OverStortinget

La meg begynne med julenissen, som jeg egentlig ikke tror på. Hadde helseministeren hatt på seg nisselue, ville jeg ikke trodd på ham da heller, for det henger fortsatt ikke på greip. Jeg synes egentlig det er ganske spesielt, for det er ikke bare i Rødts fortelling om virkeligheten at det er problemer og utfordringer landet rundt i forbindelse med psykisk helse og kuttene folk utsettes for. Om helseministeren ikke har lyst til å tro på det vi sier, kan jeg f.eks. vise til de som organiserer folk som jobber på sykehusene våre. NSF, Norsk Sykepleierforbund, sier at det er korte behandlingsløp og utilstrekkelig poliklinisk kapasitet, og samtidig ser de også en nedbygging i døgntjenestene og ikke-lovpålagte tjenester. Sist jeg sjekket, handlet det ikke om å tro eller ei – det handler om virkeligheten på gølvet. Det samme gjelder Legeforeningen. De er bekymret for nedbygging av langtidsplassene. Pårørendesenteret skriver om at folk blir mer overlatt til seg selv. Det er realitetene folk møter. Når folk opplever at det psykiske helsetilbudet der de bor, blir kuttet, er det en realitet de opplever. Den realiteten kan selvfølgelig de som har ansvar, velge å tro på eller ei, men den er til stede, og den handler ikke bare om tall. Den handler om det reelle tilbudet som er der, eller ikke er der. Disse kuttene handler heller ikke bare om det budsjettet som bevilges i dag. Det handler også om hvordan vi driver og finansierer sykehusene. For eksempel må sykehusene i dag spare til lån og renter til staten. Det er forventninger om effektivisering fra dag én. De flytter inn i nye bygg, og de urealistiske forventningene tvinger fram kutt som det egentlig ikke er rom for. Det er realiteten. Realiteten er at vi driver sykehus som om det var butikk. Når sykehus drives som om det var butikk, kuttes det der det er minst lønnsomt, og det er f.eks. psykisk helse. Selvfølgelig henger det sammen med at høyreregjeringen innførte innsatsstyrt finansiering i psykisk helse, og det har også tvunget fram mer markedstenkning i hele tilbudet. Reelt sett er det faktisk sånn at selv om det ikke er lønnsomt i sykehusenes budsjetter etter dagens modell, betyr ikke det at behovet ikke er til stede, for det er det – hundre prosent. Når folk mister tilbudet sitt eller blir utsatt for kutt, er det faktisk en realitet vi må ta utgangspunkt i og finne løsninger på, og jeg tror egentlig ikke vi kommer langt med å karakterisere hverandre som det ene eller det andre. Vi må forholde oss til de utfordringene folk har, og så må vi finne løsninger på dem. Da håper jeg at flere av de forslagene det er flertall for etter representantforslaget fra SV, kan bidra til det.