Vi er vel i grunnen ferdige med debatten, men det er Fremskrittspartiet som holder liv i den med sin svært ufine måte å debattere på, og det hjelper jo ikke at fraksjonsleder Wiborg går opp og prøver å redde stumpene. Er det noen som har kommet med drøye påstander, og som har kommet med drøye angrep i denne debatten, er det – utelukkende – de som har deltatt i debatten fra Fremskrittspartiet. Jeg gjentar det jeg har sagt tidligere: La oss nå diskutere dette saklig. Det er helt greit å være uenig, men å legge seg på en sånn linje når en debatterer som enkelte talere fra Fremskrittspartiet har gjort, bør vi holde oss for gode til. La meg bare si at innbyggerne i Gran er hørt. Innbyggerne i Gran har stemt ved kommunevalget. De partiene som var for kommunesammenslåing, gikk fram ved kommunevalget. Det er ikke det største poenget hvem som går fram og tilbake, men det er i hvert fall et moment her. Men flertallet i kommunestyret – et klart flertall – har vedtatt å gå inn for at Gran overføres fra Innlandet til Akershus – flertallet i kommunestyret. Det er verken arroganse eller overkjøring eller mangel på demokrati eller noe som helst. Det er det som er demokrati. Kommunestyret, det folkevalgte organet i Gran kommune som innbyggere i Gran har stemt på, har vedtatt det. Det er demokrati, det er faktisk lokaldemokrati, og det hører vi på her i dag, og så er det jo Stortinget som til sjuende og sist, i henhold til inndelingsloven, skal bestemme dette. Så dette har vært en ryddig prosess og en ordentlig prosess. Ja, det er politisk uenighet lokalt, det er uenighet mellom Innlandet fylkeskommune og Akershus fylkeskommune, og det er uenighet her i salen. Det er helt greit. Men det er en helt vanlig, ordinær sak, som forhåpentligvis får sin avslutning i Stortinget nå i dag, akkurat slik som det skal være.

Det kan ikke bli stående når Krokeide hevder at kommunalministeren har feilinformert Stortinget. Nå så jeg at han forlot stortingssalen. Jeg vet ikke om han da kanskje ikke tør høre på mer av debatten, for sånt som dette bør vi holde oss for gode til, å argumentere på denne måten i Stortinget. For øvrig tror jeg ikke det er behov for å kommentere teoriene til Krokeide videre. De får han ha akkurat så mye som han vil. Jeg synes det var gledelig å høre at min gode venn Bengt Fasteraune hadde lest programmet til Gran Arbeiderparti. Jeg vil anbefale Fasteraune å fortsette å lese partiprogrammene til Arbeiderpartiets lokallag. Der er det mye bra å lese. Til slutt i debatten vil jeg si litt mer om endringene i valgloven og de prinsippene som ligger til grunn, og som Stortinget slo fast i 2023. Det var altså enighet om at det ikke skulle være kommuner med ulik fylkestilhørighet i samme valgdistrikt ved stortingsvalg, for å unngå feil og misforståelser ved stortingsvalg. Det er fordi fylkeskommunene har en veldig viktig rolle der. Som jeg sa i mitt forrige innlegg, må vi jo ha det omvendt, altså at flere valgdistrikter ligger i samme fylke. Det er situasjonen i Innlandet, i Vestland, i Agder og i Trøndelag, og det lar seg håndtere. Vi kan gjerne diskutere om det bør være sånn. Det enkleste da ville jo være at vi hadde gått over til å ha 15 valgdistrikter ved stortingsvalg, men da må Grunnloven endres, og så langt har det ikke vært to tredels flertall for å gjøre den endringen. Dette har egentlig ingenting med dagens debatt å gjøre. Vi hadde en lang runde om dette fram til den nye valgloven ble vedtatt i 2023. Nå er jo systemet at de 150 distriktsmandatene beregnes valgdistriktene imellom ved hvert stortingsvalg. Tidligere var det annen hvert valg, men nå skjer det ved hvert valg. Det er antall innbyggere og antall kvadratkilometer i valgdistriktet som avgjør hvor mange representanter hvert valgdistrikt har. Vi bør ikke politisere det. Vi har vært enige i Norge om at vi skal ha det systemet. Det er andre land som politiserer og tegner valgdistrikter for at en skal ha fordeler av det. Sånn bør vi ikke tenke i Norge. For bare å ta et annet eksempel helt til slutt: Rindal kommune var en kommune i Møre og Romsdal og ligger nå i Trøndelag. Det ville jo være helt vanvittig hvis Rindal, som nå er en trøndelagskommune, fortsatt skulle tilhørt Møre og Romsdal valgdistrikt ved stortingsvalg og ikke Sør-Trøndelag valgdistrikt. Selvsagt kan vi ikke dele inn valgdistriktene sånn.

Fremskrittspartiet svinger seg til de store høyder og prater om både opplysningsplikt, utredningsinstruks og jeg vet ikke hva. Jeg synes vi skal være forsiktig med å framsette slike påstander. Det er greit å være politisk uenig, men la oss holde oss til det. Det er en politisk uenighet. Jeg kan imidlertid fortelle både Krokeide og Rem litt om den såkalte kommunereformen fra 2017 – jeg satt på Stortinget da også – og om hvordan den ble gjennomført, og hva slags prosesser det var da, med Høyre og Fremskrittspartiet i regjering. Jeg var innbygger i Skedsmo kommune. Det var folkeavstemning om sammenslåing av Skedsmo, Fet og Sørum. Det var et stort flertall i folkeavstemningen, men Høyre og Fremskrittspartiet slo sammen til Lillestrøm kommune. Jeg var innbygger i Akershus, som ble slått sammen til mastodonten Viken – av Fremskrittspartiet og Høyre og mot folkeviljen. Og dette var helt lovlig fattede vedtak. Men Fremskrittspartiet skal ikke komme her og prate om prosess når vi vet litt om hvordan historien har vært. I 2022, etter at Høyre og Fremskrittspartiet hadde laget Viken, var det flertall i Stortinget for å splitte opp igjen Viken. Da foreslo Fremskrittspartiet at Jevnaker skulle tilhøre Buskerud fylke. Jeg står her med forslaget: Hole skulle til Akershus fylke, og Jevnaker skulle tilhøre Buskerud fylke. Det var forslaget fra Fremskrittspartiet den gang, og nå prater de om prosess. Jeg vet ikke hva slags prosess det var da. Hvis Fremskrittspartiet hadde fått det som de ville, hadde Lunner tilhørt Akershus, Jevnaker hadde tilhørt Buskerud, og Gran hadde tilhørt Innlandet i dag. Til Senterpartiet og Bengt Fasteraune: Det var for øvrig Senterpartiet, som hadde kommunalministeren den gangen, som la fram proposisjonen som var til behandling i 2022. Der foreslo Senterpartiet, ved kommunalministeren, at Jevnaker og Lunner skulle ligge i Akershus fylke. Hvorfor foreslo Senterpartiet det hvis det er så fryktelig at Hadeland skal tilhøre Akershus? Til representanten Stenvaag fra Rødt, som hevdet at Stortinget ikke har tatt stilling til fylkesinndeling og valgdistrikter ved stortingsvalg, må jeg si noe: Jo, det har Stortinget tatt stilling til. Det tok Stortinget stilling til da vi behandlet valgloven i 2023. Det var behandlet grundig av valglovutvalget, og det var grundig behandlet i proposisjonen som lå til grunn. Det var uheldig med kommuner med ulik fylkestilhørighet i samme valgdistrikt, og en skal ikke ha det. Vi kan ha det omvendt, altså flere valgdistrikter i samme fylke, men det bør ikke være kommuner med ulik fylkestilhørighet i samme valgdistrikt ved stortingsvalg.

