OverStortinget

Det finnes barn som opplever en utrygg verden, en verden med slemme voksne, og det finnes barn i dette landet som lærer altfor tidlig at voksne heller ikke alltid kommer for å hjelpe. De lærer å vente og å lytte etter skritt – skritt som aldri stopper utenfor deres dør. De lærer at det er nytteløst. Noen av disse barna er kjent for oss. De finnes i systemene våre. Likevel blir de ofte stående alene. Når vi i ettertid leser sakene deres, går dette igjen: Noen visste litt, noen visste noe, men ingen så hele barnet. Dette handler om dem. Forslaget vi behandler i dag, om en undersøkelsesordning i Helsetilsynet, er viktig. Som det står i proposisjonen, skal den bidra til å avdekke systemsvikt og forbedringspunkter i arbeidet med å forebygge vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn. Det er helt nødvendig, ikke minst fordi vi vet at mange av de barna som senere havner i kriminalitet, har opplevd nettopp dette. Barn opplever vold uansett hvor gode vi blir til å beskrive problemet i denne saken. Vi må ta ord til handling, og vi må bli bedre. Det må bli slutt på etterpåklokskap – vi må agere nå. For det første må Helsetilsynet få tilstrekkelige ressurser til å gjøre jobben. Uten kapasitet risikerer vi at dette blir enda en god intensjon uten reell effekt. For det andre må læringspunktene som avdekkes, faktisk følges opp. En undersøkelsesordning kan aldri bli en hvilepute. Vi vet at de fleste barn og unge som blir kriminelle eller havner i kriminelle miljøer, har opplevd vold, overgrep eller omsorgssvikt. En god tilsynsordning er med andre ord helt nødvendig for at vi skal klare å forebygge ungdomskriminalitet og gi ungene våre en trygg og god oppvekst. Det barn trenger, er ikke flere forklaringer i ettertid. Vi må også gjøre dette arbeidet godt for å gi barna et godt liv som unge voksne. De trenger at noen kommer mens det fortsatt er mulig å hjelpe dem. Vi skylder dem mer enn å forstå hva som gikk galt. Vi skylder dem å sørge for at det ikke skjer igjen.