OverStortinget

Klimakrisen er ikke noe som ligger foran oss; den er her nå, den er her allerede, og den merkes i hele landet. De siste 20 årene har over en halv million mennesker mistet livet i mer enn 6 000 værsituasjoner og klimarelaterte katastrofer global. I Norge kan temperaturen komme til å stige rundt 4,5 grader, og med varmen følger det mer flom, flere skred og flere hendelser som truer lokalsamfunnene og tryggheten vår. Riksrevisjonen leverte i 2022 en grundig og alvorlig undersøkelse av hvordan staten og kommunene tilpasser bebyggelse og infrastruktur til et klima i endring. Den viste betydelige mangler i sikring av bebyggelse, svak nasjonal samordning og en totalt utilstrekkelig kartlegging av naturfare. Det er bra at Riksrevisjonen ikke avslutter denne undersøkelsen. Mye av det de pekte på, er tatt tak i gjennom de to stortingsmeldingene som regjeringen har lagt fram, om klimatilpasning og om flom og skred. De anser det meste som utkvittert, og det er bra. Men to alvorlige punkter står fortsatt åpne. For det første den mangelfulle rapporteringen til Stortinget: Det er et paradoks at regjeringen jevnlig orienterer Stortinget om sikkerhetspolitikk og forsvar, men ikke om beredskap for klimahendelser, som er grunnbjelken i hvordan vi takler alle andre kriser. Klimakrisen er en varslet beredskapskrise, og klimatilpasning er nøkkelen til å takle den, men når Stortinget ikke får god nok informasjon om resultatene og problemene, kan vi heller ikke styre forsvarlig. Det svekker kontrollen vår, og det gjør samfunnet mindre trygt. For det andre: Kartleggingen av naturfare er fortsatt mangelfull. Mye arbeid er i gang, men det gjenstår mye, særlig når det gjelder flom. Noen tidligere kartlegginger må faktisk gjøres helt på nytt. Dette står i veien for kommunene, som er nødt til å vite hvor det er trygt å bygge, og hvor det er trygt å bo. Dette er ikke bagateller, det er fundamentet for hele klimatilpasningsarbeidet, for kommunene står i førstelinjen. De merker ekstremværet først. De tar støyten når veier vaskes bort, når hus oversvømmes, og når bekker blir til elver og elver blir til flom. Det jobbes mye med klimatilpasning i kommunene, og det er gjort et betydelig arbeid med å veilede dem i risiko- og sårbarhetsanalyser. Jeg har faktisk selv jobbet med dette i mange år og har kjent på stor frustrasjon over hvor altfor trege vi er som samfunn til å bli bedre på å forberede oss på klimaendringene. Naturfarene må ha kartlegging av god kvalitet. Det er helt avgjørende for at sårbarhetsanalysene skal bli gode nok. Så når vi ber kommunene om å sikre innbyggerne, men ikke gir dem kart, ikke gir dem penger, og ikke gir dem folk, ber man dem om å slåss med naturkreftene med bind for øynene. Da ekstremværet «Hans» rammet store deler av Østlandet, fikk vi et glimt av framtiden. Hundreårsflommer skjer ikke lenger hvert hundrede år – de skjer oftere, de er kraftigere, og de skjer gjerne samtidig med andre problemer. Vi vet også at naturen selv er en av de sterkeste allierte vi har i møte med klimaendringene. Vi vet hvor viktig det er å ta vare på myr, våtmark og naturskog, for det lagrer vann, demper flom og hindrer erosjon. Å ta vare på natur er ikke bare miljøpolitikk; det er også veldig, veldig god beredskapspolitikk. Det er mulig å bygge et klimarobust samfunn, og det er mulig å gjøre Norge tryggere. Det finnes løsninger, og de ligger rett foran oss. La meg løfte fram noen av de tiltakene som MDG tidligere har fremmet, og som etter vårt syn ville gjort Norge betydelig tryggere: Vi foreslo å trappe opp NVE-midlene til 1,5 mrd. kr i året, for sikring mot flom og skred. Der er vi bare halvveis i dag. Vi foreslo å styrke overvannshåndteringen i kommunene med et tydelig finansieringsverktøy. Det fikk ikke flertall, selv om overvann står for omtrent halvparten av alle naturskader i Norge. Vi foreslo klare regionale planer som ser helheten mellom naturhensyn, flomfare, arealbruk og beredskap. Det fikk ikke flertall. Vi foreslo et nasjonalt klimatilpasningsfond, slik at den enkelte kommune eller innbygger ikke trenger å ta hele regningen. Vi foreslo også at klimatilpasning og utslippskutt må ses på som én samlet beredskapsoppgave, for vi løser ikke det ene uten det andre. Det har skjedd bra ting siden 2022, og det er positivt, men de siste store hullene er alvorlige, for når det som gjenstår, er kartlegging av naturfare og rapportering til Stortinget, er det selve grunnmuren i klimatilpasningen som mangler – og et hus uten en grunnmur står seg ikke gjennom et uvær.