Sverre Myrli (A) [13:03:52] (ordfører for sak nr. 6): Det vi nå har til behandling, dreier seg ikke om tekniske forhold i gjennomføringen av en innbyggerundersøkelse. Det dreier seg heller ikke om valgordningen og valgsystemet i Norge. Dette dreier seg om at Stortinget har delt en definert, sammensveiset og velfungerende region, Hadeland, i to forskjellige fylker. Hadeland har antakeligvis administrativt vært samlet siden Halvdan Svartes tid. Nå gikk det riktignok ikke så bra med Halvdan Svarte, han gikk gjennom isen på Randsfjorden og druknet, og så kan det jo krangles om – som det er blitt gjort i mange hundre år – hvor han egentlig er gravlagt, men det får bli en annen debatt. Etter fylkesendringene fra 2020 med opprettelsen av Viken, og så oppdelingen av Viken igjen fra 2024, har Stortinget altså plassert to av tre hadelandskommuner, Lunner og Jevnaker, i Akershus, og den tredje av kommunene, Gran, i Innlandet. Dette skaper problemer i hverdagen for innbyggerne når det gjelder videregående skole, kollektivtransport og andre forhold. Derfor bør Stortinget nå rette opp i dette. Hadeland må samles i ett fylke, og derfor bør Gran overføres til Akershus. Jeg var i Gran i kommunevalgkampen i 2023, og mitt klare inntrykk var at dette var den store saken i valgkampen, med plakater, bannere og løpesedler fra partiene – noen for fylkesbytte og noen imot fylkesbytte. De partiene som gikk inn for fylkesbytte, fra Innlandet til Akershus, gikk fram ved kommunevalget, og det er et klart flertall i kommunestyret i Gran som har vedtatt å gå inn for det. Med virkning fra stortingsvalget i 1953 fikk vi ny valgordning ved stortingsvalg, der fylkene ble valgdistrikter. Da var det 20 fylker og valgdistrikter ved stortingsvalg. Etter at Bergen gikk inn i Hordaland, hadde vi 19 fylker og valgdistrikter, og slik var det altså i mange tiår. Så kom endringene i fylkesstrukturen fra 2020, først til 11 fylker og så til 15 fylker fra 2024, men fortsatt med 19 valgdistrikter ved stortingsvalg, for det er regulert i Grunnloven. Da må vi ha mekanismer og regler for hvordan valgdistriktene ved stortingsvalg inndeles når grensene ikke lenger er sammenfallende med fylkesgrensene. Dette vurderte valglovutvalget, dette vurderte regjeringen i framlegg til ny valglov, og dette vurderte Stortinget da ny valglov ble debattert og vedtatt i 2023, altså for bare tre år siden. Det var full enighet om at det ikke bør være kommuner med ulik fylkestilhørighet i samme valgdistrikt ved stortingsvalg, og inndelingen av valgdistrikter ved stortingsvalg ble da tatt inn i valgloven. Derfor er forslaget fra Rødt så merkelig, for så vidt jeg skjønner, vil Rødt nå stemme for at Gran skal overføres fra Innlandet fylke til Akershus fylke, men de vil ikke stemme for at Gran skal overføres fra Oppland til Akershus valgdistrikt ved stortingsvalg. Senterpartiet og Fremskrittspartiet er iallfall mer konsistente: De stemmer imot både fylkesbytte og overføring av Gran fra Oppland til Akershus valgdistrikt. Jeg vil oppfordre både Rødt, Senterpartiet og Fremskrittspartiet, dersom det nå blir flertall for å overføre Gran fra Innlandet fylke til Akershus fylke, til å stemme for å endre valgdistrikt ved stortingsvalg. Hvis vi ikke skulle ha gjort det slik, skulle altså innbyggerne i Gran ved fylkestingsvalget neste år stemme i Akershus, men ved stortingsvalget i 2029 skulle de i så fall da stemme i Oppland valgkrets. Det går jo rett og slett ikke an. Da skal altså Akershus fylkeskommune – og fylkeskommunene har jo viktige roller i valggjennomføringen i Norge – ved stortingsvalget håndtere valggjennomføringen i Akershus og i Gran, som da tilhører Oppland valgkrets. Nei, nå må vi rydde opp. Nå må vi samle de tre hadelandskommunene i samme fylke, og som en følge av det må vi også endre valgkretsene ved stortingsvalg. Innbyggerne i Gran – ja, innbyggerne på hele Hadeland, og jeg ser de tre ordførerne er til stede på galleriet i dag – fortjener det. Gran vil være Gran uansett, og Gran vil være like grønt, like frodig og like vakkert uansett.

Jeg tror kanskje det er en fordel, både for denne debatten og generelt, at komitélederen ikke lanserer så mange ulike teorier. Stortinget er i henhold til Grunnloven kontrollerende myndighet. Stortinget skal føre den parlamentariske kontrollen av regjeringen og forvaltningen. Så er staten hel- eller deleier i en rekke selskaper, bl.a. en stor deleier i Telenor. Men Stortinget kontrollerer ikke Telenor som selskap. Stortinget kontrollerer regjeringen og forvaltningen, og så er det regjeringen som gjennom sin eierstyring står ansvarlig overfor de hel- eller deleide statlige selskapene. Telenor-saken i Myanmar er svært alvorlig. Det er fryktelig alvorlig, det som har skjedd. Det er ingen tvil om det. Spørsmålet er: Hva er Telenors ansvar, hva er regjeringen som deleier sitt ansvar, og hvordan skal Stortinget som kontrollerende myndighet kontrollere regjeringen i denne svært alvorlige saken? Kontroll- og konstitusjonskomiteen har stilt en rekke spørsmål til Nærings- og fiskeridepartementet, til Utenriksdepartementet og til statsministeren. Jeg må si at vi har fått svært omfattende og gode svar, og faktisk kom det fram gjennom svarene at Utenriksdepartementet anmeldte Telenor på et tidspunkt. Det må jo være et bevis på at regjeringen slettes ikke har tatt lett på den alvorlige situasjonen som skjedde i Myanmar. Regjeringen har tatt svært seriøst på den alvorlige situasjonen Telenor var oppe i i Myanmar, ellers hadde en vel neppe gått til anmeldelse av selskapet. Så er det ikke praksis for at regjeringen utleverer dokumenter til Stortinget som har å gjøre med eierstyringen av de hel- eller deleide statlige selskapene, uansett regjering. Jeg hørte at komitélederen var høy og mørk her nå. Jeg vil bare si at Fremskrittspartiet satt i regjering i sju år og hadde akkurat den samme praksisen og argumenterte hardnakket for at vi skulle videreføre den praksisen. Vi må også stille oss spørsmålet: Har Stortinget behov for alle de dokumentene som har å gjøre med eierstyringen mellom Nærings- og fiskeridepartementet og de selskapene som staten helt eller delvis er eier i? Riksrevisjonen har tilgang til de dokumentene, og derfor er det en fin løsning som vi nå enes om, og som riksrevisjonsloven åpner for, at Riksrevisjonen kan gå inn i de problemstillingene. Igjen vil jeg understreke: Det er en svært alvorlig sak, som en må komme til bunns i.

Som en som underveis i alle diskusjonene vi har hatt om dette, har stilt noen kritiske spørsmål til formålet og hensikten med et slikt register, har jeg behov for å si at jeg støtter den innstillingen som nå foreligger i saken. Jeg synes presidentskapet har pekt på en god del aktuelle problemstillinger som det må ses nærmere på, og som er blitt presentert godt av representantene Selnes og Fiskaa. Jeg vil bare presisere at det er helt greit å komme til Stortinget for å ha møter, både for enkeltpersoner, interesseorganisasjoner og bedrifter. Det er ikke bare greit, det er helt fint og slik det skal være. Det er bra at mange ønsker å komme til Stortinget for å ha møter. Men også i dag må alle som kommer til Stortinget, registrere seg. En kan ikke bare gå inn på Stortinget og møte den en vil. Det finnes i dag en liste over alle eksterne som kommer til Stortinget. Det enkleste hadde kanskje vært bare å offentliggjøre den. Så det må ikke framstilles som at det er noen som løper ned gangene her som en ikke har kontroll på. Det er en del gråsoner som må avklares. Det må avklares hvem registeret skal gjelde for, og hvor det skal gjelde. Her hører vi det er uenighet, også blant dem som er veldig for å opprette et lobbyregister. Skal det gjelder enkeltpersoner? Der er det noe uenighet. Jeg har brukt et eksempel: Hvis en forelder kommer og vil snakke om bygging av en gang- og sykkelvei til skolen til sine håpefulle, vil jeg anta at vedkommende er en enkeltperson. Men hvis vedkommende sitter i skolens FAU, foreldrenes arbeidsutvalg, og kommer til Stortinget, er vedkommende da en enkeltperson, eller representerer vedkommende en interesseorganisasjon? Dette er kanskje ikke et stort problem, men det er i alle fall sånne ting som kommer til å dukke opp, og som vi må ha gode svar på, og som derfor bør utredes. Skal det gjelde bare i Stortingets bygningsmasse, altså de fysiske bygningene som tilhører Stortinget, eller skal det gjelde hvis samtalen finner sted på Grand Hotel eller Halvorsens Conditori? Her skjønner jeg at det også er ulike oppfatninger. Jeg deltok i en debatt med en representant for Venstre og stilte da et spørsmål: Hva hvis jeg sitter på kafeen hjemme på Skedsmokorset en lørdag og en lokal fagforeningsleder eller den lokale lederen av Bondelaget kommet bort til meg, over kaffekoppen, og slår av en prat? Skal det også registreres, stilte jeg spørsmål om. Ja, selvsagt, svarte vedkommende Venstre-representant. Her tror jeg det er ulike oppfatninger om hvor langt et slikt register skal gå, og derfor er det nå riktig og viktig at vi får utredet det – og så kommer vi tilbake til selve saken senere.

