Vi kunne hatt en lang og god diskusjon om klimapolitikk. Mange svulstige forslag som har kommet fra denne regjeringen, har falt til jorden. Morrow Batteries ble av regjeringen løftet fram som et flaggskip i den aktive og grønne næringspolitikken. Vi kan trygt slå fast at det endte med en solid grunnstøting. Når ulike former for offentlig støtte og offentlige investeringer legges sammen, anslår Finansavisen at offentlige bidrag kan være på rundt 2,6 mrd. kr, mot omtrent 1,9 mrd. kr i privat kapital, før konkursen. Mener finansministeren, som jo har det overordnede ansvaret for pengebruken i Norge, at Morrow er et eksempel på ansvarlig bruk av skattebetalernes og fellesskapets penger, og et godt eksempel på grønn næringspolitikk? Eller ser finansministeren at disse pengene kunne vært brukt på en bedre måte, eksempelvis på det som er statens faktiske kjerneoppgaver, som helse, omsorg, justis og forsvar, og på den måten gjort hverdagen bedre for folk flest?

Det er ganske interessant å lytte til finansministerens svar. Jeg må si at det er stor forskjell mellom den virkeligheten han framstiller, og den virkeligheten folk der ute merker hver eneste dag. Mitt spørsmål handler mer om det som ligger i revidert nasjonalbudsjett. Regjeringen varslet i forbindelse med revidert at de vil innføre krav om nullutslippsløsninger og biogass i offentlige bygg- og anleggsprosjekter. Kravet kommer fra 1. januar neste år, og regjeringen anslår at det kan gi utslippskutt på rundt 400 000 tonn de neste fire årene. Regjeringen har altså oversikt over hvor mye dette vil kutte utslipp, men har finansministeren oversikt over hva dette faktisk vil koste? Hvor mye vil det fordyre byggingen? Eller er det slik at utslipp alltid trumfer alt, også kostnadssiden?

Jeg er veldig glad for at finansministeren ikke er opptatt av å øke kostnadssiden for boligkjøperne og heller ikke for eiendomsmeglerforetakene, og jeg håper han legger det til grunn i sine vurderinger. I sin plan for Norge sier regjeringen at man skal legge til rette for at næringslivet har stabile og forutsigbare rammevilkår. Nettopp dette er jo et element i den diskusjonen. Man ønsker også å gjøre hverdagen enklere for bedriftene over hele landet. Når man da også i forskriften ønsker å innføre en minste akseptfrist på 30 minutter per bud regnet fra tidspunktet budet mottas hos megler, er det slik at dette skaper noen administrative utfordringer for bransjen. Det vil komplisere kjøpsprosessen for budgiver, gir et merarbeid for meglerforetakene og gjør det vanskeligere å sikre en forsvarlig og effektiv gjennomføring av prosessen. Risikoen ved den tilsiktede gevinsten som tilsynet løfter fram, er altså særdeles stor. Synes finansministeren dette framstår som en forenkling og mindre bruk av administrasjon for eiendomsmeglerforetakene?

Takk for det. Jeg registrerer svaret fra finansministeren, og jeg er godt kjent med de elementene han drar fram. Det er jo slik at når man utvikler nye forskrifter eller forslag, er det i det private alltid lurt å gjøre en kost-nytte-analyse, og det burde man kanskje også i langt større grad ha gjort i det offentlige. I denne saken kan ikke Finanstilsynet sannsynliggjøre at en boligkjøper har lidd tap grunnet for liten eller manglende sikkerhetsstillelse, sånn som det er i markedet i dag. Det er kanskje noen få unntak i et begrenset marked her i Oslo det gjelder. Ifølge Eiendom Norge vil denne endringen føre til en kostnadsøkning på opptil 70 pst. for bransjen, kostnader som i siste instans vil falle på boligkjøpere og -selgere. Det er en rekke sikkerhetsgarantier som allerede er i hevd, altså innskuddsgaranti i bank, forsikringer hos meglerforetakene og skjerpede operasjonelle krav gjennom lov og forskrift. Når det allerede er dyrt å kjøpe bolig i Norge og regjeringen har som mål å bygge 130 000 nye boliger, står dette i grell kontrast. Hvor smart er det da å øke kostnadene for boligkjøperne ytterligere med et sånt forslag?

«I tråd med regjeringens ambisjon å forenkle vil jeg utfordre statsråden på Finanstilsynet sitt forslag om å øke sikkerhetsstillelsen for eiendomsmeglingsforetakene til 100 mill. kroner, med et minstebeløp på 25 mill. kr. Det vil kunne medføre økte kostnader i bolighandelen for alle parter i handelen, og svekke det effektive norske transaksjonssystemet for kjøp og salg av bolig. Ifølge bransjen selv er denne risikoen håndtert gjennom eksisterende ordninger. Mener statsråden at Finanstilsynet sitt forslag er godt?»

Det er noen ganger vi politikere hører det vi vil høre, og det gjorde denne representanten, så jeg skal ta til meg det. Jeg er glad for at vi deler ambisjonen om å forenkle, og det er nettopp det dette handler om for bedriftene der ute, fordi det har en kostnadsmessig effekt. Vi vet også at når det gjelder antall bedrifter i Norge, er majoriteten av det små og mellomstore bedrifter, og det leder meg over til noe annet. Denne regjeringen er veldig opptatt av å få flere folk ut i arbeid, noe vi også deler som ambisjon, for det er en god tanke. Da må vi se litt på hvilke tiltak denne regjeringen iverksetter for å få flere ut i arbeid, når vi ser at den største økningen i statsbudsjettet ligger på ytelser gjennom Nav. Ett tiltak for å få folk ut i arbeid er å lette muligheten for lærlinger til å komme ut i arbeidslivet. Da er det slik at alle bedrifter som ansetter nye medarbeidere i dag, må betale arbeidsgiveravgift. Er det aktuelt for finansministeren og dagens regjering å se på en ordning der man fjerner arbeidsgiveravgiften på lærlinger?

Jeg takker statsråden for svaret, og jeg synes det var interessant at han redegjorde for nedgangen i antall årsverk i SSB, men det interessante her er jo hvor mange årsverk bedriftene må bruke på å innrapportere til offentlige myndigheter. De tallene har ikke statsråden. Nettopp her ligger det også en viss grad av forenkling. Jeg fortsetter på forenklingssporet, for regjeringen satte seg jo et mål om å spare inn kostnader knyttet til pålagte regler og utvikling av offentlige skjemaer, med 11 mrd. kr i løpet av 2025. Isolert sett framsto det som et ambisiøst mål, og å ha en målsetting er vel og bra. Samtidig er det resultatet som teller, og regjeringen selv har estimert resultatet i oppnådd effekt til 7 mrd. kr. Jeg lurer da på om finansministeren anser det som et godt resultat eller god måloppnåelse, og om finansministeren har gjort seg noen tanker om hvordan han og departementet i det kommende statsbudsjettet vil forenkle og redusere kostnadene ytterligere for bedriftene i Norge.

«I statistikkloven er det et krav om at bedrifter sender inn opplysninger til Statistisk sentralbyrå (SSB), og om de ikke gjør det, kan de ilegges tvangsmulkt, jf. § 20. Det fremstår som urimelig da mange bedrifter opplever strammere økonomiske tider, regjeringen har uttalt at den skal forenkle og gjøre det lettere å drive næringsvirksomhet, og de opplysningene som SSB ber om, allerede finnes i andre offentlige instanser som Skatteetaten, Nav etc. Vil statsråden bidra til å endre kravene i statistikkloven og bidra til å forenkle dagens ordning?»

Det er hyggelig å høre at det er ganske bred enighet i salen om at innføring av aksjesparekontoordningen har vært en suksess. Det er det ingen tvil om, og det er mange småsparere der ute som anerkjenner betydningen av dette og verdsetter det med tanke på sin egen sparing. Det er slik at vi er i en verden som er i endring, og vi er også i en verden med stor tilgang på nye startuper og nye tekselskaper som er der ute, og som trenger kapital for å kunne utvikle framtidens arbeidsplasser. De sliter i dag med å få tilgang til denne kapitalen, og derfor ser vi en stor utflytting av den typen bedrifter, f.eks. til Stockholm eller til andre land hvor det ligger bedre til rette for å kunne komme i gang med sin aktivitet, utvikle aktiviteten eller få tilgang til kapital. Dette forslaget har jeg lyst til å si at er veldig bra, og jeg har lyst til å gi honnør til forslagsstillerne som løfter denne debatten. Det er selvfølgelig noen nyanser her som man må se nærmere på, men vi som står bak tilrådningen, er aktivt opptatt av å få dette inn i aksjesparekontoordningen, for vi mener at dette vil stimulere til å gi mer kapital til f.eks. startuper, og gjøre det mer interessant å investere i. I stedet for at en bare kanaliserer kapital til børs, som skjer i dag, vil man altså få breddet ut dette og gi mer igjen for den sparekapitalen som den enkelte legger inn i det. Det er noe risiko i det, men det kan man jo faktisk ta ned, og jeg skal gi finansministeren et par eksempler. Man kunne f.eks. innføre en egen startup-aksjesparekonto for unoterte aksjer. Da kan man sette beløpsgrenser for å redusere faren for misbruk. Man kan også stille krav om tredjeparts verdsettelse av de aksjene som legges inn i denne sparemuligheten. Vi trenger å få fart på investeringer. Vi må tørre å gjøre risiko mer lønnsomt, og vi må tørre å gjøre eierskap mer attraktivt. Vi må gjøre systemene enklere, vi må gjøre dem forutsigbare, og vi må også stimulere til at hver enkelt kan ta sine valg hva gjelder sparing. Hvis man ønsker å bruke sin sparekapital og investere i denne typen selskaper, mener vi det er positivt.

Vi lever i en stadig mer digital verden, der datasentre har blitt en av de viktigste grunnpilarene for både samfunn og næringsliv. De utgjør selve infrastrukturen som gjør det mulig å lagre, behandle og distribuere enorme mengder data – fra strømmetjenester og nettskyer til kunstig intelligens og kritiske samfunnsfunksjoner. Globalt spiller datasentre en avgjørende rolle i digitaliseringen. De muliggjør utviklingen av ny teknologi som kunstig intelligens og stordataanalyse. Uten tilstrekkelig datakapasitet vil innovasjonstakten vi ser i dag, være betydelig lavere. Datasentre gjør det mulig å skalere tjenester raskt, nå globale markeder og levere sanntidsløsninger som tidligere var utenkelige. Datasentre er også tett knyttet til økonomisk vekst. De skaper arbeidsplasser, tiltrekker seg investeringer og bidrar til utvikling av det digitale økosystemet. Mange land konkurrerer aktivt om å tiltrekke seg datasenteretableringer, nettopp fordi de fungerer som katalysatorer for videre teknologisk utvikling. Her i Norge har datasentre vært tema rundt omkring i mange kommunestyrer. Vi har flere naturlige fortrinn som gjør Norge til et attraktivt sted for bærekraftige datasentre. Midt oppi dette vil Senterpartiet med dette representantforslaget innføre en ny elavgift. Forslaget fra Senterpartiet vil medføre økte kostnader for dem som skal etablere og drifte datasentre i Norge. Det vil gi økte inntekter til AS Norge, men samtidig vil det ikke medføre økt kraftproduksjon som jo er den store utfordringen i det norske markedet. Ergo er dette lite annet enn en ny melkeku for staten. FrP er prinsipielt for en lavere elavgift, og vi er imot særavgifter som det dette forslaget søker å innføre. Vi er et parti som er opptatt av et aktivt og godt næringsliv og digitalisering, noe datasentre bidrar til. Vi er glade for at et flertall i komiteen påpeker at en særskilt sats for datasentre kan gi uforutsigbarhet og skape konkurransevridning, og at å innføre en slik avgift nå også kan påvirke Norges attraktivitet som lokaliseringsland for digital infrastruktur og dermed få konsekvenser for digital sikkerhet og næringsutvikling. Fremskrittspartiet kommer heller ikke til å støtte det løse forslaget som ligger i saken.

Jeg føler ikke at jeg får et ordentlig svar på hvordan finansministeren vil sikre at Finanstilsynet følger opp dette. Det er litt av det som ligger i intensjonen i det mindretallsforslaget som er fremmet, og som flere representanter har vært inne på fra talerstolen her, når vi ber om at departementet jobber gjennom 2026 med disse retningslinjene. Da er spørsmålet: Vil finansministeren nå, på bakgrunn av debatten og bl.a. spørsmålene fra undertegnede, ta med seg dette tilbake til departementet og kanskje begynne den jobben og være litt proaktiv i forhold til dette, for dette kan bli en problemstilling. Det er gjerne greit å være i forkant istedenfor hele tiden å være i etterkant.

