp på ting som strengt tatt ikke er statens hovedoppgave. I flere år har Fremskrittspartiet advart mot svenske tilstander. Like lenge har Arbeiderpartiet forsøkt å latterliggjøre det. Da jeg reiste til Rinkeby i 2017, sa statsminister Støre at jeg dro dit for å skremme, og at noe Rinkeby kommer aldri til å komme til Norge. For to år siden i denne salen i trontaledebatten mente statsministeren at dette temaet hørte mer hjemme i den svenske Riksdagen enn i Stortinget. Og tre dager før valget sa statsministeren at når vi snakket om svenske tilstander og det som skjer på krim-området, var det et overskriftstema, og at det norske gjengmiljøet var veldig ulikt det vi ser i Sverige. Vil statsministeren omsider innrømme at han tok feil, og at regjeringen burde gjort mye mer for å forhindre svenske tilstander i Norge?

Først vil jeg gratulere statsministeren med valget, og jeg takker for invitasjonen til samarbeid. Det er vi selvsagt interessert i hvis vi får dratt politikken i vår retning. Det som er mangelvaren i trontalen, er visjoner. Det er utredninger, kommisjoner, byråkrati og fullstendig mangel på handlekraft. Fremskrittspartiet har notert seg at regjeringen ønsker et bredt skatteforlik. Vi har sagt tydelig fra om at en skattekommisjon mener vi er feil vei å gå, fordi vi trenger å få på plass dette raskere. En annen veldig viktig forutsetning for oss er at skatte- og avgiftsnivået skal ned, ikke opp. Jeg ser med interesse på at diskusjonene på venstresiden i tuttifrutti-samarbeidet er i gang. Fra Rødt heter det at Arbeiderpartiet må gjerne tenke at skatteløftet er utgangspunktet, men det er det ikke noen andre som har gått til valg på. Mitt spørsmål er om statsministeren kan gi en garanti for at skatter og avgifter ikke øker?

Dette har man snakket om i fire år: hele tiden mer til forebygging, mer til politi. Resultatene er jo at det har gått fra vondt til veldig mye verre, og at vi nå ser en utvikling som bare eskalerer. Jeg ser ingen nye forslag for å møte dette, noe som trengs. Det Øystese også var inne på, er dette med barnets beste. Hvilke barn da? Er det hele veien de kriminelle barna vi skal ha barnets beste som utgangspunkt for? Jeg mener jo at det å lukke døren og gi dem et opphold på en institusjon der man kan jobbe med dem, er barnets beste. Samtidig: Hva med de barna som i dag ikke tør å gå ut av døren på grunn av de handlingene disse farlige kriminelle barna har utsatt dem for? Når er det man skal begynne å ta inn over seg at vi må tenke både barnets beste og også samfunnsvern, uansett alder? Er man farlig, må man håndteres deretter. Jeg vil utfordre Brenna på det.

Det skulle bare mangle at det ikke var flere politifolk. Problemet er at man har bygd ned politiet i distriktene. Det har blitt færre stillinger der hvor de er i førstelinjen for å håndtere dette. På radioen i dag sa politimesteren i Oslo, Ida Melbo Øystese, at det som trengs, er at vi kan lukke døren for disse yngste. De står i realiteten uten verktøy for å håndtere dem som er under den kriminelle lavalderen, men som begår alvorlig kriminalitet. Det er ingen forslag for å håndtere dette. Arbeiderpartiet har så langt avvist å være med på denne tankegangen, og vi ser at de som er toneangivende og faktisk jobber ute for å prøve å hanke inn disse barna, etterlyser dette virkemiddelet. Det som kom i trontalen, var et politirolleutvalg – ingenting nytt, nå skal man sitte og diskutere og diskutere. Mener virkelig representanten Brenna dette holder når vi står på et vippepunkt i Norge for å miste kontrollen?

Det sies her at de kriminelle aktørene ikke skal få fotfeste, men sannheten er jo at de kriminelle aktørene har fotfeste. I løpet av de fire årene Arbeiderpartiet nå har styrt, har de svenske kriminelle nettverkene etablert seg i alle landets politidistrikt. Den 26. april 2024 var representanten Brenna ute sammen med Hadia Tajikog sa at de nå skulle knekke ryggen på gjengene. «Vi skal ta tryggheten på gata tilbake igjen», sa de. Siden det har det vært kidnappinger, det har vært bomber, og nå sist har det vært håndgranater. Vi ser en regjering som er tafatt i møte med alvorlig kriminalitet, og som prater mye og setter ned utvalg, men som ikke greier å levere forslag som kan gjøre noe med dette. Er representanten Brenna fornøyd med egen innsats siden dette oppslaget i 2024?

