Remi Sølvberg

Møte tirsdag den 24. mars 2026 kl. 10

06:17]: På vegne av stortingsrepresentanten Hege Bae Nyholt og meg selv vil jeg framsette et representantforslag om å avvikle anbudssystemet for institusjonsbarnevernet.

Møte torsdag den 5. mars 2026 kl. 10

29:38]: Mange har erfart at det å hoppe av i svingen er uforutsigbart. Men fra spøk til alvor – for Rødt er denne saken enkel: Et tog som ikke stopper der folk bor, er ikke et godt kollektivtilbud. Når hensynet til noen få minutters punktlighet skal gå foran behovet for tilgjengelig transport i lokalsamfunnene, bommer jernbanepolitikken på sitt viktigste mål. Togtilbudet i og rundt Oslo er avgjørende for et velfungerende kollektivsystem og for det sammenhengende bo- og arbeidsmarkedet i regionen. Derfor er det alvorlig når endringer i rutetilbudet svekker tilbudet til de reisende, slik vi har sett etter ruteendringene i desember 2025, bl.a. ved Svingen stasjon i Lillestrøm kommune. Når toget slutter å stoppe på mindre stasjoner, brytes en kontrakt vi har – kommunene rundt storbyene er blitt bedt om å utvikle boliger og arbeidsplasser langs kollektivaksene, og vi skal få god utvikling gjennom knutepunkt langsmed disse. Til gjengjeld skulle kollektivtilbudet styrkes og bidra til at nullvekstmålet i biltrafikken nås. Hvis mønsteret svekkes, undergraves både lokalsamfunnene og klimamålene. For Rødt er dette også et demokratisk spørsmål. Store endringer i rutetilbudet må skje i dialog og forståelse med berørte kommuner og reisende. Reell medvirkning fra lokalsamfunnet er en forutsetning for legitime transportpolitiske beslutninger. Rødt mener derfor at Stortinget må instruerer Bane NOR til å gjenopprette togtilbudet ved Svingen stasjon på samme nivå som det var før ruteendringene i desember 2025. Rødt mener at hensynet til punktlighet og marginale tidsbesparelser ikke kan gå foran behovet for at toget faktisk stopper der folk bor. Når stoppmønsteret svekkes eller fjernes, undergraver det både kollektivtilbudet, distriktshensyn og nasjonale mål for redusert bilbruk. Så forstår vi også at punktlighet er viktig, og vi skjønner at forsinkede tog kan gi følgefeil, men det kan ikke veie tyngre at toget faktisk stopper og tar om bord folk og pendlere. Effektivitet i jernbanen kan ikke nås ensidig i minutter spart i en rutetabell, det må også måles i hvor tilgjengelig toget er for folk flest. Et godt togtilbud handler ikke bare om at toget går i tide, men at det faktisk stopper der folk trenger det.

Møte torsdag den 5. mars 2026 kl. 10

31:59]: Norge er et kraftland, men spørsmålet er: Hvem skal kraften gå til? I dag bygges det stadig flere datasentre som sluker enorme mengder med kraft. Samtidig får industri og lokalsamfunn i ny, grønn verdiskaping beskjed om å vente, og dette gir ingen mening. Datasenteraktørene utgjør i dag halvparten av alle prosjekter som står i kø hos Statnett. Kraften er en fellesskapsressurs, ikke et først til mølla-marked for globale tekgiganter. Derfor trenger Norge en konsesjonsordning for kraft til datasentre. Kraften må prioriteres, og industri og arbeidsplasser må komme først. Vi må ha reell grønn omstilling, ikke grønnvasking – kraft til folk og lokalsamfunn. Uten styring kan noen få datasentre bruke like mye strøm som hele norske byer. Dette er ikke bærekraftig, verken for kraftsystemet eller for rettferdig fordeling. Vi må ta politisk kontroll over kraften. Slagordene er enkle: Kraft til verdiskaping, ikke til kraftsløsing. Norsk strøm skal bygge Norge, ikke bare drive serverparker. En konsesjonsordning betyr at samfunnet kan stille krav til hvor mye kraft som skal brukes, hva samfunnet får tilbake, og hvor datasentre faktisk bør ligge. Jeg står her som stolt representant for Østfold, et fylke hvor kampen nå står om tre prosjekter: Hasle i Sarpsborg, med et areal som kan beslaglegge skogområder på størrelse med Monaco; Google datasenter i Våler, der det er søkt om tilgang til like mye strøm som 200 000 boliger trenger, dette i en kommune som teller knapt 6 000 innbyggere; og til sist Green Mountain med sitt prosjekt i Saugbrugs i Halden. Intensjonsavtalen er undertegnet, og det selges inn som et prosjekt som skal gi betydelige lokale økonomiske fordeler, som inkluderer økte investeringer, verdiskaping og arbeidsplasser. Samtidig vet vi at disse prosjektene selges inn med virksomheter som skaper en mengde arbeidsplasser, og som gir en mengde fordeler til kommunene. Realiteten er en ganske annen. Det handler ikke om å si nei til teknologi. Det handler om å ta debatten og snakke om samfunnsnytten. Det handler om å si ja til styring, rettferdighet og nasjonal kontroll.

Møte tirsdag den 3. mars 2026 kl. 10

54:08]: Tro på framtida – uansett bakgrunn: Det er en flott tittel, og det er en intensjon Rødt deler fullt ut. Alle barn skal ha tro på framtida – uansett hvilken familie de er født inn i, uansett postnummer, størrelsen på lommeboka til foreldrene, funksjonsvariasjon, etnisitet osv. Derfor må vi si tydelig fra når politikken ikke står i stil med ordene. Denne meldinga handler i stor grad om å lindre konsekvensene av forskjeller mer enn å fjerne årsakene til dem. Regjeringa trekker fram økt barnetrygd og lavere makspris i barnehagen. Det er veldig bra. Det er tiltak Rødt har kjempet lenge for, og som betyr mye for familier med dårlig råd. Samtidig aksepterer vi et boligmarked der høye leiepriser og spekulasjon presser barnefamilier ut i økonomisk utrygghet. Vi har et arbeidsliv som er preget av midlertidighet, lave lønninger og useriøse aktører. Vi har ytelser som er så lave at barn vokser opp i varig fattigdom i et av verdens rikeste land. Vi kan ikke snakke om like muligheter hvis noen foreldre aldri får fast jobb, hvis husleia sluker halve inntekten, eller hvis barnefamilier må stå i matkø. Da blir tro på framtida et slagord og ikke en realitet. Rødt er glad for at meldinga vektlegger en god start på livet – barnehagen, helsestasjonen og skolen – og at laget rundt barna løftes fram. Tidlig innsats og samarbeid mellom tjenestene er utrolig viktig de 1 000 første dagene og i tida som følger. Barn skal ikke falle mellom stoler, men samarbeid alene er ikke nok. Det må følge ressurser med. En helsesykepleier som ikke har en stor nok stilling, fungerer ikke ordentlig. Denne kan ikke dekke flere skoler samtidig. En PPT-tjeneste uten nok ansatte får ikke gjort nok oppfølging. Et barnevern på sparebluss får ikke gjort den gode forebyggende jobben. Å styrke laget rundt barna må bety mer folk, mer tid og mindre byråkrati, og at kommunen får de pengene som følger med og kan prioritere. Meldinga snakker også om like muligheter i skole og fritid. Det målet deler vi, men i dag er det mange som ikke har disse like mulighetene. Det er forskjell på å vokse opp i en familie som har råd til kontingenter, utstyr og ferie, og en familie som må si nei fordi pengene ikke strekker til. Ordninger og prosjektmidler kan hjelpe, men det er avhengig av søknader og lokale prioriteringer, og det blir for tilfeldig. Rødt mener barn skal ha rett til fritid og deltakelse i idrett og kultur. Det må være gratis eller så rimelig at økonomi ikke blir en hindring. Det krever nasjonale, forpliktende ordninger og mer penger. Min påstand er at det finnes en grunnleggende spenning i meldinga. Regjeringa vil ha små forskjeller, men utfordrer ikke systemet dypt nok, for store formuer vokser, det tas ut profitt i velferden, og bolig er blitt et investeringsobjekt mer enn et hjem. Skal vi gi alle barn reelle muligheter, må vi omfordele mer – enda mer. Vi må styrke minstesatsene, vi må bygge en sterk ikke-kommersiell velferd, og vi må sikre trygge jobber og boliger. Vi må gå dypere. Det er en god melding, men vi kan så mye mer. Rødt vil støtte det som er positivt, men vi må være tydelig på at det dessverre ikke er nok. Vi må ikke nøye oss med å dempe konsekvensene av ulikhet når vi kan endre strukturen som skaper den. Skal alle barn ha tro på framtida, må vi føre en politikk som faktisk flytter makt og ressurser, og som endrer livet til dem som har minst

Møte tirsdag den 3. mars 2026 kl. 10

11:19]: Barna våre har rett på en trygg oppvekst, også i den digitale virkeligheten. Det er vårt ansvar å tegne opp grensene, på lik linje som vi gjør i den fysiske virkeligheten – grenser som skal beskytte barna våre mot innhold som er skadelig for dem. I sosiale medier i dag kan hvem som helst se bilder og videoer av bl.a. vold, seksualisert innhold, dop, skadelig reklame osv., eller se innhold som fokuserer på kropp, selvbilde og en evig optimalisering, en optimalisering som er skadelig. Plattformene er utformet på en måte som fremmer mer innhold av det man ser på, hele tiden med litt mer sjokkeffekt. Det er avhengighetsskapende, det vet vi alle. Disse mekanismene er skadelige. Vi som er voksne, sliter med det i vår egen hverdag. Jeg har til gode å møte venner, bekjente eller folk jeg jobber sammen med, som ikke skulle ønske at de brukte litt mindre tid på mobilen. Hvordan fungerer det da for våre barn? Hvis det er nærmest umulig for oss voksne å stå opp mot teknologigigantenes nøye uttenkte og finslipte mekanismer på sine plattformer, hvordan kan vi da forvente at barn og unge klarer å sette grenser for seg selv i eget liv? Derfor er grensene vi her på Stortinget og med denne stortingsmeldingen nå begynner å tegne opp i den digitale virkeligheten, svært viktige. Dette er vårt ansvar. De enorme og mektige plattformene på nett og de globale teknologiselskapene som står bak dem, har skapt et samfunnsproblem. Det må løses av samfunnet, av oss. Rødt sitter ikke i familie- og kulturkomiteen, men det betyr ikke at saken er oss fremmed. Vi følger med på dette. For Rødt er kampen mot teknologiselskapene og mot plattformenes skadelige mekanismer noe vi tar på alvor. Vi mener det er kritisk at barna må skjermes bedre enn i dag, og at vi sikrer personvernet på en særlig god måte. Vi må sørge for at alle i landet vårt vokser opp i en trygghet, også på nett, på fritiden og på skolen. Med dette tar jeg opp Rødts forslag i saken.