Det siste er jeg selvfølgelig enig i, og jeg ser også nyansen eller forskjellen mellom folketrygden og private pensjonsselskaper. Men hele intensjonen her er at vi i denne salen er lovgivere, og da er det slik at vi setter retningslinjene for hva som skal gjelde i markedet. Intensjonen med denne proposisjonen var å fortsette de tidligere reformene innen pensjonsfeltet, men her skjer det altså uten noen tydelig form og klar regulering. Det er ingen tvang til oppjustering, men man stoler på insentiver og retningslinjer som kan oppleves å henge litt i luften, og man ser det fra fripolisetakernes ståsted. Regjeringen sier at ja, mer overskudd skal komme kundene til gode, men ikke via strengere regler. Isteden sier man at det skal komme via insentiver, fleksibilitet og direkte utbetaling. Da er jo spørsmålet, som statsråden selv var inne på, for han sier at man skal følge opp dette når de reglene er utarbeidet: Hvordan vil regjeringen sikre at disse fripolisekundene ivaretas om bransjen ikke følger opp disse intensjonene?

I proposisjonen er et av temaene fripoliser, og det er noe som engasjerer mange. Det er gjort endringer i 2022 i hvordan overskuddet fordeles mellom buffer og oppjusteringen av pensjon, og i 2024 ble det innført sammenslått bufferfond. Nå blir det sånn at man får en større andel av dette bufferfondet enn man fikk før. Når regjeringen nå legger fram denne proposisjonen, vil ikke regjeringen innføre noe tak på bufferen eller sette minstekrav til nedbygging, men krever at selskapene selv skal lage retningslinjer for bufferfondet. Reelt sett gir det mer fleksibilitet til selskapene og kanskje mindre tvang til å øke denne pensjonen. Kan finansministeren utdype hvorfor man ikke i langt større grad har fulgt opp anmodningen Stortinget kom med rundt dette spørsmålet i siste runde?

Først vil jeg benytte anledningen til å takke saksordføreren for den jobben som er lagt ned, og takke resten av komiteen for samarbeidet. Dette er en sak som handler om noe helt grunnleggende, nemlig tryggheten for folks pensjon. Det snakkes varmt om forbedringer i pensjonssystemet, om fleksibilitet og muligheter og høyere avkastning, men for mange pensjonister oppleves virkeligheten som en litt annen. De siste årene har altfor mange opplevd at pensjonen deres står stille, samtidig som prisene øker. Nå har vi enda en runde med endringer, og spørsmålet er jo ikke hva som er intensjonen, men om dette faktisk vil gi bedre pensjon. Svaret er: bare delvis. Hovedinnholdet i saken er hvordan pensjonsmidler i garanterte pensjonsprodukter, særlig fripoliser, skal forvaltes. Regjeringen foreslår bl.a. endringer i bruken av bufferfond, innføring av såkalt lånt egenkapital og forenklinger for investeringsvalgene. Målet er å gi høyere avkastning og mer fleksibilitet, og det framstår som et godt og rett mål. Samtidig må vi ta inn over oss realitetene, og det er at mange pensjonister over tid har opplevd svak regulering av pensjonene sine. Midler som kunne gitt økt utbetaling, har i stedet blitt stående i bufferfond. Det betyr i praksis lavere kjøpekraft for vanlige folk, for dem som har jobbet et langt liv og forventer en trygg og forutsigbar pensjon. Fremskrittspartiet er tydelig på at pensjon først og fremst er den enkeltes penger. Det er oppsparte midler som tilhører folk – ikke systemet, ikke selskapet og ikke staten. Derfor mener Fremskrittspartiet at regelverket i større grad må sikre individuell råderett, mer forutsigbarhet og reell valgfrihet. Det er krevende at regjeringen på flere områder går bort fra klare, rettighetsfestede regler og i stedet gir mer makt til pensjonsleverandørene gjennom skjønnsbaserte løsninger. Det kan svekke kundenes stilling. Kjernen i utfordringen er enkel: Pensjonen øker ikke nok, og så lenge det ikke stilles tydelige krav til oppregulering, vil dette problemet bestå. Da hjelper det i utgangspunktet lite med tekniske justeringer og nye modeller. Men Fremskrittspartiet er opptatt av at avkastningen skal komme pensjonistene til gode. Overskudd fra pensjonsmidlene må ikke bli liggende i systemet. Det skal bidra til høyere utbetalinger. Derfor løfter vi fram betydningen av tydelige og bindende regler for nedbyggingen av bufferfond, bedre informasjon til kundene og tiltak som sikrer jevnere oppgradering av pensjonsmidlene. Kjernen i dette er at pensjonen skal være til å leve av og være en trygghet den dagen arbeidslivet tar slutt. Det handler om tryggheten til folk. Vi er også av den oppfatning at dette ikke er siste gang vi kommer til å diskutere pensjon fra denne talerstolen og i denne salen. Vi har et felles ansvar for å jobbe fram gode rettigheter for pensjonstakerne der ute, og vi kommer til å bidra i det arbeidet også framover. Denne saken er et steg i riktig retning, men dette er, som saksordføreren sa, en komplisert sak, og det er ikke det siste vi kommer til å se av den. Jeg tar også opp de forslagene som er fremmet av FrP og mindretallet i saken.

Jeg legger også til grunn at to avtaleparter følger opp avtalen med den gjensidighet som ligger i det. Men vi kan heller ikke fri oss fra at det er utfordringer mellom hvordan vi opplever og vil at et næringsliv skal fungere, og hvordan vår kinesiske motpart gjør det. Når man har inngått en slik gjensidig avtale, må det også være noen korrektive tiltak, gitt at avtalen ikke blir fulgt opp, og da er spørsmålet: Hvordan vil finansministeren sikre at det blir etterlevd, slik at vi kan være trygge på at denne avtalen vi nå har inngått, blir fulgt opp?

Jeg har et spørsmål til finansministeren basert på det han sa i sitt innlegg nå. Der tok han opp temaet om OECD og BEPS-prosjektet, og innyndingen av det i avtalen. Det er i utgangspunktet positivt, og det er vi tilhengere av. Men så vet vi at Kina har noen utfordringer knyttet til rettsstatsprinsippet og er ikke det vi kanskje kjenner igjen her i den vestlige sfære. Da er vi inne på utfordringer knyttet til håndheving og informasjonsdeling. Når vi vet at det har vært krevende på mange andre områder, er spørsmålet: Hvordan har finansministeren tenkt å følge opp og sikre at vi kan være trygge på at disse reglene man nå har avtalt, blir etterlevd?

Først og fremst vil jeg takke saksordføreren for en god og grundig redegjørelse for komiteens arbeid i saken. Som det er sagt fra talerstolen, er dette en sak som har pågått over tid, og man har forhandlet og kommet fram til en avtale som ble inngått for en god stund siden. Det er ikke så mye å anføre fra vårt ståsted utover det saksordføreren var inne på, og det er det sikkerhetspolitiske aspektet i forholdet mellom Norge og Kina. Denne avtalen vil på den positive siden bidra til mer forutsigbarhet for norske selskaper som opererer i Kina, og den kan også bidra til å styrke handel og investeringer. Det er i tråd med Fremskrittspartiets ønske om å legge bedre til rette for næringslivet. Vi må likevel ikke glemme å balansere hensynene opp mot nasjonal sikkerhet og økonomisk selvstendighet, og det er noen viktige parametere i oppfølgingen av en slik avtale framover som vi er opptatt av. Jeg tar opp mindretallsforslaget. Med det følger vi det som ellers er sagt i saken.

Vi er helt uenig i at det er godt at Vy skal ta over Flytoget. Det har statsråden helt rett i. Det er også et tankekors at det i dag står en god del togsett til reparasjon, og at de har stått der ganske lenge. Spørsmålet er når de kommer i drift. Tog er ett element av trafikken inn og ut av Oslo, et annet element er biltrafikken. Når det ikke går tog, velger folk å kjøre bil. Vista Analyse har beregnet at forsinkelser på hovedveinettet i Oslo-området medfører årlige kostnader for de reisende på opp mot 5,1 mrd. kr. Det omfatter alle kjernestrekningene inn og ut av Oslo i alle himmelretninger. Forsinkelseskostnadene er størst på E18 vest og E6 nord. Det tar altså 40–50 pst. lengre tid å kjøre på veiene i Oslo-området i rushtrafikken. Vi vet også at andelen sysselsatte som kjører inn og ut av Oslo og Akershus, er formidabel. Når togene ikke går, og når det er forsinkelser på veinettet, er spørsmålet til statsråden: Er du enig i at det må tas et ordentlig samferdselsløft for å sikre enda bedre framkommelighet inn og ut av Oslo, og at man da må legge ytterligere investeringer på bordet, sammenliknet med det regjeringen har lagt opp til?

Jeg vil takke for svaret. Jeg tror nok det er en virkelighet som de som bruker tilbudet, ikke kjenner seg igjen i. Man kan gjerne investere i nye togsett, men en av de store utfordringene er jo det tunnelløpet som går under det bygget vi står i i dag. Det er en av de største utfordringene for togtrafikken i Oslo og Akershus og på Østlandet for øvrig. Statsråden sier at punktlighet er viktig. Det er vi helt enige om, for det er det som sørger for at folk kommer seg til og fra, og folk er avhengig av å ta tog. Det er et faktum at punktligheten til togene i rushtiden i Oslo har gått ned de siste årene. Den lå på rundt 77 pst. i 2024, og den er på samme nivå i 2025. Riksrevisjonens undersøkelse av myndighetenes arbeid med å redusere forsinkelser og innstillinger på jernbanen fra 2024 bekrefter at omfanget på forsinkelser og innstillinger på tog har økt på landsbasis de senere årene. Statsråden kom med en liste i sitt forrige svar, men jeg står igjen med følgende spørsmål: Hvordan skal de som er avhengig av tog for å komme seg på jobb i Akershus, har tiltro til det regjeringen gjør, og til at de som er satt til å gjennomføre regjeringens togpolitikk, er kvalifisert til å gjøre den jobben de er satt til?

«I svar på skriftlig spørsmål nr. 373 for 2025–2026 viser samferdselsministeren til beregninger fra Jernbanedirektoratet som anslår at arbeidsmarkedsregionen Oslo vil tape om lag 680 årsverk i 2026 som følge av togforsinkelser – gitt at dagens situasjon vedvarer. Videre anslår Jernbanedirektoratet at forsinkelser og innstillinger som skyldes feil på infrastrukturen, alene koster de reisende om lag 600 mill. kr per år. Mener statsråden at regjeringens samferdselspolitikk gjør hverdagen bedre for innbyggerne i Akershus?»

Norge skal ha store ambisjoner, og vi må i langt større grad utnytte våre ressurser på en bedre måte enn det vi gjør i dag. Derfor må vi også være kritiske med henblikk på hvordan vi velger å organisere oss, og vi må gjøre det klokt. I dag har vi tre forvaltningsnivå: stat, fylkeskommune og kommune. Spørsmålet vi må stille oss, er enkelt: Trenger vi egentlig alle tre? Jeg vil argumentere for at svaret er nei. Fylkeskommunen er et kostbart og lite synlig forvaltningsledd. Spør man vanlige folk der ute, er deres forhold til fylkeskommunen nesten ikke-eksisterende, og dette er altså et nivå som sysselsetter mer enn 42 500 årsverk, og som forvalter titalls milliarder kroner hvert eneste år. Det er et demokratisk problem når mange innbyggere ikke vet hva fylkeskommunen gjør, eller hvem som styrer den, men først og fremst handler dette om effektiv ressursbruk. Kommunesektoren står i en krevende økonomisk situasjon, og det er der de viktige tjenestene i folks liv gis: skole, eldreomsorg, barnevern og helsetjenester. Hverdagen til den enkelte skjer i en kommune, og da er der vi må legge ressursene i en tid da kommunesektoren opplever økende press på budsjetter og tjenesteleveranse. Spørsmålet er da: Er det riktig å opprettholde et eget administrasjonsnivå mellom stat og kommune? Tre nivåer gir uunngåelig mer byråkrati – flere administrative strukturer, flere beslutningsledd og mer uklar ansvarsfordeling. Oppgaver som regional utvikling, samferdsel og planlegging deles mellom stat, fylke og kommune. Resultatet er ikke alltid bedre løsninger, men ofte mer koordinering, flere møter og lengre beslutningsprosesser. Som kommunepolitiker gjennom 25 år har jeg opplevd hvor frustrerende det er å overprøves av fylkeskommunale prosesser og vedtak. Som fylkespolitiker har jeg sett at de oppgavene som fylkeskommunen er satt til å løse, med fordel kan avvikles og fordeles ut til kommunene. Vi skal sløse med de offentlige midlene og ressursene vi har. Vi må passe oss for ikke å utvanne ansvaret og skape mer frustrasjon og kaos, som er virkeligheten der ute i dag. Alternativet er heller å etablere et mye tydeligere ansvar. Oppgaver kan flyttes til staten der det er behov for nasjonal styring, og – viktigst – til kommunene, der tjenestene faktisk leveres. Ved å styrke kommunene gir vi makt nærmere innbyggerne. Vi gjør demokratiet mer direkte, mer forståelig og mer relevant. Dette handler ikke om å svekke velferden; det handler om å styrke den. Ved å avvikle fylkeskommunen reduserer vi administrasjon, frigjør ressurser og bruker penger der de virkelig betyr noe: på gode tjenester til folk i hele landet. Tiden er inne for endring. Dessverre er det for få i denne salen som tenker det, og det er synd.