La meg starte med et lite sitat: «Jeg må si til dem som anfører at prisstigningen i Norge er et problem, at det er jeg enig i. Det tilsier at opposisjonen holder opp med å øke prispresset gjennom sitt press i Stortinget.» Det er ordene fra daværende statsminister fra Høyre, Kåre Willoch, i den velkjente debatten om bl.a. bensinavgiften i Stortinget 29. april 1986, en debatt som flere har vist til i dag. Det var kloke ord av statsmannen Kåre Willoch. Det er like viktig i dag som det var i 1986 at vi holder orden i økonomien, og det er krevende tider, med altfor høye drivstoffpriser. Det er argumentert både for og imot forslagene i dag, men det er selve behandlingen av disse forslagene jeg vil si noe om. Nå skal vi altså på to dager, uten komitébehandling, uten å utrede det, behandle flere forslag som vil koste mange milliarder kroner – uten inndekning. Trond Helleland og andre har jo rett i at det ikke er det kuttforslaget alene som vil føre til renteøkning, men det er totaliteten i økonomien. Og til Geir Pollestad: Ja, Stortinget har ansvaret for avgiftene, men Stortinget er ansvarlig både for inntekter og utgifter i statsbudsjettet. Det er det som er poenget her: at det ene forslaget nå legges på toppen av mange andre forslag uten inndekning. Skal det dekkes inn ved å kutte i norgespris, så strømmen blir dyrere? Skal en kutte i landbruksoverføringene? Skal en øke barnehageprisene igjen? Hvordan skal det forslaget dekkes inn? Igjen: Det er ikke det forslaget alene som eventuelt bidrar til økning i renta, men det er totaliteten i økonomien. Jeg er ikke i tvil: Det vil bli godt mottatt å sette ned bensin- og dieselprisen, som er altfor høy i dag, men er det det mest fornuftige å bruke 3–4 mrd. kr på? Det er jo det spørsmålet vi må stille oss. Er det andre ting vi kunne ha vedtatt her nå, som er mer målrettet? Og som sagt: Noen må ta ansvaret for totaliteten i økonomien, hvor kjedelig det enn høres. Det hjelper lite for en som kjører mye, å få 500 kr eller 600 kr i lavere bensin- og dieselutgifter i måneden, hvis resultatet nå blir at låneutgiftene øker betraktelig, kanskje med mye mer. For å avslutte med en annen som var delaktig i debatten i 1986: Alt henger sammen med alt.

En kan jo selvsagt lure på hvorfor Norge har hatt atomreaktorer – fire i tallet, som har vært tilfellet; tre på Kjeller og én i Halden. Jeg tror vi må forstå det ut fra det landet det var ønskelig å bygge opp etter krigen. En skulle bygge opp igjen Norge, en skulle bygge en moderne industrinasjon. En bestemte da at en skulle satse på atomreaktorer, som hadde som formål å se på sivil bruk av atomkraft til energiforsyning, transport og andre formål – rett og slett en del av industrireisingen etter krigen. Vi fikk Institutt for atomenergi, IFA, som senere byttet navn til IFE, Institutt for energiteknikk. Vi fikk atomreaktor på Kjeller allerede i 1951 og senere i Halden. Det arbeidet IFE har gjort, har vært svært kjærkomment – og jeg vil også si den virksomheten IFE driver i dag, som jo går videre på skuldrene av det atomreaktorene bidro til. Jeg tror vi må kunne si at IFE i dag driver med forskning i verdensklasse på fornybar energi. Det er klart at atomreaktorene på Kjeller og i Halden er et vesentlig fundament for den virksomheten IFE i dag driver. Det må ryddes opp i gammel moro. Det må finnes løsninger på 60–70 år gammelt radioaktivt avfall. Noen av oss husker veldig godt diskusjonen vi hadde om bygging av lager for radioaktivt avfall på 1980–1990-talet, som konkluderte med at det ble bygd lager i Himdalen i Aurskog-Høland kommune. Det ble et lager for mellom- og lavradioaktivt avfall. Det ble ikke da funnet noen løsning for det høyradioaktive avfallet. Det er lagret slik interpellanten sier, fortsatt den dag i dag. Om Svardal Bøe skal si det er svært bekymringsfullt, er jeg usikker på. Jeg tror vi bare skal roe ned. Han hadde pratet med folk i nabolaget. Her står også en som bor i nabolaget. Det er ikke sånn at folk på Kjeller og i Lillestrøm-området ikke sover på natta – langt fra. En føler seg trygg på at dette er godt ivaretatt, men jeg er helt enig med Svardal Bøe og statsråden i at det må finnes løsninger på avfallet som i dag ikke er lagret på en trygg nok måte. I stortingsmeldingen det ble vist til, som ble lagt fram i 2020, er kostnadene knyttet til oppryddingen etter atomanleggene på Kjeller og i Halden – jeg slo det opp nå – altså beregnet til om lag 21 mrd. kr. Nå snakker vi om 50–60 mrd. kr. Må det virkelig koste så mye? Det er nesten så jeg gruer meg til neste gang vi skal diskutere oppryddingen av atomanleggene. Hva er kostnaden da? Det er klart at dette er enorme beløp, svimlende beløp. Det er en grunn til at en må ha fortgang i dette arbeidet. Det er mitt inntrykk at det blir dyrere for hver gang vi prater om dette. Apropos tid: Det gikk raskere før i tida. Det eksisterer en historie om at da Haldenreaktoren skulle bygges, tok den legendariske direktøren i IFE, Gunnar Randers, kontakt og foreslo det for Industridepartementet. Det var 18. mai 1955. Stortinget godkjende planene og bevilget midlene 14. juni 1955 – under fire uker etter at IFEs første direktør, Gunnar Randers, hadde presentert planene for Industridepartementet. Vi skal ikke regne med at det tar fire uker, men det kunne kanskje vært en mellomting mellom tiden en brukte på 1950-tallet, og tiden vi bruker på prosessene i dag. Mitt siste poeng: Det må være mulig å samarbeide internasjonalt i større grad. Norge har åpenbart ansvaret for å rydde opp i atomavfallet, men vi kjenner til at det er tilsvarende prosesser i andre nordiske land for opprydding av radioaktivt avfall. Det må som sagt i større grad være mulig også å samarbeide internasjonalt og i alle fall nordisk om disse store utfordringene.

