Den virkeligheten som blir nevnt her, kjenner jeg. Jeg jobbet som politi inntil jeg begynte på Stortinget. Det er ingen tvil om at politiet i Norge står i et stort spenn: hverdagskriminalitet, barne- og ungdomskriminalitet, kriminelle nettverk og en sikkerhetspolitisk situasjon i endring. Dette er en virkelighet politiet møter hver eneste dag. Det er også i dette bildet vi må se det vi de siste dagene har kunnet lese: at innsatsen mot kriminelle nettverk gir resultater, politiets arbeid treffer, kriminelle miljøer rammes. Det er resultatet av tydelige politiske prioriteringer. Vi har prioritert kampen mot kriminelle nettverk gjennom Gjengpakke 1 og 2, som gir politiet bedre verktøy og større kraft i møtet med organiserte miljøer. Et eksempel på dette er at et av de nettverkene som har blitt omtalt i media de siste dagene, var det nettverket politiet prioriterte høyest, og som nå er tatt ut. I samme sak kunne vi lese om at det nettopp var disse satsingene som gjorde politiet i stand til å kunne håndtere situasjonen med kriminelle nettverk og gå etter dem. Dette er politiske valg, og vi tar dem. Vi har økt politiets budsjetter. Vi har økt opptaket ved Politihøgskolen. Bare i år har vi økt opptaket på Politihøgskolen i Oslo med 25 nye plasser, og vi tar opp et nytt kull i Alta. Vi har også etablert et nytt etterforskningsstudium. Kontrasten til Fremskrittspartiet er tydelig. På deres vakt ble opptaket til Politihøgskolen nærmest halvert. Det er en del av forklaringen på situasjonen i dag. Der man tidligere hadde en reserve som ikke kom ut i jobb, er den reserven nå borte, og en del av det problemet vi diskuterer her i dag, handler bl.a. om mangel på utdannet politi. Med Høyres alternative budsjett ville politiet fått mindre penger, bl.a. som følge av deres ABE-kutt. Hva betyr det i praksis? Mindre ressurser i møte med større oppgaver er feil vei å gå. Trygghet skapes ikke av tilfeldigheter. Det skapes av politiske prioriteringer. Vi har valgt å prioritere, og det gir resultater.

Jeg hadde satt pris på om vi også kunne fått en forklaring på hva som menes med makt og myndighet, for det gjorde i hvert fall meg usikker, og jeg sluttet i kriminalomsorgen i 2024 – men, men. Det som framstår som et paradoks, er når Fremskrittspartiet nå skal framstå som de ansattes fremste talspersoner. For hva gjorde Fremskrittspartiet for de ansattes sikkerhet og trygghet på sin egen vakt? Det kan jeg faktisk svare på: svært lite. Ansatte ble i for stor grad overlatt til seg selv. Jeg kan gi et konkret eksempel fra tiden da jeg jobbet i kriminalomsorgen og var tillitsvalgt. Ganske tidlig etter at Fremskrittspartiet tok over, tok vi opp behovet for innføring av tjenestenummer. Den gangen var det Anders Anundsen som var justisminister, og han avfeide det tvert. For å gjøre en lang historie kort, måtte det fremmes et Dokument 8-forslag fra Arbeiderpartiet i opposisjon, som etter hvert fikk flertall på Stortinget. Gjennom den tiden Fremskrittspartiet styrte, gjentok vi bekymringer knyttet til situasjonen i kriminalomsorgen til det kjedsommelige uten at vi ble hørt på. Sikkerheten i kriminalomsorgen hviler på tre pilarer: dynamisk, statisk og organisatorisk sikkerhet. Dynamisk sikkerhet handler om relasjonen mellom ansatte og innsatte. Statisk sikkerhet handler om bygg og fysiske tiltak. Organisatorisk sikkerhet handler om bemanning og rutiner. Poenget er dette: Å redusere isolasjon svekker ikke sikkerheten – tvert imot. Mer fellesskap og mer kontakt styrker den dynamiske sikkerheten. Det kan bidra til mindre uro og mindre vold. Det er bra for innsatte, men det er også bra for ansatte. Jeg registrerer at det skapes et inntrykk av at ansatte mister nødvendige verktøy. Jeg kjenner meg heller ikke igjen i det. Isolasjon og tvang kan fortsatt brukes når det er nødvendig, men det skal være tydelig regulert og brukes som siste utvei. Det gir bedre rettssikkerhet og klarere rammer for de ansatte. Samtidig handler ikke dette bare om lov. Det handler om bemanning, kapasitet og innhold i soningen. For lite ressurser kan føre til mer isolasjon, men alternativet med å fortsette som før er ikke godt nok, verken for ansatte eller innsatte. Dette handler om balanse – trygghet for ansatte og verdige forhold for innsatte. Vi i Arbeiderpartiet mener dette er et viktig steg i riktig retning.

