Når vi snakker om organisert kriminalitet og arbeidslivskriminalitet, er det viktig å forstå at dette ikke lenger handler om enkeltpersoner som unnlater å føre noen timer, eller som betaler litt svart lønn ved siden av. Det gamle bildet av snekker Andersen som la noen lapper i lommen, er ikke virkeligheten vi står overfor i dag. Dagens arbeidslivskriminalitet er i stadig større grad organisert kriminalitet. Vi ser kriminelle nettverk som oppretter selskaper på løpende bånd, misbruker identiteter, unndrar skatter og avgifter, svindler offentlige støtteordninger og utnytter sårbare arbeidstakere. De opererer profesjonelt, systematisk og på tvers av landegrenser. Dette er ikke bare økonomisk kriminalitet. Dette er kriminalitet som finansierer annen kriminalitet. Pengene som tjenes på arbeidslivskriminaliteten, brukes ikke til å skape arbeidsplasser eller bygge verdier. De brukes til å finansiere narkotikavirksomhet, voldskriminalitet, menneskehandel og kriminelle nettverk som utfordrer tryggheten i lokalsamfunn over hele landet. For en tid tilbake deltok jeg på årskonferansen til Fair Play Bygg. Der fikk jeg spørsmål om – og også noe kritikk for – at Fremskrittspartiet ikke har et eget, omfattende kapittel om arbeidslivskriminalitet i programmet sitt. Da var svaret mitt enkelt: Det skyldes ikke at vi ikke tar problemet på alvor – tvert imot, har jo denne saken vist – men det skyldes at vi i dag definerer arbeidslivskriminalitet først og fremst som noe annet, som organisert kriminalitet. Når kriminelle nettverk etablerer fiktive selskaper, bruker stråmenn, driver identitetsmisbruk, hvitvasker penger og systematisk svindler fellesskapet, er ikke dette lenger bare et spørsmål om arbeidslivspolitikk. Det er et spørsmål om kriminalitetsbekjempelse. Derfor finner man også løsningene våre i justispolitikken: sterkere politi, bedre etterforskning, mer informasjonsdeling, hardere reaksjoner og større evne til å slå ned på de kriminelle nettverkene. For Fremskrittspartiet er ikke arbeidslivskriminalitet et særskilt fenomen ved siden av organisert kriminalitet. Det er organisert kriminalitet. Arbeidslivskriminaliteten handler ikke bare om tapte skatteinntekter. Det handler om utnyttelse av mennesker, det handler om urettferdig konkurranse for seriøse bedrifter, og det handler om organisert kriminalitet som truer tryggheten i samfunnet vårt. Skal vi lykkes i kampen mot gjengkriminalitet, voldskriminalitet og de kriminelle nettverkene som vokser fram i Norge, må vi også gå etter pengestrømmen som holder dem i live. Det er nettopp derfor Fremskrittspartiet ønsker en langt hardere og mer målrettet innsats mot arbeidslivskriminalitet og organisert bedrageri.

Da kan vi gjøre det litt mer nasjonalt og litt mer generelt. I plan- og bygningsloven § 5-5 sies det tydelig at man ikke kan fremme innsigelse mot noe det allerede er fremmet innsigelse mot de siste ti årene, eller om en plan der det er vedtatt en tidligere plan det har vært mulig å fremme innsigelse mot, som statsråden var inne på i stad. Det synes jeg er ganske tydelig. Denne planen ble jo da også vedtatt i 2017, for ni år siden, men innsigelsen kom i år. Uten riktig bruk av denne loven kan man altså glemme alt som heter forutsigbarhet. I denne saken har utbyggeren brukt om lag 30 mill. kr i pålagte infrastrukturtiltak rundt om. I denne saken ser jeg ikke et snev av forutsigbarhet. Da er det betimelig å spørre statsråden om dette er forutsigbarheten som Sandefjord kommune eller resten av Kommune-Norge blir nødt til å forholde seg til de neste tre årene med Støre-regjeringen.

I 2017 ble områdeplan for Sørby/Virik i Sandefjord vedtatt. Både før og etter har den vært inne i kommuneplanens arealdel, og den la til rette for 800 nye boliger. Av dem er 150 bygd i dag. Planen er utformet slik at matjord som ligger på området, skal gjenbrukes og flyttes, og det er et svært sentrumsnært område i Sandefjord, som kan øke fortettingen i byen. Da utbygger skulle i gang med neste byggetrinn og la fram sin detaljreguleringsplan for det neste delfeltet, kom Statsforvalteren inn med innsigelse og ville stoppe prosjektet. På hvilken måte mener statsråden at dette er i tråd med statsrådens egne uttalelser om at det skal brukes færre innsigelser, mer forutsigbarhet og mer trygg styring innenfor boligpolitikken?

«I flere kommuner opplever man nå at arealer som allerede er avklart gjennom kommuneplaner og tidligere planvedtak, likevel møter nye innsigelser sent i prosessen fra statlige myndigheter. Dette skaper usikkerhet både for kommunene og for private aktører som skal investere i bolig- og næringsutvikling, ofte etter mange år med planarbeid og store investeringer i infrastruktur og regulering. Mener statsråden at dagens praksis gir kommunene tilstrekkelig forutsigbarhet og reelt lokalt handlingsrom i arealpolitikken?»

Vi har dessverre sett departement utnytte sine vide fullmakter tidligere når det gjelder å skrive forskrifter. Det foregår bl.a. en pressekonferanse om det utenfor denne sal akkurat nå. Men jeg har et annet spørsmål. Dette kan gi administrative og byråkratiske kostnader for både departementet og Arbeidstilsynet, men også for arbeidsgiverne, selvfølgelig. Mitt spørsmål til statsråden er om statsråden kan garantere Stortinget at endringene i lovgivningen om HMS-kort ikke vil føre til økt byråkrati, økte kostnader og økt administrasjon.

Det er dessverre veldig mange andre problemer og lange saksbehandlingstider i Nav, og jeg er dessverre redd for at statsråden og regjeringen ikke ser mulighetene til å omprioritere penger når de faktisk dukker opp. Men i tillegg til dette er det et forslag om endringer i arbeidsmiljøloven knyttet til HMS-kort. Intensjonen er god, det synes også vi i Fremskrittspartiet, men samtidig gir det lovforslaget som ligger på bordet, ekstremt vide fullmakter til departementet til å nedsette nye forskrifter. Jeg håper at statsråden kanskje kan avkrefte Fremskrittspartiets bekymringer og definere begrensningene for å vedta nye forskrifter etter de nye lovendringene, som ligger an til å få flertall i denne sal.