Det vi ønsker, er å gi flere muligheten til å få en fot innenfor arbeidslivet. Det vet vi bidrar til at flere av dem som får prøve seg, får vist seg fram, og dermed kan de få fast ansettelse. Rødt har et slags syn på arbeidsgivere som liksom den store fienden. Det er sikkert inspirert fra tidligere tider i land som for så vidt heldigvis ikke eksisterer lenger. Vi ser på arbeidsgivere som at de i utgangspunktet ønsker det beste for sine arbeidere. De som ikke gjør det, og som bryter lovene, må vi ta, og vi må følge dem opp. Det er veldig mye å hente for norske arbeidsfolk hos Fremskrittspartiet. Vi ønsker lavere skatter og avgifter, noe som betyr at de får beholde mer av de hardt opptjente pengene de har. Det er i motsetning til Rødt, som ønsker å legge ned norsk olje- og gassnæring, kutte det meste for dem som skaper verdier, og øke skattetrykket kraftig slik at færre kommer til å skape noe som helst. På toppen av det hele har de en utgiftsside de ikke har inndekning for i det hele tatt. Arbeidsfolk får det bedre med FrP.

Det er interessant å høre den største forkjemperen for fylkeskommunen stå her og raljere over Fremskrittspartiets innsats for å bekjempe byråkratiet. Vi ønsker å legge ned de regionale helseforetakene, og det er Senterpartiet i utgangspunktet enig i, men det man skal gjøre i stedet, er altså å gi enda mer makt til fylkespolitikerne til å sitte og styre dette området. Det var jo hele grunnen til at man hadde en sykehusreform i sin tid – det fungerte rett og slett svært dårlig da fylkeskommunen hadde dette ansvaret. Hvis det var sånn at Senterpartiet hadde mange gode ideer til hvordan man kunne gjøre noe med dette, så vi ingen spor etter det i de årene Senterpartiet satt i regjering. Tvert imot ble det gjort svært lite, også når det gjaldt jernbanen. Vi mener at vi er nødt til å vri ressurser fra byråkrati og ut til tjenesteyting. Vi mener at vi er nødt til å se på helsevesenet, vi mener at vi bør legge ned Innovasjon Norge i sin nåværende form, og vi mener at vi må gå igjennom alt for å gjøre det mer effektivt.

Vi er vant til den naive tilnærmingen SV har til disse spørsmålene, der man utelukkende ser på den kriminelle som offer, mens man glatt overser at det faktisk er de barna det begås kriminalitet mot, som er ofrene. Det er barn i Norge i dag som ikke tør å gå på skolen, ikke tør å være med på fritidsaktiviteter og ikke tør å gå utenfor døren, fordi de er utsatt for barn som har begått grov kriminalitet mot dem. Jeg vil nesten spørre tilbake om man synes det er greit, og om det skal være på disse kriminelles premisser man skal føre politikk. Vi mener at vi som samfunn skal hjelpe de barna som kommer ut på feil kurs. Det må vi gjøre gjennom bl.a. å ha lukkede institusjoner, der de kan få et helhetlig tilbud. Dette handler også om å beskytte samfunnet, og den delen av saken har SV dessverre aldri forstått seg særlig godt på, heller ikke når håndgranater og skyteepisoder involverer svært unge personer. Da mener jeg at man bør ta en ny tilnærming til dette.

