Er det noen områder statsråden ser at dette vil bli særlig utfordrende på, eller tenker statsråden at dette nok vil ordne seg?

Har statsråden forståelse for at det for tiden er et enormt trykk på reindriftsområdene i Finnmark knyttet til vindkraftprosesser, og er statsråden bekymret for at vi kan få en ny sak som Fosen-saken, med menneskerettighetsbrudd, som vi har hatt for ikke lenge siden?

Hanne Beate Stenvaag (R) [17:04:04] (komiteens leder): Jeg har tidligere her på talerstolen snakket om Ellinor Utsi, som kommer fra reinbeitedistriktet på Nordkyn. Hun fikk sju mulige vindkraftverk med 600 vindturbiner å kjempe mot i sitt reinbeitedistrikt – uten én krone i støtte til å gjøre jobben. På vegne av familien har hun tatt på seg kampen og har sagt til etterkommerne sine: Vær dere i reindriften, så skal jeg ta kampen, selv om jeg blir frarøvet livet mitt. Det er mange fine ord her om hvor viktig det er å ta vare på det samiske, men jeg tror dessverre at den tankegangen som har kommet til syne her, er at man sier som Ole Brumm, at vi bare kan få alt sammen – vi kan få samiske tradisjonelle næringer, men vi kan også få masse kraft og gruver og det vi måtte ønske. Så er det mange samer som sier: Det er ikke sånn det fungerer, arealkonfliktene er reelle, og særlig i Finnmark. Mange vil gå så langt som til å kalle det grønn kolonialisme. Som majoritetsbefolkning har vi et ansvar for å verne om minoritetsgruppene i samfunnet og rettighetene deres, og det gjelder i aller høyeste grad for våre nasjonale minoriteter og urfolk. De siste årene har flere store utbyggingssaker i samiske områder, som Fosen-saken og beslutningen om å elektrifisere anlegget på Melkøya, skapt høyt konfliktnivå og dessverre også brudd på urfolks rettigheter. Når hele seks av ti velgere ved sametingsvalg har lav tillit til norske myndigheter, så er det et stort apropos. Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport peker på at oppfølgingen av Fosen-saken særlig har vært med på å svekke tilliten i den samiske befolkningen til norske myndigheter. Troen på at man blir hørt og lyttet til, at man har en rettferdig sjanse, og at rettssystemet faktisk jobber for deg, er helt grunnleggende for tilliten mellom individ og myndigheter og mellom majoritet og minoritet i samfunnet. Den tar lang tid å bygge opp, men kan også rives ned på kort tid. Det understreker helt tydelig at energi- og arealpolitikken Stortinget og regjeringen velger å føre framover, er viktig for mange samers tillit til norske styresmakter. I omstillingen til et mer miljøvennlig samfunn er vi som samfunn avhengig av å finne løsninger som ikke overkjører urfolks rettigheter, og at man unngår løsninger som skaper unødvendig splid og konflikt. Uten en samlet vurdering av de kumulative effektene av utbygging av vindenergi, nettutbygging og andre inngrep vil elektrifiseringen av Melkøya med vindkraft fra land kunne føre til økt risiko for menneskerettighetsbrudd, slik som på Fosen.

Hver dag foregår det et viktig integreringsarbeid i landets kommuner og lokalsamfunn. Vi vet at når vi satser skikkelig på integrering, så funker det. Derfor er det viktig at vi styrker dette integreringsarbeidet framfor å svekke det. Vi må gi dem som kommer hit gjennom familiegjenforening eller familieetablering, muligheten til å lære seg norsk og til å bli en del av arbeidsmarkedet og lokalsamfunnet. Derfor støtter Rødt forslaget om at regjeringen skal vurdere å gi alle som kommer til Norge gjennom familieinnvandring, tilbud om å delta i introduksjonsprogrammet og rett og plikt til norskopplæring. Vi støtter også forslaget om å utarbeide en nasjonal veileder for etablering av et velkomsttilbud i kommunene til familieinnvandrere, for å støtte og styrke kommunenes integreringsarbeid. Mange av dem som kommer til Norge gjennom familieetablering, er kvinner. De kommer ofte til et nytt land med et fremmed språk og helt nye regler, normer og systemer som kan virke overveldende. De er ofte helt avhengig av referansepersonene for all hjelp og støtte i det nye i hjemlandet. For mange går det bra, men vi vet også at en del av disse kvinnene er særlig sårbare, og at en del dessverre også opplever vold i nære relasjoner. Rødt fremmer i dag et forslag om å utrede hvordan vi bedre kan styrke oppfølgingen og beskyttelsen av personer som kommer til Norge gjennom familieetablering. Vi mener at en sånn utredning kan føre til tiltak som kan avdekke og forebygge skadelige mønster som personer som kommer til Norge gjennom familieetablering, kan utsettes for, og gi føringer for hvordan myndighetene bedre kan følge opp og beskytte disse. I tillegg kommer Rødt til å støtte forslaget fra Fremskrittspartiet om at regjeringen skal fremme forslag som sikrer at en person fratas retten til ny familieetablering dersom man har vært dømt for vold i nære relasjoner. Med krisesentererfaring i bagasjen vet jeg at det er et reelt problem. Samtidig vil det bare være toppen av isfjellet man vil kunne ramme med en slik endring, fordi veldig mange av dem som anmelder vold i nære relasjoner, får saken henlagt. 75 pst. av sakene som gjelder vold i nære relasjoner som blir anmeldt, henlegges. Det er også veldig mange som ikke anmelder. Likevel mener vi at det er et forslag som er verdt å støtte, selv om det kommer fra Fremskrittspartiet.

Det ser ut til at det vil bli et flertall på Stortinget for å heve inntektskravet til over 520 000 kr. Hva tenker statsråden om dette, sett opp mot lønnsnivået for f.eks. ufaglærte og fagarbeidere i norske kommuner eller andre tilsvarende jobber, kanskje med en refleksjon rundt arbeidslinja, som jo innebærer både plikter og kanskje et rimelighetskrav til en sammenheng mellom arbeidsliv og de kravene som stilles?

Det å ha familie i et annet land og ha høye krav til å kunne få hente dem versus det å ha familien i Norge – tenker statsråden at dette har noe med integrering å gjøre?

Jeg har fått flere henvendelser fra mennesker som er fortvilet over at inntektskravet for familiegjenforening ble økt i fjor. Ei forteller om at hun er nødt til å leve i et langdistanseforhold og ikke kan leve et normalt familieliv, og skriver: Jeg har ingen mulighet for å få en så god jobb at jeg kan tjene 416 512 kr i året. Det er rett og slett for mye. Jeg er nettopp ferdig med utdanningen min, så dette kravet er for stort. Vi elsker hverandre høyt, men situasjonen gjør oss fortvilte. Beløpet 520 640 kr er altså det nye beløpet som det ser ut til at et flertall her i salen mener er rimelig som inntektskrav for å kunne få familiegjenforening. Det betyr at hvis du jobber i en norsk kommune, må du altså ha treårig utdanning for å oppnå inntektskravet. Er du fagarbeider, vil du oppnå inntektskravet verken med en grunnlønn, med seks års ansiennitet, med åtte års ansiennitet eller med ti års ansiennitet. Du kommer deg så vidt over hvis du har seksten års ansiennitet. Jobber du i en norsk kommune i en ufaglært stilling, vil du aldri kunne oppnå inntektskravet i en 100-prosentstilling. Jeg skjønner at FrP er villig til å gjøre nesten hva som helst for å hindre innvandrere i å komme til Norge, men jeg vil minne om at inntektskravet også gjelder for norske som f.eks. vil gifte seg med noen fra et land utenfor Schengen. Jeg må helt ærlig si at det er vanskelig å forstå at partier som Høyre, Senterpartiet og ikke minst KrF faktisk kan stå inne for et sånt krav. Til Høyre: Synes dere virkelig det er rimelig å ha et inntektskrav langt over mange vanlige lønninger i Norge? Til Senterpartiet: Hvem skal jobbe på sykehjem og i hjemmetjenesten i distriktskommunene når du uansett aldri når opptil inntektskravet? Til KrF: Politikken deres om familien først gjelder åpenbart ikke for dem som har familie i et annet land, med mindre de har ganske høy inntekt. Da blir det familien sist. Jeg mener det er rimelig å stille noen inntektskrav for å kunne få familiegjenforening, men det må være en sammenheng mellom kravet som stilles, og de lønningene vi har, særlig når vi vet at mange som er nye i Norge, jobber i lavtlønnede, men helt nødvendige og viktige jobber. Dette er en urettferdig politikk og en hjerteløs politikk. Familie er viktig for oss alle, og denne politikken rammer jo ikke bare voksne som vil gifte seg med noen fra et annet land utenfor Schengen; den rammer flyktninger, og den rammer dem som har barn i et annet land, hvor tiden og barndommen går fra både barna og foreldrene.

For min egen del håper jeg at representanten Wiborgs profetiske nådegaver er begrensede. Jeg stiller meg også veldig skeptisk til tanken om at man er nødt til å ha høyere utdanning og kunne norsk tilsvarende det å kunne ta høyere utdanning for å kunne bli norsk statsborger. Det er mange som har bodd i Norge lenge som har helt vanlige jobber, viktige jobber for samfunnet vårt, og som kan mer enn nok norsk til å kunne klare seg i hverdagen, til å kunne klare alt man trenger i det hverdagslige, uten dermed å kunne oppnå et akademisk krav på B2-nivå. For meg henger det på en måte ikke sammen med FrPs syn på hva som er viktige jobber i samfunnet vårt. Trenger vi bare folk med høyere utdanning? Jeg synes dette er underlig. Det er ingen her som er imot å stille krav, men veldig mange er for å stille relevante krav og ikke stille høyere krav enn det som er nødvendig, bare for på en måte å stigmatisere en gruppe i det norske samfunnet. Når det gjelder en troskapsed, tenker jeg at ingen ber verken meg eller mange andre som er født i Norge, om å avlegge en troskapsed. Nei, for når man bor i Norge, er det en selvfølge at man forholder seg til norske verdier og norske lover, selv om vi kanskje kan være uenige om hva som faktisk er norske verdier. Det er ikke sånn at det på en måte er én mal for hva det er. Å tenke om folk som skal bli norske statsborgere, at det er en slags spesiell grunn til å tro at de ikke respekterer norske verdier eller norske lover, er en mistenkeliggjøring av innvandrerbefolkningen. Jeg tenker at man ikke kommer noen vei med å mistenkeliggjøre folk. Statsråden skriver: «Et avgitt troskapsløfte stiller rettslig sett ikke den nye borgeren annerledes enn om et slikt løfte ikke blir avgitt.» Kanskje kan man trekke en sammenligning med alle folk som har giftet seg og skilt seg her i verden? Om man har avlagt et løfte, er det jo ingen som kan gå inn i hjertet deres og se: Mener man dette, eller mener man det ikke? Vi trenger som sagt ikke høyere terskler og mer mistenkeliggjøring av flyktninger og innvandrere i Norge. Vi trenger litt mer tillit og litt mer vennlighet.

Det var flere med meg som tok opp den rapporten som viser at dagens nye språkkrav er for høyt for mange innvandrere med lav utdanning, fluktbakgrunn og helseutfordringer. Det sier noe om at jo høyere krav man stiller, jo flere vil det være som ikke når opp, og at det kanskje er knyttet til dem som ville hatt størst behov for den tryggheten som et norsk statsborgerskap gir. Hvordan stiller statsråden seg til den informasjonen som har kommet fram i denne rapporten?

Professor Bente Puntervold Bø, som har forsket på flyktninger og migrasjon gjennom årtier, skrev for noen år siden en bok som heter Velferdsstatens skyggeside: Rettighetstap for minoriteter. Der viser hun hvordan stadige innstramminger og økte krav til f.eks. permanent oppholdstillatelse, familiegjenforening, trygdeytelser og statsborgerskap har ført til at flere fra minoritetsbefolkningen i praksis har mistet rettigheter, og at det i særlig grad rammer kvinner. Man har ikke tatt bort rettighetene helt, men tersklene har blitt systematisk hevet, som f.eks. med økt krav til å bestå norsktest for å kunne bli norsk statsborger, som kom i 2022, til B1. B1 er et høyt krav. Det tilsvarer språkferdighetene i 10. klasse i norsk skole. I den runden var det sånn at en stor majoritet av høringsinstansene, ikke minst de som kjenner feltet best, var negative til å heve kravet. Hvorfor? Jo, fordi de mente det var helt urealistisk for mange å oppnå det kravet, og fordi lovverket da gjør det vanskeligst for de mest utsatte. Det er et system i hvem som ikke oppnår kravene når det i altfor stor grad er ferdigheter og inntekt som er kriterier for statsborgerskap. Jeg mener at det er et demokratisk problem når tersklene blir så høye at mennesker som over lang tid har levd og lever livet sitt i Norge, i praksis ikke kan klare å nå opp. Som tidligere ble omtalt her, er det en rapport fra Høgskolen på Vestlandet som tar for seg de spørsmålene, og som viser at også dagens språkkrav er for høyt for mange innvandrere med lav utdanning, fluktbakgrunn og helseutfordringer, selv om de har lang botid og høy motivasjon for å lære norsk. Norge har allerede for strenge regler for å bli norsk statsborger, og vi er sterkt uenig i disse forslagene, som vil øke tersklene enda mer. De Castbergske barnelover ble vedtatt i 1915 og var radikale for sin samtid. De ga barn født utenfor ekteskap rett til arv og navn etter far, og dokumentene etter denne prosessen er faktisk et av seks norske verdensarvminner i UNESCOs register over verdens dokumentarv. Hva har det med dagens sak å gjøre? Jo, hadde forslaget fra FrP om å frata barn med norsk mor eller far en ubetinget rett til å bli norske statsborgere blitt vedtatt, ville det vært nødvendig å hente tilbake vår castbergske arv for barn født i utlandet. At barns rett til å få samme statsborgerskap som sin norske far eller mor, skulle være avhengig av foreldrenes valg og livssituasjon, henger, slik jeg ser det, sammen med utdatert tankegods. I Nord-Norge kjenner vi godt til historien om den finske fare – ideene fra mellomkrigstiden om at den finske, kvenske og delvis samiske befolkningen ikke hadde nok lojalitet til Norge, utgjorde en fare og ble sett på som annenrangs borgere og mistenkeliggjort. Retorikken fra FrP om aksept av grunnleggende norske verdier og forslaget om at man må avlegge en troskapsed, bygger opp om en mistenkeliggjøring av innvandrerbefolkningen som minner om denne tankegangen. Troskap bygges på vennskap, det bygges på tillit og vennlighet, ikke på mistillit og mistenkeliggjøring. (Innlegg er under arbeid)

Takk for svaret. Det ene er å bygge ned premieavviket. Det andre er at vi i Rødt, i hvert fall, er kritiske og ser på dette systemet – i hvert fall slik det har utspilt seg i praksis – som et system fra høyresiden og Erna Solberg for å pynte på kommuneregnskapene, som selvfølgelig blir mer alvorlig jo større summen er, og som både gjør det vanskelig å ha oversikt over den reelle kommuneøkonomien og usynliggjør en underfinansiering av kommunene. Tenker statsråden at det også ville være aktuelt å ikke bare bygge ned avviket som har bygd seg opp, men også å gå grundigere inn og se på om det er en god måte det gjøres på i dag, med hensyn til å forholde seg til pensjonsutgiftene i kommunene sett opp mot bevilgningene fra Stortinget?

Ja, det er selvfølgelig premieavviket vi snakker om. Vi har også før diskutert dette med om systemet er bra eller dårlig med hensyn til svingningene fra år til år. Det er positivt å høre at dette er noe det vil bli tatt hensyn til i kommuneproposisjonen, som blir lagt fram om ikke så lenge. Vi får heller komme tilbake til uenigheten om tallene i regnskapet til Tromsø kommune. Jeg har også lest de tallene og er uenig – grunnen til det tallet på 170 mill. kr er at man har brukt mye av premiefondet for at premieavviket ikke skulle øke mer enn nødvendig. Når premieavviket er så stort som det er – 65–70 mrd. kr for hele Kommune-Norge – tenker statsråden at det er realistisk å klare å dekke inn det enorme avviket som har oppstått? Hvor lang tid tenker tror statsråden at det vil ta?

«Regnskapet til Tromsø kommune er nettopp lagt fram. Der kommer det fram at pensjonspremien som er betalt i 2025, er på om lag 750 mill. kr, mens beregna pensjonskostnad er på om lag 320 mill. kr. Det er altså en forskjell på 430 mill. kr mellom det kommunen faktisk har betalt, og det Stortinget har lagt til grunn da statsbudsjettet ble vedtatt. Hvordan kan beregna pensjonskostnad være så mye lavere enn de reelle kostnadene, og mener statsråden at dette systemet for føring av pensjonskostnader fungerer når forskjellen er så stor?»

