OverStortinget

I dag diskuterer vi ikke bare et kunstprosjekt. Vi diskuterer et symbol på frihet, demokrati og selve grunnmuren i vårt samfunn. Roseslottet ble reist for å fortelle historien om hva som skjer når demokratiske verdier settes til side, og hva det koster å vinne dem tilbake. Dagens samfunn og tiden vi er inne i, viser at dette på ingen måte er en selvfølge, heller snarere det motsatte. Dette må sies å være en gladsak selv om noen partier ønsker å problematisere løsningen til det ugjenkjennelige. Det er ikke en gladsak at enkelte ønsker å bruke unødvendig mye tid og ressurser på en sak som for de aller fleste er åpenlys. Siden åpningen i 2020 har Roseslottet blitt en læringsarena for tusenvis av skoleelever, ungdommer og voksne. Der møter man historien om menneskene som sto opp mot diktatur og undertrykkelse. I dag, når Europa igjen preges av krig og totalitære krefter, er budskapet fra Roseslottet mer aktuelt enn noen gang. Posisjonen er redd for presedens. Alle saker er ulike, og det er vår jobb som politikere å skille dem fra hverandre. I denne saken, som på mange måter er helt unik og vanskelig å vise til presedens på, blir egentlig det en merkelig påstand som bare forkludrer inntrykket, når dette egentlig er en gladsak. Vi står likevel i fare for å miste dette stedet. Dispensasjonen utløper i desember 2026. Uten en rask løsning må nedbyggingen starte. Da hjelper det lite å utrede videre og sende saken tilbake mellom departementet, kommunen og kanskje Stortinget, i håp om at det kanskje skal løse seg nærmest av seg selv. Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti i komiteen mener vi må handle raskt. Derfor fremmer vi forslaget om at regjeringen skal gjennomføre en statlig arealplan jf. markaloven § 6 fjerde ledd, for å sikre Roseslottet en varig løsning. Det synes å være den sikreste og raskeste måten man kan løse denne saken på. Roseslottet er et tiltak som allerede er eksisterende. Det griper ikke inn i ny natur, og det kan gjennomføres raskt. Vi snakker om et anlegg som allerede står der, godt integrert i landskapet med minimalt av arealbeslag, åpen for publikum og som en bro mellom kultur, historie og natur. Jeg registrerer at Arbeiderpartiet sier de vil støtte Roseslottet som idé, men samtidig foreslår de å vente til Oslo kommune har behandlet saken, og at man deretter vurderer alternativer. Det betyr i praksis en utsettelse og en usikkerhet. Når Stortinget uttrykker vilje, bør regjeringen handle, ikke lete etter grunner til å trenere. I en tid der verden står i uro og demokratiets verdier daglig må forsvares, er det vår plikt å bevare de stedene som minner oss om hva friheten kostet.