OverStortinget

Først og fremst vil jeg rose representantene som har tatt opp dette temaet. De er ikke de første, og de kommer neppe til å bli de siste, for psykisk helse er et område som dessverre ikke får nok oppmerksomhet i helse- og omsorgspolitikken, på godt og ondt. Norge liker å tro at vi har et av verdens beste helsevesen, og statsråder fra ulike partier har gjennom årene formidlet dette budskapet, men det er en sannhet med modifikasjoner. Som sykepleier har jeg møtt mange pasienter som har psykiske lidelser og diagnoser, og la meg si det slik: Mange av de utfordringene jeg møtte og opplevde med denne pasientgruppen, og det de sto i, i år 2000, er de samme i dag. Det er et tankekors. Vi vet at det ikke er tilstrekkelig å styrke behandlingstilbudet alene. Forebygging, tidlig innsats og tilgjengelige lavterskeltilbud er avgjørende for å bedre den psykiske folkehelsen. Samtidig vet vi også at tilgang på nye medisiner er avgjørende for dem med de mest alvorlige diagnosene. Gjennom flere tiår har antall sengeplasser i psykiatrien blitt redusert. Samtidig har man satset på at kommunene og distriktspsykiatriske sentre skal ta over mer av behandlingen. Problemet er at denne oppbyggingen aldri har vært tilstrekkelig. Resultatet er et vakuum, hvor de sykeste pasientene faller mellom to stoler. Vi vet også at politiet er en av de samfunnsinstitusjonene som opplever dette i sin hverdag. Antallet utrykninger der psykiatri er den underliggende årsaken, er eksplosiv. I 2016 ble det registrert rundt 37 000 politioppdrag knyttet til psykiatri. I 2023 var tallet nær 57 000, og i 2025 var det enda høyere. Dette er formidable tall, og dette er ikke bare statistikk. Det handler om enkeltskjebner, og det er et varsko om et system som ikke fungerer. Når politiet må rykke ut til stadig flere oppdrag som egentlig er helseoppgaver, er det fordi helsevesenet ikke strekker til. Politiet selv sier det rett ut: De brukes som en nødløsning når kapasiteten i psykiatrien er for dårlig. Dette er ikke bærekraftig, og dette er et ansvar regjeringen må ta på alvor. Konsekvensene er alvorlige. Vi ser flere voldshendelser, flere alvorlige episoder og flere mennesker som ikke får hjelp før det er for sent. Politiet har selv advart om at det er personer med alvorlige psykiske lidelser som står bak et betydelig antall av de grove voldshendelsene. For Fremskrittspartiet er ikke dette akseptabelt. Vi trenger en ny kurs, vi trenger en satsing, og vi trenger at statsråder og regjeringer, uavhengig av politisk parti, tar dette på alvor. Dette handler om mennesker, dette handler om skjebner, og dette handler om et problem som dette samfunnet skal løse. Vi må øke kapasiteten i psykiatrien kraftig, vi må ha flere døgnplasser, og vi må ha bedre oppfølging og lavere terskel for innleggelse. Det er nødvendig for å fange opp de sykeste. Vi må rydde opp i ansvarsfordelingen og spikre den opp på veggen, med oversikt over hvem som har det reelle ansvaret, og hvem som skal ta ansvaret.