Takk for gratulasjonen. Det er klart at vi er villig til å se på hvordan vi kan få til flertall for å dra politikken i riktig retning. Jeg mener det er viktig innenfor mange områder, enten det er helsepolitikk eller skolepolitikk. Jeg skulle også ønske at vi kunne få til noe innenfor skattepolitikken, men jeg synes det ser vanskelig ut så lenge Arbeiderpartiet blir nødt til å samarbeide med Miljøpartiet De Grønne, SV og Rødt om budsjettet. Vi skal i hvert fall være konstruktive for å prøve å finne løsninger til det beste for Norge. Det vi ønsker, er å få mer trygghet og frihet for folk, og det er en oppgave vi tar på alvor. Justispolitikk er et annet område jeg mener det er helt avgjørende at vi finner gode løsninger på. Det haster. Det jeg er bekymret for, er den gode tiden regjeringen ser ut til å ha, all den tid vi nå ser at unge har utfordringer med kriminalitet, og vi ser at det er alvorlige hendelser. Jeg tror vi sammen er nødt til å dra dem i riktig retning.

Norge skal leve av olje og gass, Norge skal leve av sjømat, Norge skal leve av alle de bedriftene som skaper lønnsomme næringer. Det vi ikke ønsker, er Arbeiderpartiets statskapitalisme, der politikere og byråkrater skal sitte og plukke ut hvem som skal få tildelt milliarder av offentlige kroner. Jeg kan ikke forstå at Arbeiderpartiet kan være bekjent av at det kuttes i omsorg, legges ned skoler og kuttes i helsetjenester over hele landet. Det mangler penger, mens man har milliarder å gi ut til havvind, til private selskap – mange av dem er også eid av utenlandske selskap. Man pøser ut penger. Disse pengene er gjerne hentet ut av norskeide bedrifter, der man har økt skatten kraftig gjennom formuesbeskatningen. De er hentet fra den norske kysten, hentet rundt omkring i lokalsamfunn, fra bedrifter som bygger arbeidsplasser, bygger bolyst og sørger for at Norge kan ha en spredt bosetting. Denne politikken skjønner jeg ikke at Arbeiderpartiet kan fortsette med, til tross for at det er advarsler fra alle hold.

Norge skal ikke fortsette uten EØS-avtalen så lenge Fremskrittspartiet har hånden på rattet. Vi er veldig tydelig på at det er helt grunnleggende for norske bedrifter. Det er interessant at Arbeiderpartiet nå er opptatt av dette. Er det virkelig sånn at Arbeiderpartiet ikke tror at det går an å snakke med gode venner og få til løsninger sammen som tjener både Norge og vår gode samarbeidspartner Europa? Hvis det er sånn at EU da vil gi straff til oss, hvorfor har Arbeiderpartiet vært tydelig på at man skal utsette innføring av disse EU-direktivene innenfor energi? Det er noen løse tråder her jeg ikke får tak i. Jeg regner med at grunnen til at Arbeiderpartiet sier at man ikke ønsker å gjøre det, er nettopp at man ser at det er fint mulig å snakke med EU, fint mulig å samarbeide med EU, og at vi er gode venner som ønsker hverandre vel. Da må vi faktisk legge opp til at man kan ha en diskusjon på de områdene som er viktige.

For det første vil jeg si at vi er veldig tydelig på at vi aldri vil sette EØS-avtalen på spill, for det er helt avgjørende for norske bedrifter å ha markedsadgang i Europa, på lik linje med det de konkurrerende bedriftene har. Jeg vil også si til dem at jeg skal jobbe for å få til bedre rammevilkår i Norge. Vi har opplevd et næringsliv som har blitt usikkert de siste fire årene, som har sett at Arbeiderpartiet har økt skattene kraftig, med tilbakevirkende kraft, noe som har gjort at veldig mange har valgt å forlate Norge. Jeg ønsker at vi her i denne salen skal føre en politikk som gjør at noen av dem ønsker å komme tilbake, og at det skal bli attraktivt å skape verdier i Norge. Det blir interessant å se Arbeiderpartiet i sving sammen med Rødt, SV og MDG. Det er vel ikke akkurat næringsvennlighet som slår meg når jeg hører navnene på disse partiene.

