OverStortinget

Uansett hva man lander på i dag, er dette en trist dag, for det som egentlig startet som et ganske enkelt og ærlig forsøk på å ta litt bedre vare på noen de ungdommene som har det aller tyngst, har blitt gjort om til en slags rar politisk og kulturell slagmark. Det er de kidsa som kjenner på mest utenforskap, som ikke finner plassen sin i samfunnet, som gruer seg til å gå på skolen – de samme barna som er overrepresentert i de mørkeste statistikker om ensomhet, psykiske plager og selvmordstanker. Denne debatten burde i utgangspunktet handle om hvordan vi best mulig tar vare på de kidsa, men så har noen partier tatt denne debatten og gjort den om til en politisk slagmark. Noe av det mest frustrerende med denne debatten, er det nivået enkelte representanter legger seg på. Kjerstin Kjøndal sa i Politisk kvarter at hun frykter en utvikling der det blir restriksjoner på ord som «mann», «kvinne», «gutt» og «jente». Hun sa i samme debatt at det ikke lenger skulle være mulig å si at det finnes to kjønn. Det er tull. Det er ingen som har foreslått det. Det er konstruerte problemer og stråmannsargumentasjon, og det begynner å ligne litt på et rart verdensmesterskap i å dikte opp noe man blir krenket over. Jeg får nesten litt sympati for KrF og FrP, for det må være utrolig slitsomt å våkne opp hver eneste dag og finne på noe nytt å bli krenket over. For KrF sin del begynner den listen å bli ganske lang. Det er seksualundervisning, det er porno, det er kjønn, det er at ikke alle kids går i kirken, og nå er det plutselig en veileder. Jeg sliter litt med å finne den listen over det KrF ikke blir krenket over. Det er flaut at vi i utgangspunktet bruker tid på dette, når utgangspunktet bare er å gi folk som møter sårbare ungdommer hver eneste dag, litt bedre verktøy. Jeg vil si dette til KrF: Det er skeive ungdommer som ser på denne debatten i dag, og det de hører, den retorikken, oppleves ikke som politikk for dem. Det oppleves som legitimering av det de hører der ute, det de møter i gata og i kommentarfelt, og som gjør det lite grann vanskeligere å holde kjæresten sin i hånden på Karl Johan, å kysse kjæresten sin i parken – det å være trygg. Det er en konsekvens av det man holder på med her inne. Til Fremskrittspartiet: På inn- og utpust er det snakk om frihet, om at folk skal få lov til å leve livet sitt slik de vil, men når det gjelder disse ungdommene, virker den friheten ganske smal, for da er det plutselig mye man blir krenket over. Da er det mye man vil innskrenke. Vi kan være uenige om detaljer, men det jeg synes er rart, er at vi ikke klarer å enes om hvordan vi skal ta vare på de barna som trenger oss litt ekstra. På lederplass sa Dagbladet til KrF at det kanskje er på tide å roe seg lite grann ned. Jeg tror det er et råd det er verdt å lytte til. Jeg vil i hvert fall anmode om det.