OverStortinget

24:27] (komiteens leder): For ett år siden gikk Kirkens Bymisjon ut og ropte varsku. De pekte på at antallet bostedsløse hadde økt med nær 60 pst. fra 2020 til 2024. Ikke minst var de bekymret for den store økningen i antall barnefamilier med midlertidig botilbud. NRK Troms skrev i desember om en mor med tre barn som da hadde flyttet fire ganger siden mai, til ulike midlertidige boliger. Mor fortalte at hun ofte gråter, at det er veldig dyrt å leie i det private markedet, og at de fleste ikke engang svarer henne på henvendelser. Et av barna sa til avisen: «Det er slitsomt å flytte (…).» Og videre: «Jeg ønsker meg eget soverom.» Hovedlinjene i det boligsosiale arbeidet har ligget fast i en generasjon, og verktøykassen består i hovedsak av kommunale boliger som et midlertidig tilbud til dem som trenger det. Staten gir husleiestøtte til befolkningen gjennom Husbanken og statlig bostøtte, og hovedvirkemiddelet er på individuell basis å hjelpe enkeltpersoner inn på eiemarkedet gjennom startlånordningen. Men prisene i både leie- og eiemarkedet har hatt en vekst de færreste så for seg da denne verktøykassen ble utformet. Det som da ble vurdert som tilstrekkelige virkemidler, er ikke lenger det. Er man en enpersonshusstand og er ufør, kan man se langt etter å kunne få startlån og kjøpe seg en bolig i en by som Tromsø, selv om man har stabil, om enn lav, inntekt. Tallene på hvor mange husstander som har bostøtte og samtidig boutgifter over utgiftstaket, og da snakker vi langt over utgiftstaket, er i de store byene på 75–85 pst. I Tromsø kan det f.eks. bety at hvis man bor alene, får man regnet inn i underkant av 9 000 kr i regnestykket. For det får man knapt en hybel i Tromsø. Husleien er sannsynligvis på minst 15 000 kr. Antallet leietakere har økt i Norge, og ikke minst er det en økning når det gjelder langtidsleietakere. Det er opplagt ikke tilfeldig hvem som leier. Blant den fjerdedelen som har lavest inntekt, leier over halvparten bolig. Bare halvparten av leietakerne tror det er sannsynlig at de en dag vil få eie sin egen bolig. Det er seriøst på tide å få på plass en ikke-kommersiell boligsektor plassert mellom kommunale sosialboliger og det såkalt frie markedet. Andelen av det vi kan kalle sosial boligbygging, er minimal i Norge sett opp mot andre nordiske land. Vi bruker også atskillig mindre på bostøtte enn nabolandene våre. En tredje boligsektor ville være veldig bra for dem som leier innenfor den sektoren, men ville også fungere dempende på det generelle prisnivået. Boligmarkedet i Norge er en enorm forskjellsmaskin. Prisene fortsetter å øke uforholdsmessig, både leiepriser og prisen for å kjøpe boliger. Vi har lagd oss et samfunn som ikke henger sammen, når lønnen for mange vanlige jobber og prisen for å bo ikke henger sammen. Dette rammer dem som har dårligst økonomi. En boligsosial strategi vil ikke kunne løse disse store, overordnede problemene, men det er åpenbart at vi har mye å gå på når det gjelder de mest utsatte, og både at verktøyene vi har i verktøykassen i dag, må forbedres, og at vi trenger flere verktøy, særlig en rimelig og regulert leiesektor.