50:58] (ordfører for saken): La meg først starte med å takke komiteen for et godt og konstruktivt samarbeid i denne saken. Jeg vil også takke alle som har bidratt i høringen, takk til fagmiljøer, organisasjoner, ansatte og ikke minst de som selv har erfaring fra kriminalomsorgen. Denne saken handler om noe helt grunnleggende: Hvordan vi som samfunn behandler mennesker i statens varetekt. Vi vet at omfanget av isolasjon i norske fengsler har vært for høyt. Det har vært rettet alvorlig kritikk, bl.a. fra Sivilombudet. Mange innsatte har i praksis vært isolert store deler av døgnet, med svært begrenset menneskelig kontakt. Dette utfordrer både den enkelte og rettsstaten. Derfor er formålet med lovendringene tydelig: Vi skal redusere isolasjon og styrke retten til fellesskap. Forslaget gir tydeligere retning for bruk av isolasjon og tvang. Det stilles strengere krav til kontroll, og det gir en klar forventning om mer tid utenfor cellen. Dette er viktige grep. Samtidig er ikke dette helt enkelt, for dette handler ikke bare om innsatte. Dette handler også om ansatte. Ansatte i kriminalomsorgen står i krevende situasjoner hver dag. De skal ivareta sikkerheten og forebygge vold, samtidig skal de sikre en verdig gjennomføring av straff. Derfor må lovverket gi klare rammer, men også nødvendig handlingsrom. Isolasjon skal begrenses og brukes som siste utvei. Samtidig må ansatte ha verktøyene de trenger. Dette er ikke bare juss, dette er også praksis. Vi vet at bemanning og aktivitetstilbud betyr mye. For lite ressurser kan føre til mer isolasjon. Derfor må dette følges opp videre. Målet er klart: et mer humant og rettssikkert system. Det er bra for den enkelte innsatte, det er bra for de ansatte, og det er bra for samfunnet. Jeg ser fram til debatten i denne saken.

Det forsøkes skapt et inntrykk av at situasjonen i kriminalomsorgen begynte etter 2021, altså da Arbeiderpartiet og Senterpartiet tok over regjeringskontorene. Saken er at jeg hadde gleden av å jobbe i kriminalomsorgen fra den gangen Høyre og FrP styrte. Allerede i 2016 var jeg med som tillitsvalgt og overleverte en bekymringsmelding hvor vi uttrykte en bekymring om at en fengselsbetjent kunne bli drept. Vi fortsatte gjennom den perioden, fram til 2021, med å framsette bekymringer opp mot ABE-kuttene og konsekvensene dette fikk for både ansatte, innsatte og samfunnet. Det at jeg ser meg nødt til å ta det opp her i dag, skyldes rett og slett at vi er nødt til å være presise om hva vi snakker om. Den situasjonen som kriminalomsorgen står i i dag, er en direkte konsekvens av de åtte årene med blå-blått styre. Dette handler ikke om at vi ikke tar ansvar – tvert imot: Dette er et ansvar vi tar, og det er derfor jeg er presis på det når jeg sier at dette handler om både tiden før 2021 og tiden etter 2021. Denne meldingen er nettopp å ta ansvar, det er å stake ut en kurs for hva vi ønsker med norsk kriminalomsorg. Så er det sånn at det er kriminalomsorgen og partene som har en ganske stor jobb når dette er ferdigbehandlet på Stortinget, opp mot implementeringen. Som jeg også har sagt i mine to innlegg: Dette er ikke et arbeid som avsluttes i dag. Tvert imot: Dette er et arbeid som påbegynnes. Dette skal selvfølgelig følges opp framover.

Kriminalomsorgens samfunnsoppdrag er fullt av motsetninger: straff og rehabilitering, utøve kontroll og bygge tillit, verne samfunnet og ivareta den enkeltes rettigheter. Dette sier noe om kompleksiteten. Dette er noe jeg kjenner godt etter å ha gått flere 100 000 skritt inne på Oslo fengsel – som fengselsbetjent, som vaktleder og som tillitsvalgt, sammen med noen av de mest dedikerte fagfolkene vi har i dette landet. De møter på jobb dag etter dag – i krevende situasjoner. De bygger relasjoner, setter grenser og står i det når det virkelig gjelder. La oss være ærlige: Situasjonen i kriminalomsorgen er ikke tilfeldig. Den er et resultat av politikk, bl.a. fra da Fremskrittspartiet satt med ansvaret, da det ble kuttet ganske heftig. Gjennom ABE-reformen ble kriminalomsorgen pålagt å løpe fortere – med færre ressurser. Men det er grenser for hvor fort man kan løpe, selv med hjertet på riktig sted. Konsekvensene var: færre folk på jobb, mindre tid til oppfølging, økning i vold og trusler mot ansatte. Det er realiteten mange fortsatt står i, og det er et politisk ansvar. Det holder ikke når de samme partiene nå later som om dette bare har skjedd. Dette er ikke tilfeldig. Dette er konsekvensene av bevisste prioriteringer. For Arbeiderpartiet går det en rød tråd fra Valles kriminalmelding i 1978 til Storbergets melding, altså St.meld. nr. 37 for 2007–2008 og videre til den meldingen vi behandler i dag. Vi har startet arbeidet med å bygge opp kriminalomsorgen igjen. Vi har økt budsjettene, vi har økt opptaket ved KRUS, vi har etablert en desentralisert utdanningsmodell, vi bygger kapasitet, vi har styrket ungdomsenhetene, vi har etablert NFFA ved Skien fengsel, og vi bygger nytt Oslo fengsel. Dette er konkrete grep. Men vi er ikke i mål. Dette handler om trygghet. For hvis vi ikke lykkes der inne, lykkes vi heller ikke der ute. Derfor må vi styrke bemanningen, fylle straffen med innhold og gi de ansatte tid til å gjøre jobben sin. Vi er i gang, og vi skal gjøre mer.