Rødt vil takke forslagsstillerne for å fremme gode, viktige og betimelige forslag. Det er et stort paradoks at helt sentrale deler av infrastrukturen vår er underlagt smale kommersielle interesser, som attpåtil kan utgjøre en betydelig sikkerhetsrisiko for Norge dersom data og styringssystemer havner på avveie. Rødt har ikke noe problem med å forstå at det er et langt lerret å bleke å ta tilbake kontrollen og suvereniteten når så mye har havnet på så få hender, men vi synes ikke det er et spesielt godt argument for å la være å starte arbeidet med større uavhengighet fra de internasjonale tekgigantene. Vi har dessuten positive erfaringer å lene oss på. Det finnes alternativer, og Norge har heller ikke alltid vært så avhengig av noen få multinasjonale selskaper i den digitale infrastrukturen som det vi er nå. Rødt deltar i mange diskusjoner om etablering av datasentre i Norge. Da får vi hele tiden høre at disse datasentrene er så viktige for å sikre norsk datasikkerhet. Men sannheten er at vi har lite kontroll over hva som lagres og prosesseres, så lenge vi bruker systemer som ikke er underlagt nasjonal suverenitet eller streng nasjonal kontroll. Derfor er det på ingen måte gitt at det er lagring av samfunnskritisk helsedata vi diskuterer når Google, TikTok eller Open AI vil etablere store datasentre i Norge – tvert imot. Hvis slike argumenter skal ha noen som helst tyngde i debatten om datasentre, er det minste regjeringen kan og bør gjøre å sette i gang arbeidet for større nasjonal kontroll og digital suverenitet. Inntil videre skorter det på begge deler. I stedet har vi en forholdsvis naiv holdning til internasjonale tekgiganter med regjeringens digitaliseringsstrategi, som har en målsetting om 100 pst. digitalisering av samfunnet, og et mål om at 80 pst. av offentlig sektor skal bruke kunstig intelligens. Unntaket fra dette frislippet er eksponering av barn, der det har blitt tatt grep mot skjerm i skolen, i tillegg til at regjeringen endelig lanserer en aldersgrense for bruk av sosiale medier. Dette er veldig bra, men det er ikke nok. Rødt er ikke mot all ny teknologi, men vi er mot det vi opplever som stor naivitet i møte med de store internasjonale kommersielle interessene. Derfor vil vi advare mot dagens politikk og tilnærming, som vi opplever for naiv, og anbefaler flere partier på Stortinget å stemme for de mange og gode forslagene som fremmes av ulike mindretall i dag. Med dette tar jeg opp forslagene Rødt har sammen med MDG.

Takk for det positive svaret om at det vil bli en evaluering. Så er spørsmålet mitt: Vil den evalueringen som statsråden legger opp til, være noe som blir sendt ut på høring? Og hvis nei: Er det ikke et apropos at det verken i forkant eller etterkant av en så stor reform som dette, har vært satt ned et offentlig utvalg som ville bidratt til bred deltakelse og høring med andre enn bare forskningsmiljøer?

Hanne Beate Stenvaag (R) [14:46:23] (komiteens leder): Betyr det noe hvilken kommune man bor i, om den blir slått sammen med en eller flere av nabokommunene? Det har akkurat vært folkeavstemning i Gjøvik, Vestre Toten og Østre Toten kommuner. Ville folk at kommunene skulle slå seg sammen? Nei, de ville ikke det, med klar overvekt, faktisk ikke i noen av de tre kommunene. Solberg-regjeringen gjennomførte en kommunereform som var den største endringen i kommunestruktur i Norge siden 1960-tallet. Denne reformen er ikke blitt evaluert, og vi mener dette er et godt tidspunkt å gjøre det på. Derfor er det bra at regjeringen er positivt innstilt til en evaluering, men vi er kritiske til måten det er planlagt på, nemlig som et forsknings- og utredningsoppdrag. Det er lang tradisjon i Norge for at reformer og store politikkendringer også evalueres av offentlige utvalg, ikke bare av forskere. Vi mener at vi trenger den bredden en NOU, et offentlig utvalg, ville kunne bidra med. I denne saken er det særlig viktig, for Solberg-regjeringens kommunereform var heller ikke basert på en offentlig utredning. Debattene om kommunestruktur og kommunesammenslåing ligger implisitt i mye av budskapet til kommunekommisjonen, og det er god grunn til å tro at dette ikke er et tilbakelagt tema. Det skal ikke legges skjul på at vi i Rødt i utgangspunktet er skeptiske til kommunesammenslåinger – eller i hvert fall til tanken om at jo større, jo bedre er den eneste sannheten når det gjelder norske kommuner, fordi de da blir såkalt effektive og robuste. Jeg tror at mange av dem som bor f.eks. på Skaland, i Gryllefjord, i Sifjord, på Stonglandseidet og i Rossfjorden, hadde hatt ett og annet å si om dette, når de blir fri for både sykehjemsplasser og arbeidsplasser noen få år etter at intensjonsavtalen etter kommunesammenslåingen til Senja kommune slo fast at den nye kommunen skulle være forpliktet med tanke på desentralisering, tilgjengelige tjenester der folk bor, og bygging av robuste lokalsamfunn. Ett sykehjem er igjen, og det er i kommunesenteret på Finnsnes. Hvis dette er desentralisering, da kan man lure på hva sentralisering ville vært. Hvem vet, kanskje er dette bare et veldig spesielt tilfelle? Det vil den evalueringen som er bebudet, i liten grad svare på. Den skal ta utgangspunkt i den såkalte nullpunktmålingen som kom i 2017, som er basert på Solberg-regjeringens ekspertutvalg, som utredet kommunereformen ut fra et sterkt bundet mandat, nemlig med utgangspunkt i «regjeringens mål om at kommuner skal slås sammen til større enheter». Nå ligger det an til at de samme miljøene som utredet reformen, får bestemme hvordan den skal evalueres, og det vil ikke overraske noen om sirkelen sluttes ved at de samme miljøene nå settes til å evaluere. Et dansk forskningsprosjekt viser at det har vært en sterk sentralisering innad i de sammenslåtte kommunene der, og at de kommunene som mistet sitt rådhus, har blitt marginalisert, både samfunnsmessig og økonomisk. Kommunesammenslåingene i Norge på 1960-tallet har i stor grad hatt samme effekt. Vi tror at politiske avgjørelser blir best når vi har kunnskap, og når vi innhenter så mange stemmer som mulig. Derfor er det synd å la sjansen gå fra seg til å få en bred deltakelse i en evaluering, og ikke minst en høringsrunde.

Hanne Beate Stenvaag (R) [13:24:12] (komiteens leder): Det er gode grunner til å si ja til at Gran kommune skal få skifte fylke, til Akershus. I Rødt er vi opptatt av lokalt selvstyre. Et bredt flertall i kommunestyret har søkt om å få skifte fylke. Det har ikke skjedd plutselig. Det har vært en bred debatt lokalt i flere år, og valgresultatet ga et klart flertall for det. Statsforvalteren har sagt ja og mener ulempene for Innlandet er akseptable. Akershus har også sagt ja. I Rødt har vi lyttet til våre lokale tillitsvalgte, både Rødt Oppland og Rødt Akershus – og viktigst: Rødt Gran har anbefalt oss å stemme ja. Det er det flere gode grunner til. For kollektivtransporten og de reisende i Gran vil det være bedre, for skoleelevene i Gran vil det være bedre, og for interkommunale samarbeid på Hadeland vil det være bedre. Det finnes selvsagt motargumenter, men Rødt mener at fordelene er klart større enn ulempene. Rødt er for å samle Hadeland i samme fylke. Det er en felles region som har klare fordeler av å være sammen. Samtidig stemmer Rødt i dag imot å endre valgdistriktene for stortingsvalg. Vi vil at Gran skal bli værende i Oppland valgdistrikt. Det er det også gode grunner til. Stortinget har valgt å løsrive valgdistriktene fra fylkene. Vi har 15 fylker, men 19 valgdistrikter. Disse er skrevet inn i loven, men verken Stortinget eller regjeringen har drøftet hvordan eventuelle fylkesbytter og kommunesammenslåinger over fylkesgrenser best bør håndteres. I dag tas det i stedet nærmest for gitt at hvis man stemmer for fylkesbytte, skal man også stemme for endring av valgdistriktene. Sånn er det ikke nødvendigvis, for det er to ulike spørsmål og to ulike lover. Rødt er kritisk til en utvikling over tid hvor stadig flere stortingsmandater samles på det sentrale Østlandet. Flere mandater betyr mer makt, samtidig som geografisk store områder av landet blir dårligere representert. Over tid vil ikke dette være holdbart. I denne saken er det satt på spissen. Hvis Gran bytter fylke, risikerer Nordland å miste et stortingsmandat. Det opplever nok mange lokalt – med rette – som urimelig. Valgordningen vår er kjernen i demokratiet. Endringer i den er altfor viktige til bare å løses fra sak til sak. Regjeringen forventer at vi vil få flere kommunesammenslåinger i årene framover, så denne typen saker vil antakeligvis komme på Stortingets bord flere ganger. Jeg kan skjønne noen av argumentene mot å si nei til at Gran skal bytte valgkrets, og at det kanskje på sikt ville være unaturlig i lengden. Samtidig er dette en god mulighet til en overordnet gjennomgang av valgordningen, med hensyn til ulempene som vi ser at dette antakeligvis vil få for representasjonen fra Nordland – som jo egentlig ikke har så veldig mye sammenheng med den praktiske virkeligheten for folk som bor i Gran kommune. Derfor trenger vi å vurdere prinsipielt og overordnet hvordan slike saker best kan håndteres. Det er det Rødt har foreslått at vi gjør, og vi tenker at fram til da ønsker vi at valgordningen ikke endres. Med dette fremmer jeg forslaget Rødt har alene i sak nr. 6.

Jeg vil gjerne nok en gang kommentere på den enorme svart-hvitt-beskrivelsen av virkeligheten Fremskrittspartiet bringer til torgs. Jeg har aldri møtt noen som sier: Jeg vil ikke integreres, jeg vil ikke lære språket, jeg er helt uinteressert i det norske samfunnet. Jeg er lei av den enorme svartmalingen. Jeg har derimot møtt folk som er analfabeter. Jeg har møtt kvinner som aldri har fått gå på skole. Jeg har møtt folk med lærevansker. Jeg har møtt folk som har opplevd ting vi ikke kan forestille oss, både i hjemlandet og på flukt til Norge, og som likevel klarer seg bra i Norge, klarer seg rimelig bra i et utrolig skriftorientert og komplekst samfunn. Jeg tenker at en svartmaling som generelt mistenkeliggjør folk som kommer som flyktninger til Norge, ikke bringer noen ting til torgs. Til dagens forslag vil jeg ta fram noe av det samme, nemlig at pisk, sanksjoner og forventninger man skal straffes for ikke å klare å leve opp til, ofte vil ramme de mest sårbare. Det er ikke superenkle svar på hvordan vi gjør dette med integrering, men mistenkeliggjøring, straff og sanksjoner er i de aller fleste tilfeller ikke veien å gå, og det gjelder også her.

Representanten Wiborg tolker i kjent stil mine uttalelser på en absurd måte. Han påstår at jeg synes at det er helt greit med løgn hvis man bare kan klare å holde det skjult. Nå har det vært mange innlegg her som har vist at tilbakekall ikke handler om kyniske løgnere og kriminelle, men ofte handler om opplysninger, f.eks. om fødselsår, og om folk som har kommet til Norge, fra en helt annen sammenheng og kultur, og at man kanskje ikke engang vet når man er født, fordi man ikke feirer bursdag, og fordi man ikke har et folkeregister som fungerer på samme måten, og som ikke har visst hvor opptatt Norge er av dette med identitet. Jeg synes det var et veldig godt poeng som ble framført her, som handlet om mange andre saker om alvorlig kriminalitet, hvor vi faktisk har en foreldelsesfrist i Norge. Så folk bedømmes på veldig forskjellige måter. Jeg vil nok en gang minne om at her er det viktige hensyn som skal veies opp mot hverandre. Den alvorlige konsekvensen som dagens tilbakekallspraksis har, og det at vi ikke har satt en frist, gjør at mange i Norge på en måte opplever seg som annenrangs statsborgere – med rette eller urette, men i hvert fall delvis med rette – som aldri kan vite om deres statsborgerskap er godt nok, og som opplever, som har blitt beskrevet her, at grunnene til at folk får en tilbakekallssak, ikke er opplagt forståelige. Så prisen vi betaler for å ha en såpass streng praksis, er at mange mennesker opplever at deres statsborgerskap ikke er like mye verdt. Det er også verdt å minne om at Norge har en veldig streng praksis. Tyskland har som sagt en frist på fem år, og det er et land som det ikke er unaturlig å sammenligne seg med. Sverige har, i hvert fall til nå, hatt en praksis som har en mye høyere terskel for å tilbakekalle statsborgerskap. Så utgangspunktet er at vi har valgt å ha en ordning hvor man til enhver tid kan miste statsborgerskapet sitt hvis man ikke er født i Norge. Så jeg vil tilbakevise disse forenklede, svart-hvitt-påstandene som kastes ut om både mitt parti og andre partier som ønsker en mer menneskelig behandling av disse sakene, og minne om at dette er personer som har bodd og bygd seg opp gjennom et langt liv i Norge, og at vi også betaler en pris for å ha en så streng praksis som det vi har, som ikke bare rammer dem, men også alle andre som føler at statsborgerskapet deres er usikkert.

Hanne Beate Stenvaag (R) [10:59:13] (komiteens leder): Jeg vil begynne med å minne om at utgangspunktet for dette med tilbakekallspraksis er at Norge har en streng praksis. Det er mange land som har mye mindre mulighet til å tilbakekalle statsborgerskap. I Tyskland har man f.eks. en frist på fem år, og i Sverige har man i utgangspunktet, iallfall fram til nå, ikke hatt mulighet til å tilbakekalle. Det er jo fordi statsborgerskap skal henge høyt, men også fordi det skal være en trygghet. Norges praksis gjør at mange med bakgrunn fra andre land opplever at deres statsborgerskap på en måte er sekunda vare, fordi de til stadighet opplever at folk blir utsatt for tilbakekallsprosedyrer. Det er jo det som er utgangspunktet her, at vi i likhet med andre land kunne hatt en mye høyere terskel og tenkt at hvis du har blitt statsborger, så er også det på en måte en avtale: Ja, selvfølgelig skal du ha snakket riktig om hvem du er, og hvor du kommer fra, men at staten også har et ansvar for – på et eller annet tidspunkt – å si at ok, nå er du statsborger, nå er du faktisk en av oss. Og for de aller fleste er det jo ikke noe alvorlig kriminalitet, men misforståelser rundt identitet, som kan være utgangspunktet for tilbakekallssaker. Så er det slik at en del av dem som har fått vedtak om tilbakekall, er unge voksne som kom til Norge som barn. I 2023 lanserte NOAS en rapport om ungdom fra Afghanistan som risikerte å miste oppholdstillatelsen sin, eller statsborgerskapet sitt, og hvis man leser den, beskriver den i klartekst hvor store konsekvenser tilbakekallssaker har for individet. Det har en negativ effekt på psykisk helse, og det setter livet til disse menneskene på vent. Det påvirker arbeid, skolegang, evnen til å omgå sosialt – ja, det har rett og slett en negativ effekt på alle de tingene som politikere ofte framhever som viktige for integrering. Tilbakekallsbestemmelsene er kan-bestemmelser og ikke skal-bestemmelser, og det er derfor lagt opp til at forvaltningen skal kunne bruke skjønn i avgjørelsene. Samtidig vet vi at dette er et område som har vært høyt prioritert for dagens styresmakter, og det brukes store ressurser i forvaltningen på tilbakekall, samtidig som bare noen få av tilbakekallssakene faktisk ender opp med utreiseplikt. Rapporten fra NOAS viser at om lag halvparten av de personene som får tilbakekalt statsborgerskapet eller oppholdstillatelsen, får en ny tillatelse i Norge fordi de oppfyller vilkårene for det, bl.a. på grunn av beskyttelsesbehov. Derfor er det på høy tid at vi får en reell foreldelsesfrist for tilbakekall av statsborgerskap og en høyere terskel for å igangsette tilbakekallssaker. Derfor støtter Rødt helhjertet de forslagene som fremmes i denne saken. (Innlegg er under arbeid)

Takk for svar og nok en gang takk for at statsråden sier at vi ikke er kommet i havn med det som skal gjøres. Som vi har vært inne på, er Tromsø i en særstilling, med en økning i antall boliger som brukes i korttidsutleie, på 1 000 pst. fra 2016 til 2023. Det må sies å være et voldsomt tall, i tillegg til at det antageligvis også har økt siden 2023. Selv om vi får håpe at veilederen kan hjelpe litt på vei, er det ikke tvil om at sånn det er i dag, vil oppfølging av korttidsutleie være svært ressurskrevende for kommunene og særlig dem som har et stort omfang. Vil statsråden vurdere å sette inn ekstra ressurser for å hjelpe kommuner med spesielt store utfordringer eller bidra til å få på plass f.eks. en type pilotprosjekt, nettopp for å se om veilederen – dvs. dagens lovverk – fungerer godt nok?

Takk for svar. Det er veldig positivt at statsråden peker på at det må komme mer her. I forbindelse med behandlingen av revidert nasjonalbudsjett i 2025 ba Stortinget regjeringen utrede hjemler for at kommuner kan forby korttidsutleie i hele eller deler av kommunen, og at det skal skje i løpet av 2026. Hvor langt har dette arbeidet kommet, og når kan vi forvente at en sånn utredning og eventuelle lovforslag kommer?

«Det har nylig kommet både en rapport fra Husbanken og en veileder fra departementet om korttidsutleie. I arbeidet med veilederen har departementet tilsynelatende funnet så få norske eksempler at det i stedet må vises til rettspraksis i våre naboland. Veilederen gir få råd til kommunene om hvordan man konkret skal håndtere grenseoppgang mot næringsvirksomhet. Hva er egentlig nytt i veilederen, og hvordan mener statsråden at den vil kunne hjelpe kommunene som har størst utfordring med korttidsutleie?»