Fremskrittspartiet har lenge jobbet for en mindre stat, hvor enkeltmennesket selv skal få lov til å gjøre flere oppgaver i eget liv. I løpet av valgkampen kunne man kanskje begynne å tenke at Arbeiderpartiet hadde begynt å komme litt på samme linje, men denne saken viser det stikk motsatte. Nå står det folk utenfor dette bygget i streik, og ett av kravene deres stammer fra at Nav ikke har gjort jobben sin godt nok. Jeg forventer ikke at statsråden skal kommentere streiken, men jeg tror nok statsråden også kan anerkjenne at det er noen problemer med behandlingstidene i Nav. Mitt spørsmål er: Mener statsråden virkelig at dette er riktig tid å pålegge Nav flere oppgaver, når man heller kunne hatt muligheten til å fjerne en oppgave man allerede gjør i dag, og prioritert annerledes?

Fremskrittspartiet stiller seg kritisk til de foreslåtte endringene i både folketrygdloven og arbeidsmiljøloven i denne saken – for det første fordi vi frykter mer byråkrati, for det andre fordi vi frykter økte administrative kostnader, og for det tredje fordi vi mener regjeringen foreslår et regelverk med svært vide fullmakter, uten at konsekvensene er godt nok avklart. Når det gjelder HMS-kort, mener Fremskrittspartiet at dagens regelverk allerede er tilstrekkelig. Vi er selvfølgelig opptatt av et seriøst arbeidsliv, og av at regler følges, men i denne proposisjonen gir man departementet et svært bredt handlingsrom til å innføre nye forskrifter. Det som er særlig problematisk, er at begrunnelsen i stor grad handler om varetransporttjenester og behovet for bedre kontroll med leverandører i denne sektoren, men det kommer dessverre ikke like tydelig fram i selve lovforslaget. Dermed åpner man i praksis opp for at ordningen kan brukes langt bredere enn det som kommuniseres politisk. Det skaper også en betydelig uklarhet rundt hvem som faktisk skal sitte med oppdragsgiveransvaret i ulike situasjoner. Det gjelder særlig ved sporadiske oppdrag eller mer sammensatte leverandørkjeder. Resultatet kan bli at seriøse virksomheter må bruke mer tid på kontroll, dokumentasjon og administrasjon i stedet for å drive med verdiskaping og drift. Og dette kommer på et tidspunkt hvor både næringslivet, kommunene og staten allerede opplever pressede økonomiske rammer. Fremskrittspartiet mener derfor at dette er et dårlig tidspunkt å bygge opp mer byråkrati på. Vi er også kritiske til de foreslåtte endringene i folketrygdloven, om trekk av fagforeningskontingent i ytelser. For Fremskrittspartiet er dette et prinsipielt spørsmål. Det å være medlem i en fagforening er et forhold mellom arbeidstakeren og fagforeningen. Staten skal verken hindre fagorganisering eller gi særskilt tilrettelegging for dem som velger å organisere seg. Hvis man ønsker medlemskap i en fagforening, må betalingen håndteres direkte mellom medlemmet, fagforeningen og eventuelt en arbeidsgiver, ikke gjennom en ytterligere belastning av velferdsstatens systemer. Nav og andre offentlige etater har allerede store utfordringer. Vi har lange behandlingstider og betydelige oppgaver som må prioriteres. Da mener Fremskrittspartiet det er feil å bruke mer ressurser på ordninger som ikke er nødvendige for at folk skal kunne organisere seg. Vi frykter også at dette kan gi økte administrative kostnader, ikke bare i staten, men også hos større arbeidsgivere i privat sektor, kommuner og fylkeskommuner. Fremskrittspartiet mener summen av forslagene i denne proposisjonen peker i feil retning: mer administrasjon, mer uklarhet og mer byråkrati. Derfor støtter vi ingen av de foreslåtte endringene.

Før vi skulle behandle denne saken i dag, leste jeg så klart en ekstra gang gjennom innstillingen og hvem som sto bak tilrådingen. Ut fra hva jeg hører i denne debatten, lurer jeg på om det kanskje kan være feil, for det virker jo ikke som SV i det hele tatt støtter innholdet i proposisjonen. Jeg har ikke hørt et eneste argument for, men samtidig stiller SV seg bak proposisjonen som er lagt fram. Fremskrittspartiet har vært tydelig på hva vi ønsker, men jeg sliter litt med å få tak i hva SV ønsker i denne saken. Jeg tror nok heller ikke Rødt er veldig fan av denne endringen, men de går nå i hvert fall ikke opp og argumenterer mot egne forslag, forslag som man står bak. Så jeg lurer litt på hva vi egentlig debatterer her, når det ikke er noen uenighet med tanke på hva man står bak, men kun bekymringer og ikke et eneste argument for. Jeg skulle gjerne likt å vite hva SV faktisk mener i denne saken. Jeg har også forstått at SV i nyere tid er på leit etter et nytt slagord, men jeg tror nok heller ikke det kom fram i salen i dag, ut fra denne debatten, for det er veldig vanskelig å forstå hvor SV står i denne saken, og hvor de kommer til å stå i framtidige saker. Så jeg skulle gjerne ønske å høre hva SV faktisk mener i denne saken, om de støtter proposisjonen, eller hva de faktisk står inne for.

