OverStortinget

Jeg er enig med representanten Svardal Bøe i at det er viktig å legge til rette for at unge velger å bosette seg i distriktene. Jeg bor sånn selv, det kan anbefales. Tilgang til egnede boliger tilpasset innbyggernes og lokalsamfunnets behov er et fundament for vekst og utvikling i distriktet. God boligpolitikk skal bidra til bosetting, men også til tilgang til arbeidskraft, tjenestekvalitet og næringsutvikling. Jeg mener imidlertid at dette langt på vei kan gjøres uten at vi trenger å bygge ned dyrka mark. Ved å utvikle gode tettsteder og bygder, kan unge bo i nærheten av venner og familie og med tilgang til lokale tjenestetilbud og sosiale møteplasser. Dette kan de fleste steder gjøres uten å måtte omdisponere god landbruksjord. Jeg har stor forståelse for at endel ønsker en annen boform, f.eks. gjennom å restaurere gamle gårdsbruk. Det er noe jeg støtter helt og fullt. At gamle bygg folk kunne bodd i, står og forfaller, er ikke en ønsket utvikling. Jeg mener at distriktskommunene har gode verktøy i verktøykassen for å oppnå bosetting i hele kommunen, med ulike typer boligtilbud. Kommunene må likevel følge hovedregelen, som er å legge til rette for ny utbygging gjennom planlegging, i stedet for gjennom bruk av dispensasjoner. Dispensasjonsadgangen er strengt lovregulert, og den åpner ikke for tiltak som er i vesentlig strid med arealformålet. Dette er også grunnen til at flere dispensasjonsvedtak som åpner for boligbygging i det vi kaller LNFR-områder, blir påklaget av statsforvalteren. En dispensasjonspraksis som åpner for tiltak som er vesentlig i strid med arealformålet, er rett og slett ikke lov. Det beste kommunene kan gjøre hvis de ønsker å legge til rette for noe mer utbygging i LNFR-områdene – altså landbruks-, natur- og friluftsområder – er å bruke arealformålet LNFR spredt bebyggelse i kommuneplanen. Ved å avsette arealene til LNFR spredt, kan det f.eks. legges til rette for oppføring av enkeltboliger innenfor disse områdene. Muligheten til å bruke LNFR spredt er viktig for distriktskommuner med lite utbygging og der det ikke er enkelt å forutse hvor etterspørselen etter en bolig, fritidsbolig eller næringstomt vil komme. En planmessig avsetting av områder for spredt boligbebyggelse kan redusere potensialet for konflikt og stimulere til positiv utvikling i et område. Det ligger imidlertid en begrensning i at kommunene må forvalte arealene i samsvar med nasjonal politikk, besluttet her i Stortinget. Dette gjelder også med hensyn til det nasjonale jordvernmålet. Stortinget vedtok i 2023 et nytt og innskjerpet mål om ikke å omdisponere mer enn 2 000 dekar dyrka mark per år innen 2030. Å ta vare på dyrka marka blir stadig viktigere, også for den nasjonale forsyningssikkerheten. Bare 3,5 pst. av Norges fastland er dyrka jord, og vi har over lang tid bygget ned store jordbruksarealer, bit for bit. Dette er bakgrunnen for at jordvernet bør praktiseres strengt. Den som ønsker å bygge, kan i de aller fleste tilfeller finne andre arealer å bygge på som ikke er egnet for matproduksjon. Alt i alt mener jeg at regelverket vi har, er godt, og at vi fortsatt bør ha en streng praktisering av jordvernet. Jeg ønsker likevel å se nærmere på om vi kan gjennomføre tiltak som forenkler og effektiviserer planprosessene, slik at det blir enklere for kommunene å ha et oppdatert planverk.