25:21] (komiteens leder): Det er litt underlig å skulle diskutere representantforslag som i så stor grad overlapper med kommunekommisjonens første delutredning, som akkurat nå er på høring, og som flere jo har argumentert for her. Overordnet vil jeg stille meg kritisk til den fortellingen som nå repeteres, om igjen og om igjen, at kommunenes største problem i Norge er at de er kuet under «statlig detaljstyring», som det kalles i representantforslaget, eller «styringstrykket», som det ofte kalles. Ordet styringstrykket er på mange måter et nyord som sammen med begrepet forventningsgapet skal forklare hvorfor kommunene har det vanskelig. Det har vært en voldsom økning i hvor mange ganger ordet «styringstrykket» er nevnt i mediene. I 2023 var det brukt bare seks ganger, i 2024 var det brukt 48 ganger, og i 2025 hele 337 ganger. Det tegnes altså et bilde av kommunesektoren som er forholdsvis dystert, og en viktig del av fortellingen er at det ikke nytter å rope på mer penger, fordi man uansett vil mangle arbeidskraft i framtiden. Bedre tjenester for innbyggerne er nok alle vi her i salen enige om at vi ønsker, men jeg mener fortsatt at hovedproblemet for kommunene er at de har fått for mange oppgaver som ikke har vært og ikke er fullfinansiert. Når krybben er tom, bites hestene. I kommunal sektor betyr det at ulike gode formål i kommunen må konkurrere om for lite midler, og at den kommunale fattigdommen blir for stor og synlig både for de ansatte og for dem som trenger kommunenes viktige tjenester. Tjenester blir kuttet til beinet, og selv om regnskapene ser bedre ut i år enn i fjor, er ikke krisen i kommunene på noen måte over. Det føres en hard innsparings-, nedleggings- og kuttpolitikk i mange kommuner. I en sånn situasjon kan det høres fint ut med mer fleksibilitet, men uten mer penger eller uten at vi på Stortinget sier at disse oppgavene skal kommunene slippe å gjøre, betyr ofte mer fleksibilitet dårligere kvalitet og ansatte som må løpe fortere. Fra både ansatte i kommunene og de som trenger kommunenes tjenester mest, går ønskene ofte motsatt vei. De ønsker mer øremerking og klarere normer for ikke å tape i konkurransen om de kommunale kronene. Ingen ønsker unødvendig statlig styring. Vi trenger rom til å kunne gjøre ting på nye måter i kommunene, fornyelse og kreativitet. Men hvis fleksibilitet og omstilling egentlig bare er et penere ord for kutt, strupes kreativiteten. Vi trenger å utfordre den kommunale armoden og gi kommunene rom til å kunne løse oppgavene sine med realistiske økonomiske rammer.

19:53] (komiteens leder): I de to representantforslagene vi debatterer i dag, hevdes det på den ene siden at fylkeskommunen er et unødvendig mellomnivå, men det listes også opp en lang rekke oppgaver man ville måtte finne ut av hvordan man skulle løse hvis fylkeskommunen skulle legges ned, så helt unødvendig kan den ikke være. Jeg skal ikke kalle meg en fylkeskommunefundamentalist, men jeg mener det er mange gode argumenter for at vi trenger et regionalt demokratisk forvaltningsnivå. Det er mange oppgaver som vil være veldig utfordrende å løse uten fylkeskommunene, og oppgavene fylkeskommunene har i dag, vil jo ikke bli borte. Uten fylkeskommunen vil det være et større behov for store interkommunale samarbeid om oppgaver fylkeskommunen i dag har ansvaret for, noe som antageligvis vil føre til mer byråkrati og et system som vil være enda mer tungrodd. Med en nedleggelse av fylkeskommunen er det sannsynlig at mer makt blir flyttet fra folkevalgt nivå til byråkratiet. Helt åpenbart ville en nedleggelse av fylkeskommunene presse fram en storstilt kommunesammenslåing, noe høyresiden – som har kommet med disse forslagene – ønsker. Vi vet at kommunesammenslåinger over tid fører til sentralisering av tilbud og tjenester innad i de nye og større kommunene, noe vi ikke ønsker, og som svekker demokratiet. I tillegg er det mange steder i Norge hvor avstandene er store, og hvor kommunesammenslåinger ville ført til geografisk sett veldig store kommuner med medfølgende sentralisering. I Rødt ønsker vi et samfunn hvor det er liten avstand mellom de folkevalgte og innbyggerne. Å legge ned fylkeskommunen vil bidra til større avstand og mindre demokrati. Ser man til nabolandet vårt Sverige, har man 21 regioner, som minner mye om fylkeskommunene, bortsett fra at de faktisk fortsatt har ansvaret for drift av sjukehus. Til og med det bitte lille landet Danmark, som nærmest har verdensrekord i sammenslåing av kommuner, har fortsatt et regionalt folkevalgt nivå med fire regioner. Fylkeskommunene løser viktige oppgaver innenfor videregående opplæring, fylkesvei, fergedrift, kollektivtrafikk og tannhelse – ganske mange ting som er viktige og grunnleggende i folks hverdag. Bildet av fylkeskommunen som bare byråkrati, er helt meningsløst, for de fleste som arbeider i fylkeskommunen, jobber direkte med tjenester til folk. Kanskje vi her på Stortinget istedenfor å fortsette tradisjonen med å foreslå å legge ned fylkeskommunen – som til og med er omtalt i Store norske leksikon, hvor det står: «Fylkeskommunens status diskuteres stadig, og fra tid til annen foreslås det (…) å nedlegge den» – skal snakke fylkeskommunen opp og jobbe for å øke valgdeltakelsen til fylkestingsvalgene. Jeg tar opp forslaget Rødt er med på.

Søndag var det en demonstrasjon i Tromsø til støtte for den aktuelle menneskerettighetsforkjemperen, som er krevd utlevert. Der holdt bl.a. Tromsøs ordfører en appell til støtte for at personen ikke kan utleveres til greske myndigheter. Amnesty International har startet en internasjonal brevkampanje, hvor statsråden er mottaker. Der pekes det på at selv om Norge har en utleveringsavtale med Hellas, sier internasjonal rett at Norge ikke er forpliktet til å utlevere noen dersom betingelsene ikke er oppfylt og det er fare for menneskerettighetsbrudd. Er statsråden ofte adressat for internasjonale brevaksjoner fra Amnesty? Hvordan tenker statsråden å svare, og er dette en sak statsråden vil følge med på gangen i i rettssystemet og vurdere situasjonen hvis det ender opp med at rettssystemet finner ut at personen skal utleveres til Hellas?

Når vi leser på regjeringens hjemmeside står det bl.a. at «Beskyttelse av menneskerettighetsforsvarere er en hovedprioritering i Norges menneskerettighetspolitikk. Målet er at arbeidet for å fremme og verne om menneskerettigheter verden over skal kunne utføres fritt og trygt, uten hindringer og trusler mot liv og helse for menneskerettighetsforsvarere og deres familier.» Det virker nesten som om man tenker at menneskerettighetsforsvarere bare gjelder i andre land. Er det sånn at statsråden tenker at menneskerettighetsforsvarere og denne konvensjonen også kan gjelde norske borgere?

«En norsk statsborger og menneskerettighetsforkjemper risikerer utlevering til Hellas, til tross for flere advarsler fra menneskerettighetsorganisasjoner om at det greske rettssystemet kan brukes til politisk motivert rettsforfølgelse for å stanse ham og andre i å dokumentere og varsle om menneskerettighetsbrudd mot flyktninger. Mener statsråden at Norge fremdeles kan hevde å være et land som beskytter menneskerettighetsforsvarere, dersom nordmannen blir utlevert, i tråd med FNs erklæring om menneskerettighetsforsvarere?» Statsråd Astri Aas-Hansen [12:37:18]: Beskyttelse av menneskerettighetsforsvarere er uten tvil viktig for Norge. Det er likevel ikke slik at dette stenger for å følge opp arrestordrer som det er klare rettslige rammer for håndteringen av. Arrestordreloven regulerer pågripelse og overlevering av personer i Norge som er ettersøkt for en forbrytelse i EU. Loven gjelder også norske borgere og bygger på gjensidig tillit til andre lands rettsavgjørelser. Etter loven har Norge plikt til å pågripe og overlevere personer dersom vilkårene er oppfylt og det ikke foreligger avslagsgrunner. Det er domstolen som avgjør om vilkårene er oppfylt, herunder om forholdet som ligger til grunn for arrestordren, også er straffbart etter norsk rett og om overlevering vil være i strid med den europeiske menneskerettskonvensjonen. Tingrettens kjennelse kan ankes til lagmannsretten, og lagmannsretten kjennelse kan ankes videre til Høyesterett. Deretter vurderer påtalemyndigheten eventuelle andre avslagsgrunner og om det skal settes vilkår for overlevering før de avgjør saken. Påtalemyndigheten skal ikke overprøve rettens vurdering av om vilkårene er oppfylt. Etter loven skal Justis- og beredskapsdepartementet unntaksvis avgjøre saker om arrestordre etter at saken er ferdig behandlet i domstolen. Dette er begrenset til tre tilfeller: for det første dersom den ettersøkte er norsk borger og den aktuelle staten ikke overleverer egne borgere til Norge for det andre dersom handlingen som ligger til grunn for arrestordren, er å anse som et politisk lovbrudd og den aktuelle staten ikke overleverer ettersøkte personer til Norge for slike lovbrudd for det tredje dersom det i tillegg til arrestordren foreligger en utleveringsbegjæring fra et land utenfor Norden og EU som gjelder samme person. Nå er saken til behandling i domstolen og skal deretter oversendes påtalemyndigheten for avgjørelse. Som statsråd kan jeg verken kommentere eller gripe inn i saker som er til behandling i påtalemyndigheten eller domstolene. Hanne Beate Stenvaag (R) [12:39:29]: Når vi leser på regjeringens hjemmeside står det bl.a. at «Beskyttelse av menneskerettighetsforsvarere er en hovedprioritering i Norges menneskerettighetspolitikk. Målet er at arbeidet for å fremme og verne om menneskerettigheter verden over skal kunne utføres fritt og trygt, uten hindringer og trusler mot liv og helse for menneskerettighetsforsvarere og deres familier.» Det virker nesten som om man tenker at menneskerettighetsforsvarere bare gjelder i andre land. Er det sånn at statsråden tenker at menneskerettighetsforsvarere og denne konvensjonen også kan gjelde norske borgere? Statsråd Astri Aas-Hansen [12:40:08]: Ja, forutsetningene i arrestordreloven bidrar til å forhindre at Norge overleverer personer til strafforfølging som f.eks. kriminaliserer humanitært arbeid. Det følger av arrestordreloven at forholdene som ligger til grunn for arrestordren som hovedregel må være straffbar også etter norsk rett for at den personen kan overleveres. Og overlevering kan ikke krenke den europeiske menneskerettskonvensjonen. Hanne Beate Stenvaag (R) [12:40:44]: Søndag var det en demonstrasjon i Tromsø til støtte for den aktuelle menneskerettighetsforkjemperen, som er krevd utlevert. Der holdt bl.a. Tromsøs ordfører en appell til støtte for at personen ikke kan utleveres til greske myndigheter. Amnesty International har startet en internasjonal brevkampanje, hvor statsråden er mottaker. Der pekes det på at selv om Norge har en utleveringsavtale med Hellas, sier internasjonal rett at Norge ikke er forpliktet til å utlevere noen dersom betingelsene ikke er oppfylt og det er fare for menneskerettighetsbrudd. Er statsråden ofte adressat for internasjonale brevaksjoner fra Amnesty? Hvordan tenker statsråden å svare, og er dette en sak statsråden vil følge med på gangen i i rettssystemet og vurdere situasjonen hvis det ender opp med at rettssystemet finner ut at personen skal utleveres til Hellas? Statsråd Astri Aas-Hansen [12:41:43]: Det første representanten spør om, er om statsråden ofte er adressat for en internasjonal brevkampanje. Jeg har ikke opplevd det. Det var det første spørsmålet. Så til utlevering generelt. Jeg kan ikke gå inn i en enkeltsak. Nå er den til behandling i påtalemyndigheten. Det ligger til domstolene og påtalemyndigheten, som sagt, og jeg kommenterer ikke enkeltsaker som er til behandling der. Det er klare vilkår for å kunne overlevere, eller det er, som sagt, tre unntak som gjør – etter at det er konstatert at vilkårene er til stede – at en kan gå inn fra departementets side. Men det er helt grunnleggende at en overlevering ikke kan krenke den europeiske menneskerettskonvensjonen. Det ligger krav her i loven, f.eks. at det som hovedregel skal være straffbart også etter norsk rett for at en skal kunne overlevere.

Å bryte med kjønnsnormer koster. Statistikkene viser at skeive som gruppe fremdeles har dårligere levekår enn resten av befolkningen. Flere sliter med dårligere psykisk helse, fysisk helse og lavere livskvalitet. Statistikkene viser at transpersoner i stor grad utsettes for diskriminering og trakassering, og at elever som er trans, opplever dårligere læringsmiljø enn andre og opplever mer mobbing. De som tør – og kanskje må – bryte med kjønnsnormer, f.eks. på ungdomsskolen, er noen av de folkene jeg har aller mest respekt for. Jeg vet av erfaring at det ikke går av seg selv å bli møtt på en god måte hvis man bryter med kjønnsnormer – det er skeiv, trans eller ikke-binær. Det er fortsatt i mange sammenhenger en kamp for å bli akseptert med det pronomenet du selv ønsker å bruke. Det kan virke som at å ta ordet hen eller de/dem i sin munn fortsatt nesten er umulig for mange. Det er tøft å hele tiden måtte stå opp for seg selv. Det gjelder ikke minst unge folk. Som ikke-binær opplever du ofte å ikke være inkludert, og at overraskende mye er delt opp etter kjønn, og at det er ditt problem at du ikke passer inn, at det er du som er vanskelig. Derfor betyr det noen ting når du faktisk ikke trenger å forklare, eller i hvert fall ikke mer enn én gang, når du blir møtt på en åpen og inkluderende måte, når du blir møtt med interesse og aksept, når en lærer bruker fantasien sin til å dele opp på en litt annen måte enn sånn det alltid har vært gjort, og du dermed blir inkludert, og når alle presenterer seg med pronomen uten at det gjøres noe stort nummer ut av. Mange kan være usikre på hvordan de skal møte folk som bryter med kjønnsnormer. Det er derfor denne veiledningen er laget. Vi lever i et samfunn med sterke normer knyttet til kjønn og i et heteronormativt samfunn, men de aller fleste ønsker å møte folk på en god måte i jobben sin. De ønsker ikke å aktivt diskriminere folk fordi de er trans, som f.eks. å bruke riktig navn og pronomen, når de vet hva det er. Så må de kanskje øve seg litt, og da er en veileder et sted å søke nettopp veiledning. Lederne i de politiske skeive nettverkene, som også inkluderer Skeivt utvalgt i Rødt, er tydelig på at de står sammen i sin støtte til Bufdirs veileder. De peker på at rådene bygger på grunnleggende prinsipper i norsk forvaltning, nemlig likebehandling, ikke-diskriminering og faglig skjønn. De peker på at likestillings- og diskrimineringsloven slår fast at diskriminering på grunn av kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk er forbudt, og at disse rådene gir eksempler på hvordan dette kan ivaretas i praksis. Rødt mener storsamfunnet må gjøre det trygt å være trans og synlig. Det er det ikke i dag. Kunnskapsløshet kan være med på å gjøre det vanskelig å leve synlig. Vi mener derfor at det er viktig å spre kunnskap både til helsevesen, skole, politi og folk flest. Mer skolering om transtematikk betyr mer beskyttelse av transpersoner, noe denne veilederen er ett bidrag til. Og til slutt: Inspirert av Bergprekenen vil jeg si – fra hjertet: Salige er de som bryter med kjønnsnormer, for de åpner nye dører for alle.

Vi i Rødt deler ønsket om å ta miljøutfordringer knyttet til avløp på høyeste alvor. Ser statsråden det paradoksale i økte – og mest sannsynlig ikke alltid nødvendige – krav til avløpsrensing som vil komme hvis vi innfører EUs avløpsdirektiv sånn det foreligger i dag, samtidig som det ikke stilles krav til oppdrettsanlegg som produserer mye forurensning, og som ofte er i de samme havområdene som disse nå mye strengere kravene i forbindelse med EUs avløpsdirektiv vil gjelde?