32:46] (ordfører for saken): La meg starte med å si tusen takk til komiteen for et godt og konstruktivt samarbeid i behandlingen av denne saken og påfølgende sak. Det har for meg vært et stort privilegium å få være saksordfører, både i denne saken og i saken som behandles rett etter denne. I begge sakene ble det gjennomført en felles muntlig høring for både stortingsmeldingen og proposisjonen. Det var viktig. Det ga oss et bredere og bedre beslutningsgrunnlag. Takk til alle aktørene som deltok. Jeg vil også benytte anledningen til å takke alle som har tatt oss imot gjennom arbeidet: fengslene, friomsorgen og institusjonene. Det har gitt en forståelse som ikke kan leses ut av dokumenter. Jeg vil dessuten benytte anledningen til å takke ledelse, ansatte, tillitsvalgte og organisasjoner som også har tatt oss imot. Denne meldingen bygger på en tidligere melding og staker ut en ny kurs for kriminalomsorgen. Over mange år har kriminalomsorgen vært under press. Det har vært press på bemanning, press på kapasitet og press på innhold. Samtidig har utfordringene blitt mer komplekse. Det er flere innsatte med psykiske lidelser, mer rus og mer alvorlig kriminalitet. Vi vet også dette: Altfor mange sitter for mye innelåst, uten aktivitet og uten innhold. Det må vi gjøre noe med. Dette handler ikke bare om den enkelte, dette handler om oss alle. Målet med meldingen er klart: Straffen skal virke. Den skal forebygge ny kriminalitet, og den skal bidra til trygghet i samfunnet. Da må vi stille krav til oss selv. Vi må ha en kriminalomsorg med nok folk, riktig kompetanse og innhold som faktisk virker. De ansatte er kriminalomsorgens viktigste ressurs. De er avgjørende for sikkerheten, for innholdet og for tilbakeføringen. Vi vet at altfor mange kommer tilbake. Det betyr at vi må lykkes bedre. Kriminalomsorgen er mer enn fengsel. Den er også straff i samfunnet. Begge deler må fungere, og begge deler må bidra til det samme: færre nye lovbrudd. Da må vi lykkes med tilbakeføring, med mer arbeid, mer utdanning og mer oppfølging – altså mer av det som virker. Det som skjer bak murene – og i kriminalomsorgen ellers – angår oss alle. Det forplikter oss. Vi kan ikke bare låse inne, vi må også bygge opp. Trygghet skapes ikke bare med låste dører, den skapes med innhold, oppfølging og muligheter. Denne meldingen peker retning, og dette skal vi følge opp – for de innsatte, for de ansatte og for samfunnet. Jeg ser fram til debatten.

Både forrige sak og denne saken berører noe av det mest alvorlige vi står overfor: barn og unge som begår kriminalitet, og hvordan vi som samfunn velger å møte dem. Det framheves ofte at det er en motsetning mellom barnets beste og samfunnsvern. For å si det på denne måten: Det som ikke virker for barnet, virker heller ikke for samfunnet. For noen måneder siden besøkte Arbeiderpartiets justisfraksjon et fengsel hvor vi snakket med en innsatt fra Sverige som hadde erfaring fra såkalte SiS-hjem, Statens institutionsstyrelse. Han beskrev det ikke som et sted for å komme seg ut av kriminalitet, men tvert imot som et sted hvor de ble involvert i stadig mer alvorlig kriminalitet. Han fortalte også at i flere kjente saker med skyting og drap i Sverige var det personer som hadde vært igjennom slike institusjoner, og som senere ble en del av alvorlige kriminelle miljøer i Sverige. Det sier noe om hvor galt det kan gå når tiltakene ikke virker. For Arbeiderpartiet er det viktig å se mot andre, sammenliknbare land, som Sverige og Danmark – vi har selv vært på besøk i København – for å innhente kunnskap og få innsikt i hvordan de jobber opp mot barne- og ungdomskriminalitet. Det som er viktig, er at vi samtidig tør å ta oss tid til å se og vurdere hvordan vi skal tilpasse tiltakene til forhold her hjemme. Ja, samfunnet skal reagere når unge begår kriminalitet. Ja, det skal få konsekvenser. Men reaksjonene må ha to formål: å ansvarliggjøre og å få ungdommene ut av kriminaliteten. Vi kan sikkert innføre tiltak som høres handlekraftige ut, men det som er viktigere, er at vi har tiltak som faktisk virker. Med henvisning til den innsatte vi møtte, pekte han på at brutte relasjoner og det å samle ungdom med høy risiko kan forsterke problemene. Arbeiderpartiet mener vi må bygge videre på det vi vet gir resultater: tidlig innsats, tett oppfølging og forpliktende samarbeid mellom politi, barnevern, skole og helsevesenet – ikke helt nye systemer, men heller bedre bruk av dem vi allerede har. Dette handler i bunn og grunn om hva slags samfunn vi ønsker å være – et samfunn som reagerer, ja, men også et samfunn som tar ansvar for at unge mennesker får en reell mulighet til å lykkes videre i livet. Det er nettopp det som gir trygghet, ikke bare i dag, men også i morgen.