Den 27. mars 1980 er en dato som har brent seg inn i minnet. Selv gikk jeg i 2. klasse. Det er en av de nyhetshendelsene jeg tidligst husker, med bildene av den kantrede plattformen som lå med fire bein opp ned – fire bein, for ett manglet. Det brente seg fast, og det var sterke inntrykk som rullet over tv-skjermen. Jeg tror det må ha vært noen av de første ekstraordinære nyhetssendingene vi så på NRK. Det var en fryktelig katastrofe, og 123 mennesker omkom. Saksordføreren har gått grundig gjennom historien for det etterspillet som kom etter Kielland-ulykken. Det er ikke vanskelig å skjønne at det er stort behov for å komme til bunns i Kielland-komplekset. Hvordan kunne dette skje – det som åpenbart ikke burde skjedd? Hvordan kan en unngå at noe slikt skjer igjen? Det har en snakket om i alle disse årene. Saksordføreren gikk som sagt grundig gjennom dette, og jeg skal ikke gjenta det. Den nåværende rapporten fra Riksrevisjonen, som vi har til behandling, stammer fra Stortingets vedtak 5. juni i fjor. Det var helt riktig av Stortinget å be Riksrevisjonen foreta en gjennomgang, som jo Stortinget kan gjøre. Stortinget bør ikke be Riksrevisjonen om slikt altfor ofte, men i viktige og spesielle saker kan og bør Stortinget gjøre det. Kielland-saken er åpenbart en slik sak. Jeg vil gjenta, veldig kort og summarisk, det som står i rapporten. Undersøkelsen fra Riksrevisjonen sier at rapporten ikke inneholder ny, vesentlig informasjon om myndighetenes ansvar for at ulykken kunne skje, og at myndighetene ikke hadde hovedansvaret for ulykken, men at det var alvorlige svakheter i hvordan myndighetene ivaretok ansvaret sitt for ulykken, som flere har vært inne på i debatten. Det sies også – svært viktig – at nye fakta i rapporten fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress viser at de berørte har mye helseplager og redusert livskvalitet. Rapporten fra Riksrevisjonen er nok en gang en påminnelse, nok en gang en vekker til oss. Det som skjedde 27. mars 1980, burde ikke skjedd. Det var en fryktelig katastrofe som rammet kongeriket, som rammet den nye oljenasjonen Norge, men som først og fremst rammet etterlatte, ektefeller, foreldre, venner, osv. Til slutt: Jeg skjønner at det er stor interesse for – og kanskje behov for, vil jeg legge til – å diskutere en kompensasjonsordning for Kielland-ofrene. Det er absolutt interessant å diskutere. Jeg vil bare understreke at det ikke har vært en del av Riksrevisjonens oppdrag. Riksrevisjonen har ikke gått inn på spørsmålet om kompensasjon. Det er et politisk spørsmål som selvsagt tilligger Stortinget å håndtere videre.

Kort til representanten Sayed fra Kristelig Folkeparti, som sa at jeg var opptatt av å skape en fortelling: Nei, jeg er opptatt av å få fram sannheten om debatten, men enda viktigere – og det er bra at vi nå er enige om det – er det at vi får fram sannheten og de faktiske forhold i det fryktelige sakskomplekset som Epstein-dokumentene har avdekket. Tiden rant ut i sted da jeg skulle forklare hvorfor vi ønsker å stemme imot Rødts forslag. Det er mye bra i det forslaget, og hvis granskingskommisjonen ønsker å legge fram delrapporter, er det veldig bra, men den friheten må kommisjonen selv ha. Jeg slutter meg til det både Pollestad og Amundsen der har sagt. Det er unødvendig at Stortinget skal dirigere for kommisjonen når en slik eventuell delrapport skal komme. Om den eventuelt skal legges fram i desember 2026 eller januar 2027, må kommisjonen stå fritt til å bestemme selv.

Jeg vil aller først si til Sayed fra Kristelig Folkeparti, som sa at Arbeiderpartiet var imot å sette ned granskingskommisjon i utgangspunktet: Nei, det er ikke riktig. Når en representerer et parti som heter Kristelig Folkeparti, bør en prøve å forholde seg til sannheten. Det er riktig at vi var imot at regjeringen skulle nedsette en granskingskommisjon. Vår magefølelse – og med stor mage kan det bli mye følelser – var at det ble feil, fordi en kunne komme inn på spørsmål som direkte eller indirekte har med regjeringens ansvarsområde å gjøre. Derfor var det riktig at det var Stortinget som skulle sette ned granskingskommisjon. Arbeiderpartiet var imot at regjeringen skulle nedsette granskingskommisjon, men Sayed kan gå tilbake og se på presseklipp om hvem som var av de første – kanskje de aller første – til å foreslå at vi skulle nedsette granskingskommisjon fra Stortingets side, etter bestemmelsene i forretningsordenen. Så vil jeg si litt til det løse forslaget fra Rødt, som er fremmet i dag. Nei, aller først må jeg bare kommentere noe av det Nyholt fra Rødt sa i debatten. Det er mulig at hennes utgangspunkt om Oslo-avtalen er slik hun beskriver det, men jeg vil samtidig si at det var veldig mange som var glad for og hadde trua på Oslo-avtalen – eller Oslo-avtalene, for det var to avtaler, både i 1993 og i 1995. Det er mulig at Rødt – eller den gangen var det vel ikke noe Rødt, det var vel AKP (ml) – var imot Oslo-avtalen. Verken fred, demokrati eller menneskerettigheter var vel AKP (ml)s paradegrener, så det er mulig AKP (ml) var imot Osloavtalen, og full respekt for det, men det var også veldig mange som hadde trua på det. Så gikk det som det gjorde, men det ble i alle fall forsøkt. Så vil jeg også si, for debatten: Mona Juul fikk plass i Sikkerhetsrådet, sa Nyholt. Hvorfor skal vi si sånne ting? Norge fikk plass i Sikkerhetsrådet. Mona Juul satt der på Norges vegne, som ambassadør, men det er altså ingen i utenrikstjenesten som driver et sånt utenrikspolitisk solospill. For debattens skyld bør vi holde oss for gode til å bruke slike begreper. Vi kan selvsagt politisk være uenige om Norge skal spille en rolle internasjonalt. «Lille land - hva nå?», skrev Knut Frydenlund i 1982. Noen av oss mener at Norge skal spille en rolle internasjonalt, og så kan vi diskutere hvordan det skal gjøres. Nå går tida mi ut, men jeg vil bare si at vi ikke kommer til å stemme for Rødts forslag – det er et helt unødvendig forslag. Per-Willy Amundsen (FrP) [10:57:43]: For å sikre åpenhet om kommisjonens arbeid også for ettertiden er det viktig at arkivloven, med nødvendige tilpasninger, gis anvendelse for granskingskommisjonen. Dette er omtalt i innstillingen. Men det må understrekes: Riktig arkiv skal være stortingsarkivet, ikke Nasjonalarkivet, som det står i innstillingen. Dette arkivet skal overleveres når arbeidet er avsluttet, og skal kunne tilgjengeliggjøres for fremtiden. Så har jeg behov for å kommentere en del av de innleggene som har kommet. Det gjelder særlig representanten Myrli fra Arbeiderpartiet, som er veldig opptatt av hvem som først ville ha gransking – om det var regjeringen, Stortinget eller andre. Vel, Fremskrittspartiet var i hvert fall først opptatt av at vi skulle ha en uavhengig gransking, og det er jo greit å få avklart om regjeringen vil igangsette tilsvarende prosesser når Stortinget først skal gjøre det. Det er åpenbart at det er Stortinget som er riktig adressat. La oss nå bli ferdig med det. Det er selvfølgelig også riktig at denne kommisjonen skal ikke opptre som noen domstol, slik representanten Myrli er inne på. Likevel kan det underveis i granskingen fremkomme forhold som i høyeste grad indikerer lovbrudd som må håndteres av politiet, og det må man også ha rutiner for å håndtere. Når det gjelder det representanten Nyholt fra Rødt sa, så deler ikke Fremskrittspartiet det syn at vi skal pålegge kommisjonen å avgi første delrapport i 2026. Det er selvfølgelig ønskelig at det skjer så raskt som mulig, men det må være innenfor den arbeidsmetodikken og de mulighetene som kommisjonen selv ser, som må legges til grunn. Vi kommer ikke til å støtte forslaget fra Rødt selv om vi er enig i intensjonen om at disse forholdene må avklares så raskt som mulig. Til Pollestad: Ja, det er helt ok om kommisjonen ønsker å se nærmere på Per Sandbergs reise til Iran eller andre forhold. Det er derfor dette er en uavhengig granskingskommisjon, selv om jeg kanskje tror det er litt perifert for det de kanskje i utgangspunktet er opptatt av, men de står selvfølgelig fritt til det. Det som først og fremst er viktig for kommisjonen å ettergå, følger selvfølgelig av hvem som har hatt ansvaret. Det er Arbeiderpartiet i særdeleshet, dernest Høyre i noe mindre grad, men også Senterpartiet og SV med de postene de har hatt i Utenriksdepartementet.