45:47] (komiteens leder): Dette er en sak som kan angå veldig mange av oss, for dette direktivet, som altså handler om hva slags krav som skal stilles til rensing av avløp, kan føre til en regning på minst 30 mrd. kr. Om lag 300 norske småsamfunn er berørt, fordelt på om lag 150 kommuner. Med det systemet vi har i dag, nemlig at vann og avløp finansieres gjennom et selvkostsystem, vil jo regningen havne hos innbyggerne i disse kommunene. Det er stor forskjell på land i Europa som har store byer, stor befolkningstetthet og en annen geografi enn vi har i Norge. I Norge er det mange som bor langs kysten, på små steder, hvor det er stor utskifting av vann, og med Atlanterhavet som nærmeste nabo. Mange steder i Norge er ikke utslipp fra avløpsanlegg til sjø et miljøproblem. Vi må bruke penger, krefter og ressurser på reelle miljøproblemer. Vi kan ikke risikere at mange lokalsamfunn blir pålagt å investere i unødvendige og svært kostbare renseanlegg bare fordi EU krever det. Når det gjelder avløp, er det definitivt ikke sånn at én størrelse passer alle. Det synes å være bred politisk enighet om at det ville være svært utfordrende bare å skulle innføre dette direktivet uten å få til vesentlige tilpasninger til norske forhold. Et av de store spørsmålene det står om i den konkrete saken vi behandler, er om vi skal si ja til å innføre direktivet og så forhandle om tilpasninger, eller om vi skal være tydelige overfor EU i å si at vi vil bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen hvis vi ikke får oppfylt grunnleggende krav. To viktige krav vi er flere partier som står sammen om, er for det første at vi får unntak fra at strengere krav til rensing innføres allerede fra 1 000 personenheter – fra dagens krav til utslipp i hav, som er på 10 000 personenheter. Det andre er at vi får beholde unntaket for mindre følsomme områder. Det er også vesentlig at vi får vite hvilke kommuner som vil bli rammet, og hva en innføring vil koste, ikke minst i et distriktsperspektiv. For mange langs kysten, ikke minst i nord, er det også et stort paradoks at vi risikerer å måtte investere milliarder i unødvendig rensing av avløp, samtidig som utslippene fra oppdrettsanlegg er enorme, uten noen krav til rensing eller lukkede anlegg. Det er ingen hemmelighet at Rødt er imot EØS-avtalen, fordi den er utrolig inngripende i veldig mye mer enn handel. Dette er en sak som viser med all tydelighet de store utfordringene denne avtalen har for Norge. Likevel: Også med EØS-avtalen har vi en reell mulighet til å reservere oss, en mulighet vi er altfor tilbakeholdne med å bruke. Dette er en sak som skiller seg ut, med enorme økonomiske konsekvenser. Vi mener det er helt rimelig å gjøre det klart at vi først må få tilpasninger til norske forhold før vi kan ta stilling til innføring av direktivet. Vi kan ikke risikere å stå med lua i hånda i Brussel og ende opp med uoverskuelige, uhåndterbare og unødvendige utgifter og konsekvenser for kommuner og husstander langs hele kysten. Med dette tar jeg opp forslagene Rødt er en del av.

Statsråden nevnte krisesentre i innlegget sitt. Jeg har jobbet på krisesenteret i Tromsø i 12 år, og det har alltid vært utrolig vanskelig å finne boliger. Veldig mange har måttet bo lenger på krisesenteret enn det som ville vært nødvendig, fordi man ikke finner bolig. De siste to-tre årene har det vært helt krise, på grunn av økende priser og ikke minst på grunn av Airbnb. Sånn er det mange steder, at det pressede boligmarkedet og økte boutgifter gjør at behovet for kommunale boliger er økende. Da er spørsmålet mitt: Mener statsråden at dagens ordninger for å gjøre det mulig for kommunene å kjøpe, bygge eller tilegne seg flere kommunale boliger er gode nok, særlig i en tid hvor den økonomiske situasjonen fortsatt er svært utfordrende i norske kommuner?

24:27] (komiteens leder): For ett år siden gikk Kirkens Bymisjon ut og ropte varsku. De pekte på at antallet bostedsløse hadde økt med nær 60 pst. fra 2020 til 2024. Ikke minst var de bekymret for den store økningen i antall barnefamilier med midlertidig botilbud. NRK Troms skrev i desember om en mor med tre barn som da hadde flyttet fire ganger siden mai, til ulike midlertidige boliger. Mor fortalte at hun ofte gråter, at det er veldig dyrt å leie i det private markedet, og at de fleste ikke engang svarer henne på henvendelser. Et av barna sa til avisen: «Det er slitsomt å flytte (…).» Og videre: «Jeg ønsker meg eget soverom.» Hovedlinjene i det boligsosiale arbeidet har ligget fast i en generasjon, og verktøykassen består i hovedsak av kommunale boliger som et midlertidig tilbud til dem som trenger det. Staten gir husleiestøtte til befolkningen gjennom Husbanken og statlig bostøtte, og hovedvirkemiddelet er på individuell basis å hjelpe enkeltpersoner inn på eiemarkedet gjennom startlånordningen. Men prisene i både leie- og eiemarkedet har hatt en vekst de færreste så for seg da denne verktøykassen ble utformet. Det som da ble vurdert som tilstrekkelige virkemidler, er ikke lenger det. Er man en enpersonshusstand og er ufør, kan man se langt etter å kunne få startlån og kjøpe seg en bolig i en by som Tromsø, selv om man har stabil, om enn lav, inntekt. Tallene på hvor mange husstander som har bostøtte og samtidig boutgifter over utgiftstaket, og da snakker vi langt over utgiftstaket, er i de store byene på 75–85 pst. I Tromsø kan det f.eks. bety at hvis man bor alene, får man regnet inn i underkant av 9 000 kr i regnestykket. For det får man knapt en hybel i Tromsø. Husleien er sannsynligvis på minst 15 000 kr. Antallet leietakere har økt i Norge, og ikke minst er det en økning når det gjelder langtidsleietakere. Det er opplagt ikke tilfeldig hvem som leier. Blant den fjerdedelen som har lavest inntekt, leier over halvparten bolig. Bare halvparten av leietakerne tror det er sannsynlig at de en dag vil få eie sin egen bolig. Det er seriøst på tide å få på plass en ikke-kommersiell boligsektor plassert mellom kommunale sosialboliger og det såkalt frie markedet. Andelen av det vi kan kalle sosial boligbygging, er minimal i Norge sett opp mot andre nordiske land. Vi bruker også atskillig mindre på bostøtte enn nabolandene våre. En tredje boligsektor ville være veldig bra for dem som leier innenfor den sektoren, men ville også fungere dempende på det generelle prisnivået. Boligmarkedet i Norge er en enorm forskjellsmaskin. Prisene fortsetter å øke uforholdsmessig, både leiepriser og prisen for å kjøpe boliger. Vi har lagd oss et samfunn som ikke henger sammen, når lønnen for mange vanlige jobber og prisen for å bo ikke henger sammen. Dette rammer dem som har dårligst økonomi. En boligsosial strategi vil ikke kunne løse disse store, overordnede problemene, men det er åpenbart at vi har mye å gå på når det gjelder de mest utsatte, og både at verktøyene vi har i verktøykassen i dag, må forbedres, og at vi trenger flere verktøy, særlig en rimelig og regulert leiesektor.

Jeg har forståelse for at vi i Norge må forholde oss til hva som skjer i resten av Europa, men jeg mener det er forskjell på det og det å lede an i konkurransen om å være strengest i klassen. Jeg vil gjerne spørre statsråden hvordan hun bedømmer den innstrammingen som regjeringen har varslet, i et europeisk perspektiv.

I denne saken har vi til behandling et forslag fra FrP som kommer til å bli nedstemt i Stortinget i dag, men som likevel blir gjennomført, fordi regjeringen har sendt et tilsvarende forslag på høring. Jeg håper virkelig at dette ikke blir et mønster som kommer til å gjenta seg når det gjelder spørsmålet om flyktninger, for jeg tror og håper det tross alt er ganske stor forskjell på Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet i synet på Norges plass i verden og på det å være med og ta en del av ansvaret for mennesker på flukt fra krig og konflikt. Jeg vil også uttrykke undring over FrPs holdning i dette spørsmålet, all den tid det fortsatt står følgende på deres nettside om krigen i Ukraina: «Fremskrittspartiet har lang tradisjon for å fronte at flyktninger skal hjelpes, og at den beste hjelpen gis i nærområdene. FrP mener også at det er nærområdene som bør ta den største byrden når det gjelder mottak av flyktninger. Nå har det brutt ut krig i Europa, og Europa er vårt nærområde.» Jeg skal ikke si meg enig i hele resonnementet, men jeg er enig i det siste: Det er krig i Europa, og Europa er vårt nærområde. I Rødt mener vi at denne innstrammingen ikke er nødvendig, og at den er med på ytterligere å uthule prinsippet om kollektiv beskyttelse. Ja, det har vært en økning i menn som har kommet fra Ukraina, men det henger sammen med at Ukraina i fjor høst endret sin politikk og opphevet utreiseforbudet for menn mellom 18 og 22 år. Som statsråden skrev i uttalelsen om dette forslaget før jul, har ikke Norge i denne situasjonen mottatt flere flyktninger enn andre land – men her leder altså Norge an i konkurransen om å være strengest mot flyktninger. Andre europeiske land som har tatt imot mange ukrainske flyktninger, som Polen, Tsjekkia og Tyskland, har ikke innført en slik begrensning som regjeringen nå har signalisert. Også henvisningen til Danmark er interessant. Danmark kommer nå etter med en geografisk begrensning på det man anser som trygge områder, og følger her etter Norges innstramming, som kom for et år siden. De innfører restriksjoner for menn, men følger i større grad Ukrainas politikk når det gjelder alder, og lar restriksjonen være fra 23 til 60 år. Spørsmålet er altså: Er det nødvendig at Norge skal være absolutt strengest i klassen? Vår solidaritet handler både om å støtte Ukrainas motstandskamp mot Russland og om å gi beskyttelse til mennesker som flykter fra bomberegn og daglige droneangrep. Dette har hatt bred støtte i det politiske Norge. Jeg er skeptisk til denne innstrammingen, slik Rødt har vært til tidligere innstramminger i kollektiv beskyttelse, og frykter at det kan medføre utilsiktede konsekvenser som i verste fall bryter med våre internasjonale forpliktelser om å beskytte mennesker på flukt.

Jeg er ikke alltid enig i alt når det gjelder integreringspolitikken til Arbeiderpartiet, men i denne sammenhengen vil jeg faktisk ta statsråden i forsvar mot angrepet fra FrP, som kommer med et utrolig forenklet spørsmål – om integreringen har lykkes eller ikke, som jo alle skjønner ikke har et enkelt svar. Det er opplagt at det er veldig mye som har lykkes når det gjelder integrering i Norge, og det er opplagt at det er noen utfordringer. Noe annet ville være utrolig overraskende. FrP har en lang historie når det gjelder både å stå for en veldig restriktiv innvandringspolitikk og å snakke ned og gi et negativt bilde av både flyktninger, innvandrere og integrering. Jeg tenker at man kan ikke fortsette med å bruke statistikk på en så selektiv måte som vi har sett eksempler på fra talerstolen her i dag, f.eks. når det sies at antallet uføre med innvandrerbakgrunn har økt. Ja, det har økt, men da bør man også ta med tallene som viser at prosenten fortsatt er lavere blant innvandrere, 6,2–6,4 pst., enn i resten av befolkningen, hvor tallet er 11,7 pst. En naturlig forklaring på en økning i antall uføre med innvandrerbakgrunn handler om f.eks. alder og ikke minst at veldig mange med innvandrerbakgrunn jobber i fysisk harde og tunge yrker. Vi ville hatt et stort problem i det norske samfunnet hvis vi ikke hadde hatt innvandrere og flyktninger som tok mange av de harde jobbene. Jeg maner til å være redelig med hensyn til de tallene man bruker, og den beskrivelsen man har av hva som er de reelle problemene. Kanskje vil det gjøre at vi kan komme litt nærmere i å finne reelle løsninger på reelle spørsmål.

Jeg blir litt overrasket over at Fremskrittspartiet mener at det er Holmenkollåsen som liksom er problemet i denne saken. Det er vel ett av stedene hvor det hadde vært bra om det ble bosatt flere flyktninger, men som er for dyrt for de aller fleste å bo på. Ellers vil jeg overordnet si at jeg også synes det er interessant at partier som ellers er for stor grad av individuell frihet, viser at det er noen mennesker som ikke blir regnet inn i den gruppen som man tenker at har individuell frihet. Å bosette flyktninger er en frivillig oppgave for kommunene, og ansvaret deles mellom stat og kommune. Sånn bør det også være. Kommunepolitikerne kjenner lokalsamfunnet best. De vet hva kommunene har kapasitet til, og hvilke muligheter de har. Utfordringer med bosetting og integrering løses ikke gjennom å overstyre kommunenes selvstyre, eller med forslag om å nekte kommuner som ønsker å bosette flyktninger, å gjøre det. I Rødt mener vi at det er viktig at det legges godt til rette for at flyktninger kan bosettes i hele landet, sånn at vi sikrer geografisk spredning og spredt bosetting. Det er en av styrkene ved norsk integreringspolitikk. Det er også verdt å minne om at flyktningene selv ikke har noen medbestemmelsesrett om hvilken kommune eller hvilken del av landet de blir bosatt i. Med det som perspektiv er det ikke så verst at to av tre flyktninger faktisk blir boende i den kommunen de er blitt bosatt i. Jeg vet selv fra små kommuner i Nord-Norge at nettopp i små kommuner kan flyktninger på en helt annen måte oppleve at man faktisk er nødvendig, både med hensyn til barn som går på skolen og med hensyn til behovet for arbeidskraft, innenfor både det kommunale og det private. Jeg vil også minne om at Norge de siste årene har tatt imot mange ukrainske flyktninger, og at norske kommuner har gjort en stor innsats for å ta imot, bosette og integrere dem som kommer hit. Samtidig har jeg stor forståelse for at det ikke har vært lett, og at det med kombinasjonen av høye priser på alt og trang kommuneøkonomi oppleves utfordrende for en del kommuner. Jeg mener derfor at regjeringen og budsjettpartnerne her på Stortinget har et ansvar for å sikre at kommunenes økonomi styrkes, sånn at man kan opprettholde tjenestetilbudet i en tid da høye ankomsttall og at alt blir dyrere, legger et ytterligere press på kommunenes økonomiske situasjon. Det gjorde vi også noe med da budsjettavtalen ble vedtatt og kommunenes frie inntekter ble styrket med 3 mrd. kr. Tiden vi lever i, viser stadig vekk hvor viktig det er at staten gir kommunene en håndsrekning for å sikre at alle kommuner kan tilby de tjenestene de skal, også i tiden framover. Jeg mener det er viktigere at vi heller ser på konkrete tiltak for å støtte de kommunene som opplever store utfordringer med bosetting og tilflytting, og tiltak for å styrke selve integreringsarbeidet, snarere enn å diskutere forslag for å overkjøre kommunenes selvstyrerett.

I Nord-Norge ser vi nå et stort trykk på etablering av datasentre. Vi har, enn så lenge, og bortsett fra når det er kaldt og vi virkelig trenger det, rimelig strøm og mye kaldt vær, som er gunstig for denne type etableringer. I valgkampen var Rødt, SV og FrP de aller tydeligste partiene i kritikken av Stargate Norway-prosjektet i Bjerkvik. Desto mer underlig er det at FrP i denne saken ikke støtter forslaget, som med dem ville fått flertall, om konkret å utrede innføring av et nasjonalt konsesjonssystem for kraft til datasentre. Som vi nå erfarer: Datasenterbransjen har fart, kraft og penger. Byggingen av Stargate er i full gang, og dette datasenteret vil bruke enormt med kraft – 230 MW. Det tilsvarer årsforbruket til 180 000 husstander, eller like mye strøm som Narvik. Harstad og Tromsø bruker til sammen. På sikt har de ambisjoner om å mer enn fordoble kraftforbruket med 290 MW i tillegg. Det sies at dette prosjektet vil skaffe mange arbeidsplasser og bidra til utvikling av landsdelen. Det gjenstår å se. Selskapet Nscale driver allerede et datasenter i Norge, i Glomfjord, og der har de altså hele tolv ansatte. De er dessuten eid av et australsk selskap som har hatt sterkt fokus på kryptovaluta. Det er høyst uklart hvor mange arbeidsplasser Stargate vil bidra med, og i den grad det vil bidra til arbeidsplasser som resultat av KI-kapasiteten, er det ingen garanti for at disse arbeidsplassene vil komme i Nord-Norge. Datakraften kan brukes hvor som helst i verden. Vi har heller ingen kontroll på om dette senteret vil bli brukt til noe samfunnsnyttig eller ikke. Vi må ha kontroll på hva kraften skal brukes til, og vi må ta mye større samfunnsmessig ansvar for datalagring som går til nyttige ting. Fornybar og billig kraft, den viktigste ressursen for store industriarbeidsplasser, blir nå heller brukt til å gi enorme inntekter til internasjonale Big Tech-selskaper. Dette viser en naivitet og husmannsånd fra Norges side. Det er ingen andre industrier hvor du har så stort strømforbruk og så få arbeidsplasser. Aker Nscale har sikret seg ti datasentertomter i Nord-Norge. Vi snakker om et areal på 420 hektar, tilsvarende 682 fotballbaner. Så kan man jo bare tenke seg hva dette vil innebære av kraftbehov. Det er planer om et like stort prosjekt i Korgen som det Stargate allerede er i gang med, og det er planer om datasenter i Fauske. Tempoet i utviklingen er høyt, og det er veldig synd at Stortinget nå forspiller en sjanse til å få utredet et nasjonalt konsesjonssystem for datasentre. Konsekvensene kan bli store, ikke minst i Nord-Norge.

Takk. En annen problemstilling er at fristen for å etterkomme de nye rensekravene er satt til 2030, og at kommunene vil kunne få bøter fra staten hvis man ikke klarer å overholde tidsfristen. Anleggsmarkedet kommer til å være presset i det området fordi det er mange kommuner på en gang som har behov for de samme utbedringene og utbyggingene. Har statsråden noen tanker om hvordan man kan unngå å belaste en allerede krisebefengt kommuneøkonomi med bøter som følge av tidsfristbrudd på vann- og avløpsutbedringer?

Takk for svaret. Jeg er fullstendig enig om behovet for bedre rensing av Oslofjorden og de miljøutfordringene som er der, men noe av bakgrunnen for dette spørsmålet er bl.a. eksempler fra Kragerø kommune, som er den sørligste kommunen i Oslofjorden, og som nettopp har vedtatt å bygge nytt renseanlegg for å følge opp statens krav. Her vil avløpsgebyret for en standard bolig øke fra ca. 8 000 kr i år til 29 000 kr i året i 2030, altså en økning på 350 pst. Særlig fordi det er den kommunen som ligger ytterst i dette området som er definert som nedbørsfeltet, blir det en enorm forskjell til nabokommunen, som har en økning på kanskje 8 pst. Synes statsråden det er rettferdig at innbyggerne i Kragerø skal betale flere hundre prosent mer i avløpsgebyr enn innbyggerne i nabokommunen, og har statsråden forståelse for at kommunen frykter fraflytting, og at innbyggerne frykter for økonomien sin som følge av de økte bokostnadene?