Jeg vil ha meg frabedt at jeg driver med en omskrivning av historien. Faktum i denne saken er at arbeidet med sivil inndragning ble igangsatt av tidligere justisminister Anundsen i 2016. Justisdepartementet hadde da et forslag fra en professor. Dette ble sendt ut på høring, med frist i 2017. Da hadde det vært et bytte av statsråd, og – som representanten påpekte – da var Kallmyr justisminister. Men fra da og fram til Arbeiderparti-regjeringen leverte proposisjonen i desember 2025, har dette ligget i en skuff. Jeg vil si at det er forskjell på å prate om handlekraft og faktisk utvise handlekraft. Når det gjelder merkelapper som naive, for lite, for sent, er jo dette merkelapper som man er godt kjent med. Igjen vil jeg vise til at retorikk i opposisjon, det er enkelt, men det er faktisk det man leverte i posisjon, som er av betydning. Jeg klarer ikke helt å befri meg fra spørsmålet om aldersgrense på sosiale medier, rett og slett fordi politiet har vært tydelig på at det er der rekrutteringen skjer, og derfor er det viktig at det innføres en aldersgrense på sosiale medier, slik at man får gjort noe med den problematikken. For oss, altså Arbeiderpartiet, er det viktig å lytte til politifaglige råd. Faktum er at vi fikk på plass Gjengpakke 1 og 2, som også siden har blitt videreført i det ordinære budsjettet. I dette ligger det mye forebygging og kriminalitetsbekjempende tiltak. Politiet selv har flere ganger sagt at dette har vært en gamechanger, senest for et par uker siden, da vi besøkte dem. Derfor blir det litt rart når man i denne salen hører at tiltakene kommer ikke, eller tiltakene virker ikke, når politiet er tydelig på at med denne prioriteringen og satsingen har de blitt satt i en posisjon som gjør at de er bedre i stand til å kunne håndtere kriminelle nettverk.

Kriminaliteten blant unge har endret seg raskt. Yngre barn rekrutteres, voldsoppdrag bestilles digitalt, og kriminelle nettverk er mer kyniske enn før. Arbeiderpartiet aksepterer ikke at barna våre trekkes inn i alvorlig kriminalitet. Derfor må vi handle i to spor samtidig. Vi må forebygge, og vi må bekjempe. Forebygging skjer ikke i festtaler eller gjennom hard retorikk. Det skjer rundt barna, i skolen, i nærmiljøet og i hjemmet. Derfor styrker vi lagene rundt barna. Voksne må være der tidligere, før bakmennene får tak i dem. Når lovbrudd skjer, må reaksjonene komme raskt – ikke etter måneder, men mens det fortsatt betyr noe. Derfor har vi fått på plass hurtigspor, skjerpet ungdomsstraff og økt kapasitet i ungdomsenhetene. Konsekvensene må komme tidlig nok til å snu en utvikling. Vi må også ligge i forkant. Rekruttering skjer på tvers av landegrenser. Derfor har vi styrket samarbeidet med Europol og svensk politi. Rekrutteringen starter også tidlig: Ni av ti tolvåringer er på sosiale medier, og det er nettopp der kriminelle nettverk finner dem, fordi de er unge og sårbare. Arbeiderpartiet vil innføre en aldersgrense på 15 år. Det er bred politisk enighet om behovet, men FrP er imot. Det er selvfølgelig deres rett, men det er et valg som krever en forklaring, for det er vanskelig å forstå det standpunktet. Barn som begår kriminalitet, skal selvfølgelig ansvarliggjøres, men mange av disse barna utnyttes av kyniske voksne. Derfor vil vi gjøre det straffbart å rekruttere barn til kriminalitet. Vi skal også ta fra bakmennene det de lever av. Sivil inndragning er et av våre mest effektive virkemidler. Det rammer der det gjør vondest – i økonomien. FrP la det i skuffen da de styrte Justis- og beredskapsdepartementet, men vi har tatt fram igjen. Vi skal gå etter verdiene som holder miljøene i live: cash, klokker og merkeklær. Målet er klart: å stoppe kriminaliteten før den skjer. Sårbare barn skal møtes av trygge voksne før gjengene gjør det. Det er slik vi bygger trygghet for barna, nabolagene og Norge.

Først vil jeg benytte anledningen til å takke komiteen for samarbeidet og for debatten i denne saken. Det er verdt å merke seg at komiteen er enige om at politiet har en avgjørende rolle i å forebygge, avdekke og bekjempe kriminalitet og ivareta tryggheten og beredskapen i hele landet. Det vi derimot er uenig om, er veien til dette målet. For Arbeiderpartiet handler dette om et politi som har riktig kompetanse, som har riktige ressurser og riktig prioritering. Jeg skal tillate meg å kommentere noe om Politihøgskolen. La det ikke være tvil: Politifaget og politiutdanningen skal stå sterkt også i framtiden. Arbeiderpartiet har ikke en intensjon om å ta Politihøgskolen ut av politietaten. Utredningen er en del av statens prosjektmodell, siden dette kommer på over 1 mrd. kr. Jeg vil også si at denne debatten på mange måter har vært forutsigbar. Fremskrittspartiet og Høyre har gjentatt argumenter vi har hørt mange ganger før. Ja, det er lenge siden sist de satt i regjering, men de sier at situasjonen var en annen da. Egentlig er begge poeng ganske irrelevante, for de valgene de tok i posisjon, får også konsekvenser nå. Jeg skal bare komme med et lite eksempel: Da Fremskrittspartiet satt med ansvaret, fikk vi se hva som skjer når man prioriterer feil. I Oslo fikk en guttegjeng etablere seg og utvikle seg til det som etter hvert ble omtalt som et av landets tøffeste kriminelle miljøer. Det miljøet opererer fortsatt den dag i dag. Og la oss være ærlige om at det måtte avisoppslag til før det ble reagert. Selv da kom det så lite midler at det i realiteten ikke gjorde særlig forskjell. Fremskrittspartiet hovedprosjekt sammen med Høyre i justispolitikken var nærpolitireformen. Den inneholdt mange viktige grep, men i gjennomføringen mistet man samtidig fokus på noe helt avgjørende: arbeidet mot kriminelle miljøer og nettverk. Jeg tillater meg å sitere fra boken Bakmannen: «Da politiet skulle reformeres, ble organisert kriminalitet nesten glemt. Det fikk konsekvenser.» Det var til tross for at politiet selv hadde beskrevet organisert kriminalitet som en trussel mot det norske samfunnet. Resultatet i dag er at vi må håndtere konsekvensene av det. Kriminaliteten har endret seg. Den er mer sammensatt, og den er mer kompleks. Målet til Arbeiderpartiet er enkelt: å sikre Norge et politi som er best mulig rustet til både å møte dagens og morgendagens kriminalitet, et politi som har riktig kompetanse, riktige ressurser og riktig prioritering, slik at de kan gjøre det som er politiets viktigste oppgave, å forebygge og bekjempe kriminalitet og skape trygghet for folk i hele landet.