De siste dagene har vi vært vitne til noe uvanlig i norsk politikk. Det er en akutt erkjennelse av at avgiftspolitikken faktisk rammer folk flest. Drivstoffprisene er skyhøye, og med de prisene vi ser nå, øker inntektene til staten formidabelt, mens innbyggerne og næringslivet skal få tomme lommebøker. Konsekvensene er merkbare til de grader. Det virker som om en oppgave denne regjeringen har tatt på seg, er å straffe nordmenn så mye de kan. Prisnivået vi ser på helt nødvendige varer og tjenester, er oppsiktsvekkende, men den debatten vi har sett – og som gjør at vi står her nå i dag – er like oppsiktsvekkende. For kort tid siden ble forslag om kutt i drivstoffavgifter og matmoms som ble fremmet av FrP, avvist – som så ofte før. Finansministeren argumenterer for at slike tiltak må behandles i budsjettsammenheng, ikke gjennom hastetiltak, og snakker om stabil økonomistyring. Det er strengt tatt intet nytt fra den fronten. Andre partier i denne salen snur kappen etter vinden og har raskt endret posisjon 180 grader. Nå ser vi et flertall på Stortinget – og bra er det – inkludert partier som tidligere har vært skeptiske, åpne for å hastebehandle kutt i avgiftene. Senterpartiet, som er en del av det rød-grønne flertallet og regjeringens budsjettpartner, forsøker å spille på to hester: å stå ved sine budsjettforpliktelser og å svare på presset fra velgerne som opplever at økonomien blir stadig trangere. Også Høyre har beveget seg fra å advare mot slike grep, til nå å støtte en rask behandling av avgiftskutt. Det illustrerer to ting. Politikk er ingen eksakt vitenskap, og som den tidligere lederen av Sovjetunionen Vladimir Lenin har sagt: Det er en gammel sannhet at man i politikken ofte må lære av fienden. Det virker som noen av partiene her har gjort det, for det er ett parti som ikke har endret standpunkt – fordi vi aldri har forlatt det – og det er Fremskrittspartiet.’ Vi har over tid vært tydelige på at avgiftsnivået i Norge er for høyt, og at staten ikke kan fortsette å øke sine inntekter mens vanlige folk får regningen. Vi har foreslått konkrete tiltak som å fjerne veibruksavgiften på bensin og diesel, redusere eller fjerne CO2-avgifter og halvere matmomsen. Dette er ikke nye forslag, de er fremmet gjentatte ganger og blitt stemt ned, og det reiser spørsmålet: Hvorfor må det en krise til før man lytter? Vi har en regjering som hever seg over folks hverdagsutfordringer. Vi har en regjering som må piskes på plass av Stortinget gang etter gang, og vi har en regjering som har manglende evne til å prioritere Norge og norske innbyggere, men velger å dele ut penger over en lav sko til resten av verden. Ved å omprioritere penger vil man fint kunne finansiere disse avgiftskuttene som nå Stortinget forhåpentligvis kommer til å vedta senere i dag. Det kunne regjeringen enkelt gjøre dersom de hadde villet, og det er viljen det står på. Det handler nemlig om politisk handlingsvilje og handlingsevne, og det er valg regjeringen kunne ha tatt, men bevisst har latt være.

Først og fremst vil jeg rose representantene som har tatt opp dette temaet. De er ikke de første, og de kommer neppe til å bli de siste, for psykisk helse er et område som dessverre ikke får nok oppmerksomhet i helse- og omsorgspolitikken, på godt og ondt. Norge liker å tro at vi har et av verdens beste helsevesen, og statsråder fra ulike partier har gjennom årene formidlet dette budskapet, men det er en sannhet med modifikasjoner. Som sykepleier har jeg møtt mange pasienter som har psykiske lidelser og diagnoser, og la meg si det slik: Mange av de utfordringene jeg møtte og opplevde med denne pasientgruppen, og det de sto i, i år 2000, er de samme i dag. Det er et tankekors. Vi vet at det ikke er tilstrekkelig å styrke behandlingstilbudet alene. Forebygging, tidlig innsats og tilgjengelige lavterskeltilbud er avgjørende for å bedre den psykiske folkehelsen. Samtidig vet vi også at tilgang på nye medisiner er avgjørende for dem med de mest alvorlige diagnosene. Gjennom flere tiår har antall sengeplasser i psykiatrien blitt redusert. Samtidig har man satset på at kommunene og distriktspsykiatriske sentre skal ta over mer av behandlingen. Problemet er at denne oppbyggingen aldri har vært tilstrekkelig. Resultatet er et vakuum, hvor de sykeste pasientene faller mellom to stoler. Vi vet også at politiet er en av de samfunnsinstitusjonene som opplever dette i sin hverdag. Antallet utrykninger der psykiatri er den underliggende årsaken, er eksplosiv. I 2016 ble det registrert rundt 37 000 politioppdrag knyttet til psykiatri. I 2023 var tallet nær 57 000, og i 2025 var det enda høyere. Dette er formidable tall, og dette er ikke bare statistikk. Det handler om enkeltskjebner, og det er et varsko om et system som ikke fungerer. Når politiet må rykke ut til stadig flere oppdrag som egentlig er helseoppgaver, er det fordi helsevesenet ikke strekker til. Politiet selv sier det rett ut: De brukes som en nødløsning når kapasiteten i psykiatrien er for dårlig. Dette er ikke bærekraftig, og dette er et ansvar regjeringen må ta på alvor. Konsekvensene er alvorlige. Vi ser flere voldshendelser, flere alvorlige episoder og flere mennesker som ikke får hjelp før det er for sent. Politiet har selv advart om at det er personer med alvorlige psykiske lidelser som står bak et betydelig antall av de grove voldshendelsene. For Fremskrittspartiet er ikke dette akseptabelt. Vi trenger en ny kurs, vi trenger en satsing, og vi trenger at statsråder og regjeringer, uavhengig av politisk parti, tar dette på alvor. Dette handler om mennesker, dette handler om skjebner, og dette handler om et problem som dette samfunnet skal løse. Vi må øke kapasiteten i psykiatrien kraftig, vi må ha flere døgnplasser, og vi må ha bedre oppfølging og lavere terskel for innleggelse. Det er nødvendig for å fange opp de sykeste. Vi må rydde opp i ansvarsfordelingen og spikre den opp på veggen, med oversikt over hvem som har det reelle ansvaret, og hvem som skal ta ansvaret.

Jeg tror nok at folk der ute opplever at virkeligheten er en litt annen. I et svar til representanten Vedum tidligere i dag sa statsråden: «[D]et er kroner folk lever av (…).» Regjeringen skriver i sin plan for Norge, som ble framlagt før jul: «Mange familier har hatt presset økonomi og økte bo- og levekostnader.» Da ville det også vært naturlig å ta grep som gjør at presset i økonomien for den enkelte reduseres, og at bo- og levekostnadene prioriteres i de valg regjeringen gjør. En sentral del av levekostnadene for de fleste er jo mat. Vi ser at man i Sverige nå setter ned matmomsen, og vi har hatt en lang polemikk om matmomsen tidligere i dag. Likevel har ikke regjeringen eller finansministeren indikert at de vil gjøre noe med det. Det jo slik at hvis man halverer matmomsen, vil en gjennomsnittsfamilie på fire personer sitte igjen med 12 000–13 000 kr i året. Ville ikke det være et bidrag til å sikre at folk har kroner å leve av, finansminister?

Også jeg er klar over at det er en klar arbeidsdeling mellom Norges Bank, som setter renten, og hva regjeringen kan eller skal ta ansvar for. Det som er utfordringen, er at Arbeiderpartiet i valgkampen på reklameplakater på trikken her i Oslo reklamerte for at de skulle sørge for lavere rente. Man har altså etablert et faktum ute blant velgerne om at man har lovet en lavere rente til folk flest. Bolig er noe av de viktigste man investerer i. Etter andre verdenskrig var det stor boligmangel i Norge. Husbanken ble opprettet i 1946, og det ble innført sterk statlig regulering og støtte til boligbyggelag. Prinsippet om at flest mulig skulle eie sin egen bolig, ble nærmest hamret i veggen. Boliglånsundersøkelsen til Finanstilsynet for 2025 viser en økning i gjeldsgraden for nye lån. Det henger nok sammen med utlånsforskriften, som har økt til 90 pst. Allikevel vet vi at mange sliter med å komme inn i boligmarkedet, og at byggekostnadene er særdeles høye. Er det slik at dagens regjering med sin nye, dog stadig endrede, skattemodell på bolig, manglende grep for å bygge nye boliger og manglende satsing på Husbanken har gått bort fra prinsippet om at man skal eie sin egen bolig?

«Regjeringen har gjentatte ganger hevdet at de fører en politikk som vil bidra til lavere renter. Prisene i Norge steg med 0,6 pst. fra desember 2025 til januar 2026. I januar 2026 var prisveksten 3,6 pst. høyere enn for ett år siden. Kjerneinflasjonen, som ekskluderer energivarer og er justert for avgiftsendringer, var 3,4 pst. Norges Bank har i sine prognoser ligget inne med et estimat på 2,9 pst. prisvekst. Mener fortsatt statsråden at regjeringens politikk vil bidra til en lavere rente?»

Jeg registrerer to ting. Det ene er at vi skal ha en ansvarlig økonomi, og det andre er at statsråden sier det er bedre at folk får skattelettelse gjennom de 16 mrd. kr. Nå har han sagt at man skal opprettholde dagens skattenivå, så der henger ikke argumentasjonen sammen, men hvis man nå legger opp til en skattelette på 16 mrd. kr, er det vel og bra. Det er også et annet paradoks i argumentasjonen finansministeren kjører. Lavere matmoms er urettferdig for de fattige fordi de rike bruker mer penger på mat enn det fattige gjør. Da er finansministeren altså imot å gi lettelser på matmomsen. Samtidig har denne regjeringen innført norgespris på strøm, og her er argumentasjonen diametralt motsatt, for de rike bruker mer strøm i hus og hytter enn andre, ifølge politikere på venstresiden og finansministeren. Regjeringen og finansministeren mener at norgespris er flott for alle, så her er fordelingsprinsippet ikke så relevant. Essensen i argumentasjonen fra finansministeren er at de fører en ansvarlig politikk når avgifter øker for folket og statskassen fylles opp, så vi kan dele ut penger til resten av verden. Spørsmålet er: Har finansministeren og regjeringen glemt hvem de er til for å tjene? Ser finansministeren at argumentasjonen han kommer med, er selvmotsigende og rimelig tynn?

Vår oppgave er å gjøre folks hverdag bedre. Når vi da ser hvordan kostnadsbildet utvikler seg for familiene, er det jo et tankekors at stadig flere av oss velger å reise over grensen, og vi ser også at grensehandelen med drivstoff økte med nesten 300 pst. fra 2023 til 2025. Samtidig økte den norske totale grensehandelen i 2025 til 11,3 mrd. kr. Det gir en indikasjon på hva folk er opptatt av, og hvordan de jobber for å få en bedre hverdag. Hvert eneste år forsvinner store summer ut av Norge fordi folk helt forståelig velger å handle der avgiftene er langt lavere, og resultatet det er jo at folk kjører store omveier. Det handler om klimautslipp, som jo denne regjeringen er opptatt av at man skal redusere, og man bidrar egentlig til å gjøre hverdagen til folk verre. Mener finansministeren at denne utviklingen er et tegn på at avgiftene i Norge er blitt altfor høye?

Det er en glede på vegne av Fremskrittspartiets representanter Erlend Wiborg, Jon Engen-Helgheim, Himanshu Gulati og meg selv å fremme et representantforslag om en plan- og bygningslov for krig og krise.

Takk for svaret. Statsråden sendte et brev til finanskomiteen den 2. desember 2025 som et svar på dette representantforslaget. I dette brevet omtaler statsråden EØS-avtalen og innlemmelse av rettsakter som ligger i EØS-avtalen. Vi har en EØS-avtale som tar sikte på at vi skal ha adgang til det europeiske markedet og på den måten gjøre det enklere for norske bedrifter å konkurrere og være i aktivitet. Vi ligger jo langt fremme på teknologiutvikling hva gjelder f.eks. betalingstransaksjoner. Jeg regner med at finansministeren også er like moderne som denne representanten og bruker Vipps. Det er en enkel måte å overføre penger mellom oss på. Det som er den store utfordringen, er at et selskap som Vipps ikke kan gjøre grenseoverskridende betalinger til vårt naboland Sverige. Det er på tross av en teknologi som har vært fremme i mange tiår. Hva tenker statsråden om det, i forhold til innlemmelser, og tilgangen til EU-markedet?

Vi ser fram til å motta det til Stortinget, og vi skal selvfølgelig gå inn i det når det kommer. Representanten Astrup var nettopp inne på temaet kapitalkrav og eksemplifiserte det med at Aprila Bank har meldt seg ut. Det finnes også flere andre som har vurdert dette sett i lys av den politikken som regjeringen fører. Har finansministeren registrert den uroen som er blant slike aktører, og som vi har sett eksemplifisert med Aprila Bank, og vil han ta konkrete grep for å imøtekomme bransjen i det som blir lagt fram i finansmarkedsmeldingen?