Valget er over. Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet fortsetter i regjering med Senterpartiet, Rødt, SV og MDG som støttehjul. I fire år har svaret fra regjeringen vært at man følger situasjonen nøye. Trontalen er fri for visjoner, fri for løsninger som gir folk mer frihet og økt trygghet i hverdagen. I tillegg til pompøst selvskryt det ikke er dekning for, inneholder trontalen ingenting nytt annet enn mer byråkrati. Det skal settes ned nye kommisjoner og lages nye utredninger, og man skal fortsette den storstilte sløsingen innenfor klimaområdet. Til tross for at de fleste seriøse aktører fraråder Arbeiderpartiets havvindsatsing, fortsetter man sløsingen videre. Milliarder av kroner svis av på dette mens det kuttes i sykehustjenester i hele landet, og omsorgstilbud og skoler legges ned. Ja, kommuneøkonomien har mange steder ikke vært dårligere på nesten 40 år. Før sommeren inngikk Arbeiderpartiet, Høyre og Venstre et klimaforlik ingen av dem kan fortelle hva vil koste. Prislappen for det norske folk og bedrifter kan komme opp i mange hundre milliarder kroner i økte utgifter og avgifter. På toppen av det hele kan vi ende opp med et enda høyere klimamål enn EU, som kan bli direkte konkurransevridende for norsk næringsliv. Elektrifiseringen av sokkelen, som er rådyr symbolpolitikk som flytter heller enn å kutte utslipp og øker strømprisene, ser ut til å komme til en ende. Nå roper det ene oljeselskapet etter det andre varsku om at kostnadene blir for store, og det til tross for at de får det aller meste av investeringskostnadene dekket av staten. Fremskrittspartiet fremmer i dag forslag om å stanse elektrifiseringen av flere felt i Midt-Norge, og jeg håper på et flertall for å stanse navngitte elektrifiseringsprosjekt med kraft fra land. Mens Arbeiderpartiet snakker om trygghet, har politikken deres ført til det motsatte de siste fire årene. Kriminaliteten har gått i helt gal retning mange steder. Svenske kriminelle nettverk, annen organisert kriminalitet og ungdomskriminalitet har fått fotfeste i Norge. Bare de siste ukene har det gått helt av skaftet. Flere håndgranater har gått av i Oslo-området, og det har vært en skyteepisode i Sarpsborg, for å nevne noe. Fellesnevneren er at personene er svært unge. Det er bestillingsoppdrag. Som vi har sett i Sverige, bruker de kriminelle nettverkene svært unge personer til å begå vold og kriminalitet. Barnevernet ser ut til å svikte fullstendig. Flere av de unge som er involvert i alvorlig kriminalitet, har vært under barnevernets omsorg. Dette kan ikke fortsette. Mange foreldre opplever at barna deres blir sykere av å være plassert i barnevernet. Vi må få på plass lukkede institusjoner for dem som er under den kriminelle lavalderen. Det må få konsekvenser å begå kriminalitet, selv om man er ung. Vi må kunne beskytte samfunnet mot dem som er farlige, uansett alder. Heller ikke i denne trontalen kommer det nye forslag om tiltak, ingenting, annet enn et nytt utvalg. Det er verdt å minne statsministeren om at han senest tre dager før valget mente at svenske tilstander var et overskriftstema, og at kriminelle nettverk i Norge er veldig ulike de vi ser i Sverige. Vel, folkens: Nå står vi her. Mens Arbeiderpartiet snakker om trygghet, opplever folk over hele landet at det nå kuttes i helsetjenestene. Helsekøene har økt og blir forsøkt pyntet på. Amerikaniseringen av helsevesenet pågår for fullt. Stadig flere kjøper private tjenester og privat helseforsikring fordi de ikke stoler på at de får helsehjelp fra det offentlige når de trenger det. Mens over 200 000 venter i kø, kuttes det og legges ned tilbud over hele landet. Det er flere direktører med millionlønn enn det er intensivplasser i landet. Vær så snill: Slutt å si at helsevesenet går tomt for folk før det går tomt for penger, for det er rett og slett ikke sant. Det kuttes nå stillinger over hele landet fordi det mangler penger. Mens Arbeiderpartiet snakker om trygghet, opplever mange at pengene ikke strekker til. Statsministeren skryter av at folk har fått bedre råd, men mange opplever det ikke slik. Mange opplever at pengene ikke strekker til, at de må bruke kredittkort eller gå på matutdeling for å sette mat