«Kommuner i Oslofjord-området er pålagt mer krevende rensing enn resten av landet, noe som fører til at kommuner vedtar oppgradering og bygging av renseanlegg for milliarder. Disse utgiftene blir i sin tur lagt på innbyggerne ved selvkost. Det vil gi en enorm økning i kommunale avgifter for dem. Utover de generelle tiltakene regjeringen har gjort på VA-feltet, har ministeren noen plan for å avhjelpe innbyggerne rundt Oslofjorden spesielt med de enorme avgiftsøkningene som følger av at kommunene må etterkomme statens krav?»

07:56] (komiteens leder): Jeg vil slutte meg til tidligere taler fra SV i at det er utfordrende at det eneste vedtaket som ser ut til å få flertall i denne saken, er et vedtak som sannsynligvis vil bidra til å svekke flere av bærekraftsmålene, som det å stoppe klimaendringene og ta vare på livet på land, for nedbygging av natur og tap av natur er et stort problem. Jeg har tro på lokaldemokratiet, men jeg har også tro på at man må finne lokale løsninger innenfor noen viktige overordnede rammer som jeg er bekymret for at dette vedtaket vil svekke. Så til det litt mer overordnede. Det er mange av bærekraftsmålene som er ganske lette for oss i Norge å oppfylle, sett i forhold til de fleste land i verden, og derfor er det bra at rapporteringen på bærekraftsmålene er tilpasset norske forhold. Det har i denne rapporten vært stort fokus på de to aller vanskeligste målene for oss: ansvarlig forbruk og produksjon og å stoppe klimaendringene. Når vi ser på kartet over høyt materielt forbruk, ligger vi altså aller høyest i Europa. Siden 1990, siden jeg ble voksen, har det private forbruket i Norge blitt mer enn fordoblet. Vi har et forbruk som ligger langt over både det globale og det europeiske gjennomsnittet. Disse målene henger nøye sammen med mål om mindre ulikhet, for de som tjener mest, forbruker også mest. Det gjelder i Norge, og det gjelder i verden. Det er interessant at folkepanelet setter opp som ønske å skape et inkluderende og rettferdig samfunn for alle, der vi forbruker mindre og lever mer. Grunnleggende sett handler det om et økonomisk system som setter vekst og profitt foran mennesker, natur og klima. I Rødt kaller vi det «kapitalismen». Der er saken i dag god på problembeskrivelsen, men det er ikke så lett med svarene. Mange av anbefalingene fra folkepanelet er noe man kan gjøre mer av, som samarbeid med næringslivet, reklamekampanjer og undervisning, men det monner kanskje ikke så veldig mye. Det er også et paradoks at selv de konkrete, dagligdagse og nedpå forslagene som folkepanelet kommer med, som å si nei til «kjøp tre, betal for to» og andre kampanjer som oppfordrer folk til å kjøpe mer, kan vi altså ikke få gjort noe med på grunn av EU-regler. Det samme gjelder det å fjerne moms på salg av brukte varer og reparasjon. Det settes inn i en stor momsdebatt, som gjør alt vanskelig. Her støtter jeg folkepanelet: Dette tror jeg gir god mening for folk i et samfunn som vårt, hvor ting er altfor billig og arbeidskraft er dyrt. Det minste vi burde kunne gjøre, er å legge til rette for at reparasjon og gjenbruk skal bli så rimelig som mulig. Evig vekst på en klode med begrensede ressurser er ikke mulig. Derfor trengs det et brudd med kapitalismens veksttvang for å sikre en bærekraftig bruk av ressursene og en samfunnsutvikling i tråd med naturens tålegrenser, men vi har en lang vei å gå mot det målet.

Det er nettopp litt av hensikten med å ta det opp her, for det kan framstå som at fordi man ikke spesifikt har omtalt akkurat den situasjonen som handler om at noen har blitt statsborgere, blir tolkningen strengere enn det som var intensjonen bak oppfølgingen av Baumann-utvalget. Jeg vil takke for svaret og håper at statsråden har et spesielt øye for denne lille detaljen, men som likevel er utrolig viktig for dem det gjelder, ikke minst for de barna som dette kan få store konsekvenser for.

Tusen takk! Jeg er klar over at man ikke kan instruere i enkeltsaker. Spørsmålet høres teknisk ut, men det handler jo nettopp om det statsråden var inne på, nemlig en oppfølging av Baumann-rapporten, hvor det var et mål og som hovedregel heller å gi tilleggstid som straff før man kan få permanent oppholdstillatelse, framfor utvisning der det gjelder barn. Så melder NOAS at de ser en tendens til at familier blir henvist til å kunne videreføre familielivet i hjemlandet, fordi den ene forelderen som opprinnelig kommer fra samme land, har blitt norsk statsborger og dermed formelt sett ikke er flyktning lenger. Da lurer jeg på om statsråden mener det er rimelig å legge større vekt på at den gjenværende forelderen har blitt norsk statsborger, enn at personen har flyktet fra det landet som man blir henvist til å kunne fortsette familielivet sitt i.

«I rundskriv G-02/2025 trekkes det frem eksempler hvor hovedregelen skal være påleggelse av tilleggstid for å oppnå permanent oppholdstillatelse, i stedet for utvisning, blant annet i tilfeller der den gjenværende forelderen har blitt norsk borger, men var gitt flyktningstatus forut for sitt erverv av norsk statsborgerskap. Mener statsråden at forvaltningens praktisering av utlendingsforskriften § 14-1 a samsvarer med lovgivers intensjon?»

På vegne av representanten Bjørnar Moxnes og meg selv vil jeg sette fram et representantforslag om å evaluere kommunereformen

18:56] (komiteens leder): Proposisjonen vi behandler i dag, om planbestemmelser om borettslag, er vel og bra. Noen steder kan det bidra til mer bostabilitet, for i borettslag må man selv bo i boligen. Det er litt overraskende at høyresiden her tolker dette som en veldig innskrenkning og byråkratisering. Jeg må si meg enig med forrige taler i at dette er en utvidelse av kommunalt selvstyre, ikke en innskrenkning, og alle skritt i retning av å gi kommunene verktøy for en mer sosial boligpolitikk er positive. Samtidig trengs det mye mer verktøy i samfunnets verktøykasse for å få til en mer sosial og bærekraftig boligpolitikk. Det er rett og slett en krise i boligpolitikken i Norge. Vi har overlatt altfor mye til markedet, og dette markedet er en forskjellsmaskin. Sykepleierindeksen viser at det i de store byene bare er en brøkdel av boligene en sykepleier ville hatt mulighet til å kjøpe, og når vi kommer til fagarbeiderindeksen, nærmer vi oss null. Det er lett å spørre med tittelen på fagarbeiderindeksen, «Hvor skal arbeidsfolka bo?». Det er også rundt en million mennesker i Norge som leier bolig, og av dem er halvparten langtidsleieboere. Det er altså mennesker som ikke har sjanse til å kjøpe en bolig. For de som er interessert i sosial boligbygging, anbefaler jeg å lese om det i Store norske leksikon. Der kommer det fram flere interessante opplysninger, bl.a. at i Norge kunne i underkant av 20 pst. av boligmassen kalles sosial boligbygging fram til 1980-tallet, da borettslagene ble liberalisert. Nå er det bare de kommunale boligene igjen, og andelen sosial boligbygging i Norge er på lave 3,7 pst. Og for det andre: Både Sverige og Finland har om lag 15 pst. av boligmassen som sosial- og utleieboliger, og Danmark har – som det vel er blitt nevnt tidligere her – om lag 20 pst. av det som kalles allmennboliger. I Rødt mener vi at det haster å få på plass en tredje boligsektor med ikke-kommersielle leie- og eieboliger. Det er vanskelig å skjønne hvorfor regjeringen sleper beina etter seg når det gjelder å gå inn i denne problemstillingen. I 2023 fattet Stortinget et anmodningsvedtak hvor regjeringen ble bedt om å utrede hvordan ikke-kommersielle boliger med pris- og omsetningskontroll kan defineres. Dette anmodningsvedtaket mener vi fortsatt ikke er ordentlig svart på, og det ligger til behandling i kontroll- og konstitusjonskomiteen. En sånn definisjon og lovgivning tryller ikke fram en tredje boligsektor, men uten et tydelig rammeverk har det vist seg å være vanskelig å få det til, selv for kommuner som har et ønske om å gå i denne retningen. Man kan også stemme for det gode forslaget som ligger på bordet i dag, fra Rødt, SV og MDG, om å be regjeringen «komme tilbake til Stortinget med et forslag til lovendring som åpner for at kommunene kan gi planbestemmelser om ideelle eller ikke-kommersielle utleieboliger». Bli med på det, da vel – på et godt forslag. Det er på tide å tenke litt nytt. Den lille spikeren vi legger i verktøykassen i dag, kan ikke ligge der alene. Vi trenger faktisk en verktøykasse til.

For om lag et år siden hørte jeg Ellinor Utsi fortelle om hvordan hennes reinbeitedistrikt, Čorgaš/Nordkyn, hadde fått 7 mulige vindkraftverk med 600 vindturbiner å kjempe mot i sitt reinbeitedistrikt, uten å få en krone i støtte til å gjøre jobben. Siden da har heldigvis Davvi vindkraftverk fått avslag fra NVE, men kampen hennes fortsetter. Gjennom Amnestys støtteaksjon er den spredd over mange landegrenser. Hun forteller om en levende samisk kultur, tett knyttet til reindriften, men med det voldsomme trykket på utbygging av vindkraft står reindriften i stor fare for å miste næringsgrunnlaget. Hun har sagt til sine etterkommere: Vær dere i reindriften, så skal jeg ta kampen, selv om jeg blir frarøvet livet mitt. I Skuohtanjárga reinbeitedistrikt er det planlagt to vindindustrianlegg. I et åpent brev til stortingspolitikerne skriver reinbeitedistriktet at disse inngrepene vil bety slutten for de fleste som driver reindrift der i dag. De skriver at de må sette livet på vent for å kjempe mot kapitalsterke selskaper som vil legge beslag på områdene deres, at det er en eksistensiell kamp de står i, som handler om å være eller ikke være. Alle de innmeldte vindkraftprosjektene i fylket er lagt til reinbeiteområder, de skriver at det er hjertet av Sápmi, kjerneområdet for samisk språk og kultur, som er under angrep. De spør – med rette – hvordan dette kan skje samtidig som Stortinget har behandlet sannhets- og forsoningskommisjonens rapport og bedt om unnskyldning for urett mot det samiske folk. I morgen er det 6. februar, den samiske nasjonaldagen. I fjor markerte staten dagen med å anke Fosen-aksjonistene til Høyesterett. Heldigvis vant aksjonistene fram. I dag hadde vi hatt muligheter til å stikke kjepper i hjulene på planene om å elektrifisere Melkøya med strøm fra land og med det redusere behovet for å teppelegge Finnmark med vindindustri. Motstanden mot elektrifisering av Melkøya i nord handler om å kjempe mot naturødeleggelser, mot de store negative konsekvensene for reindriften, mot nye mulige menneskerettighetsbrudd. Elektrifiseringen pynter på Norges klimaregnskap, men gassen skal selges og brennes andre steder i verden. Folk i Nord-Norge er ikke dumme. Vi forstår at dagens Melkøya-prosjekt stiller oss overfor to ulike framtidsscenarioer vi ikke vil ha, ikke noen av dem: enten en massiv vindkraftutbygging, med alle de negative konsekvensene jeg allerede har beskrevet, eller en voldsom økning av strømprisene, med store svingninger, hvor strømmen blir dyrest når vi har mest bruk for den. Vi har en lang vinter i nord. Med de to gigaprosjektene Stargate i Narvik og Melkøya vil Nord-Norge bli støvsugd for strøm. Som vi har sett av de siste dagers debatt, skal strømmen gå til Melkøya, koste hva det koste vil. Det blir folk og næringsliv i nord som må betale prisen. Det er vel ingen som har tillit til løfter om at strømprisen ikke skal gå opp, etter løftene som ble gitt om at utenlandskablene ikke skulle gi mer enn noen få øre i økt strømpris. Det er naturen og folket i nord som må betale prisen for dette prosjektet, som aldri har hatt folket med seg.

Takk for svar. Selv om det er varslet andre tiltak fra Kommunal- og distriktsdepartementet, mener jeg fortsatt at man bør gå inn å vurdere og se på regelverket knyttet til boplikt. Boplikten er oppfylt ved at noen er folkeregistrert som bosatt på eiendommen, eller at noen leier. Hvis man skal måle om noen bor der eller ikke, må man jo se om det er noen som er folkeregistrert der, og man kan eventuelt sjekke om man faktisk bor der mer enn 50 pst. Dette vil jo være akkurat den samme problemstillingen. Man vet ikke om boligen er brukt til kortidsutleie, for man leier jo ikke på vanlig måte, og det vil ikke da være noen som er folkeregistrert på adressen. Dette går over i hverandre, og derfor lurer jeg på. Er statsråden villig til å gå inn i denne problematikken, mer enn bare å avvise den, slik som det blir gjort i dag?

Takk for svar. Jeg skjønner at her må man fordele hvem som har ansvar for hva, men samtidig står det i brevet fra departementet at korttidsutleie i sin rendyrkede form er etter Landbruks- og matdepartementets vurdering en endret bruk, fra helårsbolig til annen bruk. Her er vi helt enige. Intensjonen med forskriften om boplikt er å forhindre at boliger i utsatte områder får endret bruk, fra helårsbolig til fritidsbolig. Tradisjonelt har det handlet om hyttebruk, men da lovverket ble laget fantes ikke Airbnb og kortidsutleie. Og problemstillingen er ganske lik, for i byer, som f.eks. i Kragerø eller i Røros, ville problemstillingen i dag – hvis man ikke allerede hadde hatt boplikt – vært like mye kortidsutleie som hytteformål. Jeg lurer på: Ser ikke statsråden at problematikken her er ganske lik?

«Landbruks- og matdepartementet har nettopp svart Tromsø kommune at boplikt ikke kan brukes som virkemiddel for regulering av korttidsutleie. Hva er grunnen til å velge å tolke bruk av boliger til turister som næring, framfor som fritidsformål, og hvilke virkemidler har kommunen og departementet i praksis for å kunne skille korttidsutleie fra fritidsformål?»

Det er jo et stort paradoks med direktivet at vi stiller svært strenge regler til utslipp fra husholdninger, men at det ikke finnes noen tilsvarende regler f.eks. for oppdrettsnæringen. En oppdrettskonsesjon, som vi har mange av, på rett over 3 000 tonn produsert laks hvert år slipper ut like mye organisk avfall som Tromsø bys kloakkproduksjon hvert år, ifølge Naturvernforbundet. Vil regjeringen vurdere strengere utslippsregler også for oppdrettskongene, eller er det bare vanlige folk som skal få en ekstraregning?

Takk for svaret, og takk for forsikringer om at det jobbes videre med å få så gode tilpasninger som mulig. Så tror jeg folk flest forstår at det er ganske store forskjeller på bosetting i Norge – langs en lang kyst og med en lav befolkning – og tett befolkning mange andre steder i Europa. La det ikke være noe tvil om at vi i Rødt også er for avløpsrensing, ikke minst i områder hvor det er behov for det, sånn som f.eks. i Oslofjorden, men sånn vi ser det, er ikke disse kravene tilpasset en norsk virkelighet, og de vil ikke minst kunne påføre norske kommuner enorme utgifter, som jo vil komme til husholdningene. Er dette en bekymring som statsråden deler?

Jeg vil si meg uenig i at fordelene har vært større enn ulempene. Det har mye mer handlet om å skyve ulempene fram i tid. Situasjonen i dag er altså den at i Tromsø kommune, hvor man for noen år siden hadde en kassakreditt på kanskje 40–50 mill. kr som man ikke engang brukte, måtte man i 2023 bruke hele 664 mill. kr i kassakreditt, og i budsjettet for 2026 er rammen økt til så mye som 900 mill. kr. Opplysninger jeg har fått fra departementet, sier at det kanskje er så mye som 3 mrd. kr som kommunesektoren har i ekstra utgifter på renteutgifter ved å måtte bruke den ordningen med kassakreditt, og det er jo det samme som vi fikk til i nye frie midler til kommunesektoren på statsbudsjettet. Er ikke dette en ordning som det haster med å ta på alvor – og ikke bare si at her har fordelene og ulempene veid hverandre opp?

Det kan godt hende at ideen om å jevne ut over tid har noe for seg, men utfordringen er at dette akkumulerte premieavviket er blitt enormt – 70 mrd. kr er jo veldig mye penger. Når det avviket er så stort og man skal hente det igjen og prøve å beregne pensjonskostnadene litt mer i overensstemmelse med det som blir realiteten, vil man jo likevel ikke bygge ned premieavviket med mindre man faktisk overfinansierer pensjonskostnadene i årene framover for å veie opp for de 70 mrd. kr som per i dag er i det akkumulerte premieavviket. Er det å overfinansiere pensjonskostnadene i årene framover for å veie opp for dette akkumulert avviket noe som ligger inne i planene,?