Det er ingen tvil om at mange ansatte i helse- og omsorgssektoren står i en krevende arbeidshverdag. Mange jobber turnus, mange jobber natt, mange jobber helg, og mange opplever et høyt arbeidspress over tid. Derfor er det et legitimt mål å finne arbeidsformer som gjør at folk kan stå lenger i jobb, stå i hele stillinger og ha en arbeidshverdag som er bærekraftig over tid. Det betyr ikke at alle forslagene som høres gode ut, faktisk virker godt i praksis. Representantforslaget vi behandler i dag, vil i realiteten redusere antall tilgjengelige årsverk i helse- og omsorgssektoren. Det skjer på et tidspunkt hvor Norge allerede mangler folk. Virke har beregnet at dette alene kan føre til mellom 2 300–2 700 tapte årsverk i helseforetakene. Det tilsvarer antallet ansatte ved hele Finnmarkssykehuset eller summen av antall leger i Helse Bergen og Helse Stavanger til sammen. Kostnadene er anslått til å være opp mot 1,9 mrd. kr – før lønnsoppgjøret for 2026 er tatt med. Utfordringen i norsk helsevesen er ikke at vi har for mange ansatte på jobb. Utfordringen er at vi allerede mangler folk. Nav anslår at Norge vil mangle 30 000 sykepleiere og 24 000 helsefagarbeidere i 2040. Helsepersonellkommisjonen har vært krystallklar på at personellmangelen blir en av de største utfordringene for velferdsstaten i årene som kommer. Da mener Fremskrittspartiet det blir feil å vedta tiltak som reduserer det samlede arbeidstilbudet ytterligere. Dagens regelverk gir allerede redusert arbeidstid for turnusarbeidere gjennom arbeidsmiljøloven, noe som representanten Kjølmoen belyste ganske godt. Vi hadde også lovendringer i 2010 som ytterligere reduserte arbeidstiden for tredelt turnus. Det betyr at regelverket allerede tar høyde for belastningen knyttet til natt- og helgearbeid. Vi mener selvfølgelig at arbeidsmiljøet må forbedres der det er nødvendig, men løsningen er bedre organisering, bedre turnusplanlegging, mer fleksibilitet og bedre bemanning, ikke symbolpolitikk som i praksis gjør bemanningskrisen større. Derfor har Fremskrittspartiet prioritert nettopp det å styrke bl.a. helsetjenesten i våre alternative statsbudsjett. Vi foreslo bl.a. over 2,6 mrd. kr mer til sykehusene og nær 2,5 mrd. kr mer til eldreomsorgen. Skal vi få ned belastningen på ansatte, må vi først og fremst sørge for at det er nok folk på jobb. Fremskrittspartiet støtter ikke noen av forslagene.

Jeg undres over hvilken kompetanse statsråden tror Stortinget har, for så klart må det bevilges penger når Stortinget ber om at det skal opprettes en kompensasjonsordning. Det er en selvfølge. Det regjeringen imidlertid i stedet har valgt i denne saken, er å gjøre den om til et politisk spill mellom partiene på venstresiden, og det er ikke urimelig å anta at regjeringen gjør dette så de andre samarbeidspartiene må forhandle det inn og vurdere å bruke sin politiske kapital på nettopp det. Jeg synes denne saken er viktigere enn at ofrene skal måtte ha råd til et politisk spill fra venstresiden i denne saken. Da er mitt spørsmål: Er det slik å forstå at regjeringen bevisst ikke legger inn penger, i strid med Stortingets ønske, så de andre partiene på venstresiden må forhandle det inn?

I revidert antydes det at det ikke er sikkert at det skal etableres en kompensasjonsordning, for her står det «dersom». Det står: «Dersom en kompensasjonsordning skal etableres, mener departementet at den bør gjennomføres ved egen særlov, etter modell fra ordningen for oljepionerene.» Jeg synes det er litt oppsiktsvekkende at regjeringen ikke har fulgt opp stortingsvedtak 917 fra forrige sesjon, som innledes med: «Stortinget ber regjeringen etablere en særskilt kompensasjonsordning for de overlevende og etterlatte etter Alexander L. Kielland-ulykken.» Det burde ikke være mulig å misforstå, men det har altså statsråden fått til, for regjeringen har ikke levert noe annet enn et regneark. Så mitt spørsmål er: Kan ofrene etter Kielland-ulykken forvente noe mer enn et regneark fra Arbeiderpartiet før året er omme?

«Den forferdelige Alexander Kielland-ulykken er fortsatt et politisk tema, selv etter at Stortinget ba regjeringen om å levere en kompensasjonsordning for ofrene av den forferdelige ulykken. Det er flere faktorer som peker på ansvaret staten hadde både før og etter Norges største industriulykke inntraff, hvor 123 mennesker mistet livet, og mange flere fikk livet sitt ødelagt. Hvorfor har ikke regjeringen levert på stortingsvedtaket som var meget tydelig og konkret?»

Arbeiderpartiet snakker om at de har gjennomført en storoppvask i arbeidslivet siden de kom til makten for drøye fem år siden. Men la oss se hvor mange flere rene tallerkener vi har fått i arbeidslivet. Har vi fått ned arbeidsledigheten? Nei, det har vi ikke. Den har bare gått oppover siden Arbeiderpartiet tok over. Og når Arbeiderpartiet skulle ha flere faste stillinger i arbeidslivet gjennom nye innstramminger i innleiemarkedet, hva skjedde da? Jo, det ble mer deltid, og det ble flere midlertidige ansettelser. Det er ingenting av den medisinen Arbeiderpartiet har brukt, eller kanskje vi skal si oppvaskmiddelet, som har fungert. Det har snarere tvert imot blitt flere skitne tallerkener enn rene. Det snakkes med skrekk og gru om Fremskrittspartiets liberale arbeidslivspolitikk. La oss se på tallene. Hvordan hadde den norske befolkningen det før, da FrP satt i regjering? Da var det flere som sto i jobb, det var flere som hadde en inntekt å leve av, og det var flere som klarte å betale det de måtte hver eneste måned. Da hadde folket muligheten. Hvis vi også skal se på hva annet som har blitt dyrt, når man først ikke har pengene, har vi fått både høyere boliglån og høyere prisvekst. Det er virkelig ingen piler som peker riktig vei. Så denne storoppvasken har ikke fungert. Jeg tror nok Arbeiderpartiet må finne seg en ny oppvaskmaskin før de prøver seg på en ny storoppvask i arbeidslivet.

Å følge nøye med, den har vi hørt før. Det som er spesielt med dette sakskomplekset, er at bobestyrer gjerne har dokumenterte lønnskrav klare etter ca. to måneder, og så begynner saksbehandlingstiden til Nav, noe som i realiteten betyr at man har en 15 måneders saksbehandlingstid, men hvis vi ser til vårt naboland Sverige, er det kun snakk om 14 dagers saksbehandlingstid etter at de dokumenterte lønnskravene har kommet inn. Da er mitt spørsmål til statsråden: Hvorfor får de det så godt til i Sverige, mens her hjemme i Norge er vanlige arbeidsfolk nødt til å vente i over et år, noen ganger to år, før de får pengene de har krav på?

På formiddagen i dag fikk jeg svar på et skriftlig spørsmål om hva denne styrkningen i arbeids- og velferdsetaten faktisk hadde betydd, og da i årsverk. Det kom ikke fram at de nye årsverkene har vært en styrking inn mot lønnsgarantifondet, men var særlig rettet inn mot sykepengeordningen og dagpengeordningen – det er kanskje et annet kapittel, som vi ikke trenger å snakke om i dag. Ja, man kan si at man har styrket etaten, det har man gjort, men når ressursene i etaten ikke går til å løse noen av de store problemene, når det er snakk om 13 måneder som folk må gå og vente før de får utbetalt lønnen sin, er det ganske alvorlig. Det ble sagt at 80 pst. får tidlig utbetalt, innen åtte uker, og det er fordi mange av kravene er feriepenger, som er veldig lett dokumenterbare. Men de som har store lønnskrav, må vente lenge. Da er mitt spørsmål til statsråden: Hvilke tiltak vil regjeringen gjøre framover for å få saksbehandlingstidene ned?