Møte tirsdag den 3. mars 2026 kl. 10

21:17]: For Rødt er dette et grunnleggende prinsipp: Fellesskapet har ansvar for at alle barn som vokser opp, skal vokse opp i trygge omgivelser. Derfor vil vi styrke det statlige barnevernet og erstatte kommersielle enkeltkjøp med langsiktige rammeavtaler, også med ideelle aktører. Postnummeret ditt skal ikke være avgjørende for om du får hjelp. Likevel er det i dag store forskjeller i barns forutsetninger for å lykkes og ha tilgang på hjelp når de trenger den. Mange er de som mener at barnevernet i Oslo er underfinansiert. Samtidig er denne tjenesten, som tidligere sagt, organisert annerledes enn i resten av landet. Skal vi sikre likeverdige tilbud, må også organiseringen være mer helhetlig og samordnet. Særmodellen har vist seg å være uheldig, og vi i Rødt ser fram til å behandle nettopp denne særordningen her i Stortinget. Sunne, gode, glade barn, et barnevern i det store, er mye mer enn selve barnevernstjenesten: Det er en god kommune, gode tjenester, god forebygging, en god kommuneøkonomi. Hvert år forsvinner store summer fra offentlig finansiert velferd. Penger som skulle gått til barna, ender som utbytte, kompliserte selskapsstrukturer og høye lederlønninger. Samtidig er tjenestene under press. Fellesskapets midler skal gå til barn og unge, ikke til privat profitt. Dette handler om mye, mye mer enn en enkeltpost i et budsjett. Derfor har vi i Rødt – til det kjedsommelige, kanskje – sagt at laget rundt de sårbare barna må være sterkt nok, og i vårt alternative budsjett har vi prioritert nettopp dette: 200 nye årsverk til det statlige barnevernet, over 500 mill. kr til økt kapasitet i det statlige barnevernet. Barnas behov må komme først. Når barn plasseres i institusjon, når det er nødvendig, da må tilbudet være trygt, stabilt og faglig sterkt. Institusjonene må ha en kompetanse som møter ulike behov, slik at unødvendig flytting unngås. Derfor mener vi i Rødt at vi må kompensere nå. Så må vi se på strukturen, vi må se på organiseringen. Fellesskapets ansvar er å sikre trygg oppvekst og reelle muligheter til et godt liv i Oslo og i hele landet.

Møte tirsdag den 3. mars 2026 kl. 10

47:28]: Kunst- og kulturforståelsen i befolkningen er en livsnerve i fellesskapet vårt. Den gjennomsyrer alle samtaler mellom oss, interessene våre, referanserammene våre og hvordan vi tenker om verden rundt oss. Et sterkt, bredt og mangfoldig kulturliv er avgjørende for å opprettholde og utvikle befolkningens forhold til kunst og kultur, enten det er teater eller filmer vi ser på, at barna våre lærer seg tromme, gitar eller tuba på kulturskolen, eller det er hvilke sanger vi synger sammen i ulike høytider. Alt dette er grunnsteiner for en levende kulturarv. Derfor er jeg skeptisk til at Høyre nå ønsker å utarbeide en norsk kulturkanon. Sett i lys av Høyres faktiske politiske prioriteringer på kulturfeltet er det uunngåelig å tolke forslaget om kulturkanon som noe annet enn et skalkeskjul for en grov kuttpolitikk. Hvis Høyre virkelig setter den norske kulturarven høyt og ønsker å framstille dette gjennom representantforslaget, skulle man kanskje tro at partiet så styrken ved å styrke kulturfondet vårt. Norsk kulturfond er den største offentlige finansieringskilden for det frie og prosjektbaserte kunstner- og kulturlivet i Norge. Fondet gir en rekke tilskudd til organisasjoner og privatpersoner som skaper kunst- og kulturuttrykk innen alt fra litteratur til musikk, billedkunst, kunsthåndverk, scenekunst, kulturvern osv. Man skulle tro at Høyre ville at flere kunstnere skulle ha mulighet til å skape den viktige kunsten, som kanskje senere skulle skrives opp i en kulturkanon, gjennom å gi kunstnerne økonomisk trygghet og flere og større kunstnerstipender. Man skulle tro at Høyre ville styrke bibliotekene og landets museer eller gi mer midler til film. Men nei, alt dette velger Høyre å kutte drastisk i sitt alternative budsjett. Alt dette anser tydeligvis ikke Høyre som viktig nok for et bredt og levende kulturliv. Å foreslå å nedsette en kulturkanon er Høyres måte å avlede partiets velgere på, men den egentlige holdningen om norsk kulturutøvelse synes her. Kunsten og kulturen vår spiller en viktig både opplærende og deltakende rolle i samfunnet. Det kommer ut av tanken om en allmenndannelse. Her spiller både bibliotekene, kulturinstitusjonene og ikke minst skolene våre en viktig rolle som arenaer. De lærer oss det fellesskapet vi lever i. En mer praktisk skole vil gi barna grobunn til å skape og lære samtidig – lære barna om kunst og gi dem praktiske og kunstneriske ferdigheter i skolen. Hvis barna leser, synger og lager ting på sløyden, lærer de om kultur og kunst. Til slutt: Vi trenger også en god kommuneøkonomi, for mye av kulturen er i kommunene.

Møte onsdag den 25. februar 2026 kl. 10

44:36]: Jeg var i denne salen i desember da CRPD ble en del av norsk lovverk. Den 1. januar 2026 trådte endringene i menneskerettighetsloven i kraft, sånn at CRPD nå har forrang framfor annen norsk lov ved motstrid. Dette mener jeg griper inn her. Vi har en mengde artikler – artikkel 5, artikkel 9, artikkel 20, om personlig mobilitet, artikkel 30, om deltakelse i samfunnsliv, og disse artiklene fra EØS/EU-regelverk – som sier nettopp at det ikke skal være begrensninger med mindre det er teknisk umulig. Mange av disse stolene er ikke teknisk umulige å få inn i disse flyene. Hvem har da ansvaret her? Må vi få det inn for en domfellelse før vi kan få en endring, eller har statsråden tiltro til at Luftfartstilsynet nå kan få gjennom endringer her?

Møte onsdag den 25. februar 2026 kl. 10

42:46]: Takk for svaret. Denne saken kommer nettopp opp etter at vi kunne lese en sak i media om en person som hadde prøvd å reise med SAS sine Embraer E195-fly, der det ble sagt at vektbegrensningen var 80 kilo. Samtidig oppgir andre flyselskaper som flyr samme type, en vektbegrensning på 230 kilo. Går vi til Widerøe sine småfly, Dash 8, er det en vektbegrensning på 300 kilo. Dermed mener jeg dette beviser at det ikke er teknisk nødvendig. Rullestolen er deres bein, og det er ingen vektbegrensninger på beina til verken statsråden eller meg. Mener vi nå at vi kan fortsette å oppleve dette, at folk blir stoppet på vei inn i fly på grunn av vekt?

Møte onsdag den 25. februar 2026 kl. 10

40:18]: «Hvordan vil statsråden sikre at flyselskapene gir passasjerer med elektrisk rullestol likeverdig tilgang til å fly, og hva vil regjeringen gjøre for å sørge for at flyselskapene ikke setter kunstige vektgrenser som hindrer rullestolbrukere å fly?»

Møte torsdag den 5. februar 2026 kl. 10

42:46]: Hardangervidda er ikke bare en transportkorridor, det er natur, villmark, et vakkert stykke Norge, og ikke minst er det leveområdene til den største gjenværende villreinstammen i Europa. Villreinen er en rødlistet art, der Norge har et særskilt internasjonalt ansvar for å ta vare på villreinstammen. Derfor må villreinen komme først når vi diskuterer samferdsel over vidda. Rødt har vært og er villreinpartiet på Stortinget. I det nye arbeidsprogrammet vårt slår vi fast at villreinens interesser skal komme først, og at menneskelig aktivitet som truer leveområdene, må begrenses kraftig, og at Bernkonvensjonen skal respekteres og håndheves. Dette er mer enn festtaler – det er politikk som vi faktisk må stå opp for, også når det koster noe. Rødt støtter intensjonen om en miljøtunell under Hardangervidda, både i sør og i nord. En miljøtunnel under Dyranut på rv. 7 vil være et viktig tiltak for å fjerne en av de største barrierene i villreinens leveområder. Samtidig er det helt avgjørende at en lang miljøtunnel fra Røldal til Vågslid på E134 blir prioritert, finansiert og bygget ferdig. Denne strekningen er vedtatt i Nasjonal transportplan som hovedtrasé mellom Sør-Vestlandet og Østlandet og er minst like viktig, både for villreinen og for Hardangervidda. Ja takk, gjerne begge deler, men vi må ha prioriteringene, og de prioriteringene ligger i NTP. Og det er kanskje noe av problemet i representantforslaget fra Høyre. Det er også alvorlig at det mangler en troverdighet, for de samme miljøene og de samme partiene som snakker varmt om villreinen, har tidligere godkjent utbygginger midt i villreinområdet, slik som Eidfjord Resort, vest for Dyranut. Man kan ikke både bygge ned villreinens leveområder og samtidig late som om man er villreinens beste venn. Dette er voldsomme anlegg og voldsomt skadelig for reinen. Rødt mener at veien videre må være helhetlig og kunnskapsbasert. Derfor har vi, sammen med Senterpartiet og MDG, foreslått at Stortinget ber regjeringen kartlegge samlede tiltak som skal bedre villreinens kår. Det haster å snu den negative utviklingen for villreinen, men hastverk kan ikke bli dårlig politikk. Rødt sier ja til miljøtuneller, men nei til symbolpolitikk med en splittelse mellom prosjekter. Vi kan ikke sette naturvern opp mot naturvern. Rødt støtter også de to løse forslagene fra Senterpartiet.