«Premieavviket i norske kommuner utgjør nå om lag 70 mrd. kr, noe som er forårsaket av at kommunenes pensjonsutgifter er underfinansiert av staten. Dette innebærer både at kommuneregnskapene gir innrykk av at økonomien er bedre enn den er, og at norske kommuners likviditet, betalingsevne, blir stadig verre. Hvordan vurderer statsråden betydningen av premieavviket for norske kommuner generelt, og særlig med tanke på likviditetssituasjonen, og hva vil statsråden gjøre for å bedre situasjonen?»

Det har tidligere i debatten blitt beskrevet hvor alvorlig situasjonen i Troms er, altså at tre desentraliserte døgntilbud skal legges ned – alle tilbudene i distriktene i Troms, både i Nordreisa, i Balsfjord og i Senja. Dette er veldrevne sengeposter som er viktige alternativer til innleggelser ved akuttpostene i Tromsø, hvor det er sprengt kapasitet og også begrenset mulighet for å skjerme forskjellige pasientgrupper fra hverandre. Dette er en dramatisk sentralisering som svekker tilgangen på helsehjelp for mange i Troms. Det betyr at alvorlig syke mennesker må reise langt borte fra hjemstedet sitt – bort fra familie, venner og kjente omgivelser – for å få behandling. Det betyr at terskelen vil bli høyere for å få hjelp, og at det i praksis vil bli vanskeligere med samhandling mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten når spesialisthelsetjenestene flyttes bort fra der pasientene og de pårørende lever sitt liv. Avstandene i Nord-Norge er store. Fra Nordreisa tar det fire timer å kjøre til Tromsø. Til Alta tar det 2,5 time, og man over Kvænangsfjellet, som er stengt ganske mange ganger i løpet av en vinter. Min vararepresentant på Stortinget fra Troms, Camilla Mikkelsen, har vært en veldig tydelig stemme mot disse nedleggelsene, og hun har skrevet om sine erfaringer med DPS i Nordreisa. «Første gang jeg ble innlagt ved døgnenheten ved DPS, var jeg så syk at jeg knapt klarte å møte opp, selv om innleggelsen var frivillig. Jeg måtte ha hjelp til å både pakke koffert og samle tanker, for alt var totalt kaos og mørke. Jeg var heldig – hjelpen jeg fikk ved DPS i Nordreisa ble et vendepunkt. Gjennom god og nær oppfølging kunne jeg sakte, men sikkert bygge meg opp igjen. Denne hjelpen har ikke bare gjort det mulig for meg å finne tilbake til meg selv, men også til å delta i samfunnet igjen. (...) Dette viser hvor viktig det er med et tilgjengelig og lokalt tilbud som kan gi mennesker muligheten til å reise seg.» Det er en sterk historie hun forteller om hvor viktig det er å ha et tilbud nært der man bor. DPS Nordreisa har ikke hatt problemer med fagfolk, har hatt stabil bemanning, og døgnplassene er en vesentlig del av tilbudet. Blant annet kan seksjonsleder ved DPS på Storslett fortelle om den store kontrasten til før denne døgnavdelingen ble opprettet, da det ofte var behov for politiet for å få lagt inn folk på tvang på Åsgård i Tromsø. Det er vanskelig å tro at noen ønsker seg tilbake til en sånn situasjon. Disse nedleggelsene av DPS-er i Troms er en tydelig nedbygging av den offentlige velferden og gjør det mer utrygt å bo i distriktene i Troms. Det viser også absurditeten i helseforetaksmodellen – en helsepolitikk som prioriterer økonomi framfor mennesker. Et flertall av de politiske partiene har vært på disse DPS-ene og vist motstand mot nedleggelsen, men helseforetaksmodellen gjør at man likevel ender opp med at de blir lagt ned, selv om det altså er et politisk flertall for å beholde disse plassene. Derfor ville det være utrolig viktig å få et konkret vedtak på Stortinget i dag, men jeg håper at det vedtaket vi får, kan være tydelig nok til å sende et signal til Universitetssykehuset Nord-Norge om at disse nedleggelsene i distriktene i Troms må stoppes.

Takk til alle sammen for debatten. Det har fra talerstolen her blitt snakket mye om at virkeligheten ser annerledes ut her inne enn der ute. Jeg vil si at det også i stor grad gjelder det fokuset på innvandring som har vært i debatten her i dag. Jeg har lyst til å komme med noen kommentarer. Det ene er at det har blitt snakket som om hvem som helst kan komme og innvandre til Norge, mens realiteten er at vi har en svært restriktiv politikk overfor alle andre enn dem som kommer fra Europa. Jeg har lyst til å føye til at det er vesentlig å si at det faktisk kommer historisk få asylsøkere til Norge utenom ukrainere, som kommer fra en krig i vårt nærområde, og at i mange år har det vært rundt 90 pst. av dem som har kommet hit og søkt asyl i Norge, som har fått asyl. Det vil si at vi ikke har massevis av grunnløse asylsøkere som kommer til Norge. Jeg skjønner at det er kommuner som har reelle utfordringer med at mange som har blitt bosatt i andre kommuner, flytter dit. Det er et problem jeg tenker det går an å finne reelle, konkrete tiltak for å løse, f.eks. gjennom mer penger i knappe kommunekasser. Jeg tenker også at det er utfordrende at det i mye av denne debatten framstår som om flyktninger og innvandrere bare er en utgift og en byrde. Det gir ikke mening utfra statistikkene, som viser at noen grupper har høy sysselsetting og andre grupper har lavere, noe som ofte henger sammen med utdanning. Jo lenger man har bodd i Norge, desto høyere sysselsetting er det. Et interessant punkt er at flyktninger har en gjennomsnittlig månedslønn som er 13 500 kr lavere enn befolkningen uten innvandrerbakgrunn. Det sier noe om – og det sier også SSB – at de i snitt tjener mindre fordi mange av de mest vanlige yrkene for innvandrere er preget av lave lønninger, uavhengig av innvandringsbakgrunn. Det gir heller ikke mening utfra min erfaring. De jeg kjenner som har vært asylsøkere for ikke lenge siden, jobber i butikker, med renhold, som bussjåfører, på sykehjem og i barnehager. De tar de hardeste vaktene, på natten og på helligdager, når mange andre ikke vil jobbe. De tar utdanning mens de arbeider. Veldig mange må ikke sjelden ha mer enn én jobb for å kunne klare seg. De er i høy grad med på å bære vår felles velferdsstat. Takk for debatten. Alt tilsier vel at den vil fortsette. Jeg ønsker god jul til alle i komiteen og til alle statsrådene som har kommet og vært her og hørt på oss i dag, når den tid kommer.

Jeg har jo tatt opp det jeg mener om dette budsjettet, og som selvfølgelig ikke gjelder hele budsjettet, men dette punktet, nemlig smertepunktet, som handler om kvoteflyktninger. Jeg mener det er et nederlag ikke bare for Rødt, SV og MDG, som er budsjettpartnere, men også for solidaritet og internasjonalt ansvar, med det ekstremt lave antallet kvoteflyktninger Norge skal ta imot til neste år. For å være helt ærlig hadde jeg hatt andre forventninger også til Arbeiderpartiet, etter å ha lest hva de skriver i sitt eget partiprogram. Argumentet er at Norge har tatt imot mange ukrainske flyktninger, men er det ikke rimelig å stille opp litt ekstra når det er krig og konflikt i vårt nærområde, som vi ser at andre land med mye mindre ressurser enn Norge gjør over hele verden? Spørsmålet mitt er: Hva tenker statsråden om framtiden for FNs kvoteflyktningsystem og hva slags rolle Norge skal ha i den framtiden?

Jeg vil også takke for budsjettenigheten, og særlig på det området som gjelder kommuneøkonomi og styrket økonomi til fylkeskommunen, hvor vi i de rød-grønne partiene har mye til felles. Så vil jeg gjerne utfordre statsråden litt på det han tok opp i innlegget sitt om eierlinjen. Vi er i en situasjon der stadig flere er avhengige av å leie, hvor omtrent halvparten av dem som leier nå, er langtidsleietakere, og hvor vi i mange byer også ser en økning av folk som ikke kommer seg inn på boligmarkedet, selv med ordninger som startlån. Jeg vil gjerne spørre om statsråden mener eierlinjen alene er tilstrekkelig, eller om det er på tide å tenke at vi trenger flere virkemidler.

Det er interessant at også Høyre ser den vanskelige situasjonen som er i norske kommuner, og har lagt inn 4 mrd. kr ekstra til kommunene. Deler av finansieringen er imidlertid hentet fra fylkeskommunen. Høyre skriver også i sitt program at fylkeskommunen er et fordyrende mellomledd. Derfor lurer jeg på hvordan representanten ser for seg at oppgavene til fylkeskommunen skal organiseres, og om han mener at de oppgavene fylkeskommunen har, vil bli borte. Jeg lurer også på hvordan dette skal bli veldig økonomisk besparende.

Det er et godt og relevant spørsmål. Det er jo lenge siden – eller det har vel aldri skjedd – at Norge har oppfylt ønsket fra FN om å ta imot 5 000 kvoteflyktninger. Jeg vil gi representanten Pettersen ros for at Høyre og Fremskrittspartiet i posisjon klarte å opprettholde et høyt antall kvoteflyktninger, selv da det kom mange flyktninger til Norge i 2015. Rødt fikk 5 pst. av stemmene i valget, og det er åpenbart at det ikke er vi som setter premissene, og som kan ta ansvar for alt i statsbudsjettet. Grunnen til at jeg ønsket å ta dette opp, var at jeg ville si at dette er et smertepunkt. Her kan vi, høyresiden og venstresiden, godt stå sammen om å tenke at det siste vi skal kutte i, er ved å melde oss ut av det mest fornuftige systemet vi har på et komplekst politikkområde, nemlig kvoteflyktningsystemet.

Det er selvfølgelig ikke rettferdig, men her er vi nødt til å finne en forholdsmessighet. For det første: Representanten Wiborg påstår her at Rødt ønsker fri innvandring. I Norge har vi hatt innvandringsstopp siden 1970-tallet, så det Rødt ønsker, er en flyktningpolitikk hvor vi er med og tar ansvar for dem som har det aller vanskeligst i verden. Det vi er mest opptatt av, er å oppfylle det ønsket FN har for hvor mange kvoteflyktninger vi skal ta imot. FN ber oss om å ta imot 5 000 kvoteflyktninger, mens årets statsbudsjett legger opp til at vi skal ta imot 100. Når det gjelder kvoteflyktninger, er jo det et komplekst område, så man kan aldri garantere 100 pst. for at folk i en vanskelig situasjon ikke har sagt noe som kan bli tolket feil i en annen setting. Rødt ønsker ikke fri innvandring. Rødt ønsker en humanitær flyktningpolitikk, som er noe annet enn fri innvandring.

Jeg mener selvfølgelig at vi skal ha en utlendingsforvaltning som er opptatt av at folk skal si sannheten, men samtidig må det sies at vi i Norge bruker ekstremt mye ressurser på å avdekke gamle synder. Når det gjelder statsborgerskap, er faktisk Norge i en særklasse. I mange andre land har man en tidsfrist for hvor lang tid det kan gå før et statsborgerskap ikke kan tilbakekalles. Dette handler også om en type humanitet, og om at staten må ha ansvar for å ha en tidsfrist for hvor lang tid man skal bruke på å klare å avdekke hvis det er gitt feil opplysninger. Det at man til evig tid kan bli fratatt statsborgerskapet sitt, skaper en utrygghet hos veldig mange som har kommet til Norge, også hos dem som har fullstendig rent mel i posen, som jo er de aller fleste.

02:54] (komiteens leder og ordfører for saken): Jeg vil starte med å si takk til komiteen for godt samarbeid i denne saken, og takk til alle som har kommet med innspill, både på høringsdagene og skriftlig. Jeg tror vi alle har lært mye. Takk til alle som har bistått oss, komitéråd og rådgivere, og alle som er i bakgrunnen og jobber for å skrive og hjelpe til for å få alt dette på stell. For fire år siden stilte jeg til valg som førstekandidat for Rødt i Troms. Det var med absolutt ingen forventning om å komme inn på Stortinget, men med et håp om å få være med på å løfte Rødt over sperregrensen, noe vi fikk til. Det nå å stå på Stortingets talerstol og være med og snakke om det første statsbudsjettet vi har vært med på å forhandle om, som vi har vært med på å prege, og hvor et rød-grønt flertall må ha med vår stemme, er skikkelig stas. Vi har vært med og fått til en budsjettavtale med 3 mrd. kr mer til kommunene. Det betyr en styrking av velferdstilbudet i kommunen, vår alles hverdagsvenn. Vi trenger alle kommunen, bruker kommunen og er kommunen. I tillegg til økningen i frie midler, er det en god økning – 800 mill. kr – til toppet bemanning i barnehagene, som kan være til en kjøkkenassistent, en miljøarbeider eller flere fagarbeidere, slik at det blir litt flere voksne i barnas hverdag. Det er 1 mrd. kr til en annen hverdagsvenn, fylkeskommunen, som sa tydelig fra til oss alle i høringen om en krise i kollektivtilbudet på grunn av økte priser. Dette gjør at bussen fortsatt kommer, og at prisen kan holdes nede. Det er viktig. Tromsø er et eksempel på at satsing på kollektivtrafikk, flere avganger og rimelige priser funker. Folk tar mer buss og lar bilen stå mer. Det er 100 mill. kr til rassikring av fylkesveier. Fylkesveiene er jo hverdagsveiene, også for oss som bor i fylker med massevis av fjell. Det er 10 mill. kr mer til Sametinget, noe som burde vært mer sett i lys av sannhets- og forsoningskommisjonen. Det er 2 mrd. kr mer til Husbanken, slik at flere kan få lån til å bygge gode boliger, og det blir litt mer fart i boligbyggingen – etter vår mening burde det vært mer, men det er bedre enn ingenting. Ikke minst fikk vi reversert det usosiale kuttet i sosialhjelp til barnefamilier. Jeg tenker at vi må være ferdige med den tiden hvor alle fikk barnetrygd, bortsett fra dem i samfunnet vårt som har aller minst. Det er flere viktige ting partiene har blitt enige om i budsjettavtalen som er viktige på våre budsjett- og politikkområder. Det ene er at vi i forbindelse med kommuneproposisjonen for 2027 skal få en ordentlig gjennomgang av ordningen med premieavviket. Premieavviket i norske kommuner handler om at kommunenes pensjonsutgifter over mange år har vært underfinansiert av staten og nå utgjør om lag 70 mrd. kr. Den mest akutte konsekvensen av premieavviket er at betalingsevnen til norske kommuner blir stadig dårligere. For eksempel må man i Tromsø kommune nå ta opp en kassakreditt på nesten 1 mrd. kr fordi premieavviket gjør at det ser ut som kommunen har mer penger enn det den har. Vi har også blitt enige om at Stortinget skal be regjeringen sørge for bedre offentlig tilgjengelige data om leiemarkedet, både omfang og leiepris, noe som vil være viktig for å arbeide videre politisk med fokus på situasjonen for dem som leier bolig. Det er også et fokus på bostøtten, som er en ordning med et stort potensial for å være målrettet inn mot dem som har det vanskeligst på boligfronten, med høye boutgifter og lav inntekt. Når tallene i de store byene viser at 75–85 pst. av dem som får bostøtte, har utgifter langt over det de får regnet inn i regnestykket, ja, da trenger vi en gjennomgang og en forbedring av bostøtten. Jeg vil også trekke fram enigheten om å be regjeringen forte seg og få på plass et lovverk som vil hindre at vi får flere datasentre som brukes til å utvinne kryptovaluta, for det kan vi virkelig ikke bruke kraftressursene våre på. Alt dette er gode ting, og selv om det sikkert er lurt å fokusere på det vi står sammen om, må jeg også ta opp et nederlag – et nederlag for Rødt, men aller mest et nederlag for solidaritet og internasjonalt ansvar. Det er det skammelig lave antallet kvoteflyktninger som ligger inne i dette statsbudsjettet. Fra et antall på mellom 2 000 og 3 000 kvoteflyktninger få år tilbake – til og med da Høyre og Fremskrittspartiet satt med regjeringsmakt – er antallet kvoteflyktninger satt til 100. 100 er i praksis å bidra til å avvikle det solidariske og fungerende systemet i regi av FN for de aller mest sårbare flyktningene i verden. Det betyr f.eks. at muligheten vår for å ta imot skadde barn fra Gaza eller forfulgte journalister, forfattere og kunstnere til norske byer som er fribyer, er minimal. Jeg er overbevist om at norske kommuner klarer å ta imot mer enn en halv kvoteflyktning hver, og jeg håper vi på rød-grønn side kan løfte det tallet i årene som kommer, for selv en tidobling av årets antall ville fortsatt vært lavt i forhold til hva FN ber oss om.

