OverStortinget

Vi må erkjenne at situasjonen vi står i, er alvorlig. Når så mange unge gjør kriminelle handlinger, er det et tegn på at noe har sviktet, og at politikken vi har ført, ikke har vært god nok og ikke har hjulpet dem som trenger hjelp, på et tidlig nok tidspunkt. Status er at svenske kriminelle nettverk nå opererer i samtlige norske politidistrikt. Unge rekrutteres via Instagram og Snapchat til å begå grov voldskriminalitet. En 13-åring ble lovet 30 000 kr for å kaste en granat mot en skjønnhetssalong på Bislett. Dette skjer her og nå. Derfor må spørsmålet være hvordan vi skal handle, ikke om vi skal handle, og da må vi starte med å være ærlig. Flere av tiltakene som vedtas i denne salen, har ingen dokumentasjon på at de virker, men de koster penger. Vi har innført visitasjonssoner uten utredning. Når det gjelder forslag om lavere kriminell lavalder, ignorerer vi at Danmark akkurat har prøvd dette og har funnet ut at ungdom som tidlig kommer i kontakt med rettssystemet, oftere begår nye lovbrudd. Vi vet dette. Likevel går vi videre. Ser vi på de to representantforslagene som debatteres i dag, er det en klar kontrast i synet på hvordan vi best forhindrer kriminalitet. Ja, vi må håndtere kriminalitetsbildet her og nå, men vi må også evne å tenke framover, og det er mulig. Her i salen er det imidlertid mange som konkurrerer om å være tøffest om kriminalitet, men det er få som konkurrerer om å være smartest. Politiets egne rapporter er tydelige på hva som driver kriminaliteten. Oslo politidistrikt har gjennomgått barn registrert med ti eller flere anmeldelser, og funnet er slående. 41 av 55 har selv vært offer for kriminalitet. Gjennomsnittsalderen for første gang de ble registrert som offer, var ti og et halvt år. Vi snakker om barn som har levd med vold og omsorgssvikt fra de var små, og som senere begår kriminalitet selv. Den sammenhengen er veldokumentert, og den forteller oss hvor vi må sette inn innsatsen. Det vi vet virker, er tett og individuell oppfølging av ungdom i risikogruppen. Oslo har bygget en modell for dette med gode resultater. Den må rulles ut nasjonalt, og den må finansieres skikkelig. Vi trenger tverrfaglige team rundt de mest sårbare barna, bedre kapasitet i psykisk helsevern og avhopperprogrammer for dem som vil ut av kriminelle miljøer – for å snakke om noe. Dette koster, men kostnadene ved å la være er langt høyere for samfunnet og for de barna dette gjelder. God håndtering av ungdomskriminalitet handler ikke om å være tøffest. Det handler om å peke på de tiltakene som faktisk fungerer.