Møte torsdag den 5. februar 2026 kl. 10

09:31]: Det har vært sagt mye bra i denne saken. Det har også vært nevnt at involveringen har vært for dårlig. Dem dette gjelder, har ikke fått lov til å uttale seg på en ordentlig måte. Nå kan det se ut til at heller ikke vår involvering vil føre fram. Det synes jeg er trist. Vi hører altså at handlingsrommet og de avtalene som er gjort med Brussel, og de kontrakter som finnes, står over selve folkestyret. Stortinget må jo kunne påvirke hvordan Bane NOR og jernbanetjenestene organiseres. Det håper jeg virkelig. Jeg skjønner at Bane NOR er den som tildeler ruteleie, og jeg forstår at vi ikke kan instruere Bane NOR og tog til å gjøre det umulige, men her er det altså et tilbud som tas bort. Da mener jeg virkelig at statsråden bør følge opp stortingsvedtaket – hvis det gjøres på den måten vi tenker at det skal gjøres i voteringen på tirsdag. Vi i Norge må kunne styre over egen politikk. I denne saken er det harde prioriteringer. Vi ønsker å ha tog som går punktlig, men toget må også stoppe for folk der folk bor, og da er det trist at de som bor på disse stasjonene, ikke har blitt hørt på en ordentlig måte. Det er heller ikke første gang vi tar tilbake rutetilbud. Det har vi gjort før. Lønsdal på Nordlandsbanen, Kvål, Ler, Lundamo og Sparbu på Trønderbanen, Nordagutu, Lunde og Neslandsvatn på Sørlandsbanen, og nå Steinberg og Svingen – det er en rekke stasjoner som på de ti siste årene har mistet sitt rutetilbud eller deler av det. Dette mener jeg tegner et feil mønster. Også fem stasjoner har blitt nedlagt. Vi må tenke over hva vi gjør, og jeg mener at det er denne sal som skal vise retning for hvilken vei vi ønsker at toget skal gå, og at det skal stoppe der hvor folk går på.

Møte torsdag den 5. februar 2026 kl. 10

35:02]: Stasjoner etableres der hvor folk bor, og stasjoner skaper også steder der folk vil være, og der folk vil bo. Historien om Steinberg stasjon er også en slik historie. Det er mye mer enn et punkt på et jernbanekart. Det er livsnerven i lokalsamfunnet – for pendlere, elever, unge, eldre og folk uten bil. Likevel føles det i debatten som om stasjonen behandles som en utfordring, fordi togstoppet står i veien for Bane NORs mål om punktlighet. Som politiker fra Rødt er jeg redd for at dette blir et feilspor i jernbanepolitikken. Når systemets egne måltall blir viktigere enn menneskene det er ment å tjene, da har vi mistet retning. Bane NORs argumenterer om at det gir bedre punktlighet med færre stopp, ja, det forstår jeg. Mer luft i ruteplanen og fleksibilitet gir færre sjanser for følgefeil. Men punktlighet for hvem? Et tog som er presist, men som ikke stopper der folk bor, er ikke et fullgodt kollektivtilbud. Da er det bare effektiv transport for de færre og ikke et fellesgode for de mange. Steinberg stasjon gjør det mulig for folk å bo og jobbe i distriktet uten å være avhengig av bil. Det er viktig. Å fjerne eller svekke stopp rammer folk i hverdagen, og det rammer ofte dem som ikke har andre alternativer. Rødt mener at jernbanen er samfunnskritisk infrastruktur, og skal banen bli mer pålitelig og punktlig, må vi prioritere vedlikehold, flere krysningsspor, bedre ruteplanlegging, og ikke bygge ned stasjoner eller redusere stoppene der folk faktisk bor, og der de reiser fra. Skal punktlighet være et mål i seg selv, eller er det et virkemiddel som gir folk tillit til en tilgjengelig og rettferdig kollektivtransport? Vi trenger en satsing – mer dobbeltspor, styrke vedlikeholdet, flere kryssingsmuligheter og realistiske rutetider, som gir både stabil drift og nødvendige stopp. Da er ikke problemet Steinberg stasjon; problemet er manglende politisk vilje til å prioritere fellesskapsløsningene framfor markedslogikk. Heldigvis eier vi jernbanen, og heldigvis har vi et styringsflertall som ønsker å sikre politikk slik at vi kan utjevne forskjeller, og ikke forsterke dem. Derfor sier Rødt: Punktlighet er viktig, men rettferdighet og tilgjengelighet er enda viktigere. Vi kan ikke la måltallene vinne over et lokalt engasjement – og det har vært stort. Toget skal stoppe der folk bor. Steinberg stasjon må bestå, og den må prioriteres. Folket skal ha sitt tog.

Møte onsdag den 28. januar 2026 kl. 10

49:42]: Vi har jo noen tall på hvor mange kommuner som har gjort dette før, lagt seg under dette nivået. Jeg spør: Er det da et reelt sikkerhetsnett? Dette skal være den siste døren i korridoren. Det borgerlige flertallet i Fredrikstad synes å mene at når vi legger oss på et enda lavere nivå, så åpner det enda en dør, nemlig døren ut til arbeidslivet – fordi man presses dit. Jeg er ikke sikker på den analysen. Jeg vet at det er et lovverk, og jeg skjønner at det vil være en individuell vurdering, men her presses altså en stor del av befolkningen under dette nivået. Hvordan vil regjeringen følge opp kommuner som vedtar kutt i veiledende sosialsatser? Mener statsråden at dagens regelverk gir staten tilstrekkelige virkemidler til å gripe inn når det forsvarlige livsoppholdet altså settes enda lavere enn det vi – i kontrakten – har blitt enige om skal være et minimum?

Møte onsdag den 28. januar 2026 kl. 10

47:48]: Ja, all makt ligger i denne sal. Det er lovene som bestemmer dette. Det er vi som gir føringer, og vi har da også gitt føringer til at kommunestyrene skal ha en autonomi i dette. Når jeg ser utover denne salen, vet jeg ikke om det er mange her som har prøvd å leve på disse satsene og dette nivået. Det har jeg gjort. Statens veiledende satser er ment å utgjøre et absolutt eksistensminimum, slik jeg ser det. Når kommunene bevisst legger seg under dette nivået, hvor langt mener da statsråden det er akseptabelt å presse mennesker som ikke har noe annet å leve av? Mener statsråden at sosialhjelpen fortsatt er et sikkerhetsnett når det kuttes under det staten selv definerer som forsvarlig, eller er dette i realiteten en politisk aksept for å leve under et eksistensminimum?

Møte onsdag den 28. januar 2026 kl. 10

44:47]: «I budsjettet for 2026 har det borgerlige kommunestyreflertallet i Fredrikstad kommune vedtatt at det gjøres et 5 pst. flatt kutt i statens veiledende satser for økonomisk sosialhjelp som et innsparingstiltak. Statens veiledende satser er vurdert til å være et nøkternt og forsvarlig livsopphold, og et flatt kutt i satsene vil kunne sette denne forsvarligheten i spill. Mener statsråden at slike usosiale kutt er forenelige med å sikre et nøkternt og forsvarlig livsopphold, og vil regjeringen jobbe for å hindre dette?»

Møte onsdag den 14. januar 2026 kl. 10

11:21]: Jeg er igjen opptatt av at vi skal utfordre dette. Jeg mener vi ikke bør være flinkeste pike i klassen. La meg skifte innfallsvinkelen litt. Regjeringen sier at målet for Flåmsbana er å sikre et godt helårstilbud for lokalsamfunnene og styrke reiselivet. Trafikkavtalen som regjeringen ikke vil fornye, involverer også lokale aktører i reiselivet. Arbeiderparti-ordføreren i Aurland kommune sier til Sogn Avis at han er urolig for konsekvensene når det nå skal inngås en kommersiell trafikkavtale hvor det ikke er sikkert at de lokale aktørene får delta i driften av tilbudet. Dette handler om forskjellige ting. Det handler om et integrert billettsystem, det handler om at man lokalt drifter dette godt, det handler om ambassadørordningen man har for billetter, og det handler om gode arbeidsplasser. Innser statsråden at internasjonal konkurranse kan slå negativt ut for det lokale reiselivet?

Møte onsdag den 14. januar 2026 kl. 10

09:27]: Jeg har også lest regjeringens svar til ESA, og det blir spennende å følge den saken. Der er man inne på det med det kommersielle, som statsråden snakker om, og om det er et marked der. Det er ikke bare Flåmsbana som nå får privat drift i mange år framover. Regjeringen har bl.a. forlenget SJs kontrakt på Dovrebanen og Nordlandsbanen fram til 2030. Det betyr at det vil være en fortsatt oppsplitting av jernbanen over lengre tid, med trafikkpakker som hindrer oss. Man får ikke flyttet personell og materiell, og det blir ikke den flyten, fleksibiliteten og handlingsrommet man trenger. Dette er argumentasjon som jeg føler at Arbeiderpartiet langt på vei er enig med Rødt om. Er regjeringens plan å ha en oppsplittet jernbane med mange private selskaper også i tiden etter 2030?

Møte onsdag den 14. januar 2026 kl. 10

07:41]: Takk for svaret. Regjeringen sier langt på vei at man ikke har anledning til å unngå konkurranse om det er et kommersielt grunnlag der. Det virker å være en bokstavtro tolkning av EUs fjerde jernbanepakke, som Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen la fram for Stortinget og dessverre fikk vedtatt. Realiteten er at mange EU-land unngår kommersielle konkurranser og har direktetildeling og trafikkavtaler i stort monn. Dette gjøres i Italia, Tyskland, Sverige og Finland. Det var også slik man i sin tid fikk jernbanen i England på plass igjen. Gode tilbud krever ofte nasjonale, gode grep. Hvorfor tør ikke regjeringen å utfordre handlingsrommet i EØS-avtalen når det gjelder jernbanen, enda mer, når resten av EU gjør det?

Møte onsdag den 14. januar 2026 kl. 10

05:44]: Mitt spørsmål går til samferdselsministeren. Regjeringen besluttet nylig å slutte å drive Flåmsbana gjennom en trafikkavtale med offentlig eide Vy. Regjeringen peker på at det er kommersielle interesser ved å drive Flåmsbana. Det er ikke rart, for den drives veldig godt. Men når begrunnelsen for å lyse ut kommersielle konkurranser er at det offentlige tilbudet er drevet godt og går med overskudd, er det noe som skurrer for meg. Vi ønsker jo å drifte denne typen tog, tog som har et overskudd og som går godt. Spørsmålet tvinger seg fram: Er regjeringens holdning at staten kun skal drive med togtilbud som går med underskudd?

