OverStortinget

Aller først vil jeg takke representanten Svardal Bøe for å ta opp et veldig viktig spørsmål, om håndteringen av brukt reaktorbrensel og annet atomavfall ved Kjeller. Dette er et viktig tema, og det er bra at vi kan diskutere det. I den siste tiden har utfordringer knyttet til lagringsforhold, ansvarsdeling og framdrift i oppryddingsarbeidet blitt belyst. Det mener jeg er positivt, for åpenhet og innsikt er avgjørende for tillit. Til representantens første spørsmål, om hvorfor situasjonen er blitt som den er, er det nødvendig å være tydelig og også se på historikken. Norge etablerte forskningsreaktorer allerede på 1950-tallet, men uten en helhetlig plan for hvordan brukt brensel og radioaktivt avfall skulle håndteres etter nedstenging. Dette har vært et grunnleggende strukturelt problem gjennom flere tiår. Det brukte brenselet som ligger på Kjeller, har vært lagret der siden 1960-tallet, og situasjonen i dag er derfor ikke et resultat av beslutninger tatt av én regjering. Staten, gjennom berørte departementer og underliggende etater, fastsetter rammer, prioriterer og følger opp dekommisjoneringen av atomanleggene. De forholdene Altinget peker på, som mangler i lagring og forsinket opprydding, er et resultat av en opphoping av utfordringer, ikke en plutselig svikt. Dette er en forklaring på hvorfor oppryddingen er krevende, tidkrevende og kostbar. Oppryddingen må skje på en trygg og sikker måte, og det er utfordrende, for anleggene er gamle og ikke i tråd med dagens standarder. Til representantens andre spørsmål, om hva regjeringen konkret gjør, vil jeg understreke at vi har tatt tydelige og nødvendige grep for å sikre ansvarlig håndtering framover. For det første har staten tatt fullt og helt ansvar for kostnadene for opprydding etter atomanleggene, i tråd med Stortingets behandling av Meld. St. 8 for 2020–2021. Dette har gitt bedre styring, tydeligere rollefordeling og mer forutsigbar finansiering, som regjeringen har fulgt opp. For det andre er Halden-anlegget nå overført til Norsk nukleær dekommisjonering, altså NND. De har et tydelig mandat og en profesjonell organisasjon til å kunne gjennomføre oppryddingen. Målet er at også anlegget på Kjeller skal overføres til NND så raskt som det er mulig. For det tredje arbeider Nærings- og fiskeridepartementet med en nasjonal gjennomføringsplan for hele oppryddingen etter IFEs nukleære virksomhet. Planen skal være helhetlig, og den skal strekke seg fram til 2060 og sikre langsiktig styring og framdrift. Videre har regjeringen lagt fram en nasjonal strategi for strålevern og atomsikkerhet. Dette gir en samlet retning for arbeidet framover. I 2024 ble det også lagt fram en strategi for trygg, sikker og forsvarlig håndtering av radioaktivt avfall. I fjor gjennomførte Det internasjonale atomenergibyrået, IAEA, en omfattende gjennomgang av norsk strålevernforvaltning, og vi følger nå opp arbeidet med å styrke styring, tilsyn og sikkerhetskultur. Da jeg var næringsminister, ble det igangsatt intensivert oppfølging av IFEs nukleære sektor, med månedlig rapportering og månedlige møter. I tillegg ble det også satt av tilstrekkelige midler til oppryddingsarbeidet. Regjeringen vil i revidert nasjonalbudsjett foreslå kjøp av Saugbrugs-tomten i Halden, bl.a. med sikte på å kunne etablere et nytt kortsiktig lager for brukt brensel og radioaktivt avfall. Situasjonen ved Kjeller er alvorlig, men jeg mener at den er håndterbar. Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet, DSA, som er de som skal gjøre dette, følger denne situasjonen tett. Vi har tatt grep for en helhetlig, statlig styrt og internasjonalt forankret retning for oppryddingen. Dette arbeidet vil ta tid, men det er altså helt nødvendig for en ansvarlig og sikker håndtering av atomavfall for dagens befolkning – og for kommende generasjoner.