OverStortinget

En kan jo selvsagt lure på hvorfor Norge har hatt atomreaktorer – fire i tallet, som har vært tilfellet; tre på Kjeller og én i Halden. Jeg tror vi må forstå det ut fra det landet det var ønskelig å bygge opp etter krigen. En skulle bygge opp igjen Norge, en skulle bygge en moderne industrinasjon. En bestemte da at en skulle satse på atomreaktorer, som hadde som formål å se på sivil bruk av atomkraft til energiforsyning, transport og andre formål – rett og slett en del av industrireisingen etter krigen. Vi fikk Institutt for atomenergi, IFA, som senere byttet navn til IFE, Institutt for energiteknikk. Vi fikk atomreaktor på Kjeller allerede i 1951 og senere i Halden. Det arbeidet IFE har gjort, har vært svært kjærkomment – og jeg vil også si den virksomheten IFE driver i dag, som jo går videre på skuldrene av det atomreaktorene bidro til. Jeg tror vi må kunne si at IFE i dag driver med forskning i verdensklasse på fornybar energi. Det er klart at atomreaktorene på Kjeller og i Halden er et vesentlig fundament for den virksomheten IFE i dag driver. Det må ryddes opp i gammel moro. Det må finnes løsninger på 60–70 år gammelt radioaktivt avfall. Noen av oss husker veldig godt diskusjonen vi hadde om bygging av lager for radioaktivt avfall på 1980–1990-talet, som konkluderte med at det ble bygd lager i Himdalen i Aurskog-Høland kommune. Det ble et lager for mellom- og lavradioaktivt avfall. Det ble ikke da funnet noen løsning for det høyradioaktive avfallet. Det er lagret slik interpellanten sier, fortsatt den dag i dag. Om Svardal Bøe skal si det er svært bekymringsfullt, er jeg usikker på. Jeg tror vi bare skal roe ned. Han hadde pratet med folk i nabolaget. Her står også en som bor i nabolaget. Det er ikke sånn at folk på Kjeller og i Lillestrøm-området ikke sover på natta – langt fra. En føler seg trygg på at dette er godt ivaretatt, men jeg er helt enig med Svardal Bøe og statsråden i at det må finnes løsninger på avfallet som i dag ikke er lagret på en trygg nok måte. I stortingsmeldingen det ble vist til, som ble lagt fram i 2020, er kostnadene knyttet til oppryddingen etter atomanleggene på Kjeller og i Halden – jeg slo det opp nå – altså beregnet til om lag 21 mrd. kr. Nå snakker vi om 50–60 mrd. kr. Må det virkelig koste så mye? Det er nesten så jeg gruer meg til neste gang vi skal diskutere oppryddingen av atomanleggene. Hva er kostnaden da? Det er klart at dette er enorme beløp, svimlende beløp. Det er en grunn til at en må ha fortgang i dette arbeidet. Det er mitt inntrykk at det blir dyrere for hver gang vi prater om dette. Apropos tid: Det gikk raskere før i tida. Det eksisterer en historie om at da Haldenreaktoren skulle bygges, tok den legendariske direktøren i IFE, Gunnar Randers, kontakt og foreslo det for Industridepartementet. Det var 18. mai 1955. Stortinget godkjende planene og bevilget midlene 14. juni 1955 – under fire uker etter at IFEs første direktør, Gunnar Randers, hadde presentert planene for Industridepartementet. Vi skal ikke regne med at det tar fire uker, men det kunne kanskje vært en mellomting mellom tiden en brukte på 1950-tallet, og tiden vi bruker på prosessene i dag. Mitt siste poeng: Det må være mulig å samarbeide internasjonalt i større grad. Norge har åpenbart ansvaret for å rydde opp i atomavfallet, men vi kjenner til at det er tilsvarende prosesser i andre nordiske land for opprydding av radioaktivt avfall. Det må som sagt i større grad være mulig også å samarbeide internasjonalt og i alle fall nordisk om disse store utfordringene.