Møte torsdag den 8. januar 2026 kl. 10

32:02]: I dag kjøres det halvtomme flytog gjennom hjertet av Østlandet, mens vanlige pendlere presses inn på overfylte tog eller mister avganger helt. Det er både urettferdig og dårlig ressursbruk. Rødt mener derfor det haster med å ta Flytoget inn i et integrert togtilbud som er for folk flest og ikke bare flytogpassasjerer. Strekningen mellom Drammen, Oslo og Lillestrøm er en av landets mest trafikkerte jernbanestrekninger. Her er behovet for flere avganger stort, særlig i rushtiden. Likevel opptar Flytoget verdifull kapasitet på linjen, uten å være tilgjengelig for pendlere og arbeidsfolk. Samtidig reduserer Bane NOR tilbudet på enkelte stasjoner med henvisning til manglende kapasitet. Jeg mener det er uholdbart. Det lå lenge an til at et tydelig flertall skulle gi marsjordre om at dørene skulle åpnes for pendlerne på perrongen. Det skjedde ikke, og Rødt og MDG sto den gangen alene igjen. Regjeringen varsler at endringer kan komme, men de kan ikke komme før i 2028. Rødt mener det er altfor sent. Pendlere i Oslo-området står allerede i en vanskelig situasjon. Forsinkelser, fulle tog og kutt i rutetilbudet gjør hverdagen vanskeligere for titusenvis av mennesker. Å la Flytoget kjøre med ledig kapasitet gjennom Oslo mens folk ikke kommer seg på jobb i tide, er et politisk valg, men det er et dårlig politisk valg. Å åpne for av- og påstigning for alle passasjerer mellom Drammen og Lillestrøm vil gi bedre utnyttelse av den eksisterende kapasiteten, redusere trengsel og styrke kollektivtilbudet på Østlandet. Det er også et raskt og effektivt tiltak som kan gjøres nå. Vi trenger ikke å vente flere år. Rødt mener regjeringen må vurdere å redusere antallet flytogavganger i rushtiden på strekningen mellom Oslo og Drammen, for å sikre at det er plass til ordinære persontog og forhindre ytterligere kutt på grenbanene. Derfor fremmer Rødt forslag om at regjeringen allerede i revidert nasjonalbudsjett for 2026 må rapportere til Stortinget om hvordan Flytoget skal innlemmes i det integrerte togtilbudet på Østlandet. Pendlerne kan ikke vente lenger. Nå må regjeringen handle. Det er flott og fint med ekspresstog som kjører folk effektivt fra storbyen til flystasjonen, men tog er gode når de er fylt med folk. Det blir utrolig viktig å fylle disse togene med folk, for når folk står igjen på perrongen og venter, går det ikke. I Norge er det viktig med punktlighet og raske tog, men vi trenger tog med folk. Med det fremmer jeg Rødts forslag i saken.

Møte onsdag den 17. desember 2025 kl. 10

37:08]: Om ikke FrPs landsmøte har det i hvert fall vært mye FrP i monitor, og sånn må det kanskje være. Det har også vært en høysang til ære for personbilen. Bilen er løsningen, den er verktøyet, og den er friheten i hverdagen. Det er bensin, diesel, kule Tesla-er og andre kule elbiler. FrP forstår seg jo på folk og hverdag, småbarnsfamilien og håndverkeren, og FrP vil ha mindre pekefinger, mer valgfrihet og mer vei – mye mer vei – men framtidens frihet ruller ikke bare på fire hjul. Den går, den sykler, den deles, og den går på skinner. Moderne mobilitet handler om fellesskap, ren luft og byrom for mennesker – byer som puster. Rødt er ikke imot bilen. Vi er imot dårlig politikk og gamle spor – politikk og samferdsels- og byplanlegging som kun dreier seg om bilen i sentrum, at bilen er selve navet, og at alt dreier seg om bilen. Det tar tid å endre vaner. Det tar tid å få folk på bussen. Det å stanse bussen, det å legge ned et rutetilbud, det er gjort med et pennestrøk, men skal man endre vanene, skal man få småbarnsfamiliene over på bussen, krever det langvarighet og stabilitet i politikken. Rødt vil prioritere vanlige veier og fylkesveier, og det skal vi fortsette å gjøre i de budsjettforlikene som følger. Mye har vært sagt om bane også, mange gode ord. Det tegner et godt bilde for framtiden, tenker jeg, at det er mulig å få til gode løsninger også for banen. Jeg mener dette budsjettet gir en tydelig retning. Tusen takk for debatten.

Møte onsdag den 17. desember 2025 kl. 10

39:09]: Jeg er glad for at vi har et rød-grønt budsjettforlik. Det må jeg si først. Avinor har gitt Fast Travel oppdraget med taxiløsning på Sola og Flesland, og det åpner for priskrig. Avtalene gjøres med én og én sjåfør, og presset på sjåførene er stort. Laveste pris gir synlighet, og kontraktinngåelse gir tilgjengelighet. Jeg er veldig glad for at det er blitt gjort et godt arbeid med å knytte sjåførene til drosjesentralene. Der har statsråden gjort et veldig bra arbeid, og det har gitt en ryddigere bransje. Spørsmålet blir: Vil statsråden bruke sin makt til å påvirke Avinor og be dem forholde seg til sentralene og ikke én og én sjåfør, slik det er i dag?

Møte onsdag den 17. desember 2025 kl. 10

06:41]: La meg si det sånn, litt forsiktig: Det er litt for lite penger. Jeg skulle ønske at det var enda mer penger over til bane. Så er nå dette bare første gang vi møtes i dette rød-grønne fellesskapet, og vi skal jobbe mer. Igjen: Når jeg sier at vi ønsker å legge ned Nye veier, er det jo ikke slik at alle disse pengene skal flyttes over til tog. Vi har jo noe som heter Statens vegvesen. Vi skal selvfølgelig fortsette å jobbe med framkommelighet for bil, men vi må – igjen – få folk, mobilitet, over til bane og til andre måter å forflytte seg på, som f.eks. buss.

Møte onsdag den 17. desember 2025 kl. 10

04:34]: For det første mener jeg at disse prosjektene er helt forskjellige. Så ønsker vi å ta dette ut av porteføljen til Nye veier. Vi ønsker å legge ned Nye veier. Statens vegvesen skal selvfølgelig fortsette å jobbe med området rundt Drammen – la det være helt klart – men igjen og igjen ser vi at vi er nødt til å tenke nytt når det gjelder bil, for hvis bussen står i den samme køen som bilene, ønsker man ikke å flytte fra bil til buss. Vi må gjøre om disse traseene rundt Drammen, sånn at bussen kommer fram på en god måte. Denne utfordringen er en helt annen enn den vi har for rv. 19 i Moss.

Møte onsdag den 17. desember 2025 kl. 10

02:33]: Takk for spørsmålet. Jeg vil alltid takke for spørsmål når jeg får muligheten til å snakke om rv. 19, for det er jeg, som representanten vet, veldig opptatt av. Det er store forskjeller på disse prosjektene, og jeg sier ikke at alle store prosjekters tid er over, men vi må tenke på hvilken samfunnsnytte de har – ikke bare med tanke på antall biler som står på veien, men hva det gjør for omkringliggende samfunn, for byutvikling osv. Riksvei 19 er en enorm barriere gjennom Norges tiende største by. Det er selvfølgelig ikke slik at bilistene og trafikantene i Drammen er mindre verdt, men i Drammens-området har man også helt andre muligheter inn mot Oslo og til å få flere av disse over til andre måter å forflytte seg på.

Møte onsdag den 17. desember 2025 kl. 10

00:30]: Vi har mye vei i Norge. La det være helt klart. For mange er bilen et helt nødvendig framkomstmiddel. Rødt er ikke imot bilen; vi er imot dårlig politikk. Mange er avhengige av bil, som jeg sa, særlig i distriktene. Derfor må vi ha tryggere veier, bedre vedlikehold og rettferdige avgifter. Vi ønsker å ta klimakuttene på en måte som ikke rammer folk med lav inntekt eller vanlig inntekt. I framtidens mobilitet kan vi ikke satse på bare større veier og mer vei, for det vil føre til mer bilbruk. Det er ikke en vei vi ønsker å gå.

Møte onsdag den 17. desember 2025 kl. 10

58:45]: Ja, vi ønsker å redusere byggingen av store veiprosjekter, særlig rundt de store byene, for de har et stort, godt veinett fra før. Pengene vil vi omfordele, gjerne til jernbane, ferdselsårer, riksveier og fylkesnettverk. Det er ikke sånn at disse pengene bare skal tas bort. Vi ønsker å flytte dem et sted. Jeg skal ikke her – med ett minutts taletid – gå inn på en liste av prosjekter vi ønsker å nedprioritere, men det er klart at ønsker vi moderne mobilitet for framtiden, tror vi det er lurt nettopp å flytte disse pengene, for Nye veier har ikke ensrettet vist at det sparer oss for mye penger. Se på prosjektet mellom Værnes og Ranheim. Det kostet mye, mye mer. Her ønsker vi å flytte penger på en forsvarlig måte.

Møte onsdag den 17. desember 2025 kl. 10

53:46]: Over hele landet er kollektivtransporten i ferd med å knele. I fylke etter fylke varsles det om rutekutt, dyre billetter og færre avganger. Busslinjer legges ned, og togtilbudet svekkes. Mennesker som er avhengige av kollektivtransporten for å komme seg til jobb, skole, helsetjenester eller andre steder, mister tilbud mange tenkte var en selvfølge. Det er ikke bare en midlertidig utfordring; det er en kollektivkrise. Hvis vi lar dette fortsette, risikerer vi å sette kollektivtransporten i Norge mange år tilbake i tid. Det vil ramme sosial rettferdighet, klima og tilliten til at det offentlige faktisk stiller opp når folk trenger det. Derfor har Rødt vært krystallklare i budsjettforhandlingene: Kollektivtransporten må reddes, og den må reddes nå. Rødt foreslo en stor kollektivkrisepakke til fylkene – ikke som en gave, men som en ytterst nødvendig investering for å sikre rutetilbud, holde billettprisene nede og sørge for at den grønne omstillingen ikke bare blir fine ord i festtaler. Vi har langt på vei fått gjennomslag. Heldigvis sikrer nå et rød-grønt budsjettforlik det viktigste og viser en retning for framtiden. Fylkene får 1 mrd. kr mer, nettopp begrunnet i kollektivkrisen. Det er et viktig, helt nødvendig skritt i riktig retning. I tillegg blir billettene billigere. Månedskort som er 100 kr billigere, betyr mye for vanlige folk, studenter, pendlere og lavtlønte. Det er flere enn Rødt som har jobbet godt for dette. Det er et gjennomslag også MDG har jobbet hardt for, og som Rødt støtter helhjertet. Kollektivtransport skal være et reelt alternativ, ikke et luksusgode. Vi må også snakke om den norske jernbanen. Høyresidens oppsplitting av jernbanen har ført til kaos. Ansvaret er pulverisert, byråkratiet har vokst, og stadig flere opplever tog som er upålitelige og uforutsigbare. Når noe går galt, er det alltid noen andre som har ansvaret, og passasjerene står igjen på perrongen. De private jernbaneselskapene har ikke gitt et bedre tilbud til oss. De har gitt flere konsulenter, mer kontraktstyring og større muligheter for en tilkaringsindustri der noen få ønsker å skumme fløten av det som burde vært en felles tjeneste og et felles gode. Rødt ønsker å rydde opp i dette, med mer penger til vedlikehold og fornying av jernbanen og mindre sløsing på konkurranseutsetting som ikke fungerer. Nå må det være vanlige veiers tur. Rødt vil legge ned Nye veier AS. Selskapet er bygget rundt en idé: flere og større motorveier raskere. Resultatet er firefelts motorveier med 110-sone, som ødelegger natur, tar matjord, øker klimagassutslippene og direkte utkonkurrerer jernbanen. Det er feil prioritering i en tid der vi trenger tryggere veier, bedre vedlikehold og mer ras- og skredsikring. Derfor ønsker Rødt å øke bevilgningene til fylkesveiene, opprette en egen pott for ras- og skredsikring av riksveier og prioritere vedlikehold framfor prestisjeprosjekter. I vårt alternative budsjett foreslår vi å spare 5 mrd. kr på å legge ned Nye veier og ytterligere innsparing ved å nedskalere overdimensjonerte veiprosjekter. De pengene vil vi bruke på det folk faktisk trenger: trygg transport, forutsigbare tilbud og et samfunn som henger sammen i hele landet. Det handler til sjuende og sist om hvilke valg vi tar, om vi prioriterer fellesskap framfor profitt, og om vi bygger for framtiden eller låser oss fast i gårsdagens løsninger. Rødt velger kollektivtransporten. Rødt velger jernbanen. Rødt velger trygge veier og rettferdig fordeling. Kampen for en samferdselspolitikk for folk flest fortsetter.