La meg aller først takke komitélederen og saksordføreren for en grundig og god gjennomgang. Jeg vil nå først si litt om hva dette dreier seg om, og etterpå, fordi det er nødvendig, også si litt om hva dette ikke dreier seg om. Dette er en svært alvorlig sak. Hvis norske myndighetspersoner på en eller annen måte har vært tilknyttet Jeffrey Epstein eller andre i nettverket hans, er det selvsagt svært alvorlig og noe som ikke kan aksepteres. Det må vi til bunns i, og vi må finne ut hvordan det i så fall kunne skje. Alt må fram. Alle steiner må snus, som vi har sagt i denne prosessen. Det er bra at Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité legger fram en enstemmig innstilling, og at det nå er full enighet om at det nedsettes en ekstern granskingskommisjon, slik Stortingets forretningsorden åpner for. I tillegg vil det være naturlig å legge til at det også vil bli åpnet kontrollsak i regi av kontroll- og konstitusjonskomiteen med tilhørende kontrollhøring, slik også forretningsordenen beskriver grundig. Jeg vil også legge til: Verken Stortinget eller kontrollkomiteen er noen domstol. Har det skjedd noe straffbart, hvis noen har gjort noe som er i brudd med norsk lov, er det en politisak. Det er i så fall det tredje sporet, som Stortinget og kontrollkomiteen ikke skal legge seg oppi, men både ekstern granskingskommisjon og kontrollsak er vårt ansvar. Stortinget vil nå – som trinn to i trinn én som vi nå er inne i, etter innstillingen fra kontrollkomiteen – med en marsjordre til presidentskapet om å legge fram forslag om å nedsette en granskingskommisjon, få på plass en slik granskingskommisjon. La meg bare si at det ikke har vært full enighet om at vi skulle gjøre dette ut fra slik forretningsordenen beskriver det. Jeg minner om at både MDG og Fremskrittspartiet ville at regjeringen skulle nedsette en granskingskommisjon. Det hadde blitt feil, og jeg er glad for at alle partier som måtte mene det, gikk bort fra det. Det hadde blitt feil hvis regjeringen skulle ta initiativ til en kommisjon som i alle fall delvis skulle granske seg selv og underliggende etater. Så det er svært gledelig at det nå er full enighet om at Stortinget nedsetter en ekstern granskingskommisjon. Jeg vil også si lite grann om hva dette ikke dreier seg om. Forretningsordenens bestemmelser om ekstern granskingskommisjon må forstås ut fra Stortingets rolle som kontrollerende myndighet, altså at Stortinget skal kontrollere regjeringen og forvaltningen, slik det er skissert i Grunnloven. Regjeringen og forvaltningen skal gjøre det Stortinget bestemmer, og selvsagt innenfor de regler og bestemmelser som er bestemt. Det er Stortingets ansvar, å kontrollere regjeringen og forvaltningen, og i det bildet må som sagt også opprettelse av en uavhengig granskingskommisjon forstås. Verken en kontrollsak i kontrollkomiteen eller en ekstern granskingskommisjon er arenaer for politiske omkamper. En granskingskommisjon skal ikke være en omkamp om norsk utenrikspolitikk eller norsk bistandspolitikk, som jeg har sett enkelte i den offentlige debatten har tatt til orde for. Ja, jeg har til og med sett at noen har sagt at nå skal alle bevilgninger fra staten til grønne prosjekter, til miljøprosjekter, fram i dagens lys. Nei, omkamp om politisk fattede beslutninger er ikke en del av granskingskommisjonens arbeid. At enkelte partier vil ha en annen bistandspolitikk, eller kanskje ingen bistandspolitikk i det hele tatt, er greit. Det er en politisk uenighet. Den kan vi føre i denne salen i vanlige politiske debatter, men det har ingenting med en kontrollsak eller en granskingskommisjon å gjøre. Vi har kommet langt i arbeidet. Dette er nå inne i et godt spor. Jeg minner om at med dagens vedtak vil Stortinget be presidentskapet om å jobbe videre med saken og sammen med de parlamentariske ledere legge fram endelig forslag for Stortinget om oppnevning av en granskingskommisjon, med mandat, navn og sammensetning.

Når jeg hører talerne fra Høyre og Fremskrittspartiet, er jeg litt usikker på om de egentlig diskuterer det saken dreier seg om. Dette dreier seg vel verken om byggekostnader og hvorvidt de blir lavere eller høyere, eller om det vil medføre tregere eller raskere boligbygging. Det dreier seg om å gi kommunene en mulighet til på bestemte områder å kunne regulere at det skal bygges borettslag. I dag har ikke kommunene den muligheten. Man regulerer til boligformål, og så er det opp til utbygger å bestemme hva slags type boliger. Hvis jeg tar på meg hatten som bosatt i Lillestrøm og faktisk også kommunestyrerepresentant der, er dette et svært kjærkomment forslag. I Lillestrøm, som er et pressområde med stor boligbygging, bygges det – selv om det også bygges borettslagsleiligheter – store utbyggingsprosjekter med selveierleiligheter. Det skal det fortsatt være, det kommer helt sikkert til å være mest selveierleiligheter også framover. Men en utfordring med boligprosjektene er at en stor andel av boligene kjøpes opp og leies ut som utleieboliger. Det er helt i orden med utleieboliger, vi er faktisk helt avhengig av det, men det blir en utfordring når det blir for mange utleieboliger på ett sted. I Lillestrøm er det faktisk et såpass stort problem at politiet har advart mot at det blir dårlige boforhold hvis det er for mange utleieboliger på ett og samme sted. Jeg må også si til Høyre og Fremskrittspartiet at det må være etterspørsel etter boligene. Hvis det ikke er etterspørsel etter borettslagsleiligheter, regulerer selvsagt ikke kommunene det til borettslagsformål. Så dette er jo et instrument kommuner kan få. Ja, det skal bygges flere boliger, men det skal også bygges gode og stabile boliger, og vi skal legge til rette for gode og stabile boforhold. Derfor er dette et svært godt og kjærkomment forslag som det lokalt har blitt jobbet lenge med. Jeg vil tro at dette er mest aktuelt for kommunene i pressområder, hvor det virkelig er behov for å bygge mye boliger. Det er ikke riktig, det som hevdes fra høyresiden, at alle utbyggere og alle i boligbransjen er motstandere av dette, snarere tvert imot. Dette er et veldig kjærkomment tilskudd, i alle fall i områdene jeg kjenner til.

Til det siste innlegget: Jeg vil ikke ha på meg at jeg har plassert jussprofessorer i noen boks, eller andre for den saks skyld. De er svært viktige premissleverandører i lovgivningen både når det gjelder Grunnloven, og når det gjelder andre ting, så det er ingen kritikk av verken jussprofessorer eller andre som har engasjert seg. Poenget mitt var at det er Stortinget og Stortingets representanter som er ansvarlige for lovgivningen, og som også er ansvarlige for Grunnloven og de formuleringene som Grunnloven har.

Jeg har lyst til å kommentere noe av det representanten Frølich tok opp i sitt innlegg, som for øvrig var et godt innlegg. Jeg vet at han personlig har vært og er veldig engasjert i dette spørsmålet, men det er jo litt betegnende for situasjonen at et tidligere medlem av kontroll- og konstitusjonskomiteen må opp for å argumentere sterkt for dette. Det er vel litt betegnende for situasjonen, for hvor er det store engasjementet blant stortingsrepresentantene for å gjøre disse endringene, hvis det virkelig er et så stort problem som enkelte hevder? Jeg vet at det går an, og at jussprofessorer og andre som har henvendt seg, har argumentert for hvorfor det er nødvendig å gjøre endringer. Ja, det er fullt mulig å hevde det, men det er Stortinget og Stortingets representanter som er ansvarlige for lovgivningen og formuleringene både i Grunnloven og i andre lover, og når det er så lite engasjement i Stortinget, er det kanskje et bevis på at de fleste synes det fungerer rimelig bra, slik regelverket er i dag. Når det er sagt, betyr selvsagt ikke det at det ikke er mulig å hevde at en kan gjøre endringer, og at et annet regelverk, et annet system for framsettelse av grunnlovsforslag også kunne ha vært på sin plass. Jeg vil samtidig ta litt til motmæle mot det Frølich sa. Han sa noe sånt som at Stortinget står på bar bakke i behandlingen av grunnlovsforslagene. Jeg synes det er en veldig overdrivelse av situasjonen, og det stemmer vel ikke. For det første vil jeg si at hvis det fremmes grunnlovsforslag på servietter eller på andre måter, som det ble hevdet, og Stortinget står på bar bakke, bør absolutt ikke den typen grunnlovsforslag vedtas av Stortinget. For det andre, og som jeg også sa i hovedinnlegget mitt: Har det noen gang skjedd at Stortinget har vedtatt store endringer i Grunnloven uten at det er grundig utredet på forhånd? Som jeg sa tidligere, er det fullt mulig å lage et system, også med dagens bestemmelser i Grunnloven, hvor forslagene utredes på en bedre måte. Jeg vet det tidligere har vært snakk om å legge inn i Stortingets forretningsorden at grunnlovsforslag skal utredes bedre etter at de er fremmet. Det er fullt mulig å gjøre også med dagens regelverk, og jeg blir gjerne med og ser på formuleringer av det som kan samle flertall i salen. Konklusjonen er at det hadde vært gode argumenter for å stemme for Andersen-utvalgets forslag, som ble utredet grundig, både av representanter fra juridiske miljøer og andre innen akademia og av representanter med bakgrunn fra flere ulike politiske partier, men det måtte da ha fordret at det hadde vært bredt flertall for et slikt forslag, og det er det altså ikke. Da får vi leve med bestemmelsene i Grunnloven slik de er, og jeg tror Stortinget skal leve godt med det også framover.