Finansministeren sa at finansmarkedsmeldingen kommer, og den ser vi fram til å få. Mange av de innspillene som kommer i denne runden, har jo kommet til regjeringen i tidligere runder. Det går ut på tiltak som bransjen selv mener kan bidra til å gi dem større innovasjonskraft, bedre utvikling og bedre næringsvilkår. Da er spørsmålet: Kan vi forvente denne gangen at vi har en litt mer proaktiv regjering som faktisk vil imøtekomme de entydige tilbakemeldingene som kommer fra bransjen selv?

I norsk politikk har finansbransjen lenge vært omtalt som et nødvendig supplement til reell verdiskaping, snarere enn en del av den. Det har dessverre bidratt til et politisk rammeverk preget av skepsis, særreguleringer og manglende vilje til å se kapitalmarkedet som en strategisk viktig næring. Det er et veivalg Norge ikke har råd til, særlig i en tid der privat kapital, investeringer og markedsdrevne løsninger er avgjørende for ny vekst. Finansnæringen er en svært viktig næring for Norge, og den bør anerkjennes som en del av nasjonal infrastruktur. Uten en velfungerende finansnæring, som står for om lag 6 pst. av norsk BNP og 2 pst. av sysselsettingen, vil økonomien og samfunnet stoppe opp. Gode rammebetingelser er avgjørende for at næringen skal bidra til høyere vekstevne, investeringer, innovasjon og ny teknologi. Derfor mener Fremskrittspartiet, sammen med Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, at det er nødvendig med en tydeligere balanse mellom regulering og tilsynspraksis. Det er slik at finansnæringen selv etterlyser mer forutsigbare rammevilkår, og det har de gjort over tid. Det er et ansvar for dette stortinget å imøtekomme det når vi ser på den rivende utviklingen som er innenfor sektoren. Faktisk ligger Norge langt fremme når det gjelder utvikling av teknologi vi kan høste av, ikke bare internt i vårt eget marked, men også i det store verdensmarkedet, hvis vi tar noen strategisk viktige grep. Det er slik at finansnæringen, som sagt, etterlyser forutsigbare rammevilkår, og når skatter på kapital, eierskap og investeringer endres hyppig og uten helhetlig vurdering, øker den usikkerheten. Kapital og kompetanse er ikke statiske verdier, de er dynamiske, og resultatet er at investeringer og arbeidsplasser flyttes ut. Det etterlyses også en reell konkurransenøytralitet. Norske aktører konkurrerer direkte med finansmiljøer i Europa og resten av verden, men de møter også ofte strengere kapitalkrav og høyere skattebelastning enn konkurrerende aktører der ute. Det svekker Norges posisjon som finansielt knutepunkt, og det kan dette stortinget og denne regjeringen gjøre noe med. De borgerlige partiene understreker dette prinsipielle synet og fremmer konkrete forslag om en helhetlig analyse av finansnæringen, gjennomgang av tilsynspraksisen og vurdering av å innføre noen av de svenske forslagene som ligger i deres SOU. Disse forslagene reflekterer et ønske om å etablere en formell anerkjennelse av finansnæringen som strategisk kunnskap og ekspertnæring, tilpasset de næringspolitiske virkemidlene, og endre skatte- og opsjonsordninger for å sikre bedre tilgang til høykompetent arbeidskraft og risikovillig kapital. Det vil forbedre den næringsfaglige kompetansen og konsekvensanalysen hos Finanstilsynet, for å unngå nasjonal overimplementering av EU-regelverk er også sentralt i dette. Prinsippet er klart: Norske myndigheter må anerkjenne finans som en strategisk næring og etablere en egen finansnæringsstrategi under Finansdepartementet for å utnytte potensialet for vekst, innovasjon og arbeidsplasser i Norge. Jeg tar opp FrPs forslag.

Jeg er helt enig med finansministeren i at vi skal ha kontroll på økonomien, og det er essensielt for et storting og en regjering å forvalte. Samtidig er det slik at næringslivet selv har lagt på bordet mange forenklingstiltak som de mener regjeringen kan gjennomføre, og som vil gi effekt – positiv effekt – med tanke på enda flere arbeidsplasser. Da er jo det en vinn-vinn-situasjon som jeg ville tro at regjeringen, som er opptatt av konkurransekraft, ville være opptatt av. En bransje som er veldig utsatt i dag, er bygg- og anleggsbransjen. Regjeringen har som politikk at det skal etableres 130 000 nye boliger fram til 2030. Så ser vi at antallet konkurser innenfor den næringen og leverandørindustrien er formidabel. Da er spørsmålet: Hvilke grep vil denne finansministeren og denne regjeringen ta for å øke konkurransekraften og redusere konkurstallene vi ser i den bransjen, når regjeringen samtidig har et mål om at man skal bygge 130 000 nye boliger i Norge, som vi vet at det er et stort behov for? Ser statsråden at det er en stor divergens med hensyn til det regjeringen sier den er for, og det som er den konkrete effekten der ute?

Jeg bet meg merke i finansministerens uttalelse fra talerstolen i sitt innlegg, om at konkurransekraft er en sentral del av denne regjeringens politikk. Det fikk meg til å tenke på at vi opplever at store deler av næringslivet og eiere av næringsliv i dag velger å flytte ut av Norge. Da er det jo en «mismatch» mellom finansministerens påstand om regjeringens politikk og hvordan bedriftseiere opplever situasjonen. Når vi også ser at forenklingstiltak som kommer på bordet fra representanter for bransjen, avvises av regjeringen, blir spørsmålet: Hvor er det denne konkurransekraften som regjeringen sier de er for, skal realiseres?

Norsk næringsliv skaper verdiene vi lever av, og som denne salen vedtar å bruke for å gjennomføre politikk. Det er bedriftene, små og store, som hver dag tar risiko, investerer, ansetter og utvikler nye løsninger. Da er det et politisk ansvar å sikre at vi kan bruke tiden på verdiskaping, ikke på byråkrati. I dag vet vi at rapporteringskrav og kompliserte regelverk koster næringslivet titalls milliarder kroner årlig. Bare myndighetenes rapporteringskrav er anslått til å koste opp mot 20 mrd. kr i året. Det er altså penger som kunne gått til nye arbeidsplasser, nye investeringer og høyere lønn, men som i stedet brukes på skjemaer, dobbeltarbeid og unødvendig administrasjon. For Fremskrittspartiet handler dette om et grunnleggende prinsipp. Staten skal være en tilrettelegger, ikke en belastning. Vi skal ha regler, men de skal være forståelige, forutsigbare og så enkle som mulig. Derfor støtter vi en rekke konkrete forenklingstiltak som kan gi betydelige lettelser for næringslivet, og vi skulle ønske det også kom flere. For det første må vi sørge for at samme opplysninger bare rapporteres én gang. Det er rett og slett ikke rimelig at bedrifter skal sende de samme tallene til flere ulike offentlige etater i ulike formater. Én gang er nok. For det andre må vi samordne regnskaps- og skatterapporteringen. I dag er det mange små selskaper som må forholde seg til regnskapsloven, bokføringsloven, skatteloven, merverdiavgiftsloven – med ulike definisjoner og ulike prinsipper. Dette skaper unødvendig kompleksitet og langt høyere kostnader. FrP mener vi må gjennomføre en reell samordning, slik at små foretak kan levere samlet rapportering der det er mulig. Vi må også forenkle regelverket for skattefri kilometergodtgjørelse og rydde opp i kompliserte satser og tillegg som gjør helt ordinære reiseregninger til et byråkratisk prosjekt. Vi mener det må være større frihet for de enkelte næringsdrivende. Det handler om konkurransekraft: I en tid med økende internasjonal konkurranse, høy kostnadsvekst og usikkerhet må vi gjøre det mer attraktivt å drive virksomhet i Norge, ikke vanskeligere. Hver time brukt på unødvendig rapportering er en time mindre til innovasjon. Hver krone brukt på unødvendig revisjon, skjemaer og dobbeltarbeid er en krone mindre til investering og nye jobber. Derfor vil Fremskrittspartiet ha et taktskifte i forenklingsarbeidet. Enklere regler betyr sterkere verdiskaping, sterkere verdiskaping betyr flere arbeidsplasser, og flere arbeidsplasser er selve grunnlaget for vår felles velferd. Det er på tide å sette næringslivet først og byråkratiet i baksetet. Jeg tar opp forslaget Fremskrittspartiet har alene og forslagene vi har sammen med andre.

Da ser jeg fram til at statsråden kommer med konkrete virkemidler og tiltak som kan behandles her i Stortinget, slik at vi kan få fattet vedtak om det, for i ord virker det som vi er enige om mye, men det virker som vi er ganske uenige når det gjelder handling. Det leder meg litt videre til statsrådens egen tale under utdelingen av Samfunnssikkerhetsprisen for 2025. Der uttalte statsråden følgende: «Den verden vi befinnes oss i dag, er som dere alle kjenner til, mer farlig og uforutsigbar. Å styrke samfunnets motstandskraft i møte med den sikkerhetspolitiske situasjonen er viktig, og nødvendig.» Da lurer jeg på om statsråden nå vil ta initiativ overfor Stortinget for et sterkere vern av grensekontrollen, sikre at de som oppholder seg ulovlig innenfor våre grenser, pågripes, sperres inne og kastes ut av landet, og om hun vil iverksette umiddelbare tiltak for å følge opp dette, og at de tiltakene blir lagt fram for Stortinget.

Jeg hører ministeren snakke om rettigheter, men nå har både Stortinget og regjeringen et overordnet ansvar for å sikre Norges sikkerhet og våre grenser. Politiet selv sier at de kun har delvis oversikt over utlendinger med ulovlig opphold som er registrert i utlendingsforvaltningens datasystemer, f.eks. asylsøkere med endelig avslag. For andre grupper, som personer med avslag på søknader om familiegjenforening eller studietillatelse samt enkelte som blir bortvist eller utvist, har politiet ikke et oppdatert bilde over dem som har reist i henhold til vedtaket og innen utreisefristen. Det indikerer jo at vi har et alvorlig problem, statsråd. Vi vet at personer som stoppes ved grenseoverganger, f.eks. Gardermoen, som får meldeplikt, ikke overholder den, men vandrer da rundt i gatene i Norge og kan begå kriminalitet og er en utfordring for det norske samfunnet. Hva tenker statsråden dette sier om Norge, og ser statsråden den risikoen som ligger i en så svak kontroll, med tanke på den sikkerhetsmessige situasjonen Norge og verden står i?

«Ullensaker opplever et økende press i forbindelse med lovpålagte tjenester og kostnader knyttet til innvandring og sosialtjenester. I dag stilles det få krav, men de økonomiske byrdene for kommunen øker. I dag kan man oppholde seg ulovlig i landet og samtidig misbruke norske velferdsordninger, uten at det får raske og konsekvente reaksjoner. Når kan vi forvente å få et helhetlig kontrollregime som kobler umiddelbar retur av personer uten opphold med obligatorisk fysisk oppmøte og verifisering for mottakere av langvarige ytelser?»

Vi ser fram til det. Disse to spørsmålene henger sammen, for det er hvem som forbereder den saken som til syvende og sist kommer til Stortinget, som er selve essensen i spørsmålsstillingen, og som finansministeren har svart på. Så får vi se på hvordan dette ivaretas fram mot det som legges fram for Stortinget, og vi skal følge det med stor interesse. Men dette har skapt stor debatt ute i bransjen, og det er grunnlaget for at spørsmålet blir stilt her fra denne talerstolen. Sparebankene har en betydelig rolle i sine lokalsamfunn, historisk og som bidragsytere til frivillig sektor og lokale bedrifter. Hvordan vurderer finansministeren de langsiktige konsekvensene av sparebankutvalgets forslag for grunnfondskapitalen, den eierløse samfunnskapitalen som er bygget opp gjennom over 200 år, herunder risikoen for systematisk utvanning med emisjoner under bokført verdi? Og hvilke konkrete tiltak vil statsråden eventuelt iverksette for å sikre at denne kapitalklassen ikke forvitrer, og at gavevirksomhet, lokalt eierskap og sparebankenes samfunnsrolle svekkes over tid?

Jeg takker finansministeren for svaret. Dette er jo en sak som opptar mange, både her på Stortinget og der ute, og det har vært mye diskusjon i media knyttet opp mot arbeidet med sparebankutvalgets melding. I Finansmarkedsmeldingen for 2025 slås det fast at finansministerens departement vil sikre at egenkapitalbeviset fortsatt kan godkjennes som ren kjernekapital. Finanskomiteen har vært tydelig på at egenkapitalbeviset må bevares som et velfungerende kapitalinstrument, og finansministeren har selv uttalt at opprettholdelse av egenkapitalbevisene ligger til grunn for det videre arbeidet. Hvordan mener statsråden at disse klare politiske føringene korresponderer med sparebankutvalgets innstilling, som foreslår endringer aktørene selv oppfatter som en svekkelse av egenkapitalbevisets rolle og sparebankmodellenes særpreg?

«Finansdepartementet har en NOU fra Sparebankutvalget liggende. Stortinget venter på å få den til behandling. Fem av syv representanter i utvalget jobber i Finansdepartementet og er sentrale i behandlingen av utvalgets innstilling. Hvordan vil statsråden sikre tillit til beslutningsprosessen når embetsverk har hatt en sentral rolle i sekretariatet samtidig som de skal forberede departementets oppfølging av forslagene, og mener statsråden at en slik praksis ivaretar prinsippene om god forvaltningsskikk og unngår rolleblanding?»