15:43] (komiteens leder): Hvis man går inn på nettsiden til Husleietvistutvalget, møtes man av en rød varselstripe, hvor følgende står: «Stor pågang – lengre ventetid. Det tar i gjennomsnitt syv måneder fra vi mottar klagen til behandlingen starter.» Sju måneder er altfor lang tid. Å være leieboer er for mange en tilværelse med lav botrygghet. Leieprisene har økt, og leiemarkedet er for lite regulert. Det er vanskelig å finne seg bolig å leie. Det er rundt en million mennesker i Norge som leier bolig, og av dem er halvparten langtidsleieboere, altså mennesker som ikke har sjans til å kjøpe seg en bolig. I Norge har vi satset alt på eierlinjen i boligpolitikken, og gjort altfor lite for dem som må leie bolig. Det har vært en stor økning i antall saker til behandling i Husleietvistutvalget de siste årene. Leieboerforeningen peker på at det er økt konfliktnivå i leiesektoren. De erfarer at mange saker handler om at leieboere sies opp på urettmessig grunnlag, f.eks. at utleier sier at hen skal benytte boligen selv, for så å leie ut boligen på nytt til en høyere pris. I Tromsø har en ulovlig praksis og ukultur bredt om seg de siste årene: Utleiere leier ut på Airbnb i vinter- og turistsesongen og leier så ut fra begynnelsen av april til slutten av oktober – et tidsrom som regel bare de mest desperate må ta til takke med, og som setter folk i en vanskelig situasjon når leietiden går ut. Det er ikke lov i henhold til husleieloven, men det skjer like fullt i stort omfang. Husleietvistutvalget er viktig, men å måtte vente i over sju måneder før saksbehandlingen starter, må sies å bare være for de ressurssterke. Vi får håpe at denne omorganiseringen kan hjelpe på saksbehandlingstiden, men mest sannsynlig trengs det flere ressurser for å håndtere den økte pågangen. Det ble gjort en rekke endringer i forskrift om Husleietvistutvalget som trådte i kraft i januar 2024. Vi mener det er lurt å evaluere hvordan disse endringene har fungert, og leverer derfor et forslag om dette. Med dette tar jeg opp forslaget fra SV og Rødt.

03:38] (komiteens leder og ordfører for saken): Jeg vil takke komiteen for samarbeidet om behandling av representantforslag fra stortingsrepresentantene Sigurd Kvammen Rafaelsen og Kai Steffen Østensen, om endring av overgangsbestemmelse i ekomloven. Ekomloven ble vedtatt i desember 2024 og trådte i kraft 1. januar i år. Loven inneholder bl.a. bestemmelser om at det skal opprettes en klagenemnd for elektronisk kommunikasjon. I forbindelse med at loven trådte i kraft, trådte også § 16-6, om klagenemnda, i kraft, selv om klagenemnda ennå ikke er operativ. Dermed har ikke departementet rettslig kompetanse til å fatte klageavgjørelser, og det vil ennå ta tid før klagenemnda er satt i funksjon. Komiteen viser til brev fra statsråden der hun vurderer at det er behov for den lovendringen vi behandler i dag, som handler om at departementet har myndighet som klageinstans fram til klagenemnda for elektronisk kommunikasjon er etablert, noe som også er i tråd med komiteens tilråding.

Jeg er skikkelig, skikkelig stolt over at Rødt har vært med på å forhandle inn 3 mrd. kr mer til kommunene. I utgangspunktet lå det inne 3,2 mrd. kr i økte inntekter til kommunene, men trukket fra det man kaller merkostnader til demografi, var det bare 1,3 mrd. kr i økt handlingsrom. Da mener jeg det faktisk er veldig bra å ha fått tre nye milliarder i økt handlingsrom. I Bokmålsordboka finner vi ordet kommunefarget, som er forklart med «grå og kjedelig; svært alminnelig». Jeg fant også dette spørsmålet som ble sendt ut på internett i 2010: Går det egentlig an å leve et godt og innholdsrikt liv med kommunefarget hår? Kanskje føles ordet kommunal som at det ikke har en stor wow-faktor knyttet til seg, og det må vi kanskje leve med, men opp mot dette har jeg lyst til å sitere Ola Innset fra hans nyeste bok: «Jeg elsker velferdsstaten. Det høres kanskje litt mye ut, men det er faktisk ikke en overdrivelse. Bare tenk på det: Velferdsstaten er en ordning som innebærer at en stor andel av oss kan ha betalte fulltidsjobber med å gi omsorg, utdanning og helsehjelp. Disse tjenestene er så godt som gratis, og tilgjengelige for alle. Jeg gjentar det, jeg: De tingene vi trenger mest i livet, gratis og tilgjengelig for alle. Noe slikt har aldri eksistert før i menneskehetens historie. Det er et sivilisatorisk høydepunkt.» Kommunene er frontlinjen vår i velferdsstaten. Vi alle trenger kommunen, bruker kommunen og er kommunen. Så er det sånn at 3 mrd. kr ikke redder kommuneøkonomien. Virkeligheten i Kommune-Norge er at utgiftene vokser raskere enn inntektene. De siste årenes kraftige prisvekst på toppen av tidligere års underfinansiering gjør at mange kommuner og fylkeskommuner ikke klarer å opprettholde velferdstilbudet til innbyggerne sine. Mange steder er disposisjonsfondene brukt opp, og konsekvensen av dårlig kommuneøkonomi er kutt og sentralisering av tilbud. Dette gjelder ikke bare én type kommune, og det handler ikke om dårlig styring lokalt, men det fordeler seg over hele landet – store og små kommuner, vekstkommuner og kommuner med synkende folketall. Likevel: 3 mrd. kr er altså mer enn dobbelt så mye i handlingsrom som det som lå inne i regjeringens forslag. I mange kommuner vil dette gjøre at en del planlagte kutt kan skrinlegges, eller det blir litt mer rom. Rødt mener det ikke er en naturlov at fordelingen av hva vi som samfunn skal bruke på fellesskapet, og hva som skal brukes på vekst i privatøkonomien, skal være akkurat som i dag. Vi mener det er riktig å øke skattene for dem som har mest penger, og bruke det på fellesskapet. Rødt vil fortsette å fighte for kommunene, kommuneøkonomien og velferdsstaten.

Byggingen av Stargate Norway i Bjerkvik er i full gang. Aker og Nscale, som står bak, har kommet med mange store ord, og de lover at regionene som i dag investerer i kunstig intelligens, vil forme innovasjon, produktivitet og økonomisk vekst i tiden framover – som de sier i presentasjonsvideoen sin. Men stemmer disse fagre løftene? For det første: Argumentet om at KI er den nye industrien, skal forsvare at Aker bruker den enorme mengden strøm de har fått reservert, til datasenter framfor til utvikling av grønn industri, som jo i utgangspunktet var planen for denne strømtildelingen. Aker har fått et gullkantet papir av Statnett, i håp om at det skal bidra til det grønne skiftet og arbeidsplasser, men det er vanskelig å se at dette prosjektet i stor grad vil bidra til det. Selskapet Nscale driver allerede et datasenter i Norge, i Glomfjord, hvor de, som nevnt her tidligere, har tolv ansatte. Det er også interessant at de er eid av et australsk selskap som fokuserer sterkt på kryptovaluta, og som reklamerer med at de driver med grønn utvinning av kryptovaluta. Vi har per i dag ingen kontroll på om Stargate Norway-senteret i Bjerkvik vil bli brukt til noe samfunnsnyttig eller ikke. Vi må ha kontroll på hva vi bruker kraften til. Vi må ta et mye større samfunnsmessig ansvar for at datalagring går til noe nyttig. Det som er helt sikkert, er at dette datasenteret vil bruke enormt med kraft, 230 MW. Det tilsvarer årsforbruket til 180 000 husstander, altså like mye strøm som Narvik, Harstad og Tromsø bruker til sammen. Det er helt opplagt at dette vil føre til økte strømpriser i Nord-Norge. Ikke minst sammen med elektrifiseringen av Melkøya vil det kunne føre til at vi får en stor økning av strømprisene både for vanlige forbrukere og for bedrifter. Prisene vil svinge mer, og det vil bli aller dyrest med strøm når det er kaldt og folk er nødt til å bruke strøm for å holde varmen gjennom en lang vinter i nord. På sikt har de en ambisjon om å mer enn doble kraftforbruket, med 290 MW i tillegg. Dette vil føre til økt press på utbygging av kraft, som betyr nedbygging av natur. Det er også høyt uklart hvor mange arbeidsplasser Stargate vil bidra med, kanskje annet enn i byggeperioden. I den grad det vil bidra til arbeidsplasser som resultat av kunstig intelligens-kapasiteten, er det jo ingen garanti for at de arbeidsplassene vil komme i Nord-Norge, for denne datakraften kan brukes hvor som helst i verden. Aker og Nscale er ute etter den billige kraften i nord. Til tross for fancy navn og store visjoner snakker vi om et klassisk datasenter, som man prøver å hype opp med å knytte det til KI-industrien. Fornybar og billig kraft, den viktigste ressursen for store industriarbeidsplasser, blir nå heller brukt til å gi enorme inntekter til internasjonale «Big Tech»-selskaper. Det viser en naivitet og en husmannsånd fra Norges side. Vi har ingen annen industri hvor det er så stort strømforbruk på så få arbeidsplasser. I Nord-Norge er vi redde for å bli en ren råvareleverandør og sitte igjen med få arbeidsplasser, høye strømpriser og ikke nok kraft til annen næringsutvikling og grønn industri. Vi i Rødt mener at vi må ta kontroll over kraften, og vi har foreslått en nasjonal pause i bygging av datasentre i Norge fram til man har laget en nasjonal plan for datasentre. I Bjerkvik er de i full gang med byggingen, og for ikke lenge siden kom det en nyhet om at de samme, Nscale og Aker, også har etablert seg i Fauske og skal bygge KI-senter der. Vi mener at det som i hvert fall haster, er å få på plass et forbud mot utvinning av kryptovaluta og å få konsesjonsplikt for datasentre, slik at vi har en oversikt over at dette ikke bygges overalt og i alle kommuner. I stedet for å tenke at enhver kommune kan klare å ta stilling til disse store kreftene, ikke minst i en tid hvor kommuneøkonomien er så vanskelig at kommunepolitikere er under sterkt press for å si ja til alt som kan bidra til en noe bedre kommuneøkonomi, tenker jeg at det trengs nasjonal styring av dette feltet. Stargate vil mest sannsynlig bringe stjerner i øynene til Røkke og multinasjonale teknologiselskaper, men knapper og glansbilder til Nord-Norge.

Her er det mange detaljer man sikkert kan diskutere, men poenget er i hvert fall at i København har en veldig mange flere. I de aller fleste kommuner, ikke minst i de store kommunene, er det stor mangel på kommunale boliger. Vår tanke er å få til et ikke-kommersielt marked à la de danske allmenne boliger – det er jo ikke det samme som kommunale boliger. Vi trenger absolutt flere kommunale boliger, men det å også kunne legge til rette for et leiemarked for dem som kan klare seg litt bedre enn dem som i dag får kommunale boliger – for det er ingen lærersønner som bor i kommunale boliger i dag – vil jeg nok en gang si at jeg tror er en nøkkel. Og jeg tror at behovet nå er mye større enn det har vært, på grunn av at leiemarkedet har blitt så utrolig dyrt som det har, og fører til store problemer for dem som har dårlig råd.

Takk for svar. Eierlinjen ligger fast, så det med en ikke-kommersiell boligsektor handler om å forbedre forholdene for dem som ikke kommer seg inn på boligmarkedet. Jeg tenker at nettopp det at boligprisene har økt såpass mye, og at boligbyggingen er lav, gjør at terskelen blir enda høyere for dem som er mest utsatt. Hvis du er ufør og bor alene i Tromsø, har du ikke kjangs til å få startlån, for boligprisene er altfor høye. Noen av virkemidlene vi har hatt, og som kanskje har fungert bra før, f.eks. startlån, fungerer dårligere i dag fordi økningen har vært så stor. Man er da overlatt til et kommersielt boligmarked som er utrygt, og som er kjempedyrt. Så jeg takker for at det ikke helt er en avvisning, men jeg tenker at det kan være lurt å klare å tenke mer enn to tanker. Vi kan klare å tenke én til uten at det rokker ved eierlinjen. Hva tenker statsråden om det?

Regjeringen har lagt fram viktige og nødvendige endringer i lovverket for å legge til rette for alternative eiermodeller, og det er bra. Men for å plukke opp igjen det jeg sa i stad, så er det jo ikke nok. Det er ingen hemmelighet at Rødt ønsker å bygge opp en ikke-kommersiell boligsektor, en såkalt tredje sektor, ved siden av leie- og eiemarkedet. Det er det mange som har tatt til orde for, bl.a. LO. Der sleper regjeringen bena etter seg, og det virker som at man har en sterk motvilje til i det hele tatt å definere juridisk hvordan private ikke-kommersielle boliger – altså ikke kommunale boliger eller studentboliger – best kan organiseres i Norge. Dagens lovverk gjør det vanskelig å bygge ikke-kommersielle boliger, og det står i ganske sterk kontrast til denne saken, hvor regjeringen har lagt fram tydelige lovendringer. Vil statsråden ta initiativ til å få gjort tilsvarende endringer i lovverket for ikke-kommersielle boliger?

58:12] (komiteens leder): Det har tidligere her på talerstolen vært forsøk på å si noe om hva som er hovedproblemet i boligmarkedet, og da tenkte jeg at jeg skulle komme med mitt synspunkt på det. Et hovedproblem er at et så grunnleggende behov, en så sentral del av det folk trenger – alle trenger et sted å bo – i altfor lang tid bare har vært overlatt til markedet. Vi ser jo at markedet ikke fungerer. Vi ser også at det er mange folk som har store problemer med å komme inn på boligmarkedet. Det er bra at lovforslaget vi behandler i dag, er kommet på bordet. Vi i Rødt er positive til at vi nå får en definisjon av to ulike boligkjøpsmodeller. Vi er også enig i synspunktene som har kommet fram her tidligere fra SV om at det er mangler i loven. Vi tilslutter oss også de forslagene til forbedringer som er lagt på bordet, bl.a. når det gjelder forbrukerrettigheter, trygghet og forutsigbarhet i leieperioden. Hvis ikke alle forslag er tatt opp fra før, så tar jeg opp resten av dem som Rødt er med på. Jeg har også lyst å ta opp dette med ikke-kommersielle boliger, for det har vært etterspurt på Stortinget å få en definisjon og utrede lovregulering av ikke-kommersielle boliger. Det er noe man kunne ha gjort sammen med de lovendringene vi har oppe i dag. I dag må man gå omveier for å etablere sånne boliger, f.eks. gjennom å opprette stiftelser eller tinglyse klausuler om prisregulering. Det har også vært rettssaker de siste årene hvor saksøker har vunnet fram i å oppheve sånne klausuler. Det betyr at de måtene å organisere ikke-kommersielle boliger på er under press og er usikre modeller. Det norske boligmarkedet fungerer som en forskjellsmaskin og er en av de aller sterkeste driverne for å forsterke og reprodusere økonomisk ulikhet. I Norge har vi satset 100 pst. på eierlinjen når det gjelder boliger, og nå er det på tide å klare å ha flere tanker i hodet på en gang, ikke bare enten eie eller være henvist til et utrygt leiemarked. Det er altså en tredjedel i dag som leier bolig. Det haster å komme i gang med regulering av ikke-kommersielle boliger, noe som vil kunne sikre rimelige boliger, økt valgfrihet og kunne bidra til å holde igjen prisveksten i boligmarkedet. Vi ser at det fungerer bra i nabolandene våre. De foreslåtte lovendringene i dag er ment å fremme bruken av alternative boligkjøpsmodeller innenfor det eksisterende markedet, noe som er forholdsvis nytt i norsk sammenheng, og som er bra, men ikke tilstrekkelig. Vi trenger å gjenreise en sosial boligbygging, noe som ikke i stor nok grad vil være ivaretatt bare gjennom alternative boligkjøpsmodeller. De når en gruppe som kan klare å betale markedspris for nye boliger, men som har utfordringer med kravet til egenkapital. Det vil hjelpe noen, men er bare en brikke i et puslespill hvor vi i Rødt mener at vi trenger flere og nye brikker.

37:14] (komiteens leder): I Datatilsynets årsrapport kommer det fram at det går med store ressurser til å håndtere et fåtall store saker og tilsyn, samtidig som hovedtyngden av saker til behandling er små. I 2024 var det 902 innkomne klager fra privatpersoner, en økning som ikke minst skyldes at det er blitt lettere å klage enn før. Rødt mener det er viktig at også de mindre sakene sikres en reell behandling, fordi dette i praksis er innbyggernes eneste måte å få rettet opp i konkrete, ulovlige forhold på, bl.a. knyttet til håndtering av personinformasjon og kameraovervåkning. Hvis denne muligheten svekkes over tid på grunn av manglende ressurser, kan det i neste omgang svekke befolkningens tillit til Datatilsynet som institusjon. Vi stoler på at departementet vurderer ressurssituasjonen i tilsynet framover og forutsetter at en sånn vurdering også følges opp med forslag om økte bevilgninger, hvis det viser seg å være behov for det. Hensynet til å sikre en reell behandling av klager fra innbyggerne må spille inn i vurderingen. I 2024 ble det ilagt gebyr i bare fem saker. Til sammenligning var det 17 slike avgjørelser i 2022, og antallet saker med vedtak om korrigerende tiltak og sanksjoner er i samme tidsrom falt fra 54 til 44. I samme periode er antall saker til behandling totalt økt med mer enn 1 200, og det er naturlig å tenke seg at nedgangene henger sammen med mangel på ressurser. Så til Konkurransetilsynet. De fikk ved en lovendring som trådte i kraft 1. juli 2023, om adgang til å reise spørsmål om konkurranseklagenemndas vedtak. Det ble innført slik at Konkurransetilsynet kan sørge for at saker av særlig viktighet eller prinsipielle spørsmål blir prøvd i domstolene. Datatilsynet har derimot ikke mulighet til å prøve saker ført for Personvernnemnda for retten. Sammen med SV og MDG tar jeg opp forslaget om å utrede om Datatilsynet bør få søksmålsadgang for Personvernnemndas vedtak ved prinsipielle spørsmål.

