Rødt støtter innstillingen i denne saken. Komiteens tilråding er fra Arbeiderpartiet, Høyre, Rødt og MDG. Vi mener samkjøring og bildeling kan være nyttige supplementer i transportsystemet, særlig der kollektivtilbudet er svakt, og særlig dersom det bidrar til færre biler på veiene, mindre kø og lavere utslipp. Selv om bilen i dag står for hoveddelen av den norske transporten, må satsingen i den norske transportpolitikken fortsatt være på en sterk, offentlig styrt kollektivtransporttrafikk, der buss, bane, tog, gange og sykkel skal ta hoveddelen av transportveksten, spesielt i byene. Samkjøring kan nok aldri bli en erstatning for dette, men det vil være et viktig supplement – men ikke som en markedsdrevet avløsning for fellesskapsløsningene våre. Jeg tror at dette med samkjøring først vil utvikle seg i byene, men jeg tror kanskje det etter hvert vil bety mest i distriktene. Vi ser at mange i dag sitter alene i bilen sin på vei fra jobb, samtidig som veiene er fulle, og kollektivtrafikken er under press. Dersom flere kan dele transport, kan dette gi bedre utnyttelse av infrastrukturen vi allerede har. Det er både økonomisk og miljømessig fornuftig. Samtidig må vi se til andre land og lære av de erfaringene de har gjort seg. I Danmark og Frankrike har samkjøring fungert best når det har vært koblet til det offentlige transporttilbudet, ikke når det overlates til kommersielle plattformer alene. Derfor er det viktig at kommuner, fylkeskommuner og kollektivselskaper får støtte, kunnskap og et handlingsrom til å utvikle slike løsninger på fellesskapets premisser. Vi må rett og slett klargjøre regelverket. Vi skal ikke undergrave drosjenæringen eller skape nye løsarbeidere i transportsektoren, forkledd som delingsøkonomi. Erfaringer fra plattformkapitalismen viser at det ofte er arbeidstakernes rettigheter som presses først. På tampen vil jeg advare mot Fremskrittspartiets forslag om å gjøre kollektivfelt om til generelle sambruksfelt. De feltene er først og fremst til for å sikre at bussen kommer fram, og dersom vi svekker kollektivtransportens framkommelighet, risikerer vi enda flere forsinkelser. Det er ikke det vi vil gjøre.

Rødt mener det er helt nødvendig å få slutt på avrenning fra fisketransport på norske veier. Det handler om trafikksikkerhet, om arbeidsforhold for sjåfører og om miljø. Når smeltevann og is legger seg på veibanen, skaper det farlige situasjoner for mange, men kanskje særlig for motorsyklister og andre myke trafikanter. Derfor må myndighetene stille krav. Vi må også plassere ansvaret der det faktisk hører hjemme. Debatten har i stor grad handlet om gebyr til sjåfør og transportselskap, men Rødt mener det er altfor snevert. Hvis fisken pakkes på en måte som gjør avrenning uunngåelig allerede før bilen kjører fra anlegg eller kai, kan vi ikke late som at hele ansvaret ligger hos den som sitter bak rattet. Nofima-rapporten og vurderinger fra Statens vegvesen peker ganske tydelig på at mye av problemet oppstår tidlig i verdikjeden. Temperaturen på fisken før pakking, bruk av is og valg av emballasje er avgjørende. Når fisken ikke er tilstrekkelig nedkjølt, vil isen smelte under transport. Da hjelper det lite å skyve ansvaret over på sjåføren alene. Rødt mener derfor at vi nå må stille krav til den som pakker fisken. Vi trenger krav om tett emballasje og løsninger som faktisk hindrer avrenning før transporten starter. Næringslivet selv viser at det er mulig. Flere aktører har allerede tatt i bruk tette kasser med gode resultater. Rødt støtter derfor forslaget om å stille krav til bruk av tett emballasje ved pakking og transport av oppdrettsfisk. Rødt vil understreke at sjåføren ikke kan blir syndebukken for et systemproblem. Mange av dem som kjører med plomberte lass, har begrenset mulighet til å påvirke hvordan fisken er pakket. Derfor må regelverket være rettferdig og treffsikkert, slik at ansvaret fordeles gjennom hele transportkjeden, også til produsenter og pakkeledd. Målet må være enkelt: trygge veier, mindre forurensning og et regelverk som passer på at ansvaret er hos dem som faktisk kan bidra til å løse problemet.

Jeg har den glede å framsette et representantforslag fra Sofie Marhaug, Geir Jørgensen og meg selv om å sikre rullestolbrukere likeverdig tilgang til luftfart.

Det er alvorlig at Norge i flere år har bygget sykehus uten tilfluktsrom. Samtidig vet vi at den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa er dramatisk endret. Krig i våre nærområder, økt uro og større usikkerhet gjør at beredskap igjen må tas på alvor, også i helsevesenet. Sykehusene er samfunnskritisk infrastruktur. Når krisen rammer, er det sykehusene som skal holde samfunnet oppe. Det er uforståelig at nye sykehusprosjekter er planlagt uten grunnleggende beskyttelse for pasienter og ansatte. Rødt mener at dette handler om noe helt grunnleggende: trygghet. Pasienter som ligger på intensivavdelingen, nyfødte barn, kreftpasienter under behandling og ansatte som står i arbeid under ekstraordinære forhold, må ha beskyttelse dersom det verste skulle skje. Vi registrerer at regjeringen fortsatt utreder, vurderer og kartlegger, men ett år etter at Stortinget vedtok at plikten til å etablere tilfluktsrom skal gjeninnføres, finnes det fortsatt ikke noe regelverk. I mellomtiden står store sykehusprosjekter videre uten en avklaring. Det betyr i praksis at vi risikerer å bygge inn svakheter i norsk beredskap i flere tiår framover. Derfor må det komme på plass tydelige føringer nå. Det haster. Nye sykehus skal planlegges med tilfluktsrom og nødvendige beskyttelsesfasiliteter. Eksisterende sykehus må kartlegges og oppgraderes etter behov. Finansiering må følge med, i tillegg til det som allerede ligger til drift hos foretakene. Jeg kommer fra Østfold, og der går snart spaden i jorden. Den nye delen av Kalnes skal bygges. La meg være helt krystallklar: Byggegropen må bli dypere. Vi må ha penger til bindingsverk og mer betong, og det må skje nå. Avklaringen må komme nå. Statsråden sier at den skal komme i riktig tid. Det er kanskje i RNB, for det kan ikke være noen tvil om at dette haster. Dessverre har mye gått galt når sykehus planlegges. Altfor mange sykehus har blitt bygd for små, med for få arbeidsrom, for liten lagerplass, for liten kapasitet og ikke pauserom til ansatte. Vi må snu denne utviklingen, og vi må få på plass et tydelig regelverk nå på det som har med tilfluktsrom å gjøre.

Statsråden kjenner jo til at Stortinget dessverre har fullt av tidligere anmodningsvedtak som ikke har blitt fulgt opp. Kan statsråden garantere at vedtaket om regelstyrt momskompensasjon faktisk vil bli gjennomført? Jeg skjønner at det er vanskelig å si noe om tid, men kan statsråden allikevel prøve å si noe om når dette kan bli gjennomført? Jeg har skjønt at man mener neste års statsbudsjett kanskje er for knapp tid. Og: Mener statsråden at forskriften rundt regelverket som Stortinget nettopp har vedtatt, og som gjelder fra 1. januar inneværende år, er god nok til å effektuere en kompensasjonsordning?

Frivilligheten er ryggraden i lokalsamfunn i hele landet. Den skaper fellesskap, inkludering og aktivitet, i korps, idrettslag, kulturorganisasjoner og foreninger i forskjellige interessefelt, små og store. Dette er dagen for store festtaler. Frivilligheten er oljen i maskineriet. Den er blodet i årene land og strand rundt. I dag lever denne frivilligheten med usikker økonomi. I dag er momskompensasjonen rammestyrt. Det er en begrenset pott, årlige søknader, usikkerhet i statsbudsjettbehandlinger og en avkortning. Resultatet er at frivillige organisasjoner ikke vet hva de får tilbake. Dette er uforutsigbart, og jeg mener det er urettferdig. Derfor er denne saken så veldig viktig. Regelstyrt momskompensasjon handler om rettferdighet, forutsigbarhet og aktivitet der vi ønsker å ha aktivitet. Disse organisasjonene må få pengene sine tilbake. Det har de også fått, men de trenger altså denne forutsigbarheten. Der er høringssvarene tydelige: Det er bred støtte og et klart budskap. Blant dem er Frivillighet Norge, som sier at dagens ordning skaper usikkerhet, hemmer aktivitet og svekker frivilligheten. Det har vært sagt at Rødt brukte lang tid på å gå ut med å si hva vi mener i denne saken, og ja, det stemmer. Det var ikke fordi vi var i tvil, men fordi vi ønsket det sterkeste flertallet – en tydelig retning med en tidslinje. Da gikk vi noen ekstra runder for også å få med Arbeiderpartiet. Det er sånn at alle partiene i denne salen – bortsett fra Høyre – ønsker en regelstyrt ordning. Nå får vi altså et anmodningsvedtak, og jeg håper det kan iverksettes meget, meget snart. Vi har en fersk forskrift om momskompensasjon. Den ble behandlet i 2025 og er gjeldende fra 1. januar i år. Frivilligheten trenger ikke flere utredninger, den trenger forutsigbarhet – ikke senere, men nå.

Tildelingsbrevet har en helt sentral plass som styringsverktøy fra departementet til Bufdir, hvor mål, prioriteringer og oppdrag konkretiseres. Fravær av et mål her betyr i praksis at det ikke lenger er et aktivt styringskrav i den løpende etatsstyringen, slik jeg ser det. Hvordan forklarer statsråden da at målet om 40 pst. andel ideelle ikke framgår i tildelingsbrevet? Vi har vært innom at det teknisk sett er utkvittert, men hva blir det konkrete styringssignalet da? Hva vil et alternativt styringssignal være hvis vi ikke skal ha måltall, hvis vi er enige om hvor vi ønsker å lande?

Jeg tror Rødt og Arbeiderpartiet er enige om mye. Vi skal ha fleksible institusjoner, og vi skal imøtese tunmodellen osv. For barnet som trenger hjelp, er det imidlertid knekkende likegyldig om institusjonen eies av en privat eller av det offentlige. Det viktige er at barnet får den hjelpen det trenger. For samfunnet er det likevel ikke likegyldig. Samfunnsøkonomisk er det ikke ett fett. For dem som jobber på institusjonen, er det ikke det samme og heller ikke for Stortinget. Anmodningsvedtaket ligger tydelig der, selv om det er noen år siden. Når andelen kommersielle aktører øker, er ikke det et resultat av bevisst ønsket politikk, men muligens mangel på politisk vilje og prioriteringer, tror jeg, for de kommersielle gjør seg så tilgjengelige at det rett og slett blir den enkleste veien for å demme opp for tidsbrudd og aktuelle behov. Spørsmålet blir: Hva kan vi gjøre videre?

«Stortinget gjorde i sesjonen 2017–2018 et anmodningsvedtak om at ideelle aktører skulle stå for om lag 40 pst. av institusjonsplassene i barnevernet innen 2025. Samtidig er dette målet nå omtalt som ‘utkvittert’, og det fremgår ikke lenger av styringsdokumentene til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. Hvordan tolker statsråden at anmodningsvedtaket er fulgt opp, og mener statsråden at Stortingets intensjon om en betydelig andel ideelle aktører i barnevernet fortsatt ligger til grunn for regjeringens politikk?»

La meg først få gratulere presidenten med nytt verv. Denne saken handler om noe grunnleggende: rettssikkerhet, trafikksikkerhet og muligheter for å delta i samfunnet. For mange mennesker er førerkortet ikke bare et praktisk gode, men også en forutsetning for å komme seg på jobb, følge familien, delta i lokalsamfunnet, leve et selvstendig liv, osv. Derfor er det et alvorlig inngrep når noen mister førerretten. Da må man kunne kreve at grunnlaget for vedtaket er solid, treffsikkert og rettferdig. Trafikksikkerhet må veie tungt. Nullvisjonen for drepte og hardt skadde i trafikken ligger fast, og samfunnet må ha klare helsekrav til hvem som skal få føre motorvogn. Men nettopp fordi konsekvensene er så store, må vurderingene være individuelle og kunnskapsbaserte. Kritikken mot dagens bruk av synsfelttest viser at systemet ikke alltid har vært godt nok. Det har vist seg at en laboratorietest alene ikke nødvendigvis kan gi et fullgodt bilde av faktisk kjøreevne. Slik jeg forstår det, kan noen personer ha synsfeltutfall samtidig som de har evne til å kompensere for dette i praktisk trafikk. Andre kan ha utfordringer som ikke fanges godt nok opp av en enkelt test. Derfor er det viktig at vi har veldig gode og helhetlige vurderinger. Rødt er positive til at praktisk kjørevurdering skal spille en større rolle. En slik vurdering kan gi et bedre bilde av hvordan en person faktisk greier seg der ute som sjåfør, og om vedkommende kan kjøre trygt i reelle trafikksituasjoner. Samtidig må vi være varsomme med å vedta detaljerte metoder her i Stortinget før det faglige grunnlaget er godt nok. Simulator og ny teknologi kan være nyttige verktøy i framtiden, men det må tas i bruk på en måte som ivaretar trafikksikkerhet og rettssikkerhet. For Rødt er det viktig at personer som tidligere har mistet førerkortet på grunn av en test som nå viser seg ikke å være god nok, må få en ny vurdering dersom retningslinjene endres. Det må ikke bli slik at mennesker blir stående uten førerkort på grunnlag av en praksis som senere viser seg å være for snever eller for lite treffsikker. Derfor støtter Rødt arbeidet med å modernisere denne praksisen. Målet må være et system som både forhindrer farlig kjøring og forhindrer at mennesker mister førerretten på sviktende grunnlag. Jeg vil skryte av forslagsstillerne før jeg går fra denne talerstolen. Jeg synes det er gjort et meget godt arbeid med å løfte denne saken. Vi støtter forslag nr. 4, som går på tidsskjerpelse. Det mener vi er meget bra.