Jeg ser dilemmaene som oppstår her, men samtidig handler dette om forutsigbarhet. Det handler om trygghet vedrørende de vurderingene som gjøres i selskaper som Investinor og Nysnø. Det handler også om at man skal ha en viss trygghet for at den forvaltningen som skjer, skjer ut fra riktige premisser og prinsipper. Så ser jeg at den oppgaven tilligger styret, men det er nå slik at det øverste ansvaret ligger hos ministeren for å sørge for at selskapet gjør dette. Da gjenstår mitt spørsmål: Vil statsråden ta initiativ til at man går igjennom den nye praksisen som er etablert hos Investinor og Nysnø, og se om det er ting som kan endres der?

Takk for at helseministeren svarer på dette spørsmålet, og jeg har bare lyst å si at jeg jo er enig med statsråden når det gjelder de betraktningene og det som framkommer i eierskapsmeldingen. Jeg er også enig i prinsippet om at vi skal ha høyest mulig avkastning. Der er det ikke noe uenighet. Men samtidig er det slik at disse statlige investeringsfondene forvalter betydelige offentlige midler på vegne av fellesskapet, og det er jo et formål her om å fremme både næringsutvikling, innovasjon og grønne investeringer. Disse fondene opererer altså i skjæringspunktet mellom stat og marked, og det stiller særlige krav til åpenhet. Det er her vi møter dilemmaet rundt åpenhet, etterprøvbarhet og offentlig tillit. Da er det jo slik at markedet skal være åpent og transparent. Når markedet selv reagerer på at Investinor og Nysnø holder dette tilbake, noe som har framkommet gjennom media, er spørsmålet: Vil statsråden sørge for at statlige investeringsfond gjennomgår og vurderer den praksisen som nå synes å ha etablert seg?

«Gjennom media er det gjort kjent at statlige fond som Investinor og Nysnø begrenser informasjon om kostpris fondene har på investeringene sine. Det fremstår som om dette er en ny rutine sammenlignet med tidligere. Dette strider mot offentlighetsprinsippet, god regnskapsskikk/IFRS-standardene og forvaltningsrettslige krav til åpenhet og forsvarlighet. Hva mener statsråden om dette, og hvilke grep vil statsråden ta for å sikre at aktørene retter opp i dette?»

Debatten om monarki eller republikk i Norge blir ofte framstilt som et spørsmål om tradisjon mot modernitet. En slik motsetning er for enkel. Det norske monarkiet er ikke udemokratisk, det er en institusjon som har historisk og prinsipiell betydning og bidrar til stabilitet, samling og demokratisk forankring. Kongedømmet i Norge har historiske røtter tilbake til middelalderen, mens den moderne betydningen av monarkiet oppsto i 1814. Med Grunnloven ble kongemakten konstitusjonelt innrammet og tydelig underlagt folkesuvereniteten gjennom Stortinget. Norge valgte ikke et enevelde, men et konstitusjonelt monarki der Kongen skulle regjere, men ikke styre. Dette prinsippet har vært grunnleggende for norsk statsforståelse, og er det fortsatt. Valget om å videreføre monarkiet i 1905 ga – og gir – monarkiet en demokratisk legitimitet. Etter oppløsningen av unionen med Sverige kunne Norge ha valgt en republikk, men både Stortinget og folket ønsket monarki. Kongedømmet ble dermed et uttrykk for folkets vilje. Det skal vi ta på alvor. Prinsipielt sett har monarkiet flere demokratiske fortrinn. Et arvelig statsoverhode står utenfor partipolitikken og har ingen egen politisk agenda, og nettopp fordi Kongen ikke er valgt, trenger han heller ikke å pleie velgergrupper, vinne valg eller markere seg politisk. Det gjør at en monark er bedre egnet som et samlende symbol enn et valgt statsoverhode, som uunngåelig er knyttet opp mot politiske konflikter og flertall. I motsetning til det republikanere ofte hevder, er ikke monarkiet et brudd med likhetsprinsippet i praksis. Kongen i Norge har ingen politisk makt som ikke er demokratisk kontrollert, og ingen borgere stilles dårligere som følge av Kongens rolle. Monarkiet tydeliggjør skillet mellom politisk makt og statens symbolske og samlende funksjoner. Det er viktig, og det er riktig, og det styrker demokratiet ved å samle makt hos de folkevalgte samtidig som staten har et stabilt og verdig ansikt utad. Mange republikanere hevder også at det å være en republikk er prinsipielt rent, men det stemmer ikke. Et valgt statsoverhode kan skape konkurranse om oppmerksomheten og legitimiteten i forhold til en statsminister og et storting, og risikoen for en politisering av statsoverhodeembetet er større enn det er i et monarki. Det norske monarkiet er ikke bare et spørsmål om tradisjon, det handler altså om institusjonell klokskap. Det representerer kontinuitet i et politisk system preget av endring, og det innbyr også til samling. Så lenge monarkiet fungerer innenfor klare konstitusjonelle rammer – og det gjør det, med bred folkelig støtte – er det ikke bare forsvarlig, men prinsipielt riktig å bevare det. Monarkiet i Norge står ikke i motsetning til demokratiet, det er en del av det. Jeg kommer til å stemme for å videreføre monarkiet.

Uroen der ute er stor, og det registrerer jeg at finansministeren har fått med seg. Jeg oppfordrer finansministeren og regjeringen til å ta nødvendige grep for å redusere den uroen. Et tema som ofte diskuteres i denne salen og i offentligheten, er formuesskatten. Det er en skatt vi i FrP mener må avvikles. For bedrifter og norske bedriftseiere er formuesskatt på arbeidende kapital en særnorsk skatt. Den er konkurransevridende og dermed en ulempe for norske bedriftseiere og verdiskapingen. Det kommer neppe som en nyhet for finansministeren at norsk næringsliv og FrP ønsker å endre denne skatten. Når vi vet at formuesskatten på arbeidende kapital gir lavere investeringsvilje i norskeide selskaper, når vi ser at stadig flere bedriftseiere velger å forlate landet, og når vi gir utenlandske eiere et gullkort og svekker norsk eierskap, blir spørsmålet mitt til finansministeren følgende: Ser finansministeren at det som faktisk skjer i norsk næringsliv, står i grell kontrast til regjeringens nedfelte ambisjon i Plan for Norge, om å gi bedriftene stabile og konkurransedyktige rammebetingelser?

Jeg synes finansministeren har argumentert godt for å kutte i denne avgiften, så jeg håper det følges opp. I går publiserte Norsk Industri sin konjunkturrapport for 2026. Rapporten løfter fram at Norsk Industri hadde vekst i produksjon, eksport og verdiskaping i 2025, og at de forventer en moderat vekst i 2026. Den løfter også fram at usikkerheten har økt markant som følge av ulike forhold som geopolitikk, proteksjonisme, toll, EU-tiltak og amerikansk handelspolitikk. Medlemsundersøkelsen de har gjennomført, viser at 17 pst. av bedriftene oppgir at de i stor eller svært stor grad blir påvirket av toll- og handelsbarrierer. Det er bedrifter innen en rekke sektorer som rammes. Hva tenker finansministeren om bekymringene som kommer fra bedriftene der ute i det ganske land, og hvilke grep vil finansministeren og regjeringen ta for å redusere utfordringene som bedriftene står i?

«Norske nettbutikker må betale 10,7 pst. tekstiltoll på klær. Utenlandske nettaktører slipper denne tollen så lenge kjøpet er under 3 000 kr. Denne forskjellsbehandlingen rammer norske aktører i et konkurranseutsatt marked. Tollen er konkurransevridende. EFTA-landet Sveits fjernet tekstiltollen fra og med 1. januar 2024. Ser statsråden i lys av dette at det kan være en god idé å fjerne tekstiltollen i sin helhet i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2026 eller statsbudsjettet for 2027?»

En statsmann har sagt at politikk er ingen vitenskap, men en kunst. Det kan være god kunst, eller det kan være dårlig kunst. Denne nysalderingen synes jeg, med all respekt, er et eksempel på dårlig kunst. Det handler om prioriteringer. Vi er i en situasjon hvor mange mennesker går inn i julen og står i helsekø. De får ikke den behandlingen de trenger. Vi er i en situasjon hvor arbeidsledigheten blant unge er rekordhøy. De siste tallene viser nå at 66 000 unge mellom 15 og 24 år står utenfor arbeidslivet i tredje kvartal i inneværende år. Vi er i en situasjon hvor mange går rundt og leter etter matkøer for å få mat inn i julehøytiden. Vi ser at organisasjoner som Røde Kors og andre frivillige organisasjoner i stor stil nå kjører ut pakker og mat til trengende rundt omkring i landet. Her har man mulighet til å disponere penger, og da har man også mulighet til å ta noen valg. De valgene man tar, er å bruke penger utenfor landets grenser. Det er vel og bra, men hva med alle dem innenfor landets grenser som sliter, og som i dag går inn i en trang julehøytid? For meg er det et tankekors at det blir løftet fram at man bruker 33 mill. kr til de frivillige organisasjonene. Isolert sett er det bra. Men når man velger å bruke oppimot en milliard kroner utenfor landets grenser til trengende – ja, det har jeg selvfølgelig forståelse for – blir det en diskusjon der ute om hva det er vi egentlig driver på med i denne sal. For vårt grunnleggende ansvar er å sørge for at det norske folk har en god hverdag, en trygg hverdag og en sikker framtid, og jeg føler på mange måter at vi ikke tar den oppgaven på stort nok alvor.

Trygghet er en grunnleggende rettighet i samfunnet vårt. Når vi som stat ikke evner å beskytte innbyggerne våre, har vi feilet i vår viktigste oppgave. Vi opplever en bekymringsfull utvikling med økende gjengkriminalitet, grov ungdomskriminalitet og stadig mer profesjonell og organisert kriminalitet. Som representant fra Akershus og som oppvokst i Oslo er det nærliggende for meg å relatere dette innlegget til situasjonen her. Faktum er at vanlige mennesker der ute føler seg utrygge i eget nabolag. Det øverste ansvaret for å rydde opp i denne situasjonen ligger på regjeringen. Dessverre er det ikke noe som tyder på at denne regjeringen har tenkt å bruke verktøyene som må til. Det er skremmende, og det er uakseptabelt. Når vi lar gjengmiljøer få fotfeste i deler av hovedstadsområdet, og når unge rekrutteres til kriminelle nettverk, ofte som løpegutter for eldre bakmenn, og de bærer våpen, omsetter narkotika og begår grov vold, ofte uten konsekvenser, da må vi tørre å ta tak i årsakene til denne ukulturen og hvem de faktisk er. Granatkasting i gatene, vold, ran, leiesoldatoppdrag, utpressing – listen er ikke uttømmende, og det er grenser for hva et demokratisk samfunn kan akseptere. Tallene viser en økning i politiets egen trusselvurdering for 2025. Man kan lese at volden har blitt mer planlagt, mer alvorlig og mer instrumentell. Svenske kriminelle nettverk har høy volds- og fryktkapital. Unge gjerningspersoner kan utføre vold uten lokal tilknytning, ofte uten å kjenne offeret, og voldslovbrudd blant barn og unge under 18 år har økt. For å løse et problem må man først erkjenne at vi har et problem. Når alle tall underbygger at vi har dette problemet, må man bruke de virkemidlene som skal til for å løse utfordringen – ikke bare prate. For Fremskrittspartiet er det åpenbart at politiet må styrkes betydelig, spesielt i Oslo og Akershus. Vi må ha mer operative politifolk ute i gatene. Det er der kriminaliteten skjer, og det er der kriminaliteten forebygges. Vi må ha tilstedeværelse, og vi må gi politiet virkemidlene til å gripe inn i kriminelle aktiviteter – hardt og kontant. Det må gis myndighet og mandat, slik at vi kan etterleve en nullvisjon. For Fremskrittspartiet er det åpenbart at vi må slå hardere ned på gjengkriminalitet og organisert kriminalitet. Det må bety strengere straffer for grove og gjentatte lovbrudd. Det må brukes visitasjonsområder i utsatte områder og gis bedre muligheter for varetektsfengsling av farlige personer. Kriminelle skal ikke beskyttes av systemet; det er ofrene som skal ha den beskyttelsen. Det er på tide å handle og iverksette. Det er på tide å slutte å prate. Det er på tide å handle, og det er på tide å rydde opp i gatene.

Jeg takker for svaret. Jeg blir ikke beroliget. I perioden fra 2015 til 2024 har Ullensaker kommunes frie inntekter ligget på mellom 90 pst. og 94 pst. av landsgjennomsnittet, og vi er nå en av de kommunene i landet som har de laveste frie inntektene per innbygger. Samtidig har altså kommunen hatt landets sterkeste befolkningsvekst, med 35,3 pst., og en markant økning i antallet innbyggere med innvandrerbakgrunn. Bare siden 2019 har befolkningen økt med nesten 7 000 personer totalt sett, og andelen med innvandrerbakgrunn har økt fra rundt en femtedel til nær 40 pst. i samme periode. Fra 2019 til i dag har regnskapsførte utgifter til sosialhjelp for flyktninger isolert sett økt med 562,6 pst. Hvordan ser statsråden for seg at kommuner som både vokser raskt, som Ullensaker gjør, og har høy integreringsbelastning, skal klare å opprettholde tjenestene sine, når de frie inntektene systematisk ligger under landsgjennomsnittet?