19:36] (komiteens leder): Det er mye i forslaget fra Senterpartiet om avdirektørifisering som er bra, og det er ikke tvil om at det har gått inflasjon i direktørstillinger både i staten og i statlige selskaper. Jeg tror det var et stort apropos for folk da det kom fram for to år siden at det i norske helseforetak var flere direktører enn intensivplasser. Snittlønnen for direktørene innenfor helse er, som det ble nevnt her, 1,4 mill. kr. I høst har vi også vært vitne til omfattende diskusjoner om bl.a. lederlønninger i Helse nord, og det har kommet massive reaksjoner på dette, ikke minst fordi det samme helseforetaket krever store kutt, noe som rammer både de ansatte og dem som trenger helsetjenestene. Som det også ble nevnt her, henvises det i Dokument 8-forslaget til Tom Karp, som er professor i ledelse, og som skriver om det han kaller lederisme. I denne tankegangen er lederne det viktigste omdreiningspunktet i en organisasjon, og innblanding fra ansatte og demokratiske prosesser ses ofte på som støy. Han skriver også om at denne lederismeideologien har spredd seg til offentlig sektor, særlig knyttet til det vi kan kalle New Public Management. Dette fører til for lang avstand mellom direktørene og de ansatte i førstelinjen. Det fører til at avgjørelser om kutt og effektivisering ofte ikke er realistiske og ikke lar seg gjennomføre, og det er en styring ovenfra som det er vanskelig å få folk med på. Han går så langt som til å kalle mye av det som har skjedd, for en umyndiggjøring av de ansatte. Det er ganske sjokkerende når Arbeidsforskningsinstituttet har funnet at ansatte i statlige selskaper opplever mindre medbestemmelse og medvirkning enn sine kollegaer i private norskeide virksomheter. Makten beveger seg oppover, og den sentraliseres. Det må vi gjøre noe med, og derfor støtter vi Dokument 8-forslaget, som ber om et mye sterkere fokus på å redusere antallet direktører i staten og i statlige selskaper. Jeg skjønner ideen med å si at det skal reduseres med en viss prosent, men ser kanskje også litt av ironien i å svare på denne utviklingen – hvor målstyring jo er et sentralt kjennetegn – ved på en måte å foreslå målstyring, eller en veldig konkret målstyring, som tiltak. Jeg tenker at det som er veldig viktig her, er å fortsette å snakke om det med tillitsreform. Vi må tilbake til mindre mål- og resultatstyring, mer tillit til de ansatte, deres faglige erfaringer og skjønn, og ikke minst til deres indre motivasjon for å gjøre en god jobb. Personlig tror jeg at New Public Management-tankegangen er blitt så dypt implementert i måten vi organiserer samfunnet vårt på, at det ikke vil bli enkelt å få til verken en tillitsreform eller ulike typer tillitsreformer, og at det heller ikke vil bli enkelt å klare å redusere verken antallet direktører eller lønnen. Desto viktigere er det å kjempe for endring, for færre direktører, for lavere lønninger og ikke minst for tilliten til at fagfolkene som står i førstelinjen hver dag, gjør jobben sin og bruker fagligheten sin godt og ikke trenger å kontrolleres og ledes på så omfattende måter som i dag.

I den sammenhengen, når det gjelder helsepersonellkommisjonen, er det på en måte sagt at ja, behovene kommer til å øke, men vi skal ikke bruke mer penger på helsepersonell selv om behovene øker. Da er det store spørsmålet, særlig når det gjelder helse og omsorg, der de aller fleste vil tenke at det er viktig å få oppfylt behovene sine, enten man gjør det gjennom det offentlige helsevesenet eller det private: Er ikke statsråden bekymret for at det å si at det offentlige ikke skal bruke mer penger på helse selv om behovene øker, vil føre til en stor grad av privatisering og et todelt helse- og omsorgsvesen, som vi allerede ser er i ferd med å utvikle seg? Ifølge perspektivmeldinger skal jo ikke økonomien i Norge stagnere. Den private økonomien kommer til å vokse, samtidig som man, i tråd med det som står i helsepersonellutredningen, på en måte sier at det offentlige ikke skal ha en prosentvis økning.

Et veldig viktig poeng i en utvikling hvor vi trenger å fokusere mer på beredskap, er at nettopp kommunene er noe av den viktigste beredskapen vi har, og som statsråden selv har vært inne på, er de helt sentrale for velferden i Norge. Mange ansatte i kommunene, særlig innenfor pleie- og omsorg, opplever at tiden og ressursene ikke strekker til, og at de står i et stort press mellom behovene de ser, og rammene de har for å utføre jobbene sine. Mange sier at strikken ikke kan strekkes lenger. Er statsråden bekymret for det høye sykefraværet i norske kommuner, og hva tenker statsråden om sammenhengen mellom dårlig kommuneøkonomi, kutt og sykefravær?

At det er trygge og forutsigbare økonomiske rammer, tror jeg ganske mange vil være uenig i, i hvert fall at det er trygge rammer. Ordtaket om at det er dyrt å være fattig, tror jeg altfor mange kjenner på kroppen. Når man er fattig, mister man ofte muligheten til å planlegge og gjøre gode investeringer i kvalitet som varer, og som lønner seg på sikt. Slik situasjonen er i dag, er mange kommuner nettopp i en sånn situasjon, hvor de tvinges til å gjøre dårlige valg, og opplever at det er dyrt å være fattig. Skal man omstille, koster det mer penger. I kommunen jeg kommer fra, Tromsø, som er en stor kommune i nordnorsk sammenheng, har man i mange år snakket om behovet for «venstreforskyvning» i omsorgstrappen. Det vil si behov for investering i omsorgsboliger, trygghetsboliger, dagsenterplasser, som det ikke er rom for i dagens kritiske økonomiske situasjon. Har statsråden forslag til hvordan regjeringen kan bidra til at omstilling i kommunene ikke bare blir et annet ord for ren kuttpolitikk?

Mitt spørsmål handler også om kommuneøkonomi. Akkurat nå sitter lokalpolitikere fra alle partier, tror jeg, inkludert statsrådens parti, og er ganske så fortvilet over å måtte velge mellom pest og kolera med tanke på hvilke kutt de må gjøre i kommunene. Kanskje må vi heller si at de må velge mellom ROBEK og urealistiske kutt i velferdstilbudene, særlig innenfor helse og omsorg, kutt som rammer dem som har behov for tjenestene, men som også rammer de ansatte. Ansatte innenfor kommunal sektor får beskjed om at de er nødt til å omstille – som om ikke mange har levd med konstant omstilling i store deler av yrkeslivet sitt. Problemet er at begrepet omstilling ofte bare blir nytale for det som i realiteten er kutt. Som vi har vært innom her: I fjor gikk 206 kommuner – seks av ti kommuner – med underskudd. For bare to år siden var tallet 50 kommuner. Det har altså skjedd en dramatisk endring. Mange kommuner har brukt opp alt det de hadde på sparekonto. Lederen for KS sier hun daglig får tilbakemeldinger fra folkevalgte som tvinges til å kutte i viktige tjenester, og at dette skjer i stort omfang også i kommuner som er langt unna ROBEK. Jeg er klar over at det ble gitt en forholdsvis stor ekstrabevilgning i 2024, men disse dramatiske tallene er altså til tross for denne ekstrabevilgningen. Finansministeren har til dette uttalt at han aldri i sine år i politikken har opplevd at en ordfører har sagt at han har nok penger. Enten ordførere er menn eller kvinner, tror jeg at mange opplevde denne uttalelsen som generelt arrogant, men spesielt i en tid som er en ekstraordinær krisetid for de aller fleste norske kommuner. Er statsråden enig i finansministerens vurdering av norske ordførere, og hvordan vurderer statsråden situasjonen i kommuneøkonomien?

Takk for det. Når man har klart å lage et system for registrering andre steder i Europa, er følgende et stort spørsmål: Hvor lang tid vil sporet som går gjennom EU-regulering, ta? I Tromsø har vi ikke tid til å vente – nå må vi vel vente denne sesongen, men vi har ikke tid til å vente også ut neste sesong. Vi snakker om 60 000 turister i måneden i vintersesongen som kommer til Tromsø, bare med direktefly, i en by som har under 80 000 innbyggere. At dette er en akutt krise, vil jeg gjerne understreke. Har man klart det andre steder, vil jeg innstendig oppfordre til å kunne si noe om hvor lang tid det vil ta før vi kan få på plass reguleringer. Jeg er helt enig i at vi må tenke oss om før vi vedtar nye regler, men jeg vil også si at man tjener mer på korttidsutleie i Tromsø enn i store byer som Oslo, London og mest sannsynlig også København, og Tromsø er en bitte liten by.

Takk. Det er positivt å høre at det er ting på gang. Erfaringer fra andre steder i Europa, f.eks. Tyskland, viser at det er helt grunnleggende for å kunne regulere korttidsutleie at man har et pliktig system for registrering, slik at det er mulig for lokale myndigheter, sameier og borettslag å vite hvor mye hver enkelt bolig brukes til korttidsutleie. Det påpekes også i denne utredningen fra Tromsø kommune at det vil kreve uforholdsmessig store ressurser å skulle bruke f.eks. plan- og bygningsloven som redskap for å regulere korttidsleie. Det sier noe om at en kanskje ikke hadde tatt høyde for korttidsutleie da den loven ble laget. Da lurer jeg på om man også ser til de reguleringene som er gjort andre steder i Europa enn i de nordiske landene, og som har hatt stort trykk på korttidsutleie, når man utreder dette.

«Daglige medieoppslag i Tromsø viser hvordan folk som trenger bolig, fortrenges fra leiemarkedet på grunn av en massiv vekst i korttidsutleie. Sårt tiltrengt arbeidskraft må flytte, og det har vært en stor økning i personer som trenger midlertidig bolig, inkludert barnefamilier. Det kalles Airbnb-eksplosjonen. Tromsø kommune har laget en utredning som viser at kommunen i dag ikke har noen reell måte å påvirke situasjonen på. Hvor lenge skal Tromsø og andre kommuner med turisttrykk vente på å få redskaper for å regulere korttidsleie?»

Når Arbeiderpartiet faktisk skriver i partiprogrammet sitt at FNs kvoteflyktningsystem er den tryggeste og mest rettferdige ordningen for å sikre mottak av mennesker som skal ha varig beskyttelse, er det litt vanskelig å forstå at man likevel har lagt så liten vekt på kvoteflyktningene sett opp mot de andre antallene, særlig fordi forskjellen på 100 kvoteflyktninger og 1 000 kvoteflyktninger antakeligvis ville betydd ganske lite i den store integreringssammenhengen i Norge, men ville betydd veldig mye for de 900 flyktningene det er snakk om. Da vil jeg minne om at vi har 357 kommuner i Norge, dvs. at det er ca. en kvart kvoteflyktning på hver kommune. Har ikke statsråden tiltro til at kommunene har mulighet til å kunne ta imot noe mer enn det når det gjelder kvoteflyktninger, særlig fordi man har bygd opp et godt apparat de siste årene fordi det har kommet mange flyktninger fra Ukraina?

Her er det mange ting man kunne kommentert, men for å ta det siste først: Jeg vil minne statsråden om at kvoteflyktninger altså er flyktninger som FN mener ikke kan få beskyttelse i nærområdene, og som derfor er i en spesiell situasjon. Jeg deler oppfatningen av at flyktningproblematikken i verden er stor og kompleks, og at Norge på ingen måte kan løse den alene. Samtidig betyr jo det at Norge må være med og yte sitt bidrag. Jeg vil spesielt spørre: Hvor få skal det komme fra Ukraina for at vi kan ta imot mer enn 100 kvoteflyktninger, særlig sett i lys av at antallet flyktninger fra Ukraina har gått betraktelig ned både i fjor og i dette året?

«Regjeringas forslag til reduksjon i antall kvoteflyktninger går fra vondt til verre i år. Det blir ikke færre flyktninger av å uthule kvoteflyktningsystemet, men et mer urettferdig system. Alle land må ta sin del av det globale ansvaret for mennesker på flukt, og Norge kan åpenbart ta et større ansvar. Det er skuffende at et regjeringsparti som sier de er opptatte av solidaritet med mennesker på flukt, nå foreslår en slik reduksjon. Hvordan kan statsråden forsvare en slik manglende solidaritet med verdens flyktninger og med FN?»

Før jeg begynner innlegget mitt, vil jeg gi uttrykk for min dype medfølelse med alle som har mistet noen i den tragiske bilulykken i Tromsø på lørdag. Tankene går til alle som er pårørende, venner og kjente, alle som gjennom arbeidet sitt er berørt av ulykken, befolkningen i Ramfjord, i Kaldfjord og i hele Tromsø. Så til innlegget: I innlegget mitt vil jeg snakke om kommuneøkonomien. For noen dager siden snakket jeg med en venn som hadde vært på et informasjonsmøte Harstad kommune arrangerte om de planlagte kuttene i kommunen. Målet som ligger inne i økonomiplanen fra i fjor, er en innsparing på 150 mill. kr, og den største innsparingen skal tas innen pleie og omsorg. Harstad kommune står, i likhet med Tromsø og i likhet med seks av ti kommuner i Norge, i en situasjon med store underskudd i 2024, som fortsetter i 2025. Budskapene fra informasjonsmøtet i Harstad handlet om forventningsgapet – beskrivelsen av at folk flest sies å ha for høye forventninger til velferdsstaten. Budskapet er at folk må senke forventningene sine og i større grad ta ansvar for å klare seg selv. Min Harstad-venn var overrasket over i hvor stor grad jeg nærmest kunne fullføre setningene og resonnementene fra møtet hun hadde vært på. Grunnen var at jeg har hørt dette budskapet før i Tromsø, og jeg tror at dette er et budskap som vokser seg sterkere i stadig flere norske kommuner. Budskapet om forventningsgapet står i stor kontrast til den virkeligheten jeg opplever der ute, og som jeg tror jeg deler med mange. Folk har ikke urimelig høye forventninger til offentlige tjenester. Jeg tror manges forventninger er ganske i tråd med det gode, gamle budskapet om å yte etter evne og få etter behov. Det betyr at man skal få gode tjenester etter behov når man blir gammel og trenger omsorgsbolig, hjemmetjeneste, dagtilbud eller sykehjem. Det betyr at man skal være trygg for at barnet sitt skal få tilrettelagt undervisning og ekstra ressurser hvis hen trenger det. Det betyr at det skal være nok folk på jobb i barnehagen, lærere på skolen og blyanter, mapper og skolebøker. Det betyr rett og slett faglig gode tjenester – ikke luksus, men heller ikke at når man trenger velferdsstaten, så er det dessverre akkurat der tjenestene er blitt kuttet, redusert eller tatt bort: «Beklager det, men her hadde du for store forventninger.» Realiteten er at kommunene er underfinansiert. Mens demografien tilsier at vi må øke innsatsen innenfor helse og omsorg fordi behovene øker, er det det motsatte som skjer. Urealistiske innsparingskrav tvinges fram på grunn av dårlig kommuneøkonomi og henger over hodet på de ansatte. Det er kommunene som er spydspissen i velferdsstaten, som følger oss fra vugge til grav. Derfor angår kuttpolitikken oss alle. Hvis vi ikke kan stole på at velferdsstaten er der når vi trenger den, svekkes tilliten. Kuttpolitikken vil føre til en forsterkning av Forskjells-Norge med privatisering av velferdsoppgavene som sannsynlig resultat. I byene, der det er et marked, vil velferdsprofitører kunne slå seg opp og tilby hjemmetjenester og helsetilbud til de velstående. De som har dårlig råd, vil måtte klare seg med dårligere kommunale tjenester og klare seg selv som best de kan. I distriktskommunene blir befolkningen i enda større grad overlatt til svekkede kommunale tjenester. Det blir lommeboka og hvor man bor, som bestemmer – ikke behovene. Derfor er vi helt nødt til å prioritere kommuneøkonomien. Dyrtiden har rammet kommunene, og de kuttkravene som nå henger over kommunepolitikerne, er urimelige. Det handler ikke om luksusforbruk og elendig økonomistyring. Det er ikke luksus å kunne bygge et nytt sykehjem eller en ny skole der bygningsmassen er helt nedslitt og utdatert. Rødt vil at Kommunalbanken skal gi kommunene bedre vilkår, lengre nedbetalingstid på lån og lavere rente, i stedet for at denne statlige banken skal drives som en privat bank med mål om størst mulig fortjeneste. Min bekymring når det gjelder forventningsgapet, gjelder et annet forventningsgap, nemlig gapet mellom de forventningene mange av dem som jobber i kommunens grunnleggende velferdstjenester, har til arbeidsvilkår man kan leve med, og på den andre siden virkeligheten der man altfor ofte ikke når over arbeidsoppgavene – noe som er alvorlig fordi arbeidsoppgavene er levende mennesker med grunnleggende behov man ikke får dekket godt nok. Når jobbene blir for harde og strikken ikke kan strekkes lenger, har vi et stort problem. Sykefraværet i de store, kvinnedominerte omsorgsyrkene er høyt, og folk søker seg bort. Vi er nødt til å øke grunnbemanningen i barnehagene og på sykehjem, og vi må gi nok tid og tillit til de ansatte i hjemmetjenesten. Kvinners samvittighet kan ikke redde velferdsstaten, og den lar seg ikke presse lenger. Norge har aldri vært rikere. De som tjener mest, tjener stadig bedre. Likevel har vi mange uløste oppgaver og fattige kommuner. Sånn trenger det ikke å være. Vi kan gjenreise velferdsstaten og styrke de kommunale tjenestene, men det krever at det nye stortingsflertallet går raskt i gang. Jeg ser fram til det arbeidet.

På vegne av representantene Sofie Marhaug, Geir Jørgensen og meg selv vil jeg fremme forslag om å stanse den videre elektrifiseringen av Melkøya-anlegget.