OverStortinget

Altfor mange unge i distriktet får ikke bygd seg bolig. En viktig grunn til det er den strenge praktiseringen av jordvernet. De siste årene har vi sett flere saker der byggeplaner stopper opp nettopp på grunn av det. Resultatet er at folk som ønsker å bosette seg og skape et liv i lokalsamfunnet sitt, ikke får muligheten til det. Et helt konkret eksempel er Kenneth Sande på 27 år fra Balsfjord i Troms. Han får ikke bygge bolig på hjemgården sin etter at myndighetene sa nei til omdisponering av areal. Han ønsker å etablere seg på eiendommen, ved siden av foreldrene sine, men fikk avslag og måtte enten bygge et annet sted eller gi opp planene, selv om han har forpliktet seg til å drive hjemgården videre. Et annet eksempel er Miriam Waltenberg fra Lyngen, som vil ta over hjemgården og bygge bolig til seg og sin familie i nærheten av gården. Hun fikk klart nei til å skille ut en boligtomt på familiens landbrukseiendom i Lyngen. Hun har som kompensasjon forpliktet seg til nydyrking av et område på 8 dekar, og boligtomten er målt til 2 dekar. Jeg kunne ha fortsatt med alle eksemplene vi har sett på dette bare det siste året. Vi skal ta vare på matjorden i Norge. Jordvern er viktig, og det skal fortsatt stå sterkt, men når små jordflekker, som i praksis kan være avgjørende for om noen får bygge bolig, veier tyngre enn muligheten for bosetting i distriktet, mener jeg balansen har blitt feil. Vi kan ikke si at vi ønsker levende distrikt, og at flere unge skal etablere seg i distriktet, men samtidig skape et regelverk som gjør det vanskeligere å få til nettopp det, et regelverk som er veldig rigid. Det er viktig å si at utfordringene med boligbygging i distriktet selvsagt handler om mer enn bare jordvern. Lange og kompliserte planprosesser, mye byråkrati og sene innsigelser gjør det både dyrere og mer usikkert å bygge. Mange opplever også at statlige myndigheter kommer sent inn i prosessene, etter at både tid og ressurser allerede er brukt. Likevel mener jeg at det ikke er tvil om at praktiseringen av jordvernet også har blitt en viktig del av problemet i mange saker. Kommunal- og distriktsministeren kommer sikkert i sitt innlegg til å fortelle om alt det fantastiske arbeidet regjeringen gjør, og det er sikkert snakk om mål om 130 000 nye boliger innen 2030, men problemet er at folk ikke ser dette i virkeligheten, i hverdagen sin. I Nord-Norge ser vi f.eks. at boligbyggingen er på sitt laveste på over 10 år. I byene i nord bygges det ikke nok boliger, og boligene som er til salgs, er for dyre, mens i distriktene er det på grunn av strenge verneregler vanskelig i det hele tatt å få bygd, og boligen taper seg i verdi så fort en setter nøkkelen i døren. Dette er ikke bra i en landsdel som ønsker økt bosetting og å hindre fraflytting. «Folk treng hus, og hus treng folk», som Kari Bremnes synger så fint. Det er mye vi kan ta tak i av lover og regler som gjør det vanskelig å bygge seg en bolig i Norge. Jeg har valgt å ta opp dette elementet i dag, den strenge praktiseringen av jordvernet, for vi må få til en mye bedre balanse mellom behovet for å ta vare på matjorden i Norge og behovet for at unge skal kunne etablere seg og bo i distriktet. Derfor er det helt nødvendig at vi ser på om den strenge praktiseringen av jordvernet kan mykes opp, og om vi kan gjøre regelverket mer fleksibelt og bruke mer skjønn i praktiseringen av jordvernet. Vi trenger at unge ønsker å bo og leve i distriktet, og det må være mulig å sørge for at en har regler som muliggjør det, samtidig som en ivaretar matjorden på en god måte. Derfor er mitt spørsmål til regjeringen i dag: Hva vil regjeringen gjøre for at praktiseringen av jordvernet ikke skal være et hinder for at flere unge skal kunne bygge seg bolig i distriktet, slik vi ser at det er i mange saker i dag?