Denne saken viser egentlig ikke først og fremst et problem med framdrift, men et problem med systemet. Komiteens flertall diskuterer hvordan bompengebelastninger kan justeres, enten gjennom lengre nedbetalingstid, passeringstak eller nye gjennomganger. Dette er i beste fall en lappeløsning, et plaster på såret. Problemet er at vi har gjort finansiering av helt nødvendig infrastruktur avhengig av at folk betaler hver gang de passerer en bom. Her har Rødt vært helt tydelige: Bompengefinansiering er usosialt og en urettferdig modell. Den rammer skjevt geografisk og sosialt. Det er ikke tilfeldig at pendlere, barnefamilier og yrkessjåfører trekkes fram i komitémerknader, for det er de som ikke har noe valg. Når prosjektet i tillegg er forsinket, blir urettferdigheten enda tydeligere. Man får ikke det man ble lovet, og det svekker ikke bare legitimiteten til bompengene, slik flere partier påpeker. Det viser at hele modellen er feilslått. Noen partier peker på at dette bygger på lokal tilslutning, og det er jo riktig, men det er også et resultat av at kommuner og fylker presses inn i et system der alternativet ofte er at man ikke får noen vei i det hele tatt, og det er ikke reell valgfrihet. Andre foreslår å forlenge nedbetalingstiden. Det betyr i praksis at folk betaler mindre hver gang, men man betaler jo til gjengjeld lenger, og man skyver problemet lenger fram i tid. Rødt mener at hvis man mener alvor med at E6 Ulsberg–Melhus er en viktig nasjonal transportåre, bør man finansiere den som nettopp det. Norge har økonomi til det, men vi har altså valgt et politisk system der vi sender regningen til trafikantene. Da burde egentlig konklusjonen være klar: Bompengeandelen i prosjektet må kraftig ned, og staten må ta en langt større del av regningen. Rødt mener igjen at dette er feil måte å finansiere fellesskapets infrastruktur på. Jeg må si at jeg derfor har stor sympati med forslagsstillernes synspunkt, men jeg må også gjøre det klart at Rødt er bundet av en budsjettforlikavtale, og vi skal ikke bryte den avtalen på et veiprosjekt der Nye Veier har mislyktes totalt i Trøndelag.

Remi Sølvberg (R) [10:02:55] (ordfører for saken): Saken gjelder representantforslag om å redusere bompengebelastningen på E6 Ulsberg–Melhus, på bakgrunn av forsinket utbygging og endrede forutsetninger sammenlignet med det Stortinget la til grunn i behandlingen av Prop. 82 S for 2018–2019. Stortinget sluttet seg i 2019 til finansiering og utbygging av E6 på strekningen Ulsberg–Melhus, med en kombinasjon av statlige midler og bompengefinansiering. Forutsetningen var en gitt framdrift i prosjektet, der innkrevingen av bompenger skulle stå i rimelig forhold til den nytten trafikantene fikk gjennom ferdigstilt vei. Komiteen viser til at utbyggingen siden har blitt forsinket, bl.a. som følge av kanselleringer av kontrakt og behov for nye anbudsprosesser. Dette har medført at framdriften ikke har vært i tråd med de opprinnelige forutsetningene. Forslagsstillerne peker på at dette har ført til en situasjon der trafikanter over tid betaler bompenger uten at den forventede nytten realiseres i samsvar med det som lå til grunn i vedtaket. Det vises også til at den samlede bompengebelastningen i området oppleves som høy, særlig for pendlere og næringstransport. Det er ulike syn i denne saken. Flere medlemmer understreker at legitimiteten til bompengeordningen er avhengig av sammenhengen mellom betaling og nytte, og at forsinkelser i prosjekter kan utfordre denne balansen. Det pekes på behovet for å vurdere endringer i bompengeopplegget i lys av de endrede forutsetningene. Andre medlemmer viser til at bompengeopplegget bygger på lokalpolitisk tilslutning, og at det er viktig å ha et tilstrekkelig beslutningsgrunnlag før eventuelle endringer gjennomføres, bl.a. av hensyn til prosjektets finansiering og gjennomføring. Det fremmes ulike forslag i saken. Ett forslag går ut på å be regjeringen gjennomgå bompengeopplegget med sikte på å redusere belastningen. Et annet forslag gjelder å forlenge nedbetalingstiden for å redusere takstene, samt innføring av passeringstak, i dialog med lokale myndigheter. Komiteen viser samlet sett til at saken reiser spørsmål både om håndtering av endrede forutsetninger i enkeltprosjekter og om utforming av bompengeordninger mer generelt, herunder forholdet mellom statlig finansiering og brukerbetaling. Jeg håper vi får en god debatt.

Rødt mener at beredskap er et alvorlig og viktig spørsmål, og at staten og kommunene må ha kjøretøy og materiell som fungerer i hele landet, også under krevende vær og driftsforhold. Samtidig kan ikke beredskap brukes som et påskudd for å svekke klimakravene generelt. Norge trenger en grønn omstilling som er styrt politisk, og ikke en tilbakevending til løsninger som øker utslipp og skyver kostnader fram i tid. Det er viktig å skille mellom reelle beredskapsbehov og en prinsipiell motstand mot klimakrav. Dersom enkelte kjøretøyer, enkelte tjenester eller enkelte distriktsområder trenger særskilte unntak eller tilpasning, må det kunne løses gjennom målrettede unntak, reserveordninger og praktiske anskaffelser. Men det betyr ikke at hovedlinjene i statens politikk skal være å svekke kravene til utslippsfri transport. Rødt er opptatt av at overgangen til nullutslipp ikke må gå på bekostning av ansatte, driftssikkerhet eller beredskap. Derfor må offentlige innkjøp kombineres med god planlegging, tilstrekkelig infrastruktur, tilpassede løsninger og sterk offentlig kontroll. Det er ikke klimakravene i seg selv som er problemet, men at omstillingen noen steder ikke har vært planlagt godt nok. Som det har vært sagt tidligere her, er transportsektoren en av de store kildene til utslipp, og offentlige anskaffelser er et viktig virkemiddel for å få ned disse utslippene. Å svekke kravene vil ikke bare forsinke klimaomstillingen, men det vil også sende et helt feil signal til næringsliv og forvaltning. Rødt vil derfor avvise forslagene om å oppheve klimakravene, men samtidig være tydelig på at beredskapshensyn må tas på alvor i utformingen av regelverk og praksis. Målet må være en politikk som både kutter utslipp, og som sikrer at samfunnet fungerer godt når det virkelig gjelder. Vi sier derfor nei til alle FrPs forslag, men jeg ønsker å støtte forslag nr. 6, fra Høyre og Senterpartiet, samt forslagene nr. 7 og 8.

43:31] (ordfører for saken): Vi behandler i dag Dokument 8:96 S, et representantforslag om å oppheve klimakrav til kjøretøy for å ivareta og styrke samfunnets beredskap. Forslaget er fremmet av representanter fra Fremskrittspartiet, og saken har vært til behandling i transport- og kommunikasjonskomiteen, som har avgitt Innst. 186 S. Bakgrunnen for forslaget er den raske og ønskede elektrifiseringen av kjøretøy- og utstyrsparken og spørsmålet om hvordan dette påvirker beredskap, tjenestelevering og praktiske behov i hele landet. Forslagsstillerne peker særlig på forhold knyttet til vinterdrift, rekkevidde, tilgjengelighet, behov for fleksibilitet i anskaffelser, lokale forhold som kan være krevende, og også anskaffelser og tryggheten med hensyn til å kjøpe kjøretøy fra land vi ikke har sikkerhetsavtaler med. Saken reiser derfor spørsmålet om balansen mellom klima- og miljøhensyn på den ene siden og beredskap, sikkerhet og forsvarlig drift på den andre siden. Komiteens behandling viser at det er en bred oppmerksomhet, og at omstilling må skje på en måte som ivaretar samfunnssikkerheten og tjenestetilbudet i hele landet. I innstillingen er det også reist ulike forslag og vurderinger knyttet til offentlige anskaffelser, kollektivtransport, skoleskyss, pasientreiser og vinterdrift. Flere av momentene handler ikke bare om teknologi, men om hvilke krav som skal gjelde for å sikre at offentlige tjenester fungerer også under krevende forhold. Det er med andre ord en sak som berører både den grønne omstillingen og vår evne til å opprettholde kritiske funksjoner i samfunnet. Jeg håper på en god debatt. Det er fem forslag i representantforslaget. Nå teller vi tolv forslag.

Dette handler om å ta folk på alvor. Det handler om å ta tak i det som er her og nå. Jeg ønsker å jobbe for mye her inne. Jeg ønsker å heve de laveste ytelsene, for minstepensjonistene og aleneforsørgerne, og å bekjempe forskjeller, særlig for barn som vokser opp i vedvarende lavinntekt – eller fattigdom, som det heter der ute. Jeg ønsker å gi disse barna håp og muligheter. Ikke minst ønsker jeg å jobbe for en kommuneøkonomi for landets byer og steder slik at de kan levere det folk trenger, som gode skoler, bemanning på SFO og sykehjemsplasser – velferdstjenester som i dag er under sterkt press. I dag diskuterer vi dieselprisene. Noen ganger skjer det ekstraordinære hendelser. Da kreves ekstraordinære tiltak, og det er der vi er nå. Da må denne sal evne å snu seg rundt. Når diesel- og bensinprisene når nye høyder, må vi ta ansvar. Når verden rammes av krig fordi Israels president har dratt USA inn i en angrepskrig mot Iran, og prestestyret i Iran svarer med å stenge Hormuzstredet slik at energiprisene skyter i været globalt, må vi handle. Når transportsektoren rammes her hjemme, når lastebileierne ikke får regnestykkene til å gå opp, når alternativet er å parkere bilen og varer ikke kommer fram, når familier ikke har råd til å levere ungene sine i barnehagen fordi drivstoff er for dyrt, fiskerne ikke kommer seg på havet og tanken på bondens traktor blir for dyr å fylle – da kreves handling. Dette rammer en byggenæring som sliter. Det presser matvareprisene i et marked der vi ikke har kontroll, og der prisene i stor grad settes av dagligvarebaroner. Vi vet at høye priser har en tendens til å feste seg. Dette rammer skeivt. La det være helt klart: Vi skal føre en offensiv klimapolitikk. Vi skal kutte i bruken av fossilt drivstoff, men vi skal gjøre det gjennom politikk, gjennom målrettede tiltak og gjennom langsiktig arbeid, ikke som en konsekvens av en krig vi aldri har bedt om. Jeg er stolt av å være del av et parti som evner å snu seg rundt når situasjonen krever det, som ser folk, og som tar de beslutninger som trengs når hverdagen endrer seg og virkeligheten treffer oss.

Det finnes barn som opplever en utrygg verden, en verden med slemme voksne, og det finnes barn i dette landet som lærer altfor tidlig at voksne heller ikke alltid kommer for å hjelpe. De lærer å vente og å lytte etter skritt – skritt som aldri stopper utenfor deres dør. De lærer at det er nytteløst. Noen av disse barna er kjent for oss. De finnes i systemene våre. Likevel blir de ofte stående alene. Når vi i ettertid leser sakene deres, går dette igjen: Noen visste litt, noen visste noe, men ingen så hele barnet. Dette handler om dem. Forslaget vi behandler i dag, om en undersøkelsesordning i Helsetilsynet, er viktig. Som det står i proposisjonen, skal den bidra til å avdekke systemsvikt og forbedringspunkter i arbeidet med å forebygge vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn. Det er helt nødvendig, ikke minst fordi vi vet at mange av de barna som senere havner i kriminalitet, har opplevd nettopp dette. Barn opplever vold uansett hvor gode vi blir til å beskrive problemet i denne saken. Vi må ta ord til handling, og vi må bli bedre. Det må bli slutt på etterpåklokskap – vi må agere nå. For det første må Helsetilsynet få tilstrekkelige ressurser til å gjøre jobben. Uten kapasitet risikerer vi at dette blir enda en god intensjon uten reell effekt. For det andre må læringspunktene som avdekkes, faktisk følges opp. En undersøkelsesordning kan aldri bli en hvilepute. Vi vet at de fleste barn og unge som blir kriminelle eller havner i kriminelle miljøer, har opplevd vold, overgrep eller omsorgssvikt. En god tilsynsordning er med andre ord helt nødvendig for at vi skal klare å forebygge ungdomskriminalitet og gi ungene våre en trygg og god oppvekst. Det barn trenger, er ikke flere forklaringer i ettertid. Vi må også gjøre dette arbeidet godt for å gi barna et godt liv som unge voksne. De trenger at noen kommer mens det fortsatt er mulig å hjelpe dem. Vi skylder dem mer enn å forstå hva som gikk galt. Vi skylder dem å sørge for at det ikke skjer igjen.

På vegne av stortingsrepresentant Marie Sneve Martinussen og meg selv har jeg gleden av å presentere et forslag om en god posttjeneste for framtiden.

På vegne av stortingsrepresentanten Hege Bae Nyholt og meg selv vil jeg framsette et representantforslag om å avvikle anbudssystemet for institusjonsbarnevernet.