15:14] (ordfører for saken): Ansatte er politiets viktigste ressurs. Det er menneskene og kompetansen deres som gjør at politiet lykkes i å forebygge og bekjempe kriminalitet. Politiutdannede utgjør grunnstammen i politiet. Arbeiderpartiet ønsker et robust politi med de forutsetningene og den kompetansen som trengs for å møte både dagens og morgendagens kriminalitet. Derfor prioriterer Arbeiderpartiet politiet. Aldri før har det vært flere ansatte i norsk politi. Siden Arbeiderpartiet og Senterpartiet overtok regjeringsmakten i 2021, har politiets budsjetter blitt økt med over 30 pst. Det handler om noe grunnleggende: trygghet for folk i hele landet. Fremskrittspartiet snakker gjerne om behovet for flere politifolk, men det er verdt å minne om hva de gjorde da de selv hadde ansvaret. Da de hadde justisministeren, kuttet de opptaket ved Politihøgskolen fra 720 studieplasser til 400 studieplasser. Vi advarte mot det den gangen. Vi visste at det ville få konsekvenser for politiet i årene etter. Derfor er det litt spesielt å høre Fremskrittspartiet etterlyse flere politifolk i dag. Det er enkelt å være offensiv i opposisjon, men det er hva man gjør i posisjon som faktisk betyr noe. Da Arbeiderpartiet kom i posisjon, sammen med Senterpartiet, gjorde vi det motsatte. Vi økte opptaket ved Politihøgskolen – senest i år, med nærmere 50 nye studieplasser. Vi har også etablert et nytt etterforskningsstudium. Det skal styrke politiets evne til å håndtere stadig mer kompleks kriminalitet. Over 1 900 søkere viser hvor stort rekrutteringsgrunnlaget faktisk er. Forskjellen er tydelig: Fremskrittspartiet kuttet i utdanningen av politi. Vi bygger den opp igjen, i bredden og i dybden. Vi ser også at satsingene våre virker. Gjennom gjengpakke 1 og 2 har vi styrket arbeidet mot kriminelle nettverk. Senest i går besøkte vi Kripos, og budskapet derfra var tydelig. Denne satsingen gjør en forskjell i kampen mot kriminelle miljøer. Fremskrittspartiet er opptatt av et bestemt måltall, 3 politi per 1000 innbygger. Måltall kan få en til å framstå som handlekraftig, men for oss handler det om å være handlekraftig – og prioritere det som faktisk virker. Vi har også tillit til politiet og partene i etaten. De kjenner behovene best, og derfor mener vi de må få prioritere ressursene der hvor de trengs mest. Vi er ikke for detaljstyring av politiet. Hvis målet bare er å oppfylle et politisk måltall, kan man fort havne i en situasjon hvor politiet egentlig trenger en økonom eller jurist, men likevel må ansette en politiutdannet for å oppfylle tallet. Kriminaliteten har blitt mer kompleks, og det er digitalisering og ny teknologi. Det stiller nye krav til kompetansen i politiet. For oss handler det om én ting: å sikre Norge et best mulig politi – et politi som har kompetansen og ressursene som trengs for å forebygge og bekjempe både dagens og morgendagens kriminalitet.

