OverStortinget

Det som irriterer meg mest med Arbeiderpartiets skatte- og avgiftspolitikk, er ikke bare at de tar feil, men også den moraliserende måten de argumenterer på. Arbeiderpartiet bygger på en politikk og en retorikk om at de skal hjelpe de fattige, og at Fremskrittspartiet og høyresiden skal gjøre det motsatte. Men hvem er det egentlig som får smake når matprisene er rekordhøye, samtidig som vi kutter i sykehustilbudene i landet, istedenfor å styrke tilbudene vi har i dag? Hvem er det egentlig som får smake når drivstoffprisene er rekordhøye, samtidig som næringslivet blør og må permittere, istedenfor å bygge ut landet og ansette flere? Hvem er det egentlig som får smake når staten øser ut innbyggernes penger til utlandet, mens renten er på vei opp, og folk ikke klarer å betjene lånene sine? Og hvem er det som får smake når boligbyggingen står på stedet hvil og boligprisene galopperer? Det er i hvert fall ikke de rike, men de fattige – helt vanlige arbeidsfolk, som Arbeiderpartiet mener de står opp for. Arbeiderpartiets politikk er ikke ment for å hjelpe vanlige arbeidsfolk lenger, snarere tvert imot. Arbeiderpartiet har mistet sin rot i virkeligheten. Jeg klarer ikke å forstå hvordan Arbeiderpartiet i forbindelse med sitt forrige statsbudsjett kunne foreslå å øke avgiftene. Om man ønsker å høre en fortelling om hvor fælt folk i Norge har det i dag, kan man spørre venstresiden, men hvis man virkelig ønsker å gjøre noe med det, da kommer man til Fremskrittspartiet. Forskjellen mellom oss og venstresiden er egentlig ganske enkel: Arbeiderpartiet tror at staten vet best hvordan folk skal leve livet sitt, og at løsningen alltid er høy skatt, høye avgifter og mer kontroll. Fremskrittspartiet tror på folk flest. Vi tror at de pengene du tjener, skal få lov til å bli igjen i din egen lommebok, og at du selv vet best hvilke valg du skal ta for deg og din familie. Hva skjer når staten tar mer og mer? Jo, da sitter vanlige folk igjen med mindre – mindre frihet, mindre trygghet og færre muligheter. Det rammer ikke dem som har mest fra før, for de klarer seg relativt godt, men det rammer barnefamiliene, som må snu på hver krone. Det rammer pendlerne som er avhengig av bilen, og det rammer gründerne, som prøver å skape noe nytt, men som møter et system som gjør det vanskeligere, ikke enklere. Dette handler ikke bare om tall i et statsbudsjett; det handler også om hvilket samfunn vi ønsker oss. Skal vi ha et samfunn der politikerne moraliserer over folks valg og tar stadig mer av hva man har tjent, eller skal vi ha et samfunn der vi faktisk stoler på folk, gir dem frihet og lar dem få bygge sitt eget liv og beholde sine egne penger?