«Det er for tiden store økonomiske problemer i bygg- og anleggsnæringen som har ført til mange konkurser. Resultatet av det er naturligvis at mange arbeidstakere står uten inntekt på meget kort varsel. På Nav sin hjemmeside kommer det frem at saksbehandlingstiden for utbetalinger fra lønnsgarantifondet er på 13 måneder. Hva vil statsråden gjøre for å få ned saksbehandlingstiden så arbeidsfolk fortere får de pengene de har krav på?»

I innlegget sitt i stad løftet statsråden opp risikoen for studentene som et argument for ikke å gjøre mer, men da må vi også være ærlige om hva slags situasjon disse studentene faktisk står i. Vi snakker om unge mennesker som allerede har tatt opp betydelig gjeld, og som står uten en ferdig utdanning, som betyr svært lite i arbeidsmarkedet hvis den ikke er fullført, og statsråden advarer da mot å sette studentene i ytterligere risiko ved å utvide lånerammene. Men er ikke situasjonen nå nettopp at studentene allerede står i maksimal risiko? De har stor gjeld, ingen ferdig utdanning og begrensede muligheter til å komme videre uten hjelp. Her gjør jo statsråden elevene en gigantisk bjørnetjeneste. Da er spørsmålet mitt: Hva mener statsråden er mest risikofylt – at studentene blir stående uten utdanning, med milliongjeld, eller at de får fullført utdanningen sin, med noe utvidet studiestøtte?

Dette handler i bunn og grunn om rettferdighet. Vi snakker om studenter som har navigert et system som staten selv har lagt opp til. De har ikke tatt en sjanse i et useriøst marked. De har valgt en godkjent utdanning, fått støtte gjennom Lånekassen og fulgt av alle kravene som stilles. Likevel er det de som sitter igjen med regningen når det dessverre har gått galt. Studentene gjorde alt riktig. De valgte en statlig godkjent utdanning, tok opp lån gjennom Lånekassen, og de fulgte regelverket til punkt og prikke. Likevel sitter de igjen med svarteper. Da er mitt spørsmål: Mener statsråden seriøst at dette først og fremst er studentenes problem, eller erkjenner statsråden at når staten godkjenner å finansiere et tilbud gjennom studielån og Lånekassen, har staten også et ansvar for å stille opp når det kollapser for studentene?

Dette handler om hvorvidt systemet faktisk fungerer når det virkelig gjelder. Statsråden gir inntrykk av at dagens ordninger er tilstrekkelige, og at studentene kan finne løsninger innenfor eksisterende rammer om de får 12 måneder til, men det er jo nettopp det de ikke får til. Mange studenter må nå over på utdanninger som er faglig godkjente, men som ikke gir rett til studiestøtte. Samtidig vet vi at det kan ta opptil ett år eller to – eller mer – for å få en utdanning godkjent av NOKUT. Det er altså ikke en reell løsning for studentene som står midt i dette nå. Resultatet er at de blir stående med høy gjeld og uten muligheten til å fullføre. Så mitt spørsmål til statsråden er: Mener statsråden at dette er et system som fungerer, eller erkjenner statsråden at regelverket i denne saken rett og slett ikke treffer med virkeligheten?

Det som irriterer meg mest med Arbeiderpartiets skatte- og avgiftspolitikk, er ikke bare at de tar feil, men også den moraliserende måten de argumenterer på. Arbeiderpartiet bygger på en politikk og en retorikk om at de skal hjelpe de fattige, og at Fremskrittspartiet og høyresiden skal gjøre det motsatte. Men hvem er det egentlig som får smake når matprisene er rekordhøye, samtidig som vi kutter i sykehustilbudene i landet, istedenfor å styrke tilbudene vi har i dag? Hvem er det egentlig som får smake når drivstoffprisene er rekordhøye, samtidig som næringslivet blør og må permittere, istedenfor å bygge ut landet og ansette flere? Hvem er det egentlig som får smake når staten øser ut innbyggernes penger til utlandet, mens renten er på vei opp, og folk ikke klarer å betjene lånene sine? Og hvem er det som får smake når boligbyggingen står på stedet hvil og boligprisene galopperer? Det er i hvert fall ikke de rike, men de fattige – helt vanlige arbeidsfolk, som Arbeiderpartiet mener de står opp for. Arbeiderpartiets politikk er ikke ment for å hjelpe vanlige arbeidsfolk lenger, snarere tvert imot. Arbeiderpartiet har mistet sin rot i virkeligheten. Jeg klarer ikke å forstå hvordan Arbeiderpartiet i forbindelse med sitt forrige statsbudsjett kunne foreslå å øke avgiftene. Om man ønsker å høre en fortelling om hvor fælt folk i Norge har det i dag, kan man spørre venstresiden, men hvis man virkelig ønsker å gjøre noe med det, da kommer man til Fremskrittspartiet. Forskjellen mellom oss og venstresiden er egentlig ganske enkel: Arbeiderpartiet tror at staten vet best hvordan folk skal leve livet sitt, og at løsningen alltid er høy skatt, høye avgifter og mer kontroll. Fremskrittspartiet tror på folk flest. Vi tror at de pengene du tjener, skal få lov til å bli igjen i din egen lommebok, og at du selv vet best hvilke valg du skal ta for deg og din familie. Hva skjer når staten tar mer og mer? Jo, da sitter vanlige folk igjen med mindre – mindre frihet, mindre trygghet og færre muligheter. Det rammer ikke dem som har mest fra før, for de klarer seg relativt godt, men det rammer barnefamiliene, som må snu på hver krone. Det rammer pendlerne som er avhengig av bilen, og det rammer gründerne, som prøver å skape noe nytt, men som møter et system som gjør det vanskeligere, ikke enklere. Dette handler ikke bare om tall i et statsbudsjett; det handler også om hvilket samfunn vi ønsker oss. Skal vi ha et samfunn der politikerne moraliserer over folks valg og tar stadig mer av hva man har tjent, eller skal vi ha et samfunn der vi faktisk stoler på folk, gir dem frihet og lar dem få bygge sitt eget liv og beholde sine egne penger?