Det begynner ikke med blålys, det begynner ikke med overskrifter, og det begynner heller ikke med at trettenåringer kaster granater i våre gater. Det begynner lenge før. Det begynner med en elleveåring som slutter å møte på skolen, en tolvåring som ikke blir fanget opp av systemet, en familie som ber om hjelp og møter ventetid og systemer som ikke snakker sammen, og noen ganger begynner det med noe enda mørkere: med vold i hjemmet, med rus, med omsorgssvikt, og med barn som lever i frykt lenge før de selv blir en trussel mot andre. La oss huske at mange av disse barna har vært ofre lenge før de selv ble lovbrytere. Jeg har møtt disse ungdommene ute på oppdrag, og det starter nesten aldri med kriminalitet. Det starter med sårbarhet som ikke blir tatt på alvor, og nettopp derfor kan vi ikke møte dette med forenklinger. De som gjør dette til en konkurranse om å være hardest, eller om hvem som kan rope høyest, tilbyr fiktive løsninger på komplekse problemer. Ja, kriminalitet skal få konsekvenser, men konsekvenser uten forståelse for årsakene er kortsiktig politikk. Riksrevisjonen peker på alvorlige svakheter. Det skal vi rette opp. Dette handler ikke om ett budsjett eller én regjering. Det handler om svikt som har fått utvikle seg over tid. Ingen i denne salen har plettfri historikk. La oss derfor være varsomme med å kaste stein i glasshus. Forskjellen nå er at Arbeiderpartiet har tatt tak, og vi prioriterer det som virker. Vi tror på et samfunn der vi sammen tar ansvar for både tryggheten i gatene våre og for barna våre, som vokser opp i dem. Vi har styrket én-til-én-oppfølgingen. Vi har utvidet kapasiteten i ungdomsenhetene våre. Vi har økt bruken av ungdomsstraff, og vi styrker samhandling mellom politi, barnevern, skole og helse. Forebygging og konsekvens må skje samtidig. Forebygging uten konsekvenser er naivt. Konsekvens uten forebygging er kortsiktig. Trygghet skapes ikke av dem som roper høyest. Det skapes av dem som tar ansvar, og det ansvaret tar vi – for våre barn og for samfunnet.

Trygghet er ikke noe vi kan ta for gitt. Den må bygges hver eneste dag, ikke gjennom illusjoner eller falske motsetninger, men gjennom det som faktisk virker. Både ord og handling er viktig. Fremskrittspartiet snakker med store ord om politiet – i opposisjon. Selv om det etterlatte inntrykket ofte er at partiet aldri har vært med å styre, så har de faktisk det. Hva var status sist da de styrte? La oss se tilbake, og jeg tillater meg å sitere bl.a. hva tillitsvalgte i politiet sa: 2015: det mangler milliarder i norsk politi 2016: trygghet og nærvær forsvinner 2018: en provokasjon – om budsjettet 2019: vi må henlegge saker der gjerningsmannen er kjent, for få politibetjenter og avstanden til publikum øker Dette er en del av historien om Fremskrittspartiets vakt. På vår vakt har vi økt politiets budsjetter med 31 pst., bevilget over 3 mrd. kr til en historisk satsing mot barne-, ungdoms- og gjengkriminalitet og utvidet opptaket ved Politihøgskolen med over 100 plasser. Det må bemerkes at Fremskrittspartiet kuttet fra over 700 plasser til 400 plasser på sin vakt. Vi skal gjøre det enklere å inndra statussymboler fra kriminelle og gjøre det straffbart å rekruttere barn. Jeg må også her bemerke at dette ble utredet under en av Fremskrittspartiets justisministre, men det ble faktisk lagt i skuffen. Vi gjør noe med det. Vi har fått på plass én-til-én-oppfølging av ungdommer og forsterket forebyggingen med både hurtigspor for unge lovbrytere og raskere reaksjon. Vi styrker politiets budsjetter med nærmere 300 mill. kr for neste år. Dette er historien om vår vakt, og historieskrivningen fortsetter. Det samme gjør vårt arbeid for trygghet. Det er lett å snakke i opposisjon uten å forholde seg til at budsjettene faktisk må gå i balanse. Fremskrittspartiets alternative budsjett har faktisk en «mismatch», altså ikke inndekning. Det er ikke ansvarlig politikk. Ansvar handler om å prioritere trygghet. Det gjør vi. Vi leverer handling. Trygghet er ikke et slagord, det er et ansvar, og det ansvaret tar vi gjennom å satse på forebygging og kriminalitetsbekjempelse. Begge deler må skje samtidig

Trygghet handler om mer enn å låse dører. Trygghet skapes når vi gir muligheter, forebygger, reagerer raskt og hindrer tilbakefall. Kriminalomsorgen er en del av beredskapen vår. Den beskytter samfunnet når soningen gjør folk klare til å leve et lovlydig liv etter løslatelse. Arbeiderpartiets prioritering er tydelig: trygghet for ansatte, med nok folk, riktig kompetanse og gode verktøy innhold i soningen: skole, arbeid, rusbehandling og målrettet rehabilitering oppfølging etter løslatelse med ett mål: lavere tilbakefall og færre nye ofre Dette er helhetlig beredskap, fra forebygging og straff til rehabilitering og tilbakeføring. Derfor styrker vi kriminalomsorgen med mer penger, flere studieplasser og bedre utdanning for fengselsbetjenter. Vi gjør utdanningen til en bachelor for å løfte kompetansen og sikre robuste arbeidsvilkår. Vi følger også opp lovendringer som skal redusere isolasjon og gi mer fellesskap, aktivitet og menneskelig kontakt i norske fengsler. Dette er helt avgjørende for både ansatte og samfunnet. Fremskrittspartiet snakker ofte om hardere grep, men da partiet hadde ansvaret, kom ABE-kuttene år etter år. Konsekvensene var tydelige: udekkede vakter, ubesatte stillinger, mer press, kraftig økning i vold og trusler mot ansatte og mindre innhold i soningen. Det svekket både sikkerheten og rehabiliteringen, både innenfor og utenfor murene. Nå foreslår partiet i sitt alternative budsjett ABE-kutt på 1,5 pst. – tre ganger så mye som sist. Kriminalomsorgen er ikke unntatt, og det til tross for at en av partiets egne har sagt: «ABE-kuttene har vært en medvirkende årsak til situasjonen man står i nå. Det har gått i feil retning i mange år.» Arbeiderpartiet prioriterer trygghet gjennom det som virker: bemanning, kompetanse, innhold i soningen og samarbeid med kommuner, helse og Nav, fordi tilbakeføring lykkes når flere trekker i samme retning. Fremskrittspartiet kan bruke store ord om trygghet. Arbeiderpartiet leverer et system som gir trygghet, straff som virker, mindre tilbakefall, færre ofre og sterkere beredskap. Det er forskjell på retorikk og resultater, og det er den forskjellen som avgjør om folk kan leve et trygt liv i hele landet.