Mange har erfart at det å hoppe av i svingen er uforutsigbart. Men fra spøk til alvor – for Rødt er denne saken enkel: Et tog som ikke stopper der folk bor, er ikke et godt kollektivtilbud. Når hensynet til noen få minutters punktlighet skal gå foran behovet for tilgjengelig transport i lokalsamfunnene, bommer jernbanepolitikken på sitt viktigste mål. Togtilbudet i og rundt Oslo er avgjørende for et velfungerende kollektivsystem og for det sammenhengende bo- og arbeidsmarkedet i regionen. Derfor er det alvorlig når endringer i rutetilbudet svekker tilbudet til de reisende, slik vi har sett etter ruteendringene i desember 2025, bl.a. ved Svingen stasjon i Lillestrøm kommune. Når toget slutter å stoppe på mindre stasjoner, brytes en kontrakt vi har – kommunene rundt storbyene er blitt bedt om å utvikle boliger og arbeidsplasser langs kollektivaksene, og vi skal få god utvikling gjennom knutepunkt langsmed disse. Til gjengjeld skulle kollektivtilbudet styrkes og bidra til at nullvekstmålet i biltrafikken nås. Hvis mønsteret svekkes, undergraves både lokalsamfunnene og klimamålene. For Rødt er dette også et demokratisk spørsmål. Store endringer i rutetilbudet må skje i dialog og forståelse med berørte kommuner og reisende. Reell medvirkning fra lokalsamfunnet er en forutsetning for legitime transportpolitiske beslutninger. Rødt mener derfor at Stortinget må instruerer Bane NOR til å gjenopprette togtilbudet ved Svingen stasjon på samme nivå som det var før ruteendringene i desember 2025. Rødt mener at hensynet til punktlighet og marginale tidsbesparelser ikke kan gå foran behovet for at toget faktisk stopper der folk bor. Når stoppmønsteret svekkes eller fjernes, undergraver det både kollektivtilbudet, distriktshensyn og nasjonale mål for redusert bilbruk. Så forstår vi også at punktlighet er viktig, og vi skjønner at forsinkede tog kan gi følgefeil, men det kan ikke veie tyngre at toget faktisk stopper og tar om bord folk og pendlere. Effektivitet i jernbanen kan ikke nås ensidig i minutter spart i en rutetabell, det må også måles i hvor tilgjengelig toget er for folk flest. Et godt togtilbud handler ikke bare om at toget går i tide, men at det faktisk stopper der folk trenger det.

Norge er et kraftland, men spørsmålet er: Hvem skal kraften gå til? I dag bygges det stadig flere datasentre som sluker enorme mengder med kraft. Samtidig får industri og lokalsamfunn i ny, grønn verdiskaping beskjed om å vente, og dette gir ingen mening. Datasenteraktørene utgjør i dag halvparten av alle prosjekter som står i kø hos Statnett. Kraften er en fellesskapsressurs, ikke et først til mølla-marked for globale tekgiganter. Derfor trenger Norge en konsesjonsordning for kraft til datasentre. Kraften må prioriteres, og industri og arbeidsplasser må komme først. Vi må ha reell grønn omstilling, ikke grønnvasking – kraft til folk og lokalsamfunn. Uten styring kan noen få datasentre bruke like mye strøm som hele norske byer. Dette er ikke bærekraftig, verken for kraftsystemet eller for rettferdig fordeling. Vi må ta politisk kontroll over kraften. Slagordene er enkle: Kraft til verdiskaping, ikke til kraftsløsing. Norsk strøm skal bygge Norge, ikke bare drive serverparker. En konsesjonsordning betyr at samfunnet kan stille krav til hvor mye kraft som skal brukes, hva samfunnet får tilbake, og hvor datasentre faktisk bør ligge. Jeg står her som stolt representant for Østfold, et fylke hvor kampen nå står om tre prosjekter: Hasle i Sarpsborg, med et areal som kan beslaglegge skogområder på størrelse med Monaco; Google datasenter i Våler, der det er søkt om tilgang til like mye strøm som 200 000 boliger trenger, dette i en kommune som teller knapt 6 000 innbyggere; og til sist Green Mountain med sitt prosjekt i Saugbrugs i Halden. Intensjonsavtalen er undertegnet, og det selges inn som et prosjekt som skal gi betydelige lokale økonomiske fordeler, som inkluderer økte investeringer, verdiskaping og arbeidsplasser. Samtidig vet vi at disse prosjektene selges inn med virksomheter som skaper en mengde arbeidsplasser, og som gir en mengde fordeler til kommunene. Realiteten er en ganske annen. Det handler ikke om å si nei til teknologi. Det handler om å ta debatten og snakke om samfunnsnytten. Det handler om å si ja til styring, rettferdighet og nasjonal kontroll.

Tro på framtida – uansett bakgrunn: Det er en flott tittel, og det er en intensjon Rødt deler fullt ut. Alle barn skal ha tro på framtida – uansett hvilken familie de er født inn i, uansett postnummer, størrelsen på lommeboka til foreldrene, funksjonsvariasjon, etnisitet osv. Derfor må vi si tydelig fra når politikken ikke står i stil med ordene. Denne meldinga handler i stor grad om å lindre konsekvensene av forskjeller mer enn å fjerne årsakene til dem. Regjeringa trekker fram økt barnetrygd og lavere makspris i barnehagen. Det er veldig bra. Det er tiltak Rødt har kjempet lenge for, og som betyr mye for familier med dårlig råd. Samtidig aksepterer vi et boligmarked der høye leiepriser og spekulasjon presser barnefamilier ut i økonomisk utrygghet. Vi har et arbeidsliv som er preget av midlertidighet, lave lønninger og useriøse aktører. Vi har ytelser som er så lave at barn vokser opp i varig fattigdom i et av verdens rikeste land. Vi kan ikke snakke om like muligheter hvis noen foreldre aldri får fast jobb, hvis husleia sluker halve inntekten, eller hvis barnefamilier må stå i matkø. Da blir tro på framtida et slagord og ikke en realitet. Rødt er glad for at meldinga vektlegger en god start på livet – barnehagen, helsestasjonen og skolen – og at laget rundt barna løftes fram. Tidlig innsats og samarbeid mellom tjenestene er utrolig viktig de 1 000 første dagene og i tida som følger. Barn skal ikke falle mellom stoler, men samarbeid alene er ikke nok. Det må følge ressurser med. En helsesykepleier som ikke har en stor nok stilling, fungerer ikke ordentlig. Denne kan ikke dekke flere skoler samtidig. En PPT-tjeneste uten nok ansatte får ikke gjort nok oppfølging. Et barnevern på sparebluss får ikke gjort den gode forebyggende jobben. Å styrke laget rundt barna må bety mer folk, mer tid og mindre byråkrati, og at kommunen får de pengene som følger med og kan prioritere. Meldinga snakker også om like muligheter i skole og fritid. Det målet deler vi, men i dag er det mange som ikke har disse like mulighetene. Det er forskjell på å vokse opp i en familie som har råd til kontingenter, utstyr og ferie, og en familie som må si nei fordi pengene ikke strekker til. Ordninger og prosjektmidler kan hjelpe, men det er avhengig av søknader og lokale prioriteringer, og det blir for tilfeldig. Rødt mener barn skal ha rett til fritid og deltakelse i idrett og kultur. Det må være gratis eller så rimelig at økonomi ikke blir en hindring. Det krever nasjonale, forpliktende ordninger og mer penger. Min påstand er at det finnes en grunnleggende spenning i meldinga. Regjeringa vil ha små forskjeller, men utfordrer ikke systemet dypt nok, for store formuer vokser, det tas ut profitt i velferden, og bolig er blitt et investeringsobjekt mer enn et hjem. Skal vi gi alle barn reelle muligheter, må vi omfordele mer – enda mer. Vi må styrke minstesatsene, vi må bygge en sterk ikke-kommersiell velferd, og vi må sikre trygge jobber og boliger. Vi må gå dypere. Det er en god melding, men vi kan så mye mer. Rødt vil støtte det som er positivt, men vi må være tydelig på at det dessverre ikke er nok. Vi må ikke nøye oss med å dempe konsekvensene av ulikhet når vi kan endre strukturen som skaper den. Skal alle barn ha tro på framtida, må vi føre en politikk som faktisk flytter makt og ressurser, og som endrer livet til dem som har minst

Barna våre har rett på en trygg oppvekst, også i den digitale virkeligheten. Det er vårt ansvar å tegne opp grensene, på lik linje som vi gjør i den fysiske virkeligheten – grenser som skal beskytte barna våre mot innhold som er skadelig for dem. I sosiale medier i dag kan hvem som helst se bilder og videoer av bl.a. vold, seksualisert innhold, dop, skadelig reklame osv., eller se innhold som fokuserer på kropp, selvbilde og en evig optimalisering, en optimalisering som er skadelig. Plattformene er utformet på en måte som fremmer mer innhold av det man ser på, hele tiden med litt mer sjokkeffekt. Det er avhengighetsskapende, det vet vi alle. Disse mekanismene er skadelige. Vi som er voksne, sliter med det i vår egen hverdag. Jeg har til gode å møte venner, bekjente eller folk jeg jobber sammen med, som ikke skulle ønske at de brukte litt mindre tid på mobilen. Hvordan fungerer det da for våre barn? Hvis det er nærmest umulig for oss voksne å stå opp mot teknologigigantenes nøye uttenkte og finslipte mekanismer på sine plattformer, hvordan kan vi da forvente at barn og unge klarer å sette grenser for seg selv i eget liv? Derfor er grensene vi her på Stortinget og med denne stortingsmeldingen nå begynner å tegne opp i den digitale virkeligheten, svært viktige. Dette er vårt ansvar. De enorme og mektige plattformene på nett og de globale teknologiselskapene som står bak dem, har skapt et samfunnsproblem. Det må løses av samfunnet, av oss. Rødt sitter ikke i familie- og kulturkomiteen, men det betyr ikke at saken er oss fremmed. Vi følger med på dette. For Rødt er kampen mot teknologiselskapene og mot plattformenes skadelige mekanismer noe vi tar på alvor. Vi mener det er kritisk at barna må skjermes bedre enn i dag, og at vi sikrer personvernet på en særlig god måte. Vi må sørge for at alle i landet vårt vokser opp i en trygghet, også på nett, på fritiden og på skolen. Med dette tar jeg opp Rødts forslag i saken.

For Rødt er dette et grunnleggende prinsipp: Fellesskapet har ansvar for at alle barn som vokser opp, skal vokse opp i trygge omgivelser. Derfor vil vi styrke det statlige barnevernet og erstatte kommersielle enkeltkjøp med langsiktige rammeavtaler, også med ideelle aktører. Postnummeret ditt skal ikke være avgjørende for om du får hjelp. Likevel er det i dag store forskjeller i barns forutsetninger for å lykkes og ha tilgang på hjelp når de trenger den. Mange er de som mener at barnevernet i Oslo er underfinansiert. Samtidig er denne tjenesten, som tidligere sagt, organisert annerledes enn i resten av landet. Skal vi sikre likeverdige tilbud, må også organiseringen være mer helhetlig og samordnet. Særmodellen har vist seg å være uheldig, og vi i Rødt ser fram til å behandle nettopp denne særordningen her i Stortinget. Sunne, gode, glade barn, et barnevern i det store, er mye mer enn selve barnevernstjenesten: Det er en god kommune, gode tjenester, god forebygging, en god kommuneøkonomi. Hvert år forsvinner store summer fra offentlig finansiert velferd. Penger som skulle gått til barna, ender som utbytte, kompliserte selskapsstrukturer og høye lederlønninger. Samtidig er tjenestene under press. Fellesskapets midler skal gå til barn og unge, ikke til privat profitt. Dette handler om mye, mye mer enn en enkeltpost i et budsjett. Derfor har vi i Rødt – til det kjedsommelige, kanskje – sagt at laget rundt de sårbare barna må være sterkt nok, og i vårt alternative budsjett har vi prioritert nettopp dette: 200 nye årsverk til det statlige barnevernet, over 500 mill. kr til økt kapasitet i det statlige barnevernet. Barnas behov må komme først. Når barn plasseres i institusjon, når det er nødvendig, da må tilbudet være trygt, stabilt og faglig sterkt. Institusjonene må ha en kompetanse som møter ulike behov, slik at unødvendig flytting unngås. Derfor mener vi i Rødt at vi må kompensere nå. Så må vi se på strukturen, vi må se på organiseringen. Fellesskapets ansvar er å sikre trygg oppvekst og reelle muligheter til et godt liv i Oslo og i hele landet.