Jeg tenker at det ikke er så rart at flere og flere ungdommer har lyst til å komme ut i jobb. Det blir jo snakket om skolen og viktigheten av å fullføre videregående skole, og jeg er helt enig i at det er viktig at ungdom kommer seg gjennom skoleløpet og får seg en utdanning. Samtidig synes jeg ikke det er rart at stadig flere ungdommer blir demotivert av skolen, og at de dropper ut når de blitt tvunget igjennom Arbeiderpartiets A4-fellesskole. Det forstår jeg godt. Jeg forstår veldig godt at ungdom da har lyst til å komme seg ut i arbeidslivet og kunne tjene sine egne penger. Men igjen: Når Arbeiderpartiet har valgt å lage en skole som ikke er til for alle, er det ikke rart at folk har lyst til å gjøre noe annet. Og når de først har lyst å gjøre noe annet, kommer også Arbeiderpartiet og setter nye begrensninger for hva som er greit og ikke. Man skal ikke få lov til å kunne jobbe på kveldstid, man skal ikke kunne få lov til å selge alkohol hvis man er under 18 år, under daglig tilsyn av en voksen. Det er jo helt hårreisende at vi først skal lage en skole som ikke fungerer for alle, og så skal vi lage et arbeidsliv som heller ikke fungerer for alle. Så sitter vi her i denne salen og lurer på hvorfor utenforskapet går opp, lurer på hvorfor arbeidsledigheten går opp, og lurer på hvorfor flere og flere ungdommer faller utenfor hver eneste dag. Jeg må dessverre si at jeg ikke er overrasket etter å ha sett hva denne regjeringen har levert. Arbeidsledigheten har gått opp. Antall unge uføre har det blitt flere av. Det er flere arbeidsledige enn det noen gang har vært, og flere som dropper ut av skolen. Jeg er ikke overrasket over at kombinasjonen av Arbeiderpartiets arbeidslivspolitikk og Arbeiderpartiets skolepolitikk er en dårlig miks.

Det jeg tar til orde for, er vel – snarere tvert imot – å la flere unge komme ut i arbeid og få lov til å disponere tiden sin som de selv vil. Når Arbeiderpartiet reagerer så kraftig på at vi ønsker å gi ungdom mer fleksibilitet, mer ansvar, framstår det som om de mener at ungdom ikke er i stand til å kombinere skole og jobb, og det er en ganske nedlatende holdning. Generasjonen før oss klarte det. Dagens ungdom driver med idrett på høyt nivå, de engasjerer seg, de tar politiske verv – men en jobb skal de beskyttes mot. Da er mitt spørsmål til statsråden: Har statsråden så liten tro på norsk ungdoms evne til å ta ansvar, eller handler dette egentlig om Arbeiderpartiets grunnleggende mistillit til arbeidslivet?

Jeg registrerte ikke noe svar på spørsmålet mitt, så jeg prøver meg på nytt: Hva er virkelig den reelle forskjellen fra ungdom som f.eks. engasjerer seg politisk? Jeg vet personlig hvor mye tid det kan ta. Medlemmene i mitt ungdomsparti og medlemmene i AUF, statsrådens ungdomsparti, tilbringer mye, mye tid – gjerne mer enn hva ungdommer gjør ute i arbeid – når de driver valgkamp og politisk aktivisme. Så hva er egentlig forskjellen mellom at noen skal få lov til å tjene sine egne penger, og at de skal jobbe gratis for politiske organisasjoner?

Arbeiderpartiet snakker som om arbeidslivet i seg selv er en fare for ungdom. Samtidig har de ingen problemer med at 14- og 15-åringer bruker kvelder og helger på politisk aktivisme i ungdomspartier, står på stand til sent på kveld i valgkampen, deltar i harde debatter, eller trener og konkurrerer flere ganger i uken i toppidretten. Det regnes som sunt, det er utviklende, men idet det handler om en betalt jobb, under ansvarlige rammer, da skal ungdommen plutselig vernes. Hva er det som gjør en kveldsvakt farligere enn en politisk kampanje, eller en elitesatsing i idretten? Mener statsråden virkelig at arbeid er mer skadelig for ungdom enn politikk, eller er det slik at Arbeiderpartiet i bunn og grunn ikke stoler på at ungdom kan håndtere ansvar i arbeidslivet?

114 000 unge mellom 20 og 29 år står i dag utenfor arbeid og utdanning. Det er rundt 16 pst. av hele deres generasjon. Samtidig skriker næringslivet etter folk. Det henger rett og slett ikke sammen. Unge som vil jobbe, må få lov til å jobbe. I dag stenger unødvendige forbud og rigide regler mange arbeidsvillige ungdommer ute fra arbeidslivet. Det handler ikke om å presse unge ut i arbeid, det handler om å fjerne hindringer for dem som selv ønsker å bidra. Tall fra SSB viser at ungdom som hadde sommerjobb eller deltidsjobb som 17-åringer, i voksen alder tjente nesten 100 000 kr mer i året enn jevnaldrende som ikke hadde jobb. Arbeidserfaring virker. Det gir mestring, det gir ansvar, og det gir en sterkere tilknytning til arbeidslivet. Likevel har vi i dag et regelverk som gjør det vanskeligere å ansette unge. HMS-krav er blitt så rigide at ansatte under 18 år ikke får lov til å trykke på startknappen på pappressen, kun legge pappen inn. Det sier noe om hvor langt vi har beveget oss vekk fra sunn fornuft i det norske arbeidslivet. Fremskrittspartiet vil tilpasse arbeidsmiljøloven slik at flere får tilgang til arbeid. Vi ønsker å myke opp arbeidstidsbestemmelsene, gi større fleksibilitet for kvelds- og helgearbeid og gjøre det mulig for unge å ta flere vakter når de selv ønsker det. Jeg ser virkelig ikke problemet med det. Myndige 18-åringer skal behandles som voksne. De må kunne selge, utlevere og skjenke alkohol på lik linje med andre ansatte. Det er avgjørende for serveringsbransjen, og det gir unge fullt ansvar i jobb. Nei, dette handler ikke om fritt fram for nattarbeid for 15-åringer, det handler om kontrollerte og trygge rammer, med tilsyn og ansvarlige arbeidsgivere. Når 16-åringer kan selge øl og vin under daglig tilsyn av en myndig person, kombinerer vi ansvar og kontroll, ikke utrygghet. Det samme gjelder salg av tobakk. Å tillate dette endrer ikke aldersgrensen for kjøp, men det gir flere unge muligheten til å jobbe i butikk og dagligvare. Dette handler om tillit – tillit til unge mennesker som ønsker å jobbe, tillit til arbeidsgivere som ønsker seg arbeidskraft, og tillit til at ansvar skaper modenhet, ikke det omvendte. Fremskrittspartiet vil ha et samfunn hvor det er enklere å si ja til jobb enn nei, der unge får erfaring tidlig, muligheten til å bygge en CV og en trygg inngang til arbeidslivet. Å stenge døren av hensyn til symbolpolitikk hjelper ingen. Å åpne den kan forandre livet til tusenvis av unge. Med det tar jeg opp forslagene til Fremskrittspartiet.