Jeg kan ikke si at jeg er veldig overrasket over svaret, men én ting deler jeg statsrådens syn på, og det er at kommunene trenger mer frihet. Beregningsutvalget viste høsten 2024 at i inneværende års statsbudsjett får kommunene i snitt dekket under 92 pst. av merutgiftene til bosetting og integrering, noe som er en kraftig nedgang fra 97,3 pst. i 2022. Utvalget pekte særlig på økte utgifter til sosialhjelp og boliger, og på at flere som kommer i arbeid, likevel er avhengige av supplerende sosialhjelp. Dette gjelder i høy grad Ullensaker. Mener statsråden fortsatt at kommunene reelt sett blir kompensert gjennom inntektssystemet, når statens egne beregninger viser det motsatte?

Ved budsjettforlik nr. 2, som kom natt til onsdag, var etableringen av omstillingskommisjonen et sentralt tema. Alle i denne sal er kjent med at det foreligger et flertall som har slått fast at olje- og gassektoren er noe vi skal utvikle og høste av, men minst én av budsjettpartnerne mener åpenbart noe annet. Representanten Liland fra MDG uttalte fra denne talerstolen at man nå har startet det siste kapittelet i norsk oljehistorie, noe hun også sa på pressekonferansen som ble holdt natt til onsdag. Det er videre sagt at dette er en omstillingskommisjon som erkjenner at dagens oljepolitikk er uansvarlig, og at vi trenger andre grep framover. I etterkant av dette har energiministeren uttalt at han ikke er enig med Liland i at norsk oljehistorie er på vei inn i et trist kapittel. Han sa han tror det er lite sannsynlig at omstillingskommisjonen vil foreslå å legge om kursen for dagens oljepolitikk, da han fikk spørsmål om dette. Statsminister Støre har på sin side uttalt at aktiviteten på norsk sokkel skal være under overskriften «utvikle, ikke avvikle» i tiden framover. Kommisjonen skal finne ut hvordan den utviklingen skal ta form. I spørretimen på onsdag løftet statsministeren fram at Offshore Norge ønsket vedtak om oljekommisjonen velkommen. Da tenker jeg det er naturlig å påpeke at Offshore Norges perspektiv i den uttalelsen var at denne NOU-en kan være et konstruktivt bidrag til å videreutvikle sokkelen. Vedum, fra Senterpartiet, har sagt at MDG har oversolgt seieren sin. Det hele framstår som om budsjettpartnerne er uenige om noe av det mest essensielle poenget for at MDG sluttet seg til avtalen som opprinnelig ble inngått mellom partiene. Når man leser mandatet for omstillingskommisjonen, brukes ordet «utrede». Det står ikke noe om at Stortinget eller regjeringen har vedtatt avvikling eller konkrete tiltak for å stenge oljevirksomheten. Da er jo spørsmålet: Hvem har rett? Er det MDG, er det energiministeren, er det Senterpartiet, eller er det statsministeren som har rett? For Stortinget er det avgjørende å få dette avklart, da inntektene fra olje- og gassnæringen er en sentral del av vår økonomi i dag og i framtiden. Så er det dette mandatet, som man åpenbart ikke er helt enige om. Det er jo noen følgefeil i dette mandatet, som Stortinget bør få avklart: Hvem skal sitte i denne kommisjonen? Hvilken konkret problemforståelse skal kommisjonen legge til grunn? Hvordan skal denne kommisjonen tolke formuleringen om avtakende olje- og gassproduksjon? Er det et scenario, eller er det en politisk føring? Hvordan skal kommisjonen håndtere mulige interessekonflikter, og hvordan skal denne kommisjonen sikre bred involvering fra de regionene hvor olje- og gassnæringen står sterkt, industrimiljøene, næringen og sivilsamfunnet? Hele denne saken er ganske forvirrende, og åpenbart er den det også for budsjettkameratene, men jeg minner regjeringen om at det er et flertall i denne salen for å utvikle olje- og gassnæringen. Derfor bør regjeringen og samarbeidspartiene ta seg en ny runde for å finne ut hva de egentlig skal mene i denne saken.

Et statsbudsjett skal ikke være et politisk eksperiment. Det skal vise ansvarlighet og være et ansvarlig veikart for det kommende året, og det gir retning for tiårene som følger. De siste ukene og dagene har vi vært vitne til et politisk realityshow som nesten overgår innholdet i statsbudsjettet. Forhandlinger er ofte krevende, men man har også et felles ansvar – at partene vektlegger det ansvaret som ligger i arbeidet med å nå et resultat, framfor å drive symbolpolitikk og posisjonere seg som om det var en votering i et øyråd à la Robinsonekspedisjonen. SV og MDGs brudd i budsjettforhandlingene viste med all tydelighet at øyrådet rådet grunnen. Først stilte de krav de visste at ingen ansvarlig regjering kunne imøtekomme uten å svekke norsk økonomi, norsk energiforsyning og norske arbeidsplasser. Deretter trakk de seg ut da realitetene gjorde seg gjeldende. Til slutt stilte de seg på utsiden og kritiserte utfallet av enigheten mellom Rødt, Senterpartiet og Arbeiderpartiet. De var også uvillige til å ta ansvar på tross av at de hele tiden hadde pekt på Jonas Gahr Støre som statsminister og Arbeiderpartiet som samarbeidspartner. Det er ikke ansvarlig politikk, det er opportunisme og aktivisme. Det er selvsagt helt legitimt å gjøre dette, men videre delikat er det ikke, og det har flere årsaker. De overser konsekvensene av egen politikk. Den vil gi svekket konkurranseevne og tap av industriarbeidsplasser og en klimapolitikk som i realiteten bare flytter utslipp ut av landet uten å redusere dem globalt. De krevde kutt og avvikling av en næring uten å ta hensyn til arbeidsplasser, forsyningssikkerhet eller folks økonomi, og de forsøker å moralisere gjennom politiske vedtak og definere hva som er moralsk rett eller galt. Alle vet at forhandlinger krever kompromisser, men her har vi vært vitne til et politisk kaos i ypperste potens levert av fem partier som lovet trygg styring. De leverte det motsatte. Dette handler heller ikke om at SV og MDG ikke fikk alt de ville ha. Ingen får det i en forhandling. Alle partiene i denne salen visste nøyaktig hvilke rammer som lå til grunn før forhandlingene startet. Alle vet at de økonomiske realitetene Norge står overfor, er en økonomi preget av høy prisvekst, press i arbeidsmarkedet, behov for en ansvarlig oljepengebruk og et næringsliv som trenger stabile og forutsigbare rammevilkår. Regjeringen signerte så en avtale med to partier, Senterpartiet og Rødt. Finanskomiteen endte opp med å behandle et budsjettforslag fra en mindretallsposisjon. Så, etter avgivelsen, fortsetter forhandlingene, og først natt til onsdag denne uken fikk de altså samlet trådene. De økte pengebruken, de fattet prinsipielle og viktige verbale føringer som er signert i blod mellom partiene, selv om det fortsatt er åpenbar uenighet mellom noen av partiene om hva de faktisk har signert på. Det finnes et begrep som beskriver dette, og det er kaos. De fikk altså SV og MDG med på å sette olje- og gassektoren i spill. De har gått med på å politisere norsk økonomis viktigste næring, og de har skapt usikkerhet for arbeidsplasser og framtidig verdiskaping. De har også vedtatt å gi penger til områder der terrororganisasjoner opererer, og risikoen for at penger kommer på avveie, er stor. Regjeringen har altså latt seg presse til en enda mer ekspansiv offentlig sektor uten at det følger med bedre tjenester eller mer effektiv bruk av fellesskapets midler. Det virker på meg som at viktige forhandlere har klart å forhandle seg fram til politiske symbolseire, framfor å ta ansvar i det som er en krevende tid. Fremskrittspartiet går i en annen retning. Vi reduserer skatter og avgifter, særlig på energi, drivstoff og nødvendige varer som preger hverdagen for alle i landet. Vi reduserer inntektsskatten for brede grupper, vi kutter drivstoffavgiftene, vi reduserer eller fjerner avgifter som gjør hverdagen dyrere, som matmoms, bilavgifter og elavgift. Vi prioriterer kjerneoppgavene til staten, som helse, infrastruktur, beredskap og politi framfor symbolpolitikk og dyr byråkratiutvidelse. Vi sikrer flere politifolk ute i gatene, vi ivaretar beredskap, og vi ivaretar trygghet. Vi styrker norsk næringsliv og sikrer at vi kan skape mer for å kunne fordele mer. Vi gir skattereduksjoner for bedrifter, spesielt små og mellomstore, og vi reduserer arbeidsgiveravgiften i utsatte bransjer. Vi gir lavere formuesskatt og sørger på den måten for å stimulere næringslivet til utvikling, og vi sørger for en ansvarlig bruk av oljepenger. Vårt alternativ vil bidra til en lavere prisvekst, økt arbeidstilbud og bedre rammebetingelser i hele Norge. Vi styrker folks økonomi, svekker den ikke, men stimulerer til initiativ, skapertrang og ny innovasjon. Vi mener Norge trenger et budsjett som gjør det billigere å leve og enklere å drive, og ikke et budsjett som skyver byrdene over på vanlige folk. Fremskrittspartiets alternativ viser at det finnes en annen vei, en vei preget av ansvarlighet, prioriteringer og respekt for skattebetalernes penger. Det er den veien vi mener Stortinget skulle valgt.

Denne representanten skal ta selvkritikk for at han ikke hadde fått med seg det, men han har lest mange alternative budsjettforslag. Jeg kan jo da oppfordre representanten til å tenke på neste års budsjettforhandling, og at man da i stedet for å bruke midler på fylkeskommunen, kan styrke kommunesektoren ytterligere, slik at vi kan legge til rette for enda mer valgfrihet for familiene. Jeg har lyst til å stille representanten et spørsmål til slutt: Hva ville være det viktigste grepet for å sikre norske familier større valgfrihet, dersom representanten kunne velge fritt på øverste hylle?

Jeg tror nok representanten fra KrF og undertegnede kan være enig i det. KrF er på samme måte som Fremskrittspartiet opptatt av å styrke kommunesektoren. Det er jo ute i kommunene tjenesteproduksjonen skjer, og hverdagen for folk flest blir ivaretatt. Det er heldigvis Fremskrittspartiet og KrF enige om. Jeg har et lite spørsmål til, for det er et tema som ikke er omtalt, så langt jeg kan se, i KrFs alternative budsjett, og det er fylkeskommunen. Et effektiviseringsgrep, slik Fremskrittspartiet har foreslått, er jo å avvikle fylkeskommunen. Er det slik at KrF deler Fremskrittspartiets oppfatning når det gjelder å avvikle fylkeskommunen – som et godt grep for å redusere det offentlige byråkratiet?

Fremskrittspartiet og KrF deler nok en felles skjebne her i dag. Det er at ingen av våre alternative statsbudsjett sannsynligvis kommer til å bli vedtatt i kveld. Vi deler også noen felles verdier og ønsket om valgfrihet. Økonomisk trygghet er et sentralt element for enhver norsk familie. Er KrF enig med FrP i at lavere skatter og avgifter sikrer familiene større valgfrihet, og mener representanten det framlagte budsjettforslaget fra de fem samarbeidspartiene er til beste eller til verste for norske familier?

Politikeres oppgave er å gjøre hverdagen bedre og enklere for folk flest. I Romerikes Blad den 10. november ble byutredningen for Oslo-området presentert. Den er nå sendt ut på høring. I den er ett av flere virkemidler som presenteres, å innføre bomstasjoner – sju bompunkter rundt Lillestrøm og fire bompunkter rundt Jessheim. Det kommer i tillegg til alle bompunktene som er i dagens bomsystem rundt Oslo. I NAFs trafikkanalyse for 2025 framkommer det at mange sliter med bompengeregningen på toppen av økte skatter og avgifter på alle områder. Kostnadene per passering øker fordi kostnadene tilknyttet bypakker og veiprosjekter øker. I storbyene oppgir 45 pst. av befolkningen at bompengekostnadene er for høye for deres økonomi. Når det spørres om hvor mye bompengeutgiftene kan øke før det blir en utfordring for økonomien, er det en tredjedel som svarer at intervallet 0–500 kr er for mye. Synes samferdselsministeren at Arbeiderpartiet lever opp til sitt programløfte: «Vi skal sikre lave priser og ansvarlig styring slik at vanlige familier får bedre råd»?

