OverStortinget

Dette må sies tydelig: Det handler ikke om teori. Det handler ikke om symbolpolitikk. Det handler om folk der ute, som lever helt vanlige liv, som betaler sin bensin og diesel selv – folk som bor utenfor de store byene, folk som er helt avhengige av bilen for å få hverdagen til å gå opp, folk med helt vanlige inntekter som nå får økonomien sin presset til bristepunktet. Når drivstoffprisen går opp fra 17 kr til 30 kr literen på få dager, da er det ikke et par kroner, som det blir sagt her – nei, det er 13 kr. Lastebileierne fikk 3–4 000 kr per bil i Oslo-området, inkludert prisøkningen som var på bom 1. februar. Dette er ikke en justering, det er et sjokk – et sjokk for familier som allerede snur på hver krone, et sjokk for småbarnsfamilier som må levere, hente, jobbe og få livet til å gå rundt. Og hva gjør regjeringen? De ser på, de nøler, de tvinner sine hender. Samtidig ser vi at Sverige tar grep for folket sitt. Det går ikke trikk eller T-bane på Flisa. Det er ikke Oslo der ute. Det er ikke i Brussel. Det er Norge, et langstrakt land. Og når noen her inne tror at man tvinger folk bort fra fossilbiler over natten, tar de feil. Det som faktisk skjer, er at man tvinger enda flere mennesker inn i økonomisk utrygghet. Man tvinger flere over i køene hos frivilligheten og Fattighuset. Dette handler ikke bare om klima eller transport, det handler om rettferdighet. For når regjeringen ikke gjør noe når kostnadene eksploderer over natten, er det ikke bare passivitet. Det er et politisk valg. Det er et valg som forsterker forskjellene i dette landet, et valg som rammer dem som har minst fra før, og det valget kan og bør vi ikke akseptere.