Kunst- og kulturforståelsen i befolkningen er en livsnerve i fellesskapet vårt. Den gjennomsyrer alle samtaler mellom oss, interessene våre, referanserammene våre og hvordan vi tenker om verden rundt oss. Et sterkt, bredt og mangfoldig kulturliv er avgjørende for å opprettholde og utvikle befolkningens forhold til kunst og kultur, enten det er teater eller filmer vi ser på, at barna våre lærer seg tromme, gitar eller tuba på kulturskolen, eller det er hvilke sanger vi synger sammen i ulike høytider. Alt dette er grunnsteiner for en levende kulturarv. Derfor er jeg skeptisk til at Høyre nå ønsker å utarbeide en norsk kulturkanon. Sett i lys av Høyres faktiske politiske prioriteringer på kulturfeltet er det uunngåelig å tolke forslaget om kulturkanon som noe annet enn et skalkeskjul for en grov kuttpolitikk. Hvis Høyre virkelig setter den norske kulturarven høyt og ønsker å framstille dette gjennom representantforslaget, skulle man kanskje tro at partiet så styrken ved å styrke kulturfondet vårt. Norsk kulturfond er den største offentlige finansieringskilden for det frie og prosjektbaserte kunstner- og kulturlivet i Norge. Fondet gir en rekke tilskudd til organisasjoner og privatpersoner som skaper kunst- og kulturuttrykk innen alt fra litteratur til musikk, billedkunst, kunsthåndverk, scenekunst, kulturvern osv. Man skulle tro at Høyre ville at flere kunstnere skulle ha mulighet til å skape den viktige kunsten, som kanskje senere skulle skrives opp i en kulturkanon, gjennom å gi kunstnerne økonomisk trygghet og flere og større kunstnerstipender. Man skulle tro at Høyre ville styrke bibliotekene og landets museer eller gi mer midler til film. Men nei, alt dette velger Høyre å kutte drastisk i sitt alternative budsjett. Alt dette anser tydeligvis ikke Høyre som viktig nok for et bredt og levende kulturliv. Å foreslå å nedsette en kulturkanon er Høyres måte å avlede partiets velgere på, men den egentlige holdningen om norsk kulturutøvelse synes her. Kunsten og kulturen vår spiller en viktig både opplærende og deltakende rolle i samfunnet. Det kommer ut av tanken om en allmenndannelse. Her spiller både bibliotekene, kulturinstitusjonene og ikke minst skolene våre en viktig rolle som arenaer. De lærer oss det fellesskapet vi lever i. En mer praktisk skole vil gi barna grobunn til å skape og lære samtidig – lære barna om kunst og gi dem praktiske og kunstneriske ferdigheter i skolen. Hvis barna leser, synger og lager ting på sløyden, lærer de om kultur og kunst. Til slutt: Vi trenger også en god kommuneøkonomi, for mye av kulturen er i kommunene.

Jeg var i denne salen i desember da CRPD ble en del av norsk lovverk. Den 1. januar 2026 trådte endringene i menneskerettighetsloven i kraft, sånn at CRPD nå har forrang framfor annen norsk lov ved motstrid. Dette mener jeg griper inn her. Vi har en mengde artikler – artikkel 5, artikkel 9, artikkel 20, om personlig mobilitet, artikkel 30, om deltakelse i samfunnsliv, og disse artiklene fra EØS/EU-regelverk – som sier nettopp at det ikke skal være begrensninger med mindre det er teknisk umulig. Mange av disse stolene er ikke teknisk umulige å få inn i disse flyene. Hvem har da ansvaret her? Må vi få det inn for en domfellelse før vi kan få en endring, eller har statsråden tiltro til at Luftfartstilsynet nå kan få gjennom endringer her?

Takk for svaret. Denne saken kommer nettopp opp etter at vi kunne lese en sak i media om en person som hadde prøvd å reise med SAS sine Embraer E195-fly, der det ble sagt at vektbegrensningen var 80 kilo. Samtidig oppgir andre flyselskaper som flyr samme type, en vektbegrensning på 230 kilo. Går vi til Widerøe sine småfly, Dash 8, er det en vektbegrensning på 300 kilo. Dermed mener jeg dette beviser at det ikke er teknisk nødvendig. Rullestolen er deres bein, og det er ingen vektbegrensninger på beina til verken statsråden eller meg. Mener vi nå at vi kan fortsette å oppleve dette, at folk blir stoppet på vei inn i fly på grunn av vekt?

«Hvordan vil statsråden sikre at flyselskapene gir passasjerer med elektrisk rullestol likeverdig tilgang til å fly, og hva vil regjeringen gjøre for å sørge for at flyselskapene ikke setter kunstige vektgrenser som hindrer rullestolbrukere å fly?»

Hardangervidda er ikke bare en transportkorridor, det er natur, villmark, et vakkert stykke Norge, og ikke minst er det leveområdene til den største gjenværende villreinstammen i Europa. Villreinen er en rødlistet art, der Norge har et særskilt internasjonalt ansvar for å ta vare på villreinstammen. Derfor må villreinen komme først når vi diskuterer samferdsel over vidda. Rødt har vært og er villreinpartiet på Stortinget. I det nye arbeidsprogrammet vårt slår vi fast at villreinens interesser skal komme først, og at menneskelig aktivitet som truer leveområdene, må begrenses kraftig, og at Bernkonvensjonen skal respekteres og håndheves. Dette er mer enn festtaler – det er politikk som vi faktisk må stå opp for, også når det koster noe. Rødt støtter intensjonen om en miljøtunell under Hardangervidda, både i sør og i nord. En miljøtunnel under Dyranut på rv. 7 vil være et viktig tiltak for å fjerne en av de største barrierene i villreinens leveområder. Samtidig er det helt avgjørende at en lang miljøtunnel fra Røldal til Vågslid på E134 blir prioritert, finansiert og bygget ferdig. Denne strekningen er vedtatt i Nasjonal transportplan som hovedtrasé mellom Sør-Vestlandet og Østlandet og er minst like viktig, både for villreinen og for Hardangervidda. Ja takk, gjerne begge deler, men vi må ha prioriteringene, og de prioriteringene ligger i NTP. Og det er kanskje noe av problemet i representantforslaget fra Høyre. Det er også alvorlig at det mangler en troverdighet, for de samme miljøene og de samme partiene som snakker varmt om villreinen, har tidligere godkjent utbygginger midt i villreinområdet, slik som Eidfjord Resort, vest for Dyranut. Man kan ikke både bygge ned villreinens leveområder og samtidig late som om man er villreinens beste venn. Dette er voldsomme anlegg og voldsomt skadelig for reinen. Rødt mener at veien videre må være helhetlig og kunnskapsbasert. Derfor har vi, sammen med Senterpartiet og MDG, foreslått at Stortinget ber regjeringen kartlegge samlede tiltak som skal bedre villreinens kår. Det haster å snu den negative utviklingen for villreinen, men hastverk kan ikke bli dårlig politikk. Rødt sier ja til miljøtuneller, men nei til symbolpolitikk med en splittelse mellom prosjekter. Vi kan ikke sette naturvern opp mot naturvern. Rødt støtter også de to løse forslagene fra Senterpartiet.

Det har vært sagt mye bra i denne saken. Det har også vært nevnt at involveringen har vært for dårlig. Dem dette gjelder, har ikke fått lov til å uttale seg på en ordentlig måte. Nå kan det se ut til at heller ikke vår involvering vil føre fram. Det synes jeg er trist. Vi hører altså at handlingsrommet og de avtalene som er gjort med Brussel, og de kontrakter som finnes, står over selve folkestyret. Stortinget må jo kunne påvirke hvordan Bane NOR og jernbanetjenestene organiseres. Det håper jeg virkelig. Jeg skjønner at Bane NOR er den som tildeler ruteleie, og jeg forstår at vi ikke kan instruere Bane NOR og tog til å gjøre det umulige, men her er det altså et tilbud som tas bort. Da mener jeg virkelig at statsråden bør følge opp stortingsvedtaket – hvis det gjøres på den måten vi tenker at det skal gjøres i voteringen på tirsdag. Vi i Norge må kunne styre over egen politikk. I denne saken er det harde prioriteringer. Vi ønsker å ha tog som går punktlig, men toget må også stoppe for folk der folk bor, og da er det trist at de som bor på disse stasjonene, ikke har blitt hørt på en ordentlig måte. Det er heller ikke første gang vi tar tilbake rutetilbud. Det har vi gjort før. Lønsdal på Nordlandsbanen, Kvål, Ler, Lundamo og Sparbu på Trønderbanen, Nordagutu, Lunde og Neslandsvatn på Sørlandsbanen, og nå Steinberg og Svingen – det er en rekke stasjoner som på de ti siste årene har mistet sitt rutetilbud eller deler av det. Dette mener jeg tegner et feil mønster. Også fem stasjoner har blitt nedlagt. Vi må tenke over hva vi gjør, og jeg mener at det er denne sal som skal vise retning for hvilken vei vi ønsker at toget skal gå, og at det skal stoppe der hvor folk går på.

Stasjoner etableres der hvor folk bor, og stasjoner skaper også steder der folk vil være, og der folk vil bo. Historien om Steinberg stasjon er også en slik historie. Det er mye mer enn et punkt på et jernbanekart. Det er livsnerven i lokalsamfunnet – for pendlere, elever, unge, eldre og folk uten bil. Likevel føles det i debatten som om stasjonen behandles som en utfordring, fordi togstoppet står i veien for Bane NORs mål om punktlighet. Som politiker fra Rødt er jeg redd for at dette blir et feilspor i jernbanepolitikken. Når systemets egne måltall blir viktigere enn menneskene det er ment å tjene, da har vi mistet retning. Bane NORs argumenterer om at det gir bedre punktlighet med færre stopp, ja, det forstår jeg. Mer luft i ruteplanen og fleksibilitet gir færre sjanser for følgefeil. Men punktlighet for hvem? Et tog som er presist, men som ikke stopper der folk bor, er ikke et fullgodt kollektivtilbud. Da er det bare effektiv transport for de færre og ikke et fellesgode for de mange. Steinberg stasjon gjør det mulig for folk å bo og jobbe i distriktet uten å være avhengig av bil. Det er viktig. Å fjerne eller svekke stopp rammer folk i hverdagen, og det rammer ofte dem som ikke har andre alternativer. Rødt mener at jernbanen er samfunnskritisk infrastruktur, og skal banen bli mer pålitelig og punktlig, må vi prioritere vedlikehold, flere krysningsspor, bedre ruteplanlegging, og ikke bygge ned stasjoner eller redusere stoppene der folk faktisk bor, og der de reiser fra. Skal punktlighet være et mål i seg selv, eller er det et virkemiddel som gir folk tillit til en tilgjengelig og rettferdig kollektivtransport? Vi trenger en satsing – mer dobbeltspor, styrke vedlikeholdet, flere kryssingsmuligheter og realistiske rutetider, som gir både stabil drift og nødvendige stopp. Da er ikke problemet Steinberg stasjon; problemet er manglende politisk vilje til å prioritere fellesskapsløsningene framfor markedslogikk. Heldigvis eier vi jernbanen, og heldigvis har vi et styringsflertall som ønsker å sikre politikk slik at vi kan utjevne forskjeller, og ikke forsterke dem. Derfor sier Rødt: Punktlighet er viktig, men rettferdighet og tilgjengelighet er enda viktigere. Vi kan ikke la måltallene vinne over et lokalt engasjement – og det har vært stort. Toget skal stoppe der folk bor. Steinberg stasjon må bestå, og den må prioriteres. Folket skal ha sitt tog.

Vi har jo noen tall på hvor mange kommuner som har gjort dette før, lagt seg under dette nivået. Jeg spør: Er det da et reelt sikkerhetsnett? Dette skal være den siste døren i korridoren. Det borgerlige flertallet i Fredrikstad synes å mene at når vi legger oss på et enda lavere nivå, så åpner det enda en dør, nemlig døren ut til arbeidslivet – fordi man presses dit. Jeg er ikke sikker på den analysen. Jeg vet at det er et lovverk, og jeg skjønner at det vil være en individuell vurdering, men her presses altså en stor del av befolkningen under dette nivået. Hvordan vil regjeringen følge opp kommuner som vedtar kutt i veiledende sosialsatser? Mener statsråden at dagens regelverk gir staten tilstrekkelige virkemidler til å gripe inn når det forsvarlige livsoppholdet altså settes enda lavere enn det vi – i kontrakten – har blitt enige om skal være et minimum?

Ja, all makt ligger i denne sal. Det er lovene som bestemmer dette. Det er vi som gir føringer, og vi har da også gitt føringer til at kommunestyrene skal ha en autonomi i dette. Når jeg ser utover denne salen, vet jeg ikke om det er mange her som har prøvd å leve på disse satsene og dette nivået. Det har jeg gjort. Statens veiledende satser er ment å utgjøre et absolutt eksistensminimum, slik jeg ser det. Når kommunene bevisst legger seg under dette nivået, hvor langt mener da statsråden det er akseptabelt å presse mennesker som ikke har noe annet å leve av? Mener statsråden at sosialhjelpen fortsatt er et sikkerhetsnett når det kuttes under det staten selv definerer som forsvarlig, eller er dette i realiteten en politisk aksept for å leve under et eksistensminimum?

«I budsjettet for 2026 har det borgerlige kommunestyreflertallet i Fredrikstad kommune vedtatt at det gjøres et 5 pst. flatt kutt i statens veiledende satser for økonomisk sosialhjelp som et innsparingstiltak. Statens veiledende satser er vurdert til å være et nøkternt og forsvarlig livsopphold, og et flatt kutt i satsene vil kunne sette denne forsvarligheten i spill. Mener statsråden at slike usosiale kutt er forenelige med å sikre et nøkternt og forsvarlig livsopphold, og vil regjeringen jobbe for å hindre dette?»

Jeg er igjen opptatt av at vi skal utfordre dette. Jeg mener vi ikke bør være flinkeste pike i klassen. La meg skifte innfallsvinkelen litt. Regjeringen sier at målet for Flåmsbana er å sikre et godt helårstilbud for lokalsamfunnene og styrke reiselivet. Trafikkavtalen som regjeringen ikke vil fornye, involverer også lokale aktører i reiselivet. Arbeiderparti-ordføreren i Aurland kommune sier til Sogn Avis at han er urolig for konsekvensene når det nå skal inngås en kommersiell trafikkavtale hvor det ikke er sikkert at de lokale aktørene får delta i driften av tilbudet. Dette handler om forskjellige ting. Det handler om et integrert billettsystem, det handler om at man lokalt drifter dette godt, det handler om ambassadørordningen man har for billetter, og det handler om gode arbeidsplasser. Innser statsråden at internasjonal konkurranse kan slå negativt ut for det lokale reiselivet?