Takk til saksordfører for en grundig gjennomgang av saken som sådan og forslagene vi i dag har til behandling. La meg aller først si at jeg er enig i at det kan hevdes at det til en viss grad er lite debatt om og oppmerksomhet omkring grunnlovsforslag i det øyeblikket de fremmes, eller i den perioden de fremmes. Det går også an å si at grunnlovsforslag kan fremmes og for så vidt vedtas uten forutgående grundig utredning, i motsetning til andre lovforslag, der slikt er et krav, som også saksordfører sa. Jeg er enig i det, men jeg må samtidig stille spørsmålet: Er dette store og reelle problemer med dagens prosedyrer for endring av Grunnloven? Med et nytt regime, et nytt system, for fremming og framsettelse av grunnlovsforslag har en jo ingen forsikring om at det blir mer offentlig debatt omkring grunnlovsforslagene. Vi – jeg får si vi – alle på Stortinget som har et ansvar for både Grunnloven og andre lover og vedtak som fattes, har jo prøvd de siste årene, de siste periodene, å legge til rette for mer debatt om grunnlovsforslagene, også i den perioden der forslagene fremmes. Det har vært avholdt seminarer, og det har vært åpnet for debatter i plenum over de forslag som er fremmet. Det har vært seminarer i lagtingssalen, og det har vært seminarer andre steder, men vi må jo innrømme at det ikke har vært veldig stor interesse for de debattene. Så til problemstillingen om grunnlovsforslag og at de kan fremmes og vedtas uten at de er grundig utredet: Ja, det går det an å hevde. Og ja, jeg vet at mange, særlig fra juridiske miljøer, hevder det. Men igjen: Er det et stort problem, og vedtar vi store grunnlovsendringer i Norge uten at endringene er utredet? Eller for å si det litt mer brutalt: Vedtar vi grunnlovsendringer uten at Stortinget egentlig vet hva de vedtar? Nei, det kan jeg egentlig ikke komme på at har skjedd. I forkant av eventuelle grunnlovsendringer har vi tradisjonelt grundige prosesser og grundige utredninger, gjerne i form av offentlige utredninger – NOU-er, som de gjerne er kalt – eller andre utredninger. Jeg kan nevne noen av de mest aktuelle de senere årene. Om forholdet mellom kirke og stat, som jo medførte store endringer i Grunnloven, var det utvalg og grundige utredninger. Det samme var det da vi la bestemmelser om menneskerettighetene inn i Grunnloven; det var mange års utredninger og debatt. Og det samme gjaldt da Stortinget i forrige periode gjorde til dels store endringer i valglovgivningen. Det var utvalg og utredninger i forkant; en utredet endringene før Stortinget endret Grunnloven. Til og med da vi foretok språklige justeringer av Grunnloven, var det på bakgrunn av innspill fra fagekspertise og andre som jobbet med de problemstillingene. Så vil jeg også si at hvis det er et problem i dag at grunnlovsforslag er lite utredet, er det fullt mulig for Stortinget å gjøre noe med det. Stortinget kan når som helst innhente de opplysninger og utredninger en måtte ønske, også når det gjelder grunnlovsforslag, både fra regjeringen og fra andre. Vi kan gjerne sette oss ned og diskutere det: Bør vi gjøre det på en annen måte? Bør vi skaffe til veie mer utredninger av de grunnlovsforslag som fremmes i en periode? Flertallet mener at Grunnloven i det alt vesentligste har fungert bra når det gjelder prosedyren for framsettelse av grunnlovsendringer. Grunnlovsforslag fremmes den ene perioden i et av de tre første årene i perioden. Så ligger det over stortingsvalget, og så må det behandles i et av de tre første årene i den påfølgende stortingsperioden, og der må forslaget få to tredjedels flertall for å bli vedtatt. Slik har det vært i tiår etter tiår, og jeg vil igjen si at det har fungert rimelig bra. Et nytt regelverk, og det går an å argumentere for det, jeg skal snart komme til det, vil bli et mer komplisert regelverk, og derfor må fordeler og ulemper med dagens system og med et eventuelt nytt system veies opp mot hverandre. Er det rett og slett ønskelig å foreta såpass store endringer i Grunnloven? Komitéflertallet legger til grunn at Grunnloven ikke skal endres uten at det er høyst påkrevet. Dessuten vil jeg legge til at i de tidene vi nå lever i, når vi ser hvordan verden rundt oss er, skal det være skranker for å endre Grunnloven. Det skal ikke være for lett å endre Grunnloven. Uansett hvilke bestemmelser som ligger til grunn, er det et viktig prinsipp at grunnlovsforslag ligger over et stortingsvalg. Velgerne kan da si sin mening gjennom stemmeseddelen ved påfølgende valg, og det er et viktig prinsipp at det kreves to tredjedels flertall i forsamlingen i Stortinget for at grunnlovsforslag skal bli vedtatt. Det går an å føre gode argumenter for at dagens system bør endres. Utvalget ledet av tidligere stortingspresident Dag Terje Andersen, Andersen-utvalget, utredet derfor et nytt system for framsettelse av grunnlovsforslag, som etter forslagsstillernes mening skulle medføre at forslagene ble bedre utredet, og at en skulle få mer offentlig debatt. Arbeiderpartiet har hele tiden vært innstilt på å støtte forslaget fra Andersen-utvalget, altså det vi i dag behandler som grunnlovsforslag 14. Men flertallet i kontroll- og konstitusjonskomiteen i forrige periode ville ikke støtte Andersen-utvalgets forslag, som var grundig utredet. Mange av dem som nå argumenterer for at det er nødvendig å ha nye prosedyreregler for framsettelse av grunnlovsforslag, hevder at dagens grunnlovsforslag er lite utredet. Så setter Stortinget ned et utvalg, Andersen-utvalget, med bred sammensetning fra akademia og det politiske miljøet, som fremmer et helhetlig og gjennomarbeidet forslag, grundig utredet, men så vil en altså ikke fremme det forslaget, men snekrer sammen sitt eget forslag i kontrollkomiteen i forrige periode. Det er ingenting galt med det. Det er helt greit, men det er samtidig litt rart at en ikke kan støtte Andersen-utvalgets forslag, når en argumenterer med at det er en svakhet ved dagens system at grunnlovsforslag er lite utredet. Til slutt: Etter min og Arbeiderpartiets oppfatning er det viktig at skal vi gjøre slike endringer i Grunnloven, må det være et bredt flertall i denne salen. Det må være stor grad av enighet for å gjøre den type endringer av Grunnloven. Det er det ikke, og derfor har vi havnet på at vi ikke kommer til å støtte noen av de tre forslagene som er framsatt, når det gjelder endringen av prosedyren for framsettelse av grunnlovsforslag.

