OverStortinget

Både forrige sak og denne saken berører noe av det mest alvorlige vi står overfor: barn og unge som begår kriminalitet, og hvordan vi som samfunn velger å møte dem. Det framheves ofte at det er en motsetning mellom barnets beste og samfunnsvern. For å si det på denne måten: Det som ikke virker for barnet, virker heller ikke for samfunnet. For noen måneder siden besøkte Arbeiderpartiets justisfraksjon et fengsel hvor vi snakket med en innsatt fra Sverige som hadde erfaring fra såkalte SiS-hjem, Statens institutionsstyrelse. Han beskrev det ikke som et sted for å komme seg ut av kriminalitet, men tvert imot som et sted hvor de ble involvert i stadig mer alvorlig kriminalitet. Han fortalte også at i flere kjente saker med skyting og drap i Sverige var det personer som hadde vært igjennom slike institusjoner, og som senere ble en del av alvorlige kriminelle miljøer i Sverige. Det sier noe om hvor galt det kan gå når tiltakene ikke virker. For Arbeiderpartiet er det viktig å se mot andre, sammenliknbare land, som Sverige og Danmark – vi har selv vært på besøk i København – for å innhente kunnskap og få innsikt i hvordan de jobber opp mot barne- og ungdomskriminalitet. Det som er viktig, er at vi samtidig tør å ta oss tid til å se og vurdere hvordan vi skal tilpasse tiltakene til forhold her hjemme. Ja, samfunnet skal reagere når unge begår kriminalitet. Ja, det skal få konsekvenser. Men reaksjonene må ha to formål: å ansvarliggjøre og å få ungdommene ut av kriminaliteten. Vi kan sikkert innføre tiltak som høres handlekraftige ut, men det som er viktigere, er at vi har tiltak som faktisk virker. Med henvisning til den innsatte vi møtte, pekte han på at brutte relasjoner og det å samle ungdom med høy risiko kan forsterke problemene. Arbeiderpartiet mener vi må bygge videre på det vi vet gir resultater: tidlig innsats, tett oppfølging og forpliktende samarbeid mellom politi, barnevern, skole og helsevesenet – ikke helt nye systemer, men heller bedre bruk av dem vi allerede har. Dette handler i bunn og grunn om hva slags samfunn vi ønsker å være – et samfunn som reagerer, ja, men også et samfunn som tar ansvar for at unge mennesker får en reell mulighet til å lykkes videre i livet. Det er nettopp det som gir trygghet, ikke bare i dag, men også i morgen.