Takk for et relativt rundt politisk svar fra samferdselsministeren. Vi vet at transportbehovet henger tett sammen med befolkningsutviklingen. De siste 20 årene har folketallet i Oslo og Akershus vokst med omtrent 1,5 pst. per år. Samlet bor det mer enn 1,5 millioner mennesker i Oslo og Akershus. Inn- og utpendlingen mellom disse to fylkene er stor. Tall fra Statens vegvesens tellepunkter i Akershus viser at biltrafikken i gjennomsnitt har økt med 10,7 pst. de siste 10 årene. På bakgrunn av befolkningsveksten i Oslo og Akershus er det estimert at biltrafikken vil øke med om lag 17 pst. innen 2040. Det er et tankekors at statsråden er veldig opptatt av dette med nullvekstmål, og at det på en måte er det eneste saliggjørende. Spørsmålet er: Når samferdselsministeren hører de tallene jeg refererer til, og vi ser trenden gjennom de siste tiårene, tror samferdselsministeren fortsatt på dette nullvekstmålet?

«Nullvekstmål er et uttalt politisk mål. I NAFs trafikkanalyse for 2025 oppgir 74 pst. av de spurte bil som det transportmiddelet de bruker i hverdagen. 33 pst. oppgir buss, 12 pst. tog, og 10 pst. sykkel. Trenden er en økning i andelen som bruker bil til jobb, skole, i tillegg til ærender, fritidsaktiviteter, hente/bringe og til ferier. Hva tenker statsråden at dagens bilpolitikk med økte avgifter og nullvekstmål betyr for folk flest, og tror statsråden regjeringens politikk bidrar til å gjøre folks hverdag enklere?»

Takk for svaret. Vi kan være enige om at anslag er viktige, men de må også være riktige. Finansdepartementet og finansministeren synes jo å være veldig glad i avgifter. En avgift som framstår som en ren melkeku for staten, er dokumentavgiften, som er en særavgift på 2,5 pst. av kjøpesummen. Et grelt eksempel på hvordan den virker, er at den bidrar til mindre effektiv ressursutnyttelse og gir økte klimagassutslipp i byggesektoren. Dersom deler av et bygg gjenbrukes, f.eks. byggets bæresystem, blir det ilagt full dokumentavgift på 2,5 pst. på overføringen av hjemmelen. Dersom hele bygget i stedet rives og det oppføres et helt nytt bygg, betales det kun dokumentavgift av salgsverdien av tomten. Det er jo et paradoks at det for en boligutvikler kan bety at riving blir mer økonomisk lønnsomt enn å bevare og gjenbruke. Sett opp mot regjeringens mål om å redusere klimautslipp og ha økt boligbygging, lurer jeg på om finansministeren synes dette framstår som en effektiv ressursbruk og innretning på dokumentavgiften.

Takk for det. Jeg registrerer at finansministeren løfter fram dette med igangsettingstillatelse. Det har jo sammenheng med aktørene i bransjens muligheter til å sette i gang når de har fått denne igangsettingstillatelsen. På denne regjeringens vakt har det altså vært 13 renteøkninger og to rentekutt. Vi kan også legge til grunn at det med det kommende statsbudsjettet er en risiko for høyere prisvekst og mer penger inn i norsk økonomi, noe som med stor sannsynlighet fører til at renten vil holde seg høy framover. I tredje kvartal var det 33 pst. flere konkurser i eiendomsbransjen enn i samme periode i fjor. Bare i september måned var det 158 pst. flere konkurser i eiendomsbransjen enn i september 2024. Dette er altså bedrifter som skal bygge de 130 000 boligene som dagens regjering har sagt man skal ha innen 2030. Mange av disse bedriftene har enten gått konkurs eller er i ferd med å gå konkurs. Hvem er det da som skal bygge disse boligene? Vi ser også at særnorske byggekrav gir høyere byggekostnader i Norge enn f.eks. i Sverige, hvor vanlige boligkjøperes tilgjengelige likviditet antas svekket. Sier ikke dette finansministeren noe om både deres forståelse av markedet og at den er helt diametralt motsatt av det aktørene i bransjen merker?

«Finansdepartementet har gjentatte ganger overestimert boliginvesteringene. Det finnes gode tall på antall solgte og igangsatte boliger, som kan gi gode indikasjoner på markedsutviklingen. Hvorfor legges ikke disse tallene til grunn i anslagene til regjeringen?»

Vi kan være uenige om at det er uenighet blant de ulike aktørene i markedet, men de aktørene som har fingeren tettest på pulsåren, har varslet denne usikkerheten over tid og forsterker den også i tråd med de varslingene som departementet har lagt til grunn. Det er et paradoks å høre finansministeren når vi vet at regjeringen fremmer en politikk i sitt budsjettforslag som vil svekke boligbyggingen. De legger opp til et kutt til Husbanken, de har foreslått en ordning med «tvangsborettslag», der de har fremmet et lovforslag om å pålegge utbyggere å bygge borettslag, de har innført en småhusstopp i småhusplanen i Oslo, og de har foreslått å stenge for bruk av den skattemessige borettslagsmodellen. Ser finansministeren at det er en motsetning mellom det som er målsettingen deres, vekst i boliginvesteringene, og den politikken de legger opp til i budsjettforslaget? Tror finansministeren at bransjen opplever at de virkemidlene regjeringen foreslår her, er rett medisin for å stimulere til å investere i boligutbygging?

Det var et interessant svar, spesielt sett i lys av at man tidligere år har vært for optimistiske med tanke på prognosene på boliginvesteringene. I statsbudsjettet for 2024 var bommen på rundt 15 pst., og i statsbudsjettet for inneværende år ser det ut til at bommen kan bli på opp mot 20 pst. Det framstår da som litt merkelig at man i statsbudsjettet for 2026 igjen spår at markedet går kraftig oppover, når andre mener det går ned. Når det er så stor forskjell som det åpenbart er mellom Finansdepartementets og SSBs anslag, på opp mot 14 prosentpoeng, må jeg stille spørsmålet: Er det slik at Finansdepartementet vet noe som SSB eller andre ikke vet eller forstår?

«I statsbudsjettet for 2026 anslår regjeringen at boliginvesteringene vil vokse med 11,7 pst. i 2026. SSB spår til sammenligning et fall på 2,7 pst. Samtidig viser tall at boliginvesteringene har falt med nær 50 pst. fra 2022 til 2025. Hva er grunnlaget for at Finansdepartementet legger så høye anslag for boligbygging til grunn for sitt statsbudsjett?»

La meg sitere den britiske forfatteren George Orwell. Han sa: Dersom frihet betyr noe som helst, betyr det retten til å fortelle folk det de ikke vil høre. I Norge liker vi å si at vi har et sterkt mediemangfold og en robust ytringsfrihet, men når vi snakker litt rett fra leveren, for å si det folkelig, er praksisen at begge deler er under press – ikke bare fra staten, men også fra en kultur der noen aktører får definere hva som det er akseptabelt å mene. Mediestøtten skal sikre mangfold, men er det tilfellet? Mesteparten av pengene går til de samme store redaksjonene som igjen deler mye av den samme forståelsen av verden. Noen vil si det er et ekkokammer som kaller seg mangfoldig, og når nye eller alternative stemmer søker støtte, får de gjerne høre at de er for polariserende eller ikke innenfor. Slik fungerer ikke et åpent ordskifte, slik fungerer et kontrollert et. Denne kontrollen kom ikke gjennom lover; den kom gjennom moralsk indignasjon, et effektivt våpen i norsk offentlighet. Noen posisjoner møtes med applaus uansett hva som sies, mens andre møtes med hevede øyebryn før argumentene i det hele tatt er lagt på bordet. Det er ikke slik et demokrati skal fungere. Som FrP-politiker kan man kjenne dette på kroppen. Når vi snakker om innvandring, kriminalitet eller statens makt, er det ikke uvanlig at debatten sporer av før den i det hele tatt har begynt – ikke fordi argumentene er dårlige, men fordi noen mener at slike spørsmål er ubehagelige. Men politikk handler ikke om komfort. Politikk handler om virkelighet. Ytringsfriheten er ikke til for å beskytte det behagelige. Den er til for å beskytte det kontroversielle. Hvis vi ikke tør å høre ubehagelig meninger, ender vi med et samfunn der det bare er den riktige indignasjonen som får plass, og slike samfunn blir ikke mer tolerante, de blir mer autoritære. Derfor mener jeg vi må gjøre tre ting: slippe til flere stemmer ved å redusere statens rolle som økonomisk filter for hvilke medier som får vokse gjenreise en kultur for reell uenighet – ikke personangrep, men politiske argumenter slutte å bruke moral som portvokter i stedet for kvalitet Et demokrati blir ikke sterkere av at alle mener det samme. Det blir sterkere av at ulike meninger brytes uten at noen stemples som moralsk mistenkelige bare fordi de utfordrer dagens sannheter. Hvis vi virkelig mener at vi vil ha ytringsfrihet og mediemangfold, må vi tørre å slippe kontrollen. Demokratiet tåler mer uenighet, spørsmålet er om offentligheten gjør det.

På vegne av stortingsrepresentantene Martin Virkesdal Jonsterhaug, Hans Andreas Limi, Hilde Grande og meg selv ønsker jeg å fremme et representantforslag om finansnæringen som næringspolitikk.

Ambisjonen fra regjeringen og partiene på venstresiden er at folk skal bruke kollektivtransport. I det ligger det en målsetting om å redusere bilbruk og at folk skal bruke buss og tog. I Oslo og Akershus er det mer enn 1,5 million mennesker, og antallet trafikkbevegelser over fylkesgrensene er mange, og mange går med tog. Om ambisjonen er at folk skal bruke tog, er det ikke da slik at dette også må følges opp med konkrete investeringer? Det er jo mangelen på investeringer over tid som har resultert i at vi mangler punktlighet i dag, og at folk opplever at togene ikke går. Er det ikke et tankekors for statsråden at det fortsatt er sporveksler og teknologi fra en helt annen tidsalder, og utstyrsmangel, som håndterer togtrafikken på det sentrale Østlandet, og som gjør at folk står som kveg i de togvognene som kanskje – eller kanskje ikke – dukker opp på en perrong nær deg?

Jeg er glad for at samferdselsministeren mener at Hovedbanen er viktig. For dem som reiser på Hovedbanen, er det spøkefullt sagt at det ikke er gravd på Hovedbanen siden 1854. Det er i hvert fall den opplevelsen mange som reiser med Hovedbanen, har. Så er det dette med å få høyere punktlighet. Jeg håper statsråden deler min oppfatning om at når folk stiller seg opp på en perrong og venter på et tog, er det med en forventning om at toget kommer. Da jeg sjekket forholdene for R13, spurte jeg Bane NOR om kansellering og innstilte tog var med i statistikken for punktlighet. Stor var overraskelsen da svaret var nei. Et par dager etterpå kommer det en sak på NTB, hvor vi kan lese at Vy så langt i år har innstilt over 32 000 tog på grunn av planlagt arbeid, uten at det har påvirket statistikken for punktlighet og regularitet. Det er vel egentlig slik at det er tog som opprinnelig er satt opp i rutetabellen, folk forholder seg til når de stiller seg opp på perrongen og venter. Da lurer jeg på om statsråden er enig i at dette rett og slett er triksing med tall, og om statsråden mener at det inngir tillit til jernbanen og Bane NORs håndtering av punktlighetsstatistikken.

«Hovedbanen er Norges eldste jernbanestrekning, den er 67,8 km lang og ble åpnet i 1854. I dag omtales strekningen som R13/R13X. I perioden 2019–2025 har punktligheten på strekningen ifølge Bane NOR falt fra 93,5 til 88,3 pst. Et tog er punktlig hvis det er mindre enn 4 minutter forsinket ved ankomst endestasjon. Pendlere har i flere år etterlyst dobbeltspor og tiltak for å bedre situasjonen på strekningen. Når kan reisende på R13 forvente at kapasiteten øker og punktligheten blir bedre?»

Det har vært interessant å følge denne debatten, og de synspunkter som er fremmet fra denne talerstolen fra flere av partiene, var vel ikke uventet. Vi er nå invitert til å votere over en rekke løse forslag og forslaget fremmet av representanten Jacobsen ved innledningen av debatten i dag. Når det gjelder det fjerde forslaget fra Arbeiderpartiet, vil vi, sett i lys av den diskusjonen som nå har pågått i salen, fortsatt kunne havne i en diskusjon om hva som er brudd eller ikke brudd på de folkerettslige forpliktelsene. Jeg synes finansministeren svarte godt på min utfordring om det i replikkordskiftet, men det blir jo en interessant diskusjon å følge, også sett i lys av at Arbeiderpartiet nå skal gå inn i forhandlinger med de partiene som har ytret seg kritisk om dette fra denne talerstolen. Det er en diskusjon vi skal følge. Fremskrittspartiet har lagt merke til den garantien finansministeren ga ved inngangen til budsjettforhandlingene. Det legger vi oss på minnet. Fremskrittspartiets gruppe kommer nå til å stille seg bak forslaget fra representanten Jacobsen ved voteringen senere i dag.

Da er det interessant å løfte fram at man trakk seg ut av selskapet Caterpillar. Finansavisen har beregnet at oljefondet har gått glipp av rundt 6 mrd. kr i verdistigning samt 170 mill. kr i potensielt utbytte fra investeringen vi hadde i Caterpillar. Aksjekursen har steget med opp mot 40 pst. siden Norge gikk ut. Var det slik at dette uttrekket av Caterpillar fra oljefondet ensidig var begrunnet med våre folkerettslige forpliktelser, eller var det andre vurderinger som lå til grunn?