Jeg har de siste dagene fått veldig mange henvendelser fra folk som ikke tror det er tilfeldig at denne debatten kommer i Stortinget akkurat i dag. Jeg tror vi må si at dette er satt opp på Stortingets langtidsprogram for veldig lenge siden, så jo, det er tilfeldig at denne debatten og denne avstemningen, som vel er en periodevis seanse, kommer akkurat i dag. Tar jeg ikke feil, er dette er min åttende periode på Stortinget, og da har jeg vel også vært med på åtte avstemninger om hvorvidt vi skal gå over til republikk. Noen hevder at befolkningen bør kunne gi uttrykk for hva de mener om styreformen med et visst mellomrom i tid. Det går det an å argumentere for, for det er 120 år siden vi hadde folkeavstemning om styreformen. Det går også an, som jeg har sett noen gjøre, å argumentere for at spørsmålet folk ble stilt i folkeavstemningen i 1905, ikke var et prinsipielt spørsmål om styreformen. Spørsmålet befolkningen ble stilt i den andre folkeavstemningen i 1905 – den første var om unionsoppløsningen med Sverige – var følgende, og her må jeg takke stortingsarkivet, som har funnet fram dokumentene for meg: «Er den stemmeberettigede enig i stortingets bemyndigelse til regjeringen om at opfordre prins Carl af Danmark til at lade sig vælge til Norges konge, svarer han «Ja»; er han ikke, svarer han «Nei».» Valget var i realiteten et valg mellom republikk og monarki, men folkeavstemningen ble formulert som et ja eller nei til prins Carl, altså senere kong Haakon. Det var vel også derfor kong Haakon kunne fleipe med sine europeiske monarkkollegaer om at han var den eneste folkevalgte monarken i verden. Det blir jo hevdet at det var statsministeren selv, Christian Michelsen, som formulerte spørsmålet i folkeavstemningen. Michelsen satset også posisjonen sin på det – regjeringen Michelsen sa at hvis de ikke fikk flertall i folkeavstemningen, ville regjeringen gå av. Republikaneren Michelsen formulerte altså spørsmålet og ville ha prins Carl – senere kong Haakon – som konge, og begrunnelsen var politiske og taktiske årsaker. Det må kunne sies. Det ble hevdet fra Michelsens og regjeringens side at en ønsket å ha en konge for å sørge for et lavt konfliktnivå i landet, men det var selvsagt også taktisk, fordi Norge, som et lite land i nord, ønsket et godt forhold til andre europeiske land. I særdeleshet må vi tro at det gjaldt Sverige, Danmark og Storbritannia, og derfor også valget av prins Carl. Det kan også selvsagt legges til at det var svært få republikker i Europa i 1905, og at det kanskje også var et argument for å gå inn for monarki i 1905. Folkeavstemningen viste at 79 pst. stemte ja, og 21 pst. stemte nei. Størst flertall for monarkiet var det i Vestfold, med 93 pst., og minst flertall var det i Telemark, med 59 pst. Det var for 120 år siden. Argumentet den gang om at monarki som styreform er lurt for å ha et lavt konfliktnivå, er et like godt argument i dag som det var i 1905, for 120 år siden. Derfor kan jeg ikke se at det skulle være nødvendig med noen ny folkeavstemning. Vi har et system som fungerer bra, og det bidrar til lavt konfliktnivå. Det skulle heller ikke være nødvendig å be regjeringen utrede styreformen. Jeg vil tro justisministeren, som er til stede, er glad hvis det forslaget ikke oppnår flertall i Stortinget.

Det skulle egentlig være unødvendig å ha noen debatt om det som er kontrollkomiteens ansvar i statsbudsjettet, og som dreier seg om Stortingets fem underliggende organer, hvorav Riksrevisjonen er det klart største. Men det er klart at når komitélederen ikke klarer å dy seg, må vi andre også si litt, og særlig når komitélederen insinuerer at flertallet ønsker å kutte i Riksrevisjonen. Det kunne høres ut som, slik det ble presentert av komitélederen, at en ønsker en mindre brysom riksrevisjon. Det er så langt fra virkeligheten som det går an å komme. Riksrevisjonen gjør en svært viktig jobb, og vi har en svært oppegående riksrevisjon i Norge – ja, så oppegående at det legges merke til internasjonalt hvor dyktig den er. I år, i 2025, har Riksrevisjonen et budsjett på 699 mill. kr om vi legger saldert budsjett til grunn. I Prop. 1 S var det foreslått en bevilgning på 723 mill. kr for 2026. Etter forliket blir bevilgningen til Riksrevisjonen 715 mill. kr. Så det er ikke et kutt, det er en betydelig økning i Riksrevisjonens budsjett. Ja, den er mindre enn det som lå i Prop. 1 S, men i stedet for en økning på 24 mill. kr blir det nå en økning på 16 mill. kr – det er en betydelig økning til Riksrevisjonen. Det er mange som har fått litt mindre økning i budsjettet enn ønsket, det ble vel faktisk en litt mindre økning både i Stortingets eget budsjett og på andre områder – slik budsjettforhandlinger medfører. De 8 mill. kr utgjør noe slik som 1 pst. av Riksrevisjonens budsjett, og jeg er helt sikker på at Riksrevisjonen finner gode løsninger for å forvalte de 715 mill. kr som det ser ut som de vil få neste år. Riksrevisjonen er i en omstilling, og slik verden er nå, trenger Riksrevisjonen mer digital kompetanse og mer digitale hjelpemidler. Det er ingen ting med den endringen som nå ligger inne i budsjettet, som skulle medføre noen som helst endringer i det. Jeg vil gjenta at det må ikke bli hengende igjen at en ønsker en mindre brysom riksrevisjon, og at Riksrevisjonen skal være mindre aktiv. Det er snarere tvert imot, det er veldig bra at vi har en så oppegående riksrevisjon. Det som derimot er et kutt, og ikke bare et kutt, for Fremskrittspartiet vil legge ned Norges institusjon for menneskerettigheter, er at de halverer bevilgningene fra det første året, fra 36 til 18 mill. kr. Det er selvsagt urealistisk, det er folk ansatt i sekretariatet. At det selvsagt er helt urealistisk å kutte 18 mill. kr, er nå én ting, men det sier vel også litt om Fremskrittspartiets syn på menneskerettigheter og på hvor viktig det er. Vi får nesten håpe at tidligere stortingspresident Olemic Thommessen ikke følger med på debatten og ikke hørte på komitélederens innlegg. Han var svært opptatt av at vi skulle opprette en slik institusjon, Norges institusjon for menneskerettigheter, NIM. Heldigvis er det bare Fremskrittspartiet som ikke ser på det som en viktig institusjon.