Jeg har også lest regjeringens svar til ESA, og det blir spennende å følge den saken. Der er man inne på det med det kommersielle, som statsråden snakker om, og om det er et marked der. Det er ikke bare Flåmsbana som nå får privat drift i mange år framover. Regjeringen har bl.a. forlenget SJs kontrakt på Dovrebanen og Nordlandsbanen fram til 2030. Det betyr at det vil være en fortsatt oppsplitting av jernbanen over lengre tid, med trafikkpakker som hindrer oss. Man får ikke flyttet personell og materiell, og det blir ikke den flyten, fleksibiliteten og handlingsrommet man trenger. Dette er argumentasjon som jeg føler at Arbeiderpartiet langt på vei er enig med Rødt om. Er regjeringens plan å ha en oppsplittet jernbane med mange private selskaper også i tiden etter 2030?

Takk for svaret. Regjeringen sier langt på vei at man ikke har anledning til å unngå konkurranse om det er et kommersielt grunnlag der. Det virker å være en bokstavtro tolkning av EUs fjerde jernbanepakke, som Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen la fram for Stortinget og dessverre fikk vedtatt. Realiteten er at mange EU-land unngår kommersielle konkurranser og har direktetildeling og trafikkavtaler i stort monn. Dette gjøres i Italia, Tyskland, Sverige og Finland. Det var også slik man i sin tid fikk jernbanen i England på plass igjen. Gode tilbud krever ofte nasjonale, gode grep. Hvorfor tør ikke regjeringen å utfordre handlingsrommet i EØS-avtalen når det gjelder jernbanen, enda mer, når resten av EU gjør det?

Mitt spørsmål går til samferdselsministeren. Regjeringen besluttet nylig å slutte å drive Flåmsbana gjennom en trafikkavtale med offentlig eide Vy. Regjeringen peker på at det er kommersielle interesser ved å drive Flåmsbana. Det er ikke rart, for den drives veldig godt. Men når begrunnelsen for å lyse ut kommersielle konkurranser er at det offentlige tilbudet er drevet godt og går med overskudd, er det noe som skurrer for meg. Vi ønsker jo å drifte denne typen tog, tog som har et overskudd og som går godt. Spørsmålet tvinger seg fram: Er regjeringens holdning at staten kun skal drive med togtilbud som går med underskudd?

I dag kjøres det halvtomme flytog gjennom hjertet av Østlandet, mens vanlige pendlere presses inn på overfylte tog eller mister avganger helt. Det er både urettferdig og dårlig ressursbruk. Rødt mener derfor det haster med å ta Flytoget inn i et integrert togtilbud som er for folk flest og ikke bare flytogpassasjerer. Strekningen mellom Drammen, Oslo og Lillestrøm er en av landets mest trafikkerte jernbanestrekninger. Her er behovet for flere avganger stort, særlig i rushtiden. Likevel opptar Flytoget verdifull kapasitet på linjen, uten å være tilgjengelig for pendlere og arbeidsfolk. Samtidig reduserer Bane NOR tilbudet på enkelte stasjoner med henvisning til manglende kapasitet. Jeg mener det er uholdbart. Det lå lenge an til at et tydelig flertall skulle gi marsjordre om at dørene skulle åpnes for pendlerne på perrongen. Det skjedde ikke, og Rødt og MDG sto den gangen alene igjen. Regjeringen varsler at endringer kan komme, men de kan ikke komme før i 2028. Rødt mener det er altfor sent. Pendlere i Oslo-området står allerede i en vanskelig situasjon. Forsinkelser, fulle tog og kutt i rutetilbudet gjør hverdagen vanskeligere for titusenvis av mennesker. Å la Flytoget kjøre med ledig kapasitet gjennom Oslo mens folk ikke kommer seg på jobb i tide, er et politisk valg, men det er et dårlig politisk valg. Å åpne for av- og påstigning for alle passasjerer mellom Drammen og Lillestrøm vil gi bedre utnyttelse av den eksisterende kapasiteten, redusere trengsel og styrke kollektivtilbudet på Østlandet. Det er også et raskt og effektivt tiltak som kan gjøres nå. Vi trenger ikke å vente flere år. Rødt mener regjeringen må vurdere å redusere antallet flytogavganger i rushtiden på strekningen mellom Oslo og Drammen, for å sikre at det er plass til ordinære persontog og forhindre ytterligere kutt på grenbanene. Derfor fremmer Rødt forslag om at regjeringen allerede i revidert nasjonalbudsjett for 2026 må rapportere til Stortinget om hvordan Flytoget skal innlemmes i det integrerte togtilbudet på Østlandet. Pendlerne kan ikke vente lenger. Nå må regjeringen handle. Det er flott og fint med ekspresstog som kjører folk effektivt fra storbyen til flystasjonen, men tog er gode når de er fylt med folk. Det blir utrolig viktig å fylle disse togene med folk, for når folk står igjen på perrongen og venter, går det ikke. I Norge er det viktig med punktlighet og raske tog, men vi trenger tog med folk. Med det fremmer jeg Rødts forslag i saken.

Om ikke FrPs landsmøte har det i hvert fall vært mye FrP i monitor, og sånn må det kanskje være. Det har også vært en høysang til ære for personbilen. Bilen er løsningen, den er verktøyet, og den er friheten i hverdagen. Det er bensin, diesel, kule Tesla-er og andre kule elbiler. FrP forstår seg jo på folk og hverdag, småbarnsfamilien og håndverkeren, og FrP vil ha mindre pekefinger, mer valgfrihet og mer vei – mye mer vei – men framtidens frihet ruller ikke bare på fire hjul. Den går, den sykler, den deles, og den går på skinner. Moderne mobilitet handler om fellesskap, ren luft og byrom for mennesker – byer som puster. Rødt er ikke imot bilen. Vi er imot dårlig politikk og gamle spor – politikk og samferdsels- og byplanlegging som kun dreier seg om bilen i sentrum, at bilen er selve navet, og at alt dreier seg om bilen. Det tar tid å endre vaner. Det tar tid å få folk på bussen. Det å stanse bussen, det å legge ned et rutetilbud, det er gjort med et pennestrøk, men skal man endre vanene, skal man få småbarnsfamiliene over på bussen, krever det langvarighet og stabilitet i politikken. Rødt vil prioritere vanlige veier og fylkesveier, og det skal vi fortsette å gjøre i de budsjettforlikene som følger. Mye har vært sagt om bane også, mange gode ord. Det tegner et godt bilde for framtiden, tenker jeg, at det er mulig å få til gode løsninger også for banen. Jeg mener dette budsjettet gir en tydelig retning. Tusen takk for debatten.

Jeg er glad for at vi har et rød-grønt budsjettforlik. Det må jeg si først. Avinor har gitt Fast Travel oppdraget med taxiløsning på Sola og Flesland, og det åpner for priskrig. Avtalene gjøres med én og én sjåfør, og presset på sjåførene er stort. Laveste pris gir synlighet, og kontraktinngåelse gir tilgjengelighet. Jeg er veldig glad for at det er blitt gjort et godt arbeid med å knytte sjåførene til drosjesentralene. Der har statsråden gjort et veldig bra arbeid, og det har gitt en ryddigere bransje. Spørsmålet blir: Vil statsråden bruke sin makt til å påvirke Avinor og be dem forholde seg til sentralene og ikke én og én sjåfør, slik det er i dag?

La meg si det sånn, litt forsiktig: Det er litt for lite penger. Jeg skulle ønske at det var enda mer penger over til bane. Så er nå dette bare første gang vi møtes i dette rød-grønne fellesskapet, og vi skal jobbe mer. Igjen: Når jeg sier at vi ønsker å legge ned Nye veier, er det jo ikke slik at alle disse pengene skal flyttes over til tog. Vi har jo noe som heter Statens vegvesen. Vi skal selvfølgelig fortsette å jobbe med framkommelighet for bil, men vi må – igjen – få folk, mobilitet, over til bane og til andre måter å forflytte seg på, som f.eks. buss.

For det første mener jeg at disse prosjektene er helt forskjellige. Så ønsker vi å ta dette ut av porteføljen til Nye veier. Vi ønsker å legge ned Nye veier. Statens vegvesen skal selvfølgelig fortsette å jobbe med området rundt Drammen – la det være helt klart – men igjen og igjen ser vi at vi er nødt til å tenke nytt når det gjelder bil, for hvis bussen står i den samme køen som bilene, ønsker man ikke å flytte fra bil til buss. Vi må gjøre om disse traseene rundt Drammen, sånn at bussen kommer fram på en god måte. Denne utfordringen er en helt annen enn den vi har for rv. 19 i Moss.

Takk for spørsmålet. Jeg vil alltid takke for spørsmål når jeg får muligheten til å snakke om rv. 19, for det er jeg, som representanten vet, veldig opptatt av. Det er store forskjeller på disse prosjektene, og jeg sier ikke at alle store prosjekters tid er over, men vi må tenke på hvilken samfunnsnytte de har – ikke bare med tanke på antall biler som står på veien, men hva det gjør for omkringliggende samfunn, for byutvikling osv. Riksvei 19 er en enorm barriere gjennom Norges tiende største by. Det er selvfølgelig ikke slik at bilistene og trafikantene i Drammen er mindre verdt, men i Drammens-området har man også helt andre muligheter inn mot Oslo og til å få flere av disse over til andre måter å forflytte seg på.

Vi har mye vei i Norge. La det være helt klart. For mange er bilen et helt nødvendig framkomstmiddel. Rødt er ikke imot bilen; vi er imot dårlig politikk. Mange er avhengige av bil, som jeg sa, særlig i distriktene. Derfor må vi ha tryggere veier, bedre vedlikehold og rettferdige avgifter. Vi ønsker å ta klimakuttene på en måte som ikke rammer folk med lav inntekt eller vanlig inntekt. I framtidens mobilitet kan vi ikke satse på bare større veier og mer vei, for det vil føre til mer bilbruk. Det er ikke en vei vi ønsker å gå.

Ja, vi ønsker å redusere byggingen av store veiprosjekter, særlig rundt de store byene, for de har et stort, godt veinett fra før. Pengene vil vi omfordele, gjerne til jernbane, ferdselsårer, riksveier og fylkesnettverk. Det er ikke sånn at disse pengene bare skal tas bort. Vi ønsker å flytte dem et sted. Jeg skal ikke her – med ett minutts taletid – gå inn på en liste av prosjekter vi ønsker å nedprioritere, men det er klart at ønsker vi moderne mobilitet for framtiden, tror vi det er lurt nettopp å flytte disse pengene, for Nye veier har ikke ensrettet vist at det sparer oss for mye penger. Se på prosjektet mellom Værnes og Ranheim. Det kostet mye, mye mer. Her ønsker vi å flytte penger på en forsvarlig måte.

Over hele landet er kollektivtransporten i ferd med å knele. I fylke etter fylke varsles det om rutekutt, dyre billetter og færre avganger. Busslinjer legges ned, og togtilbudet svekkes. Mennesker som er avhengige av kollektivtransporten for å komme seg til jobb, skole, helsetjenester eller andre steder, mister tilbud mange tenkte var en selvfølge. Det er ikke bare en midlertidig utfordring; det er en kollektivkrise. Hvis vi lar dette fortsette, risikerer vi å sette kollektivtransporten i Norge mange år tilbake i tid. Det vil ramme sosial rettferdighet, klima og tilliten til at det offentlige faktisk stiller opp når folk trenger det. Derfor har Rødt vært krystallklare i budsjettforhandlingene: Kollektivtransporten må reddes, og den må reddes nå. Rødt foreslo en stor kollektivkrisepakke til fylkene – ikke som en gave, men som en ytterst nødvendig investering for å sikre rutetilbud, holde billettprisene nede og sørge for at den grønne omstillingen ikke bare blir fine ord i festtaler. Vi har langt på vei fått gjennomslag. Heldigvis sikrer nå et rød-grønt budsjettforlik det viktigste og viser en retning for framtiden. Fylkene får 1 mrd. kr mer, nettopp begrunnet i kollektivkrisen. Det er et viktig, helt nødvendig skritt i riktig retning. I tillegg blir billettene billigere. Månedskort som er 100 kr billigere, betyr mye for vanlige folk, studenter, pendlere og lavtlønte. Det er flere enn Rødt som har jobbet godt for dette. Det er et gjennomslag også MDG har jobbet hardt for, og som Rødt støtter helhjertet. Kollektivtransport skal være et reelt alternativ, ikke et luksusgode. Vi må også snakke om den norske jernbanen. Høyresidens oppsplitting av jernbanen har ført til kaos. Ansvaret er pulverisert, byråkratiet har vokst, og stadig flere opplever tog som er upålitelige og uforutsigbare. Når noe går galt, er det alltid noen andre som har ansvaret, og passasjerene står igjen på perrongen. De private jernbaneselskapene har ikke gitt et bedre tilbud til oss. De har gitt flere konsulenter, mer kontraktstyring og større muligheter for en tilkaringsindustri der noen få ønsker å skumme fløten av det som burde vært en felles tjeneste og et felles gode. Rødt ønsker å rydde opp i dette, med mer penger til vedlikehold og fornying av jernbanen og mindre sløsing på konkurranseutsetting som ikke fungerer. Nå må det være vanlige veiers tur. Rødt vil legge ned Nye veier AS. Selskapet er bygget rundt en idé: flere og større motorveier raskere. Resultatet er firefelts motorveier med 110-sone, som ødelegger natur, tar matjord, øker klimagassutslippene og direkte utkonkurrerer jernbanen. Det er feil prioritering i en tid der vi trenger tryggere veier, bedre vedlikehold og mer ras- og skredsikring. Derfor ønsker Rødt å øke bevilgningene til fylkesveiene, opprette en egen pott for ras- og skredsikring av riksveier og prioritere vedlikehold framfor prestisjeprosjekter. I vårt alternative budsjett foreslår vi å spare 5 mrd. kr på å legge ned Nye veier og ytterligere innsparing ved å nedskalere overdimensjonerte veiprosjekter. De pengene vil vi bruke på det folk faktisk trenger: trygg transport, forutsigbare tilbud og et samfunn som henger sammen i hele landet. Det handler til sjuende og sist om hvilke valg vi tar, om vi prioriterer fellesskap framfor profitt, og om vi bygger for framtiden eller låser oss fast i gårsdagens løsninger. Rødt velger kollektivtransporten. Rødt velger jernbanen. Rødt velger trygge veier og rettferdig fordeling. Kampen for en samferdselspolitikk for folk flest fortsetter.