på bordet. Renten i Norge er fortsatt høy, kronen er fortsatt svak, og inflasjonen har ennå ikke kommet ned. Fremskrittspartiet har fremmet forslag om å redusere drivstoffavgiftene og halvere matmomsen. Vi ser at Sverige gjør dette uten en eneste oljekrone, men det rikeste landet i Norden har ikke råd til å la innbyggerne beholde mer av egne penger. Norge bruker mest penger. Norge har et av de høyeste skatte- og avgiftsnivåene blant sammenlignbare land. Da skulle man tro at vi får langt bedre velferdstjenester og -tilbud enn i Danmark og Sverige, men slik er det ikke. Tvert imot ser vi at norsk skole er middelmådig, og resultatene går ned. Syke folk med smerter må vente og vente for å få hjelp. Veiene i våre naboland er av en helt annen standard, og bompenger er nesten ikke-eksisterende. Det er ikke mangel på penger i Norge, men det er mangel på politikere som tør å prioritere det viktigste først. Onsdag får vi svaret på hva Arbeiderpartiet skal bruke pengene våre på neste år, og Fremskrittspartiet frykter at sløsingen fortsetter. Mens Arbeiderpartiet snakker om trygghet og det kuttes i grunnleggende velferdstjenester her hjemme, sløses det bort nesten 60 mrd. kr på bistand bare i år. Neste år blir det sikkert mer. Mye av disse pengene kommer heller aldri fram til dem vi ønsker å hjelpe. Mye av pengene går til å finansiere byråkrati i Norge, i FN og i andre organisasjoner. Uansett om vi gang på gang får dokumentert at resultatene uteblir, virker det å være viktigere å bruke én prosent av BNI på bistand enn å få effekt av pengene. Mens Arbeiderpartiet snakker om trygghet og det kuttes i grunnleggende velferdstjenester her hjemme, er det alltid penger til å ta imot asylsøkere, uansett hvor mange som kommer. Nå tar strømmen fra Ukraina seg opp igjen, og det er kostbart. Her får man husvære og inntekt, alt man trenger, rett fra det offentlige. Samtidig bruker vi 85 mrd. kr årlig i støtte til Ukraina, som Fremskrittspartiet støtter helhjertet opp om, men Ukraina mangler altså soldater ved fronten, mens vi aksepterer å ta imot stridsdyktige menn som flyktninger. Dette er ikke fornuftig – for ikke å snakke om kostnadene og utfordringene knyttet til integrering. Heldigvis begynner realitetene å synke inn over flere her i salen. Vi har alvorlige problem. Kriminalitetsproblemet er også et innvandrings- og integreringsproblem. Klankultur og verdier som er uforenlige med det norske, har fått fotfeste i landet vårt, og det er på tide å sette foten ned. Det er bra at Arbeiderpartiet nå ønsker en integreringskontrakt, men konsekvensene av å bryte den må skjerpes. Et språk man forstår, er at brudd på betingelsene fører til at man mister retten til permanent opphold, mister retten til statsborgerskap og familiegjenforening. Nå er det på tide å stramme inn innvandringspolitikken og stille mer krav til integreringen. Mens Arbeiderpartiet snakker om trygghet og det kuttes i grunnleggende velferdstjenester her hjemme, er det alltid penger til å opprettholde eller øke byråkratiet. Når det skal bygges, spares det heller ikke på pengene. Det settes klimakrav til utslippsfrie byggeplasser og utslippsfrie maskiner som gir mer ineffektivitet, dyrere prosjekt og dårligere beredskap. Litt av et råttent kinderegg! Det er dette også Senterpartiet nå blir ansvarlige for, så lenge de fortsetter å være Støres støttehjul. Vi har ikke glemt at det er Vedums budsjett Støre nå styrer på, og som er grunnlaget for at tilbudet i Lærdal, i Nordfjordeid, i Møre og Romsdal, i Helse nord nå kuttes, sammen med helsetilbudet i resten av landet. Nå skal Senterpartiet gjøre opp statsbudsjett med MDG, SV og Rødt. Om de velger å gjøre det, er helt frivillig, det er helt opp til dem. Om de ser at det er et tvilsomt selskap å være en del av, finnes det alternativer – med et sterkt FrP som kommer til å være den ledende opposisjonskraften de kommende fire årene. Fremskrittspartiet skal stemme for det vi er for, og vi skal stemme mot det vi er mot. Vi skal søke flertall for vår politikk og gjøre alt som står i vår makt for å få til et skifte om fire år, for det trengs dersom vi skal gi folk mer frihet, økt trygghet og stanse sløsingen – for å prioritere det viktigste først.