Møte onsdag den 17. desember 2025 kl. 10

34:53]: Ja, jeg er klar over at Høyres alternative budsjett gir noe mer til kommunene, men slik jeg leser det, gir det ikke noe mer til fylkeskommunene, og det er jo fylkeskommunene som har ansvaret for disse anbudene og disse rutene. Høyre måles på sitt alternative budsjett, og da vil kanskje jeg også måles på mitt partis alternative budsjett, som gir 2,3 mrd. kr til en krisepakke til kollektivtrafikken. Det vi ser nå, er at folk mister rutetilbudene sine, og at det blir for dyrt å kjøre buss, og når man mister dette tilbudet, er man over på bil som en permanent løsning. Tar Høyre dette på alvor?

Møte onsdag den 17. desember 2025 kl. 10

33:11]: I Høyres alternative budsjett gjøres det, så vidt jeg ser, ingenting med krisen i kollektivtrafikken. Fylkene får ikke en krone i frie midler, og det er heller ingen andre midler som sikrer et godt busstilbud over hele landet. Høyre styrer noen av de største byene i Norge. De gjorde et godt valg, men det virker ikke som de har fått med seg at det er en krise i kollektivtrafikken. Da blir spørsmålet: Lever Høyre fint med rutekutt, nedleggelser av bussruter og dyrere bussbilletter?

Møte onsdag den 17. desember 2025 kl. 10

09:17]: Fremskrittspartiet har de siste årene prøvd å profilere seg som et nei til EU-parti, men i jernbanepolitikken heier partiet på EU, når de vil gripe inn i norsk folkestyre og tvinge private aktører til jernbanen. Så vil de ha tak i statlige kontrakter. Jernbanereformen og oppsplittingen av jernbanen i Norge må jo gå inn i historien som Norges mest mislykkede samferdselsreform, og nå kan det se ut som FrP ønsker å la Brussel ta kontroll og undergrave avgjørelser tatt av det norske demokratiet. Hvorfor allierer FrP seg med EU i kampen for privatisering av jernbanen?

Møte mandag den 15. desember 2025 kl. 10

48:38]: I Norge er det ikke mangel på penger eller kompetanse, og vi har masse gode fagfolk og gode verktøy for planlegging. Likevel skjer det samme gang på gang. Nye sykehus bygges for små. Det er et resultat av et valgt politisk system. Rødt mener at måten sykehus finansieres på og bygges på i dag, nærmest garanterer en underdimensjonering. Når helseforetakene må låne penger for å bygge og deretter betale renter og avdrag fra egne driftsbudsjetter, sier det seg selv hva som skjer. Man kutter der man kan – færre senger, mindre areal. Sykehus planlegges ikke etter befolkningens behov, men etter hva som er mulig innenfor de trange investeringsrammene. For å få prosjektene godkjent legges det til grunn optimistiske antakelser om korte liggetider, mer dagbehandling og at kommunene skal ta mer ansvar. Når disse forutsetningene ikke holder, er det pasientene og de ansatte som betaler prisen. Dette er historien om mange sykehus. Det er også dessverre historien om mitt lokalsykehus, Kalnes. Vi ser konsekvensene allerede ved åpning: overbelegg, pasienter på gangen, ansatte som løper fortere, og kommunen som må ta imot pasienter tidligere enn den har kapasitet til. Et sykehus skal være et sikkerhetsnett, ikke et minimumstilbud presset til bristepunktet. Det handler også om beredskap. Finansieringssystemet belønner effektivitet, ikke ledig kapasitet. Men ledig kapasitet er ikke sløsing; det er trygghet. Pandemien viste oss hvor sårbart systemet er når alt dimensjoneres til normaldrift i høyeste gir, og ikke noe annet. Rødt mener at staten må ta et langt større ansvar for sykehusbygg. Sykehusene er kritisk infrastruktur, ikke forretningsobjekter. De må fullfinansieres av staten, planlegges med rom og vekst og bygges etter faglige vurderinger, ikke etter økonomiske regneark som forretningsmodell. Rødt har lenge vært sterkt kritisk til foretaksmodellen. Vi trenger fullverdige sykehus som er store nok den dagen de åpner, og robuste nok for framtiden. Alt annet er et politisk valg. Det er på tide å velge annerledes og ta debatten om hvordan vi finansierer sykehusbyggene våre. I Rødts alternative budsjett legger vi 1 mrd. kr til vekst og styrking av sykehusene. At sykehusene i dag bygges uten tilfluktsrom, er galskap, og det er en debatt vi skal komme tilbake til. At sykehusene bygges for små, er et politisk valg. Rødt vil ta et annet valg: fullverdige sykehus for pasienter, for ansatte og for framtiden.

Møte mandag den 15. desember 2025 kl. 10

19:06]: Kunsten forteller historier vi ikke finner i budsjettdokumenter. Den gir oss et språk som er vanskelig, vakkert og til tider ubehagelig. Det utfordrer makt, bygger fellesskap og gir rom for både glede og motstand. Derfor er kunsten så utrolig viktig, og derfor må den også være fri. Fri kunst forutsetter mer enn fine ord og festtaler. Den forutsetter rammer som gjør det mulig å skape uten politisk styring, uten kommersielt press og uten konstant økonomisk utrygghet. Kunsten skal ikke måles i liker-klikk, og den skal ikke temmes av markedet. Den skal heller ikke styres av politiske preferanser. Skal kunsten være fri, må den ha mulighet til å blomstre. Det betyr forutsigbar finansiering, sterke institusjoner og støtteordninger som gir kunstnere tid og rom til å utvikle seg, også når resultatet ikke kan loves på forhånd. Kulturpolitikken handler også om hvem som får tilgang. Kunst og kultur skal ikke være forbeholdt dem som har god råd, riktig bosted eller høy utdanning. Den skal tilhøre oss alle, og den skal også være tilgjengelig for barn i tidlige leveår. Ungdommen skal også kjenne seg igjen i kulturen. Folk, uansett bakgrunn, skal ha mulighet til å oppleve teater, musikk, litteratur, film og visuell kunst. Og tilgjengelighet er ikke bare et tillegg; det er selve kjernen i en rettferdig kulturpolitikk. Når vi investerer i kultur i hele landet, investerer vi i deltakelse, identitet og fellesskap. Vi sørger for at kunsten når ut, ikke bare til de få, men til de mange. Derfor er det også viktig at kommuneøkonomien er på plass. Så må jeg snakke litt om arbeidsvilkår i kulturfeltet, for bak forestillinger, utstillinger og konserter står det mennesker – kunstnere, teknikere, formidlere og frilansere – som altfor ofte lever med lav inntekt, usikre kontrakter og manglende rettigheter. Det må være mulig å leve av kunsten, ikke bare overleve, men faktisk å leve. Som selvstendig næringsdrivende og kunstner gjennom over 25 år må jeg si at overgangen til en forutsigbar stortingslønn er til å ta og føle på. Et samfunn som forventer kunst, men ikke betaler for den, undergraver sitt eget kulturliv. Profesjonell kunst krever profesjonelle vilkår. Det handler om honorarer, om opphavsrett, om trygge ordninger og om respekt for arbeidet. For eksempel gir vi midler til SKUDA, slik at det også er mulig å leve mellom oppdrag. Det er bra. Dette budsjettforliket er et skritt i riktig retning. Det styrker kulturfeltet og anerkjenner at kunst ikke kommer av seg selv. Den skapes av mennesker, og den trenger politisk vilje for å få rom. 72 mill. kr – men vi kan gå enda lenger. Rødt mener kultur er fellesskapets ansvar, ikke fordi kunsten skal være snill og ufarlig, men nettopp fordi den skal være fri, mangfoldig og utfordrende. Et samfunn uten kunst er fattigere økonomisk, sosialt og demokratisk. Vi må derfor sikre den frie kunsten. Vi må sikre at den er tilgjengelig, at det går an å skape, at det er mulighet for deltakelse, at det er mulighet for å oppleve at tilgjengeligheten er der, at vi ivaretar og investerer i kunsten, og at vi styrker muligheten til å være nettopp kunstner.

Møte mandag den 15. desember 2025 kl. 10

25:43]: Rødt har på ingen måte gitt opp kampen mot barnefattigdommen. Den skal stå fremst av våre kamper i hele denne perioden. I en lang valgkamp i Østfold var jeg tett på organisasjoner som ser nettopp den hverdagen og den virkeligheten disse barna opplever – og der skal vi være hver eneste dag. Jeg er uenig med representanten i at det går feil vei i budsjettforliket med Arbeiderpartiet. Vi tar en rekke grep nettopp for disse familiene som har så lite, så jeg vet ikke helt hva representanten sikter til her. Vi ser nok ikke det samme bildet.