Ja, jeg er klar over at Høyres alternative budsjett gir noe mer til kommunene, men slik jeg leser det, gir det ikke noe mer til fylkeskommunene, og det er jo fylkeskommunene som har ansvaret for disse anbudene og disse rutene. Høyre måles på sitt alternative budsjett, og da vil kanskje jeg også måles på mitt partis alternative budsjett, som gir 2,3 mrd. kr til en krisepakke til kollektivtrafikken. Det vi ser nå, er at folk mister rutetilbudene sine, og at det blir for dyrt å kjøre buss, og når man mister dette tilbudet, er man over på bil som en permanent løsning. Tar Høyre dette på alvor?

I Høyres alternative budsjett gjøres det, så vidt jeg ser, ingenting med krisen i kollektivtrafikken. Fylkene får ikke en krone i frie midler, og det er heller ingen andre midler som sikrer et godt busstilbud over hele landet. Høyre styrer noen av de største byene i Norge. De gjorde et godt valg, men det virker ikke som de har fått med seg at det er en krise i kollektivtrafikken. Da blir spørsmålet: Lever Høyre fint med rutekutt, nedleggelser av bussruter og dyrere bussbilletter?

Fremskrittspartiet har de siste årene prøvd å profilere seg som et nei til EU-parti, men i jernbanepolitikken heier partiet på EU, når de vil gripe inn i norsk folkestyre og tvinge private aktører til jernbanen. Så vil de ha tak i statlige kontrakter. Jernbanereformen og oppsplittingen av jernbanen i Norge må jo gå inn i historien som Norges mest mislykkede samferdselsreform, og nå kan det se ut som FrP ønsker å la Brussel ta kontroll og undergrave avgjørelser tatt av det norske demokratiet. Hvorfor allierer FrP seg med EU i kampen for privatisering av jernbanen?

I Norge er det ikke mangel på penger eller kompetanse, og vi har masse gode fagfolk og gode verktøy for planlegging. Likevel skjer det samme gang på gang. Nye sykehus bygges for små. Det er et resultat av et valgt politisk system. Rødt mener at måten sykehus finansieres på og bygges på i dag, nærmest garanterer en underdimensjonering. Når helseforetakene må låne penger for å bygge og deretter betale renter og avdrag fra egne driftsbudsjetter, sier det seg selv hva som skjer. Man kutter der man kan – færre senger, mindre areal. Sykehus planlegges ikke etter befolkningens behov, men etter hva som er mulig innenfor de trange investeringsrammene. For å få prosjektene godkjent legges det til grunn optimistiske antakelser om korte liggetider, mer dagbehandling og at kommunene skal ta mer ansvar. Når disse forutsetningene ikke holder, er det pasientene og de ansatte som betaler prisen. Dette er historien om mange sykehus. Det er også dessverre historien om mitt lokalsykehus, Kalnes. Vi ser konsekvensene allerede ved åpning: overbelegg, pasienter på gangen, ansatte som løper fortere, og kommunen som må ta imot pasienter tidligere enn den har kapasitet til. Et sykehus skal være et sikkerhetsnett, ikke et minimumstilbud presset til bristepunktet. Det handler også om beredskap. Finansieringssystemet belønner effektivitet, ikke ledig kapasitet. Men ledig kapasitet er ikke sløsing; det er trygghet. Pandemien viste oss hvor sårbart systemet er når alt dimensjoneres til normaldrift i høyeste gir, og ikke noe annet. Rødt mener at staten må ta et langt større ansvar for sykehusbygg. Sykehusene er kritisk infrastruktur, ikke forretningsobjekter. De må fullfinansieres av staten, planlegges med rom og vekst og bygges etter faglige vurderinger, ikke etter økonomiske regneark som forretningsmodell. Rødt har lenge vært sterkt kritisk til foretaksmodellen. Vi trenger fullverdige sykehus som er store nok den dagen de åpner, og robuste nok for framtiden. Alt annet er et politisk valg. Det er på tide å velge annerledes og ta debatten om hvordan vi finansierer sykehusbyggene våre. I Rødts alternative budsjett legger vi 1 mrd. kr til vekst og styrking av sykehusene. At sykehusene i dag bygges uten tilfluktsrom, er galskap, og det er en debatt vi skal komme tilbake til. At sykehusene bygges for små, er et politisk valg. Rødt vil ta et annet valg: fullverdige sykehus for pasienter, for ansatte og for framtiden.

Kunsten forteller historier vi ikke finner i budsjettdokumenter. Den gir oss et språk som er vanskelig, vakkert og til tider ubehagelig. Det utfordrer makt, bygger fellesskap og gir rom for både glede og motstand. Derfor er kunsten så utrolig viktig, og derfor må den også være fri. Fri kunst forutsetter mer enn fine ord og festtaler. Den forutsetter rammer som gjør det mulig å skape uten politisk styring, uten kommersielt press og uten konstant økonomisk utrygghet. Kunsten skal ikke måles i liker-klikk, og den skal ikke temmes av markedet. Den skal heller ikke styres av politiske preferanser. Skal kunsten være fri, må den ha mulighet til å blomstre. Det betyr forutsigbar finansiering, sterke institusjoner og støtteordninger som gir kunstnere tid og rom til å utvikle seg, også når resultatet ikke kan loves på forhånd. Kulturpolitikken handler også om hvem som får tilgang. Kunst og kultur skal ikke være forbeholdt dem som har god råd, riktig bosted eller høy utdanning. Den skal tilhøre oss alle, og den skal også være tilgjengelig for barn i tidlige leveår. Ungdommen skal også kjenne seg igjen i kulturen. Folk, uansett bakgrunn, skal ha mulighet til å oppleve teater, musikk, litteratur, film og visuell kunst. Og tilgjengelighet er ikke bare et tillegg; det er selve kjernen i en rettferdig kulturpolitikk. Når vi investerer i kultur i hele landet, investerer vi i deltakelse, identitet og fellesskap. Vi sørger for at kunsten når ut, ikke bare til de få, men til de mange. Derfor er det også viktig at kommuneøkonomien er på plass. Så må jeg snakke litt om arbeidsvilkår i kulturfeltet, for bak forestillinger, utstillinger og konserter står det mennesker – kunstnere, teknikere, formidlere og frilansere – som altfor ofte lever med lav inntekt, usikre kontrakter og manglende rettigheter. Det må være mulig å leve av kunsten, ikke bare overleve, men faktisk å leve. Som selvstendig næringsdrivende og kunstner gjennom over 25 år må jeg si at overgangen til en forutsigbar stortingslønn er til å ta og føle på. Et samfunn som forventer kunst, men ikke betaler for den, undergraver sitt eget kulturliv. Profesjonell kunst krever profesjonelle vilkår. Det handler om honorarer, om opphavsrett, om trygge ordninger og om respekt for arbeidet. For eksempel gir vi midler til SKUDA, slik at det også er mulig å leve mellom oppdrag. Det er bra. Dette budsjettforliket er et skritt i riktig retning. Det styrker kulturfeltet og anerkjenner at kunst ikke kommer av seg selv. Den skapes av mennesker, og den trenger politisk vilje for å få rom. 72 mill. kr – men vi kan gå enda lenger. Rødt mener kultur er fellesskapets ansvar, ikke fordi kunsten skal være snill og ufarlig, men nettopp fordi den skal være fri, mangfoldig og utfordrende. Et samfunn uten kunst er fattigere økonomisk, sosialt og demokratisk. Vi må derfor sikre den frie kunsten. Vi må sikre at den er tilgjengelig, at det går an å skape, at det er mulighet for deltakelse, at det er mulighet for å oppleve at tilgjengeligheten er der, at vi ivaretar og investerer i kunsten, og at vi styrker muligheten til å være nettopp kunstner.

Rødt har på ingen måte gitt opp kampen mot barnefattigdommen. Den skal stå fremst av våre kamper i hele denne perioden. I en lang valgkamp i Østfold var jeg tett på organisasjoner som ser nettopp den hverdagen og den virkeligheten disse barna opplever – og der skal vi være hver eneste dag. Jeg er uenig med representanten i at det går feil vei i budsjettforliket med Arbeiderpartiet. Vi tar en rekke grep nettopp for disse familiene som har så lite, så jeg vet ikke helt hva representanten sikter til her. Vi ser nok ikke det samme bildet.

La oss være ærlige: Kampen mot Forskjells-Norge og forskjellssamfunnet starter for veldig mange i barndommen. Den starter når noen barn vokser opp med trygghet, fritidsaktiviteter, matpakke og uten bekymringer, mens andre vokser opp med foreldre som teller kroner, hopper over måltider og gruer seg til neste regning. Det er ikke barns ansvar, det er vårt ansvar – oss i denne sal. I dag merker barnefamiliene prisveksten før de merker politikken. Med dyrere mat, dyrere strøm og dyrere bolig, samtidig med at Kommune-Norge sliter med tanke på skole, barnevern og forebyggende tjenester, er det tøft for mange. Vi trenger også nok voksne – nok voksne som ser barna, og som er der når det trengs. Resultatet er økende klasseskiller også blant barna våre. Mange foreldre gjør alt riktig, men taper allikevel. De er lavtlønte, de er uføre, eller de står på avklaringspenger. De jobber hardt, men systemet er ikke rigget for at det skal strekke til. Det er arbeidende fattige og deres barn og familier. At barnetrygden nå prisjusteres fra 1. februar, er et viktig gjennomslag, men målet må være å lovfeste automatisk årlig prisjustering, ellers vil barnetrygden igjen tape verdi år for år, slik vi så i perioden 1996–2018, da den i praksis sto helt stille. Neste år fyller barnetrygden 80 år. Det er den eldste universelle velferdsordningen vi har. Den ble innført for å bekjempe barnefattigdommen, og den må fortsatt være der, for det er en så utrolig viktig oppgave. Det er også helt avgjørende at barnetrygden holdes utenfor beregningen av sosialhjelp. Barnetrygden er barnas penger. Den skal ikke spises opp av et system som først gir med den ene hånden, og så tar med den andre. Stemmene var sterke. Det var opprop, og det var underskriftskampanjer. Fagbevegelsen var der. Det var ganske unisont trykk på at dette var feil. Jeg er glad for at det snudde, for barnetrygden er barnas penger. Det finnes en medisin mot fattigdom, nemlig penger. Det er også viktig at disse pengene brukes riktig. Et annet riktig grep er å reversere kutt i engangsstønaden for nybakte mødre uten arbeidsinntekt. Det er jeg stolt av, for det er riktig. Rødt velger side. Vi velger barna. Det må være trygghet framfor marked og profitt, og kampen mot Forskjells-Norge må vare fra barndommen og ut. Det er også viktig at vi styrker kommuneøkonomien, for en stor del av barnevernet er i kommunen, og da må det være midler nok der. Det må være nok voksne som ser barn, og som er der når livet rakner. Det koster, men barna er vår framtid.

Alle mennesker skal ha rett til like muligheter til deltakelse i samfunn, utdanning og arbeidsliv. Mellom 15 pst. og 18 pst. av Norges befolkning har nedsatt funksjonsevne eller andre funksjonsvariasjoner. Likevel er det slik at akkurat denne gruppen er den store minoriteten som ikke er rettslig likestilt med resten av befolkningen. FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne, CRPD, skal sikre at funksjonshemmede får innfridd sine menneskerettigheter på samme måte som andre grupper i samfunnet. Funksjonshemmede er de som står lengst bak i køen i samfunnet når det gjelder både arbeid, skole, inntekt og muligheter til å bo, og det er tydelig forskjell på å ha rett og å få en rett tildelt om man har nedsatt funksjonsevne i Norge i dag. Dette gapet må lukkes, og det gjør Stortinget i dag. Rødt har alltid vært tydelig på at det er menneskerettsloven som er rett plass for CRPD. Både FN og menneskeretts- og interesseorganisasjoner har gjentatte ganger kritisert Norge for det som er en praktisk konsekvens av dette, nemlig at personer med nedsatt funksjonsevne i Norge ikke er rettslig likestilt med andre grupper i samfunnet. Personer med nedsatt funksjonsevne har i mange år manglet den rettssikkerheten mange andre grupper i samfunnet vårt har og har tatt for gitt. Dette gjør vi noe med i dag – endelig. Det har vært en lang kamp. Jeg vil takke alle dere ute i samfunnet som har kjempet denne kampen og stått på for at vi i dag skal vedta det vi skal vedta. Gratulerer! Det tok sin tid, men de som har ventet på noe godt, har ikke ventet forgjeves denne gangen. Norge har ikke ratifisert tilleggsprotokollen til FN-konvensjonen, og med det er heller ikke individklageretten til mennesker med nedsatt funksjonsevne ivaretatt. Derfor støtter Rødt forslagene fra MDG om å ratifisere tilleggsprotokollen om individklageadgang. Konsekvensen av å inkorporere CRPD i norsk lov og ratifisere tilleggsprotokollen er at Stortinget sender et utvetydig signal om at Norge ikke aksepterer diskriminering, og at grunnleggende menneskerettigheter skal ivaretas også i Norge og for Norges største minoritet. Vi i Rødt har kjempet for dette lenge. Det er en merkedag. Tiden er inne – rettigheter skal ikke forhandles, de skal oppfylles.