Elevene vant – regjeringen tapte. God psykisk helse vant – regjeringen tapte. Fornuften vant fram – og regjeringen tapte. I løpet av valgkampen og skolevalget som var, reiste jeg rundt i hele landet. Jeg var på Bodø videregående skole, Thor Heyerdahl videregående skole, Sandefjord videregående skole, Skien videregående skole og mange, mange flere. Og jeg lovte én ting: Hvis Fremskrittspartiet fikk stor nok makt, skulle vi gjøre noe med dette regelverket. I dag lever vi opp til nettopp det. Vi får endret på fraværsreglene. Vi gjør det nå mulig for elever å gå til helsesykepleier når de trenger det. I høst hadde jeg også et møte med Elevorganisasjonen. Vi har tidligere vært ganske bitre fiender, om jeg kan si det sånn, i saken om fraværsgrensen, men vi var helt enige om én ting: Nå legger vi det bak oss. Nå er vi nødt til å fokusere på det som er viktig, og det viktige er at elevene skal få hjelp når de trenger det. Og nå har de seiret. Elevene kan nå få den hjelpen de trenger, samtidig som vi stiller strenge krav til oppmøte i skolen. Det er godt. Jeg skulle også ønske at vi hadde fått flertall for det andre forslaget vårt, om kjøreopplæring. Utenfor de store byene er det naturlig at ungdommen trenger førerkort, enten det er i videre arbeid framover eller fordi de rett og slett trenger å komme seg til skolen. Jeg synes det er synd at Høyre ikke går inn for å styrke elevenes mulighet til å ferdes rundt i distriktene, muligheten til å komme seg på skole og bygge opp kvalifikasjoner til å få seg en jobb innenfor yrkesfagrettede arbeidsplasser. Men i dag er det all grunn til å feire. I dag skal elevene igjen få muligheten til å få den hjelpen de trenger, og det er jeg og Fremskrittspartiet utrolig glad for.

Nå er det blitt nevnt flere ganger fra representantene fra både Arbeiderpartiet, SV og Rødt at høyresiden er nødt til å ta av seg de ideologiske skylappene sine. Jeg tenkte litt på det. Da gjør jeg det. Jeg tar av skylappene som jeg angivelig har på, og så ser jeg på om dette har fungert. Er det nå flere som står innenfor arbeidslivet enn utenfor arbeidslivet? Er det flere som fullfører utdanningen sin og får seg en jobb, eller er det færre? Av de som før jobbet i bemanningsbransjen, er det flere som står i fast jobb nå enn før? Hvor mange er arbeidsledige? Svaret er dessverre veldig, veldig trist. Svaret er at flere er arbeidsledige nå. Flere står utenfor arbeidslivet. Da kan man også gi opp målet om et mer organisert arbeidsliv, når man ikke engang er en del av det. Sannheten er at vi har fått høyere arbeidsledighet i den regjeringsperioden som har vært – både den tidligere og den som er nå. Det er færre som står i arbeid. Det er realiteten. Representanten Kjølmoen kom i stad med et poeng om at det er bra at færre jobber i bemanningsbransjen. Men er det virkelig bra når resultatet er at flere står utenfor arbeid? Det mener ikke Fremskrittspartiet. Vi ønsker at flest mulig skal stå i arbeid, at de skal kunne tjene sine egne penger, at de skal kunne være selvstendige og være en del av det velferdssamfunnet som vi har bygd opp over så mange år.

I forrige uke sto representanten Morten Sandanger på denne talerstolen og lurte på hva Fremskrittspartiets representanter hadde å si til hans venner hjemme i Stavanger i saken om Melkøya. Da er det fristende å stille det samme spørsmålet tilbake: Hva skal jeg si til mine venner og kollegaer på byggeplassene i Vestfold? Hva skal jeg si til dem når byggeprosjektene blir skrinlagt fordi kostnadene er for høye? Hva skal jeg si til mine kollegaer i Vestfold når det ikke lenger er mulig å gjennomføre byggeprosjektene på grunn av mangel på arbeidskraft og fleksibilitet? Hele forrige torsdag ble vi i denne salen anklaget for å være et næringsfiendtlig parti, men er det noe som er næringsfiendtlig politikk, så er det nettopp dette. Å ta fra byggebransjen i Vestfold, Østfold, Buskerud, Akershus og Oslo muligheten til å bruke innleie på byggeplassene er ganske alvorlig. Resultatet av dette ser vi: rekordmange konkurser og et rekordlavt antall mennesker som tør å satse og starte sin egen bedrift og sitt eget bygg- og anleggsfirma. Vi ser også rekordhøye tall på mennesker som står utenfor arbeidslivet. Vet dere hva? Jeg kunne godt støttet disse forslagene om strengere innleie hvis det hadde fungert – hvis det hadde ført til at flere kom i arbeid, og til at flere sto innenfor arbeidslivet – men når halvparten av dem som ikke lenger har jobb i bemanningsbransjen, nå står utenfor arbeidslivet, og når kun 43 pst. har fått seg en fast jobb, er det noe riv ruskende galt. Vi er nødt til å sikre at det blir flere arbeidsplasser, og det som Arbeiderpartiet, sammen med resten av venstresiden, har gjort i denne saken, har ført til at det har blitt færre arbeidsplasser. Det er nå flere som er arbeidsledige, og tallene har aldri vært så høye som i dag. Jeg håper inderlig at vårt forslag i dag blir vedtatt, sånn at flere kan komme tilbake i arbeid, sånn at vi kan utnytte den kompetansen som vi vet er helt ledig nå. Den er arbeidsledig, den har ingenting å gjøre lenger. Det må også regjeringen og venstresiden ta ansvar for.