Sist Fremskrittspartiet styrte, ble kriminalomsorgen utsatt for heftige økonomiske kutt gjennom ABE-reformen. Konsekvensene av kuttene var flere tusen udekte vakter, ubesatte stillinger, kraftig økning i vold og trusler mot ansatte og reduksjon i innholdet i soningen. Nå foreslår Fremskrittspartiet 1,5 pst. i ABE-kutt – tre ganger så mye som sist. Slik jeg kan lese det alternative statsbudsjettet deres, er ikke i kriminalomsorgen unntatt fra det. En av partiets egne har sagt: «ABE-kuttene har vært en medvirkende årsak til situasjonen man står i nå.» Når partiet selv erkjenner problemet, hvorfor foreslår de å gjøre det verre?

Det høres nesten ut som representantens parti aldri har vært en del av en regjering eller en del av maktgrunnlaget. Fakta er jo at de var en del av en regjering i seks år og en del av maktgrunnlaget i åtte år. Hva skjedde da? Opptaket ved Politihøgskolen ble redusert fra 700 plasser til 400 plasser – med den begrunnelse at vi ikke trengte flere politifolk. Det tar tre år fra en student begynner på Politihøgskolen til vedkommende er klar for operativ tjeneste. Derfor er situasjonen vi står i nå, med mangel på ferdigutdannede politifolk, en direkte konsekvens av de prioriteringene og kuttene. Vi har gjort det motsatte og økt opptaket med 124 plasser for å sikre flere politifolk. Spørsmålet er: Når Fremskrittspartiet skapte dagens utfordringer med sine prioriteringer og kutt, hvorfor skal noen tro at de vil løse dem hvis de kommer i posisjon?

Saken vi behandler i dag, handler om noe helt grunnleggende: retten til likeverd og deltakelse for alle mennesker. FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, CRPD, slår fast at menneskerettighetene gjelder fullt ut for alle, uavhengig av funksjonsevne. Likevel vet vi at mange fortsatt møter barrierer i hverdagen – i utdanning, i arbeidsliv og i samfunnsdeltakelse. Norge ratifiserte CRPD i 2013, men ved å inkorporere den i menneskerettsloven, gir vi den samme styrke som de andre sentrale menneskerettskonvensjonene. Det betyr at CRPD vil gå foran annen lovgivning ved motstrid. Det er et tydelig signal: Rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne skal ikke være til forhandling. Dette handler ikke bare om juss. Dette handler om verdighet, om å sikre reell likestilling og om å bygge et samfunn der alle kan delta på like vilkår. Inkorporering vil også bidra til økt forståelse og respekt for disse rettighetene i hele samfunnet. Jeg vil rette en stor takk til alle som har engasjert seg, presset, utfordret og løftet fram denne saken. Det er deres stemmer og utholdenhet som har gjort det mulig at vi i dag tar et historisk skritt. Inkorporeringen av CRPD er et viktig skritt for å styrke menneskerettighetene i Norge, og jeg er glad for at dette blir en realitet i dag.

I går kveld, omtrent på samme tidspunkt, var jeg på Holmlia. Der sto jeg sammen med folk i alle aldre, med ulike bakgrunner. Det var en ting vi hadde til felles, og det er at vi er bekymret for kuttene i bydel Søndre Nordstrand – kutt som vil ramme tjenester og tiltak som gir folk muligheter og håp, alt det vi vet virker. Gjennom budsjettenigheten og vår bevilgning til Oslo gjør vi det mulig å sikre så godt som alt det som foreslås kuttet. Nå kan Oslo opprettholde fritidstilbud, ungdomsarbeid og forebyggende tiltak. Vi styrker barnevernet i Oslo med 50 mill. kr. Det er forskjellen på å snakke om trygghet og å levere trygghet. Vi styrker innsatsen mot gjengkriminalitet og vold i nære relasjoner. Dette henger sammen. Kampen mot kriminalitet kan ikke bare vinnes med politiet, den vinnes med fellesskap, fritidsklubber, forebyggende arbeid i skolene, trygge nærmiljøer og én-til-én-oppfølging av ungdom som står i fare for å falle utenfor. Vi gir ungdom et reelt alternativ til utenforskap og kriminalitet, et alternativ som handler om muligheter, mestring og tilhørighet. Fremskrittspartiet snakker om strengere straffer og mer fengsel. I motsetning til dem har vi to tanker i hodet samtidig og en helhetlig tilnærming: forebygging og kriminalitetsbekjempelse. Trygghet handler om å hindre at ungdom havner i randsonen av kriminalitet, og stanse dem som begår kriminalitet. Vi bygger fellesskap, ikke bare murer. Samtidig leverer vi på beredskap. Vi styrker politiets satsing mot kriminelle nettverk og gir politiet 50 mill. kr mer til kampen mot narkotika og økonomisk kriminalitet, styrker etterforskning med 20 mill. kr og investerer 42 mill. kr i en mobilskanner i Oslo for å stoppe narkotika og andre illegale varer. Forebygging, beredskap og kriminalitetsbekjempelse – det er Arbeiderpartiets trygghetspolitikk. Trygghet handler også om verdier og tilhørighet. Derfor er jeg glad for at Antirasistisk Senter gjennom budsjettenigheten får 300 mill. kr til sitt arbeid. Hat og rasisme splitter. Vi bekjemper det med kunnskap, fellesskap og trygge verdier. Dette er Arbeiderpartiets politikk i praksis. Vi gir Oslo midler til forebygging. Vi styrker politiet. Vi står opp for verdiene som holder samfunnet vårt sammen. Det er slik vi skaper trygghet i hverdagen for enkeltmennesker og for samfunnet, og tryggheten skapes sammen.