I mange år tenkte Person X aldri noe særlig over kommunen. Bussene gikk når de gikk, og søpla ble hentet når den ble hentet. Barnehagen lå i nabolaget, og sykehjemmet lå der det alltid hadde ligget. Alt bare fungerte, uten at Person X hadde tenkt noe særlig på hvem eller hva som sto bak. Sånn tror jeg det er for mange. Så skjedde det noe, fra den ene dagen til den andre, som om livet snudde på en femøring: Pappaen til X ble syk og ble brått pleietrengende. Barnet til X ble født, og det ble ikke slik man trodde det skulle bli. Mamma falt inn i en dyp fødselsdepresjon, eller barnehagen oppdaget det man selv hadde mistenkt: at barnet man elsket som høyest, hadde utfordringer man ikke klarte å bære alene. Plutselig kom telefonen – mamma hadde fått kreft. Livet kan forandre seg fort. Plutselig trengte Person X hjelp til alt, og da ble det avgjørende at kommunen står støtt, og at velferdssamfunnet er sterkt: hjemmetjenesten som kom og ordnet opp i alt, og sa at dette går bra kommunelegen som forklarte prøvesvarene at kreftkoordinatoren, som ikke mistet jobben i fjorårets nedbemanningsplan for kommunen, tok tak lærerne, de barnehageansatte, de som jobbet på SFO, som så datteren og ble redningen sosionomene, de Nav-ansatte, den som ordnet bolig da man ikke hadde hus en sykepleier som la hånden på skulderen og sa: Du er ikke alene. Kommunen, som før var usynlig, ble plutselig alt – et sikkerhetsnett man kanskje ikke visste at man trengte, men som var der da livet snudde. Det er i kommunene vi lever livet vårt. Vi tar nå ansvar i dette. Vi legger inn penger i budsjettet, i en kommuneøkonomi som har slitt lenge. Det er vår plikt. Rødt ser fram til nye forhandlinger. Rødts alternative budsjett har lenge stått støtt i å prioritere kommuneøkonomien: 15 mrd. kr til hele området, 5 mrd. kr til de frie midlene. I dette forliket er det 3 mrd. kr som kommunene står helt fritt til å disponere. Elsk kommunen – den er hjertet som banker stille i bakgrunnen, men som holder livet oppe når man trenger det. Kommunen er fellesskapet vårt i praksis, de varme hendene som løfter hverdagen, og som er der når livet blir tyngre. Jeg er stolt av å stå i dette fellesskapet som nå gir kommunene sårt trengte midler.

Hjulene på bussen, de går rundt og rundt – det er en fin sang, synes jeg. Jeg blir glad når jeg synger den, men det er ingen selvfølge at hjulene på bussen går rundt og rundt. Det er mye høyere priser på anbud som nå skal inn. Bussene er dyrere i innkjøp. Dieselprisen har økt. De elektriske utslippsbussene koster mer og krever store investeringer i lading og infrastruktur. Det er hyppige anbudsrunder og tungt å administrere dette. Operatører må prise inn en risiko, noe som gjør at tilbudene blir dyre. Lønningene har økt – det er bra, men det må mer midler inn. Det er tøffe tider i kollektivsektoren og i bussektoren. Dersom fylket har dårlig økonomi, kuttes det i ruter. Færre reisende gir mindre i billettinntekter. Fylkene må dekke inn en større andel av kostnaden, eller de øker prisene. Dette er en nedadgående spiral. Da må vi gripe inn. Billigere buss er lik sterkere fellesskap. Vi skal ikke kutte i rutene, vi skal kutte i prisene, og nå må vi ta ansvar. Det er nettopp det de rød-grønne budsjettkameratene nå gjør, med 620 mill. kr inn i kollektivtransport, til en tilskuddsordning for å redusere prisen på periodebillett. Det er god politikk. Periodebilletten er ikke luksus; den er en del av hverdagsøkonomien. Når busskortet blir for dyrt, går det gæren vei. Bussbilletten som brukes i hverdagen, må være så billig og tilgjengelig at den blir attraktiv. Kollektivtrafikk bør være en rettighet og en selvfølge. Det gjøres mulig gjennom å styrke fylkeskommunen. Det gjør vi nå, med 1 mrd. kr til fylkeskommunene. Fylkeskommunene står i mye. Vi må gjøre pendlingen grønn, ikke dyr, lite tilgjengelig og ikke-fungerende. Vi skal styrke busstilbudet, ikke sette det på sparebluss. Vi må gjøre kollektivtrafikken så tilgjengelig at folk kan endre normene, endre vanene, og bytte ut bilen. La oss velge en framtid der reisen er grønn, trygg og tilgjengelig for alle, en framtid der bussen går når man trenger den, og lommeboken ikke stopper en, der fellesskapet bærer oss framover. Vi fortjener et Norge der pendling ikke er en kamp, men en mulighet. La oss bygge et kollektivtilbud som løfter folk, kutter utslipp og holder lokalsamfunnene levende. Det er på tide å satse godt på buss, på fellesskap og på framtiden.

La meg ta en historie fra mitt hjemfylke – historien om et prosjekt som framstilles som et kinderegg: arbeidsplasser, utvikling og grønn teknologi. Men bak de store ordene skjuler det seg et prosjekt som verken er grønt, lønnsomt for lokalsamfunnet eller særlig framtidsrettet. Rødt sier tydelig ja til industriutvikling, men vi sier like tydelig nei til luftige løfter om prosjekter som legger beslag på fellesskapets ressurser uten å gi noe tilbake. Datasenteret på Hasle er et slikt prosjekt. La meg begynne med arbeidsplassene: Vi loves opptil 220 jobber. Vi vet alle hvordan disse tallene brukes: for å imponere lokalpolitikere og selge inn prosjektet. Erfaringen fra andre steder i Europa og andre steder i Norge er helt klar: Når byggefasen er over, sitter man igjen med noen titalls høyt spesialiserte jobber, ikke hundrevis. Ofte er man heller ikke garantert lokalt entreprenørskap. Mange av disse som bygger, kommer utenfra og drar igjen når arbeidet er gjort. Det å bygge opp forventninger i et lokalsamfunn som ikke vil innfris, mener jeg er både sleipt og uansvarlig. Det er jo et triks for å lokke til seg billig kraft og tilgang til lettjente penger. Så til strømmen: Et datasenter i denne størrelsesordenen vil bruke mer enn hele Sarpsborg produserer i dag, rundt 1,7 TWh. Det skjer i en region der vi allerede sliter med overføringskapasitet og fare for kraftmangel. Når vi vet at hjørnesteinsbedrifter som Borregaard trenger mer kraft for å fase ut fossil energi, noe som gir ekte utslippskutt og sikrer arbeidsplasser, hvorfor i all verden skal vi da prioritere et datasenter som skaper minimalt med lokal verdiskaping? En fersk rapport fra De Facto viser at strømkøen i Norge fylles av prosjekter som datasentre, hydrogenfabrikker og elektrifisering av sokkelen – alle gigantiske kraftsluk som man i hvert fall kan ta seg tid til å diskutere samfunnsnytten av. Bare planer for datasentre øker Norges strømbehov med hele 50 pst. Hvorfor skal Sarpsborg ta regningen for et problem som er skapt av investorer med enorme kraftambisjoner og minimale bidrag til lokalsamfunnet? Så til naturinngrepene: Hasle-området vil bli bygget ned for alltid om dette realiseres. Vi mister natur, vi mister rekreasjonsområder, og vi får svært lite igjen. Når gevinsten er så liten og kostnaden så stor, er valget enkelt: Naturen vår er ikke til salgs. Vi må verne om naturen vår. Den er uerstattelig. La meg foreslå noen klare grep: Rydd i strømkøen, og fjern prosjekter med lav samfunnsnytte. Det må være slutt på førstemann til mølla-prinsippet. Stopp nye kraftsluk som datasentre inntil vi har tydelige kriterier for hvem som faktisk skal og bør prioriteres. Vi må pålegge at varmen som utvikles, gjenbrukes som en ressurs. Til sist: Vi må starte den nasjonale debatten om hvor vi vil gå med bygging av datasentre. Skal kommunene være autonome, eller skal vi løfte debatten opp til nasjonalt nivå? Jeg tenker det er interessant. Det handler om å sette folk, natur og lokalsamfunn først, om å bruke kraften vår på arbeidsplasser som faktisk finnes, og på industri som skaper verdier i landet vårt – ikke på datasentre, som først og fremst gir gevinst til noen få internasjonale investorer. Selvfølgelig skal vi ha datasentre, men vi må våge å ta debatten. Lokalt i Rødt sier vi tydelig nei til dette datasenteret på Hasle. Vi har sett at lokallag har reist seg opp mot lignende prosjekter i hele landet. Her på Stortinget mener jeg den tydelige beskjeden må være: Vent, la oss holde an og forstå hva dette er.

Tidlig på 2000-tallet var jeg på togtur i England, og det var en selsom opplevelse. Overgangen fra trygge, røde NSB-tog i gamlelandet til den engelske floraen med forskjellige tilbydere, togselskaper med forskjellige logoer, design, billettluker, tjenester og prissystemer og ikke minst mengden innstilte og forsinkede tog var formidabel. I dag har vi et lite stykke England i Norge, nærmere bestemt på Sørlandet. Dette tar meg til det som nå står som det mest mislykkede samferdselsprosjektet i nyere tid, nemlig jernbanereformen. Den ble solgt inn som et moderne løft basert på EUs grunnidé om at markedet alltid løser alt, at oppsplitting, konkurranse og anbud skulle føre til lavere pris, bedre punktlighet, mer effektiv drift osv. I dag ser vi hva som skjedde: mer byråkrati, dårligere punktlighet, høyere kostnader – et jernbanesystem som henger dårligere sammen, oppstykket av trafikkpakker som hindrer effektiv drift. Dette er ikke bare et resultat av feilslått politikk, dette er et resultat av blind tro på EUs markedslogikk, en tro som aldri burde vært importert til vårt land. Når ESA nå forsøker å presse Norge enda lenger inn i denne modellen, skulle man tro at alle partier som er opptatt av norsk selvstyre, ville stilt seg på Norges side, men slik er det altså ikke. Fremskrittspartiet, som gjerne pynter seg med å være et EU-skeptisk parti, stiller seg på ESAs og EUs side. De heier fram konkurranse og en oppsplitting med styring fra Brussel. Når ESA åpner sak mot Norge fordi regjeringen ikke har fulgt jernbanedirektivet til punkt og prikke, er FrPs reaksjon å kritisere regjeringen og tale Brussels sak. De stiller seg dermed ikke bare i opposisjon til regjeringen, men til norsk folkestyre. At et parti som sier de vil stå opp mot EU, støtter EUs angrep på norsk jernbanepolitikk, er både paradoksalt og trist. Resultatet for jernbanereformen taler for seg selv. Statens kostnader per reisende har økt, det er mer byråkrati, et voksende antall direktørstillinger osv. Vi som tar toget hver dag, merker dette på kroppen. Flere land har reversert privatiseringen og gått tilbake til statlig drift. Land som Tyskland, Nederland, Frankrike, Danmark og Finland bruker i stor grad direktetildelinger til statlige selskap, slik Norge også nå vil gjøre. Det er fordi vi ser at konkurranse ikke fører fram. For Rødt er svaret tydelig: Vi må gjenreise jernbanen med én samlet etat som har ansvar for alt fra infrastruktur til vedlikehold. Norge fortjener en jernbane som fungerer, et demokrati som ikke presses av EU-logikk, en jernbane styrt av folkevalgte, ikke av ESA, og et land som tør å stå opp for sitt eget folkestyre.

Vi vet at sykehus er veldig utsatt i moderne krigføring. Vi ser det i Gaza, og vi har sett det i Ukraina. Under dagens foretaksmodell overlates dette til det enkelte helseforetak, som må veie beredskap opp mot drift, økonomiske resultatkrav, investeringstakt osv. Resultatet blir at dette ikke blir prioritert. Det er ikke noe økonomisk handlingsrom for dette. Foretaksmodellen strekker ikke til. I Rødt har vi vært tydelige på én ting: Beredskap må være et statlig ansvar, ikke et avvik i et eller annet foretaks regneark. Jeg er spent på tidslinjen i dette. Jeg bryr meg om alle de framtidige sykehusene, men Kalnes er nå mitt lokalsykehus, og der går spaden snart i jorden. Vil vi kunne se en snarlig endring i lovverket?

I mitt fylke, Østfold, står vi foran en utbygging av Kalnes sykehus. Nytt stråle- og somatikkbygg skal bygges der, og det vil styrke kreftbehandlingen i regionen. Kostnadsrammen er på rundt 4 mrd. kr, men altså uten at det planlegges et tilfluktsrom eller noen form for integrert beskyttelse. Et nytt tilfluktsrom, en ny kjeller, vil koste opp mot 200 mill. kr. Det blir altså nok et sykehus uten beredskap, og det betyr at pasienter, ansatte og avgjørende funksjoner igjen blir stående helt sårbare. Vi har sett Drammen sykehus åpne opp for litt siden og her om dagen Stavanger universitetssjukehus – begge to uten tilfluktsrom, til tross for at vi vet at disse formålsbyggene er ekstra utsatt i krig. Rekker vi det? Hva vil statsråden si til innbyggerne i Østfold, et fylke som har en NATO-havn, som har en militær flyplass, og som er en akse E18/E6, og som er porten ut til Europa? Vi trenger tilfluktsrom.