I denne salen snakker vi ofte om hvordan vi ønsker et seriøst arbeidsliv og arbeidsmarked, og da refererer vi – eller i hvert fall venstresiden – gjerne til bemanningsbyråene som useriøse aktører i arbeidsmarkedet. Men nå viser det seg jo, ut fra hvordan fagforeningene har opptrådt, at de virkelig er de useriøse aktørene i arbeidsmarkedet, hvordan de presser folk inn i medlemskap i fagforeningene. Det er useriøst, og dette er en direkte konsekvens av de innleiereglene som ble innført i 2023. Det har gitt enkelte fagforeninger uforholdsmessig stor makt, på bekostning av fleksibilitet og valgfrihet for individets rettigheter. Da må jeg spørre statsråden om hun ønsker å ta avstand fra denne praksisen som fagforeningene har vært med på, og som i tillegg regjeringen har vært med på å pushe igjennom, sånn at de nå har den muligheten som de har i dag til å tvangsinnmelde medlemmer.

Jeg registrerer at statsråden ikke tar ansvar for de menneskene som nå står utenfor arbeidslivet. VG har nylig avdekket at utenlandske arbeidstakere i Norge nå i praksis tvinges inn i fagforeninger for å få lov til å jobbe. Det er ganske alvorlig. Organisasjonsfriheten handler ikke bare om retten til å organisere seg, men også om retten til å ikke gjøre det. Det er alvorlig når arbeidere får kontingenten trukket fra lønnen sin uten et reelt samtykke og risikerer å miste jobben dersom de sier nei. Dette skjer ikke i et vakuum. Dette er på grunn av de innleiebegrensningene som ble lagt av regjeringen i 2023, med støtte fra tuttifruttiene. Resultatet er at LOs fagforeninger har fått en maktposisjon som gjør dem til portvokterne i arbeidsmarkedet. Mener statsråden virkelig at dette er et sunt og seriøst arbeidsliv?

Statsråden har flere ganger nå begrunnet innleiebegrensningene med behovet for flere faste og trygge jobber, men fakta peker i en annen retning. Det ble nå sagt at flere har kommet inn i faste stillinger, bl.a. i byggebransjen. Det er sant, det har blitt flere, men det er også flere som har mistet jobben. Over 50 pst. av dem som var ansatt i byggebransjen, står nå helt utenfor arbeidslivet. De betaler ikke skatt, de bidrar ikke til verdiskapingen, og de tjener ikke lenger penger, verken for seg selv eller for staten. Vi ser at det har ført til mange, mange problemer. Næringslivet melder også om økt press, lavere fleksibilitet og om kostnader som skyter til værs. Da er jeg nødt til å spørre statsråden: Hvordan kan hun, alvorlig talt, forsvare en politikk som har ført til at flere folk har mistet jobben?

44:17] (ordfører for saken): Representantforslaget fra Høyre handler om regler for innleie av arbeidskraft. Det er kommet inn elleve skriftlige innspill i høringsperioden. Innspillene peker på at faste heltidsstillinger bør være hovedregelen i norsk arbeidsliv, samtidig som flere fremmer behovet for fleksibilitet i bransjer med sesong- og spesialistbehov. Forslaget tar for seg endringene i arbeidsmiljøloven som trådte i kraft 1. april 2023, og som hadde et tydelig mål: å begrense innleie fra bemanningsbyråer som permanent del av arbeidsstyrken og styrke hovedregelen om faste og direkte ansettelser. I tillegg ble det innført et særskilt forbud mot innleie i deler av byggebransjen på Østlandet. Komiteen slutter seg til at faste stillinger skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv, og at regelverket må gi klare rammer for når innleie er tillatt. Likevel har saken avdekket at det finnes betydelige uenigheter om hvordan innleiereglene fungerer i praksis, og hvilke konsekvenser de har for både arbeidstakere og arbeidsgivere. Fremskrittspartiet mener at innleiereglene i dag går for langt. Vi har i komiteen foreslått å reversere de lovendringene som trådte i kraft i 2023. Her står Fremskrittspartiet fast på noen prinsipper. For det første har norsk bemanningsbransje allerede et høyt nivå av faste ansettelser, faktisk står åtte av ti ansatte i fast stilling gjennom et bemanningsbyrå. Dette viser at bemanningsbransjen ikke er useriøse aktører, men tvert imot en godt integrert del av arbeidsstyrken som vi har i norsk arbeidsliv i dag, som bidrar til flere arbeidsplasser og mer verdiskaping. Innstrammingene i innleiereglene har fått betydelige konsekvenser. Det er dokumentert at innleieforbudet for byggebransjen på Østlandet ikke har gitt færre midlertidige ansettelser, men flere. Det er altså nå mer bruk av deltidsarbeid og midlertidige ansettelser i byggebransjen på Østlandet. Parallelt står 57 pst. av dem som sto i jobb tidligere gjennom et bemanningsbyrå, nå utenfor arbeidslivet. En direkte konsekvens av lovvedtaket var at disse menneskene ikke lenger har arbeid. Det synes jeg er ganske alvorlig. Dette er ikke bare teoretiske poenger, det har reelle konsekvenser. Flere som før var en del av arbeidslivet, står nå utenfor. Bedrifter har ikke lenger fleksibiliteten til å møte behovene til arbeidsmarkedet og arbeidstakerne, og prosjekter forsinkes og blir dyrere fordi næringslivet ikke lenger kan dekke det behovet som de har. Dette svekker konkurranseevnen og verdiskapingen i samfunnet vårt. Regjeringen må slutte å gjøre folk arbeidsledige og få våre innbyggere tilbake i jobb og tilbake i samfunnet. Jeg tar opp forslagene fra Fremskrittspartiet og Høyre.

Jeg undres over hva regjeringen egentlig har tenkt å gjøre for å få bukt med integrerings- og bosettingsproblemene vi i dag ser på Østlandet. I Oslo er det flere bydeler hvor 50 pst. av beboerne har innvandrerbakgrunn. Det kan statsråden umulig mene er en god integreringspolitikk. Oslo er bare ett eksempel. Vi kunne også snakket om Drammen, vi kunne snakket om Sarpsborg, vi kunne snakket om Lillestrøm, Sandefjord og Larvik – alle kommuner som opplever et stort press på sine sosiale tjenester, fordi bosettingspolitikken og integreringspolitikken virkelig har slått feil. Når man ser at den politikken som har blitt ført, har skapt det høye presset på kommunene, burde regjeringen snart reagere. Hva skal regjeringen nå gjøre for å lette presset på kommunene, som er blitt satt i en umulig situasjon som resultat av den naive bosettingspolitikken som er blitt ført av regjeringen?