Da legger vi den garantien til grunn. Det er jo en henvisning til folkeretten i et av disse forslagene. Er det slik at den henvisningen til folkeretten gjelder Norges forpliktelser, eller vil det også omfatte selskaper Statens pensjonsfond er investert i? Er det det man legger til grunn fra regjeringens side?

Takk til finansministeren for redegjørelsen. Nå har Arbeiderpartiet vendt seg til FrP, Høyre og de andre borgerlige partiene for å skape trygghet for fondets framtid. Om noen dager skal Arbeiderpartiet sette seg ned og forhandle fram et statsbudsjett med venstresiden, som jo ønsker å ta fondet i en helt annen retning, slik vi har hørt fra talerstolen i dag. Kan finansministeren garantere at Arbeiderpartiet ikke bryter de vedtak Stortinget eventuelt gjør i dag, i de kommende budsjettbehandlingene?

La oss være ærlige og si det som det er: Oljefondet er den beste ideen Norge noen gang har hatt. Det er tryggheten for velferden vår og pensjonene våre. Det gir oss muligheten til å møte kriser som pandemien, krig i Europa og ustabile energipriser. Der andre land har måttet kutte eller låne, står Norge støtt, fordi vi har tenkt langsiktig og turt å investere. I dag har vi altså verdens største statlige fond, verdt over 21 000 mrd. kr. Det fondet gir oss trygghet. Det betyr velferd. Det betyr frihet – frihet til å møte kriser uten å måtte kutte i velferden, frihet til å hjelpe når andre land må låne og frihet til å eie det viktigste vi kan eie: vår egen framtid. Debatten om oljefondet har endret seg ved at stemmer i denne sal vil bruke fondet som et moralsk verktøy, trekke penger ut av uønskede bransjer, som man kaller det, eller bruke fondet til å presse fram politiske og etiske mål i andre land. Det er litt udelikat. Jeg er enig i at krig og overgrep mot sivile er uakseptabelt, og jeg er enig i at det finnes nasjoner som må ettergås for brudd på menneskerettigheter, men det må skje gjennom de rette organene og i tråd med internasjonale juridiske prosesser. Vi kan allerede i dag bruke investeringene og dermed eierskapet vi har gjennom oljefondet til å påvirke utviklingen i de selskapene vi har investert i. Det gir medvirkning. Det tar man bort hvis man velger å trekke oljefondet ut av disse selskapene. Denne muligheten til å påvirke gir også en positiv innflytelse og mulighet til å forandre. De etiske retningslinjene fondet opererer under i dag, gir mulighet til både å utelukke selskaper og sette selskaper under observasjon dersom de bryter grunnleggende humanitære prinsipper, og Etikkrådet følger opp dette i dag. De som i dag er motstandere av investeringene oljefondet gjør, ønsker å gå lenger, men de glemmer en vesentlig ting. Oljefondet er altså ikke en kampanjeorganisasjon. Det er et finansielt verktøy. Det skal forvalte våre felles verdier, ikke drive global symbolpolitikk definert av dem som mener å besitte den eneste rettmessige sannheten. Fondet skal forvalte våre penger og finansielle verdier, ikke våre meninger. Selvfølgelig skal vi ha etiske grenser, men vi må skille mellom etikk og aktivisme. Faktum er at dersom vi lar politikere styre fondet etter moral, dagsorden og overskrifter, mister vi det viktigste: stabilitet, avkastning og trygghet. Vi må ikke la moralismen overskygge realismen, for hvis vi gjør oljefondet til et politisk leketøy, setter vi både avkastningen og vår velferd i fare. Det handler om ansvar og om å sikre best mulig avkastning innenfor klare etiske rammer. Det er slik vi kan hjelpe, ikke ved å moralisere ved å være økonomisk sterke nok til å bidra. La oss bevare oljefondet som det det er ment å være: et finansielt fundament for frihet, trygghet og framtidstro. Det er ikke umoralsk å tjene penger, men det er umoralsk å kaste bort mulighetene det gir oss. Arbeiderpartiet legger nå fram en rekke forslag. Det er gode forslag, og det er forslag de nå vender seg til høyresiden og Fremskrittspartiet for å få støtte for. For oss er det avgjørende at det som ligger i forslagene, også bærer med seg en trygghet og forutsigbarhet når Arbeiderpartiet nå skal få framforhandlet et budsjett med venstresiden, som har lagt fram en rekke løse forslag i denne saken som indikerer en helt annen retning for oljefondet. De løse forslagene som er fremmet fra partier på venstresiden, kommer Fremskrittspartiet til å gå imot, og så følger vi debatten videre i dag.

Jeg har fulgt debatten med stor interesse. Jeg skjønner at dette engasjerer mange, og det engasjerer også meg. Krig er krevende, og krig er utfordrende for dem som står i det, og det er ikke noe vi kan akseptere. Likevel: Det å blande inn oljefondets rolle som et finansielt verktøy for AS Norge i det som er en politisk diskusjon, finner jeg særdeles krevende. Det denne debatten bærer preg av, er at man skal gjøre oljefondet til et politisert verktøy når det gjelder hvordan vi skal forvalte de nasjonale verdiene våre. De nasjonale verdiene våre skal være til det norske folks beste og til utvikling av den norske staten, og da må vi vokte oss vel for å blande for mye politikk inn i det som skal være et finansielt verktøy. Det får økonomiske konsekvenser hvis vi velger å bruke dette som et politisert verktøy, og det vil ramme hvordan vi kan gi tjenester til våre innbyggere, hvordan vi kan investere og skape nye verdier til AS Norge og på den måten utvikle denne nasjonen videre. Faktum er at hvis vi bruker oljefondet som et politisk verktøy, og verdien i oljefondet synker, blir det mindre penger til å investere, mindre penger til å gi til tjenester som produseres der ute, og vi vil dermed ta ned verdiene til det norske folk. Det er et perspektiv vi må ha med oss også i denne debatten. Et relevant poeng – som de som er veldig opptatt av dette, og som er moralsk kritiske til fondets virke, ser ut til å glemme – er at fondet ikke faktisk bidrar til at man styrker selskapenes drift. Fondet tilfører sjelden eller aldri frisk kapital, og et selskap der ute kan jo da verken produsere mer eller mindre med fondet som eier. Fondets bidrag er i beste fall å sørge for at de selskapene vi investerer i, får bedre lånevilkår til å drive sin drift. Det er realiteten for de investeringene vi gjør gjennom oljefondet. Jeg vil også si at de retningslinjene som er vedtatt i denne sal, har båret vel av gårde. Vi har hatt en formidabel avkastning på oljefondet, på 12 000 mrd. kr. Det bringer meg tilbake igjen til det dette handler om: Dette er altså det norske folks verdier. Dette er det som skal bidra til å utvikle den norske stat videre og sørge for at vi kan gi de gode tjenestene som var gjennomgående i innlegg fra alle representantene her i trontaledebatten.

Fremskrittspartiet er også opptatt av å ha et effektivt politi som forebygger kriminalitet. Statsråden begynte sitt første svar med å ramse opp alle de beløpene som er gitt til politiet over år. Politiets Fellesforbund stilte krav om 2 mrd. kr til politibemanning utover pris- og lønnsvekst for neste års statsbudsjett. Det har ikke statsråden og regjeringen imøtekommet. Den økningen som regjeringen legger opp til, dekker knapt pris- og lønnsveksten. Når vi ser framveksten av kriminalitet, spesifikt ungdomskriminalitet, varsler Politiets Fellesforbund at man ikke vil kunne klare å bekjempe det med de tildelte midlene som nå ligger i statsbudsjettet. Er statsråden av den oppfatning at politiet bruker ressursene som nå er gitt, feil – gitt påstanden om at de har fått flere midler – eller er det slik at Politiets Fellesforbund har rett i at det er for lite midler disponibelt for politiet til å drive kriminalitetsforebyggende arbeid?

Takk for svaret. Jeg må jo også si jeg er glad for at statsråden er opptatt av forebygging. Det er noe vi deler. På østkanten i Oslo er det 19 135 ungdommer. Det vil si at det er én forebygger per 273 ungdommer. På Romerike er tilsvarende tall 21 721 ungdommer fra 13 til 17 år, og det vil si at det er én forebygger per 1 448 ungdommer. Når man snakker om forebygging og har en ambisjon om forebygging, er spørsmålet mitt til statsråden: Mener statsråden at disse tallene underbygger statsrådens ambisjoner og stadige utspill om viktigheten av forebygging? Tror statsråden at politiet på Romerike får gjort en god forebyggende jobb med denne ressursforskjellen?

«Kriminalitetsbildet på Romerike er utfordrende. Enhet Øst i Oslo politidistrikt dekker syv bydeler og har 70 forebyggere. Romerike har 15 i en region med flere innbyggere, og flere ungdommer enn de syv bydelene i Oslo. Dette fremstår som en skjevfordeling av ressurser, eller et tydelig bevis på manglende ressurser til politiet i sin alminnelighet. Når vil statsråden sørge for at politiet på Romerike får økte finansielle rammer som sikrer at Romerike får flere operative forebyggende politiressurser ut i gatene?»

All makt ligger i denne sal – Johan Sverdrups ord er sterke i sitt innhold og refereres ofte, men reflekterer vi over hva det faktisk betyr? Er vi i denne sal bevisst i de valg vi tar, og konsekvensen av dem? Landets innbyggere og næringsliv forventer mye av oss – med rette. Vedtak som fattes her, påvirker folks liv hver dag, og de forventes løst av fylkeskommunene og kommunesektoren. Å vedta politikk er én ting, men å gjennomføre den krever reelle økonomiske rammer. Når rettigheter gis, men finansieringen uteblir, rokker det ved troverdigheten vår. Dagens inntektsmodell straffer kommuner og fylkeskommuner som vokser i antall innbyggere og oppgaver. Vekst gir økte behov og medfører flere kostnadskrevende investeringer. Tilbakemeldingene er tydelige: Kommunesektoren sliter. Merkelig nok belønner inntektsmodellen områdene der folk flytter fra. Selv kommer jeg fra vekstkommunen Ullensaker. Behovene innen helse, omsorg, skole og barnevern øker hver eneste dag. Kommunen har store demografiske utfordringer som følge av innvandring, og kommunen rammes negativt, både økonomisk og strukturelt. Dette er ikke unikt for Ullensaker. Akershus fylkeskommune mistet en kvart milliard over natten som følge av endringer i inntektsmodellen for inneværende år. Konsekvensen er kutt i driftsmidler til kollektiv og videregående skole i et fylke der elevveksten er enorm. Dette er tjenester og tilbud folk er avhengige av, tjenester som krever en forutsigbar økonomi. Sånn er det ikke, og det skjer på denne regjeringens vakt. Min påstand er at venstresidens politikk ikke bidrar til å gjøre hverdagen bedre for folk flest. Fremskrittspartiet mener Norge trenger en politikk som setter mennesker og bedrifter først, ikke byråkratiet. Vi mener kommunene trenger forutsigbare rammer som gjør det mulig å gi de gode tjenestene til lokalsamfunnet. Det er på tide å prioritere kjerneoppgavene framfor å sløse bort på symbolpolitikk som ikke kommer landets innbyggere til gode. Landets økonomiske muskler må brukes smartere, og midlene må følge den enkelte innbygger, sånn at tjenestene kan finansieres i den kommunen der den enkelte bor. Fremskrittspartiet mener vårt samfunnsoppdrag er å sikre trygghet og frihet for folk. For oss er det avgjørende å bygge et sterkere Norge, der verdiskaping, flere arbeidsplasser og sterkere privatøkonomi er målet, altså det motsatte av det dagens regjering gjør. Skatte- og avgiftstrykket har økt med 27 mrd. kr siden 2021, og ved å redusere skatter og avgifter og la folk beholde mer av egne inntekter vil vi oppnå to helt essensielle ting: frihet for enkeltmennesket og stimulering til nyskaping og vekst i økonomien. Vår oppgave i denne salen er å prioritere ressursene riktig. For FrP betyr det mer til statens kjerneoppgaver og mindre til symbolpolitikk og unødvendig byråkrati. Politikk handler om valg mellom frihet eller tvang. All makt ligger i denne sal. Min oppfordring er at vi bruker den rett, er oss bevisst vår rolle og vårt ansvar og gir folket mer frihet.

Siden 2021 har det samlede skatte- og avgiftstrykket økt med 27 mrd. kr. Vi har hatt 13 renteøkninger, og vi har hatt to rentereduksjoner. Vi har dobbelt så høy styringsrente som Sverige. Folk flest opplever å ha dårligere råd. Når vi ser på næringslivet, ser vi at det var over 658 000 aktive bedrifter ved inngangen av 2025, noe som var en marginal økning på 0,2 pst. sammenlignet med året før. Veksten i antall bedrifter har avtatt gradvis siden starten av 2022. I andre kvartal 2025 opplevde vi den laveste etableringsgraden for nye bedrifter på ti år. Arbeidsledigheten ligger på i overkant av 4,5 til 4,6 pst. Da er mitt spørsmål til representanten om hun mener at regjeringens økonomiske politikk er en suksess.