Møte mandag den 15. desember 2025 kl. 10

20:53]: La oss være ærlige: Kampen mot Forskjells-Norge og forskjellssamfunnet starter for veldig mange i barndommen. Den starter når noen barn vokser opp med trygghet, fritidsaktiviteter, matpakke og uten bekymringer, mens andre vokser opp med foreldre som teller kroner, hopper over måltider og gruer seg til neste regning. Det er ikke barns ansvar, det er vårt ansvar – oss i denne sal. I dag merker barnefamiliene prisveksten før de merker politikken. Med dyrere mat, dyrere strøm og dyrere bolig, samtidig med at Kommune-Norge sliter med tanke på skole, barnevern og forebyggende tjenester, er det tøft for mange. Vi trenger også nok voksne – nok voksne som ser barna, og som er der når det trengs. Resultatet er økende klasseskiller også blant barna våre. Mange foreldre gjør alt riktig, men taper allikevel. De er lavtlønte, de er uføre, eller de står på avklaringspenger. De jobber hardt, men systemet er ikke rigget for at det skal strekke til. Det er arbeidende fattige og deres barn og familier. At barnetrygden nå prisjusteres fra 1. februar, er et viktig gjennomslag, men målet må være å lovfeste automatisk årlig prisjustering, ellers vil barnetrygden igjen tape verdi år for år, slik vi så i perioden 1996–2018, da den i praksis sto helt stille. Neste år fyller barnetrygden 80 år. Det er den eldste universelle velferdsordningen vi har. Den ble innført for å bekjempe barnefattigdommen, og den må fortsatt være der, for det er en så utrolig viktig oppgave. Det er også helt avgjørende at barnetrygden holdes utenfor beregningen av sosialhjelp. Barnetrygden er barnas penger. Den skal ikke spises opp av et system som først gir med den ene hånden, og så tar med den andre. Stemmene var sterke. Det var opprop, og det var underskriftskampanjer. Fagbevegelsen var der. Det var ganske unisont trykk på at dette var feil. Jeg er glad for at det snudde, for barnetrygden er barnas penger. Det finnes en medisin mot fattigdom, nemlig penger. Det er også viktig at disse pengene brukes riktig. Et annet riktig grep er å reversere kutt i engangsstønaden for nybakte mødre uten arbeidsinntekt. Det er jeg stolt av, for det er riktig. Rødt velger side. Vi velger barna. Det må være trygghet framfor marked og profitt, og kampen mot Forskjells-Norge må vare fra barndommen og ut. Det er også viktig at vi styrker kommuneøkonomien, for en stor del av barnevernet er i kommunen, og da må det være midler nok der. Det må være nok voksne som ser barn, og som er der når livet rakner. Det koster, men barna er vår framtid.

Møte tirsdag den 9. desember 2025 kl. 10

24:26]: Alle mennesker skal ha rett til like muligheter til deltakelse i samfunn, utdanning og arbeidsliv. Mellom 15 pst. og 18 pst. av Norges befolkning har nedsatt funksjonsevne eller andre funksjonsvariasjoner. Likevel er det slik at akkurat denne gruppen er den store minoriteten som ikke er rettslig likestilt med resten av befolkningen. FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne, CRPD, skal sikre at funksjonshemmede får innfridd sine menneskerettigheter på samme måte som andre grupper i samfunnet. Funksjonshemmede er de som står lengst bak i køen i samfunnet når det gjelder både arbeid, skole, inntekt og muligheter til å bo, og det er tydelig forskjell på å ha rett og å få en rett tildelt om man har nedsatt funksjonsevne i Norge i dag. Dette gapet må lukkes, og det gjør Stortinget i dag. Rødt har alltid vært tydelig på at det er menneskerettsloven som er rett plass for CRPD. Både FN og menneskeretts- og interesseorganisasjoner har gjentatte ganger kritisert Norge for det som er en praktisk konsekvens av dette, nemlig at personer med nedsatt funksjonsevne i Norge ikke er rettslig likestilt med andre grupper i samfunnet. Personer med nedsatt funksjonsevne har i mange år manglet den rettssikkerheten mange andre grupper i samfunnet vårt har og har tatt for gitt. Dette gjør vi noe med i dag – endelig. Det har vært en lang kamp. Jeg vil takke alle dere ute i samfunnet som har kjempet denne kampen og stått på for at vi i dag skal vedta det vi skal vedta. Gratulerer! Det tok sin tid, men de som har ventet på noe godt, har ikke ventet forgjeves denne gangen. Norge har ikke ratifisert tilleggsprotokollen til FN-konvensjonen, og med det er heller ikke individklageretten til mennesker med nedsatt funksjonsevne ivaretatt. Derfor støtter Rødt forslagene fra MDG om å ratifisere tilleggsprotokollen om individklageadgang. Konsekvensen av å inkorporere CRPD i norsk lov og ratifisere tilleggsprotokollen er at Stortinget sender et utvetydig signal om at Norge ikke aksepterer diskriminering, og at grunnleggende menneskerettigheter skal ivaretas også i Norge og for Norges største minoritet. Vi i Rødt har kjempet for dette lenge. Det er en merkedag. Tiden er inne – rettigheter skal ikke forhandles, de skal oppfylles.

Møte fredag den 5. desember 2025 kl. 9

57:02]: I mange år tenkte Person X aldri noe særlig over kommunen. Bussene gikk når de gikk, og søpla ble hentet når den ble hentet. Barnehagen lå i nabolaget, og sykehjemmet lå der det alltid hadde ligget. Alt bare fungerte, uten at Person X hadde tenkt noe særlig på hvem eller hva som sto bak. Sånn tror jeg det er for mange. Så skjedde det noe, fra den ene dagen til den andre, som om livet snudde på en femøring: Pappaen til X ble syk og ble brått pleietrengende. Barnet til X ble født, og det ble ikke slik man trodde det skulle bli. Mamma falt inn i en dyp fødselsdepresjon, eller barnehagen oppdaget det man selv hadde mistenkt: at barnet man elsket som høyest, hadde utfordringer man ikke klarte å bære alene. Plutselig kom telefonen – mamma hadde fått kreft. Livet kan forandre seg fort. Plutselig trengte Person X hjelp til alt, og da ble det avgjørende at kommunen står støtt, og at velferdssamfunnet er sterkt: hjemmetjenesten som kom og ordnet opp i alt, og sa at dette går bra kommunelegen som forklarte prøvesvarene at kreftkoordinatoren, som ikke mistet jobben i fjorårets nedbemanningsplan for kommunen, tok tak lærerne, de barnehageansatte, de som jobbet på SFO, som så datteren og ble redningen sosionomene, de Nav-ansatte, den som ordnet bolig da man ikke hadde hus en sykepleier som la hånden på skulderen og sa: Du er ikke alene. Kommunen, som før var usynlig, ble plutselig alt – et sikkerhetsnett man kanskje ikke visste at man trengte, men som var der da livet snudde. Det er i kommunene vi lever livet vårt. Vi tar nå ansvar i dette. Vi legger inn penger i budsjettet, i en kommuneøkonomi som har slitt lenge. Det er vår plikt. Rødt ser fram til nye forhandlinger. Rødts alternative budsjett har lenge stått støtt i å prioritere kommuneøkonomien: 15 mrd. kr til hele området, 5 mrd. kr til de frie midlene. I dette forliket er det 3 mrd. kr som kommunene står helt fritt til å disponere. Elsk kommunen – den er hjertet som banker stille i bakgrunnen, men som holder livet oppe når man trenger det. Kommunen er fellesskapet vårt i praksis, de varme hendene som løfter hverdagen, og som er der når livet blir tyngre. Jeg er stolt av å stå i dette fellesskapet som nå gir kommunene sårt trengte midler.

Møte fredag den 5. desember 2025 kl. 9

20:57]: Hjulene på bussen, de går rundt og rundt – det er en fin sang, synes jeg. Jeg blir glad når jeg synger den, men det er ingen selvfølge at hjulene på bussen går rundt og rundt. Det er mye høyere priser på anbud som nå skal inn. Bussene er dyrere i innkjøp. Dieselprisen har økt. De elektriske utslippsbussene koster mer og krever store investeringer i lading og infrastruktur. Det er hyppige anbudsrunder og tungt å administrere dette. Operatører må prise inn en risiko, noe som gjør at tilbudene blir dyre. Lønningene har økt – det er bra, men det må mer midler inn. Det er tøffe tider i kollektivsektoren og i bussektoren. Dersom fylket har dårlig økonomi, kuttes det i ruter. Færre reisende gir mindre i billettinntekter. Fylkene må dekke inn en større andel av kostnaden, eller de øker prisene. Dette er en nedadgående spiral. Da må vi gripe inn. Billigere buss er lik sterkere fellesskap. Vi skal ikke kutte i rutene, vi skal kutte i prisene, og nå må vi ta ansvar. Det er nettopp det de rød-grønne budsjettkameratene nå gjør, med 620 mill. kr inn i kollektivtransport, til en tilskuddsordning for å redusere prisen på periodebillett. Det er god politikk. Periodebilletten er ikke luksus; den er en del av hverdagsøkonomien. Når busskortet blir for dyrt, går det gæren vei. Bussbilletten som brukes i hverdagen, må være så billig og tilgjengelig at den blir attraktiv. Kollektivtrafikk bør være en rettighet og en selvfølge. Det gjøres mulig gjennom å styrke fylkeskommunen. Det gjør vi nå, med 1 mrd. kr til fylkeskommunene. Fylkeskommunene står i mye. Vi må gjøre pendlingen grønn, ikke dyr, lite tilgjengelig og ikke-fungerende. Vi skal styrke busstilbudet, ikke sette det på sparebluss. Vi må gjøre kollektivtrafikken så tilgjengelig at folk kan endre normene, endre vanene, og bytte ut bilen. La oss velge en framtid der reisen er grønn, trygg og tilgjengelig for alle, en framtid der bussen går når man trenger den, og lommeboken ikke stopper en, der fellesskapet bærer oss framover. Vi fortjener et Norge der pendling ikke er en kamp, men en mulighet. La oss bygge et kollektivtilbud som løfter folk, kutter utslipp og holder lokalsamfunnene levende. Det er på tide å satse godt på buss, på fellesskap og på framtiden.