Jeg savner fortsatt et konkret svar fra statsråden på hva hun mener Stortinget skal kunne gjøre med den feilslåtte integrerings- og bosettingspolitikken som har blitt ført for ikke-vestlige innvandrere over de siste årene i dette landet. Mener regjeringen prinsipielt at Stortinget kan fastsette nasjonale kriterier for bosetting, f.eks. knyttet til andel innvandrere, kapasitet i tjenester eller integreringsresultater, eller er regjeringens syn at slike vurderinger utelukkende skal ligge hos kommunene? Dersom regjeringen mener at dagens modell allerede er bærekraftig, hvilke konkrete indikatorer bruker man for å vurdere om en kommune faktisk tåler ytterligere bosetting før man eventuelt sier stopp, og hva er grensen?

«I lys av Fremskrittspartiets representantforslag om å innføre bosettingsstopp i kommuner hvor ikke-vestlige innvandrere utgjør mer enn en gitt andel av befolkningen, kan vi be statsråden konkret forklare hvorvidt regjeringen vurderer at det bør være mulig for Stortinget å sette slike kriterier, og hva regjeringen mener er nødvendig for å sikre en bærekraftig og målrettet bosettingspolitikk?»

Ungdommen er framtiden, og derfor må vi gi dem frihet og muligheter, ikke flere barrierer. FrP har konkrete forslag som gjør hverdagen enklere for unge, og som gir dem en reell sjanse til å lykkes. Når vi ser på statsbudsjettet, kan jeg dessverre ikke si det samme om tuttifruttigjengen. Satsingene som foreligger, treffer ikke. Regjeringen har valgt å prioritere skattelotteri framfor skattekutt for unge. Jeg hadde ikke i min villeste fantasi trodd at vi skulle få to spillmonopol under en Arbeiderparti-regjering. Når jeg har lyst til å spille lotto med mine penger, er det Norsk Tipping jeg skal logge inn på, ikke skatteetaten.no. Derfor skal vi øke frikortgrensen til 150 000 kr. Det betyr at unge kan jobbe mer uten å bli straffet med skatt. Det gir verdifull arbeidserfaring, styrker arbeidslinjen og gjør det lettere å spare til bolig eller studier. I dag ser vi at mange unge må takke nei til ekstra vakter fordi skatten slår inn altfor tidlig. Det er feil. Vi må belønne innsatsen, ikke straffe den. Vi ønsker å øke studiestøtten ved å sette den til 1,5 G, slik studentorganisasjonene selv har tatt til orde for. Dagens nivå står ikke i stil med levekostnadene. Skal vi ha et kunnskapssamfunn, må vi sørge for at studenter har råd til å studere – ikke leve i fattigdom. Når husleie og matpriser øker, må også støtten følge med. Det handler om rettferdighet og om å investere i kompetansen Norge trenger. Vi foreslår også å senke dokumentavgiften for unge under 35 år som kjøper sin første bolig. Boligprisene er høye, etableringskostnadene store, og det er urimelig at staten skal kreve titusenvis i avgifter fra unge som prøver å komme seg inn på boligmarkedet. Vi må hjelpe dem inn, ikke holde dem ute. Dette er konkrete grep som kan utgjøre en stor forskjell for førstegangskjøperne. Regjeringen satser på et ungdomsløft – det er faktisk en av regjeringens største satsinger – og tiltakene er mange, men dessverre lite treffsikre. Det skal praktiseres strengere arbeidsplikt for unge, og det er godt. Problemet er at det kun gjelder på syv Nav-kontor. Syv Nav-kontor! Det verste med dette prosjektet er følgende, som står i statsbudsjettet: Forsøket skal evalueres, og basert på evalueringen skal regjeringen senest innen fire år avgjøre om prosjektet skal videreføres. Fire år skal resten av ungdommene i landet vente før de også får det samme tilbudet. Dette kunne vært løst enklere, for da FrP satt i regjering, innførte vi nemlig aktivitetsplikt. Problemet er at kommunene i liten grad benytter seg av denne muligheten. Regjeringen kunne også strammet denne opp, slik at alle ungdommer i landet kunne fått den samme aktivitetsplikten, som de fortjener. I stedet virker det som om regjeringen har gitt opp ungdommen, og ungdomsløftet er blitt en ungdomsbløff. Vi må investere i framtiden – og framtiden er ungdommen. FrP står klart til å levere.

Tilstanden i Oslofjorden er kritisk. Vi er alle enige om at det må handles, men tiltakene må være kunnskapsbaserte og rettet mot de største kildene til forurensning. Det er ikke fritidsfiskerne med stang som har skapt krisen, eller de få fiskebåtene vi har – det er først og fremst nitrogenutslipp fra avløp og landbruk. Regjeringen har valgt å innføre nullfiskeområder fra 1. januar. Dette er et dramatisk og inngripende tiltak som rammer tradisjonsrike kystmiljøer og arbeidsplasser, uten at det foreligger et solid faktagrunnlag for effekten. Fiskeridirektoratet har selv påpekt at kunnskapsgrunnlaget er usikkert. Når vi innfører tiltak som i praksis gir yrkesforbud, må vi stille spørsmålet: Er dette forholdsmessig? Etter Fremskrittspartiets syn er svaret nei. Vi mener at innsatsen må rettes mot de største miljøutfordringene, og det er nitrogenutslipp fra avløpssektoren. Norsk Vann har beregnet at investeringsbehovet i vann- og avløpssektoren fram til 2045 kommer opp mot 535 mrd. kr. Bare i Vestfold må kommunene investere totalt 8,2 mrd. kr fram mot 2032 for å oppfylle nye rensekrav. Denne summen skal da fordeles ut på Vestfolds 122 000 husstander. Regjeringen sier at dette er et kommunalt ansvar. Det er kun en delvis sannhet. Samtidig som kommunene har ansvar for å bygge og drifte renseanleggene, har staten et overordnet ansvar for at innbyggerne i kommunene har en økonomi som er til å leve av. Regjeringen lanserte sitt skatteløfte før valget, som sa at skattenivået skulle ligge fast. Da kan regjeringen umulig ha medregnet regningen på 535 mrd. kr som sendes direkte ut til innbyggerne. Dette er ikke bare et spørsmål om miljø, men også om sosial rettferdighet. Uten statlig medfinansiering risikerer vi at kommunene ikke klarer å gjennomføre nødvendige oppgraderinger, og da uteblir miljøgevinsten. Et spleiselag mellom stat og kommune vil sikre framdrift, fordele kostnadene mer rettferdig og bidra til at vi når målet om en ren og livskraftig Oslofjord. Vi kan ikke redde fjorden med symbolpolitikk. Vi må gjøre det med løsninger som virker, og det starter med å ta tak i de største utslippskildene, ikke med å stenge fjorden for folk.