KrF foreslår å kutte 55 mill. kr til elektronisk kontroll, også kjent som fotlenke, i sitt alternative budsjett. Det er et dramatisk kutt i en av de mest effektive soningsformene vi har. For meg framstår det som en logisk brist. For hver person som ikke kan sone med fotlenke, betyr det flere innsatte i fengslene våre, høyere kostnader for samfunnet og i verste fall soningskø. Det betyr også færre som kan beholde jobb, familie og bolig, og dermed høyere risiko for tilbakefall. Mitt spørsmål til representanten blir derfor: På hvilken måte mener dere at kuttet vil føre til mindre tilbakefall, og dermed mindre kriminalitet i samfunnet?

Jeg hadde den tvilsomme gleden av å jobbe i kriminalomsorgen sist KrF satt i regjering eller var en del av det parlamentariske grunnlaget for regjeringen. Regjeringen representantens parti var en del av, utsatte offentlig sektor for en omfattende avbyråkratiserings- og effektiviseringsreform som i prinsippet var et kuttprogram gjemt bak fine, flotte ord. Konsekvensene av kuttet rammet ansatte, innsatte og i realiteten hele samfunnet. Kriminalomsorgen slik vi kjente den, ble rasert. Den dag i dag betaler kriminalomsorgen prisen for den politikken KrF presset fram, til tross for mange og kraftige advarsler. KrF tar igjen til orde for ABE-kutt. Denne gangen sier de at kriminalomsorgen skal spares. Det er sikkert fint, men med et foreslått ABE-kutt på 1 pst., dobbelt så mye som sist, må jeg spørre: Hva er det KrF har tenkt å rasere neste gang dere får hånden på rattet?

Jeg har selv stått midt i det – på gata, i fengselet, på fotballbanen – i møte med ungdom som står i fare for å bli rekruttert til kriminalitet, med dem som begår kriminalitet, med dem som er ofre for deres kriminalitet, og med pårørende. Trygghet handler ikke om slagord. Det handler om mennesker, om handling og om å ta ansvar – hver eneste dag. Det gjør Arbeiderpartiet. Skal vi gjøre samfunnet tryggere, må vi gripe inn tidlig og samtidig slå hardt og tydelig ned på dem som organiserer, rekrutterer og tjener penger på kriminalitet. Det er ingen motsetning mellom forebygging og kriminalitetsbekjempelse, tvert imot. Begge deler må gjøres, og det må gjøres samtidig. I motsetning til Fremskrittspartiet, som altfor ofte forenkler både situasjonen og løsningene, er vi i Arbeiderpartiet opptatt av å gjøre det som faktisk virker. Trygghet krever mer enn bare slagord og lettvinte løsninger. Det krever en helhetlig politikk der forebygging og kriminalitetsbekjempelse går sammen. La oss ta et bitte lite tilbakeblikk. Da Fremskrittspartiet satt i regjering og styrte Justisdepartementet, mente de på et tidspunkt at det var nok politifolk. De valgte å kutte studieplasser på Politihøgskolen. De innførte ungdomsstraffen, men justerte den aldri, selv da evalueringen viste at det var nødvendig. De underfinansierte kriminalomsorgen, økte aldri kapasiteten for ungdommer og lot ansatte stå igjen med en enorm belastning. Dette er historien om deres vakt. Det tar tid å snu en skute som har vært på feil kurs, særlig en skute som har vært styrt av Fremskrittspartiet. Vi har tatt mange nødvendige grep. Vi har økt opptaket til Politihøgskolen. Vi har skjerpet ungdomsstraffen og etablert hurtigspor for ungdom som begår kriminalitet. Vi vil gjøre det straffbart å rekruttere barn og unge til kriminalitet. Vi ønsker å skjerpe straffene for bæring av kniv og våpen i det offentlige rom. På vår vakt er det flere ansatte i politiet enn noen gang før, og vi har tatt grep både for å beholde og for å rekruttere ansatte i kriminalomsorgen. Vi har trappet opp innsatsen mot kriminelle nettverk, og vi går etter pengene, bilene og klokkene – med andre ord symbolene de bruker for å gjøre seg attraktive og rekruttere. Samtidig satser vi tungt på forebygging, for den beste forebyggingen og kriminalitetsbekjempelsen er den som hindrer kriminalitet i utgangspunktet. Det handler om skole, fritidstilbud, barnevern og samarbeid mellom politi og kommuner. Vi står opp mot dem som skaper utrygghet, men vi gir også folk en sjanse til å velge en bedre og annen vei. Vi velger fellesskap framfor forenkling, vi velger handling framfor slagord, og vi velger trygghet i fellesskap fordi trygghet skapes sammen.