Møte torsdag den 4. desember 2025 kl. 10

34:10]: La meg ta en historie fra mitt hjemfylke – historien om et prosjekt som framstilles som et kinderegg: arbeidsplasser, utvikling og grønn teknologi. Men bak de store ordene skjuler det seg et prosjekt som verken er grønt, lønnsomt for lokalsamfunnet eller særlig framtidsrettet. Rødt sier tydelig ja til industriutvikling, men vi sier like tydelig nei til luftige løfter om prosjekter som legger beslag på fellesskapets ressurser uten å gi noe tilbake. Datasenteret på Hasle er et slikt prosjekt. La meg begynne med arbeidsplassene: Vi loves opptil 220 jobber. Vi vet alle hvordan disse tallene brukes: for å imponere lokalpolitikere og selge inn prosjektet. Erfaringen fra andre steder i Europa og andre steder i Norge er helt klar: Når byggefasen er over, sitter man igjen med noen titalls høyt spesialiserte jobber, ikke hundrevis. Ofte er man heller ikke garantert lokalt entreprenørskap. Mange av disse som bygger, kommer utenfra og drar igjen når arbeidet er gjort. Det å bygge opp forventninger i et lokalsamfunn som ikke vil innfris, mener jeg er både sleipt og uansvarlig. Det er jo et triks for å lokke til seg billig kraft og tilgang til lettjente penger. Så til strømmen: Et datasenter i denne størrelsesordenen vil bruke mer enn hele Sarpsborg produserer i dag, rundt 1,7 TWh. Det skjer i en region der vi allerede sliter med overføringskapasitet og fare for kraftmangel. Når vi vet at hjørnesteinsbedrifter som Borregaard trenger mer kraft for å fase ut fossil energi, noe som gir ekte utslippskutt og sikrer arbeidsplasser, hvorfor i all verden skal vi da prioritere et datasenter som skaper minimalt med lokal verdiskaping? En fersk rapport fra De Facto viser at strømkøen i Norge fylles av prosjekter som datasentre, hydrogenfabrikker og elektrifisering av sokkelen – alle gigantiske kraftsluk som man i hvert fall kan ta seg tid til å diskutere samfunnsnytten av. Bare planer for datasentre øker Norges strømbehov med hele 50 pst. Hvorfor skal Sarpsborg ta regningen for et problem som er skapt av investorer med enorme kraftambisjoner og minimale bidrag til lokalsamfunnet? Så til naturinngrepene: Hasle-området vil bli bygget ned for alltid om dette realiseres. Vi mister natur, vi mister rekreasjonsområder, og vi får svært lite igjen. Når gevinsten er så liten og kostnaden så stor, er valget enkelt: Naturen vår er ikke til salgs. Vi må verne om naturen vår. Den er uerstattelig. La meg foreslå noen klare grep: Rydd i strømkøen, og fjern prosjekter med lav samfunnsnytte. Det må være slutt på førstemann til mølla-prinsippet. Stopp nye kraftsluk som datasentre inntil vi har tydelige kriterier for hvem som faktisk skal og bør prioriteres. Vi må pålegge at varmen som utvikles, gjenbrukes som en ressurs. Til sist: Vi må starte den nasjonale debatten om hvor vi vil gå med bygging av datasentre. Skal kommunene være autonome, eller skal vi løfte debatten opp til nasjonalt nivå? Jeg tenker det er interessant. Det handler om å sette folk, natur og lokalsamfunn først, om å bruke kraften vår på arbeidsplasser som faktisk finnes, og på industri som skaper verdier i landet vårt – ikke på datasentre, som først og fremst gir gevinst til noen få internasjonale investorer. Selvfølgelig skal vi ha datasentre, men vi må våge å ta debatten. Lokalt i Rødt sier vi tydelig nei til dette datasenteret på Hasle. Vi har sett at lokallag har reist seg opp mot lignende prosjekter i hele landet. Her på Stortinget mener jeg den tydelige beskjeden må være: Vent, la oss holde an og forstå hva dette er.

Møte torsdag den 27. november 2025 kl. 10

39:19]: Tidlig på 2000-tallet var jeg på togtur i England, og det var en selsom opplevelse. Overgangen fra trygge, røde NSB-tog i gamlelandet til den engelske floraen med forskjellige tilbydere, togselskaper med forskjellige logoer, design, billettluker, tjenester og prissystemer og ikke minst mengden innstilte og forsinkede tog var formidabel. I dag har vi et lite stykke England i Norge, nærmere bestemt på Sørlandet. Dette tar meg til det som nå står som det mest mislykkede samferdselsprosjektet i nyere tid, nemlig jernbanereformen. Den ble solgt inn som et moderne løft basert på EUs grunnidé om at markedet alltid løser alt, at oppsplitting, konkurranse og anbud skulle føre til lavere pris, bedre punktlighet, mer effektiv drift osv. I dag ser vi hva som skjedde: mer byråkrati, dårligere punktlighet, høyere kostnader – et jernbanesystem som henger dårligere sammen, oppstykket av trafikkpakker som hindrer effektiv drift. Dette er ikke bare et resultat av feilslått politikk, dette er et resultat av blind tro på EUs markedslogikk, en tro som aldri burde vært importert til vårt land. Når ESA nå forsøker å presse Norge enda lenger inn i denne modellen, skulle man tro at alle partier som er opptatt av norsk selvstyre, ville stilt seg på Norges side, men slik er det altså ikke. Fremskrittspartiet, som gjerne pynter seg med å være et EU-skeptisk parti, stiller seg på ESAs og EUs side. De heier fram konkurranse og en oppsplitting med styring fra Brussel. Når ESA åpner sak mot Norge fordi regjeringen ikke har fulgt jernbanedirektivet til punkt og prikke, er FrPs reaksjon å kritisere regjeringen og tale Brussels sak. De stiller seg dermed ikke bare i opposisjon til regjeringen, men til norsk folkestyre. At et parti som sier de vil stå opp mot EU, støtter EUs angrep på norsk jernbanepolitikk, er både paradoksalt og trist. Resultatet for jernbanereformen taler for seg selv. Statens kostnader per reisende har økt, det er mer byråkrati, et voksende antall direktørstillinger osv. Vi som tar toget hver dag, merker dette på kroppen. Flere land har reversert privatiseringen og gått tilbake til statlig drift. Land som Tyskland, Nederland, Frankrike, Danmark og Finland bruker i stor grad direktetildelinger til statlige selskap, slik Norge også nå vil gjøre. Det er fordi vi ser at konkurranse ikke fører fram. For Rødt er svaret tydelig: Vi må gjenreise jernbanen med én samlet etat som har ansvar for alt fra infrastruktur til vedlikehold. Norge fortjener en jernbane som fungerer, et demokrati som ikke presses av EU-logikk, en jernbane styrt av folkevalgte, ikke av ESA, og et land som tør å stå opp for sitt eget folkestyre.

Møte onsdag den 19. november 2025 kl. 10

31:04]: Vi vet at sykehus er veldig utsatt i moderne krigføring. Vi ser det i Gaza, og vi har sett det i Ukraina. Under dagens foretaksmodell overlates dette til det enkelte helseforetak, som må veie beredskap opp mot drift, økonomiske resultatkrav, investeringstakt osv. Resultatet blir at dette ikke blir prioritert. Det er ikke noe økonomisk handlingsrom for dette. Foretaksmodellen strekker ikke til. I Rødt har vi vært tydelige på én ting: Beredskap må være et statlig ansvar, ikke et avvik i et eller annet foretaks regneark. Jeg er spent på tidslinjen i dette. Jeg bryr meg om alle de framtidige sykehusene, men Kalnes er nå mitt lokalsykehus, og der går spaden snart i jorden. Vil vi kunne se en snarlig endring i lovverket?

Møte onsdag den 19. november 2025 kl. 10

28:58]: I mitt fylke, Østfold, står vi foran en utbygging av Kalnes sykehus. Nytt stråle- og somatikkbygg skal bygges der, og det vil styrke kreftbehandlingen i regionen. Kostnadsrammen er på rundt 4 mrd. kr, men altså uten at det planlegges et tilfluktsrom eller noen form for integrert beskyttelse. Et nytt tilfluktsrom, en ny kjeller, vil koste opp mot 200 mill. kr. Det blir altså nok et sykehus uten beredskap, og det betyr at pasienter, ansatte og avgjørende funksjoner igjen blir stående helt sårbare. Vi har sett Drammen sykehus åpne opp for litt siden og her om dagen Stavanger universitetssjukehus – begge to uten tilfluktsrom, til tross for at vi vet at disse formålsbyggene er ekstra utsatt i krig. Rekker vi det? Hva vil statsråden si til innbyggerne i Østfold, et fylke som har en NATO-havn, som har en militær flyplass, og som er en akse E18/E6, og som er porten ut til Europa? Vi trenger tilfluktsrom.

Møte onsdag den 19. november 2025 kl. 10

27:58]: «I dag står de fleste moderne sykehus uten reell beskyttelse som følge av byggestoppen fra 1998. Vil statsråden ta initiativ til at nye sykehus igjen bygges med integrerte tilfluktsrom, slik at pasienter, ansatte og kritiske funksjoner sikres ved krise eller krig, og mener statsråden at helseberedskap bør være et statlig ansvar og en del av grunnsikringen av kritisk infrastruktur – ikke et spørsmål overlatt til det enkelte helseforetak?»

Møte tirsdag den 18. november 2025 kl. 10

18:22]: «Jeg kommer alltid dit jeg skal gå ved å gå vekk fra der jeg har vært.» Det er godt sagt av en av vår tids store tenkere, Ole Brumm. Bøkene om Ole Brumm har vært lest siden 1926 og er oversatt til over 50 språk. Likevel har denne godteglade bjørnen i de tilsynelatende uskyldige barnebøkene vært sensurert. I Kansas ble de kritisert for å være blasfemiske fordi dyrene snakker. I Kina ble Brumm-bilder fjernet i 2017 fordi de sammenlignet figuren med Xi Jinping. Det høres fjernt ut, men også i Norge har vi vår sensurhistorie. Agnar Mykles Sangen om den røde rubin ble konfiskert. Uten en tråd av Jens Bjørneboe ble inndratt. Flere barnebøker har opp gjennom tidene blitt fjernet fra bibliotek og undervisning på grunn av moral og skiftende normer. Sensur av folke-, barne- og ungdomslitteratur skjer fortsatt i hele verden – ofte i det stille. Temaer som religion, pubertet og intime relasjoner oppfattes som tabu i mange kulturer. Samtidig er bibliotek og arkiver under press. Når økonomien svikter, mister barn tilgang til mangfoldige fortellinger uten engang å vite hva som skjer. Ser vi dette i lys av det som skjer i Norge, blir mønsteret tydeligere. Sensur handler ofte om penger, posisjoner og makt. Jeg har ikke selv tatt meg tid til å lese Hvite striper, sorte får, skrevet av Monsen og Krokfjord, men slik jeg forstår det, er dette en bok som tar opp temaer av betydelig allmenn interesse – forhold mellom politiet, offentligheten og enkeltpersoners status. Forfatterne ga Høiby muligheten til å lese, kommentere og imøtegå påstandene i god tid før utgivelsen, men han valgte likevel å ikke gjøre det. Dette er kontroversielt, for det handler ikke bare om en bok, men om publikums rett til informasjon, forfatterens frihet til å ytre seg og om hvorvidt flere juridiske virkemidler skal kunne brukes for å begrense disse. Det ble ingen dom i den saken, men en regning ble det – på 0,5 mill. kr. Det er en regning som det ikke er lett å ta for vanlige folk. Når bøker trues med inndragning, ikke fordi innholdet er ulovlig, men fordi personer med ressurser ønsker å begrense informasjonen, blir det tydelig hvordan penger og makt påvirker ytringsrommet vårt. En vanlig borger har verken midler eller tilgang til de juridiske ressursene som skal til. Denne utviklingen gjør kampen om ytringsfriheten så viktig for både voksne og barn. Når økonomi og innflytelse blir avgjørende for hvem som får ytre seg, risikerer vi at viktige stemmer tier, og at vår felles virkelighetsforståelse formes av dem som har mest å vinne.