01:10] (komiteens leder og ordfører for saken): Det er Grunnloven som regulerer at før Stortinget kan konstituere seg – og komme i gang med sitt virke etter et stortingsvalg – må de valgte representantenes fullmakter godkjennes. Grunnloven § 64 slår fast: «De valgte representantene får tildelt fullmakter. Stortinget avgjør om fullmaktene er lovlige.» Det er det vi skal gjøre nå: avgjøre om de representantene som møtte opp 1. oktober, er de riktig valgte 169 representantene. Og hvis noen i salen nå er nervøs for plassen sin, kan jeg med en gang slå fast at det er det ingen grunn til. Vi er gode på å gjennomføre valg i Norge – med alle dem som er involvert: lokale valgmedarbeidere, de kommunale valgstyrene, fylkeskommunene med sine distriktsvalgstyrer, riksvalgstyret, Valgdirektoratet, Kommunal- og distriktsdepartementet, Stortingets administrasjon og alle andre som er involvert i valggjennomføringen. Men selv om vi er gode, betyr ikke det at det ikke er forbedringspotensial i valggjennomføringen. Det skal jeg komme tilbake til. Siden forrige stortingsvalg i 2021 er det gjort en del endringer i valglovgivningen i Norge – både i Grunnloven, i valgloven, i valgforskriften og i Stortingets forretningsorden. La meg her nevne noen av endringene som gjelder fra og med årets stortingsvalg: Mandatfordelingen mellom de 19 valgdistriktene skal nå foretas hvert fjerde år – mot hvert åttende år tidligere. Partier som skal kunne være med i fordelingen av de 19 utjevningsmandatene, må – i tillegg til å ha oppnådd en nasjonal oppslutning på 4 pst. – ha stilt valgliste i alle 19 valgdistrikter. Det er ikke lenger mulig å frata noen stemmeretten i Norge. Det er gjort mindre endringer i reglene om hvem som kan velges til Stortinget, eller, mer presist, hvem som ikke kan velges til Stortinget, og det er gjort justeringer i reglene om fritaksgrunner. Det er ikke lenger mulig for velgerne å gjøre endringer i rekkefølgen eller å stryke kandidater på stemmeseddelen ved stortingsvalg. Riksvalgstyret har fått nye arbeidsoppgaver og er nå klageinstans for alle klager i forbindelse med forberedelse og gjennomføring av stortingsvalget, og riksvalgstyrets vedtak i klagesaker skal så meddeles Stortinget. Det ble gjennom grunnlovsendring vedtatt en klagemulighet der Stortingets avgjørelse om valgets gyldighet – på bestemte vilkår – nå kan bringes inn for Høyesterett for avgjørelse av dem som har stilt liste ved stortingsvalget, og av kandidater som mener lista en står på, skulle hatt flere mandater. La meg knytte noen kommentarer til den siste endringen, altså at Stortingets vedtak om å godkjenne valget – det vedtaket vi i dag forhåpentligvis skal fatte – nå kan bringes inn for Høyesterett. Denne nye grunnlovsbestemmelsen har sin bakgrunn i påpekninger fra OSSE, Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa, og fra Den europeiske kommisjonen for demokrati gjennom lovgivning, også kalt Veneziakommisjonen. Etter europeisk standard for valggjennomføring er det et prinsipp at et parlaments vedtak om godkjennelse av valg skal kunne bringes inn for en domstol. For oss i Norge høres dette kanskje litt rart ut, men samtidig: Når vi er opptatt av at andre land skal følge internasjonale standarder og rutiner for valggjennomføring, bør også vi følge de samme standarder og rutiner når det gjelder våre valg og det regelverket som regulerer valg. I et velfungerende demokrati er det viktig at det er tillit til de politiske institusjonene, og siden valgprosess er nært knyttet sammen med de politiske institusjonene, er det også viktig at det er tillit til valgprosessen – ja, jeg vil si det er helt avgjørende at det er tillit til valgprosessen. I Norge skal det være høy tillit til at valg gjennomføres korrekt. Derfor har vi gode rutiner og prosesser både for selve valggjennomføringen og for kontroll av valgresultatet. Også årets stortingsvalg ble observert av internasjonale valgobservatører – både fra OSSE, Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa, og andre organisasjoner. Disse organisasjonenes vurderinger og rapporter om gjennomføringen av stortingsvalget imøteses selvsagt med interesse. Valgdeltakelsen ved årets stortingsvalg ble på 80 pst., som er den høyeste siden 1989, og hele 63 pst. av dem som stemte, avga forhåndsstemme – altså nesten to av tre. Det ser også ut til at unge i større grad har benyttet stemmeretten. Det er i så fall veldig bra. Komiteen tar opp noen forbedringspunkter i valggjennomføringen. Dette gjelder praktiske forhold som telling og registrering av forkastede stemmesedler, det gjelder regler for valgstyrenes og distriktsvalgstyrenes protokollering, og det gjelder tekniske forhold som har med det elektroniske valgadministrasjonssystemet EVA å gjøre. Dette er nærmere omtalt i innstillingen. La meg så ta opp et tema som er tatt opp av tidligere fullmaktskomiteer, nemlig problemstillingen knyttet til at en del velgere bruker en ekstra stemmeseddel som omslag til det som er ment å være velgerens egentlige stemmeseddel – altså legges to stemmesedler i urna. Dette gjøres antakeligvis for å skjule den innerste stemmeseddelen. Ofte benyttes en blank stemmeseddel – som ifølge regelverket skal være tilgjengelig for velgerne – som omslag, og det er denne som da får stempel, ikke den innerste stemmeseddelen. Den innerste stemmeseddelen blir da forkastet ettersom den mangler stempel. Nå må det sies at dette er en feil velgeren selv gjør, og ikke en feil valgmyndighetene gjør, og dermed uansett ikke er noe som kan føre til ugyldighet. Samtidig er det i alles interesse at denne type feil reduseres og aller helst ikke forekommer. Ved årets valg var det over 4 000 stemmesedler som ble forkastet på grunn av manglende stempel, og dette er en økning sammenlignet med forrige stortingsvalg. Det må settes inn tiltak slik at dette med å legge en ekstra stemmeseddel utenpå den egentlige stemmeseddelen kan reduseres. Her trengs bedre informasjon både i forkant av valget og i valglokalet, og dette må også valgfunksjonærene drilles i. Velgerne skal kun legge én stemmeseddel i valgurna. Som tidligere nevnt var det en rekordhøy andel velgere som forhåndsstemte ved årets valg, og det er inntrykket at det stadig legges bedre til rette for at velgerne kan forhåndsstemme. Fram til og med fredag før valget kan en forhåndsstemme over hele landet, mens på valgdagen må en stemme i kommunen der en er folkeregistrert. Rapporter fra valgstyrer i kommuner med høyere utdanningsinstitusjoner og militærleirer kan tyde på at flere velgere på disse stedene tror de kan stemme på stedet der de studerer eller tjenestegjør også på valgdagen, og dermed møter opp i valglokalet der på valgdagen. Men på valgdagen kan en bare stemme i kommunen der en er folkeregistrert, og når dette da er i en annen kommune enn der en studerer eller tjenestegjør, blir stemmen forkastet. Det kan virke som det er behov for bedre og mer målrettet informasjon overfor studenter og vernepliktige om at forhåndsstemming på studiested eller tjenestested må foretas senest fredag før valget. Fullmaktskomiteen legger innstillingen fra den forberedende fullmaktskomiteen til grunn for sin innstilling. Den forberedende fullmaktskomiteen har gått gjennom de 19 distriktsvalgstyrenes vedtak og Valgdirektoratets beregning av de 19 utjevningsmandatene. Det er komiteens klare oppfatning at helhetsinntrykket av stortingsvalget i 2025 er at det er blitt gjennomført på en god og effektiv måte, og det er ikke avdekket alvorlige feil som kan ha påvirket valgoppgjør og mandatfordeling. La meg likevel si litt om valgoppgjørene i Aust-Agder valgdistrikt og i Vestfold valgdistrikt, ettersom marginene knyttet til det siste distriktsmandatet i begge disse valgdistriktene var små. Valgloven regulerer at dersom det er foregått brudd på valglovgivningen og det er sannsynlighetsovervekt for at slike brudd har påvirket mandatfordelingen, skal valget kjennes ugyldig i den eller de aktuelle kommunene. Det må her presiseres at loven skiller på feil foretatt av valgmyndighetene og feil foretatt av den enkelte velger. Som jeg tidligere har vært inne på: Feil foretatt av den enkelte velger kan ikke føre til ugyldighet. I Vestfold gikk det siste distriktsmandatet til Fremskrittspartiet, med Høyre som nærmeste utfordrer. Det betyr at Høyre hadde den høyeste urepresenterte kvotienten. For at Høyre skulle ha overtatt mandatet, måtte partiet ha fått 72 flere stemmer. Alternativt måtte Fremskrittspartiet ha mistet 119 stemmer for å miste mandatet til Høyre. I Aust-Agder var marginene enda knappere. Her var det Høyre som sikret det siste distriktsmandatet, mens Fremskrittspartiet var nærmeste utfordrer. For at Fremskrittspartiet skulle ha tatt mandatet, måtte de ha fått 89 flere stemmer. Eller: Hvis Høyre hadde mistet bare 42 stemmer, ville mandatet gått til Fremskrittspartiet. Det var altså svært jevnt. Fullmaktskomiteen har ikke avdekket feil fra valgmyndighetenes side – verken i Aust-Agder eller i Vestfold – som kunne ha endret mandatfordelingen. Følgelig kan det konkluderes med at fullmaktene også for disse to valgdistriktene kan godkjennes. Ved stortingsvalget for fire år siden, altså i 2021, skjedde det for første gang – så vidt vi klarte å bringe i erfaring – at samme kandidat ble innvalgt fra to valgdistrikter ved samme valg. Opp gjennom årene har det skjedd flere ganger at samme person har vært valgt stortingsrepresentant fra ulike valgdistrikter ved ulike valg, men altså ikke ved det samme valget. Det skjedde i 2021, ved at samme kandidat fra Senterpartiet, Gro-Anita Mykjåland, ble innvalgt både fra Aust-Agder og fra Vest-Agder. Og bare for å presisere: Én og samme person kan ikke ha to plasser i Stortinget. Dette er regulert i Grunnloven og valgloven. Ved årets valg har dette skjedd igjen, men denne gangen er det enda mer kuriøst, ved at samme kandidat fra Kristelig Folkeparti – Jorunn Gleditsch Lossius – i utgangspunktet ble valgt både på distriktsmandat i Vest-Agder og på utjevningsmandat i Aust-Agder. Jeg presiserer her «i ut