«I dag står de fleste moderne sykehus uten reell beskyttelse som følge av byggestoppen fra 1998. Vil statsråden ta initiativ til at nye sykehus igjen bygges med integrerte tilfluktsrom, slik at pasienter, ansatte og kritiske funksjoner sikres ved krise eller krig, og mener statsråden at helseberedskap bør være et statlig ansvar og en del av grunnsikringen av kritisk infrastruktur – ikke et spørsmål overlatt til det enkelte helseforetak?»

«Jeg kommer alltid dit jeg skal gå ved å gå vekk fra der jeg har vært.» Det er godt sagt av en av vår tids store tenkere, Ole Brumm. Bøkene om Ole Brumm har vært lest siden 1926 og er oversatt til over 50 språk. Likevel har denne godteglade bjørnen i de tilsynelatende uskyldige barnebøkene vært sensurert. I Kansas ble de kritisert for å være blasfemiske fordi dyrene snakker. I Kina ble Brumm-bilder fjernet i 2017 fordi de sammenlignet figuren med Xi Jinping. Det høres fjernt ut, men også i Norge har vi vår sensurhistorie. Agnar Mykles Sangen om den røde rubin ble konfiskert. Uten en tråd av Jens Bjørneboe ble inndratt. Flere barnebøker har opp gjennom tidene blitt fjernet fra bibliotek og undervisning på grunn av moral og skiftende normer. Sensur av folke-, barne- og ungdomslitteratur skjer fortsatt i hele verden – ofte i det stille. Temaer som religion, pubertet og intime relasjoner oppfattes som tabu i mange kulturer. Samtidig er bibliotek og arkiver under press. Når økonomien svikter, mister barn tilgang til mangfoldige fortellinger uten engang å vite hva som skjer. Ser vi dette i lys av det som skjer i Norge, blir mønsteret tydeligere. Sensur handler ofte om penger, posisjoner og makt. Jeg har ikke selv tatt meg tid til å lese Hvite striper, sorte får, skrevet av Monsen og Krokfjord, men slik jeg forstår det, er dette en bok som tar opp temaer av betydelig allmenn interesse – forhold mellom politiet, offentligheten og enkeltpersoners status. Forfatterne ga Høiby muligheten til å lese, kommentere og imøtegå påstandene i god tid før utgivelsen, men han valgte likevel å ikke gjøre det. Dette er kontroversielt, for det handler ikke bare om en bok, men om publikums rett til informasjon, forfatterens frihet til å ytre seg og om hvorvidt flere juridiske virkemidler skal kunne brukes for å begrense disse. Det ble ingen dom i den saken, men en regning ble det – på 0,5 mill. kr. Det er en regning som det ikke er lett å ta for vanlige folk. Når bøker trues med inndragning, ikke fordi innholdet er ulovlig, men fordi personer med ressurser ønsker å begrense informasjonen, blir det tydelig hvordan penger og makt påvirker ytringsrommet vårt. En vanlig borger har verken midler eller tilgang til de juridiske ressursene som skal til. Denne utviklingen gjør kampen om ytringsfriheten så viktig for både voksne og barn. Når økonomi og innflytelse blir avgjørende for hvem som får ytre seg, risikerer vi at viktige stemmer tier, og at vår felles virkelighetsforståelse formes av dem som har mest å vinne.

Hver gang vi snakker om ytringsfrihet her til lands, gjør vi det ofte med et smil og en rakere holdning. Norge er et åpent, liberalt demokrati. Samfunnet vårt er preget av høy tillit mellom mennesker, myndigheter og institusjoner. Vi har en god fellesskole, tilgang på høy utdanning og et mangfold av redaktørstyrte medier. Ytringsfriheten står sterkt og har et solid vern. Dette er flotte ord som vekker stolthet, og det er fordi det er sant. Samtidig står vi i en samfunnsomveltning: framveksten av overvåkningskapitalismen. Vi er ikke lenger bare konsumenter – vi er blitt selve råvaren. Våre digitale spor brukes som verdifulle produkter i en global økonomi. Denne stadig mer avanserte bruken av persondata gir ikke bare treffsikre tjenester og reklame, men påvirker vår atferd som kunder, borgere og velgere. Den utgjør en alvorlig trussel mot både demokratiet, ytringsfriheten og vår personlige frihet. Store teknologiselskaper, som Google, Meta, Amazon, Apple, Microsoft, TikTok og Palantir, har vokst seg til en størrelse som gjør dem til en utfordring for samfunnets demokratiske infrastruktur. Med enorme ressurser følger politisk tyngde. Samtidig må vi erkjenne at de leverer tjenester folk opplever som gratis, nyttige og nærmest nødvendige for å delta i samfunnet. Det gjør det vanskelig å stå utenfor. Da internett ble allment tilgjengelig på 1990-tallet, skapte vi et virtuelt rom hvor alle kunne kommunisere med hverandre. Det var den største demokratiseringen av offentligheten i moderne tid, men med disse mulighetene fulgte det også kostnader. Også på nettet gir penger innflytelse og dermed ytringsmakt i en skala vi aldri har sett før. Plattformene må derfor ta mer ansvar for å begrense skadelig og ulovlig innhold, slik som propaganda, falske nyheter, mobbing, digitale påvirkningskampanjer, digitale trollfabrikker, hacking, tyveri av privat informasjon osv. Samtidig ser vi hvordan en postfaktuell tilstand vokser fram, der virkeligheten kan skrives om og forandres i ettertid. Kunstig intelligens og algoritmer forsterker dette. Propaganda er ikke noe nytt, men internett har gjort spredningen både raskere, bredere og vanskeligere å avsløre. Sannhet blandes med løgner. Når ledende politikere internasjonalt svekker sannhetsinstitusjoner som frie medier, skoleverk, forskning og domstoler, trues fundamentet og ytringsfriheten. Sannheten risikerer å bli styrt av makt, penger og teknologiske plattformer. I Norge må vi derfor jobbe enda hardere for å verne om demokratiets grunnmur. Vi må forsvare og styrke disse institusjonene, som skolen, pressen og uavhengig forskning. Det er avgjørende at vi legger til rette for at folk skal tørre og ville ytre seg, slik at vi holder liv i den åpne og offentlige samtalen. Nær alle nettplattformer har i dag et design som får oss til hele tiden å ønske mer og føle at vi trenger dem, og jo mer vi bruker disse plattformene, jo mer informasjon legger vi i fanget på teknologiselskapene. Teknologigigantenes forretningsmodell er like genial som den er ubehagelig. Oppslutningen om ytringsfriheten er fortsatt stor, men mange opplever nå at den er i ferd med å gli fra oss. Med kontroll over vår tilgang til informasjon og dermed også over hele verdens meningsutvekslinger har vi skapt et digitalt maskineri som kan styre vår oppfatning og endre vår forståelse av virkeligheten – ikke til vårt eget beste, men til fordel for dem som kontrollerer denne infrastrukturen. Derfor må vi jobbe for å demokratisere internett, og vi må ta kontroll over de store teknologiselskapene som i dag har svært mye makt over den digitale infrastrukturen, og dermed også over innbyggerne.

Flytoget er nå et datterselskap av Vy-gruppen. Det ble vedtatt på generalforsamlingen 31. mars. Nå vil reisene deres fortsette som før fram til 2028. Jernbanereformen er jeg og statsråden enige om at har vært ødeleggende. Ser samferdselsministeren for seg at vi nå er i ferd med å samle Tog-Norge under en ny paraply, og at vi kan bygge ned barrierene i de forskjellige trafikkpakkene, slik at det blir større flyt, mer fleksibilitet og større muligheter for personell og materiell til å forflytte seg mellom disse trafikkpakkene? Vil det da, etter 2028, være større muligheter for f.eks. Brakerøya stasjon, fordi vi har en større fleksibilitet når trafikkpakkebarrierene har blitt brutt ned mer?

Punktlighet og effektivitet er viktige mål, men det mister mening dersom togene ikke stopper der folk faktisk skal på. Brakerøya er ikke en tilfeldig valgt stasjon; det er inngangsporten til et nytt sykehus som staten selv har valgt å plassere der. Da må staten også sørge for at infrastrukturen rundt faktisk støtter opp om det. Mye av argumentasjonen i forkant gikk også nettopp ut på at beliggenheten var veldig god. Det er et lokalsykehus som betjener 170 000 mennesker, med 4 000 ansatte og hundrevis av daglige konsultasjoner. Jeg vil gjerne spørre statsråden: Hvordan veier man hensyn til punktlighet og raskest mulig reise fra A til B kontra det at toget er tilgjengelig for av- og påstigning mange steder langs etablerte stasjoner og toglinjer?

«Staten legger ikke til rette for bruk av tog til sitt eget sykehus. Kun to tog i timen stopper på Brakerøya stasjon i retning Oslo, ved det nye Drammen sykehus. Dette har sine grunner, blant annet å unngå forsinkelser og andre problemer. Samtidig går det en rekke tog fra Drammen forbi Brakerøya til Oslo og Romerike, som verken tar med pendlere eller pasienter – nemlig Flytoget, som tar opp plass. Regjeringen har nektet å åpne det for pendlere. Kan statsråden love å få på plass et bedre togtilbud til Brakerøya og Drammen sykehus innen kort tid?»

Penger er ikke løsningen på alt, men nå opplever vi altså at økonomien i kollektivtrafikken er så dårlig at rutetilbudet innskrenkes, og prisene forblir etter min oppfatning for dyre. Får vi en situasjon der det blir mindre og mindre attraktivt, vil bussene gå tomme, og økonomien i det vil bli en nedadgående spiral. Den kollektivtrafikken vi nå ser, må være funksjonell og oppfattes av forbrukeren som stabil. Jeg håper at vi, når vi etter hvert går inn i forhandlinger, ser hvordan økonomien kan være en av de barrierene vi kan bryte ned for å få flere folk til å ta kollektivtransport.

Jeg og samferdselsministeren kommer fra samme fylke, og også der er det nye anbud på buss, bl.a. i Moss, som ikke har en byvekstavtale. Vi ser nå anslag som strekker seg fra 30–60 pst. økning i pris på disse kontraktene, og det blir dyrt. Som samferdselsministeren vet, har fylkeskommunene et og annet å bruke penger på også utenom drift av buss. Fylkeskommunene mangler store summer for å opprettholde dagens kollektivtilbud. Bussen står for den største andelen av kollektivreiser, og det er bra, men vi må få enda flere folk fra bil til buss. Det gjelder i både by og bygd. Hvis vi ikke kompenserer for denne prisveksten, skaper vi umulige kår for busstrafikken, og et marginalisert tilbud blir ikke et attraktivt tilbud. Dette må også være statens ansvar. Vil øremerkede midler være en del av løsningen?

«Mange fylkeskommuner melder nå om en alvorlig økonomisk krise i kollektivtransporten. Økte kostnader, underfinansiering fra staten og nye anbudsprosesser, gjør at fylkene varsler kutt i ruter, dårligere tilbud og høyere billettpriser. I statsbudsjettet kommer det ikke øremerka midler til kollektivtransporten. Samtidig vet vi at dyrere billetter og dårligere tilbud først og fremst rammer lavinntektsgrupper hardest. Vil statsråden redegjøre for hvordan regjeringen vil sikre et stabilt og rimelig kollektivtilbud framover?»

La meg først gratulere med valget. Rødt var det første partiet som brøt sperregrensen, og har fortsatt å vokse. Partiet står nå sterkere i hele landet. Vi har et styrket Rødt med et historisk valgresultat for oss. Vi står for et prosjekt som handler om å redusere forskjellene. Kampen mot Forskjells-Norge er en kamp vi skal kjempe hver eneste dag, i troen på et bedre og mer rettferdig samfunn. Det finnes flere mulige flertallskonstellasjoner i denne sal. Det finnes også et flertall som har pekt på den statsminister og den regjering som nå sitter. Det betyr noe. Rødt er nå så stort og sterkt at vi har blitt uunnværlige for dette flertallet. Det betyr at vi er villige til å strekke oss lenger for å sikre dette samarbeidet og en politikk som endrer hverdagen til folk og reduserer forskjeller, og som tør å ta grep som merkes. Vi må tørre å ta styring og gjøre endringer som folk faktisk kjenner. I valgkampen så vi tydelig at ulikheter i samfunnet var en viktig sak for svært mange av dem som gjør at vi har sete i denne salen i dag, og det må bety noe hvem som styrer. Derfor må vi bruke flertallet velgerne har stemt fram. Det viktige vi kan gjøre, er å levere forbedringer i folks hverdag slik at resultatene synes. Rødt er klare til å ta ansvaret som følger med å være en del av dette flertallet. Vi vil være konstruktive, og vi vil forhandle knallhardt. Det vil vi fordi vi vil få resultater, og i vår ideologi ligger også det å være pragmatiske. Vi må tørre å ta modige grep, slik at folk igjen får troen på politikken og på demokratiet. Store deler av vår nasjon mangler tro på framtiden. Aldri før har ungdommer hatt en lavere framtidstro. En betydelig andel av dagens unge er pessimistiske når det gjelder framtiden. Dette har dessverre vært en økende trend de siste årene. Trontalen hadde mange vyer – kanskje ikke så mange om samferdsel og mobilitet, men det får vi komme tilbake til. Det som står der, er at vi skal styrke muligheter for å delta i kultur, idrett og frivillighet. Det betyr noe, og for meg må det bety at det kommer en styrking av kommuneøkonomien. Det er essensielt. Kommune-Norge tar vare på oss fra vugge til grav, og vi har store oppgaver framfor oss på dette feltet.