Møte tirsdag den 18. november 2025 kl. 10

30:07]: Hver gang vi snakker om ytringsfrihet her til lands, gjør vi det ofte med et smil og en rakere holdning. Norge er et åpent, liberalt demokrati. Samfunnet vårt er preget av høy tillit mellom mennesker, myndigheter og institusjoner. Vi har en god fellesskole, tilgang på høy utdanning og et mangfold av redaktørstyrte medier. Ytringsfriheten står sterkt og har et solid vern. Dette er flotte ord som vekker stolthet, og det er fordi det er sant. Samtidig står vi i en samfunnsomveltning: framveksten av overvåkningskapitalismen. Vi er ikke lenger bare konsumenter – vi er blitt selve råvaren. Våre digitale spor brukes som verdifulle produkter i en global økonomi. Denne stadig mer avanserte bruken av persondata gir ikke bare treffsikre tjenester og reklame, men påvirker vår atferd som kunder, borgere og velgere. Den utgjør en alvorlig trussel mot både demokratiet, ytringsfriheten og vår personlige frihet. Store teknologiselskaper, som Google, Meta, Amazon, Apple, Microsoft, TikTok og Palantir, har vokst seg til en størrelse som gjør dem til en utfordring for samfunnets demokratiske infrastruktur. Med enorme ressurser følger politisk tyngde. Samtidig må vi erkjenne at de leverer tjenester folk opplever som gratis, nyttige og nærmest nødvendige for å delta i samfunnet. Det gjør det vanskelig å stå utenfor. Da internett ble allment tilgjengelig på 1990-tallet, skapte vi et virtuelt rom hvor alle kunne kommunisere med hverandre. Det var den største demokratiseringen av offentligheten i moderne tid, men med disse mulighetene fulgte det også kostnader. Også på nettet gir penger innflytelse og dermed ytringsmakt i en skala vi aldri har sett før. Plattformene må derfor ta mer ansvar for å begrense skadelig og ulovlig innhold, slik som propaganda, falske nyheter, mobbing, digitale påvirkningskampanjer, digitale trollfabrikker, hacking, tyveri av privat informasjon osv. Samtidig ser vi hvordan en postfaktuell tilstand vokser fram, der virkeligheten kan skrives om og forandres i ettertid. Kunstig intelligens og algoritmer forsterker dette. Propaganda er ikke noe nytt, men internett har gjort spredningen både raskere, bredere og vanskeligere å avsløre. Sannhet blandes med løgner. Når ledende politikere internasjonalt svekker sannhetsinstitusjoner som frie medier, skoleverk, forskning og domstoler, trues fundamentet og ytringsfriheten. Sannheten risikerer å bli styrt av makt, penger og teknologiske plattformer. I Norge må vi derfor jobbe enda hardere for å verne om demokratiets grunnmur. Vi må forsvare og styrke disse institusjonene, som skolen, pressen og uavhengig forskning. Det er avgjørende at vi legger til rette for at folk skal tørre og ville ytre seg, slik at vi holder liv i den åpne og offentlige samtalen. Nær alle nettplattformer har i dag et design som får oss til hele tiden å ønske mer og føle at vi trenger dem, og jo mer vi bruker disse plattformene, jo mer informasjon legger vi i fanget på teknologiselskapene. Teknologigigantenes forretningsmodell er like genial som den er ubehagelig. Oppslutningen om ytringsfriheten er fortsatt stor, men mange opplever nå at den er i ferd med å gli fra oss. Med kontroll over vår tilgang til informasjon og dermed også over hele verdens meningsutvekslinger har vi skapt et digitalt maskineri som kan styre vår oppfatning og endre vår forståelse av virkeligheten – ikke til vårt eget beste, men til fordel for dem som kontrollerer denne infrastrukturen. Derfor må vi jobbe for å demokratisere internett, og vi må ta kontroll over de store teknologiselskapene som i dag har svært mye makt over den digitale infrastrukturen, og dermed også over innbyggerne.

Møte onsdag den 12. november 2025 kl. 10

34:42]: Flytoget er nå et datterselskap av Vy-gruppen. Det ble vedtatt på generalforsamlingen 31. mars. Nå vil reisene deres fortsette som før fram til 2028. Jernbanereformen er jeg og statsråden enige om at har vært ødeleggende. Ser samferdselsministeren for seg at vi nå er i ferd med å samle Tog-Norge under en ny paraply, og at vi kan bygge ned barrierene i de forskjellige trafikkpakkene, slik at det blir større flyt, mer fleksibilitet og større muligheter for personell og materiell til å forflytte seg mellom disse trafikkpakkene? Vil det da, etter 2028, være større muligheter for f.eks. Brakerøya stasjon, fordi vi har en større fleksibilitet når trafikkpakkebarrierene har blitt brutt ned mer?

Møte onsdag den 12. november 2025 kl. 10

32:50]: Punktlighet og effektivitet er viktige mål, men det mister mening dersom togene ikke stopper der folk faktisk skal på. Brakerøya er ikke en tilfeldig valgt stasjon; det er inngangsporten til et nytt sykehus som staten selv har valgt å plassere der. Da må staten også sørge for at infrastrukturen rundt faktisk støtter opp om det. Mye av argumentasjonen i forkant gikk også nettopp ut på at beliggenheten var veldig god. Det er et lokalsykehus som betjener 170 000 mennesker, med 4 000 ansatte og hundrevis av daglige konsultasjoner. Jeg vil gjerne spørre statsråden: Hvordan veier man hensyn til punktlighet og raskest mulig reise fra A til B kontra det at toget er tilgjengelig for av- og påstigning mange steder langs etablerte stasjoner og toglinjer?

Møte onsdag den 12. november 2025 kl. 10

30:13]: «Staten legger ikke til rette for bruk av tog til sitt eget sykehus. Kun to tog i timen stopper på Brakerøya stasjon i retning Oslo, ved det nye Drammen sykehus. Dette har sine grunner, blant annet å unngå forsinkelser og andre problemer. Samtidig går det en rekke tog fra Drammen forbi Brakerøya til Oslo og Romerike, som verken tar med pendlere eller pasienter – nemlig Flytoget, som tar opp plass. Regjeringen har nektet å åpne det for pendlere. Kan statsråden love å få på plass et bedre togtilbud til Brakerøya og Drammen sykehus innen kort tid?»

Møte onsdag den 22. oktober 2025 kl. 10

42:23]: Penger er ikke løsningen på alt, men nå opplever vi altså at økonomien i kollektivtrafikken er så dårlig at rutetilbudet innskrenkes, og prisene forblir etter min oppfatning for dyre. Får vi en situasjon der det blir mindre og mindre attraktivt, vil bussene gå tomme, og økonomien i det vil bli en nedadgående spiral. Den kollektivtrafikken vi nå ser, må være funksjonell og oppfattes av forbrukeren som stabil. Jeg håper at vi, når vi etter hvert går inn i forhandlinger, ser hvordan økonomien kan være en av de barrierene vi kan bryte ned for å få flere folk til å ta kollektivtransport.

Møte onsdag den 22. oktober 2025 kl. 10

40:22]: Jeg og samferdselsministeren kommer fra samme fylke, og også der er det nye anbud på buss, bl.a. i Moss, som ikke har en byvekstavtale. Vi ser nå anslag som strekker seg fra 30–60 pst. økning i pris på disse kontraktene, og det blir dyrt. Som samferdselsministeren vet, har fylkeskommunene et og annet å bruke penger på også utenom drift av buss. Fylkeskommunene mangler store summer for å opprettholde dagens kollektivtilbud. Bussen står for den største andelen av kollektivreiser, og det er bra, men vi må få enda flere folk fra bil til buss. Det gjelder i både by og bygd. Hvis vi ikke kompenserer for denne prisveksten, skaper vi umulige kår for busstrafikken, og et marginalisert tilbud blir ikke et attraktivt tilbud. Dette må også være statens ansvar. Vil øremerkede midler være en del av løsningen?

Møte onsdag den 22. oktober 2025 kl. 10

36:46]: «Mange fylkeskommuner melder nå om en alvorlig økonomisk krise i kollektivtransporten. Økte kostnader, underfinansiering fra staten og nye anbudsprosesser, gjør at fylkene varsler kutt i ruter, dårligere tilbud og høyere billettpriser. I statsbudsjettet kommer det ikke øremerka midler til kollektivtransporten. Samtidig vet vi at dyrere billetter og dårligere tilbud først og fremst rammer lavinntektsgrupper hardest. Vil statsråden redegjøre for hvordan regjeringen vil sikre et stabilt og rimelig kollektivtilbud framover?»

Møte tirsdag den 14. oktober 2025 kl. 10

24:58]: La meg først gratulere med valget. Rødt var det første partiet som brøt sperregrensen, og har fortsatt å vokse. Partiet står nå sterkere i hele landet. Vi har et styrket Rødt med et historisk valgresultat for oss. Vi står for et prosjekt som handler om å redusere forskjellene. Kampen mot Forskjells-Norge er en kamp vi skal kjempe hver eneste dag, i troen på et bedre og mer rettferdig samfunn. Det finnes flere mulige flertallskonstellasjoner i denne sal. Det finnes også et flertall som har pekt på den statsminister og den regjering som nå sitter. Det betyr noe. Rødt er nå så stort og sterkt at vi har blitt uunnværlige for dette flertallet. Det betyr at vi er villige til å strekke oss lenger for å sikre dette samarbeidet og en politikk som endrer hverdagen til folk og reduserer forskjeller, og som tør å ta grep som merkes. Vi må tørre å ta styring og gjøre endringer som folk faktisk kjenner. I valgkampen så vi tydelig at ulikheter i samfunnet var en viktig sak for svært mange av dem som gjør at vi har sete i denne salen i dag, og det må bety noe hvem som styrer. Derfor må vi bruke flertallet velgerne har stemt fram. Det viktige vi kan gjøre, er å levere forbedringer i folks hverdag slik at resultatene synes. Rødt er klare til å ta ansvaret som følger med å være en del av dette flertallet. Vi vil være konstruktive, og vi vil forhandle knallhardt. Det vil vi fordi vi vil få resultater, og i vår ideologi ligger også det å være pragmatiske. Vi må tørre å ta modige grep, slik at folk igjen får troen på politikken og på demokratiet. Store deler av vår nasjon mangler tro på framtiden. Aldri før har ungdommer hatt en lavere framtidstro. En betydelig andel av dagens unge er pessimistiske når det gjelder framtiden. Dette har dessverre vært en økende trend de siste årene. Trontalen hadde mange vyer – kanskje ikke så mange om samferdsel og mobilitet, men det får vi komme tilbake til. Det som står der, er at vi skal styrke muligheter for å delta i kultur, idrett og frivillighet. Det betyr noe, og for meg må det bety at det kommer en styrking av kommuneøkonomien. Det er essensielt. Kommune-Norge tar vare på oss fra vugge til grav, og vi har store oppgaver framfor oss på dette feltet.